C-46/15 Ambisig: dokumentasjon av tekniske kvalifikasjoner

Samling av avgjørelser DOMSTOLENS DOM (Femte avdeling) 7. juli 2016 * «Prejudisiell forelæggelse — offentlige kontrakter — direktiv 2004/18/EF — artikkel 48 nr. 2 bokstav a) nr. ii) andre strekpunkt — de økonomiske aktørers tekniske kvalifikasjoner — direkte virkning — bevismidler — rangorden mellom den private kjøpers attestering og tilbyderens ensidige erklæring — forholdsmessighetsprinsippet — forbud mot å foreta vesentlige endringer i de fastsatte bevisformene» I sak C-46/15, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Tribunal Central Administrativo Sul (ankedomstolen i forvaltningsretlige saker i Portugal) ved

avgjørelse

av 29. januar 2015, innkommet til Domstolen 5. februar 2015, i saken: Ambisig – Ambiente e Sistemas de Informação Geográfica SA mot AICP – Associação de Industriais do Concelho de Pombal, prosessdeltaker: Índice – ICT & Management Lda, har DOMSTOLEN (Femte avdeling) sammensatt av avdelingspresidenten J.L. da Cruz Vilaça, Domstolens visepresident A. Tizzano (refererende dommer) og dommerne F. Biltgen, A. Borg Barthet og M. Berger, generaladvokat: M. Wathelet justissekretær: ekspedisjonssekretær M. Ferreira, på grunnlag av den skriftlige behandlingen og etter rettsmøtet 28. januar 2016, etter at det er avgitt innlegg av: — Ambisig – Ambiente e Sistemas de Informação Geográfica SA ved advogado H. Rodrigues da Silva — den portugisiske regjering ved L. Inez Fernandes og F. Batista, som befullmektigede — Europa-Kommisjonen ved G. Braga da Cruz og A. Tokár, som befullmektigede, * Prosessspråk: portugisisk. DA ECLI:EU:C:2016:530 1 DOM 7.7.2016 – SAK C-46/15 AMBISIG og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet 3. mars 2016, avsagt følgende Dom 1 Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder tolkningen av artikkel 48 nr. 2 bokstav a) nr. ii) andre strekpunkt i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT 2004 L 134 s. 114). 2 Anmodningen er inngitt i forbindelse med en tvist mellom Ambisig – Ambiente e Sistemas de Informação Geográfica SA (heretter «Ambisig») og AICP – Associação de Industriais do Concelho de Pombal (heretter «AICP») vedrørende sistnevnte organs beslutning om å utelukke Ambisigs søknad i en begrenset anbudskonkurranse med sikte på inngåelse av en offentlig tjenestekontrakt. Rettslige bestemmelser EU-retten Direktiv 2004/18 3 Følgende fremgår av 1., 2., 4., 32. og 46. betraktning til direktiv 2004/18: «(1) I forbindelse med de nye endringene av Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenesteytelsesavtaler [(EFT 1992 L 209 s. 1)], 93/36/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige innkjøp [(EFT 1993 L 199 s. 1)] og 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene med hensyn til inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter [(EFT 1993 L 199 s. 54)], som er nødvendige for å imøtekomme de krav om forenkling og modernisering som er fremført av både oppdragsgiverne og de økonomiske aktørene i forbindelse med deres reaksjon på grønnboken som ble vedtatt av Kommisjonen 27. november 1996, bør direktivene for klarhetens skyld omarbeides til én samlet tekst. [...] (2) Inngåelse av kontrakter i medlemsstatene på vegne av staten, regionale eller lokale myndigheter og andre offentligrettslige organer er underlagt traktatens prinsipper og særlig prinsippene om fri bevegelighet for varer, fri etableringsrett og fri bevegelighet for tjenester og de prinsipper som er avledet av disse, slik som prinsippene om likebehandling, ikke-diskriminering, gjensidig anerkjennelse, forholdsmessighet og gjennomsiktighet. [...] (4) Medlemsstatene bør sørge for at det forhold at et offentligrettslig organ avgir tilbud i forbindelse med en anbudskonkurranse, ikke forårsaker konkurransevridning i forhold til private tilbydere. [...] (32) For å gjøre det lettere for små og mellomstore virksomheter å delta i offentlige anskaffelser bør det fastsettes bestemmelser om underentreprise. [...] (46) Tildeling av kontrakter skal foretas på grunnlag av objektive kriterier som sikrer at prinsippene om gjennomsiktighet, ikke-diskriminering og likebehandling overholdes, og at tilbudene vurderes på reelle konkurransevilkår. [...]» 4 Direktivets artikkel 1 nr. 9 bestemmer: «Som 'oppdragsgivere' betraktes staten, regionale eller lokale myndigheter, offentligrettslige organer og sammenslutninger av en eller flere av disse myndighetene eller ett eller flere av disse offentligrettslige organene. Ved 'offentligrettslig organ' forstås ethvert organ: a) som er opprettet spesielt med sikte på å imøtekomme allmennhetens behov, men ikke behov av industriell eller kommersiell karakter, b) som er en juridisk person, og c) hvis drift enten for størstedelens vedkommende finansieres av staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer, eller hvis drift er underlagt disses kontroll, eller hvortil staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer utpeker mer enn halvparten av medlemmene i administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorganet. Ikke-uttømmende fortegnelser over de offentligrettslige organene eller kategorier av organer som oppfyller kriteriene i annet ledd bokstav a), b) og c), finnes i vedlegg III. Medlemsstatene underretter jevnlig Kommisjonen om endringer som er foretatt i deres fortegnelser over organer og sammenslutninger av organer.» 5 Direktivets artikkel 48 med overskriften «Tekniske og/eller faglige kvalifikasjoner» bestemmer: «

