C-456/08 Kommisjonen mot Irland om underretning og søksmålsfrist

DOMSTOLENS DOM (tredje avdeling) 28. januar 2010 ( *1 ) ("Traktatbrudd – direktiv 93/37/EØF – Offentlige bygge- og anleggskontrakter – Underretning til søkere og tilbydere om beslutninger om tildeling av kontrakt – direktiv 89/665/EØF – Klageprosedyrer for tildeling av offentlige kontrakter – Søksmålsfrist – Tidspunkt for når søksmålsfristen begynner å løpe") I sak C-456/08, Søksmål etter artikkel 226 EF for manglende oppfyllelse av forpliktelser, anlagt 20. oktober 2008, Europakommisjonen ved G. Zavvos, M. Konstantinidis og E. White, som partsrepresentanter, med delgivningsadresse i Luxembourg, saksøkeren mot Irland representert ved D. O'Hagan, som partsrepresentant, bistått av A. Collins SC, med delgivningsadresse i Luxembourg, saksøkte DOMSTOLEN DOMSTOLEN (Tredje avdeling) sammensatt av avdelingsformann J.N. Cunha Rodrigues (refererende dommer), fungerende avdelingsformann for Tredje avdeling, samt dommerne P. Lindh, A. Rosas, U. Lõhmus og A. Ó Caoimh Generaladvokat: Kokott R. Şereş, administrator, for justitiesekretæren etter den skriftlige forhandling og etter rettsmøtet den 24. september 2009 og etter at generaladvokaten har fremsatt sitt forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet den 29. oktober 2009, har avsagt følgende dom Retten Kommisjonen for De europeiske fellesskap anmoder EFTA-domstolen om å fastsette at Irland har brutt sine forpliktelser etter artikkel 1 nr. 1 i rådsdirektiv 89/665/EØF av 14. juni 1989 om harmonisering av medlemsstatenes lovgivning om frister for utøvelse av anbyderes rett til domstolsprøving i offentlige anskaffelsesprosedyrer, og ved å unnlate å underrette klageren i den aktuelle anskaffelsesprosedyre om tildelingsbeslutningen, ved å artikkel 1 nr. 1 i rådsdirektiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og forskrifter om anvendelse av klageprosedyrer ved tildeling av offentlige varekjøps- og bygge- og anleggskontrakter ( EFT L 395, s. 33 ), som endret ved rådsdirektiv 92/50/EØF av ( EFT L 209, s. 1 ("direktiv 89/665"), slik det er tolket av Domstolen, og, når det gjelder unnlatelse av å gi melding, i henhold til artikkel 1 nr. 1 i direktiv 89/665, slik det er tolket av Domstolen, og artikkel 8 nr. 2 i rådsdirektiv 93/37/EØF om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter ( EFT L 199, s. 54 ), som endret ved europaparlaments- og rådsdirektiv 97/52/EF ( EFT L 328, s. 1 , heretter kalt "direktiv 93/37"). Lovgivning Fellesskapets lovgivning Artikkel 1 nr. 1 i direktiv 89/665 fastsetter følgende "Medlemsstatene skal, når det gjelder fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige kontrakter som faller inn under virkeområdet for [råds]direktiv 71/305/EØF [av 26. juli 1971 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter ( EFT 1971 II, s. 613 )], 77/62/EØF [av 26. juli 1962 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter ( EFT 1977 L 13, s. 1 )] og 92/50/EØF, de nødvendige tiltak for å sikre at beslutninger truffet av offentlige oppdragsgivere kan prøves effektivt og særlig så raskt som mulig på de vilkår som er fastsatt i de følgende artikler, særlig artikkel 2 nr. 7, med den begrunnelse at slike beslutninger er i strid med Fellesskapets lovgivning om offentlige kontrakter eller med nasjonale regler som gjennomfører denne lovgivning. Artikkel 2 nr. 1 i direktiv 89/665 fastsetter følgende "Medlemsstatene skal sikre at de tiltak som treffes med hensyn til klageprosedyrene nevnt i artikkel 1, omfatter de nødvendige fullmakter til å a) så snart som mulig og som et hastespørsmål treffe midlertidige tiltak med sikte på å bringe den påståtte overtredelse til opphør eller hindre ytterligere skade på de berørte interesser, herunder tiltak med sikte på å innstille eller forårsake innstillelse av den aktuelle offentlige kontraktstildelingsprosedyre eller innstille gjennomføringen av enhver beslutning truffet av den offentlige oppdragsgiveren b) å oppheve eller få opphevet ulovlige beslutninger, herunder å fjerne diskriminerende tekniske, økonomiske eller finansielle spesifikasjoner i konkurransegrunnlaget, i spesifikasjonene eller i andre dokumenter knyttet til den aktuelle offentlige anbudskonkurransen c) å tilkjenne erstatning til de skadelidte." Artikkel 8 nr. 2 i direktiv 93/37 fastsetter følgende "Oppdragsgivere skal så snart som mulig underrette anbudssøkere og tilbydere om de beslutninger som er truffet om tildeling av kontrakten, herunder særlig begrunnelsen for enhver beslutning om ikke å tildele en kontrakt som har vært gjenstand for konkurranse, eller om å gjenåpne konkurransen; slik underretning skal gis skriftlig dersom det bes om det. De skal