Rettslig kjerne
Dommen fastslår for det første at et klart unntak fra anskaffelsesdirektivets anvendelsesområde ikke settes til side ved at oppdragsgiver eller medlemsstaten likevel kunngjør kontrakten i EF-tidende under henvisning til direktivet. Dersom kontrakten omfattes av unntaket i direktiv 71/305 artikkel 3 nr. 5 for virksomheter som produserer, distribuerer eller transporterer vann og energi, får direktivet ikke anvendelse alene på grunn av slik publisering.
For det andre slår dommen fast at en teknisk spesifikasjon i en offentlig bygge- og anleggskontrakt kan være i strid med traktatens regler om fri varebevegelse selv om kontrakten som sådan gjelder arbeid eller tjenester. Et krav om at materialer må være godkjent etter en nasjonal standard, uten åpning for likeverdige løsninger, kan hindre import ved å avskrekke tilbydere som bruker varer fremstilt etter andre standarder. Dommen markerer dermed at tekniske krav i offentlige anskaffelser må vurderes også opp mot primærrettens forbud mot tiltak med tilsvarende virkning som kvantitative importrestriksjoner.
Faktum
Kommisjonen anla traktatbruddssak mot Irland etter en konkurranse om en offentlig bygge- og anleggskontrakt knyttet til forbedring av vannforsyningen i Dundalk. Kontrakten gjaldt utlegging av en hovedledning. I konkurransegrunnlaget var det tatt inn en klausul om at trykkledninger av asbestsement skulle være i samsvar med Irish Standard Specification 188:1975 og det irske godkjenningssystemet.
Bakgrunnen var klager fra en irsk og en spansk virksomhet. Den irske virksomheten hadde inngitt tilbud basert blant annet på rør produsert av den spanske virksomheten. De spanske rørene var ikke godkjent av det irske standardiseringsorganet, men var opplyst å være i samsvar med internasjonale standarder, særlig ISO 160:1980. Rådgivende ingeniører uttalte at møte om tilbudet var unødvendig dersom leverandøren ikke kunne bevise irsk godkjenning. Kontrakten gjaldt vannforsyning, og kunngjøringen var publisert i EF-tidende.
Domstolens vurdering
Domstolen behandlet først spørsmålet om direktiv 71/305 kom til anvendelse. Kommisjonen gjorde gjeldende at Irland, ved å få kunngjøringen publisert i EF-tidende med henvisning til direktivet, måtte anses bundet av direktivets regler, herunder forbudet mot tekniske spesifikasjoner som favoriserer bestemte produkter eller virksomheter. Domstolen avviste dette. Etter ordlyden i artikkel 3 nr. 5 var offentlige bygge- og anleggskontrakter inngått av virksomheter som produserer, distribuerer og transporterer vann og energi unntatt fra direktivets anvendelsesområde. Dette unntaket var klart og begrunnet i hensyn som ikke falt bort selv om kunngjøringen var publisert, enten det skyldtes feil eller et ønske om fellesskapsfinansiering. Irland ble derfor frifunnet på direktivgrunnlaget.
Deretter vurderte domstolen traktatens artikkel 30. Irland anførte at kontrakten gjaldt utførelse av arbeider, slik at forholdet måtte bedømmes etter reglene om tjenester og ikke fri varebevegelse. Domstolen forkastet dette. Artikkel 30 rammer alle statlige tiltak som hindrer import, enten direkte eller indirekte. At kontrakten gjelder arbeider, utelukker ikke at et krav til materialvalg kan utgjøre en restriksjon på varebevegelsen.
Domstolen la vekt på at klausulen om irsk standard kunne få næringsdrivende som brukte tilsvarende rør produsert etter andre standarder til å avstå fra å gi tilbud. Det ble også opplyst at bare én virksomhet var godkjent etter den aktuelle irske standarden, og at denne hadde tilhold i Irland. Kravet innebar dermed i praksis at bare irske produsenter kunne levere de etterspurte rørene til kontrakten.
