Rettslig kjerne
Kjernen i avgjørelsen er at medlemsstatene ikke kan omklassifisere en tjeneste på en måte som bryter med tjenestens faktiske karakter, dersom dette brukes til å unnta tjenesten fra de EU-rettslige reglene som ellers gjelder. For offentlig persontransport i nasjonale farvann må anvendelsen av forordning 1370/2007 skje med forbehold for forordning 3577/92. Forordning 3577/92 bygger på prinsippet om fri utveksling av tjenester innen sjøtransport og krever at kontrakter om offentlig tjeneste inngås uten forskjellsbehandling av EU-redere. Domstolen la til grunn at forordning 3577/92 ikke inneholder noen adgang til å inngå slike kontrakter uten forutgående konkurranse på samme måte som artikkel 5 nr. 6 i forordning 1370/2007 gjør for jernbane. En nasjonal regel som likestiller hurtigbåttransport med jernbanetransport, og som dermed åpner for direkte tildeling, er derfor uforenlig med EU-retten når den setter til side de reglene som gjelder for sjøtransport.
Faktum
Saken oppsto etter at det italienske transportdepartementet i 2015 hadde konkurranseutsatt en kontrakt om passasjersjøtransport med hurtigbåt mellom Messina og Reggio di Calabria. Kontrakten ble tildelt Ustica Lines, senere Liberty Lines, for tre år. Da kontrakten utløp 30. september 2018, ble tjenesten ikke konkurranseutsatt på nytt. I stedet besluttet departementet å la Bluferries, et heleid datterselskap av Rete Ferroviaria Italiana (RFI), utføre tjenesten uten særskilt anbudskonkurranse. Grunnlaget i nasjonal rett var en italiensk bestemmelse som åpnet for at visse forbindelser med hurtigbåt kunne drives på samme måte som jernbanetransport til sjøs mellom Sicilia og fastlandet. Liberty Lines angrep denne løsningen for italienske domstoler og gjorde blant annet gjeldende at tjenesten faktisk var sjøtransport og ikke kunne unntas fra konkurranse.
Domstolens vurdering
Domstolen avgrenset først saken. Den delen av spørsmålet som gjaldt virkninger for konkurransen og mulig enerett eller statsstøtte til RFI, ble ikke behandlet fordi den foreleggende retten ikke hadde gitt tilstrekkelige opplysninger om avtalen og eventuelt vederlag. Domstolen begrenset derfor vurderingen til om den nasjonale omkvalifiseringen var forenlig med forordning 3577/92.
Deretter slo Domstolen fast at artikkel 1 i forordning 3577/92 uttrykker prinsippet om fri utveksling av tjenester innen kabotasjeseiling. Etter artikkel 4 nr. 1 kan en medlemsstat inngå kontrakter om offentlig tjeneste eller pålegge public service-forpliktelser for fast fart til, fra og mellom øyer, men dette må skje uten forskjellsbehandling av EU-redere.
Domstolen vurderte så forholdet til forordning 1370/2007. Etter artikkel 1 nr. 2 kan medlemsstatene anvende denne forordningen på offentlig persontransport på indre vannveier og i nasjonale farvann, men for nasjonale farvann uttrykkelig med forbehold for bestemmelsene i forordning 3577/92. Dette innebærer, ifølge Domstolen, at forordning 3577/92 har forrang ved konflikt.
Videre pekte Domstolen på at artikkel 5 nr. 6 i forordning 1370/2007 åpner for direkte tildeling av kontrakter om offentlig trafikbetjening med jernbane, men at forordning 3577/92 ikke inneholder en tilsvarende adgang for sjøtransport. Reglene er altså ikke identiske for de to transportformene.