også underrette De europeiske fellesskaps publikasjonskontor om disse beslutningene. Nasjonale bestemmelser Order 84A(4) i Rules of the Superior Courts, som endret ved Statutory Instrument N o 374/1998 (heretter kalt "RSC"): "Et søksmål om overprøving av en beslutning om å tildele en offentlig kontrakt eller en kontraktstildeling skal reises så snart som mulig, og under enhver omstendighet innen tre måneder etter at grunnlaget for søksmålet er oppstått, med mindre retten finner det rimelig å forlenge fristen." Sakens faktum og den administrative saksbehandlingen National Roads Authority ("NRA") er et offentlig organ som er ansvarlig for bygging og vedlikehold av veier i Irland. SIAC Construction Ltd ("SIAC") er et selskap med begrenset ansvar med registrert kontor i Irland, som driver virksomhet i bygg- og anleggssektoren. NRA offentliggjorde en innkalling til interessetilkendegivelser den 10. juli 2001 i De europeiske fellesskaps offisielle tidende for prosjektering, bygging, finansiering og drift av Dundalk Western Bypass. Entreprenøren skulle inngå et offentlig-privat partnerskap med NRA og drive denne veistrekningen i en periode på ca. 30 år. I desember 2001 ble fire søkere invitert til forhandlinger. Av disse fire søkerne ble to valgt ut i april 2003 for å gå videre til mer detaljerte forhandlinger: et konsortium ved navn EuroLink, som SIAC var en del av, og et konsortium ved navn Celtic Road Group ("CRG"). Den 8. august 2003 inviterte NRA EuroLink og CRG til å inngi sine beste og endelige tilbud. Ved brev av 14. oktober 2003 ble EuroLink informert om at NRA hadde besluttet å utpeke CRG som foretrukket tilbyder. I dette brevet fra NRA ble det presisert at dette ikke var en avvisning av tilbudet fra EuroLink. Brevet gjorde det klart at NRA ville fortsette forhandlingene med CRG, noe som kunne føre til tildeling av kontrakten for det aktuelle prosjektet. Dersom disse forhandlingene endte uten at kontrakten ble tildelt, forbeholdt NRB seg imidlertid retten til å invitere EuroLink til å innlede drøftelser med tilsynet i stedet for med CRG. Den 9. desember 2003 besluttet NRB å tildele den aktuelle kontrakten til CRG. Den 5. februar 2004 undertegnet NRB kontrakten med CRG. En kunngjøring om dette ble lagt ut på NRAs nettsted. Kunngjøringen om tildelingen av den aktuelle kontrakten ble offentliggjort i Den europeiske unions tidende . Den 8. april 2004 anla SIAC erstatningssak ved High Court (Irland). SIAC klaget blant annet på valget av forhandlet prosedyre, og på visse uregelmessigheter som – ifølge SIAC – hadde forekommet ved inngivelsen og evalueringen av de beste endelige tilbudene. Når det gjelder søksmålsfristene, gjorde SIAC gjeldende at utgangspunktet for søksmålsfristen var den dato da kontrakten med CRG ble undertegnet, dvs. High Court la til grunn at de relevante begivenheter hadde inntruffet på den dato da konsortiet som SIAC var en del av, ble informert om hvem som var den foretrukne tilbyder, nemlig 14. oktober 2003. I henhold til RSC Order 84A skulle SIAC ha anlagt søksmål innen tre måneder etter denne datoen. Følgelig avviste High Court SIACs søksmål som for sent anlagt. SIAC innga klage til Kommisjonen. Kommisjonen sendte et formelt varselbrev til Irland den 10. april 2006, som medlemsstaten svarte på den . Den 15. desember 2006 sendte Kommisjonen Irland et supplerende formelt varselbrev, som Irland besvarte den . Ettersom Kommisjonen ikke var overbevist av de mottatte forklaringene, sendte den en begrunnet uttalelse til Irland 1. februar 2008, der den anmodet Irland om å treffe de nødvendige tiltak for å etterkomme uttalelsen innen to måneder etter mottakelsen. Irland besvarte den begrunnede uttalelsen. Kommisjonen var ikke tilfreds med dette svar, og anla det foreliggende søksmål. Søksmålet Det første anbringende Kommisjonens første klagepunkt gjelder det faktum at NRA ikke informerte den forbigåtte anbyder om sin beslutning om å tildele kontrakten for prosjektering, bygging, finansiering og drift av Dundalk Western Bypass. Partenes argumenter Kommisjonen gjør gjeldende at det etter direktiv 93/37 artikkel 8 nr. 2 er obligatorisk å underrette forbigåtte anbudssøkere og anbydere om beslutningen om å tildele en offentlig kontrakt. Kommisjonen gjør også gjeldende at full rettsbeskyttelse etter direktiv 89/665 innebærer en plikt til å underrette anbudssøkere og tilbydere om denne beslutning. NRAs underretning til EuroLink ved brev av 14. oktober 2003 om utpekingen av CRG som foretrukket tilbyder utgjør ikke en avvisning av tilbudet inngitt av EuroLink. Følgelig utgjør dette brev ikke en underretning om tildelingsbeslutningen i henhold til direktiv 89/665 og direktiv 93/37 artikkel 8 nr.