Irlands tekniske begrunnelser førte ikke frem. Domstolen understreket at spørsmålet ikke var om tekniske krav kunne stilles, men om myndighetene kunne nekte å undersøke om andre produkter oppfylte disse kravene når de ikke hadde irsk godkjenning. Myndighetene kunne i stedet ha åpnet for likeverdige løsninger og kontrollert om de tekniske ytelsene var oppfylt. Heller ikke folkehelseargumentet ble godtatt, fordi Irland ikke hadde godtgjort hvorfor øvrige krav i spesifikasjonen ikke var tilstrekkelige til å ivareta dette hensynet.
Domstolen fastslo derfor at Irland hadde tilsidesatt artikkel 30 ved å tillate en slik klausul. Kommisjonens øvrige anførsel om avvisning av det konkrete tilbudet ble ikke behandlet som et selvstendig klagepunkt.
Konklusjon
EU-domstolen kom til et delvis traktatbrudd. Direktivet om offentlige bygge- og anleggskontrakter fikk ikke anvendelse, fordi den aktuelle kontrakten falt inn under unntaket for vannforsyningssektoren i direktiv 71/305 artikkel 3 nr. 5, og dette ble ikke endret av at kontrakten var kunngjort i EF-tidende. Derimot hadde Irland brutt EØF-traktaten artikkel 30 ved å tillate en teknisk spesifikasjon som krevde samsvar med en irsk standard uten å åpne for likeverdige produkter. For øvrig ble Irland frifunnet.
Praktisk betydning
Dommen er viktig som tidlig uttrykk for at tekniske spesifikasjoner i offentlige anskaffelser ikke bare må vurderes etter anskaffelsesdirektivene, men også opp mot traktatens grunnleggende regler. En oppdragsgiver kan ikke utforme kravspesifikasjoner slik at bare produkter godkjent etter nasjonale standarder i praksis kan tilbys, dersom likeverdige produkter fra andre medlemsstater stenges ute. Dommen viser også at frivillig kunngjøring ikke i seg selv gjør et ellers unntatt kontraktsforhold underlagt et direktiv. For anskaffelsesretten illustrerer saken betydningen av å bruke funksjons- og ytelseskrav eller å åpne for likeverdige løsninger når standarder angis.
Ofte stilte spørsmål
Gjorde publisering i EF-tidende at direktiv 71/305 fikk anvendelse?
Nei. Domstolen slo fast at et klart unntak fra direktivets anvendelsesområde ikke bortfaller fordi kontrakten likevel ble kunngjort i EF-tidende.
Hvorfor var den irske standardklausulen i strid med traktaten?
Fordi kravet om samsvar med en irsk standard, uten åpning for likeverdige produkter, kunne avskrekke tilbydere som brukte varer fra andre medlemsstater og dermed hindre import i strid med artikkel 30.
Dommen i uoffisiell norsk oversettelse
Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.
1. Harmonisering av lovgivningene – fremgangsmåter ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter – direktiv 71/305 – anvendelsesområde – kontrakter vedrørende vann- og energiforsyning unntatt fra direktivets anvendelsesområde – innrykk i Tidende av kunngjøring om et anbud omfattet av unntaket – virkning – anvendelse av direktivet – ikke antatt (Rådets direktiv 71/305, art. 3, nr. 5) 2. Fri varebevegelse – kvantitative restriksjoner – tiltak med tilsvarende virkning – offentlig bygge- og anleggskontrakt – kunngjøring om anbud – teknisk spesifikasjon med krav om overensstemmelse med en nasjonal norm for de materialer som skal anvendes – ulovlighet (EOEF-Traktaten, art. 30)
Sammendrag
1Direktiv 71/305 om fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter, hvis artikkel 3, nr. 5 bestemmer at kontrakter som inngås av virksomheter som produserer, distribuerer og transporterer vann og energi, ikke er omfattet av direktivets anvendelsesområde, kan ikke få anvendelse på en slik kontrakt bare fordi den berørte medlemsstaten har anmodet om innrykk av en kunngjøring om anbud i De europeiske fellesskapers Tidende under henvisning til at en slik offentliggjøring er obligatorisk etter direktivet. Uavhengig av om en slik offentliggjøring har skjedd ved en feiltagelse, eller fordi den berørte stat opprinnelig ønsket å søke Fellesskapet om tilskudd til finansieringen, kan den ikke sette anvendelsen av en unntaksbestemmelse ut av kraft når denne er fastsatt i en rettsregel som er helt utvetydig og begrunnet i hensyn som ikke bortfaller av den grunn.