På den bakgrunn uttalte Domstolen at medlemsstatene ikke kan tillate en nasjonal omkvalifisering av tjenester som ser bort fra deres faktiske karakter, dersom resultatet er at tjenestene unntas fra de reglene som ellers gjelder. Dette gjelder særlig når omkvalifiseringen brukes for å muliggjøre kontraktsinngåelse uten offentlig anbudskonkurranse. En nasjonal regel som sidestiller hurtigbåtbasert passasjersjøtransport med jernbanetransport til sjøs, og som av den grunn fører tjenesten ut av det regelsettet som gjelder for sjøtransport, er derfor i strid med forordning 3577/92.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at forordning 3577/92 artikkel 1 nr. 1 og artikkel 4 nr. 1 er til hinder for nasjonal lovgivning som sidestiller sjøtransporttjenester med jernbanetransporttjenester når dette medfører at tjenesten unntas fra de anskaffelsesreglene som gjelder for sjøtransport. Dommen bygger på at anvendelsen av forordning 1370/2007 på transport i nasjonale farvann må skje med forbehold for forordning 3577/92, og at tjenestens faktiske karakter ikke kan settes til side ved nasjonal klassifisering.
Praktisk betydning
Avgjørelsen er viktig for grensedragningen mellom transportregelverk og anskaffelsesregelverk i sektorer der nasjonal lov forsøker å integrere ulike transportformer. For offentlige oppdragsgivere viser dommen at valg av hjemmelsgrunnlag og kontraktsmodell må ta utgangspunkt i tjenestens faktiske karakter, ikke i en nasjonal etikett som gjør direkte tildeling enklere. Der en tjeneste reelt er sjøtransport i nasjonale farvann, kan den ikke behandles som jernbanetransport bare for å benytte unntak eller særlige tildelingsregler som gjelder jernbane. Dommen understreker også at sektorregler må leses i sammenheng, og at forrangsforhold mellom EU-rettsakter får direkte betydning for om konkurranse må gjennomføres.
Ofte stilte spørsmål
Hva fastslår C-437/21 om forholdet mellom sjøtransport og jernbanetransport?
Dommen fastslår at en medlemsstat ikke kan klassifisere en sjøtransporttjeneste som jernbanetransport dersom dette brukes til å unnta tjenesten fra de reglene som gjelder for sjøtransport etter EU-retten.
Åpner dommen for direkte tildeling av offentlig sjøtransport fordi den kan knyttes til jernbanenettet?
Nei. Domstolen understreket at tjenestens faktiske karakter er avgjørende, og at forordning 3577/92 ikke kan settes til side ved å sidestille sjøtransport med jernbanetransport.
Dommen i uoffisiell norsk oversettelse
Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.
Samling av avgjørelser DOMSTOLENS DOM (Tiende avdeling) 13. oktober 2022* «Prejudisiell forelæggelse – transport – forordning (EØF) nr. 3577/92 – artikkel 1 og 4 – forordning (EF) nr. 1370/2007 – artikkel 1 – inngåelse av kontrakter om offentlig trafikbetjening uten forutgående anbudskonkurranse – offentlige tjenester vedrørende passasjersøtransport med hurtigbåt – sidestilling med jernbanetransporttjenester som foregår til sjøs» I sak C-437/21, angående en anmodning om prejudisiell
avgjørelse
i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsretlige saker, Italia) ved
avgjørelse
av 21. april 2021, innkommet til Domstolen den 16. juli 2021, i saken Liberty Lines SpA mot Ministero delle Infrastrutture e dei Trasporti, med følgende deltakere i saken: Rete Ferroviaria Italiana SpA, Bluferries Srl, har DOMSTOLEN (Tiende avdeling), sammensatt av dommerne I. Ilešič, som fungerende avdelingsformann, M. Jarukaitis og Z. Csehi (refererende dommer), generaladvokat: L. Medina, justissekretær: A. Calot Escobar, på grunnlag av den skriftlige forhandling, * Prosessspråk: italiensk. DA ECLI:EU:C:2022:794 1 LIBERTY LINES etter at det er avgitt innlegg av: – Liberty Lines SpA ved avvocati A. Abbamonte, F. Di Gianni, C. Morace, G. Pregno og A. Scalini, – den italienske regjering ved G. Palmieri, som befullmektiget, bistått av procuratore dello Stato A. Berti Suman og avvocato dello Stato F. Sclafani, – Europa-Kommisjonen ved G. Gattinara, P. Ondrůšek, G. von Rintelen og G. Wils, som befullmektigede, og idet Domstolen etter å ha hørt generaladvokaten har besluttet at saken skal avgjøres uten forslag til
