C-480/06 Kommisjonen mot Tyskland om interkommunalt samarbeid

DOMSTOLENS DOM (Store Avdeling) 9. juni 2009 ( *1 ) «Traktatbrudd — direktiv 92/50/EØF — ingen formell fremgangsmåte ved inngåelse av europeisk tjenestekontrakt vedrørende avfallsbehandling — samarbeid mellom lokale sammenslutninger» I sak C-480/06, angående et traktatbruddsøksmål i henhold til artikkel 226 EF, anlagt den 24. november 2006, Kommisjonen for De europeiske fellesskap ved X. Lewis og B. Schima, som befullmektigede, og med valgt adresse i Luxembourg, saksøker, mot Forbundsrepublikken Tyskland ved M. Lumma og C. Schulze-Bahr, som befullmektigede, bistått av Rechtsanwalt C. von Donat, saksøkt, støttet av: Kongeriket Nederland ved C.M. Wissels og Y. de Vries, som befullmektigede, Republikken Finland ved J. Heliskoski, som befullmektiget, intervenienter, har DOMSTOLEN (Store Avdeling) sammensatt av president V. Skouris, avdelingsformennene P. Jann, C.W.A. Timmermans, K. Lenaerts og J.-C. Bonichot (refererende dommer) samt dommerne A. Borg Barthet, J. Malenovský, J. Klučka og U. Lõhmus, generaladvokat: J. Mazák justissekretær: fullmektig B. Fülöp, på grunnlag av den skriftlige behandlingen og etter rettsmøtet den 11. november 2008, og etter at generaladvokaten fremla forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet den 19. februar 2009, avsagt følgende Dom Med sin stevning har Kommisjonen for De europeiske fellesskap nedlagt påstand om at Domstolen fastslår at Forbundsrepublikken Tyskland har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til artikkel 8, sammenholdt med avsnitt III–VI, i Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter (EFT L 209, s. 1), idet Landkreis (administrativ enhet) Rotenburg (Wümme), Harburg, Soltau-Fallingbostel og Stade har inngått en kontrakt direkte med Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste om bortskaffelse av avfall uten først å ha iverksatt en formell anbudsprosedyre på europeisk fellesskapsplan om inngåelsen av denne tjenestekontrakten. Rettsregler Fellesskapsbestemmelser Artikkel 1 i direktiv 92/50 bestemmer: «I dette direktiv forstås ved: a) 'offentlige tjenestekontrakter' gjensidig bebyrdende kontrakter som inngås skriftlig mellom en tjenesteyter og en oppdragsgiver […] b) 'oppdragsgivere' staten, lokale myndigheter, offentligrettslige organer og sammenslutninger av en eller flere av disse lokale myndigheter eller offentligrettslige organer. Med offentligrettslig organ menes ethvert organ — hvis oppgave det er å ivareta allmennhetens behov, dog ikke på det nærings- eller forretningsmessige området, — som er en juridisk person, og — hvis drift enten for mer enn halvpartens vedkommende finansieres av staten, de lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer, eller hvis drift er underlagt disses kontroll, eller hvortil staten, de lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer kan utpeke mer enn halvparten av medlemmene i administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorganet. […] c) 'tjenesteyterne' fysiske eller juridiske personer, herunder offentlige organer, som tilbyr utførelse av tjenester. Med tilbyder menes en tjenesteyter som har avgitt tilbud, og med søker en tjenesteyter som har anmodet om en oppfordring til deltakelse i en begrenset anbudskonkurranse eller en konkurranse med forhandling […]» Artikkel 11 nr. 3 bokstav b) i direktiv 92/50 bestemmer: «Oppdragsgiverne kan inngå offentlige tjenestekontrakter ved forhandling uten forutgående kunngjøring i følgende tilfeller: […] b) når det dreier seg om tjenester hvis utførelse av tekniske eller kunstneriske grunner eller av årsaker som vedrører beskyttelsen av enerettigheter, bare kan overlates til en bestemt tjenesteyter.» Sakens faktiske omstendigheter og den administrative prosedyren Fire Landkreise i Niedersachsen, dvs. Rotenburg (Wümme), Harburg, Soltau-Fallingbostel og