C-472/19 Vert Marine: self-cleaning i konsesjonsanskaffelser

# Samling av avgjørelser ## DOMSTOLENS DOM (Niende avdeling) ### 11. juni 2020 * «Prejudisiell forelæggelse – prosedyre for tildeling av konsesjonskontrakter – direktiv 2014/23/EU – artikkel 38 nr. 9 – ordning for avhjelpende tiltak med sikte på å dokumentere at den økonomiske aktøren som er omfattet av en avvisningsgrunn, er pålitelig – nasjonal lovgivning som forbyr de økonomiske aktørene som er omfattet av en avvisningsgrunn, å delta i en prosedyre for tildeling av konsesjonskontrakter i en periode på fem år – utelukkelse av enhver mulighet for slike aktører til å fremlegge dokumentasjon for de trufne avhjelpende tiltakene» I sak C-472/19, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Conseil d'État (Frankrike) ved

avgjørelse

av 14. juni 2019, innkommet til Domstolen 20. juni 2019, i saken **Vert Marine SAS** mot **Premier ministre,** **Ministre de l'Économie et des Finances,** har DOMSTOLEN (Niende avdeling), sammensatt av avdelingsleder S. Rodin og dommerne D. Šváby (refererende dommer) og N. Piçarra, generaladvokat: M. Campos Sánchez-Bordona, justissekretær: fullmektig V. Giacobbo-Peyronnel, på grunnlag av den skriftlige forhandlingen, etter at det er avgitt innlegg av: – Vert Marine SAS ved avocat F. Dereux – den franske regjering ved P. Dodeller, A.-L. Desjonquères og C. Mosser, som befullmektigede, – den greske regjering ved A. Dimitrakopoulou, D. Tsagkaraki og L. Kotroni, som befullmektigede, --- \* Prosessspråk: fransk. DA ECLI:EU:C:2020:468 1 --- VERT MARINE – Europa-Kommisjonen ved J.-F. Brakeland, P. Ondrůšek og L. Haasbeek, som befullmektigede, og idet Domstolen etter å ha hørt generaladvokaten har besluttet at saken skal pådømmes uten forslag til

avgjørelse

, avsagt følgende ## Dom **1** Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder fortolkningen av artikkel 38 nr. 9 og 10 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/23/EU av 26. februar 2014 om tildeling av konsesjonskontrakter (EUT 2014, L 94, s. 1). **2** Anmodningen er blitt fremsat i forbindelse med en tvist mellom Vert Marine SAS og Premier ministre (statsministeren) samt ministre de l'Économie et des Finances (økonomi- og finansministeren) (Frankrike) vedrørende en anmodning om opphevelse av visse bestemmelser i dekret 2016-86 av 1. februar 2016 om konsesjonskontrakter (JORF av 2.2.2016, tekst nr. 20), som var blitt fremsatt av dette selskapet. ## Rettsforskrifter ### EU-retten **3** I 71. betraktning til direktiv 2014/23 er det anført: «Det bør imidlertid tas hensyn til muligheten for at økonomiske aktører kan iverksette samsvarsforanstaltninger med sikte på å avhjelpe konsekvensene av eventuelle straffbare handlinger eller forsømmelser og effektivt forebygge ytterligere forekomster av den ukorrekte atferden. Dette kan særlig omfatte personalemessige og organisatoriske foranstaltninger, f.eks. avbrytelse av alle forbindelser med personer eller organisasjoner involvert i den ukorrekte atferden, relevant reorganisering av medarbeidere, gjennomføring av rapporterings- og kontrollsystemer, opprettelse av en intern revisjonsstruktur for å overvåke etterlevelse samt vedtakelse av interne regler for ansvar og kompensasjon. Dersom slike foranstaltninger yter tilstrekkelig garanti, bør den berørte økonomiske aktøren ikke lenger utelukkes alene på dette grunnlaget. Økonomiske aktører bør ha mulighet til å anmode om at samsvarsforanstaltninger truffet med sikte på mulig adgang til konsesjonsstildelingsprosedyren, gjennomgås. Det bør dog være opp til medlemsstatene å fastsette de nøyaktige prosedyremessige og materielle vilkårene som gjelder i slike tilfeller. Det bør navnlig stå dem fritt å beslutte om de ønsker å tillate de enkelte oppdragsgiverne eller oppdragsgivende enheter å foreta de relevante vurderingene eller å overdra den oppgaven til andre myndigheter på sentralt eller desentralt nivå.» **4** Direktivets artikkel 38 nr. 4, 9 og 10 bestemmer: «