2En medlemsstat tilsidesetter sine forpliktelser i henhold til Traktatens artikkel 30 når den tillater at en offentlig myndighet, hvis rettsakter den er ansvarlig for, i kontraktspesifikasjonen vedrørende en offentlig bygge- og anleggskontrakt inntar en klausul hvoretter de materialer som skal anvendes, skal være godkjent i henhold til en nasjonal teknisk standard. En slik klausul vil kunne hindre innførselen, idet den kan medføre at næringsdrivende som anvender de samme materialer som de som er godkjent etter de nasjonale standardene, avstår fra å inngi tilbud.
Dommens premisser
1Ved stevning, inngitt til Domstolens justiskontor den 13. februar 1987, har Kommisjonen for De europeiske fellesskap i medhold av EOEF-Traktatens artikkel 169 anlagt sak med påstand om at det fastslås at Irland har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til EOEF-Traktatens artikkel 30 og artikkel 10 i Rådets direktiv 71/305 av 26. juli 1971 om samordning av fremgangsmåtene med hensyn til inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT 1971 II, s. 613) ved å tillate at det i spesifikasjonen i kontrakt nr. 4 vedrørende prosjektet til forbedring av vannforsyningen i Dundalk ble inntatt en klausul hvoretter trykkledningene av asbestcement skal være i overensstemmelse med Irish Standard Specification 188:1975, jf. Irish Standard Mark Licensing Scheme, utarbeidet av det irske Institute for Industrial Research and Standards, og følgelig avviste å ta i betraktning (eller avviste uten å gi en passende begrunnelse) et tilbud som inneholdt bruk av asbestcementrørledninger fremstilt i overensstemmelse med andre standarder, men som ga tilsvarende garantier for sikkerhet, ytelse og holdbarhet. 2 Dundalk Urban District Council er byggherre for et prosjekt til forbedring av drikkevannsforsyningen i Dundalk. Kontrakt nr. 4 under prosjektet vedrører utlegging av en hovedledning som skal transportere vann fra elven Fane til et renseanlegg i Cavan Hill og derfra videre til det eksisterende drikkevannssystemet i byen. Kunngjøringen om den nevnte kontrakten, som skulle tildeles på grunnlag av et offentlig anbud, ble offentliggjort i Supplement til De europeiske fellesskapers Tidende den 13. mars 1986 (EFT S 50, s. 13). 3 Klausul 4.29 i anbudsvilkårene vedrørende ovennevnte kontrakt nr. 4 var inntatt i kontraktspesifikasjonen og inneholdt følgende avsnitt: «Trykkledningene av asbestcement skal være i overensstemmelse med Irish Standard Specification 188:1975, jf. Irish Standard Mark Licensing Scheme, utarbeidet av Institute of Industrial Research and Standards. Alle asbestcementledninger skal ha bituminøse belegg, både innvendig og utvendig. Beleggene skal påføres på fabrikken og ved nedsenking.» 4 Bakgrunnen for tvisten er klager som en irsk og en spansk virksomhet har inngitt til Kommisjonen. Den irske virksomheten hadde inngitt tre tilbud vedrørende kontrakt nr. 4, hvorav ett forutsatte bruk av ledninger fremstilt av den spanske virksomheten; den irske virksomheten var av den oppfatning at dette tilbudet, som var det laveste av de tilbudene den hadde inngitt, ga den beste mulighet for å oppnå kontrakten. Prosjektets rådgivende ingeniører, som Dundalks myndigheter hadde rådført seg med, tilstilte virksomheten et brev hvori det het at det etter deres oppfatning var unødvendig å holde et møte forut for beslutningen om å tildele kontrakten, dersom virksomheten ikke kunne bevise at den virksomheten som leverte ledningene, var godkjent av det irske Institute for Industrial Research and Standards, og at dens produkter derfor var i overensstemmelse med Irish Standard Specification 188:1975. Det er uomtvistet at den berørte spanske virksomheten ikke var godkjent av det irske Institute, men at dens ledninger var i overensstemmelse med de internasjonale standardene, navnlig ISO 160:1980, fastsatt av Det internasjonale standardiseringsråd. 5 Vedrørende sakens rettslige bakgrunn samt partenes og intervenientens anførsler og argumenter vises for øvrig til rettsmøterapporten. Disse omstendighetene omtales derfor bare i det følgende dersom det på de enkelte punkter er nødvendig for forståelsen av Domstolens begrunnelse.
