C-452/23 Fastned: endring av in house-konsesjon

# Samling av avgjørelser ## DOMSTOLENS DOM (Storkammer) ### 29. april 2025* *«Prejudisiell forelæggelse – konsesjoner – konsesjoner som er blitt tildelt en in house-enhet – direktiv 2014/23/EU – artikkel 43 nr. 1 bokstav c) – endring av konsesjonen på et tidspunkt der konsesjonshaveren ikke lenger er en in house-enhet – endring «avfødt» av uforutsigelige omstendigheter – direktiv 89/665/EØF – indirekte kontroll av den opprinnelige tildelingen av en konsesjon»* I sak C-452/23, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Oberlandesgericht Düsseldorf (den regionale ankedomstolen i Düsseldorf, Tyskland) ved

avgjørelse

av 16. juni 2023, innkommet til Domstolen den 19. juli 2023, i saken **Fastned Deutschland GmbH & Co. KG** mot **Die Autobahn GmbH des Bundes,** saksdeltakere: Autobahn Tank & Rast GmbH, Ostdeutsche Autobahntankstellen GmbH, har **DOMSTOLEN (Storkammer),** sammensatt av president K. Lenaerts, avdelingsformennene F. Biltgen, K. Jürimäe, C. Lycourgos, I. Jarukaitis, M.L. Arastey Sahún, S. Rodin, A. Kumin, N. Jääskinen og D. Gratsias (refererende dommer) samt dommerne E. Regan, I. Ziemele og J. Passer, generaladvokat: M. Campos Sánchez-Bordona, justitssekretær: fullmektig N. Mundhenke, på grunnlag av den skriftlige forhandlingen og etter rettsmøtet den 9. juli 2024, --- \* Prosessspråk: tysk. DA ECLI:EU:C:2025:284 1 --- FASTNED DEUTSCHLAND etter at det er avgitt innlegg av: – Fastned Deutschland GmbH & Co. KG ved Rechtsanwälte R. Ader, P. Friton og F. Wolf, – Die Autobahn GmbH des Bundes ved Rechtsanwälte C. Bauer, N. Schleper og F. Siebler, – Autobahn Tank & Rast GmbH og Ostdeutsche Autobahntankstellen GmbH ved Rechtsanwälte H.-G. Kamann og M. Schweda, – den tyske regjering ved J. Möller, R. Kanitz og P.-L. Krüger, som befullmektigede, – Europa-Kommisjonen ved B. De Meester og G. Wils, som befullmektigede, og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet den 17. oktober 2024, avsagt følgende ## Dom **1** Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder fortolkningen av artikkel 72 nr. 1 bokstav c) i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/24/EU av 26. februar 2014 om offentlige anskaffelser og om oppheving av direktiv 2004/18/EF (EUT 2014, L 94, s. 65). **2** Anmodningen er fremsatt i forbindelse med en tvist mellom Fastned Deutschland GmbH & Co. KG (heretter «Fastned») og Die Autobahn GmbH des Bundes om endringen av konsesjonskontrakter for drift av tilknyttede serviceanlegg på motorveier i Forbundsrepublikken Tyskland, med sikte på å la disse omfatte anlegg, vedlikehold og drift av høyeffektladeinfrastruktur for kjøretøyer. ## Rettslige bestemmelser ### EU-retten #### Direktiv 2014/23/EU **3** 8., 18., 75., 76. og 81. betraktning til Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/23/EU av 26. februar 2014 om tildeling av konsesjonskontrakter (EUT 2014, L 94, s. 1) er utformet slik: > «(8) For konsesjoner av en bestemt verdi eller derover er det hensiktsmessig å fastsette en minimumssamordning av nasjonale prosedyrer for tildeling av slike kontrakter på grunnlag av prinsippene i [TEUV] for å sikre åpning av konsesjonene for konkurranse og sørge for en passende grad av rettssikkerhet. Disse koordineringsbestemmelsene bør ikke gå ut over det som er nødvendig for å nå de nevnte mål og for å sikre en viss fleksibilitet. [...] > > [...] > > (18) [...] Hovedkjennetegnet ved en konsesjon, nemlig retten til å utnytte bygge- og anleggsarbeider eller tjenester, innebærer alltid at det overføres en driftsrisiko av økonomisk karakter til konsesjonshaveren, noe som innebærer en mulighet for at denne ikke tjener sine investeringer og kostnader til driften av de tildelte bygge- og anleggsarbeidene eller tjenestene inn igjen under normale driftsforhold, også selv om en del av risikoen bæres av den ordregivende myndigheten eller den ordregivende enheten. Anvendelsen av særlige regler for tildeling av konsesjoner ville ikke være berettiget dersom den ordregivende myndigheten eller den ordregivende enheten friholdt den økonomiske aktøren for mulige tap ved å garantere en minimumsinntekt som er like stor som eller større enn den økonomiske aktørens investeringer og kostnader i forbindelse med oppfyllelsen av kontrakten. [...] > > [...] > > (75) Konsesjonskontrakter innebærer typisk langsiktige og komplekse tekniske og finansielle ordninger, som ofte er gjenstand for skiftende omstendigheter. Det er derfor nødvendig å presisere vilkårene for endring av en konsesjon som fortsatt løper, der en ny konsesjonsprosedyre kreves, under hensyntaken til EU-domstolens relevante rettspraksis. En ny konsesjonsprosedyre er nødvendig dersom det foretas vesentlige endringer i den opprinnelige konsesjonen, særlig med hensyn til virkeområdet og innholdet i partenes gjensidige rettigheter og plikter, herunder fordelingen av immaterialrettigheter. Slike endringer viser partenes hensikt om å reforhandle viktige betingelser eller vilkår i den aktuelle konsesjonen. Dette er særlig tilfelle når de endrede vilkårene ville ha hatt innvirkning på resultatet av prosedyren, dersom de hadde vært del av den opprinnelige prosedyren. Endringer av konsesjonen som medfører en mindre endring av kontraktens verdi opp til et visst verdinivå, bør alltid være mulige uten at det er nødvendig å gjennomføre en ny konsesjonsprosedyre. Med henblikk på dette og for å sikre rettssikkerheten bør dette direktivet fastsette «de minimis»-terskler under hvilke en ny prosedyre ikke er nødvendig. Det bør være mulig å endre konsesjonen til over disse tersklene uten å