4De oppdragsgiverne og de oppdragsgivende enheter som omhandlet i artikkel 7 nr. 1 bokstav a), skal utelukke en økonomisk aktør fra deltakelse i en konsesjonsstildelingsprosedyre dersom de har konstatert at den økonomiske aktøren ved en endelig dom er domfelt for ett av følgende forhold: a) deltakelse i en kriminell organisasjon som definert i artikkel 2 i Rådets rammeavgjørelse 2008/841/RIA [av 24. oktober 2008 om bekjempelse av organisert kriminalitet (EUT 2008, L 300, s. 42)] b) bestikkelse som definert i artikkel 3 i konvensjonen om bekjempelse av bestikkelse som involverer tjenestemenn ved De europeiske fellesskap eller i Den europeiske unions medlemsstater [(EFT 1997, C 195, s. 1)] og artikkel 2 nr. 1 i Rådets rammeavgjørelse 2003/568/RIA [av 22. juli 2003 om bekjempelse av bestikkelse i privat sektor (EUT 2003, L 192, s. 54)] og bestikkelse som definert i den nasjonale retten som gjelder for oppdragsgiveren eller den økonomiske aktøren c) bedrageri som omhandlet i artikkel 1 i konvensjonen om beskyttelse av De europeiske fellesskaps finansielle interesser [(EFT 1995, C 316, s. 48)] d) terrorhandlinger eller straffbare handlinger med forbindelse til terroraktivitet som definert i henholdsvis artikkel 1 og 3 i Rådets rammeavgjørelse 2002/475/RIA [av 13. juni 2002 om bekjempelse av terrorisme (EFT 2002, L 164, s. 3)] og anstiftelse, medvirkning og forsøk på å begå slike handlinger som omhandlet i nevnte rammeavgjørelses artikkel 4 e) hvitvasking av penger eller finansiering av terrorisme, som definert i artikkel 1 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2005/60/EF [av 26. oktober 2005 om forebyggende tiltak mot bruk av det finansielle systemet til hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme (EUT 2005, L 309, s. 15)] f) barnearbeid og andre former for menneskehandel, som definert i artikkel 2 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2011/36/EU [av 5. april 2011 om forebygging og bekjempelse av menneskehandel og beskyttelse av ofrene, og om erstatning av Rådets rammeavgjørelse 2002/629/RIA (EUT 2011, L 101, s. 1)]. […]

9En økonomisk aktør som befinner seg i en av de situasjoner som omhandlet i nr. 4 og 7, kan fremlegge dokumentasjon for at de tiltak som den økonomiske aktøren har truffet, er tilstrekkelige til å vise aktørens pålitelighet til tross for en relevant avvisningsgrunn. Dersom slik dokumentasjon anses for å være tilstrekkelig, utelukkes den berørte økonomiske aktøren ikke fra prosedyren. Med henblikk på dette skal den økonomiske aktøren bevise at den har ytet erstatning eller påtatt seg å yte erstatning for eventuelle skader som følge av overtredelsen av straffeloven eller forsømmelsen, har redegjort inngående for forholdene og omstendighetene gjennom et aktivt samarbeid med undersøkelsesmyndighetene og truffet passende konkrete tekniske, organisatoriske og personalemessige tiltak for å forebygge ytterligere overtredelser av straffeloven eller forsømmelse. De tiltakene som er truffet av de økonomiske aktørene, skal