C-462/03 og C-463/03 Strabag og Kostmann mot ÖBB

Forente saker C-462/03 og C-463/03 Strabag AG og Kostmann GmbH mot Österreichische Bundesbahnen (anmodning om prejudisiell

avgjørelse

inngitt av Bundesvergabeamt) «Anbudskonkurranse – direktiv 93/38/EØF – vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon – begrepene «drift» og «tilgjengeliggjøring» av nett til betjening av offentligheten innen transport med jernbane – bygge- og anleggsarbeider vedrørende jernbaneinfrastruktur» Domstolens dom (Annen avdeling) av 16. juni 2005

Sammendrag

av dom Tilnærming av lovgivningene – fremgangsmåter ved tilbudsgivning vedrørende offentlige kontrakter innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon – direktiv 93/38 – anvendelsesområde – oppdragsgivere som utøver en av de aktiviteter som er omfattet av direktivet, eller avholder en prosjektkonkurranse med henblikk på utøvelsen av denne virksomheten (Rådets direktiv 93/38, art. 2, nr. 2, art. 4, nr. 1, og art. 6, nr. 1) Spørsmålet om direktiv 93/38 om samordning av fremgangsmåtene ved tilbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon kan få anvendelse, avhenger av den virksomhet som utøves av den aktuelle oppdragsgiveren, samt forbindelsen mellom denne virksomheten og den kontrakten som oppdragsgiveren har til hensikt å inngå. Dersom oppdragsgiveren utøver en av de former for virksomhet som er omhandlet i direktivets artikkel 2, nr. 2, og – noe det tilkommer den nasjonale domstol å etterprøve – som ledd i slik virksomhet har til hensikt å inngå en tjenestekontrakt, en bygge- og anleggskontrakt eller en varekontrakt, eller avholde en prosjektkonkurranse, får dette direktivets bestemmelser anvendelse på denne kontrakten eller denne prosjektkonkurransen. I motsatt fall er nevnte kontrakt eller prosjektkonkurranse omfattet av bestemmelsene i direktivene om inngåelse av kontrakter om tjenester, bygge- og anleggsarbeider eller varekjøp, alt etter det konkrete tilfellet. Ifølge artikkel 6, nr. 1, i direktiv 93/38 gjelder dette nemlig bl.a. ikke for kontrakter eller prosjektkonkurranser som oppdragsgivere inngår eller avholder i annet øyemed enn utøvelse av de former for virksomhet som er omhandlet i dette direktivets artikkel 2, nr. 2. Dessuten får det ikke anvendelse på nevnte virksomheters aktiviteter som faller utenfor vann-, energi-, transport- og telekommunikasjonssektorene, eller som faller innenfor disse sektorene, men er undergitt alminnelige konkurransevilkår på markeder som det er fri adgang til. (jf. premiss 37–39 og domskonklusjon) DOMSTOLENS DOM (Annen avdeling) 16. juni 2005(*) «Anbudskonkurranse – direktiv 93/38/EØF – vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon – begrepene «drift» og «tilgjengeliggjøring» av nett til betjening av offentligheten innen transport med jernbane – bygge- og anleggsarbeider vedrørende jernbaneinfrastruktur» I de forente saker C-462/03 og C-463/03, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 234 EF, inngitt av Bundesvergabeamt (Østerrike), ved beslutninger av 27. oktober 2003, innkommet til Domstolen den 4. november 2003, i sakene Strabag AG (sak C-462/03), Kostmann GmbH (sak C-463/03) mot Österreichische Bundesbahnen, har DOMSTOLEN (Annen avdeling) sammensatt av avdelingsformann C.W.A. Timmermans (refererende dommer), og dommerne R. Silva de Lapuerta, R. Schintgen, G. Arestis og J. Klučka, generaladvokat: P. Léger, justitssekretær: R. Grass, på grunnlag av den skriftlige forhandlingen, etter at det er inngitt skriftlige innlegg av: – Strabag AG ved Rechtsanwalt W. Mecenovic – Kostmann GmbH ved Rechtsanwalt R. Kurbos – Österreichische Bundesbahnen ved Rechtsanwalt J. Schramm – den østerrikske regjering ved M. Fruhmann, som befullmektiget – den franske regjering ved G. de Bergues og D. Petrausch, som befullmektigede – den nederlandske regjering ved S. Terstal og N.A.J. Bel, som befullmektigede – Kommisjonen for De europeiske fellesskap ved K. Wiedner, som befullmektiget, og idet Domstolen etter å ha hørt generaladvokaten har besluttet at saken skal pådømmes uten forslag til

avgjørelse

, avsagt følgende Dom 1 Anmodningene om prejudisiell

avgjørelse

gjelder fortolkningen av artikkel 2, nr. 2, bokstav c), i Rådets direktiv 93/38/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tilbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon (EFT L 199, s. 84).