2Ettersom det er ubestridt at SIAC ikke mottok underretning om den endelige tildeling av den aktuelle kontrakt, er kravene i disse bestemmelser ikke overholdt. Irland har erkjent at medlemsstatene er forpliktet til å underrette anbudssøkere og tilbydere så snart som mulig om beslutninger som er truffet med hensyn til tildeling av kontrakten, og hevder at landet fullt ut har gjennomført bestemmelsene i direktiv 93/37 artikkel 8 nr. 2 som fastsetter denne forpliktelse. Kommisjonen har heller ikke hevdet at den relevante irske lovgivning ikke er i samsvar med kravene i fellesskapsretten. Når det gjelder kontrakten om omkjøringsveien ved Dundalk, har Irland erkjent at meldingen om foretrukket tilbyder som ble gitt til EuroLink 14. oktober 2003, ikke kan anses som en melding om beslutningen om å tildele denne kontrakt. Det fremgår imidlertid av High Court's dom av 16 juli 2004 at det på denne datoen var klart for SIAC at det var truffet en beslutning om å tildele kontrakten. SIAC kan ikke ha vært uvitende om at NRA hadde innledet prosedyren for tildeling av kontrakten til CRG. Under omstendighetene i den foreliggende sak følger det, ifølge Irland, at unnlatelsen av å underrette om den endelige tildelingen av den aktuelle kontrakt ikke medførte noen skade. Irland gjør gjeldende at i den utstrekning Fellesskapets ordning med underretning om beslutninger truffet i forbindelse med tildeling av offentlige kontrakter er fullt ut gjennomført i nasjonal rett, kan Irland ikke anses å ha unnlatt å oppfylle sine forpliktelser etter fellesskapsretten på grunnlag av et enkelt tilfelle av manglende underretning. Domstolens bemerkninger Artikkel 8(2) i direktiv 93/37 fastsetter at oppdragsgivere så snart som mulig skal underrette anbudssøkere og tilbydere om de beslutninger som er truffet med hensyn til tildeling av kontrakten. Etter denne bestemmelse er det obligatorisk å underrette forbigåtte anbudssøkere og tilbydere om beslutningen om å tildele en offentlig kontrakt. Den samme forpliktelse følger av direktiv 89/665 artikkel 1 nr. 1, siden muligheten for effektiv overprøving av tildelingsbeslutninger forutsetter at alle søkere og anbydere må underrettes i god tid om tildelingsbeslutningen (se, i denne retning, dom 24. juni 2004, sak C-212/

02Kommisjonen mot Østerrike, avsnitt 21, og sak C-444/06, Kommisjonen mot Spania, ECR I-2045 Sml. s. I-2045, avsnitt 38). I den foreliggende sak er det ubestridt at NRB ikke på noe tidspunkt formelt informerte EuroLink om sin beslutning om å tildele den aktuelle kontrakt til CRG. Kunngjøringen av denne informasjonen den 9. februar 2004 på NRBs nettsted og dens offentliggjøring i Den europeiske unions tidende utgjorde ikke en tilstrekkelig erstatning for den. Denne informasjon ble faktisk meddelt offentligheten etter kontraktsinngåelsen 5. februar 2004, mens full rettsbeskyttelse av kandidater og tilbydere forutsetter at de burde ha blitt informert om NRBs tildelingsbeslutning en tid før kontraktsinngåelsen (se, i denne retning, Kommisjonen mot Østerrike, avsnitt 21, og Kommisjonen mot Spania, avsnitt 38). Følgelig har den nasjonale tilsynsmyndighet ikke oppfylt sin informasjonsplikt etter direktiv 93/37 artikkel 8 nr. 2 og direktiv 89/665 artikkel 1 nr. 1 med hensyn til den aktuelle kontrakt. Irland, som i denne sammenheng viser til NRBs brev av 14. oktober 2003, gjør gjeldende at SIAC likevel ikke har lidd noen skade i den aktuelle sak. Ifølge denne medlemsstat kan SIAC ikke ha vært uvitende etter denne dato om at NRA hadde innledet prosedyren i forbindelse med inngåelsen av en kontrakt med CRG. Dette argument kan ikke godtas. For det første opplyste ikke NRA i sitt brev av 14. oktober 2003 om den endelige beslutningen om å tildele den aktuelle kontrakten. NRA opplyste bare at CRG var utpekt som foretrukket tilbyder. Videre opplyste NRA selv at dersom drøftelsene mellom NRA og CRG ikke ble sluttført, forbeholdt NRA seg retten til å gå inn i drøftelser med EuroLink i stedet for CRG. På dette stadiet var EuroLink ikke definitivt utelukket fra enhver mulighet for å bli tildelt denne kontrakten, og kunne med rette anta at prosedyren for tildeling av denne kontrakten ikke var avsluttet. For det andre, og under enhver omstendighet, er konstateringen av at en medlemsstat har unnlatt å oppfylle sine forpliktelser i henhold til traktaten, ikke knyttet til konstateringen av skade som følge av denne unnlatelsen (dom av 18. desember 1997, sak C-263/