1De økonomiske aktørenes tekniske og/eller faglige kvalifikasjoner vurderes og etterprøves i samsvar med nr. 2 og 3.

2De økonomiske aktørenes tekniske kvalifikasjoner kan godtgjøres på én eller flere av følgende måter, avhengig av arten, mengden eller betydningen og anvendelsen av bygge- og anleggsarbeidene, varene eller tjenestene: a) i) [...] ii) forelæggelse av en liste over de viktigste leveringer eller tjenester som er utført i løpet av de siste tre år, med angivelse av beløp og tidspunkter samt den offentlige eller private mottakeren. Det foreligger dokumentasjon for leveringene og tjenestene i følgende tilfeller: — [...] — dersom mottakeren er en privat kjøper, skal de være attestert av denne eller, dersom dette ikke er mulig, kun ved en erklæring fra den økonomiske aktøren [...]» Portugisisk rett

6Direktiv 2004/18 ble gjennomført i portugisisk rett ved Código dos Contratos Públicos (lov om offentlige kontrakter), stadfestet ved lovdekret nr. 18/2008 av 29. januar 2008, som endret og kunngjort på nytt ved lovdekret nr. 287/2009 av 2. oktober 2009 (Diário da República, 1. serie, nr. 192 av 2.10.2009). 7 Lovens artikkel 165 har følgende ordlyd: «1 – Minimumskravene til tekniske kvalifikasjoner omhandlet i foregående artikels nr. 1 bokstav h) skal svare til arten av ytelsene som er gjenstand for den kontrakt som skal inngås, og skal beskrive situasjoner, egenskaper, kjennetegn eller andre faktiske opplysninger om blant annet: a) søkernes faglige erfaring b) de menneskelige og teknologiske ressurser, utstyr eller annet som søkerne på noen måte benytter seg av c) søkernes organisasjonsmodell og kapasitet, blant annet vedrørende ledelsen og integreringen av særlige kompetanser, it-systemer og kvalitetskontrollsystemer d) søkernes kapasitet til å vedta miljøforvaltningsforanstaltninger i forbindelse med oppfyllelsen av den kontrakt som skal inngås e) opplysningene i databasen til Instituto da Construção e do Imobiliário, I. P. vedrørende entreprenører, når det er tale om inngåelse av en kontrakt om bygge- og anleggsarbeider eller en konsesjon på offentlige bygge- og anleggsarbeider. [...] 5 – Minimumskravene til tekniske kvalifikasjoner fastsatt i nr. 1 og faktor «f» i foregående artikels nr. 1 punkt i), må ikke være diskriminerende.» Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene

8Det fremgår av saksdokumentene som er forelagt Domstolen, at AICP i sin egenskap av oppdragsgiver den 10. desember 2013 innledet en begrenset anbudskonkurranse med forhåndsutvelgelse vedrørende inngåelse av tjenestekontrakter om «implementering av systemer vedrørende miljø- og kvalitetsstyring og en it-plattform i 13 virksomheter». 9 Konkurransegrunnlagets artikkel 12 nr. 1 bokstav c) og f) fastsatte følgende: «Som dokumentasjon for sine tilstrekkelige kvalifikasjoner skal søkerne fremlegge følgende dokumenter: [...] c) kundeerklæring, utferdiget på papir med påtrykt brevhode og stempel, som bekrefter at søkeren har implementert miljø- og/eller kvalitetsstyringssystemet. Denne erklæringen skal være i samsvar med erklæringsmodellen i vedlegg VIII til dette konkurransegrunnlaget. Erklæringen skal inneholde en notars, advokats eller et annet kompetent organs bekreftelse av underskriften og av den egenskapen kunden underskriver i [...] f) kundeerklæring, utferdiget på papir med påtrykt brevhode og stempel, som bekrefter at tilbyderen har implementert styringssystemer og har utviklet og implementert en nettverksbasert it-plattform, programvare for styringssystemer og samordningsaktiviteter, idet disse opplysningene ledsages av en angivelse av de respektive elementenes beløpsmessige verdi i samsvar med erklæringsmodellen i vedlegg IX til dette konkurransegrunnlaget. Erklæringen skal inneholde en notars, advokats eller et annet kompetent organs bekreftelse av underskriften og av den egenskapen kunden underskriver i [...]»

10Ved

avgjørelse

av 27. mars 2014 godkjente AICP den endelige rapporten som var utarbeidet av bedømmelsesutvalget, som for fasen for innlevering av tilbud valgte ut Índice ICT & Management Lda og utelukket blant annet Ambisigs søknad med den begrunnelse dels at dette selskapet ikke hadde dokumentert oppfyllelsen av betingelsene vedrørende selskapets tekniske kvalifikasjoner ved en erklæring fra en privat kjøper som var attestert i samsvar med konkurransegrunnlagets artikkel 12, dels at selskapet verken hadde godtgjort eller anført at det ikke var mulig eller svært vanskelig for selskapet å fremlegge en slik erklæring.

11I forbindelse med den saken som ble anlagt av Ambisig til prøving av denne avgjørelsen, tok Tribunal Administrativo e Fiscal de Leiria (domstolen i forvaltnings- og skatteretlige saker i Leiria, Portugal) ved dom av 11. juni 2014 de av selskapet påberopte anførslene delvis til følge, annullerte AICPs

avgjørelse

og påla sistnevnte å utstede et nytt konkurransegrunnlag innen en frist på 20 dager. 12 Ambisig anfektet denne avgjørelsen ved vedkommende rets dommerkollegium med den begrunnelse at det var med urette at denne retten hadde forkastet anførslene om blant annet uforenligheten av de reglene som var blitt fastsatt av oppdragsgiveren vedrørende bevis for søkernes tekniske kvalifikasjoner, med de krav som er oppstilt i artikkel 48 i direktiv 2004/18. 13 Idet dommerkollegiet ved Tribunal Administrativo e Fiscal de Leiria (domstolen i forvaltnings- og skatteretlige saker i Leiria) frifant AICP ved dom av 6. august 2014, brakte Ambisig saken inn for den forelæggende retten med den begrunnelse at denne dommen heller ikke fastslo at de reglene som var blitt fastsatt av oppdragsgiveren vedrørende måten beviser for søkernes tekniske kvalifikasjoner skulle håndteres på, på bakgrunn av artikkel 48 i direktiv 2004/18 var ulovlige.