vurderes under hensyntaken til grovheten av og de særlige omstendighetene rundt overtredelsen av straffeloven eller forsømmelsen. Dersom tiltakene anses for å være utilstrekkelige, mottar den berørte økonomiske aktøren en begrunnelse for denne avgjørelsen. En økonomisk aktør som ved en endelig dom er blitt utelukket fra deltakelse i anbudsprosedyrer eller konsesjonsstildelingsprosedyrer, er ikke berettiget til å benytte seg av den muligheten som nevnes i dette nummer, under den utelukkelsesperioden som følger av dommen i de medlemsstatene der dommen har virkning. 10. Medlemsstatene fastsetter ved hjelp av lover eller administrative bestemmelser og under hensyntaken til EU-retten gjennomføringsbestemmelser til denne artikkel. De fastsetter særlig den maksimale utelukkelsesperioden dersom den økonomiske aktøren ikke har truffet noen tiltak som angitt i nr. 9 for å vise sin pålitelighet. Når utelukkelsesperioden ikke er fastsatt ved endelig dom, må perioden høyst være fem år fra datoen for den endelige dommen i de tilfeller som er nevnt i nr. 4, og tre år fra datoen for den relevante hendelsen i de tilfeller som er nevnt i nr. 7.» **5** Direktivets artikkel 51 har følgende ordlyd: «1. Medlemsstatene setter i kraft de nødvendige lover og administrative bestemmelser for å etterkomme dette direktivet senest 18. april 2016. De tilsender straks Kommisjonen disse lovene og bestemmelsene. Disse lovene og bestemmelsene skal ved medlemsstatenes vedtakelse inneholde en henvisning til dette direktivet eller skal ved offentliggjøringen ledsages av en slik henvisning. De nærmere reglene for henvisningen fastsettes av medlemsstatene. 2. Medlemsstatene meddeler Kommisjonen teksten til de viktigste lover og administrative bestemmelser som vedrører gjennomføringen av dette direktivet.» ### Fransk rett **6** Artikkel 39 i forordning 2016-65 av 29. januar 2016 om konsesjonskontrakter (JORF av 30.1.2016, tekst nr. 66) bestemte: «Utelukket fra prosedyrene for tildeling av konsesjonskontrakter er: 1° personer som har fått en endelig dom for en av de overtredelsene som er omhandlet i straffelovens artikkel 222-34 – 222-40, 313-1, 313-3, 314-1, 324-1, 324-5, 324-6, 421-1 – 421-2-4, 421-5, 432-10, 432-11, 432-12 – 432-16, 433-1, 433-2, 434-9, 434-9-1, 435-3, 435-4, 435-9, 435-10, 441-1 – 441-7, 441-9, 445-1 – 445-2-1 eller 450-1, den alminnelige franske skattelovens (code général des impôts) artikkel 1741-1743, 1746 eller 1747, og for så vidt angår konsesjonskontrakter som ikke er konsesjonskontrakter på forsvars- eller sikkerhetsområdet, straffelovens artikkel 225-4-1 og 225-4-7, eller for heling av slike overtredelser samt for tilsvarende overtredelser fastsatt i en annen EU-medlemsstats lovgivning […] […] Utelukkelsen fra å delta i prosedyrene for tildeling av konsesjonskontrakter i henhold til dette nr. 1 gjelder i fem år fra datoen for avsigelsen av dommen. […]» **7** Artikkel 19 i dekret 2016-86 hadde følgende ordlyd: «I. – Søkeren skal til støtte for søknaden fremlegge en erklæring på ære og samvittighet som bekrefter: 1° at han ikke er omfattet av noen av avvisningsgrunnene fra prosedyren for inngåelse av konsesjonskontrakter som fremgår av artikkel 39, 40 og 42 i ovennevnte forordning av 29. januar 2016 2° at de opplysningene og dokumentene vedrørende søkerens kapasitet og egnethet som er påkrevd i henhold til artikkel 45 i forordningen av 29. januar og betingelsene i artikkel 20 og 21, er korrekte. II. – Søkeren skal fremlegge alle de dokumentene som godtgjør