2Disse anmodningene er inngitt under to saker mellom henholdsvis Strabag AG (heretter «Strabag») og Kostmann GmbH (heretter «Kostmann») på den ene side og Österreichische Bundesbahnen (det nasjonale østerrikske jernbaneselskapet, heretter «ÖBB») på den andre side, vedrørende tildeling til virksomheter som konkurrerer med de førstnevnte, av kontrakter om anlegg og tosporet utvidelse av jernbaner, som særlig gjaldt utførelse av jord-, nivellerings- og betongarbeider samt bygging av jernbanebroer og -anlegg. De relevante rettsregler Fellesskapsbestemmelsene 3 Artikkel 1 i direktiv 93/38 definerer en rekke begreper som anvendes i direktivet. Ifølge denne bestemmelsens nr. 1, 2, 4 og 7 forstås således ved: «1) «offentlige myndigheter»: staten, lokale myndigheter, offentligrettslige organer eller sammenslutninger bestående av en eller flere av disse myndigheter eller offentligrettslige organer. Et organ anses som offentligrettslig dersom: – dets oppgave er å ivareta oppgaver av allmenn interesse som ikke har industriell eller kommersiell karakter – det er en juridisk person og – dets aktivitet for størstedelens vedkommende finansieres av staten eller de lokale myndigheter eller av andre offentligrettslige organer, eller dets forvaltning er underlagt disses kontroll, eller dersom staten, de lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer utpeker mer enn halvparten av medlemmene i administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorganet 2) «offentlig virksomhet»: enhver virksomhet som de offentlige myndigheter direkte eller indirekte kan ha bestemmende innflytelse på som følge av eierforhold, kapitalinnskudd eller de for virksomheten gjeldende regler. Bestemmende innflytelse antas å foreligge når de offentlige myndigheter direkte eller indirekte i relasjon til en virksomhet: – besitter majoriteten av virksomhetens ansvarlige kapital eller – råder over flertallet av de stemmer som er knyttet til de kapitalandeler virksomheten har utstedt eller – kan utpeke mer enn halvparten av medlemmene i virksomhetens administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorgan […] 4) «bygge- og anleggskontrakter […]»: gjensidig bebyrdende avtaler som inngås skriftlig mellom en av de oppdragsgivere som er omhandlet i artikkel 2, og en […] entreprenør […], og som har til formål: enten utførelse eller både utførelse og prosjektering eller gjennomføring, uansett middel, av bygge- eller anleggsvirksomhet som omhandlet i vedlegg XI. Disse kontraktene kan dessuten omfatte slike leveranser og tjenester som er nødvendige for deres oppfyllelse […] […] 7) «åpen anbudskonkurranse, begrenset anbudskonkurranse og konkurranse med forhandling»: konkurranseprosedyrer som anvendes av oppdragsgiverne på følgende måte: a) ved åpen anbudskonkurranse kan alle interesserte leverandører, entreprenører eller tjenesteytere gi anbud b) ved begrenset anbudskonkurranse kan bare de søkere som av oppdragsgiveren mottar oppfordring til det, gi anbud c) ved konkurranse med forhandling henvender oppdragsgiveren seg til bestemte leverandører, entreprenører eller tjenesteytere etter eget valg og forhandler kontraktsvilkårene med en eller flere av disse». 4 Ifølge artikkel 2, nr. 1, i direktiv 93/38 gjelder direktivet for «oppdragsgivere: a) som er offentlige myndigheter eller offentlige virksomheter, og som utøver en av de former for virksomhet som er omhandlet i nr. 2 […]» 5 Ifølge direktivets artikkel 2, nr. 2, omfatter dets anvendelsesområde – som nevnt i samme bestemmelses nr. 1 – følgende former for virksomhet: «a) tilgjengeliggjøring eller drift av faste nett til betjening av offentligheten i forbindelse med produksjon, transport eller distribusjon av: i) drikkevann eller ii) elektrisitet eller iii) gass eller varme eller forsyning av disse nettene med drikkevann, elektrisitet, gass eller varme b) utnyttelse av et geografisk område med henblikk på: i) leting etter eller utvikling av olje, gass, kull eller annet fast brensel eller ii) tilgjengeliggjøring av lufthavner, sjøhavner eller havner ved indre vannveier eller andre transportterminaler for transportvirksomheter som opererer til vanns eller i luften c) drift av nett til betjening av offentligheten innen transport med jernbane, automatiske systemer, sporvogn, trolleybuss, buss eller kabel. For transportytelser anses et nett for å bestå dersom driften foregår på betingelser, f.eks. vedrørende ruter, kapasitet og betjeningshyppighet, som er fastsatt av en kompetent myndighet i en medlemsstat d) tilgjengeliggjøring eller drift av offentlige telenett eller ytelse av en eller flere offentlige teletjenester.» 6 Artikkel 4, nr. 1, i direktiv 93/38 bestemmer: «Ved inngåelse av varekontrakter, bygge- og anleggskontrakter og tjenestekontrakter og ved avholdelse av prosjektkonkurranser anvender oppdragsgiverne konkurranseprosedyrer som er tilpasset bestemmelsene i dette direktiv.» 7 Samme direktivs artikkel 6, nr. 1, presiserer at dette «[ikke] gjelder for kontrakter eller prosjektkonkurranser som oppdragsgivere inngår eller avholder i annet øyemed enn utøvelse av de former for virksomhet som er omhandlet i artikkel 2, nr. 2, eller med henblikk på utøvelse av slik virksomhet i et tredjeland under omstendigheter som ikke innebærer fysisk utnyttelse av et nett eller geografisk område innenfor Fellesskapet.»