6Kommisjonen har anført at problemet i den foreliggende sak særlig er om det er forenlig med fellesskapsretten, nærmere bestemt EOEF-Traktatens artikkel 30 og artikkel 10 i direktiv 71/305, å innta en klausul som den i den foreliggende sak inntatte klausul 4.29 i en kontraktspesifikasjon. Dessuten er den omstendighet at de irske myndigheter uten noen nærmere undersøkelse avviste et tilbud som inneholdt bruk av spansk fremstilte ledninger som ikke er i overensstemmelse med de irske standardene, etter Kommisjonens oppfatning en tilsidesettelse av de samme fellesskapsrettslige bestemmelsene. Det finnes hensiktsmessig først å behandle problemene vedrørende klausul 4.
29Direktiv 71/305
7I henhold til artikkel 10 i direktiv 71/305, som Kommisjonen har henvist til, skal medlemsstatene i vilkårene for den enkelte kontrakt forby at det inntas tekniske spesifikasjoner som nevner varer av et bestemt fabrikat eller med opprinnelse fra et bestemt sted, eller særlige metoder, og som har den virkning å begunstige eller utelukke bestemte virksomheter. Det er særlig forbudt å angi typer eller en bestemt opprinnelse eller en bestemt fabrikasjon, men en slik angivelse, ledsaget av bemerkningen «eller likestilt», er likevel tillatt når oppdragsgiver ikke har mulighet for å gi en beskrivelse av kontraktgjenstanden ved hjelp av spesifikasjoner som er tilstrekkelig nøyaktige og forståelige for alle interesserte. Ordene «eller likestilt» fantes ikke i klausul 4.29 i den omtvistede kunngjøringen. 8 Den irske regjering har gjort gjeldende at direktivets bestemmelser ikke får anvendelse på den berørte kontrakten. Regjeringen har nærmere anført at i henhold til direktivets artikkel 3, nr. 5 får direktivet ikke anvendelse på «offentlige bygge- og anleggskontrakter som inngås av virksomheter som produserer, distribuerer og transporterer vann og energi». Etter regjeringens oppfatning er det i den foreliggende sak ingen tvil om at det dreier seg om en offentlig bygge- og anleggskontrakt som skulle inngås av en myndighet som ivaretar distribusjonen av vann.
9Kommisjonen har ikke bestridt dette argumentet, men understreket at Irland anmodet om at kunngjøringen om den omtvistede kontrakten ble offentliggjort i De europeiske fellesskapers Tidende under henvisning til at kunngjøringer om offentlige bygge- og anleggskontrakter i henhold til direktivet skal offentliggjøres. Både Kommisjonen og den spanske regjering, som har trådt inn til støtte for Kommisjonens påstander, har anført at Irland deretter var forpliktet til å overholde direktivets bestemmelser, idet det frivillig hadde akseptert å anvende dem. 10 Den irske regjerings argumenter må legges til grunn. Selve ordlyden av artikkel 3, nr. 5 er helt klar, idet slike offentlige bygge- og anleggskontrakter som saken gjelder, ikke er omfattet av direktivets anvendelsesområde. Ifølge betraktningene til direktivet er dette unntaket fra direktivets generelle anvendelsesområde innført for å forhindre at virksomheter som distribuerer vann, med hensyn til sine bygge- og anleggskontrakter undergis ulike regler, alt etter om de hører under staten eller andre offentligrettslige juridiske personer eller har en særlig status som juridisk person. Det ses ikke å foreligge omstendigheter som gir grunn til å anta at den berørte unntaksbestemmelsen ikke lenger får anvendelse, og at de hensyn som ligger bak den, ikke lenger gjør seg gjeldende, når en medlemsstat har latt kunngjøringen om kontrakten offentliggjøre i De europeiske fellesskapers Tidende ved en feiltagelse, eller fordi den opprinnelig ønsket å søke Fellesskapet om tilskudd til finansieringen av bygge- og anleggsarbeidene. 11 Saksøkte vil derfor måtte frifinnes i den utstrekning saken støttes på en overtredelse av direktiv 71/305. Traktatens artikkel 30 12 Innledningsvis bemerkes at Kommisjonen har fremhevet og den irske regjering ikke bestridt at Dundalk Urban District Council er en offentlig myndighet hvis rettsakter den irske regjering er ansvarlig for. Forut for tildelingen av en kontrakt er den nevnte myndigheten dessuten forpliktet til å innhente tillatelse fra det irske Miljøministeriet.