96Kommisjonen mot Belgia, Sml. 1997 s. I-7453 avsnitt 30, og forente saker C-20/01 og C-28/

01Kommisjonen mot Tyskland, Sml. 1997 s. I-3609, avsnitt 42). Endelig gjør Irland gjeldende at den aktuelle nasjonale lovgivning er i samsvar med de informasjonsforpliktelser som følger av fellesskapsretten. Under disse omstendigheter kan ikke et isolert tilfelle av manglende underretning om en beslutning om tildeling av en offentlig kontrakt gi grunnlag for å konkludere med at medlemsstaten ikke har oppfylt sine forpliktelser etter fellesskapsretten. Heller ikke dette argument kan godtas. Uten at det er nødvendig å ta stilling til om de relevante krav i fellesskapsretten er tilstrekkelig gjennomført i nasjonal rett, er det tilstrekkelig å påpeke at traktatbruddssøksmål etter fast rettspraksis ikke bare gjør det mulig å kontrollere om en medlemsstats lover, forskrifter og administrative bestemmelser er i samsvar med fellesskapsretten, men også å konstatere at en nasjonal myndighet har overtrådt fellesskapsretten i et konkret tilfelle (se, i forbindelse med tildeling av offentlige kontrakter, sak C-216/01, Kommisjonen mot medlemsstat (1 )). om tildeling av offentlige kontrakter, Kommisjonen mot Tyskland, avsnitt 30, og dom av 15. oktober 2009, sak C-275/08, Kommisjonen mot Tyskland, avsnitt 27). Det følger av dette at det første ankepunkt kan tas til realitetsbehandling. Det andre ankegrunn Kommisjonens andre ankegrunn består av to deler. For det første gjør Kommisjonen gjeldende at den aktuelle nasjonale lovgivning skaper usikkerhet med hensyn til den

avgjørelse

søksmålet er rettet mot. For det andre gjør Kommisjonen gjeldende at denne lovgivning skaper usikkerhet med hensyn til fastsettelsen av søksmålsfristene. Første strekpunkt i første del av det andre ankegrunn – Partenes anførsler Kommisjonen gjør gjeldende at det er vanskelig for tilbyderne å vite hvilken

avgjørelse

fra oppdragsgiver de må påklage, og fra hvilken dato søksmålsfristen for å påklage denne