måtte gjennomføre en ny konsesjonsprosedyre, dersom slike endringer overholder visse betingelser. Dette kan for eksempel være tilfelle for endringer som er blitt nødvendige som følge av behovet for å imøtekomme søknader fra ordregivende myndigheter eller ordregivende enheter med hensyn til sikkerhetskrav, og under hensyntaken til den særlige karakteren av aktiviteter som for eksempel drift av fjellsports- og turistfasiliteter, der lovgivningen kan utvikles til å omfatte de dermed forbundne farer, dersom slike endringer overholder de relevante betingelsene i dette direktivet. > > (76) De ordregivende myndighetene og de ordregivende enhetene kan komme ut for eksterne omstendigheter som de ikke kunne forutse ved tildelingen av konsesjonen, særlig når gjennomføringen av konsesjonen dekker en lang periode. I disse tilfellene er det nødvendig med en viss grad av fleksibilitet, slik at kontrakten kan tilpasses disse omstendighetene uten en ny konsesjonsprosedyre. Begrepet uforutsigelige omstendigheter viser til omstendigheter som ikke kunne forutsees til tross for rimelig omhyggelige forberedelser ved den ordregivende myndighetens eller den ordregivende enhetens opprinnelige tildeling, under hensyntaken til de tilgjengelige midlene, det spesifikke prosjektets art og kjennetegn, god praksis på det aktuelle området og nødvendigheten av å sikre et relevant forhold mellom de ressursene som brukes til å forberede tildelingen, og dens forutsigelige verdi. Dette er imidlertid ikke tilfelle dersom en endring medfører at arten av den samlede konsesjonen forandres, for eksempel ved å erstatte de bygge- og anleggsarbeidene som skal utføres, eller tjenestene som skal leveres, med noe annet eller ved grunnleggende å endre konsesjonstypen, da det i en slik situasjon må forutsettes en hypotetisk påvirkning av resultatet. [...] > > [...] > > (81) For å sikre tilstrekkelig rettslig beskyttelse av søkere og tilbydere under konsesjonsprosedyrene samt for å sikre en effektiv håndhevelse av reglene i nærværende direktiv og av [TEUV]s prinsipper, bør Rådets direktiv 89/665/EØF [av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter (EFT 1989, L 395, s. 33)] og Rådets direktiv 92/13/EØF [av 25. februar 1992 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelse av EF-reglene for fremgangsmåten ved tilbudsgivning innenfor vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon (EFT 1992, L 76, s. 14)] også få anvendelse på tjenestekonsesjoner og på konsesjoner om bygge- og anleggsarbeider som tildeles av både ordregivende myndigheter og ordregivende enheter. Direktiv [89/665] og [92/13] bør endres i samsvar med dette.» **4** Artikkel 2 i direktiv 2014/23 med overskriften «Prinsippet om offentlige myndigheters rett til fritt å treffe beslutninger» bestemmer følgende i nr. 1: > «I dette direktivet anerkjennes prinsippet om nasjonale, regionale og lokale myndigheters rett til fritt å treffe beslutninger i samsvar med nasjonal lovgivning og EU-retten. Disse myndighetene kan fritt avgjøre hvordan utførelsen av bygge- og anleggsarbeider og leveringen av tjenester best forvaltes, for å sikre særlig et høyt nivå av kvalitet, sikkerhet og rimelige priser, likebehandling og fremme av universell adgang og brukerrettigheter i forbindelse med offentlige tjenester. Disse myndighetene kan velge å utføre sine oppgaver av allmenn interesse med egne midler eller i samarbeid med andre ordregivende myndigheter eller å delegere dem til andre økonomiske aktører.» **5** Nevnte direktivs artikkel 5 med overskriften «Definisjoner» fastsetter: > «I dette direktivet forstås med: > > 1) «konsesjoner»: konsesjoner på bygge- og anleggsarbeider eller på tjenester som definert i bokstav a) og b): > > a) «konsesjon på bygge- og anleggsarbeider»: en gjensidig bebyrdende kontrakt som inngås skriftlig, og hvorved en eller flere ordregivende myndigheter eller kontraherende enheter overdrar ansvaret for utførelse av bygge- og anleggsarbeider til en eller flere økonomiske aktører, der vederlaget for denne overdragelsen enten utelukkende består i retten til å utnytte de bygge- og anleggsarbeidene som er omfattet av kontrakten, eller i denne retten sammen med betaling av en pris > > b) «konsesjon på tjenester»: en gjensidig bebyrdende kontrakt som inngås skriftlig, og hvorved en eller flere ordregivende myndigheter eller kontraherende enheter overdrar ansvaret for levering og forvaltning av tjenester, som ikke omfatter de i bokstav a) omhandlede bygge- og anleggsarbeidene, til en eller flere økonomiske aktører, der vederlaget for denne overdragelsen enten utelukkende består i retten til å utnytte de tjenestene som er omfattet av kontrakten, eller i denne retten sammen med betaling av en pris. > > Tildeling av en konsesjon på bygge- og anleggsarbeider eller tjenester innebærer at det overføres en driftsrisiko til konsesjonshaveren ved utnyttelsen av disse bygge- og anleggsarbeidene eller tjenestene, som omfatter en etterspørsels- eller en utbudsrisiko eller begge deler. Konsesjonshaveren anses for å påta seg driftsrisikoen dersom han under normale driftsforhold ikke er garantert å tjene de foretatte investeringene og de avholdte kostnadene i forbindelse med driften av de bygge- og anleggsarbeidene eller tjenestene som er gjenstand for konsesjonen, inn igjen. Den delen av risikoen som overføres til konsesjonshaveren, innebærer en reell eksponering for markedets omskiftelighet slik at ethvert potensielt anslått tap som konsesjonshaveren måtte lide, ikke bare er rent nominelt eller ubetydelig. > > [...]» **6** Nevnte direktivs artikkel 17 med overskriften «Konsesjoner