8Endelig bestemmer artikkel 20, nr. 1, i direktiv 93/38 at «[o]ppdragsgiverne kan velge en av de prosedyrer som er omhandlet i artikkel 1, nr. 7, forutsatt at det har vært kunngjort i overensstemmelse med artikkel 21, jf. dog nr. 2». Artikkel 20, nr. 2, regner opp de tilfeller der oppdragsgiverne kan anvende en prosedyre uten forutgående kunngjøring. De nasjonale bestemmelsene Forbundsloven av 1997 om offentlige anskaffelser

9I østerriksk rett er direktiv 93/38 gjennomført ved forbundsloven av 1997 om offentlige anskaffelser (Bundesgesetz über die Vergabe von Aufträgen (Bundesvergabegesetz) 1997, BGBl. I, 56/1997, heretter «BVergG 1997»). Artikkel 84, nr. 1, 2 og 4, i denne lovens kapittel 5, som har overskriften «Særlige bestemmelser for oppdragsgivere innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon», bestemmer: «(1) Dersom de av denne lov omfattede oppdragsgivere utøver en virksomhet som omhandlet i nr. 2, gjelder utelukkende bestemmelsene i dette kapittel […]. (2) De former for virksomhet som er omhandlet i nr. 1, er følgende: 1. tilgjengeliggjøring eller drift av faste nett […] 2. utnyttelse av et geografisk avgrenset område med henblikk på […] 3. drift av faste nett til betjening av offentligheten innen transport med jernbane, automatiske systemer, sporvogn, buss, trolleybuss eller kabel 4. tilgjengeliggjøring eller drift av offentlige telenett eller ytelse av en eller flere teletjenester. […] (4) For transportytelser som omhandlet i nr. 2, punkt 3, anses det for å bestå et nett dersom driften foregår på betingelser, f.eks. vedrørende ruter, kapasitet og betjeningshyppighet, som er fastsatt av en kompetent myndighet i en medlemsstat […]» 10 Artikkel 113 i BVergG 1997 fastlegger beføyelsene for Bundesvergabeamt (forbundsmyndigheten for offentlige anskaffelser). Den bestemmer følgende: «(1) Bundesvergabeamt er kompetent til å behandle de klagesaker som bringes inn for det etter bestemmelsene i det følgende kapittel. (2) Inntil tildelingen av kontrakten er Bundesvergabeamt, med henblikk på å bringe tilsidesettelser av denne forbundslov og gjennomføringsbestemmelsene til den til opphør, kompetent til: 1. å treffe foreløpige forholdsregler, og 2. å annullere ulovlige beslutninger truffet av oppdragsgiveren. (3) Etter tildelingen av kontrakten eller etter avslutningen av anbudskonkurransen er Bundesvergabeamt kompetent til å fastslå at kontrakten på grunn av en tilsidesettelse av denne forbundslov eller gjennomføringsbestemmelsene til den ikke er blitt tildelt den tilbyderen som avga det beste tilbudet. [...]» Forbundsloven av 2002 om offentlige anskaffelser 11 BVergG 1997 ble den 1. september 2002 opphevet og erstattet av en ny forbundslov om offentlige anskaffelser (Bundesgesetz über die Vergabe von Aufträgen (Bundesvergabegesetz) 2002, BGBl. I, 99/2002, heretter «BVergG 2002»). Denne lovens § 120 gjentar i svært stor grad ordlyden av artikkel 84 i BVergG 1997. I motsetning til sistnevnte artikkel bestemmer imidlertid artikkel 120, nr. 2, punkt 3, hva angår transportsektoren, at såvel drift som tilgjengeliggjøring av nett som har til formål å betjene offentligheten på området for transport med jernbane, automatiske systemer, sporvogn, buss, trolleybuss eller kabel, hører til de former for virksomhet som er nevnt i bestemmelsens nr. 1, og som følgelig er omfattet av den særlige ordningen som er fastsatt ved direktiv 93/38.