Stade, inngikk den 18. desember 1995 en avtale med Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste om bortskaffelse av avfall i det nye avfallsforbrenningsanlegget i Rugenberger Damm, som har en kapasitet på 320 000 tonn for både produksjon av elektrisitet og varme. Oppføringen av anlegget skulle være fullført den [dato]. I medhold av denne avtalen stilte Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste en kapasitet på 120 000 tonn til rådighet for de fire aktuelle Landkreisene mot betaling av et beløp som ble beregnet etter samme metode for hver av de berørte parter. Dette beløpet skulle betales til anleggets driftsleder, som kontraherte med Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste, med denne tjenesten som mellomledd. Avtalens varighet er 20 år. Partene ble enige om å innlede forhandlinger senest fem år før avtalens utløp med sikte på å ta stilling til forlengelse av denne. Den aktuelle avtalen ble inngått direkte mellom de fire Landkreisene og Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste, uten at anbudsprosedyren i henhold til direktiv 92/50 ble fulgt. Ved et åpningsbrev av 30. mars 2004 i henhold til artikkel 226 nr. 1 EF gjorde Kommisjonen de tyske myndighetene oppmerksom på at Forbundsrepublikken Tyskland, ved direkte å ha inngått en avtale vedrørende bortskaffelse av avfall uten å avholde et anbud eller iverksette en anbudsprosedyre på fellesskapsplan, hadde tilsidesatt bestemmelsene i artikkel 8, sammenholdt med avsnitt III–VI i direktiv 92/

50Ved brev av 30. juni 2004 til Kommisjonen anførte Forbundsrepublikken Tyskland at den aktuelle avtalen vedrørte den felles utførelsen av en offentlig serviceoppgave som påhvilte Landkreisene samt Hamburg kommune. Medlemsstaten forklarte at det aktuelle kommunale samarbeidet, som hadde til formål en virksomhet som ble utøvd på statens område, ikke påvirket markedet og følgelig ikke var omfattet av anbudsreglene. Da Kommisjonen var av den oppfatning at de berørte Landkreisene, til tross for disse forklaringene, er oppdragsgivere, at avtalen om bortskaffelse av avfall var en gjensidig bebyrdende avtale som var inngått skriftlig, og som overskred den terskelverdien som er fastsatt for anvendelsen av direktiv 92/50, og at den følgelig var omfattet av dette direktivets anvendelsesområde, fremsendte den den 22. desember 2004 en begrunnet uttalelse til Forbundsrepublikken Tyskland i henhold til artikkel 226 nr. 1 EF. Ved brev av 25. april 2005 gjentok Forbundsrepublikken Tyskland de argumentene den tidligere hadde fremsat. Ettersom disse argumentene ikke tilbakeviser klagepunktene i den begrunnede uttalelsen, har Kommisjonen besluttet å anlegge denne saken i samsvar med artikkel 226 nr. 2 EF. Om søksmålet Partenes argumenter Kommisjonen har for det første anført at de berørte Landkreisene må anses som oppdragsgivere som omhandlet i direktiv 92/50, og at den aktuelle avtalen er gjensidig bebyrdende, inngått skriftlig og overskrider terskelverdien for anvendelsen av dette direktivet. Dessuten er bortskaffelse av avfall en «tjeneste» som omhandlet i kategori 16 i vedlegg I A til direktivet. Forbundsrepublikken Tyskland er av den oppfatning at den aktuelle avtalen er et resultat av en intern transaksjon i forvaltningen, og at den derfor ikke er omfattet av anvendelsesområdet for direktiv 92/50. Ifølge medlemsstaten skaffer de aktuelle medkontrahentene seg administrativ bistand i forbindelse med utførelsen av offentlige serviceoppgaver. Slik forstått kan Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste ikke anses som en tjenesteyter som mottar et vederlag, men som et offentligrettslig organ med ansvar for bortskaffelse av avfall, som tilbyr administrativ bistand til tilstøtende offentlige sammenslutninger mot godtgjørelse av driftskostnadene. I denne forbindelse har Kongeriket Nederland, i likhet med Forbundsrepublikken