mellom enheter i offentlig sektor» bestemmer i nr. 1: > «En konsesjon som en ordregivende myndighet eller en ordregivende enhet, jf. artikkel 7 nr. 1 bokstav a), tildeler en annen privatrettslig eller offentligrettslig juridisk person, faller utenfor dette direktivets virkeområde når alle følgende betingelser er oppfylt: > > a) den ordregivende myndigheten eller den ordregivende enheten underkaster den aktuelle juridiske personen en kontroll som tilsvarer den kontrollen den utøver over sine egne tjenestegreiner, og > > b) mer enn 80 % av aktivitetene til den kontrollerte juridiske personen utføres i forbindelse med gjennomføringen av oppgaver den har fått betrodd av den kontrollerende ordregivende myndigheten eller den ordregivende enheten eller av andre juridiske personer som kontrolleres av den aktuelle ordregivende myndigheten eller den ordregivende enheten, og > > c) det er ikke noen direkte privat kapitalandel i den kontrollerte juridiske personen, med unntak av ikke-kontrollerende eller ikke-blokkerende former for private kapitalandeler krevet i henhold til nasjonale lovbestemmelser, jf. traktatene, som ikke utøver en avgjørende innflytelse på den kontrollerte juridiske personen. > > En ordregivende myndighet eller ordregivende enhet, jf. artikkel 7 nr. 1 bokstav a), anses for å utøve en kontroll over en juridisk person som tilsvarer den kontrollen den utøver over sine egne tjenestegreiner, som omhandlet i nærværende nummers første ledd bokstav a), dersom den utøver en bestemmende innflytelse på både strategiske målsettinger og vesentlige beslutninger som treffes av den kontrollerte juridiske personen. Denne kontrollen kan også foretas av en annen juridisk person som selv kontrolleres på samme måte av den ordregivende myndigheten eller den ordregivende enheten.» **7** Avdeling II i direktiv 2014/23 med overskriften «Regler for tildeling av konsesjoner: generelle prinsipper og prosessuelle garantier» inneholder bl.a. direktivets artikkel 38, som har overskriften «Utvelgelse og kvalitativ vurdering av søkere», og hvis nr. 1 har følgende ordlyd: > «De ordregivende myndighetene og de ordregivende enhetene kontrollerer betingelsene for deltakelse vedrørende søkernes eller tilbydernes faglige og tekniske kapasitet samt finansielle og økonomiske stilling på grunnlag av egenerklæringer, referanse eller referanser som skal fremlegges som bevis i samsvar med kravene i konsesjonskunngjøringen, som skal være ikke-diskriminerende og stå i et rimelig forhold til gjenstanden for konsesjonen. Betingelsene for deltakelse skal være relevante og stå i et rimelig forhold til behovet for å sikre at konsesjonshaveren er i stand til å gjennomføre konsesjonen under hensyntaken til gjenstanden for konsesjonen og målet om å sikre reell konkurranse.» **8** Dette direktivets avdeling III med overskriften «Regler for utførelsen av konsesjoner» inneholder bl.a. direktivets artikkel 43, som har overskriften «Endring av kontrakter i deres løpetid», og hvori det bestemmes: > «1. Konsesjoner kan endres uten en ny konsesjonsprosedyre i samsvar med dette direktivet i følgende tilfeller: > > [...] > > b) for supplerende bygge- og anleggsarbeider eller tjenester fra den opprinnelige konsesjonshaveren, som er blitt nødvendige, og som ikke var omfattet av den opprinnelige konsesjonen, forutsatt at en endring av konsesjonshaveren: > > i) ikke er mulig av økonomiske eller tekniske årsaker slik som krav om innbyrdes utbyttbarhet eller interoperabilitet med eksisterende utstyr, tjenester eller installasjoner som ble anskaffet i forbindelse med den opprinnelige konsesjonen, og > > ii) ville forårsake betydelige problemer eller en vesentlig økning av den ordregivende myndighetens eller den ordregivende enhetens kostnader. > > For konsesjoner som tildeles av en ordregivende myndighet med henblikk på å utføre en aktivitet som ikke er omhandlet i vedlegg II, må en eventuell verdiøkning ikke overstige 50 % av verdien av den opprinnelige konsesjonen. Dersom det foretas flere successive endringer, gjelder denne begrensningen for verdien av hver av endringene. Slike successive endringer må ikke ha til formål å omgå dette direktivet. > > c) når alle følgende betingelser er oppfylt: > > i) Behovet for endring er avfødt av omstendigheter som ikke kunne forutsees av en aktsom ordregivende myndighet eller ordregivende enhet. > > ii) Endringen berører ikke konsesjonens overordnede karakter. > > iii) For konsesjoner som tildeles av en ordregivende myndighet med henblikk på å utføre en aktivitet som ikke er oppført i vedlegg II, er en eventuell verdiøkning ikke større enn 50 % av verdien av den opprinnelige konsesjonen. Dersom det foretas flere successive endringer, gjelder denne begrensningen for verdien av hver av endringene. Slike successive endringer må ikke ha til formål å omgå dette direktivet. > > d) forutsatt at en ny konsesjonshaver erstatter den som den ordregivende myndigheten eller den ordregivende enheten opprinnelig hadde tildelt konsesjonen, som følge av enten: > > [...] > > ii) en universell eller delvis erstatning av den opprinnelige konsesjonshaveren med en annen økonomisk aktør som oppfyller kriteriene for kvalitativ utvelgelse som gjaldt for den opprinnelige konsesjonshaveren, etter omstrukturering av virksomheten, herunder overtakelser, fusjoner, erverv eller insolvens, forutsatt at dette ikke medfører andre vesentlige endringer av kontrakten og ikke har til formål å omgå anvendelsen av dette direktivet, eller > > [...] > > e) forutsatt at endringene uansett sin verdi ikke er vesentlige som definert i nr. 4. > > [...] > >