12Hva angår kompetansen som er tillagt Bundesvergabeamt, er BVergG 2002 likeledes i stor grad inspirert av bestemmelsene i BVergG 1997, idet artikkel 162 i BVergG 2002, med enkelte endringer, bl.a. gjentar bestemmelsene i artikkel 113 i BVergG 1997. 13 Artikkel 188 i BVergG 2002 om denne lovens ikrafttredelse og opphevelsen av BVergG 1997 presiserer i nr. 1 at BVergG 2002 ikke får anvendelse på anbudskonkurranser som er innledet før datoen for dens ikrafttredelse. Følgelig bestemmer samme artikels nr. 3 at dersom saker er blitt brakt inn for Bundesvergabeamt før den 1. september 2002, er denne retten i prinsippet forpliktet til å fortsette behandlingen av disse sakene på grunnlag av bestemmelsene i BVergG 1997 i den versjon som er offentliggjort i BGBl. I, 136/2001.

14I henhold til samme bestemmelses annet punktum får denne bestemmelsen imidlertid ikke anvendelse dersom saken utsettes eller i tilfelle av en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

[…]. I disse to tilfellene er Bundesvergabeamt nemlig forpliktet til, etter å ha truffet

avgjørelse

om det spørsmål som har medført nevnte utsettelse, eller etter mottak av den prejudisielle avgjørelsen, å fortsette behandlingen av saken på grunnlag av BVergG 2002. Tvisten i hovedsakene og de prejudisielle spørsmålene 15 Tvisten i hovedsakene er basert på faktiske omstendigheter som ligner hverandre. De utspringer av den beslutning hvorved ÖBB – et selskap hvis kapital i sin helhet innehas av den østerrikske staten, og hvis oppgave i henhold til artikkel 1, nr. 3, i forbundsloven av 1992 om jernbaner (Bundesbahngesetz 1992, BGBl. 825/1992) er å ivareta person- og godstransport samt å oppføre og vedlikeholde den hertil nødvendige infrastruktur – forkastet de tilbud som var inngitt av de saksøkende selskapene i hovedsakene og tildelte virksomheter som konkurrerte med disse, de kontrakter som disse to sakene dreier seg om. Strabag og Kostmann har i det vesentlige anfektet at ÖBB anvendte konkurranse med forhandling ved tildelingen. Sak C-462/03

16Ved kunngjøring av 29. desember 2000 utlyste ÖBB i De europeiske fellesskaps Tidende en anbudskonkurranse vedrørende utførelse av diverse arbeider i armert betong og oppførelse av jernbaneanlegg samt jernbanebroer. 17 14 byggevirksomheter, deriblant Strabag og Kostmann, ga tilbud under denne anbudskonkurransen. De sistnevntes tilbud ble imidlertid forkastet. Etter at de ved telefaks av 5. juli 2002 hadde fått meddelt navnet på den av ÖBB utvalgte tilbyderen, besluttet Strabag å anlegge sak til prøvelse av beslutningen om tildeling av denne kontrakten ved Bundesvergabeamt, hvorunder Strabag i henhold til artikkel 113, nr. 2, i BVergG 1997 nedla påstand om dels at denne beslutningen ble annullert, dels at det ble truffet foreløpige forholdsregler, som i dette tilfellet besto i et forbud mot at oppdragsgiveren inngikk den aktuelle kontrakten, før det var truffet

avgjørelse

om sakens realitet.