13Videre bemerkes at den irske regjering har understreket at kravet om overensstemmelse med irske standarder er en praksis som generelt følges ved offentlige bygge- og anleggskontrakter i Irland. 14 Ifølge den irske regjering vedrører den omtvistede kontrakten ikke salg av varer, men utførelse av arbeider, og klausulene om hvilke materialer som skal anvendes, er rent aksessoriske. Kontrakter vedrørende utførelse av arbeider er således omfattet av Traktatens bestemmelser om fri utveksling av tjenester, med mindre annet er fastsatt i henhold til harmoniseringstiltak som måtte være truffet i henhold til artikkel 100. Følgelig kan artikkel 30 ikke omfatte en offentlig bygge- og anleggskontrakt. 15 Den irske regjering har i den forbindelse henvist til Domstolens praksis, bl.a. dom av 22. mars 1977 (Iannelli & Volpi, sak 74/76, Sml. 1977, s. 557), hvoretter anvendelsesområdet for artikkel 30 ikke omfatter hindringer som er omhandlet i andre særlige bestemmelser i Traktaten.
16Denne argumentasjonen kan ikke legges til grunn. Formålet med artikkel 30 er å oppheve alle de tiltak fra medlemsstatenes side som hindrer innførselen ved samhandelen innen Fellesskapet, uavhengig av om slike tiltak direkte vedrører de importerte varenes bevegelighet, eller de indirekte medfører en hindring av omsetningen av varer fra andre medlemsstater. Den omstendighet at visse av de nevnte hindringene skal vurderes i relasjon til særlige bestemmelser i Traktaten, som f.eks. artikkel 95, som vedrører avgiftsmessig forskjellsbehandling, endrer intet ved at artikkel 30 er en generell forbudsbestemmelse. 17 Derimot vedrører de bestemmelsene om fri utveksling av tjenester som den irske regjering har påberopt seg, ikke varebevegelser, men retten til fritt å utøve virksomhet og dra fordel herav; bestemmelsene inneholder ingen konkret regel om bestemte hindringer for varers frie bevegelighet. Det forhold at en offentlig bygge- og anleggskontrakt vedrører en tjeneste, kan derfor ikke medføre at en begrensning med hensyn til materialvalget, som er inntatt i en kunngjøring om anbud, ikke er omfattet av forbudsbestemmelsene i artikkel 30.
18Det må følgelig undersøkes om inntakelsen av klausul 4.29 i kunngjøringen om anbud og i anbudsvilkårene hindrer innførselen av rørledninger til Irland.
19Hertil bemerkes først at inntakelsen av en klausul som den foreliggende i en kunngjøring om anbud kan medføre at næringsdrivende som fremstiller eller anvender de samme rørledningene som de som er godkjent etter de irske standardene, avstår fra å inngi tilbud.
20Det er dessuten under saken opplyst at bare én virksomhet er godkjent av det irske Institute for Industrial Research and Standards etter standard 188:1975 og således som den eneste kan anvende det irske typegodkjenningsmerket på de rørledningene som krevdes anvendt i den berørte bygge- og anleggskontrakten. Den nevnte virksomheten har hjemsted i Irland. Inntakelsen av klausul 4.29 har således medført at bare irske produsenter kunne levere de rørledningene som krevdes til arbeidene i Dundalk. 21 Den irske regjering har anført at spesifikasjonen av de standardene som materialene skal være fremstilt etter, er nødvendig, særlig i et tilfelle som det foreliggende, hvor de rørledningene som anvendes, skal tilpasses det allerede eksisterende ledningsnettet. Den omstendighet at de er i overensstemmelse med en annen standard og endog en internasjonal standard som ISO 160:1980, er ikke tilstrekkelig til å avhjelpe visse tekniske problemer.