Tyskland, lagt premiss 16 og 17 i dom av 3. oktober 2000, University of Cambridge (sak C-380/98, Sml. I, s. 8035), til grunn for den oppfatning at uttrykket «utveksling av tjenester» skal forstås slik at det utelukkende omfatter utveksling av tjenester som kan tilbys på markedet av næringsdrivende på bestemte vilkår. Innholdet i den aktuelle avtalen går ifølge disse to medlemsstatene ut over det som følger av «tjenestekontrakter» i henhold til direktiv 92/50, ettersom avtalen pålegger de aktuelle Landkreisene, som en motytelse for avfallsbehandling i Rugenberger Damm-anlegget, til en avtalt takst å stille den bortskaffelseskapasiteten til rådighet for Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste som de ikke selv benytter, med sikte på å avhjelpe Hamburg kommunes manglende bortskaffelseskapasitet. Forbundsrepublikken Tyskland har videre understreket at dette rettsforholdet i innledningen til avtalen er karakterisert som en «regional samarbeidsavtale med sikte på bortskaffelse av avfall». Den gir anledning til opprettelse av et samarbeid mellom de kontraherende parter, som etter behov yter hverandre bistand innenfor rammen av gjennomføringen av den avfallsbortskaffelsen som påhviler dem i henhold til lov, og som derfor utfører denne oppgaven i den aktuelle regionen i fellesskap. Det er således fastsatt at de aktuelle Landkreisene under visse omstendigheter forplikter seg til i løpet av en bestemt periode å begrense omfanget av levert avfall i tilfelle behandlingsanlegget utsettes for driftsforstyrrelser. De har således akseptert å begrense sin rett til avtalens gjennomføring. Ifølge Kommisjonen kan de tjenestene som leveres i den foreliggende saken, ikke anses for å utgjøre administrativ bistand, ettersom gaterenholdstjenesten ikke utøver sine aktiviteter i henhold til lov eller andre ensidige rettsakter, men på grunnlag av en avtale. Kommisjonen har tilføyd at de eneste lovlige unntakene fra anvendelsesområdet for anbudsdirektivene er de som er uttømmende og uttrykkelig oppregnet i disse direktivene (jf. dom av 18. november 1999, sak C-107/98, Teckal, Sml. I, s. 8121, premiss 43, for så vidt angår Rådets direktiv 93/36/EØF av [dato] om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige innkjøp (EFT L 199, s. 1)). Ifølge Kommisjonen har Domstolen i dom av [dato], Kommisjonen mot Spania (sak C-84/03, Sml. I, s. 139, premiss 38–40), bekreftet at horisontale samarbeidsavtaler inngått av lokale sammenslutninger som de i denne saken aktuelle, er underlagt reglene om offentlige anbud. Forbundsrepublikken Tyskland har bestridt denne tolkningen av dommen i saken Kommisjonen mot Spania, idet Domstolen i den saken som ga opphav til denne dommen, ikke uttrykkelig fastslo at alle avtaler som var inngått mellom administrative organer, hørte inn under rettsområdet for offentlige anbud, men bare kritiserte Kongeriket Spania for generelt å ha utelukket avtaler inngått mellom offentligrettslige organer innenfor dette rettsområdet. Kommisjonen har for det andre utelukket at Forbundsrepublikken Tyskland kan påberope seg «in house»-innsigelsen, hvoretter avtaler som inngås av en oppdragsgiver ikke hører inn under anvendelsesområdet for direktivene om fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige kontrakter, når, for det første, det offentlige organet overfor en medkontrahent som er en fra denne myndigheten juridisk forskjellig person, utøver en kontroll som tilsvarer den kontrollen det utøver med sine egne tjenesteenheter, og, for det andre, såfremt denne personen gjennomfører hoveddelen av sin virksomhet sammen med det offentlige organet (jf. i denne retning Teckal-dommen, premiss 49 og 50). Ifølge Kommisjonen er vilkåret om at det foreligger slik kontroll, ikke oppfylt i den foreliggende saken, ettersom ingen av de berørte oppdragsgiverne utøver kontroll med forvaltningen av Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste. Forbundsrepublikken Tyskland er derimot av den oppfatning at kravet om at intensiteten i den kontrollen som utøves skal styres av allmenne interesser for så vidt angår storbyregionen Hamburg kommune (jf. i denne retning dom av 11. januar 2005, sak C-26/03, Stadt Halle og RPL Lochau, Sml. I, s. 1, premiss 50), er oppfylt, ettersom de berørte myndighetene kontrollerer hverandre. Et avvik fra de målene som er fastsatt i fellesskap, innebærer en avslutning av hele samarbeidet. Prinsippet «noe for noe» innebærer at Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste så vel som de aktuelle Landkreisene har en interesse i å opprettholde et slikt samarbeid og følgelig overholde de målene som er fastsatt i fellesskap. Kongeriket Nederland er på grunnlag av dommen av 19. april 2007, Asemfo (sak C-295/05, Sml. I, s. 2999), av den oppfatning at vilkåret om intensiteten i den kontrollen som utøves, kan være oppfylt selv om den kontrollen den berørte offentlige myndigheten utøver, er mer begrenset enn den kontrollen den utøver over sine egne tjenesteenheter. Det mener ikke at dette vilkåret krever en identisk kontroll. Det kreves bare en lignende kontroll. Ifølge Kommisjonen har denne dommen ikke den virkning å myke opp den rettspraksisen som følger av Teckal-dommen. Den presiserer utelukkende at kriteriet om intensiteten i den kontrollen som utøves, også kan være oppfylt når bestemte rettsregler fastsetter et avhengighets- og underordningsforhold som gir flere oppdragsgivere anledning til å utøve en lignende kontroll, noe som ikke er tilfelle i den foreliggende saken. For det tredje er Kommisjonen av den oppfatning at Forbundsrepublikken Tyskland av tekniske årsaker ikke har godtgjort at bare Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste kunne inngå den aktuelle kontrakten, og følgelig at den var omfattet av unntaket i artikkel 11 nr. 3 bokstav b) i direktiv 92/50. Forbundsrepublikken Tyskland har anført at selv om det hadde vært avholdt et anbud, ville Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste ikke nødvendigvis ha vært i stand til å avgi tilbud, ettersom kommunen i 1994 ikke hadde en kapasitet for avfallsbehandling som kunne gi den anledning til å delta i et slikt anbud. Det var bare med hensyn til de aktuelle Landkreisenes behov for avfallsbehandling, hvilket behov ble kjent i etterkant, samt disses forsikring om at de ville benytte et fremtidig anlegg, at oppføringen av Rugenberger Damm-anlegget ble planlagt. Medlemsstaten har videre fremhevet at disse Landkreisene hadde garanti for at det anlegget som var planlagt av Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste, innen en fastsatt frist ville kunne benyttes. Ingen andre tilbydere ville ha kunnet gi en slik garanti. For det fjerde forkaster Kommisjonen Forbundsrepublikken Tysklands argument om at direktiv 92/50 i medhold av artikkel 86 nr. 2 EF ikke får anvendelse, da direktivet som i den foreliggende saken medfører at de offentlige organene hindres i å utføre den oppgaven med bortskaffelse av avfall som de er tildelt. Forbundsrepublikken Tyskland er nemlig av den oppfatning at Kommisjonens tolkning av direktiv 92/50 medfører dels at de aktuelle Landkreisene ikke kan tildele Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste oppgaven med bortskaffelse av avfall – hvilken tjeneste utgjør en oppgave av allmenn interesse på fellesskapsplan – og vil bli nødt til å tildele oppgaven til den næringsdrivende som avgir det økonomisk mest fordelaktige tilbudet, uten at det stilles sikkerhet for at denne offentlige serviceoppgaven vil bli utført tilfredsstillende og vedvarende, dels at det nye anleggets kapasitet ikke vil bli benyttet på lønnsom vis. Medlemsstaten har anført at ingen av partene uten inngåelsen av den omtvistede avtalen ville ha vært i stand til å gjennomføre sine offentlige