at han ikke er omfattet av noen av avvisningsgrunnene fra prosedyren for inngåelse av konsesjonskontrakter som fremgår av artikkel 39, 40 og 42 i ovennevnte forordning av 29. januar 2016. […]» **8** Dekretets artikkel 23 bestemte: «I. – Før den foretar en undersøkelse av søknadene, kan en konsesjonsgivende myndighet som fastslår at dokumenter hvis fremleggelse er obligatorisk i henhold til artikkel 19, 20 og 21, anmode de berørte søkerne om å supplere sine søknader innen en passende frist. Den skal underrette de øvrige søkerne om gjennomføringen av denne bestemmelsen. II. – […] Uakseptable søknader utelukkes likeledes. En søknad er uakseptabel når den inngis av en søker som ikke kan delta i tildelingsprosedyren i henhold til artikkel 39, 40, 42 og 44 i ovennevnte forordning [2016-65], eller som ikke har den kapasiteten eller egnetheten som er påkrevd i henhold til samme forordnings artikkel 45.» **9** Alle ovennevnte bestemmelser i forordning 2016-65 og dekret 2016-86 er blitt opphevet 1. april 2019 og i det vesentlige inntatt henholdsvis i artikkel L.3123-1 og artikkel R.3123-1 – R.3123-21 i loven om offentlige kontrakter. ## Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene **10** Vert Marine, et selskap som er spesialisert innen delegert administrasjon av sports- og fritidsutstyr, og hvis hovedvirksomhet stammer fra konsesjonskontrakter inngått med offentlige myndigheter, anla sak for Conseil d'État (øverste domstol i forvaltningsretlige saker, Frankrike) med sikte på å angripe det indirekte avslaget fra Premier ministre på selskapets anmodning om opphevelse av artikkel 19 og 23 i dekret 2016-86. **11** I denne forbindelsen har selskapet blant annet gjort gjeldende at disse bestemmelsene ikke er forenelige med artikkel 38 i direktiv 2014/23, for så vidt som de ikke innrømmer de økonomiske aktørene som er blitt utelukket fra å delta i prosedyrene for tildeling av konsesjonskontrakter etter ved endelig dom å være blitt domfelt for en av de alvorlige overtredelsene som er omhandlet i artikkel 39 nr. 1 i forordning 2016-65, muligheten til å fremlegge dokumentasjon for at de har truffet avhjelpende tiltak som viser at de er pålitelige til tross for at de er blitt domfelt. Det fremgår av de saksdokumentene som er fremlagt for Domstolen, at de overtredelsene som er omhandlet i artikkel 39 nr. 1 i forordning 2016-65, i det vesentlige svarer til de overtredelsene som er omhandlet i artikkel 38 nr. 4 i direktiv 2014/23. **12** Innenfor denne rammen har den foreleggende retten reist spørsmålet om artikkel 38 nr. 9 og 10 i direktiv 2014/23 er til hinder for en nasjonal lovgivning som fratar en økonomisk aktør muligheten til å fremlegge slik dokumentasjon når denne er blitt utelukket fra deltakelse i prosedyrene for tildeling av konsesjonskontrakter etter ved endelig dom å være blitt domfelt for en særlig alvorlig overtredelse som den nasjonale lovgiveren har ønsket å reagere mot med sikte på, ut fra et mål om etiske offentlige anskaffelser, å sikre at søkerne er fullt ut egnede. **13** Den nevnte retten overveier videre, i det tilfellet der undersøkelsen av den passende karakteren av avhjelpende tiltak som er truffet av den økonomiske aktøren, kan overdrages til en judisiell myndighet, spørsmålet om en rekke rettslige tiltak som er fastsatt i nasjonal rett, slik som opphevelse, rettslig rehabilitering og unnlatelse av å føre dommen inn i attest nr. 2 fra strafferegisteret, kan anses for å være i samsvar med ordningen for avhjelpende tiltak som