14Det er på denne bakgrunn at Tribunal Central Administrativo Sul (ankedomstolen i forvaltningsretlige saker, Portugal) har besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «1) Når det i portugisisk lovgivning ikke er fastsatt regler vedrørende det området som er omhandlet i artikkel 48 nr. 2 bokstav a) nr. ii) andre strekpunkt i direktiv 2004/18[...], finner denne bestemmelsen da direkte anvendelse i portugisisk rett, slik at borgerne tildeles en rettighet som de kan gjøre gjeldende overfor oppdragsgiverne? 2) Skal artikkel 48 nr. 2 bokstav a) nr. ii) andre strekpunkt i direktiv 2004/18 tolkes slik at bestemmelsen er til hinder for at det anvendes regler som er fastsatt av oppdragsgiveren, hvoretter det ikke er mulig for den økonomiske aktøren å dokumentere leveringen av tjenester ved hjelp av en av vedkommende aktør undertegnet erklæring, med mindre aktøren godtgjør at det ikke er mulig eller er svært vanskelig å innhente en erklæring fra den private kjøperen? 3) Skal artikkel 48 nr. 2 bokstav a) nr. ii) andre strekpunkt i direktiv 2004/18 tolkes slik at bestemmelsen er til hinder for at det anvendes regler som er fastsatt av oppdragsgiveren, og som foreskriver at den private kjøperens erklæring skal være forsynt med en underskrift som er bekreftet av en notar, advokat eller annen kompetent myndighet, idet det aktuelle tilbudet ellers utelukkes?» Om de prejudisielle spørsmålene Det første spørsmålet

15Med sitt første spørsmål ønsker den forelæggende retten nærmere bestemt opplyst om artikkel 48 nr. 2 bokstav a) nr. ii) andre strekpunkt i direktiv 2004/18 skal tolkes slik at når denne bestemmelsen ikke er gjennomført i nasjonal rett, oppfyller direktivet betingelsene for å skape rettigheter for privatpersoner, som disse kan påberope seg overfor oppdragsgiveren for de nasjonale domstolene. 16 Innledningsvis bemerkes at det følger av Domstolens faste praksis at når en medlemsstat ikke rettidig har gjennomført direktivet i nasjonal rett, eller når den ikke har gjennomført det korrekt, kan borgerne ved de nasjonale domstolene bare påberope seg disse bestemmelsene overfor staten, dersom de fra et innholdsmessig synspunkt fremstår som ubetingede og tilstrekkelig presise (jf. i denne retning dom av 12.12.2013, Portgás, C-425/12, EU:C:2013:829, avsnitt 18 og den rettspraksis som er nevnt der, av 14.1.2014, Association de médiation sociale, C-176/12, EU:C:2014:2, avsnitt 31, og av 15.5.2014, Almos Agrárkülkereskedelmi, C-337/13, EU:C:2014:328, avsnitt 31).

17Det skal, som anført av generaladvokaten i punkt 25 i forslaget til

avgjørelse

, bemerkes at artikkel 48 nr. 2 bokstav a) nr. ii) andre strekpunkt i direktiv 2004/18 oppfyller disse kriteriene, ettersom den for det første fastsetter en plikt som verken er ledsaget av et supplerende krav eller forutsetter vedtakelse av en rettsakt fra EU-institusjonene eller medlemsstatene, og for det andre klart og fullstendig angir de opplysningene som kan kreves av de økonomiske aktørene for å dokumentere deres tekniske kvalifikasjoner ved inngåelse av offentlige kontrakter.

18Domstolen har for øvrig allerede fastslått dette for så vidt angår direktiv 92/50, som er opphevet og erstattet av direktiv 2004/18.

19I avsnitt 46 og 47 i dom av 24. september 1998, Tögel (C-76/97, EU:C:1998:432), fastslo Domstolen at bestemmelsene i avsnitt VI i direktiv 92/50 kan ha direkte virkning, herunder blant annet direktivets artikkel 32 nr. 2, hvis innhold artikkel 48 nr. 2 bokstav a) nr. ii) andre strekpunkt gjengir i nærmest identiske vendinger.

20Det skal imidlertid også med sikte på å gi et nyttig svar på det første spørsmålet presiseres om artikkel 48 nr. 2 bokstav a) nr. ii) andre strekpunkt i direktiv 2004/18 kan gjøres gjeldende mot ethvert organ som kan kvalifiseres som «oppdragsgiver» som omhandlet i direktivets artikkel 1 nr. 9.

