C-480/22: Klageprosedyrer ved grenseoverskridende innkjøpssentral

# Samling av avgjørelser ## DOMSTOLENS DOM (Tiende avdeling) ### 23. november 2023* **«Prejudisiell forelæggelse – offentlige kontrakter – klageprosedyrer i forbindelse med inngåelse av offentlige kontrakter – direktiv 2014/25/EU – artikkel 57 nr. 3 – oppdragsgiver med hjemsted i en annen medlemsstat enn den der en innkjøpssentral som handler i eget navn og for egen regning har hjemsted – adgang til klageprosedyrene – gjeldende prosedyreregler og klageinstansenes kompetanse»** I sak C-480/22, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Verwaltungsgerichtshof (forvaltningsdomstol, Østerrike) ved

avgjørelse

av 23. juni 2022, innkommet til Domstolen den 18. juli 2022, i saken EVN Business Service GmbH, Elektra EOOD, Penon EOOD, har DOMSTOLEN (Tiende avdeling), sammensatt av avdelingsformann Z. Csehi (refererende dommer) og dommerne M. Ilešič og D. Gratsias, generaladvokat: M. Campos Sánchez-Bordona, justissekretær: A. Calot Escobar, på grunnlag av den skriftlige behandlingen, etter at det er avgitt innlegg av: – EVN Business Service GmbH ved Rechtsanwalt W. Schwartz, – Elektra EOOD ved Rechtsanwalt O. Radinsky, – den østerrikske regjering ved A. Posch, J. Schmoll og M. Winkler-Unger, som befullmektigede, --- \* Prosessspråk: tysk. DA ECLI:EU:C:2023:918 1 --- EVN BUSINESS SERVICE M.FL. – Europakommisjonen ved G. Gattinara og G. Wils, som befullmektigede, og idet Domstolen etter å ha hørt generaladvokaten har besluttet at saken skal pådømmes uten forslag til