er innført i artikkel 38 nr. 9 i direktiv 2014/23. **14** På denne bakgrunn har Conseil d'État (øverste domstol i forvaltningsretlige saker, Frankrike) besluttet å utsette saken og forelægge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «1) Skal […] direktiv [2014/23] fortolkes slik at det er til hinder for at en medlemsstats lovgivning, med sikte på å sikre etiske offentlige anskaffelser, kan unnlate å gi en økonomisk aktør som ved endelig dom er domfelt for en særlig grov overtredelse, og som av denne grunn er utelukket fra å delta i prosedyrene for tildeling av konsesjonskontrakter i en periode på fem år, mulighet til å fremlegge dokumentasjon for at de tiltakene denne har truffet, er tilstrekkelige til overfor oppdragsgiveren å bevise aktørens pålitelighet til tross for at denne avvisningsgrunn foreligger? 2) Når […] direktiv [2014/23] gir medlemsstatene mulighet til å overdra oppgaven med å vurdere aktørenes samsvarsforanstaltninger til andre myndigheter enn oppdragsgiveren, innebærer det at denne vurderingen kan overdrages til en judisiell myndighet? Besvares dette spørsmålet bekreftende, kan mekanismer som bestemmelsene i fransk rett om opphevelse, rettslig rehabilitering og unnlatelse av å føre dommen inn i attest nr. 2 fra [strafferegisteret], da sidestilles med samsvarsforanstaltninger i direktivets forstand?» ## Om de prejudisielle spørsmålene ### Det første spørsmålet **15** Med det første spørsmålet ønsker den foreleggende retten nærmere bestemt opplyst om artikkel 38 nr. 9 og 10 i direktiv 2014/23 skal fortolkes slik at bestemmelsen er til hinder for en nasjonal lovgivning som ikke gir en økonomisk aktør som ved endelig dom er domfelt for en av de overtredelsene som er omhandlet i direktivets artikkel 38 nr. 4, og som av denne grunn er utelukket fra å delta i prosedyrene for tildeling av konsesjonskontrakter, mulighet til å fremlegge dokumentasjon for at vedkommende har truffet avhjelpende tiltak som viser den pågjeldendes pålitelighet. **16** I denne forbindelsen bemerkes at det følger av artikkel 38 nr. 9 første ledd at en økonomisk aktør som befinner seg i en av de situasjonene som omhandlet i blant annet artikkeltens nr. 4, kan fremlegge dokumentasjon for at de tiltakene som den økonomiske aktøren har truffet, er tilstrekkelige til å vise aktørens pålitelighet til tross for en relevant avvisningsgrunn, og dersom slik dokumentasjon anses for å være tilstrekkelig, utelukkes den berørte økonomiske aktøren ikke fra prosedyren. Med denne bestemmelsen innføres det således en ordning for avhjelpende tiltak (self-cleaning) (jf. analogt hva angår artikkel 57 nr. 6 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/24/EU av 26.2.2014 om offentlige innkjøp og om oppheving av direktiv 2004/18/EF (EUT 2014, L 94, s. 65), som svarer til artikkel 38 nr. 9 i direktiv 2014/23, dom av 30.1.2020, Tim, C-395/18, EU:C:2020:58, avsnitt 49 og den rettspraksis som det vises til der). **17** Det fremgår av ordlyden i artikkel 38 nr. 9 første ledd i direktiv 2014/23 at bestemmelsen ved å foreskrive at en økonomisk aktør kan fremlegge dokumentasjon for de trufne avhjelpende tiltakene, gir de økonomiske aktørene en rettighet som medlemsstatene skal sikre i forbindelse med gjennomføringen av direktivet under overholdelse av direktivets bestemmelser. **18** Artikkel 38 nr. 9 tredje ledd i direktiv 2014/23 bestemmer imidlertid at muligheten til å fremlegge dokumentasjon for trufne avhjelpende tiltak ikke gjelder for en økonomisk aktør som ved