avgjørelse
, avsagt følgende Dom 1 Anmodningen om prejudisiell
avgjørelse
gjelder fortolkningen av EU-retten vedrørende tildeling av kontrakter om offentlige tjenester vedrørende passasjersøtransport med hurtigbåt. 2 Anmodningen er inngitt i forbindelse med en tvist mellom Liberty Lines SpA og Ministero delle Infrastrutture e dei Trasporti (ministeriet for infrastruktur og transport, Italia) (heretter «MIT») vedrørende inngåelse av en kontrakt om passasjersøtransport med hurtigbåt uten forutgående anbudskonkurranse mellom havnen i Messina (Italia) og havnen i Reggio di Calabria (Italia) i Messinastredet, med Bluferries Srl, uten at det ble iverksatt en spesifikk anbudskonkurranse. Rettsregler EU-retten Forordning (EØF) nr. 3577/92 3 Artikkel 1 nr. 1 i Rådets forordning (EØF) nr. 3577/92 av 7. desember 1992 om anvendelse av prinsippet om fri utveksling av tjenester innen sjøtransport i medlemsstatene (kabotasjeseiling) (EFT 1992 L 364, s. 7) bestemmer: «Fra 1. januar 1993 gjelder prinsippet om fri utveksling av tjenester innen sjøtransport i en medlemsstat (kabotasjeseiling) for EF-redere hvis skip er registrert i en medlemsstat og fører dennes flagg, forutsatt at skipene oppfyller alle betingelsene for å få adgang til kabotasje i denne medlemsstaten […]»
4Denne forordningens artikkel 2 bestemmer: «I denne forordning forstås ved: 1) »[t]jenesteytelser innen sjøtransport i en medlemsstat (kabotasjeseiling)«: tjenesteytelser som vanligvis utføres mot betaling, herunder særlig: […] c) »øykabotasje«: sjøtransport av passasjerer eller gods mellom: – havner på en enkelt medlemsstats fastland eller hovedområde og havner på en eller flere av dens øyer […]» 5 Den nevnte forordningens artikkel 4 bestemmer: «
1En medlemsstat kan inngå kontrakter om offentlig tjeneste eller pålegge rederier som deltar i fast fart til, fra og mellom øyer, forpliktelser til offentlig tjeneste som betingelse for adgang til å utføre den aktuelle transporten. Når en medlemsstat inngår kontrakter om offentlig tjeneste eller pålegger rederier forpliktelser til offentlig tjeneste, skal dette skje uten forskjellsbehandling av EF-redere. 2. Når medlemsstatene pålegger rederier forpliktelser til offentlig tjeneste, skal de begrense seg til krav om hvilke havner som skal anløpes, regelmessighet, kontinuitet, hyppighet, kapasitet, tariffer og bemanning. Dersom det gis kompensasjon for forpliktelsen til offentlig tjeneste, skal alle EF-redere ha adgang til denne. […]» Forordning (EF) nr. 1370/2007 6 Artikkel 1 i Europaparlamentets og Rådets forordning (EF) nr. 1370/2007 av 23. oktober 2007 om offentlig persontransport med jernbane og på vei og om oppheving av rådsforordning (EØF) nr. 1191/69 og (EØF) nr. 1107/70 (EUT 2007 L 315, s. 1) med overskriften «Formål og virkeområde» bestemmer i nr. 2: «Denne forordning får anvendelse på nasjonal og internasjonal offentlig persontransport med jernbane og andre skinnekjøretøyer og på vei, men ikke strekninger som overveiende drives av historisk interesse eller med turistmessig formål. Medlemsstatene kan anvende denne forordning på offentlig persontransport på indre vannveier og i nasjonale farvann, jf. for sistnevntes vedkommende bestemmelsene i [forordning (EØF) nr. 3577/92] om sjøtransport i medlemsstatene […]»
7I artikkel 2 bokstav h) i forordning nr. 1370/2007 defineres «kontrakt uten forutgående anbudskonkurranse» som en «kontrakt om offentlig trafikbetjening som inngås med en bestemt operatør av offentlig trafikbetjening uten noen forutgående anbudsprosedyre».