4En endring av en konsesjon i dens løpetid anses for å være vesentlig i henhold til nr. 1 bokstav e) dersom endringen bevirker at konsesjonens karakter er vesentlig forskjellig fra den opprinnelige konsesjonen. [...] > > [...] > >

5En ny konsesjonsprosedyre i samsvar med dette direktivet er nødvendig for andre endringer av bestemmelsene i en konsesjon i løpet av dens løpetid enn de som er angitt i nr. 1 og 2.» **9** Nevnte direktivs artikkel 51 nr. 1 første ledd har følgende ordlyd: > «Medlemsstatene setter i kraft de nødvendige lover og administrative bestemmelser for å etterkomme dette direktivet senest den 18. april 2016. De oversender straks [Europa-]Kommisjonen disse lovene og bestemmelsene.» **10** Samme direktivs artikkel 54 nr. 2 fastsetter: > «Dette direktivet får ikke anvendelse på tildeling av konsesjoner som er sendt ut på anbud eller tildelt før den 17. april 2014.» #### Direktiv 2014/24 **11** Følgende fremgår av 122. betraktning til direktiv 2014/24: > «I henhold til direktiv 89/665/EØF skal det være adgang til visse klageprosedyrer, i det minste for personer som har eller har hatt interesse i å oppnå en bestemt kontrakt, og som har lidt eller vil kunne lide skade som følge av en påstått overtredelse av EU-retten på området offentlige anskaffelser eller nasjonale regler til gjennomføring av denne lovgivningen. Disse klageprosedyrene bør ikke berøres av dette direktivet. Borgere, berørte aktører, organiserte eller ikke, og andre personer eller organer som ikke har adgang til klageprosedyrene i henhold til direktiv 89/665/EØF, har likevel som skattebetalere en legitim interesse i sunne anbudskonkurranseprosedyrer. De bør derfor ha mulighet for, i tillegg til gjennom klageprosedyren i henhold til direktiv 89/665/EØF, og uten at det nødvendigvis innebærer at de får søksmålskompetanse ved domstolene, å angi eventuelle krenkelser av dette direktivet til en kompetent myndighet eller struktur. [...]» **12** Artikkel 72 nr. 1 bokstav c) og d) i direktiv 2014/24 er utformet slik: > «Kontrakter og rammeavtaler kan endres uten en ny anbudskonkurranse i samsvar med dette direktivet i følgende tilfeller: > > [...] > > c) når samtlige følgende betingelser er oppfylt: > > i) behovet for endring er avfødt av omstendigheter som ikke kunne forutsees av en aktsom ordregivende myndighet > > ii) endringen berører ikke kontraktens overordnede karakter > > iii) en eventuell prisstigning er ikke større enn 50 % av verdien av den opprinnelige kontrakten eller rammeavtalen. Dersom det foretas flere successive endringer, gjelder denne begrensningen for verdien av hver av endringene. Slike successive endringer må ikke ha til formål å omgå dette direktivet > > d) forutsatt at en ny leverandør erstatter den som den ordregivende myndigheten opprinnelig hadde tildelt kontrakten, som følge av enten: > > [...] > > ii) en universell eller delvis etterfølgelse av en annen økonomisk aktør som oppfyller kvalifikasjonskravene som gjaldt for den opprinnelige leverandøren, etter omstrukturering av virksomhet, herunder overtakelser, fusjoner, erverv eller insolvens, forutsatt at dette ikke medfører andre vesentlige endringer av kontrakten og ikke har til formål å omgå anvendelsen av dette direktivet, eller > > [...]» #### Direktiv 89/665 **13** Artikkel 1 i direktiv 89/665, som endret ved direktiv 2014/23 (heretter «direktiv 89/665»), med overskriften «Klageprosedyrenes virkeområde og adgang til disse prosedyrene», bestemmer: > «1. [...] > > Dette direktivet får anvendelse på kontrakter som omhandlet i [...] direktiv 2014/23/EU [...], med mindre slike kontrakter er unntatt i henhold til artikkel 10, 11, 12, 17 og 25 i nevnte direktiv. > > [...] > > Medlemsstatene treffer, for så vidt angår kontrakter som henhører under virkeområdet for direktiv 2014/24/EU eller direktiv 2014/23/EU, de nødvendige tiltak for å sikre at det effektivt og særlig så raskt som mulig kan innleveres klage over oppdragsgivernes beslutninger på de betingelsene som er angitt i artikkel 2 til 2f i dette direktivet, med den begrunnelse at beslutningene er i strid med EU-retten vedrørende offentlige anskaffelser eller de nasjonale reglene til gjennomføring av denne. > > [...] > > 3. Medlemsstatene sikrer at det er adgang til klageprosedyrene etter nærmere bestemmelser som medlemsstatene kan fastsette, i det minste for personer som har eller har hatt interesse i å oppnå en bestemt kontrakt, og som har lidt eller vil kunne lide skade som følge av en påstått overtredelse. > > [...]» **14** Artikkel 2f nr. 1 i direktiv 89/665 har følgende ordlyd: > «Medlemsstatene kan fastsette at en klage i henhold til artikkel 2d nr. 1 skal innleveres > > a) innen utløpet av minst 30 kalenderdager regnet fra dagen etter den dagen da > > – oppdragsgiveren har offentliggjort en kunngjøring om inngåtte kontrakter i samsvar med artikkel 50 og 51 i direktiv 2014/24/EU eller med artikkel 31 og 32 i direktiv 2014/23/EU, forutsatt at en slik kunngjøring inneholder begrunnelsen for oppdragsgiverens beslutning om å tildele kontrakten uten forutgående offentliggjøring av en anbudsbekjentgjøring i Den europeiske unions tidende, eller > > – oppdragsgiveren har underrettet de berørte tilbyderne og søkerne om inngåelsen av kontrakten, dersom meldingen inneholder en kort redegjørelse for de relevante grunnene > > b) i alle tilfeller innen utløpet av en periode på minst seks måneder regnet fra dagen etter den dagen kontrakten er inngått.» ### Tysk rett #### GWB **15** Del 4 i Gesetz gegen Wettbewerbsbeschränkungen (lov om bekjempelse av konkurransebegrensninger) av 26. juni 2013 (BGBl. 2013 I, s. 1750) i den utgaven som får anvendelse på tvisten i hovedsaken (heretter «GWB»), fastsetter regler for inngåelse av offentlige kontrakter og konsesjoner og inneholder bl.a. GWBs §§ 132, 135 og 154. **16** GWBs § 132 med overskriften «Endring av kontrakter i deres løpetid» bestemmer: > «(1) Vesentlige endringer av en offentlig kontrakt i kontraktens løpetid krever en ny anbudskonkurranse. Vesentlige endringer er endringer som innebærer at den offentlige kontrakten skiller seg betydelig fra den opprinnelig tildelte kontrakten. [...] > > [...] > > (2) Uavhengig av nr. 1 kan en offentlig kontrakt endres uten gjennomføring av en ny anbudskonkurranse, dersom > > [...] > > 3. behovet for endring er avfødt av omstendigheter som ikke kunne forutsees av en aktsom oppdragsgiver, og endringen ikke berører kontraktens overordnede karakter [...] > > [...] > > I tilfellene nevnt i første punktum nr. 2 og 3 må prisen ikke forhøyes med mer enn 50 % av den opprinnelige kontraktens verdi. [...] > > [...]» **17** GWBs § 135 med overskriften «Ugyldighet» bestemmer: > «(1) En offentlig kontrakt er ugyldig fra begynnelsen dersom oppdragsgiveren > > [...] > > 2. har inngått kontrakten uten forutgående offentliggjøring kjøretøyer, innleverte en anmodning til Vergabekammer des Bundes (forbundsklagenemnda for anskaffelser, Tyskland) om innledning av en klageprosedyre vedrørende den i hovedsaken omhandlede endringen. Til støtte for denne anmodningen anførte disse virksomhetene at denne endringen var ugyldig i henhold til GWB § 135 stk. 1 nr. 2, ettersom endringen var blitt vedtatt uten forutgående offentliggjøring av en anbudsbekjentgjøring på EU-nivå. Ifølge Fastned og Tesla kunne nevnte endring ikke støttes på GWB § 132, ettersom denne bestemmelsen ikke kommer til anvendelse på konsesjoner som ikke er blitt tildelt gjennom en anbudskonkurranse.