en endelig dom er blitt utelukket fra deltakelse i anbudsprosedyrer eller konsesjonsstildelingsprosedyrer, i hele den utelukkelsesperioden som følger av dommen i de medlemsstatene der dommen har virkning. Det er således utelukkende i dette tilfellet at en økonomisk aktør ikke omfattes av den retten som tildeles ved artikkel 38 nr. 9 første ledd i direktiv 2014/23. **19** I denne forbindelsen kan en utelukkelse som i henhold til en nasjonal lovgivning, slik som artikkel 39 nr. 1 i forordning 2016-65, gjelder automatisk for enhver økonomisk aktør som er blitt domfelt ved endelig dom for en av de overtredelsene som er nevnt i artikkel 38 nr. 4 i direktiv 2014/23, ikke sidestilles med en utelukkelse ved endelig dom som omhandlet i artikkel 38 nr. 9 tredje ledd i direktiv 2014/23. **20** Det fremgår nemlig utvetydig av ordlyden i artikkel 38 nr. 9 tredje ledd i direktiv 2014/23 at utelukkelsen skal følge direkte av en endelig dom vedrørende en bestemt økonomisk aktør og ikke bare av den omstendigheten særskilt at den endelige dommen er blitt avsagt av en av de grunnene som er oppregnet i artikkel 38 nr. 4 i direktiv 2014/23. **21** Det fremgår følgelig av ordlyden i artikkel 38 nr. 9 i direktiv 2014/23 at en økonomisk aktør, med unntak av det tilfellet som er omhandlet i bestemmelsens tredje ledd, kan føre bevis for de avhjelpende tiltakene vedkommende har truffet med sikte på å vise sin pålitelighet til tross for at den påggjeldende omfattes av en av de avvisningsgrunner som er omhandlet i artikkel 38 nr. 4 og 7 i direktiv 2014/23, for eksempel at vedkommende ved endelig dom er domfelt av en av de grunnene som er anført i artikkel 38 nr. 4 bokstav a)–f) i direktiv 2014/23. **22** Denne fortolkningen underbygges av det formålet som forfølges med artikkel 38 nr. 9 i direktiv 2014/

23Ved å foreskrive at den økonomiske aktøren skal kunne fremlegge dokumentasjon for de trufne avhjelpende tiltakene, tilsikter denne bestemmelsen å fremheve den avgjørende betydningen av den økonomiske aktørens pålitelighet (jf. analogt dom av 30.1.2020, Tim, C-395/18, EU:C:2020:58, avsnitt 49 og den rettspraksis som det vises til der) og følgelig, som anført av den greske regjering i dens skriftlige innlegg, å sikre en objektiv vurdering av de økonomiske aktørene samt sikre effektiv konkurranse. Dette formålet ville imidlertid bli brakt i fare dersom medlemsstatene kunne begrense de økonomiske aktørenes rett til å fremlegge dokumentasjon for de trufne avhjelpende tiltakene utover det tilfellet som er omhandlet i artikkel 38 nr. 9 tredje ledd i direktiv 2014/23. **23** Denne konklusjonen kan videre ikke trekkes i tvil av den omstendigheten at medlemsstatene i henhold til artikkel 38 nr. 10 i direktiv 2014/23 skal fastsette gjennomføringsbestemmelser til denne artikkelen og i denne forbindelsen har et visst skjønn (jf. analogt dom av 30.1.2020, Tim, C-395/18, EU:C:2020:58, avsnitt 34 og den rettspraksis som det vises til der). **24** Uttrykket «gjennomføringsbestemmelser» forutsetter nemlig at selve den retten som tildeles ved artikkel 38 nr. 9 første ledd i direktiv 2014/23, samt muligheten for å utøve den, sikres av medlemsstatene, idet, som anført av Europakommisjonen i dens skriftlige innlegg, medlemsstatene ellers i forbindelse med fastsettelsen av gjennomføringsbestemmelsene ville være i stand til å berøve retten dens innhold. En slik fortolkning bekreftes videre av 71. betraktning til direktiv 2014/23, hvorav det fremgår at medlemsstatene utelukkende er beføyet