8Denne forordningens artikkel 5 nr. 6 bestemmer: «Med mindre nasjonal rett forbyr det, kan kompetente myndigheter inngå kontrakter uten forutgående anbudskonkurranse om offentlig trafikbetjening med jernbane, med unntak av andre skinnekjøretøyer som f.eks. metro eller sporvogner. […]» Italiensk rett 9 Decreto del Ministero dei Trasporti e della Navigazione, n. 138 T, recante rilascio a Ferrovie dello Stato – Società Trasporti e Servizi per Azioni la concessione ai fini della gestione dell'infrastruttura ferroviaria nazionale (transport- og sjøfartsministeriets dekret nr. 138 T av 31.10.2000 om tildeling av konsesjonen for forvaltning av den nasjonale jernbaneinfrastrukturen til Ferrovie dello Stato – Società Trasporti e Servizi per Azioni) i den avfattelse som gjelder for tvisten i hovedsaken (heretter «dekret nr. 138 T/2000»), bestemmer i artikkel 2 nr. 1 bokstav e) at gjenstanden for den aktuelle konsesjonen omfatter jernbaneforbindelsen som ivaretas til sjøs mellom det italienske fastlandet og henholdsvis Sicilia og Sardinia. 10 Artikkel 47 i decreto legislativo n. 50 – c, ulteriori interventi per le zone colpite da eventi sismici e misure per lo sviluppo (lovdekret nr. 50 om hastetiltak på finansområdet, initiativer til fordel for lokale organer, ytterligere tiltak til fordel for jordskjelvrammede områder og utviklingsfremmende tiltak) av 24. april 2017 (GURI nr. 95 av 24.4.2017 – ordinært tillegg nr. 20), opphøyet til lov med endringer ved Legge n. 96 (lov nr. 96) av 26. juni 2017 (GURI nr. 144 av 23.6.2017) i den avfattelse som gjelder for tvisten i hovedsaken (heretter «lovdekret nr. 50/2017»), med overskriften «Tiltak vedrørende jernbanetransport» bestemmer i nr. 11a: «For å forbedre fleksibiliteten i persontransport med jernbane mellom Sicilia og det italienske fastlandet kan transport med jernbane til sjøs som omhandlet i artikkel 2 nr. 1 bokstav e) i [dekret nr. 138 T] også utføres ved bruk av hurtigbåter som drives på samme måte som ved transport med jernbane til og fra Sicilia, særlig for så vidt angår tur/retur-strekningene «Messina – Villa San Giovanni» og «Messina – Reggio di Calabria», innenfor rammene av de i gjeldende lovgivning øremerkede ressurser for programavtalen – «tjenesteytelsesdelen» inngått mellom staten og selskapet Rete Ferroviaria italiana SpA, uten at det påvirker de deri fastsatte tjenesteytelsene.» 11 Decreto legislativo n. 50 Codice dei contratti pubblici (lovdekret nr. 50 – lov om offentlige anskaffelser) av 18. april 2016 (GURI nr. 91 av 19.4.2016 – ordinært tillegg nr. 10) i den avfattelse som gjelder for tvisten i hovedsaken, nevner i artikkel 17 nr. 1 bokstav i) offentlige tjenester vedrørende persontransport med jernbane eller metro blant de særlige unntakene fra anbudskonkurranser og tjenestekonsesjoner. Tvisten i hovedsaken og det prejudisielle spørsmålet