29Ved kjennelse av 15. juni 2022 avviste forbundsklagenemnda nevnte anmodning. 30 Fastned og Tesla har til prøving av denne kjennelsen iverksatt anke ved Oberlandesgericht Düsseldorf (den regionale ankedomstolen i Düsseldorf, Tyskland), som er den foreleggende retten. Til støtte for denne anken har disse selskapene anført at GWB § 132 stk. 1 og 2 ikke kommer til anvendelse på en endring av en offentlig kontrakt som opprinnelig ble tildelt en in house-enhet uten iverksettelse av en anbudskonkurranse. En slik konklusjon er så mye desto mer gyldig for så vidt angår en konsesjon som opprinnelig ble tildelt uten en anbudskonkurranse med henblikk på privatisering av konsesjonsinnehaveren, og som dermed er i strid med de gjeldende reglene på området. 31 Ifølge den foreleggende retten er den eneste avgjørende faktoren for å behandle den tvist som verserer for denne, om den i hovedsaken omhandlede endringen faller inn under GWB § 135 stk. 1 nr. 2 og derfor er ugyldig. 32 Den foreleggende retten er i denne henseende av den oppfatning at de materielle betingelsene som er fastsatt i GWB § 132 stk. 2 nr. 3, er oppfylt. For det første kunne oppdragsgiveren – i hvert fall hva angår konsesjonskontrakter inngått i perioden 1996–1998 – verken forutse behovet for høyeffektladeinfrastruktur på rasteplasser på motorveier i Forbundsrepublikken Tyskland eller innføringen av den lovbestemte plikten til å anlegge denne infrastrukturen. For det andre endret den i hovedsaken omhandlede endringen ikke de aktuelle konsesjonenes overordnede karakter. For det tredje steg den opprinnelige markedsverdien ikke med mer enn 50 %. 33 Den foreleggende retten har imidlertid uttrykt tvil om hvorvidt GWB § 132 stk. 2 nr. 3, som tar sikte på å gjennomføre artikkel 72 stk. 1 litra c) i direktiv 2014/24 i den tyske rettsordenen, kommer til anvendelse på endringen av kontrakter som utenfor virkeområdet til GWB del 4 er inngått med en in house-enhet under oppdragsgiveren, når kriteriene for in house-tildelingen ikke lenger er oppfylt på tidspunktet for denne endringen, ettersom konsesjonsinnehaverens kapital nå fullt ut eies av private investorer. 34 Dette forholdet er avgjørende for avgjørelsen av den tvisten som verserer for den foreleggende retten, sett hen til det forhold at den i hovedsaken omhandlede endringen ifølge den foreleggende retten er «vesentlig» som omhandlet i GWB § 132 stk. 1 første punktum. Det ønskes således klarlagt om GWB § 132 stk. 2 nr. 3, sammenholdt med samme lovs § 154 stk. 3, ga oppdragsgiveren mulighet til å avtale denne endringen med Autobahn Tank & Rast og Ostdeutsche Autobahntankstellen uten å innlede en ny tildelingsprosedyre. Det fremgår ikke et klart svar på dette spørsmålet verken av ordlyden i artikkel 72 i direktiv 2014/24 eller av Domstolens praksis. 12 ECLI:EU:C:2025:284 FASTNED DEUTSCHLAND

35I denne henseende har den foreleggende retten bl.a. anført at premiss 41–43 i dom av 12. mai 2022, Comune di Lerici (C-719/20, EU:C:2022:372), ville kunne forstås slik at kontrakter som opprinnelig er blitt tildelt en in house-enhet, generelt skal utelukkes fra virkeområdet for artikkel 72 i direktiv 2014/24 – og dermed for denne artikkels stk. 1 litra c), som er den relevante bestemmelsen i foreliggende tilfelle – når betingelsene for en in house-tildeling ikke lenger er oppfylt på tidspunktet for endringen av en slik kontrakt. 36 Etter den foreleggende rettens oppfatning er det med henblikk på anvendelsen av nevnte artikkel 72 imidlertid uten betydning om den opprinnelige tildelingen av de aktuelle konsesjonene i perioden 1996–1998 var i samsvar med reglene om anbudskonkurranse, eller om privatiseringen av Tank & Rast i 1998 utgjorde en vesentlig endring av disse. Fristen på seks måneder som er fastsatt i GWB § 135 stk. 2 for å gjennomføre artikkel 2f stk. 1 i direktiv 89/665/EOF i tysk rett, var nemlig utløpt for lenge siden. Formålet med denne preklusivsfristen, nemlig rettssikkerheten, ville bli motvirket dersom lovligheten av inngåelsen av den opprinnelige kontrakten eller av endringer før utløpet av nevnte frist kunne trekkes i tvil etter dette tidspunktet i forbindelse med et krav om annullasjon av en senere endring av den aktuelle kontrakten.

37På denne bakgrunnen har Oberlandesgericht Düsseldorf (den regionale ankedomstolen i Düsseldorf) forelagt Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «Skal artikkel 72 stk. 1 litra c) i direktiv [2014/24] fortolkes slik at [denne bestemmelsens] virkeområde også omfatter offentlige kontrakter som tidligere er blitt tildelt utenfor virkeområdet for [dette] direktiv [...] til en in house-enhet, idet betingelsene for in house-tildelingen dog ikke lenger er oppfylt på tidspunktet for endringen av kontrakten?» Saksbehandlingen for Domstolen

38I henhold til artikkel 16 stk. 3 i statutten for Den europeiske unions domstol har Forbundsrepublikken Tyskland den 25. mars 2024 anmodet om at denne saken avgjøres av Store avdeling, noe Domstolen har truffet

avgjørelse

om den 4. juni 2024. 39 Den 17. juli 2024 har den foreleggende retten meddelt Domstolen at Tesla har hevet den saken som verserer for den foreleggende retten. Om det prejudisielle spørsmålet Innledende bemerkninger 40 Den foreleggende retten ønsker Domstolens fortolkning av artikkel 72 stk. 1 litra c) i direktiv 2014/24, som vedrører inngåelse av offentlige kontrakter.