21I denne forbindelse bemerkes at det følger av Domstolens faste praksis at selv om et direktiv i samsvar med fast rettspraksis ikke i seg selv kan skape forpliktelser for private, og at en direktivbestemmelse derfor ikke som sådan kan påberopes overfor slike personer (jf. blant annet dom av 24.1.2012, Dominguez, C-282/10, EU:C:2012:33, avsnitt 37 og den rettspraksis som er nevnt der, og av 15.1.2015, Ryanair, C-30/14, EU:C:2015:10, avsnitt 30), kan borgerne, når de ikke overfor en borger, men overfor en stat kan støtte rett på et direktiv, påberope seg dette, uansett i hvilken egenskap staten har handlet. Det er nemlig vesentlig å hindre at staten kan forbedre sin rettsstilling ved ikke å etterleve EU-retten (jf. i denne retning dom av 24.1.2012, Dominguez, C-282/10, EU:C:2012:33, avsnitt 38 og den rettspraksis som er nevnt der, og av 12.12.2013, Portgás, C-425/12, EU:C:2013:829, avsnitt 23).

22Det er således ikke bare overfor en offentlig enhet at bestemmelser i et direktiv som kan ha direkte virkning, kan gjøres gjeldende, men også overfor et organ som – uansett sin rettslige organisasjonsform – ved en rettsakt utstedt av en offentlig myndighet har fått til oppgave å levere en offentlig tjenesteyting under den offentlige myndighetens tilsyn, og som med sikte på dette har fått tillagt særlige beføyelser utover dem som følger av de reglene som finner anvendelse i forholdet mellom borgerne (dom av 12.12.2013, Portgás, C-425/12, EU:C:2013:829, avsnitt 24 og den rettspraksis som er nevnt der).

23I det foreliggende tilfellet synes det for så vidt angår AICPs situasjon å fremgå av de presiseringene som den portugisiske regjeringen har gitt under rettsmøtet for Domstolen, at dette organet samtidig med at det hører under begrepet «oppdragsgiver» som omhandlet i artikkel 1 nr. 9 i direktiv 2004/18, utgjør en privatrettslig virksomhetssammenslutning som ikke oppfyller de ovennevnte betingelsene for at direktivets bestemmelser kan gjøres gjeldende mot dette organet, idet det ikke leverer noen tjenesteyting av allmenn interesse under statens tilsyn og ikke råder over særlige beføyelser utover dem som følger av de reglene som finner anvendelse i forholdet mellom borgerne, hvilket det imidlertid tilkommer den forelæggende retten å etterprøve.

24I et slikt tilfelle påhviler det de nasjonale rettene i videst mulig omfang å tolke nasjonal rett i lys av ordlyden og formålet med direktiv 2004/18, for at det resultat som tilsiktes med artikkel 48 nr. 2 bokstav a) nr. ii) andre strekpunkt fremkalles og for dermed å handle i samsvar med artikkel 288 nr. 3 TEUV (jf. i denne retning dom av 24.1.2012, Dominguez, C-282/10, EU:C:2012:33, avsnitt 24 og den rettspraksis som er nevnt der, og av 19.4.2016, DI, C-441/14, EU:C:2016:278, avsnitt 31).

25I denne forbindelse bemerkes at de nasjonale rettenes plikt til å henholde seg til innholdet i et direktiv når de tolker og anvender de relevante nasjonale rettsreglene, begrenses av alminnelige rettsprinsipper og kan ikke tjene som grunnlag for en tolkning contra legem av nasjonal rett (jf. i denne retning dom av 24.1.2012, Dominguez, C-282/10, EU:C:2012:33, avsnitt 25 og den rettspraksis som er nevnt der, og av 19.4.2016, DI, C-441/14, EU:C:2016:278, avsnitt 32).