avgjørelse

begynner å løpe. Kommisjonen gjør gjeldende at denne usikkerhet skyldes ordlyden i RSC 84A(4) samt den usikre tolkning av denne. Kommisjonen understreker at uttrykket "en beslutning om å tildele eller inngå en kontrakt" som er brukt i RSC 84A(4), angir de beslutninger som kan påklages, og at bestemmelsen ikke viser til tidligere midlertidige beslutninger truffet av den offentlige oppdragsgiver. I sin dom av 16. juli 2004 la High Court til grunn at bestemmelsen ikke bare får anvendelse på beslutningen om å tildele en kontrakt eller inngåelsen av en slik kontrakt, men også på beslutninger truffet av oppdragsgivere i forbindelse med anskaffelsesprosedyrer. Etter Kommisjonens oppfatning synes den aktuelle nasjonale lovgivning ikke å være i samsvar med rettssikkerhetsprinsippet og effektivitetskravet fastsatt i direktiv 89/665, som er en anvendelse av dette krav, siden tilbyderne etterlates i usikkerhet med hensyn til sin stilling dersom de ønsker å reise søksmål mot en beslutning om tildeling av en kontrakt truffet av en oppdragsgiver i en totrinns prosedyre der den endelige tildelingsbeslutning ble truffet etter utvelgelsen av en tilbyder. Kommisjonen gjør gjeldende at det er nødvendig å gjøre det klart for tilbyderne at Order 84A(4) RSC ikke bare får anvendelse på tildelingsbeslutninger, men også på midlertidige beslutninger truffet av en oppdragsgiver i løpet av anskaffelsesprosedyren, særlig de som gjelder utvelgelsen av den foretrukne tilbyder. Irland har påpekt at artikkel 1 i direktiv 89/665 krever at medlemsstatene skal sikre effektive prosedyrer for overprøving av enhver beslutning truffet av offentlige oppdragsgivere i forbindelse med offentlige anskaffelser, og ikke bare av beslutninger om tildeling av slike kontrakter. Ifølge Irland tolker og anvender nasjonale domstoler ordre 84A(4) i RSC i samsvar med disse kravene. Det er særlig klart fastslått i High Court's dom av 16. juli 2004 at denne bestemmelse gjør det mulig å reise søksmål mot enhver beslutning truffet av offentlige oppdragsgivere i forbindelse med en anskaffelsesprosedyre, noe som er i tråd med artikkel 1 i direktiv 89/665. Når det gjelder tidspunktet for når fristen for å angripe en foreløpig beslutning truffet av en oppdragsgiver begynner å løpe, anfører Irland at direktiv 89/665 krever at klager på beslutninger truffet av oppdragsgivere må behandles raskt. En klage kan bare behandles raskt dersom begge parter i tvisten er forpliktet til å handle raskt i løpet av denne prosedyre. Dette mål kan ikke nås dersom partene – til tross for at de har alle de faktiske og rettslige opplysninger som er nødvendige for å innlede en slik prosedyre – har rett til å avvente den formelle meddelelse av tildelingsbeslutningen før de innleder et søksmål. Irland gjør gjeldende at dersom en tilbyder ganske enkelt kan avvente underretning om en formell beslutning om ikke å tildele den aktuelle kontrakt til tross for at tilbyderen vet at kontrakten ikke er tildelt selskapet, slik High Court la til grunn i saken som ga opphav til dommen av 16. juli 2004, ville dette føre til en alvorlig forlengelse av fristene for overprøving av alle beslutninger truffet av offentlige oppdragsgivere. – Domstolens bemerkninger EFTA-domstolen har allerede slått fast at direktiv 89/665 ikke er til hinder for nasjonal lovgivning som fastsetter at klager over en beslutning truffet av en oppdragsgiver må inngis innen en bestemt frist, og at enhver uregelmessighet ved anskaffelsesprosedyren som påberopes til støtte for klagen, også må påberopes innen denne frist, ellers inntrer foreldelse, slik at det, dersom fristen overskrides, ikke lenger er mulig å klage over en slik beslutning eller påberope seg slike uregelmessigheter dersom fristen er rimelig (dom 11. oktober 2007, sak C-241/06, Lämmerzahl, Sml. s. I-8415 avsnitt 50 og den rettspraksis som det vises til der). Denne rettspraksis er basert på den betraktning at den fulle oppnåelse av det mål som forfølges med direktiv 89/665, ville bli satt i fare dersom søkere og tilbydere på ethvert trinn av anskaffelsesprosedyren kunne påberope seg brudd på reglene for offentlige anskaffelser og dermed tvinge den offentlige oppdragsgiver til å gjenåpne hele prosedyren for å rette opp disse brudd (Lämmerzahl, avsnitt 51). På den annen side må nasjonale foreldelsesfrister, herunder reglene for deres anvendelse, ikke i seg selv gjøre det praktisk umulig eller uforholdsmessig vanskelig å utøve de rettigheter som den berørte person kan utlede av fellesskapsretten (Lämmerzahl, avsnitt 52). I henhold til RSC 84A(4) må "et søksmål om overprøving av en beslutning om å tildele en offentlig kontrakt eller tildelingen av en kontrakt" reises innen en viss frist. Som i tvisten som ga opphav til High Court's dom av 16. juli 2004, kan irske domstoler likevel tolke denne bestemmelsen slik at den ikke bare gjelder den endelige avgjørelsen om tildeling av en offentlig kontrakt, men også de mellomliggende avgjørelser som treffes av en oppdragsgiver under gjennomføringen av anskaffelsesprosedyren. Dersom den endelige beslutning om å tildele en kontrakt treffes etter utløpet av den frist som er fastsatt for å angripe den mellomliggende beslutning, kan det imidlertid ikke utelukkes at en interessert søker eller tilbyder kan være avskåret fra å reise søksmål om tildelingen av kontrakten på grunn av foreldelse. I henhold til Domstolens faste rettspraksis må anvendelsen av en nasjonal foreldelsesfrist ikke føre til at utøvelsen av retten til å reise søksmål mot beslutninger om tildeling av offentlige kontrakter blir virkningsløs (se, i denne retning, dom av 12. desember 2002, sak C-470/99, Universale-Bau m.fl., Sml. 2002 s. I-11617 avsnitt 72, og av 12. desember 2002, sak C-327/00, Santex, Sml. s. I-1877 Sml. s. I-1877, avsnitt 51 og 57, og Lämmerzahl, avsnitt 52). Som generaladvokaten anfører i punkt 51 i sitt forslag til