12Ved kunngjøring av anbudskonkurranse offentliggjort i Den europeiske unions tidende den 31. januar 2015 iverksatte MIT en åpen anbudskonkurranse med henblikk på tildeling av en kontrakt om tjenester vedrørende passasjersøtransport med hurtigbåt i Messinastredet mellom havnen i Messina og havnen i Reggio di Calabria for en periode på tre år. Kontraktens anslåtte verdi var 21 025 000 EUR. Kontrakten ble på grunnlag av kriteriet om det økonomisk mest fordelaktige tilbudet tildelt Ustica Lines SpA, som senere ble til Liberty Lines. 13 Den tilhørende kontrakten ble inngått den 24. juni 2015, og leveringen av den aktuelle tjenesteytelsen begynte den 1. oktober 2015. Denne kontrakten ga også MIT mulighet til å forlenge kontrakten for en ytterligere periode på 12 måneder, forutsatt at de nødvendige økonomiske midler var til rådighet og den aktuelle oppdragsgiveren fortsatt var interessert i å fortsette leveringen av denne tjenesteytelsen. 14 Den 14. september 2018 meddelte Liberty Lines MIT at den nevnte kontrakten snart ville utløpe, idet selskapet presiserte at det i mangel av en forlengelse av kontrakten ikke lenger ville ivareta leveringen av den aktuelle tjenesteytelsen fra den 1. oktober 2018. MIT besvarte ikke denne meddelelsen. 15 Fra sistnevnte dato besluttet MIT imidlertid å overdra leveringen av den aktuelle tjenesteytelsen til Bluferries, som var fullt ut eid av Rete Ferroviaria Italiana (heretter «RFI»), som allerede var innehaver av en konsesjonskontrakt om tjenesteytelser på ruten «Messina – Villa San Giovanni», også i Messinastredet, uten noen anbudsprosedyre. Liberty Lines bestred tildelingen av den aktuelle kontrakten ved Tribunale amministrativo regionale per il Lazio (den regionale forvaltningsdomstolen for Lazio, Italia).
16Under rettsforhandlingene for denne domstolen fremkom det for det første at denne tildelingen var blitt besluttet av MIT, som i et notat av 26. september 2018, undertegnet av den aktuelle ministeren, i forbindelse med kontraktens med Liberty Lines' opphør den 1. oktober 2018 påpekte behovet for å sikre kontinuiteten i den aktuelle søtransporttjenesten, og at «fleksibiliteten i jernbaneforbindelsene mellom Sicilia og det italienske fastlandet» med henblikk herpå kunne sikres ved at den aktuelle ruten ble «inkludert» i programavtalen mellom den italienske stat og RFI. For det andre svarte RFI den 8. oktober 2018 MIT og anmodet ministeriet om å drøfte «vesentlige elementer i tildelingen av tjenesten […] med henblikk på dens fortsettelse» og behovet for å foreta en «tilpasning» av denne programavtalen. 17 Den nevnte domstolen frifant MIT i den av Liberty Lines anlagte saken, idet den i det vesentlige fant at Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/25/EU av 26. februar 2014 om fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innenfor vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester og om oppheving av direktiv 2004/17/EF (EUT 2014 L 94, s. 243) og forordning nr. 1370/2007 tillot inngåelse av kontrakter om offentlig trafikbetjening med jernbane til sjøs som den i hovedsaken omhandlede uten forutgående anbudskonkurranse. Den aktuelle tjenesten måtte nemlig kvalifiseres som en jernbanetransporttjeneste, hvis tildeling ikke var underlagt noen plikt til å avholde en anbudskonkurranse. Muligheten for å kvalifisere den aktuelle søtransporttjenesten som en jernbanetransporttjeneste følger nettopp av artikkel 47 nr. 11a i lovdekret nr. 50/2017. 18 Liberty Lines har iverksatt anke til prøving av denne dommen ved Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsretlige saker, Italia), som er den forelæggende rett, og har særlig gjort gjeldende at det ikke foreligger tvingende hensyn som kan begrunne inngåelse av en kontrakt uten forutgående anbudskonkurranse, ettersom MIT nettopp hadde skapt den i hovedsaken omhandlede situasjonen ved ikke å forlenge den aktuelle kontrakten eller iverksette en anbudskonkurranse, samt at den aktuelle søtransporttjenesten ikke kunne sidestilles med en jernbanetransporttjeneste, ettersom Bluferries anvendte hydrofoilfartøyer, det vil si fartøyer som ikke er utstyrt for transport av togvogner. 