41Det skal i denne henseende bemerkes at spørsmålet om en transaksjon skal kvalifiseres som en «offentlig kontrakt» som omhandlet i direktiv 2014/24 eller som en «konsesjon» som omhandlet i direktiv 2014/23, utelukkende skal vurderes etter EU-retten (dom av 15.10.2009, Acoset, C-196/08, EU:C:2009:628, premiss 38). ECLI:EU:C:2025:284 13 FASTNED DEUTSCHLAND

42I foreliggende tilfelle har den foreleggende retten bl.a. anført dels at kontraktene som var berørt av den i hovedsaken omhandlede endringen, gir Autobahn Tank & Rast og Ostdeutsche Autobahntankstellen rett til å anlegge og drive serviceanlegg til fordel for brukerne av motorveier i Forbundsrepublikken Tyskland, dels at disse selskapene som motytelse skal betale en konsesjonsavgift i forhold til sin omsetning. 43 Allerede før vedtakelsen av direktiv 2014/23 var det anerkjent at den omstendigheten at en oppdragsgivers vederlag til medkontrahenten ikke stammer fra den aktuelle offentlige myndigheten, men fra beløp betalt av tredjeparter for bruken av det aktuelle anlegget eller de aktuelle tjenestene, innebærer at tjenesteyteren påtar seg risikoen for driften av disse, noe som er kjennetegnende for en offentlig konsesjon og ikke for en offentlig kontrakt (jf. i denne retning dom av 13.10.2005, Parking Brixen, C-458/03, EU:C:2005:605, premiss 40). Dette kriteriet for skillet mellom en konsesjon og en offentlig kontrakt, som er beskrevet i fortale punkt 18 til direktiv 2014/23, er nå fastsatt i dette direktivets artikkel 5 nr. 1. 44 Sett hen til opplysningene fra den foreleggende retten skal det dermed fastslås, slik generaladvokaten har anført i punkt 32 i forslaget til

avgjørelse

, at tvisten i hovedsaken vedrører konsesjonskontrakter, og at den foreleggende retten i denne forbindelsen ønsker Domstolens fortolkning av artikkel 43 stk. 1 litra c) i direktiv 2014/23, som fastsetter de betingelsene hvoretter en konsesjon kan endres uten en ny tildelingsprosedyre fordi det har inntruffet omstendigheter som ikke kunne forutses av en aktsom oppdragsgiver, og hvis ordlyd i det vesentlige svarer til ordlyden i artikkel 72 stk. 1 litra c) i direktiv 2014/24.

45Det skal følgelig fastslås at den foreleggende retten med spørsmålet nærmere bestemt ønsker klarlagt om artikkel 43 stk. 1 litra c) i direktiv 2014/23 skal fortolkes slik at en konsesjon kan endres uten en ny tildelingsprosedyre dersom de betingelsene som er fastsatt i denne bestemmelsen er oppfylt, selv om denne konsesjonen opprinnelig ble tildelt en in house-enhet uten en anbudskonkurranse, og endringen av nevnte konsesjon ble gjennomført på et tidspunkt da konsesjonsinnehaveren ikke lenger var en in house-enhet. Betingelsene for anvendelse av artikkel 43 stk. 1 litra c) i direktiv 2014/23 – Betydningen av at konsesjonsinnehaveren har mistet sin egenskap av in house-enhet i perioden fra tidspunktet for tildelingen av den aktuelle konsesjonen til tidspunktet for endringen av denne

46Med henblikk på besvarelsen av det forelagte spørsmålet er det nødvendig å presisere dels rekkevidden av EU-rettsreglene om tildeling av konsesjoner til en in house-enhet, dels de konsekvensene som, sett hen til anvendelsen av disse reglene, følger av at konsesjonsinnehaveren under gjennomføringen av den aktuelle konsesjonen mister sin egenskap av in house-enhet.

47For det første var det i denne henseende allerede før vedtakelsen av direktiv 2014/23 anerkjent at en offentlig myndighet kan oppfylle de oppgavene som påhviler den med hensyn til imøtekommelse av allmennhetens behov, gjennom bruk av sine egne administrative, tekniske og andre ressurser, uten å være forpliktet til å benytte seg av eksterne enheter som ikke tilhører dens tjenestegrener (dom av 11.1.2005, Stadt Halle og RPL Lochau, C-26/03, EU:C:2005:5, premiss 48). På konsesjonsområdet er denne muligheten nå fastsatt og presisert i artikkel 2 i direktiv 2014/23 med overskriften «Prinsippet om offentlige myndigheters rett til fritt å treffe beslutninger». 14 ECLI:EU:C:2025:284 FASTNED DEUTSCHLAND 48 Anvendelsen av EU-rettsreglene om konsesjoner var således utelukket dersom den kontrollen oppdragsgiveren utøvde med konsesjonsinnehaveren, svarte til den kontrollen den utøvde med sine egne tjenestegrener, og dersom konsesjonsinnehaveren utførte hoveddelen av sin virksomhet sammen med den myndigheten den var eid av (jf. i denne retning dom av 13.10.2005, Parking Brixen, C-458/03, EU:C:2005:605, premiss 62, og av 15.10.2009, Acoset, C-196/08, EU:C:2009:628, premiss 51). I forbindelse med en slik in house-tildeling ble oppdragsgiveren nemlig ansett for å anvende sine egne midler, ettersom konsesjonsinnehaveren, selv om denne var en juridisk person som var forskjellig fra denne myndigheten, i praksis kunne likestilles med oppdragsgiverens tjenestegrener, slik at det ikke var plikt til å iverksette anbudskonkurranse (jf. analogt dom av 10.9.2009, Sea, C-573/07, EU:C:2009:532, premiss 36, og av 12.5.2022, Comune di Lerici, C-719/20, EU:C:2022:372, premiss 33). Disse prinsippene er nå fastsatt og presisert i artikkel 17 i direktiv 2014/23, som angir betingelsene for at en konsesjon mellom enheter som tilhører offentlig sektor, faller utenfor dette direktivets virkeområde.

49For det andre skal det bemerkes at den EU-lovgivningen som, i tilfelle av en vesentlig endring av en konsesjonskontrakt, skal anvendes ved vurderingen av denne endringen, er den EU-lovgivningen som var gjeldende på tidspunktet for nevnte endring, idet den omstendigheten at inngåelsen av den opprinnelige konsesjonskontrakt en ligger forut for vedtakelsen av EU-reglene på området, ikke har betydning i denne henseende (jf. i denne retning dom av 19.12.2018, Stanley International Betting og Stanleybet Malta, C-375/17, EU:C:2018:1026, premiss 34 og 35, og av 2.9.2021, Sisal m.fl., C-721/19 og C-722/19, EU:C:2021:672, premiss 28).