serviceoppgaver. Hamburg kommune kunne særlig ikke ha iverksatt oppføringen av et anlegg med overkapasitet for deretter, uten noen garanti for resultatet, av økonomiske årsaker å forsøke å selge den ubenyttede kapasiteten på markedet. Domstolens bemerkninger Det bemerkes innledningsvis at Kommisjonens søksmål gjelder den ene avtalen som er inngått mellom Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste og de fire tilstøtende Landkreisene, som har til formål å sikre en gjensidighet ved deres avfallsbehandling. Søksmålet gjelder ikke den avtalen som regulerer forholdet mellom Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste og driftslederen av Rugenberger Damm-avfallsbehandlingsanlegget. I henhold til artikkel 1 bokstav a) i direktiv 92/50 er offentlige tjenestekontrakter gjensidig bebyrdende kontrakter som inngås skriftlig mellom en tjenesteyter og en av de oppdragsgiverne som er oppregnet i direktivets artikkel 1 bokstav b), blant hvilke det figurerer sammenslutninger av lokale myndigheter slik som de Landkreisene som er aktuelle i den foreliggende traktatbruddsaken. I henhold til direktivets artikkel 1 bokstav c) kan den medkontrahenten som leverer tjenesten, være «fysiske eller juridiske personer, herunder offentlige organer». Den omstendighet at tjenesteyteren er et offentlig organ som skiller seg fra mottakeren av tjenestene, er derfor ikke til hinder for anvendelsen av direktiv 92/50 (jf. i denne retning dommen i saken Kommisjonen mot Spania, premiss 40, som vedrører en offentlig innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakt). Det følger imidlertid av Domstolens praksis at det ikke er plikt til å iverksette et anbud, såfremt den offentlige myndigheten, som er oppdragsgiver, utøver kontroll over en fra denne myndigheten forskjellig enhet som tilsvarer den kontrollen den utøver over sine egne tjenesteenheter, på den betingelse at denne enheten utfører hoveddelen av sin virksomhet sammen med den eller de lokale sammenslutningene som eier den (jf. i denne retning Teckal-dommen, nevnt ovenfor, premiss 50, og dommen i saken Stadt Halle og RPL Lochau, premiss 49). Domstolen har videre for så vidt angår en kommunes delegering av offentlige serviceoppgaver til et interkommunalt andelslag, hvis eneste formål er å levere tjenester til de tilsluttede kommunene, fastslått at en slik delegering lovlig kan gjennomføres uten anbud, ettersom de tilsluttede kommunene, til tross for de selvstendige aspektene ved forvaltningen av denne sammenslutningen i form av et styre, må anses for i fellesskap å utøve denne kontrollen (jf. i denne retning dom av 13. november 2008, sak C-324/07, Coditel Brabant, Sml. I, s. 8457, premiss 41). Imidlertid er det i den foreliggende saken ubestridt at de fire aktuelle Landkreisene ikke utøver noen kontroll som kan anses for å ligne den som utøves over deres egne tjenester, enten det dreier seg om deres medkontrahenter, dvs. Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste, eller med driftslederen av Rugenberger Damm-avfallsforbrenningsanlegget, som er et selskap hvis kapital delvis består av private midler. Det skal imidlertid bemerkes at den omtvistede avtalen oppretter et samarbeid mellom lokale sammenslutninger som har til formål å sikre den felles gjennomføringen av en offentlig serviceoppgave, dvs. bortskaffelse av avfall. Det bemerkes at denne oppgaven er knyttet til gjennomføringen av Rådets direktiv 75/442/EØF av 15. juli 1975 om avfall (EFT L 194, s. 39), som forplikter medlemsstatene til å utarbeide planer for håndtering av avfall ved blant annet å treffe «egnede tiltak for å stimulere til rasjonalisering av innsamling, sortering og behandling av avfallet», hvorav ett av de viktigste av disse tiltakene i henhold til Rådets direktiv 91/156/EØF av [dato] om endring av artikkel 5 nr. 2 i direktiv 75/442 (EFT L 78, s. 32) er å muliggjøre bortskaffelse av