avgjørelse

, er det bare når det fremgår klart av nasjonal lovgivning at selv forberedende handlinger eller mellomliggende beslutninger truffet av de offentlige oppdragsgivere for tildeling av en offentlig kontrakt har den virkning at foreldelsesfristen begynner å løpe, at anbudssøkere og tilbydere selv, i tilstrekkelig god tid, kan treffe de tiltak som er nødvendige for å kontrollere, i samsvar med artikkel 1 nr. 1 i direktiv 89/665, mulige brudd på regelverket for offentlige anskaffelser. Følgelig oppfyller ikke utvidelsen av søksmålsfristen i RSC 84A(4) til også å omfatte søksmål om overprøving av mellomliggende beslutninger truffet av offentlige oppdragsgivere i forbindelse med tildelingen av en offentlig kontrakt kravene i direktivet artikkel 1 nr. 1, når dette ikke fremgår klart av ordlyden i nevnte bestemmelse. Irland motsetter seg en slik konklusjon med den begrunnelse at anvendelsen av en slik frist på slike mellomliggende beslutninger oppfyller målene i direktiv 89/665, og særlig kravet om at det haster. Det er riktig at direktiv 89/665 artikkel 1 nr. 1 pålegger medlemsstatene en plikt til å sikre at beslutninger truffet av offentlige oppdragsgivere kan overprøves effektivt og så raskt som mulig. For å oppnå direktivets mål om hurtighet kan medlemsstatene fastsette søksmålsfrister for å forplikte de økonomiske aktører til så snart som mulig å bestride forberedende tiltak eller mellomliggende beslutninger som er truffet i forbindelse med tildelingen av en kontrakt (se, i denne retning, dom av 12. februar 2004 i Universale-Bau m.fl. C-230/02, Grossmann Air Service, Sml. s. I-1829 Sml. s. I-1829, avsnitt 30 og 36-39, og Lämmerzahl, avsnitt 50 og 51). Målet om hurtighet som forfølges med direktiv 89/665, må imidlertid gjennomføres i nasjonal rett samtidig som kravene til rettssikkerhet overholdes. For dette formål er medlemsstatene forpliktet til å etablere et fristsystem som er tilstrekkelig presist, klart og gjennomsiktig til å gjøre det mulig for den enkelte å fastslå sine rettigheter og plikter (se, i denne retning, dom av 30. mai 1991, sak C-361/88, Kommisjonen mot Tyskland, Sml. 1991 s. I-2567 avsnitt 24, og av 30. mai 1991, sak C-221/94, Kommisjonen mot Luxembourg, Sml. 1991 s. I-5669 Sml. 1991 s. I-5669, avsnitt 22). Det mål om hurtighet som forfølges i direktiv 89/665, tillater ikke medlemsstatene å se bort fra effektivitetsprinsippet, som innebærer at reglene for anvendelsen av nasjonale foreldelsesfrister ikke må gjøre det praktisk umulig eller uforholdsmessig vanskelig å utøve de rettigheter som de berørte personer har i henhold til fellesskapsretten, et prinsipp som ligger til grunn for målet om effektive rettsmidler som er uttrykt i artikkel 1 nr. 1 i direktivet. Utvidelsen av foreldelsesfristen fastsatt i Order 84A(4) RSC til å gjelde mellomliggende beslutninger truffet av offentlige oppdragsgivere i forbindelse med tildelingen av en offentlig kontrakt i henhold til bestemmelser som har den virkning at de berørte personer fratas sin rett til å klage, er verken forenlig med kravene til rettssikkerhet eller med målet om effektive klagemuligheter. De berørte personer må informeres på en tilstrekkelig klar måte om at fristreglene gjelder for disse mellomliggende beslutninger, slik at de kan inngi klage i god tid innenfor de fastsatte frister. Fraværet av slik informasjon kan ikke rettferdiggjøres av hensynet til en rask saksbehandling. Irland anfører at irske domstoler tolker og anvender forordning 84A(4) RSC i samsvar med kravene i direktiv 89/665. Dette argument viser til den betydelige rolle rettspraksis spiller i common law-land, som Irland. I denne sammenheng bør det bemerkes at det fremgår av Domstolens faste rettspraksis at selv om gjennomføringen av et direktiv ikke nødvendigvis krever en formell og bokstavelig gjentakelse av dets bestemmelser i en uttrykkelig og spesifikk lovbestemmelse, men at det er tilstrekkelig med en generell rettslig ramme, må denne rettslige ramme være tilstrekkelig klar og presis til at rettighetshaverne er fullt ut klar over sine rettigheter, slik at de eventuelt kan påberope seg dem for de nasjonale domstoler (dom av 29.10.2009, sak C-474/09.10.2009, sak C-474/08, Kommisjonen mot Belgia, avsnitt 19 og den rettspraksis som det vises til der). Order 84A(4) RSC oppfyller imidlertid ikke disse krav, siden den tillater nasjonale domstoler å anvende analogisk foreldelsesfristen for overprøving av beslutninger om tildeling av offentlige kontrakter på mellomliggende beslutninger truffet av offentlige oppdragsgivere i forbindelse med tildelingen av disse kontrakter, som lovgiver ikke uttrykkelig har fastsatt en slik foreldelsesfrist for. Den resulterende rettstilstand er ikke tilstrekkelig klar og presis til å utelukke risikoen for at de berørte anbudssøkere og tilbydere kan bli fratatt sin rett til å bestride beslutninger på området offentlige anskaffelser av en nasjonal domstol på grunnlag av en tolkning av denne bestemmelse. Det følger av dette at den første del av det andre ankepunkt er velbegrunnet. Den andre del av det andre ankegrunn – Partenes anførsler Kommisjonen påpeker at det i RSC 84A(4) er fastsatt at søksmål må reises "så snart som mulig og under alle omstendigheter [innen] tre måneder". Ifølge Kommisjonen etterlater denne ordlyd tilbyderne i en tilstand av usikkerhet når de har til hensikt å utøve den rett som fellesskapsretten gir dem til å reise søksmål mot en beslutning truffet av den offentlige oppdragsgiver. Tilbyderne vet ikke hvordan ordene "så snart som mulig" vil bli tolket før søksmålet er anlagt og den kompetente domstol har utøvd sitt skjønn ved tolkningen av denne bestemmelse. En slik situasjon ville være i strid med rettssikkerhetsprinsippet. Dessuten skaper bestemmelsen ytterligere usikkerhet med hensyn til i hvilke tilfeller tremånedersfristen vil gjelde, og i hvilke andre tilfeller den vil være kortere fordi det var mulig å reise søksmål tidligere. Følgelig har Kommisjonen vurdert at RSC 84A(4) er uklar og skaper rettsusikkerhet. Kommisjonen har lagt til grunn at den gjeldende frist, i lys av plikten til å overholde rettssikkerhetsprinsippet, må være en frist som kan tolkes på en klar og forutsigbar måte av alle budgivere. Irland har svart at ingen irsk domstol ennå har avvist et søksmål anlagt innen tremånedersfristen mot en