50Det følger herav at det er i lys av bestemmelsene i direktiv 2014/23 at det skal undersøkes om en endring som den i hovedsaken omhandlede endringen, som ble foretatt etter den 18. april 2016, som var fristen for gjennomføring av dette direktivet i samsvar med direktivets artikkel 51 stk. 1 første avsnitt, nødvendiggjorde en ny tildelingsprosedyre (jf. analogt dom av 12.5.2022, Comune di Lerici, C-719/20, EU:C:2022:372, premiss 39 og den der nevnte rettspraksis).

51I denne henseende kan endringen av en konsesjonskontrakt, slik generaladvokaten i det vesentlige har anført i punkt 55 i forslaget til

avgjørelse

, dersom konsesjonsinnehaveren på tidspunktet for denne endringen oppfylte de betingelsene som er fastsatt i artikkel 17 i direktiv 2014/23, under alle omstendigheter gjennomføres uten en ny tildelingsprosedyre og uavhengig av betingelsene i dette direktivets artikkel

43Dersom konsesjonsinnehaveren på dette tidspunktet ikke lenger oppfyller betingelsene i denne artikkel 17, om hvilken situasjon den foreleggende retten har spurt Domstolen, kan nevnte endring bare gjennomføres uten en ny tildelingsprosedyre dersom de betingelsene som er fastsatt i denne artikkel 43, er oppfylt.

52For det første skal det fastslås at ordlyden i artikkel 43 stk. 1 litra c) i direktiv 2014/23, som det fremgår av fortale punkt 75 til dette direktivet, nettopp tar sikte på å presisere de vilkårene hvoretter endringer av en konsesjon som fortsatt er i kraft, krever en ny tildelingsprosedyre, ikke inneholder noen angivelse om at en konsesjon ikke kan endres uten en slik prosedyre etter at det har inntruffet uforutsigelige omstendigheter som omhandlet i denne artikkel 43 stk. 1 litra c) nr. i), når konsesjonen opprinnelig ble tildelt en in house-enhet uten anbudskonkurranse, og den aktuelle endringen skjer på et tidspunkt da den konsesjonshavende enheten ikke lenger har egenskap av in house-enhet. De to andre betingelsene som en slik endring må oppfylle, og som er fastsatt i nevnte artikkel 43 stk. 1 litra c) nr. ii) og iii), angår nemlig bare det forholdet at denne endringen ikke berører konsesjonens overordnede karakter, og at dens størrelse ikke overstiger visse grenseverdier, uten at det direkte eller indirekte er henvist til eksistensen av en opprinnelig prosedyre for tildeling av denne konsesjonen gjennom anbudskonkurranse. ECLI:EU:C:2025:284 15 FASTNED DEUTSCHLAND

53For det andre gjør ingen forhold ved den sammenhengen som artikkel 43 stk. 1 litra c) i direktiv 2014/23 inngår i, det mulig å fastslå at en konsesjon som er tildelt en in house-enhet, ikke kan endres uten en ny tildelingsprosedyre etter at det har inntruffet uforutsigelige omstendigheter som omhandlet i denne artikkel 43 stk. 1 litra c) nr. i), dersom konsesjonsinnehaveren på tidspunktet for den aktuelle endringen ikke lenger har egenskap av in house-enhet.

54En slik fremgangsmåte kan navnlig ikke begrunnes med det elementet i sammenhengen som følger av artikkel 43 stk. 1 litra d) nr. ii) i direktiv 2014/23, hvis innhold i det vesentlige er identisk med innholdet i artikkel 72 stk. 1 litra d) nr. ii) i direktiv 2014/24, slik denne er fortolket av Domstolen i dom av 12. mai 2022, Comune di Lerici (C-719/20, EU:C:2022:372), som den foreleggende retten har omtalt. Denne artikkel 43 stk. 1 litra d) nr. ii) bestemmer at en kontrakt kan endres uten en ny tildelingsprosedyre dersom en ny entreprenør erstatter den opprinnelige entreprenøren, bl.a. etter førstnevntes overtagelse av sistnevnte, for så vidt som den førstnevnte oppfyller de kvalifikasjonskravene som opprinnelig var fastsatt, og forutsatt at dette verken medfører andre vesentlige endringer av kontrakten eller har til formål å omgå anvendelsen av direktiv 2014/23.

55Domstolen har av ordlyden i artikkel 72 stk. 1 litra d) nr. ii) i direktiv 2014/24 ganske riktig utledet at en slik erstatning av kontrahenten bare er mulig dersom den aktuelle offentlige kontrakten har vært gjenstand for en opprinnelig anbudskonkurranse i samsvar med de kravene som er fastsatt i dette direktivet, og at en ny kontrahent dermed ikke kan erstatte den opprinnelige kontrahenten uten en ny anbudskonkurranse dersom denne kontrakten opprinnelig ble tildelt en in house-enhet uten en anbudskonkurranse (jf. i denne retning dom av 12.5.2022, Comune di Lerici, C-719/20, EU:C:2022:372, premiss 41 og 43). 56 Dette kravet, som i medhold av artikkel 43 stk. 1 litra d) nr. ii) i direktiv 2014/23 skal anses for likeledes å gjelde på konsesjonsområdet, kan imidlertid forklares med den omstendigheten at dersom en konsesjon opprinnelig har vært gjenstand for en in house-tildeling i den forstand som er anført i denne dommens premiss 47 og 48, etter en prosedyre som ikke var støttet på kvalifikasjonskrav som de omtalt i dette direktivets artikkel 38, svarer det forholdet at en annen aktør som ikke er en in house-enhet erstatter den opprinnelige konsesjonsinnehaveren, til en ny tildeling av konsesjonen som skal underkastes de reglene som følger av nevnte direktiv.

57Det forholder seg imidlertid ikke slik med hensyn til en endring som den i hovedsaken omhandlede endringen, som med henblikk på etablering, vedlikehold og drift av en operasjonell høyeffektladeinfrastruktur på de berørte rasteplassene ikke vedrører det forholdet at konsesjonsinnehaveren i 1998 mistet sin egenskap av in house-enhet, men derimot konsesjonens gjenstand, og som derfor faller inn under artikkel 43 stk. 1 litra d) i direktiv 2014/23.