avfall på et av de nærmeste anleggene. Dessuten er det ubestridt at den avtalen som er inngått mellom Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste og de aktuelle Landkreisene, skal vurderes som et resultat av iverksettingen av et interkommunalt samarbeid mellom partene i samarbeidet, og at den inneholder krav som kan sikre oppgaven med bortskaffelse av avfall. Den har nemlig til formål å gjøre det mulig for Hamburg å oppføre og drive et avfallsbehandlingsanlegg under de gunstigste økonomiske forutsetninger takket være tilførselen av avfall fra de tilstøtende Landkreisene, noe som gjør det mulig å oppnå en kapasitet på 320 000 tonn. Oppføringen av anlegget ble av denne grunn først besluttet og gjennomført etter inngåelsen av avtalen med de fire aktuelle Landkreisene om å benytte anlegget og om deres tilsvarende forpliktelser. Formålet med denne avtalen, som uttrykkelig er angitt i innledningen, består primært i Hamburg kommunes gaterenholdstjenestes forpliktelse til for de fire aktuelle Landkreisene hvert år å stille en avfallsbehandlingskapasitet på 120 000 tonn avfall til rådighet med sikte på avfallsforbrenning i Rugenberger Damm-anlegget. Det er således dernest presisert i avtalen at Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste ikke på noen måte er ansvarlig for driften av dette anlegget, og at det ikke tilbys garanti i denne henseende. Dersom anlegget opphører med å fungere, eller ved driftsforstyrrelser, er tjenestens forpliktelser begrenset til å tilby erstatningskapasiteter, men denne forpliktelsen er underlagt to forutsetninger. Dels skal det sikres at bortskaffelse av avfall fra Hamburg prioriteres, dels skal kapasiteten være tilgjengelig i andre anlegg som Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste har tilgang til. Som motytelse for avfallsbehandling i Rugenberger Damm-anlegget som beskrevet i de foregående premissene i denne dommen, overfører de fire aktuelle Landkreisene et årlig vederlag til Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste. Metoden for beregning av dette og de nærmere bestemmelsene om betalingen er fastsatt i avtalen. Leveringskapasitetene og avfallsbehandlingen avtales hver uke mellom Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste og en mellommann som er utpekt av disse Landkreisene. Det fremgår dessuten av avtalen at Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste, som er erstatningsansvarlig overfor driftslederen av anlegget dersom disse Landkreisene lider et tap, forplikter seg til å ivareta disses interesser overfor driftslederen, herunder eventuelt i form av søksmål. Den aktuelle avtalen inneholder likeledes visse forpliktelser for de kontraherende lokale sammenslutningene, som er direkte involvert i den offentlige serviceoppgaven. Selv om Hamburg sørger for de fleste tjenestene som er omfattet av avtalen mellom kommunen og de fire aktuelle Landkreisene, stiller disse Landkreisene den bortskaffelseskapasiteten til rådighet for Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste som de ikke selv benytter, med sikte på å avhjelpe Hamburg kommunes gaterenholdstjenestes manglende bortskaffelseskapasitet. De har videre forpliktet seg til ved avfallsbehandlingen å akseptere mengder av slagg fra forbrenning, som ikke kan medvirke til å øke verdien i forhold til den mengde avfall de har levert. Hertil kommer at kontrahentene ifølge avtalen om nødvendig skal yte hverandre bistand innenfor rammen av gjennomføringen av sin forskriftsmessige plikt til å bortskaffe avfall. Det er således blant annet fastsatt at de fire aktuelle Landkreisene under visse omstendigheter, som punktvise overbelastninger av det aktuelle anlegget, forplikter seg til å begrense omfanget av levert avfall og således aksepterer å begrense sin rett til adgang til forbrenningsanlegget. Endelig gir leveringen av avfallsbortskaffelsestjenester anledning