avgjørelse

truffet av en oppdragsgiver i en offentlig anskaffelsesprosedyre som for sent anlagt, med den begrunnelse at søksmålet ikke ble anlagt så snart som mulig. Ifølge Irland kan bestemmelsen ikke tolkes slik, siden uttrykket "under enhver omstendighet" indikerer at ethvert søksmål som er anlagt innen tre måneder, er rettidig. Videre har High Court uttrykkelig uttalt at tremånedersfristen vil bli forlenget dersom det er nødvendig. Irland har understreket at Order 84A(4) i RSC gir irske domstoler rett til å forlenge søksmålsfrister. Det faktum at nasjonal rett gir domstolen denne rett, er en lovlig fremgangsmåte som står til rådighet for medlemsstatene når de regulerer søksmålsfristene. Medlemsstatene er ikke forpliktet til å innføre faste frister. – Domstolens bemerkninger Direktiv 89/665 forfølger et mål om rask saksbehandling, og det er lovlig for en medlemsstat, når den gjennomfører direktivet, å pålegge de berørte parter en plikt til å utvise særlig aktsomhet ved anlegging av søksmål på dette område. Ordlyden i RSC 84A(4), som fastsetter at alle relevante søksmål "skal anlegges så snart som mulig og under enhver omstendighet [innen] tre måneder", skaper imidlertid usikkerhet. Det kan ikke utelukkes at en slik bestemmelse gir nasjonale domstoler adgang til å avvise et søksmål som for sent anlagt selv før utløpet av tremånedersfristen dersom de anser at søksmålet ikke er anlagt "så snart som mulig" i bestemmelsens forstand. Lengden av en foreldelsesfrist kan ikke forutsies av de berørte personer dersom den er underlagt den kompetente domstols skjønn. En nasjonal bestemmelse som fastsetter en slik frist, sikrer dermed ikke en effektiv gjennomføring av direktiv 89/665. Irland imøtegår en slik konklusjon ved å anføre at ingen søksmål på området offentlige anskaffelser har blitt avvist av en irsk domstol med den begrunnelse at det ikke ble anlagt "så snart som mulig". I denne forbindelse er det tilstrekkelig å merke seg at det ikke alltid er nødvendig å fastslå de faktiske virkningene av den nasjonale gjennomføringslovgivningen for å avgjøre om gjennomføringen av et direktiv er utilstrekkelig. Situasjonen er en annen dersom den utilstrekkelige gjennomføringen skyldes selve ordlyden i denne lovgivningen (se, i denne retning, dom av 21. september 1999, sak C-392/