58Hva likeledes angår den sammenhengen som artikkel 43 stk. 1 litra c) i direktiv 2014/23 inngår i, er det korrekt at det følger av første punktum i dette stk. 1 at konsesjoner kan endres uten en «ny konsesjonsstildelingsprosedyre i samsvar med dette direktivet». Det kan imidlertid ikke utledes av denne setningen at nevnte direktivs artikkel 43 bare kommer til anvendelse på endringer av konsesjoner som ikke opprinnelig var blitt tildelt i samsvar med samme direktiv. Det fremgår nemlig av den rettspraksis som er omtalt i denne dommens premiss 49 og 50, at endringer som foretas av konsesjoner etter fristen for gjennomføring av direktiv 2014/23, kan falle inn under virkeområdet for dette direktivets artikkel 43, selv om direktivet i medhold av dets artikkel 54 stk. 2 ikke kommer til anvendelse på tildeling av konsesjoner som har vært gjenstand for anbudskonkurranse, eller som er blitt tildelt før den 17. april 2014, og dermed utenfor en tildelingsprosedyre etter nevnte direktiv. Nevnte punktum tar således bare sikte på å fastsette at når endringen av en konsesjon ikke faller inn under ett av de tilfellene som er oppregnet i nevnte artikkel 43, skal denne endringen skje etter en tildelingsprosedyre som er i samsvar med dette direktivet. ECLI:EU:C:2025:284 16 FASTNED DEUTSCHLAND

59For det tredje fremgår det med hensyn til formålet med artikkel 43 stk. 1 litra c) i direktiv 2014/23 av fortale punkt 76 til dette direktivet at denne bestemmelsen tar sikte på å gi oppdragsgiverne en viss grad av fleksibilitet, slik at konsesjonen i sin løpetid kan tilpasses eksterne omstendigheter som disse myndighetene ikke kunne forutse ved tildelingen av denne konsesjonen, navnlig når gjennomføringen av denne dekker en lang periode. Dersom de tilfellene der en konsesjon som opprinnelig ble tildelt en in house-enhet, og der konsesjonsinnehaveren ikke lenger har denne egenskapen på tidspunktet for endringen av denne konsesjonens gjenstand, utelukkes fra virkeområdet for nevnte bestemmelse, begrenses muligheten for å utøve denne graden av fleksibilitet av en grunn som verken fremgår av ordlyden i eller av den sammenhengen bestemmelsen inngår i, og som under disse omstendighetene ikke kan anses for å gjenspeile EU-lovgivers ønske.

60Det følger av ovenstående betraktninger at artikkel 43 stk. 1 litra c) i direktiv 2014/23 skal fortolkes slik at en konsesjon kan endres uten en ny tildelingsprosedyre dersom de betingelsene som er fastsatt i denne bestemmelsen er oppfylt, selv om denne konsesjonen opprinnelig ble tildelt en in house-enhet uten en anbudskonkurranse, og endringen av gjenstand for nevnte konsesjon ble gjennomført på et tidspunkt da konsesjonsinnehaveren ikke lenger var en in house-enhet. – Betydningen av at den opprinnelige tildelingen av den aktuelle konsesjonen var lovlig

61Det skal, slik Fastned og Kommisjonen i det vesentlige har anført, imidlertid undersøkes om anvendelsen av artikkel 43 stk. 1 litra c) i direktiv 2014/23 er betinget av at den opprinnelige tildelingen av konsesjonen var lovlig i medhold av EU-retten. Den foreleggende retten har i denne henseende anført at det følger av GWB § 135 stk. 2, som gjennomfører artikkel 2f stk. 1 i direktiv 89/665/EOF i tysk rett, at fristen for anleggelse av søksmål til prøving av rettsakter desangående er utløpt for lenge siden. Det skal følgelig avgjøres om medlemsstatene skal gi de nasjonale rettsinstansene mulighet til indirekte og etter anmodning å kontrollere lovligheten av den opprinnelige tildelingen av en konsesjon, når det er anlagt søksmål med påstand om annullasjon av en endring av denne konsesjonen, dersom dette søksmålet er anlagt av en aktør som har påvist en interesse i å få tildelt den eneste delen av denne konsesjonen som er gjenstand for denne endringen, også etter at fristen som er fastsatt for å anlegge direkte søksmål med påstand om annullasjon av den opprinnelige tildelingen, er utløpt.

62Som det fremgår av såvel fortale punkt 81 til direktiv 2014/23 som av artikkel 1 stk. 1 fjerde avsnitt i direktiv 89/665/EOF, er det sistnevnte direktivet som fastsetter de reglene som medlemsstatene må overholde for å sikre at beslutninger truffet av oppdragsgiverne kan gjøres til gjenstand for effektive søksmål.

63For det første skal det bemerkes at direktiv 89/665/EOF har til formål på det særlige området for offentlige kontrakter og konsesjoner å sikre full respekt for den retten til effektive rettsmidler og til adgang til en uavhengig og upartisk domstol som er fastsatt i artikkel 47 stk. 1 og 2 i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter (jf. i denne retning dom av 7.9.2021, Klaipėdos regiono atliekų tvarkymo centras, C-927/19, EU:C:2021:700, premiss 128). For å gjennomføre dette formålet pålegger dette direktivets artikkel 1 stk. 3 medlemsstatene å sikre at det er adgang til klageprosedyrene i det minste for personer som, uansett om de formelt er tilbydere eller søkere, har eller har hatt interesse i å oppnå en bestemt offentlig kontrakt eller ECLI:EU:C:2025:284 17 FASTNED DEUTSCHLAND konsesjon, og som har lidt eller vil kunne lide skade som følge av en angivelig overtredelse (jf. i denne retning dom av 11.1.2005, Stadt Halle og RPL Lochau, C-26/03, EU:C:2005:5, premiss 40, og av 14.5.2020, T-Systems Magyarország, C-263/19, EU:C:2020:373, premiss 50).

64Det følger herav at en økonomisk aktørs rett til å inngi klage som sikret ved direktiv 89/665/EOF krever at denne godtgjør å ha en interesse i å få tildelt den omhandlede konsesjonen innenfor rammene av en ny prosedyre for tildeling av denne (dom av 2.9.2021, Sisal m.fl., C-721/19 og C-722/19, EU:C:2021:672, premiss 59). 65 Selv om det er korrekt at direktiv 89/665/EOF ikke forbyr medlemsstatene å fastsette klagemuligheter til fordel for andre personer enn de som er omhandlet i dette direktivets artikkel 1 stk. 3, forholder det seg slik at anleggsarbeider som skal utføres, eller de tjenester som skal leveres, ersta