til betaling av et beløp til en enkelt driftsleder av anlegget. Det følger derimot av bestemmelsene i den aktuelle avtalen at det samarbeidet den innfører mellom Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste og de fire berørte Landkreisene, ikke internt mellom disse enhetene gir opphav til ytterligere finansielle transaksjoner ut over dem som svarer til godtgjørelsen for den delen av utgiftene som påhviler disse Landkreisene, men som betales av disse tjenestene til driftslederen. Det fremgår således at den omtvistede avtalen utgjør både grunnlaget og regelverket for den fremtidige oppføringen og driften av et anlegg til fullføring av en offentlig serviceoppgave, dvs. avfallsforbrenning. Avtalen ble utelukkende inngått av offentlige myndigheter, uten deltakelse fra en privat part, og den fastsetter eller foregriber ikke inngåelsen av offentlige kontrakter som eventuelt er nødvendige for oppføringen og driften av avfallsbehandlingsanlegget. Domstolen har i tilknytning hertil påpekt at en offentlig myndighet kan oppfylle de oppgavene som påhviler den med hensyn til ivaretakelse av allmennhetens behov, gjennom anvendelse av sine egne ressurser, uten å være forpliktet til å gjøre bruk av eksterne organer som ikke hører til dens tjenesteenheter, og den kan også oppfylle disse oppgavene i samarbeid med andre offentlige myndigheter (jf. dommen i saken Coditel Brabant, premiss 48 og 49). Kommisjonen presiserte dessuten under rettsmøtet at dersom det samarbeidet som er aktuelt i denne saken fant sted i form av opprettelsen av et offentligrettslig organ, til hvilket de ulike berørte sammenslutningene tildelte den offentlige serviceoppgaven med bortskaffelse av avfall, ville den ha anerkjent at de berørte Landkreisenes benyttelse av anlegget ikke hørte inn under bestemmelsene om offentlige anbud. Kommisjonen er imidlertid av den oppfatning at den tjenestekontrakten som er inngått mellom Hamburg kommunes gaterenholdstjeneste og de aktuelle Landkreisene, i fravær av et slikt interkommunalt samarbeidsorgan, burde ha vært gjenstand for et anbud. Det skal imidlertid for det første bemerkes at fellesskapsretten ikke inneholder noen forpliktelse for offentlige myndigheter til, med sikte på i fellesskap å sikre sine offentlige serviceoppgaver, å anvende en særlig rettslig form. For det andre kan et slikt samarbeid mellom offentlige myndigheter ikke anfekte det primære målet med fellesskapsreglene på området for anbud, dvs. den frie utveksling av tjenester og fri og uforvrengt konkurranse i alle medlemsstatene, når gjennomføringen av dette samarbeidet bare reguleres ut fra overveielser og krav som vedrører forfølgelse av mål av allmenn interesse, og når likebehandlingsprinsippet for de berørte i direktiv 92/50 er sikret, slik at ingen private virksomheter får en konkurransefordel (jf. i denne retning dommen i saken Stadt Halle og RPL Lochau, premiss 50 og 51). Det skal dessuten fastslås at det på ingen måte fremgår av de saksdokumentene som er fremlagt for Domstolen, at de aktuelle sammenslutningene i den foreliggende saken har anvendt en modell med sikte på å omgå anbudsreglene. På bakgrunn av alle de ovenstående forholdene skal Forbundsrepublikken Tyskland frifinnes, uten at det er nødvendig å ta stilling til dens øvrige innsigelser.

Sakskostnader

I henhold til prosessreglementets artikkel 69 nr. 2 pålegges den tapende part å betale sakskostnadene, dersom det er nedlagt påstand om dette. Ettersom Forbundsrepublikken Tyskland har nedlagt påstand om at Kommisjonen tilpliktes å betale sakskostnadene, og ettersom Kommisjonen har tapt saken, bør den pålegges å betale sakskostnadene. På grunnlag av disse premisser uttaler og bestemmer Domstolen (Store Avdeling): 1) Forbundsrepublikken Tyskland frifinnes. 2) Kommisjonen for De europeiske fellesskap betaler sakskostnadene. Underskrifter ( *1 ) – Prosessspråk: tysk.