22Et slikt teknisk argument kan ikke legges til grunn. Kommisjonens klagepunkt vedrører ikke spørsmålet om overholdelse av tekniske krav, men den omstendighet at de irske myndigheter har avvist å undersøke om kravene er oppfylt, dersom produsenten av de berørte materialene ikke er godkjent av det irske Institute i henhold til den irske standard 188:1975. De irske myndigheter kunne ha inntatt ordene «eller likestilt» etter angivelsen av den irske standarden slik det kreves i direktiv 71/305 når dette får anvendelse, og derved kontrollert at de tekniske kravene var overholdt, og ikke allerede fra starten ha forbeholdt kontrakten de tilbydere som ville anvende irske materialer. 23 Den irske regjering har videre anført at de rørledningene som fremstilles av den spanske virksomheten som var involvert i det avviste tilbudet, uansett ikke var anvendelige ut fra et teknisk synspunkt, men heller ikke dette argumentet er relevant ved avgjørelsen av om det er forenlig med Traktaten å innta en klausul som klausul 4.29 i en kunngjøring om anbud. 24 Den irske regjering har likeledes anført at hensynet til beskyttelsen av folkehelsen begrunner kravet om at den irske standard overholdes. Ved den nevnte standard sikres det ifølge den irske regjering at vannet ikke kommer i kontakt med asbestfibrene i betonledningene, hvilket ville være skadelig for drikkevannets kvalitet. 25 Dette argumentet kan ikke legges til grunn. Som Kommisjonen med rette har fremhevet, var rørledningenes belegg, såvel innvendig som utvendig, omhandlet i et særskilt vilkår i kunngjøringen om anbud. Den irske regjering finnes ikke å ha godtgjort hvorfor overholdelsen av dette vilkåret ikke var tilstrekkelig til å unngå at vannet kommer i kontakt med asbestfibrene, hvilket ifølge den irske regjering er nødvendig ut fra hensynet til folkehelsen.
26Ettersom den irske regjering ikke har fremført andre argumenter som kan imøtegå Kommisjonens og den spanske regjerings påstander, må Kommisjonens påstander tas til følge.
27Det må heretter fastslås at Irland har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til EOEF-Traktatens artikkel 30 ved å tillate at det i kontraktspesifikasjonen vedrørende en offentlig bygge- og anleggskontrakt ble inntatt en klausul hvoretter trykkledningene av asbestcement skulle være i overensstemmelse med Irish Standard Specification 188:1975, jf. Irish Standard Mark Licensing Scheme, utarbeidet av det irske Institute for Industrial Research and Standards. Avvisningen av tilbudet som inneholdt bruk av spansk fremstilte rørledninger 28 Den andre del av Kommisjonens påstand vedrører de irske myndigheters holdning overfor en nærmere angitt virksomhet under anbudsprosedyren vedrørende den omtvistede kontrakten.
29Det er under rettsmøtet blitt klart at det med den andre del av påstanden reelt sett bare ønskes en gjennomføring av det tiltak som påstandens første del vedrører. Det er derfor ikke tale om et særskilt klagepunkt, hvorfor det finnes unødvendig å ta særskilt stilling til dette.
Avgjørelse om sakskostnader
Sakens kostnader
30I henhold til prosessreglementets artikkel 69, nr. 2, dømmes den part som taper saken, til å bære sakens kostnader. I henhold til samme artikels nr. 3, første avsnitt, kan Domstolen oppheve sakskostnadene helt eller delvis dersom hver av partene henholdsvis taper eller vinner på ett eller flere punkter. Ettersom saksøkeren har tapt saken på ett punkt, vil sakskostnadene måtte oppheves.
Avgjørelse
På grunnlag av disse premisser uttaler og bestemmer DOMSTOLEN 1) Irland har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til EOEF-Traktatens artikkel 30 ved å tillate at det i kontraktspesifikasjonen vedrørende en offentlig bygge- og anleggskontrakt ble inntatt en klausul hvoretter trykkledningene av asbestcement skulle være i overensstemmelse med Irish Standard Specification 188:1985, jf. Irish Standard Mark Licensing Scheme, utarbeidet av det irske Institute for Industrial Research and Standards. 2) For øvrig frifinnes saksøkte. 3) Hver part, herunder intervenienten, bærer sine egne kostnader.