96Kommisjonen mot Irland, Sml. 1999 s. I-5901 avsnitt 60). Irland har forklart at Order 84A(4) i RSC gir irske domstoler adgang til å forlenge søksmålsfristene. Bestemmelsen fastsetter i realiteten at den foreskrevne fristen skal anvendes "med mindre domstolen finner det rimelig å forlenge den". Det må erkjennes at en slik bestemmelse, i seg selv og utenfor sin sammenheng, er tillatt i forbindelse med gjennomføringen av direktiv 89/

665På et område som offentlige anskaffelser, der prosedyrene kan være komplekse og de faktiske forhold kan variere mye, kan muligheten som den nasjonale lovgiver har gitt de nasjonale domstoler til å forlenge søksmålsfristene av rimelighetsgrunner, utgjøre god rettspleie. Domstolens mulighet til å forlenge fristene fastsatt i Order 84A(4) RSC kan ikke avhjelpe manglene ved denne bestemmelse med hensyn til den klarhet og sikkerhet som kreves i direktiv 89/665 når det gjelder systemet for søksmålsfrister. Selv om denne mulighet for forlengelse tas i betraktning, kan ikke den berørte søker eller tilbyder, i lys av henvisningen til plikten til å reise søksmål så snart som mulig, med sikkerhet forutsi hvilken frist som vil bli gitt ham for å reise søksmål. Det må derfor legges til grunn at den andre del av det andre ankepunkt er velbegrunnet. I lys av det ovenstående må det legges til grunn at Irland – på grunn av NRAs unnlatelse av å informere den forbigåtte anbyder om sin beslutning om å tildele kontrakten for prosjektering, bygging, finansiering og drift av Dundalk Western Bypass, og – ved å opprettholde bestemmelsene i RSC 84A(4) i den utstrekning de skaper usikkerhet med hensyn til hvilken beslutning som kan påklages, og med hensyn til fastsettelsen av fristene for å anlegge et slikt søksmål ikke har oppfylt sine forpliktelser etter artikkel 1 nr. 1 i direktiv 89/665 og artikkel 8 nr. 2 i direktiv 93/37 med hensyn til det første påstandsgrunnlag, og sine forpliktelser etter artikkel 1 nr. 1 i direktiv 89/665 med hensyn til det andre påstandsgrunnlag. Saksomkostninger Etter prosessreglementet artikkel 69 nr. 2 pålegges den tapende part å betale saksomkostninger dersom det er nedlagt påstand om dette. Ettersom Kommisjonen har nedlagt påstand om saksomkostninger og Irland ikke har fått medhold, må Irland dømmes til å betale saksomkostningene. På bakgrunn av det ovenstående fastsetter EFTA-domstolen (Tredje avdeling) følgende 1) Irland har – på grunn av National Roads Authoritys unnlatelse av å underrette den forbigåtte anbyder om sin beslutning om å tildele kontrakten for prosjektering, bygging, finansiering og drift av Dundalk Western Bypass, og – ved å stadfeste bestemmelsene i Order 84A(4) i Rules of the Superior Courts i den versjon som fremgår av Statutory Instrument N o 374/1998, i den utstrekning de skaper usikkerhet med hensyn til den beslutning som angripes og med hensyn til fastsettelsen av fristene for å anlegge et slikt søksmål ikke har oppfylt sine forpliktelser etter artikkel 1 nr. 1 i rådsdirektiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og forskrifter om anvendelse av klageprosedyrer ved tildeling av offentlige varekjøps- og bygge- og anleggskontrakter, som endret ved rådsdirektiv 92/50/EØF av , og artikkel 8 nr. 2 i rådsdirektiv 93/37/EØF av 21. desember 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter 2 i rådsdirektiv 93/37/EØF av 21. desember 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter, som endret ved europaparlaments- og rådsdirektiv 97/52/EF av , og, med hensyn til det andre klagepunkt, sine forpliktelser i henhold til artikkel 1 nr. 1 i direktiv 89/665, som endret ved direktiv 92/50. 2) Irland betaler saksomkostningene. Underskrifter ( *1 ) – Saksspråk: engelsk. Øverst på siden