18Ved en første

avgjørelse

truffet den 2. juli 2002, altså samme dag som inngåelsen av kontrakten mellom ÖBB og den utvalgte tilbyderen, tok Bundesvergabeamt begjæringen om foreløpige forholdsregler til følge og nedla det av Strabag begjærte forbudet.

19Ved sin andre

avgjørelse

av 30. august 2002 vedrørende sakens realitet uttalte denne retten imidlertid at den skjedde kontraktstildeling var i overensstemmelse med de nasjonale og fellesskapsrettslige reglene for offentlige anskaffelser, slik at det ikke lenger var mulig å gi medhold i påstanden om annullasjon av nevnte kontrakt. I samme

avgjørelse

fastslo Bundesvergabeamt imidlertid at anvendelsen av konkurranse med forhandling var ulovlig. Som begrunnelse uttalte den at det i hovedsaken omhandlede infrastrukturprosjektet gjaldt «tilgjengeliggjøring» av et offentlig transportnett og således ikke kunne anses som en sektorvirksomhet som omhandlet i artikkel 84, nr. 2, punkt 3, i BVergG 1997. Ifølge Bundesvergabeamt gjorde en slik konstatering av ulovlighet det imidlertid ikke nødvendig at Domstolen ble forelagt et spørsmål om fortolkningen av fellesskapsbestemmelsene, da de aktuelle bestemmelsene i nasjonal rett var klare og på dette punkt var en tro gjengivelse av ordlyden av direktiv 93/38, nærmere bestemt dets artikkel 2, nr. 2, bokstav c). 20 Etter at denne avgjørelsen var truffet, anla Strabag sak til prøvelse av den ved Verfassungsgerichtshof og anførte bl.a. at det med urette var at den begjæring om prejudisiell forelæggelse som Strabag hadde fremmet, var blitt avvist av Bundesvergabeamt. Dessuten nedla Strabag påstand om at Bundesvergabeamt i henhold til artikkel 113, nr. 3, i BVergG 1997 skulle fastslå at kontrakten som følge av en tilsidesettelse av denne loven ikke var blitt tildelt den tilbyderen som hadde avgitt det beste tilbudet. Selskapet viste i denne forbindelsen til at denne retten selv hadde fastslått at ÖBBs valg av prosedyren konkurranse med forhandling var feilaktig. Det innlegget av 30. august 2002 hvori sistnevnte påstand var inntatt, kom frem til Bundesvergabeamt den 2. september samme år, altså dagen etter at BVergG 2002 var trådt i kraft. 21 Bundesvergabeamt fant at den under disse omstendighetene var stilt overfor et spørsmål som nødvendiggjorde en fortolkning av fellesskapsretten, særlig i betraktning av den nye utformingen av bestemmelsen i BVergG 2002 om transportsektoren, nemlig denne lovens artikkel 120, nr. 2, punkt 3, og i betraktning av de forskjeller, både terminologiske og lingvistiske, som forelå mellom de tilfeller som nevnes dels i artikkel 2, nr. 2, bokstav a) og d), i direktiv 93/38, og dels dem som nevnes i samme nr., bokstav b) og c), og Bundesvergabeamt besluttet derfor å utsette saken og å stille Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «1) Skal artikkel 2, nr. 2, bokstav c), i direktiv 93/38/EØF fortolkes slik at det, i motsetning til de øvrige former for virksomhet som er omfattet av artikkel 2, nr. 2, bokstav c), på transportområdet «kun» er drift av nett som skal anses for å være sektorvirksomhet? 2) Hvilke former for virksomhet er omfattet av begrepet «drift av nett til betjening av offentligheten innen transport med jernbane» i artikkel 2, nr. 2, bokstav c), i direktiv 93/38/EØF? I hvilken utstrekning skal tiltak på infrastrukturområdet henregnes hertil? I hvilken utstrekning er tiltak på infrastrukturområdet omfattet av begrepet «tilgjengeliggjøring av nett»? 3) Dersom drift av nett på (jernbane-)transportområdet utelukkende henhører under direktiv 93/38/EØF (dvs. for det tilfellet at spørsmål 1 besvares bekreftende), spørres: Er klageinstansen forpliktet til å unnlate å anvende en nasjonal bestemmelse hvori «tilgjengeliggjøring av nett til betjening av offentligheten innen transport med jernbane», i strid med ordlyden av direktiv 93/38/EØF, er oppført som en sektorvirksomhet?» Sak C-463/03