19 Den forelæggende rett ønsker opplyst om en bestemmelse som artikkel 47 nr. 11a i lovdekret nr. 50/2017 er forenlig med EU-retten. Ifølge den forelæggende rett er tildelingen av den i hovedsaken omhandlede tjenesteytelsen vedrørende passasjersøtransport med hurtigbåt i henhold til denne bestemmelsen uberettiget og uten tilstrekkelig begrunnelse – særlig hva gjelder etterprøvingen av om det foreligger «markedssvikt» – unntatt fra virkeområdet for de reglene som regulerer offentlige anskaffelser, noe som er i strid med forordning nr. 3577/
92I tillegg synes den nevnte bestemmelsen å gi RFI i dets egenskap av selskap som forvalter den nasjonale jernbaneinfrastrukturen, en særlig eller eksklusiv rett til å utføre denne transporttjenesten. Dette kan – igjen til fordel for RFI – gi opphav til et tiltak som utgjør statsstøtte, og som vrir eller truer med å vri konkurransevilkårene.
20På denne bakgrunn har Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsretlige saker) besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «Er [EU]-retten, og særlig prinsippet om fri utveksling av tjenester og prinsippet om maksimal konkurranse ved tildeling av offentlige kontrakter, til hinder for en bestemmelse som artikkel 47 nr. 11a i [lovdekret nr. 50/2017] […] – hvor hurtig persontransport på skipsforbindelser mellom Messinas havn og Reggio Calabrias havn sidestilles eller i det minste ved lov kan sidestilles med transport med jernbane til sjøs mellom fastlandet og Sicilia som omhandlet i artikkel 2 nr. 1 bokstav e) i […] [dekret nr. 138 T/2000] […], og – som gir eller synes å være egnet til å gi [RFI] en enerettighet med hensyn til tjenesteytelsen vedrørende transport med jernbane til sjøs, herunder ved bruk av hurtigbåter mellom Sicilia og fastlandet?» Om det prejudisielle spørsmålet 21 Innledningsvis bemerkes for det første at det prejudisielle spørsmålets andre del i det vesentlige gjelder virkningene for konkurransen av den i hovedsaken omhandlede inngåelsen av en kontrakt uten forutgående anbudskonkurranse, for så vidt som den «forbeholder» eller «synes å forbeholde» RFI tjenesteytelsen vedrørende sjøforbindelser mellom Sicilia og det italienske fastlandet. I anmodningen om prejudisiell
avgjørelse
har den forelæggende rett presisert at den i hovedsaken omhandlede nasjonale bestemmelsen kan utgjøre «statsstøtte som vrir eller kan vri konkurransevilkårene» til fordel for dette selskapet. 22 Den forelæggende rett har imidlertid ikke fremlagt noen opplysninger vedrørende den avtalen som er inngått innenfor rammene av inngåelsen av kontrakt uten forutgående anbudskonkurranse vedrørende den i hovedsaken omhandlede tjenesteytelsen, særlig hva angår det vederlaget som de italienske myndighetene eventuelt måtte betale i forbindelse med gjennomføringen av denne avtalen, selv om slike opplysninger er nødvendige for at Domstolen skal kunne gi et nyttig svar på denne andre delen av spørsmålet.
23Under disse omstendighetene er det ikke grunnlag for å undersøke det prejudisielle spørsmålets andre del.