26Dersom en tolkning av nasjonal rett i samsvar med direktiv 2004/18 ikke er mulig, kan den parten som har lidt skade som følge av denne rettens manglende samsvar med EU-retten, påberope seg den rettspraksis som ble fastslått i dom av 19. november 1991, Francovich m.fl. (C-6/90 og C-9/90, EU:C:1991:428), med sikte på i gitte tilfeller å oppnå erstatning for det lidte tap (jf. i denne retning dom av 26.3.2015, Fenoll, C-316/13, EU:C:2015:200, avsnitt 48 og den rettspraksis som er nevnt der). 27 Henset til samtlige ovennevnte betraktninger skal det første spørsmålet besvares med at artikkel 48 nr. 2 bokstav a) nr. ii) andre strekpunkt i direktiv 2004/18 skal tolkes slik at bestemmelsen oppfyller betingelsene for i mangel av gjennomføring i nasjonal lovgivning å tildele borgerne rettigheter som de kan gjøre gjeldende ved de nasjonale domstolene overfor en oppdragsgiver, for så vidt som denne er et offentlig organ eller ved en rettsakt utstedt av en offentlig myndighet har fått til oppgave å levere en offentlig tjenesteyting under den offentlige myndighetens tilsyn, og som med sikte på dette har fått tillagt særlige beføyelser utover dem som følger av de reglene som finner anvendelse i forholdet mellom borgerne. Det andre spørsmålet

28Med sitt andre spørsmål ønsker den forelæggende retten nærmere bestemt opplyst om artikkel 48 nr. 2 bokstav a) nr. ii) andre strekpunkt i direktiv 2004/18 er til hinder for at det anvendes regler som er fastsatt av oppdragsgiveren, hvoretter det ikke er mulig for den økonomiske aktøren å dokumentere sine tekniske kvalifikasjoner ved hjelp av en ensidig erklæring, med mindre aktøren godtgjør at det ikke er mulig eller er svært vanskelig å innhente en erklæring fra den private kjøperen.

29I denne forbindelse bemerkes innledningsvis at artikkel 48 nr. 2 bokstav a) nr. ii) i direktiv 2004/18 bestemmer at de økonomiske aktørenes tekniske kvalifikasjoner kan godtgjøres ved forelæggelse av en liste over de viktigste leveringer eller tjenester som er utført i løpet av de siste tre år før offentliggjøringen av konkurransegrunnlaget.

30I det tilfellet at mottakeren av disse ytelsene er en privat kjøper, bestemmer bestemmelsens andre strekpunkt at bevis for disse leveringene og tjenestene kan føres på to forskjellige måter, nemlig dersom de er «attestert av denne eller, dersom dette ikke er mulig, kun ved en erklæring fra den økonomiske aktøren».

31Det spørsmålet som er reist av den forelæggende retten, gjelder nettopp forholdet mellom disse to bevisformene, for så vidt som det tilsikter å få fastslått om de er likestilte, slik at aktøren fritt kan dokumentere sine tekniske kvalifikasjoner enten ved en attestering fra den private kjøperen eller kun ved en erklæring utferdiget av aktøren selv, eller om EU-lovgiver tvert imot har fastsatt en rangorden mellom de aktuelle bevisformene, hvorved en aktørs bruk av en slik ensidig erklæring bare er begrenset til tilfeller der aktøren ikke er i stand til å innhente den aktuelle attesteringen.

32I denne forbindelse skal det konstateres at artikkel 48 nr. 2 bokstav a) nr. ii) andre strekpunkt i direktiv 2004/18 er avfattet i vendinger som etter sin normale mening i vanlig språkbruk ikke gir grunnlag for noen rimelig tvil.

33Som fremhevet av generaladvokaten i punkt 43 i forslaget til

avgjørelse

, viser uttrykket «dersom dette ikke er mulig» som er anvendt i den aktuelle bestemmelsen, ifølge den alminnelige betydningen til et forhold som ikke foreskriver ekvivalens mellom, men en rangorden for de omhandlede bevisformene.

34Det følger av dette at artikkel 48 nr. 2 bokstav a) nr. ii) andre strekpunkt i direktiv 2004/18 etter en ordlydsfortolkning skal forstås slik at en økonomisk aktør bare av oppdragsgiverne kan tillates å godtgjøre sine tekniske kvalifikasjoner ved hjelp av en ensidig erklæring, dersom denne ikke er i stand til å innhente en attestering fra den private kjøperen.

35En slik tolkning understøttes videre av den generelle sammenhengen som artikkelbegrepene er anvendt i, og de målene som forfølges med direktiv 2004/18 (jf. i denne retning dom av 22.3.2012, GENESIS, C-190/10, EU:C:2012:157, avsnitt 41 og den rettspraksis som er nevnt der).