22Som nevnt i denne dommens premiss 15, svarer de faktiske omstendigheter som ligger til grunn for denne saken, til dem som har gitt anledning til sak C-462/03. Etter at ÖBB hadde offentliggjort diverse kunngjøringer om anbudskonkurranse vedrørende utførelse av utgravnings-, jord-, nivellerings- og betongarbeider samt oppførelse av broer, brønner, tunneler og underjordiske passasjer i tilknytning til anlegg eller tosporet utvidelse av visse jernbaner, ga Kostmann tilbud med henblikk på å få tildelt disse kontraktene. 23 Etter å ha blitt underrettet av ÖBB om at det tilbudet Kostmann hadde inngitt under den første anbudskonkurransen, ikke var blitt antatt, og at kontrakten var blitt tildelt en konkurrerende virksomhet, fremsatte Kostmann ved brev av 13. desember 2000 krav om at Bundesvergabeamt i henhold til artikkel 113, nr. 3, i BVergG 1997 fastslo at kontrakten ikke var blitt tildelt den tilbyderen som hadde avgitt det beste tilbudet, fordi det ifølge Kostmann i strid med denne loven med urette var blitt anvendt konkurranse med forhandling.

24Spørsmålet om det er lovlig å anvende denne formen for anbudskonkurranse, er likeledes blitt reist i den tvist som verserer mellom Kostmann og ÖBB vedrørende de andre kunngjøringene om anbudskonkurranse som er offentliggjort av ÖBB, i forbindelse med annullasjonssaker anlagt av Kostmann for samme rett ved brev av 13. desember 2000 og 13. januar 2001, altså noen dager etter offentliggjøringen av disse kunngjøringene i De europeiske fellesskaps Tidende. Også i disse sakene er kontraktene blitt tildelt virksomheter som konkurrerer med saksøkeren i hovedsaken, etter at begjæringen om foreløpige forholdsregler som denne hadde fremmet, i noen tilfeller ikke var blitt tatt til følge. 25 Den argumentasjonen som er fremført for Bundesvergabeamt i disse forskjellige sakene, er i det vesentlige den samme som den som ligger til grunn for sak C-462/03. ÖBB har forsvart anvendelsen av konkurranse med forhandling ved tildelingen av kontraktene under henvisning til at de infrastrukturprosjekter som har gitt anledning til de forskjellige kunngjøringene om anbudskonkurranse, henhører under den sektoren som er omhandlet i artikkel 2, nr. 2, bokstav c), i direktiv 93/38 samt i den tilsvarende bestemmelsen i BVergG 1997, slik at oppdragsgiveren i henhold til direktivets artikkel 20, nr. 1, fritt kunne anvende åpen anbudskonkurranse, begrenset anbudskonkurranse eller konkurranse med forhandling. Heroverfor har Kostmann anført at ÖBB burde ha anvendt de alminnelige bestemmelsene for inngåelse av kontrakter, særlig bestemmelsene i Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene med hensyn til inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT L 199, s. 54), som bestemmer at det bare unntaksvis kan anvendes konkurranse med forhandling, nemlig når de aktuelle infrastrukturarbeidene ikke figurerer blant de former for virksomhet som henhører under den i artikkel 2, nr. 2, bokstav c), i direktiv 93/38 omhandlede sektor. 26 Bundesvergabeamt fant på denne bakgrunnen at ordlyden av sistnevnte direktiv nødvendiggjorde en fortolkning, og besluttet å utsette saken og å stille Domstolen tre prejudisielle spørsmål, hvis ordlyd er identisk med ordlyden av de som er nevnt i denne dommens premiss 21.

27Ved kjennelse avsagt av Domstolens president den 16. januar 2004 er sakene C-462/03 og C-463/03 blitt forent med henblikk på den skriftlige og muntlige forhandlingen samt domsavsigelsen. Spørsmålet om de prejudisielle spørsmålene kan tas til realitetsbehandling

28I de innlegg den har inngitt for Domstolen, har Kommisjonen for De europeiske fellesskap innledningsvis uttrykt tvil om hvorvidt de stilte spørsmålene kan tas til realitetsbehandling. Den har i denne forbindelsen anført at disse har rent teoretisk karakter, da ÖBB har egenskapen av en oppdragsgiver som utøver en form for virksomhet som spesifikt er nevnt i artikkel 2, nr. 2, bokstav c), i direktiv 93/38, og da de i hovedsaken omhandlede infrastrukturprosjektene har en direkte forbindelse med denne virksomheten. Spørsmålet om tilgjengeliggjøring av jernbanenett i alminnelighet henhører under denne artikkelens nr. 2, bokstav c), har således ingen betydning for hovedsakene.