24Hva for det andre angår det forelagte spørsmålets første del, bemerkes at uavhengig av den omstendighet at den forelæggende rett ikke i det prejudisielle spørsmålet har identifisert de EU-rettslige bestemmelsene som den anser kan være til hinder for den nasjonale bestemmelsen som er nevnt i dette spørsmålet, fremgår det av begrunnelsen for anmodningen om prejudisiell
avgjørelse
at denne retten er av den oppfatning at de i hovedsaken omhandlede tjenesteytelsene innen søtransport av passasjerer med hurtigbåt er omfattet av virkeområdet for forordning nr. 3577/92, og at den ønsker opplyst om denne nasjonale bestemmelsen, for så vidt som den unntar denne kategorien av tjenesteytelser fra reglene om offentlige anskaffelser, er i strid med EU-retten. 25 Ifølge den italienske regjeringen henhører de i hovedsaken omhandlede tjenesteytelsene innen søtransport imidlertid også under virkeområdet for forordning nr. 1370/2007, slik at de kompetente myndigheter i samsvar med forordningens artikkel 5 nr. 6 kan inngå kontrakter om offentlig trafikbetjening uten forutgående anbudskonkurranse for denne typen transport.
26Det skal i denne forbindelse bemerkes at forordning nr. 1370/2007 i henhold til dens artikkel 1 nr. 2 første punktum får anvendelse på nasjonal og internasjonal offentlig persontransport med jernbane og andre skinnekjøretøyer og på vei. I henhold til denne forordningens artikkel 1 nr. 2 annet punktum kan medlemsstatene dessuten anvende denne ordningen på persontransport «på indre vannveier og i nasjonale farvann».
27Det er således i prinsippet mulig at forordning nr. 1370/2007 får anvendelse på søtransport med hurtigbåt under omstendigheter som de i hovedsaken foreliggende, der artikkel 47 nr. 11a i lovdekret nr. 50/2017 under visse betingelser sidestiller søtransport med hurtigbåt med jernbanetransport.
28Det fremgår imidlertid også av ordlyden i artikkel 1 nr. 2 annet punktum i forordning nr. 1370/2007 at anvendelsen av denne forordningen på offentlig persontransport på indre vannveier og i nasjonale farvann skjer «jf. for sistnevntes vedkommende bestemmelsene» i forordning nr. 3577/92, slik at forordningens bestemmelser har forrang i tilfelle av konflikt mellom bestemmelsene.
29Det skal følgelig fastslås at den forelæggende rett med sitt spørsmål nærmere bestemt ønsker opplyst om forordning nr. 3577/92, og særlig dens artikkel 1 nr. 1 og artikkel 4 nr. 1, skal fortolkes slik at den er til hinder for en nasjonal lovgivning som har til formål å sidestille tjenesteytelser innen søtransport med jernbanetransporttjenester, når denne sidestillingen medfører at den aktuelle tjenesteytelsen unntas fra anvendelsen av den lovgivningen om offentlige anskaffelser som ellers ville få anvendelse på den.
30Det bemerkes at artikkel 1 i forordning nr. 3577/92 klart fastsetter prinsippet om fri utveksling av tjenester innen kabotasjeseiling i Den europeiske union (dom av 20.2.2001, Analir m.fl., C-205/99, EU:C:2001:107, avsnitt 20, og av 9.3.2006, Kommisjonen mot Spania, C-323/03, EU:C:2006:159, avsnitt 43).
31I henhold til forordningens artikkel 4 nr. 1 første avsnitt kan en medlemsstat inngå kontrakter om offentlig tjeneste eller pålegge rederier som deltar i fast fart til, fra og mellom øyer, forpliktelser til offentlig tjeneste som betingelse for adgang til å utføre den aktuelle transporten. Bestemmelsens annet avsnitt krever at når en medlemsstat inngår kontrakter om offentlig tjeneste eller pålegger rederier forpliktelser til offentlig tjeneste, skal dette skje uten forskjellsbehandling av EU-redere.
32I det foreliggende tilfellet fremgår det av forelæggelsesavgjørelsen at selv om sjøforbindelsestjenesten med hurtigbåt for passasjerer på strekningen i Messinastredet mellom havnen i Messina og havnen i Reggio di Calabria for perioden fra den 1. oktober 2015 til den 30. september 2018 ble tildelt etter en åpen anbudskonkurranse og på grunnlag av kriteriet om det økonomisk mest fordelaktige tilbudet, var kontrakten om levering av den aktuelle tjenesteytelsen fra den 1. oktober 2018 ikke gjenstand for en anbudsprosedyre.