36Hva for det første angår sammenhengen som artikkel 48 nr. 2 bokstav a) nr. ii) andre strekpunkt i direktiv 2004/18 inngår i, følger det av Domstolens praksis at bestemmelsen innfører en lukket ordning som begrenser de fremgangsmåtene for vurdering og undersøkelse av tekniske kvalifikasjoner som de aktuelle myndighetene rår over (jf. i denne retning dom av 18.10.2012, Édukövízig og Hochtief Construction, C-218/11, EU:C:2012:643, avsnitt 28). Det følger av dette at ettersom nye bevisformer ikke kan fastsettes av de aktuelle myndighetene på dette området, kan disse heller ikke begrense rekkevidden av de allerede fastsatte bevisformene. «erklæring» skal forstås slik at den økonomiske operatøren tillates å dokumentere sin tekniske formåen ved hjelp av et enkelt dokument, som er utferdiget uten noen særlige formaliteter av en eller flere av aktørens private kjøpere, som attesterer de viktigste leveransene eller tjenestene som er utført i løpet av de siste tre år med angivelse av beløp og tidspunkt for disse ytelsene. Når det gjelder denne språklige divergensen, skal det bemerkes at det følger av Domstolens faste praksis at formuleringen i én av språkversjonene av en EU-rettslig bestemmelse ikke alene kan tjene som grunnlag for bestemmelsens fortolkning eller tillegges større betydning enn de øvrige språkversjonene. EU-bestemmelsene skal nemlig fortolkes og anvendes ensartet i lys av versjonene som er utferdiget på alle Unionens språk. I tilfelle av uoverensstemmelse mellom de forskjellige språkversjonene av en EU-rettslig bestemmelse skal den aktuelle bestemmelsen fortolkes på bakgrunn av den alminnelige oppbygningen av og formålet med den ordningen som den er en del av (jf. dom av 15.10.2015, Grupo Itevelesa m.fl., C-168/14, EU:C:2015:685, avsnitt 42 og den rettspraksis som er nevnt der). Hva angår den generelle oppbygningen av artikkel 48 nr. 2 bokstav a) punkt ii) annet strekpunkt i direktiv 2004/18, innfører den, som angitt i denne dommens avsnitt 36, en lukket ordning som begrenser oppdragsgivernes mulighet til å fastsette nye bevisformer eller ekstra krav som innebærer vesentlige endringer med hensyn til karakteren av og betingelsene for fremleggelse av de allerede fastsatte bevisformene. Det skal imidlertid konstateres at kravet om at en underskrift på den private kjøperens attestering skal bekreftes, innfører en formalitet som utgjør en slik vesentlig endring av den første av de to bevisformene som omhandles i artikkel 48 nr. 2 bokstav a) punkt ii) annet strekpunkt i direktiv 2004/18, hvorved de skritt som den økonomiske aktøren må foreta for å oppfylle kravene til sin bevisbyrde, tyngres, noe som er i strid med denne artikkelens generelle oppbygning. Hva angår formålet med direktiv 2004/18, skal det bemerkes at dette direktivet, slik det fremgår av første og andre betraktning til direktivet, innfører samordningsregler som blant annet har til formål å forenkle og modernisere de nasjonale prosedyrene for inngåelse av offentlige kontrakter med sikte på å lette fri bevegelighet for varer, etableringsfrihet og fri bevegelighet for tjenester samt tilbudsgivning for slike kontrakter. Slik det fremgår av Domstolens praksis, tar dette direktivet særlig sikte på å lette små og mellomstore virksomheters adgang til offentlige kontrakter, som angitt i 32. betraktning til direktivet (jf. i denne retning dom av 10.10.2013, Swm Costruzioni 2 og Mannocchi Luigino, C-94/12, EU:C:2013:646, avsnitt 34, og av 7.4.2016, Partner Apelski Dariusz, C-324/14, EU:C:2016:214, avsnitt 34). Som angitt av generaladvokaten i punkt 80 og 81 i forslaget til