29Det skal i denne forbindelsen bemerkes at det i overensstemmelse med fast rettspraksis, innenfor rammene av det samarbeid som i henhold til artikkel 234 EF er innført mellom Domstolen og de nasjonale rettsinstanser, utelukkende tilkommer den nasjonale rettsinstansen for hvilken en tvist er brakt inn, og som har ansvaret for den rettsavgjørelse som skal treffes, på grunnlag av omstendighetene i den konkrete saken å vurdere såvel om en prejudisiell

avgjørelse

er nødvendig for at den kan avsi dom, som relevansen av de spørsmål den foreelegger Domstolen. Denne kan bare avslå å treffe

avgjørelse

vedrørende et prejudisielt spørsmål fra en nasjonal rettsinstans når det klart fremgår at den ønskede fortolkning av fellesskapsretten savner enhver forbindelse med realiteten i hovedsaken eller dens gjenstand, når problemet er av hypotetisk karakter, eller når Domstolen ikke råder over de faktiske og rettslige opplysninger som er nødvendige for at den kan foreta en saklig korrekt besvarelse av de stilte spørsmålene (jf. bl.a. dommer av 22.1.2002, sak C-390/99, Canal Satélite Digital, Sml. I, s. 607, premiss 18 og 19, av 27.2.2003, sak C-373/00, Adolf Truley, Sml. I, s. 1931, premiss 21 og 22, og av 5.2.2004, sak C-380/01, Schneider, Sml. I, s. 1389, premiss 21 og 22).

30I den foreliggende saken fremgår det ikke klart at de spørsmål som den forelagte retten har stilt, faller inn under et av disse tilfellene.

31For det første kan det nemlig ikke hevdes at den ønskede fortolkning av fellesskapsretten savner enhver forbindelse med realiteten i hovedsaken eller dens gjenstand, da nevnte rettens stillingtaken til lovligheten av å anvende konkurranse med forhandling ved inngåelsen av kontrakter særlig avhenger av spørsmålet om de i hovedsaken omhandlede infrastrukturprosjektene er omfattet av det materielle anvendelsesområdet for direktiv 93/38.

32For det andre bemerkes at Bundesvergabeamt faktisk har gitt Domstolen alle de opplysninger som er nødvendige for at den kan foreta en saklig korrekt besvarelse av de stilte spørsmålene.

33Disse må derfor tas til realitetsbehandling. Det første og det andre spørsmålet

34Med sine to første spørsmål, som skal behandles under ett, ønsker den forelagte retten reelt opplyst hva som er det materielle anvendelsesområdet for direktiv 93/

38Det fremgår såvel av de forklaringer som er gitt i forelæggingsbeslutningene, som av de innlegg som er inngitt for Domstolen, at Bundesvergabeamt med sine spørsmål om rekkevidden av uttrykkene «drift» og «tilgjengeliggjøring» av transportnett ønsker å vite om de i hovedsaken omhandlede infrastrukturprosjektene hører til de former for virksomhet som henhører under den i direktivets artikkel 2, nr. 2, bokstav c), nevnte sektor, og om oppdragsgiveren følgelig kunne fravike de alminnelige bestemmelsene om inngåelse av kontrakter i direktiv 93/37 til fordel for dem som finnes i direktiv 93/38, og som gir en videre adgang til å anvende konkurranse med forhandling.

35Hertil bemerkes for det første at direktiv 93/38 ifølge sin artikkel 2, nr. 1, bokstav a), gjelder for oppdragsgivere som er offentlige myndigheter eller offentlige virksomheter, og som utøver en av de former for virksomhet som er omhandlet i samme bestemmelses nr. 2.

36For det andre fremgår det av direktivets artikkel 4, nr. 1, at oppdragsgiverne, når de inngår sine varekontrakter, bygge- og anleggskontrakter og tjenestekontrakter eller avholder prosjektkonkurranser, anvender konkurranseprosedyrer som er tilpasset bestemmelsene i samme direktiv.