33Det skal i denne forbindelse bemerkes at reglene om offentlige anskaffelser ikke er identiske, alt etter om det dreier seg om tjenesteytelser i form av offentlig persontransport på indre vannveier og i nasjonale farvann eller offentlig persontransport med jernbane.
34Det er således bare for kontrakter om offentlig trafikbetjening med jernbane, med unntak av andre skinnekjøretøyer som f.eks. metro eller sporvogner, at artikkel 5 nr. 6 i forordning nr. 1370/2007 under visse betingelser tillater inngåelse av kontrakter uten forutgående anbudskonkurranse, det vil si, som presisert i denne forordningens artikkel 2 bokstav h), uten noen forutgående anbudsprosedyre.
35Som anført i denne dommens avsnitt 31, bestemmer artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt i forordning nr. 3577/92 at når en medlemsstat inngår kontrakter om offentlig tjeneste eller pålegger rederier forpliktelser til offentlig tjeneste, skal dette skje uten forskjellsbehandling av EU-redere. I motsetning til forordning nr. 1370/2007 fastsetter forordning nr. 3577/92 for øvrig ingen mulighet for inngåelse av kontrakt uten forutgående anbudskonkurranse.
36Ettersom medlemsstatene bare kan anvende forordning nr. 1370/2007 på offentlig persontransport på indre vannveier og i nasjonale farvann med forbehold av forordning nr. 3577/92, kan kontrakter om offentlig persontransport på slike vannveier således ikke inngås uten en forutgående anbudsprosedyre i samsvar med det som er fastsatt i sistnevnte forordning.
37Det følger av dette at det ikke kan tillates at et nasjonalt tiltak foretar en omkvalifisering av visse tjenesteytelser som ikke tar hensyn til deres faktiske karakter, og som fører til at de unntas fra de reglene som gjelder for dem.
38En slik konklusjon er særlig viktig når en slik omkvalifisering medfører at det gis mulighet for inngåelse av kontrakt vedrørende disse tjenesteytelsene uten avholdelse av offentlig anbudskonkurranse, noe som ellers ville vært påkrevet. 39 Henset til samtlige ovennevnte betraktninger skal det forelagte spørsmålet besvares med at forordning nr. 3577/92, og særlig dens artikkel 1 nr. 1 og artikkel 4 nr. 1, skal fortolkes slik at den er til hinder for en nasjonal lovgivning som har til formål å sidestille tjenesteytelser innen sjøtransport med jernbanetransporttjenester, når denne sidestillingen medfører at den aktuelle tjenesteytelsen unntas fra anvendelsen av den lovgivningen om offentlige anskaffelser som gjelder for den.
Sakskostnader
40Ettersom saksbehandlingen for Domstolen, for så vidt angår partene i hovedsaken, utgjør et ledd i den saken som verserer for den foreleggende rett, tilkommer det denne å treffe
avgjørelse
om sakskostnadene. Bortsett fra de nevnte partenes utgifter kan de utgifter som er påløpt i forbindelse med inngivelse av innlegg for Domstolen, ikke erstattes. På dette grunnlag kjenner Domstolen (Tiende avdeling) for rett: Rådets forordning (EØF) nr. 3577/92 av 7. desember 1992 om anvendelse av prinsippet om fri utveksling av tjenester innen sjøtransport i medlemsstatene (kabotasjeseiling), og særlig dens artikkel 1 nr. 1 og artikkel 4 nr. 1, skal fortolkes slik at den er til hinder for en nasjonal lovgivning som har til formål å sidestille tjenesteytelser innen sjøtransport med jernbanetransporttjenester, når denne sidestillingen medfører at den aktuelle tjenesteytelsen unntas fra anvendelsen av den lovgivningen om offentlige anskaffelser som gjelder for den. Underskrifter ECLI:EU:C:2022:794 9