til å fastsette de prosedyremessige og materielle vilkårene som har til formål å fastsette rammene for utøvelsen av den berørte retten. **25** På bakgrunn av ovenstående betraktninger skal det første spørsmålet besvares med at artikkel 38 nr. 9 i direktiv 2014/23 skal fortolkes slik at bestemmelsen er til hinder for nasjonal lovgivning som ikke gir en økonomisk aktør som ved endelig dom er blitt domfelt for en av de overtredelsene som er omhandlet i direktivets artikkel 38 nr. 4, og av denne grunn er underlagt et forbud mot å delta i prosedyrene for tildeling av konsesjonskontrakter, mulighet til å fremlegge dokumentasjon for at vedkommende har truffet avhjelpende tiltak som viser vedkommendes pålitelighet. ### Det andre spørsmålet **26** Med det andre spørsmålet ønsker den foreleggende retten nærmere bestemt opplyst om artikkel 38 nr. 9 og 10 i direktiv 2014/23 skal fortolkes slik at bestemmelsen ikke er til hinder for at undersøkelsen av om de avhjelpende tiltakene som den økonomiske aktøren har truffet, overdrages til de rettslige myndigheter, og i bekreftende fall om direktivets artikkel 38 nr. 9 skal fortolkes slik at bestemmelsen er til hinder for nasjonal lovgivning som gjør det mulig for de rettslige myndigheter å frita en person fra et forbud mot å delta i prosedyrene for tildeling av konsesjonskontrakter etter at personen har mottatt en straffedom, oppheve et slikt forbud eller å unnlate å føre dommen inn i strafferegisteret. **27** Hva angår det andre spørsmålets første ledd, skal det konstateres at ordlyden i de tre leddene som artikkel 38 nr. 9 i direktiv 2014/23 består av, ikke angir hvilken myndighet som har ansvaret for å foreta vurderingen av om de avhjelpende tiltakene som den økonomiske aktøren har påberopt seg, er passende. På dette grunnlaget tilkommer det medlemsstatene i forbindelse med fastsettelsen av gjennomføringstiltak i henhold til direktivets artikkel 38 nr. 10, i sin nasjonale lovgivning å presisere hvilken myndighet som er bemyndiget til å foreta denne vurderingen på en måte som sikrer at den økonomiske aktøren effektivt kan utøve den retten vedkommende er blitt innrømmet i henhold til direktivets artikkel 38 nr. 9 første ledd. rettslig rehabilitering, ut over den omstendighet at den ikke oppfyller betingelsen som er nevnt i denne dommens avsnitt 34, først kan gjøres gjeldende etter utløpet av en bestemt frist som kan være på to til fem år, noe som ikke gjør det mulig for de berørte økonomiske aktørene å bli begunstiget av rehabiliteringen før fristens utløp. Det tilkommer den foreleggende retten å prøve dette punktet samt å prøve at fristene som er fastsatt for prosedyrene for opphevelse og unnlatelse av å føre dommen inn i attest nr. 2 fra strafferegisteret, er forenlige med fristene for prosedyrene om tildeling av konsesjonskontrakter. **38** På bakgrunn av samtlige ovenstående betraktninger skal det andre spørsmålet besvares med at artikkel 38 nr. 9 og 10 i direktiv 2014/23 skal fortolkes slik at bestemmelsen ikke er til hinder for at undersøkelsen av om de avhjelpende tiltakene som treffes av en økonomisk aktør er passende, overlates til de rettslige myndighetene, på betingelse av at den nasjonale ordningen som innføres med henblikk på dette, overholder alle de kravene som er fastsatt i direktivets artikkel 38 nr. 9, og at prosedyren er forenlig med fristene som er fastsatt for prosedyrene for tildeling av konsesjonskontrakter. Videre skal artikkel 38 nr. 9 i direktiv 2014/23 fortolkes slik at bestemmelsen