37Som Kommisjonen med rette har anført i sine skriftlige innlegg, fremgår det av disse to bestemmelsene sett under ett at spørsmålet om direktiv 93/38 kan få anvendelse, avhenger av den virksomhet som utøves av den aktuelle oppdragsgiveren, samt de forbindelser som er mellom denne virksomheten og den kontrakt som nevnte oppdragsgiver har til hensikt å inngå. Dersom oppdragsgiveren utøver en av de former for virksomhet som er omhandlet i artikkel 2, nr. 2, i direktiv 93/38, og – noe det tilkommer den nasjonale domstol å etterprøve – som ledd i slik virksomhet har til hensikt å inngå en tjenestekontrakt, en bygge- og anleggskontrakt eller en varekontrakt, eller avholde en prosjektkonkurranse, får dette direktivets bestemmelser anvendelse på denne kontrakten eller denne prosjektkonkurransen. I motsatt fall er nevnte kontrakt eller prosjektkonkurranse omfattet av bestemmelsene i direktivene om inngåelse av kontrakter om tjenester, bygge- og anleggsarbeider eller varekjøp, alt etter det konkrete tilfellet.

38Denne fortolkningen støttes for øvrig uttrykkelig såvel av selve ordlyden av artikkel 6, nr. 1, i direktiv 93/38, hvoretter dette direktivet ikke gjelder for bl.a. kontrakter eller prosjektkonkurranser som oppdragsgivere inngår eller avholder i annet øyemed enn utøvelse av de former for virksomhet som er omhandlet i artikkel 2, nr. 2, som av ordlyden av 13. betraktning til direktivet, som presiserer at dette direktivet ikke får anvendelse på nevnte virksomheters aktiviteter som faller utenfor vann-, energi-, transport- og telekommunikasjonssektorene, eller som faller innenfor disse sektorene, men er undergitt alminnelige konkurransevilkår på markeder som det er fri adgang til.

39På bakgrunn av de foregående betraktningene skal de to første spørsmålene som er stilt i hver av hovedsakene, besvares slik at når en oppdragsgiver som utøver en av de former for virksomhet som spesielt er omhandlet i artikkel 2, nr. 2, i direktiv 93/38, som ledd i utøvelsen av denne virksomheten har til hensikt å inngå en tjenestekontrakt, en bygge- og anleggskontrakt eller en varekontrakt, eller avholde en prosjektkonkurranse, er denne kontrakten eller denne prosjektkonkurransen omfattet av dette direktivets bestemmelser. Det tredje spørsmålet

40Med sitt tredje spørsmål, som er formulert i enslydende vendinger i hver av hovedsakene, ønsker den forelagte retten reelt opplyst om den er forpliktet til å unnlate å anvende en bestemmelse i nasjonal rett som, i strid med ordlyden av artikkel 2, nr. 2, bokstav c), i direktiv 93/38, bestemmer at tilgjengeliggjøring av nett til betjening av offentligheten i forbindelse med transport med jernbane likeledes utgjør en virksomhet som henhører under en sektor som er omfattet av dette direktivet. 41 Dette spørsmålet stilles ut fra den forutsetning at infrastrukturarbeider som de i hovedsaken omhandlede, ikke er omfattet av det materielle anvendelsesområdet for direktiv 93/38, da slike arbeider ifølge den forelagte retten må sidestilles med «tilgjengeliggjøring» av transportnett, og da denne formen for virksomhet ikke figurerer blant dem som uttrykkelig nevnes i nevnte direktivs artikkel 2, nr. 2, bokstav c).

42En slik forutsetning er imidlertid feilaktig. Som anført i denne dommens premiss 37, avhenger spørsmålet om direktiv 93/38 kan få anvendelse, nemlig av den virksomhet som utøves av den aktuelle oppdragsgiveren, og de forbindelser som foreligger mellom denne virksomheten og den kontrakt som påtenkes inngått av nevnte oppdragsgiver.

43Under disse omstendighetene er det ikke nødvendig å besvare det tredje spørsmålet.

Sakskostnader

44Da behandlingen av saken for Domstolen, i forhold til partene i hovedsaken, utgjør et ledd i den sak som verserer for den nasjonale domstolen, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om sakskostnadene. De utgifter som er påløpt i forbindelse med inngivelse av innlegg for Domstolen, med unntak av nevnte parters innlegg, kan ikke erstattes. På grunnlag av disse premissene kjenner Domstolen (Annen avdeling) for rett: Når en oppdragsgiver som utøver en av de former for virksomhet som spesielt er nevnt i artikkel 2, nr. 2, i Rådets direktiv 93/38/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tilbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon, som ledd i utøvelsen av denne virksomheten har til hensikt å inngå en tjenestekontrakt, en bygge- og anleggskontrakt eller en varekontrakt, eller avholde en prosjektkonkurranse, er denne kontrakten eller denne prosjektkonkurransen omfattet av dette direktivets bestemmelser. Underskrifter * Prosessspråk: tysk.