avgjørelse

, innfører den omstendighet at beviskraften av den private kjøperens attestering betinges av at underskriften er bekreftet av en tredjemann, en formalitet som kan medføre at offentlige anbudskonkurranser ikke gir størst mulig konkurranse, men at deltakelsen av økonomiske aktører, særlig utenlandske, i slike kontrakter innskrenkes og begrenses. Det er nemlig som følge av de korte fristene som normalt er fastsatt for å inngi søknadene i kunngjøringene, samt av de forskjeller som foreligger mellom de ulike nasjonale lovgivningene med hensyn til bekreftelse av underskrevne dokumenter, ikke utelukket at flere aktører, særlig utenlandske aktører, kan avholde seg fra å inngi sine tilbud på grunn av praktiske vanskeligheter med i den medlemsstaten som er omfattet av kontraktsinngåelsen å fremlegge en attestering som er blitt forskriftsmessig bekreftet. Følgelig leder den generelle oppbygningen av og formålet med direktiv 2004/18 til at det skal anvendes en fortolkning hvoretter den private kjøperens «attestering», i likhet med den «attesterte erklæring» som fremgår av den portugisiske versjonen av dette direktivets artikkel 48 nr. 2 bokstav a) punkt ii) annet strekpunkt, utelukkende foreskriver fremleggelse av attestering fra denne kjøperen og ikke kan av oppdragsgiverne undergis noen annen formalitet, slik som en bekreftelse fra et kompetent organ av den aktuelle kjøperens underskrift. Sett hen til de ovennevnte betraktninger skal det tredje spørsmålet besvares med at artikkel 48 nr. 2 bokstav a) punkt ii) annet strekpunkt i direktiv 2004/18 skal fortolkes slik at bestemmelsen er til hinder for at det anvendes regler som er fastsatt av oppdragsgiveren, slik som de i hovedsaken omhandlede, og som foreskriver at den private kjøperens erklæring skal være forsynt med en underskrift som er bekreftet av en notar, advokat eller annen kompetent myndighet, da tilbyderens søknad ellers utelukkes. **

Sakskostnader

** Ettersom behandlingen av saken overfor partene i hovedsaken utgjør et ledd i den saken som verserer for den foreleggende retten, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om sakskostnadene. Bortsett fra nevnte parters utgifter kan de utgifter som er pådratt i forbindelse med å inngi innlegg for Domstolen, ikke erstattes. På grunnlag av disse premisser avsier Domstolen (Femte avdeling) følgende dom: 1) Artikkel 48 nr. 2 bokstav a) punkt ii) annet strekpunkt i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter skal fortolkes slik at bestemmelsen oppfyller betingelsene for, i mangel av gjennomføring i nasjonal lovgivning, å tildele borgerne rettigheter som de kan gjøre gjeldende ved de nasjonale domstolene overfor en oppdragsgiver, for så vidt som denne er et offentligrettslig organ eller ved en rettsakt utstedt av en offentlig myndighet har fått i oppgave å levere en offentlig tjeneste under den offentlige myndighetens tilsyn, og som med dette formål har fått tildelt særlige beføyelser utover dem som følger av de reglene som gjelder i forholdet mellom borgerne. 2) Artikkel 48 nr. 2 bokstav a) punkt ii) annet strekpunkt i direktiv 2004/18 skal fortolkes slik at bestemmelsen ikke er til hinder for at det anvendes regler som er fastsatt av oppdragsgiveren, slik som de i hovedsaken omhandlede, hvoretter det ikke er mulig for en økonomisk aktør å dokumentere sin tekniske formåen ved hjelp av en ensidig erklæring, med mindre aktøren godtgjør at det ikke er mulig eller er svært vanskelig å innhente en erklæring fra den private kjøperen. 3) Artikkel 48 nr. 2 bokstav a) punkt ii) annet strekpunkt i direktiv 2004/18 skal fortolkes slik at bestemmelsen er til hinder for at det anvendes regler som er fastsatt av oppdragsgiveren, slik som de i hovedsaken omhandlede, og som foreskriver at den private kjøperens erklæring skal være forsynt med en underskrift som er bekreftet av en notar, advokat eller annen kompetent myndighet, da tilbyderens søknad ellers utelukkes. ECLI:EU:C:2016:530 11 AMBISIG Underskrifter 12 ECLI:EU:C:2016:530