ikke er til hinder for nasjonal lovgivning som gir de rettslige myndighetene ECLI:EU:C:2020:468 9 VERT MARINE mulighet til å oppheve en persons forbud mot å delta i prosedyrene for tildeling av konsesjonskontrakter som er innført etter at personen har mottatt en straffdom, slette et slikt forbud eller unnlate å føre dommen inn i strafferegisteret, på betingelse av at slike rettslige prosedyrer rent faktisk oppfyller de fastsatte betingelsene og det formålet som forfølges med ordningen, og særlig gjør det mulig, når en økonomisk aktør ønsker å delta i en prosedyre for tildeling av konsesjonskontrakter, i rett tid å oppheve det forbudet aktøren er omfattet av, utelukkende på bakgrunn av den passende karakteren av de avhjelpende tiltakene som aktøren har påberopt seg, og som er blitt vurdert av den kompetente rettslige myndigheten i samsvar med kravene som er fastsatt i bestemmelsen, noe det tilkommer den foreleggende retten å prøve.

Sakskostnader

**39** Da behandlingen av saken med hensyn til hovedsakens parter utgjør et ledd i den saken som verserer for den foreleggende retten, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om sakskostnadene. Bortsett fra nevnte parters utgifter kan de utgiftene som er avholdt i forbindelse med inngivelse av innlegg for Domstolen, ikke erstattes. På grunnlag av disse premissene fastslår Domstolen (Niende avdeling): 1) Artikkel 38 nr. 9 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/23/EU av 26. februar 2014 om tildeling av konsesjonskontrakter skal fortolkes slik at bestemmelsen er til hinder for nasjonal lovgivning som ikke gir en økonomisk aktør som ved rettskraftig dom er blitt dømt for ett av de lovbruddene som er omhandlet i direktivets artikkel 38 nr. 4, og av denne grunn er underlagt et forbud mot å delta i prosedyrene for tildeling av konsesjonskontrakter, mulighet til å fremlegge dokumentasjon for at vedkommende har truffet avhjelpende tiltak som viser dennes pålitelighet. 2) Artikkel 38 nr. 9 og 10 i direktiv 2014/23 skal fortolkes slik at bestemmelsen ikke er til hinder for at undersøkelsen av om de avhjelpende tiltakene som treffes av en økonomisk aktør er passende, overlates til de rettslige myndighetene, på betingelse av at den nasjonale ordningen som innføres med henblikk på dette, overholder alle de kravene som er fastsatt i direktivets artikkel 38 nr. 9, og at prosedyren er forenlig med fristene som er fastsatt for prosedyrene for tildeling av konsesjonskontrakter. Videre skal artikkel 38 nr. 9 i direktiv 2014/23 fortolkes slik at bestemmelsen ikke er til hinder for nasjonal lovgivning som gir de rettslige myndighetene mulighet til å oppheve en persons forbud mot å delta i prosedyrene for tildeling av konsesjonskontrakter som er innført etter at personen har mottatt en straffdom, slette et slikt forbud eller unnlate å føre dommen inn i strafferegisteret, på betingelse av at slike rettslige prosedyrer rent faktisk oppfyller de fastsatte betingelsene og det formålet som forfølges med ordningen, og særlig gjør det mulig, når en økonomisk aktør ønsker å delta i en prosedyre for tildeling av konsesjonskontrakter, i rett tid å oppheve det forbudet aktøren er omfattet av, utelukkende på bakgrunn av den passende karakteren av de avhjelpende tiltakene som aktøren har påberopt seg, og som er blitt vurdert av den kompetente rettslige myndigheten i samsvar med kravene som er fastsatt i bestemmelsen, noe det tilkommer den foreleggende retten å prøve. Underskrifter 10 ECLI:EU:C:2020:468