avgjørelse

, avsagt følgende ## Dom **1** Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder blant annet fortolkningen av artikkel 57 nr. 3 i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2014/25/EU av 26. februar 2014 om fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innen vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester og om oppheving av direktiv 2004/17/EF (EUT 2014, L 94, s. 243). **2** Anmodningen er inngitt i forbindelse med flere saker anlagt av EVN Business Service GmbH (heretter «EBS»), et østerriksk selskap med hjemsted i Østerrike, og av to selskaper med hjemsted i Bulgaria, til prøving av avgjørelser fra Landesverwaltungsgericht Niederösterreich (den regionale forvaltningsdomstolen i Niederösterreich, Østerrike), der denne erklærte seg inkompetent som klageinstans i forbindelse med inngåelse av offentlige kontrakter. ## Rettsregler ### EU-retten ### Direktiv 92/13 **3** Rådets direktiv 92/13/EØF av 25. februar 1992 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelse av EF-reglene for fremgangsmåten ved tilbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon (EFT 1992, L 76, s. 14), som endret ved Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2014/23/EU av 26. februar 2014 om tildeling av konsesjonskontrakter (EUT 2014, L 94, s. 1) (heretter «direktiv 92/13»), inneholder en artikkel 1 med overskriften «Klageprosedyrenes anvendelsesområde og adgang til disse prosedyrene», som i nr. 1 første og fjerde ledd foreskriver følgende: «Dette direktiv gjelder for kontrakter som omhandlet i [direktiv 2014/25/EU], med mindre slike kontrakter er unntatt i henhold til artikkel 18–24, artikkel 27–30, artikkel 34 eller 55 i nevnte direktiv. […] Medlemsstatene skal, for så vidt angår kontrakter som er omfattet av direktiv 2014/25/EU eller direktiv 2014/23/EU, treffe de nødvendige tiltak for å sikre at det effektivt og særlig så raskt som mulig kan innleveres klage over oppdragsgivernes beslutninger på de betingelser som er angitt i artikkel 2 til 2f i dette direktiv, med den begrunnelse at beslutningene er i strid med EU-retten vedrørende offentlige anskaffelser eller de nasjonale reglene til gjennomføring av denne.» ### Direktiv 2014/25 **4** Følgende fremgår av 78. og 82. betraktning til direktiv 2014/25: «(78) Sentrale innkjøpsteknikker anvendes i stigende grad i de fleste medlemsstater. Innkjøpssentraler har til oppgave å forestå innkjøp, forvalte dynamiske innkjøpsordninger eller tildele kontrakter eller inngå rammeavtaler for andre ordregivende myndigheter eller oppdragsgivere med eller uten vederlag. Oppdragsgiverne som en rammeavtale inngås for, bør kunne anvende den til enkeltinnkjøp eller gjentagende anskaffelser. På grunn av de store mengdene som anskaffes, kan disse teknikkene bidra til å øke konkurransen og bør forbedre de offentlige anskaffelsene. Det bør derfor innføres en EU-definisjon av innkjøpssentraler til bruk for oppdragsgivere, og det bør presiseres at innkjøpssentraler arbeider på to ulike måter. De bør for det første kunne fungere som grossister ved å kjøpe, lagre og videreselge og for det andre kunne fungere som formidlere ved å tildele kontrakter, anvende dynamiske innkjøpsordninger eller inngå rammeavtaler til bruk for oppdragsgiverne. En slik formidlende rolle vil i noen tilfeller kunne ivaretas ved at de relevante tildelingsprosedyrene gjennomføres uavhengig, dvs. uten detaljerte anvisninger fra de berørte oppdragsgiverne, og i andre tilfeller ved at de relevante tildelingsprosedyrene gjennomføres i henhold til de berørte oppdragsgivernes anvisninger på deres vegne og for deres regning. Det bør dessuten fastsettes regler for fordelingen av ansvaret for overholdelsen av forpliktelsene i henhold til dette direktivet, også med hensyn til klagemuligheter, mellom innkjøpssentralen og oppdragsgiverne som kjøper fra eller gjennom den. Dersom innkjøpssentralen alene bærer ansvaret for gjennomføringen av anbudskonkurransene, bør denne også være eneansvarlig og direkte ansvarlig for prosedyrenes lovlighet. Dersom en oppdragsgiver gjennomfører visse deler av prosedyren, f.eks. gjenåpning av en konkurranse innenfor en rammeavtale eller tildeling av individuelle kontrakter basert på en dynamisk innkjøpsordning, bør oppdragsgiveren fortsatt være ansvarlig for alle de fasene den gjennomfører. […] (82) Felles tildeling av kontrakter foretatt av oppdragsgivere fra ulike medlemsstater, står for øyeblikket overfor særlige rettslige vanskeligheter med hensyn til konflikter mellom de nasjonale reglene. Til tross for at [Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2004/17/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innen vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester (EUT 2004, L 134, s. 1)] implisitt tillater grenseoverskridende felles offentlige anskaffelser, står oppdragsgiverne fortsatt overfor betydelige juridiske og praktiske vanskeligheter i forbindelse med innkjøp fra innkjøpssentraler i andre medlemsstater eller felles tildeling av kontrakter. For å gi oppdragsgiverne mulighet til å dra størst mulig fordel av det indre markeds muligheter med hensyn til stordriftsfordeler og risiko- og resultatdeling, ikke minst i forbindelse med innovative prosjekter som innebærer større risiko enn det én oppdragsgiver med rimelighet kan bære, bør disse vanskelighetene avhjelpes. Det bør derfor fastsettes nye regler for grenseoverskridende felles innkjøp for å lette samarbeidet mellom oppdragsgivere og øke fordelene av det indre marked ved å skape grenseoverskridende forretningsmuligheter for leverandører og tjenesteytere. Disse reglene bør fastsette betingelsene for grenseoverskridende anvendelse av innkjøpssentraler og utpeke den gjeldende lovgivningen om offentlige anskaffelser, herunder den gjeldende lovgivningen om klagemuligheter, i forbindelse med grenseoverskridende felles prosedyrer og dermed supplere lovvalgsreglene i [Europa-Parlamentets og Rådets forordning (EF) nr. 593/2008 av 17. juni 2008 om lovvalgsregler for kontraktlige forpliktelser (Roma I) (EUT 2008, L 177, s. 6)]. Dessuten bør oppdragsgivere fra ulike medlemsstater kunne etablere felles rettslige enheter i henhold til nasjonal rett eller EU-retten. Det bør fastsettes særlige regler for slike former for felles innkjøp. Oppdragsgiverne bør imidlertid ikke benytte mulighetene for grenseoverskridende felles innkjøp med det formål å omgå obligatoriske offentligrettslige regler i samsvar med EU-retten som gjelder for dem i den medlemsstaten der de er beliggende. Slike regler kunne for eksempel være bestemmelser om gjennomsiktighet og innsynsrett eller særlige krav til sporbarhet av sensitive varer.» **5** Artikkel 2 i direktiv 2014/25 med overskriften «Definisjoner» bestemmer: «I dette direktivet forstås ved: […] 10) »sentrale innkjøpsaktiviteter«: aktiviteter som permanent gjennomføres i en av følgende former: a) anskaffelse av varer og/eller tjenester for oppdragsgivere b) tildeling av kontrakter eller inngåelse av rammeavtaler om bygge- og anleggsarbeider, varer eller tjenester for slike oppdragsgivere […] 12) »innkjøpssentral«: en oppdragsgiver som omhandlet i artikkel 4 nr. 1 i dette direktivet eller en ordregivende myndighet i henhold til artikkel 2 nr. 1 punkt 1) i [Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2014/24/EU av 26. februar 2014 om offentlige anskaffelser og om oppheving av direktiv 2004/18/EF (EUT 2014, L 94, s. 65)], som leverer sentrale innkjøpsaktiviteter og eventuelt tilknyttede innkjøpsaktiviteter. Anbudskonkurranser som gjennomføres av en innkjøpssentral med sikte på å utøve sentrale innkjøpsaktiviteter, anses for å være anbudskonkurranser i forbindelse med utøvelse av en aktivitet som beskrevet i artikkel 8–14. Artikkel 18 gjelder ikke for anbudskonkurranser som gjennomføres av en innkjøpssentral med sikte på å utøve sentrale innkjøpsaktiviteter […]» **6** Artikkel 4 i direktiv 2014/25 med overskriften «Oppdragsgivere» foreskriver: «

1I dette direktivet er oppdragsgivere enheter som: a) er ordregivende myndigheter eller offentlige virksomheter, og som utøver en av de aktivitetene som er omhandlet i artikkel 8–14 b) hvis de ikke er ordregivende myndigheter eller offentlige virksomheter, utøver en eller flere av de aktivitetene som er omhandlet i artikkel 8–14, og råder over særlige eller eksklusive rettigheter som er meddelt av en kompetent myndighet i en medlemsstat.

2Med »offentlig virksomhet« forstås enhver virksomhet som de ordregivende myndighetene direkte eller indirekte kan ha bestemmende innflytelse over som følge av eierforhold, kapitalinnskudd eller de reglene som gjelder for virksomheten […]» **7** Dette direktivets artikkel 57 med overskriften «Anbudskonkurranser som involverer oppdragsgivere fra ulike medlemsstater» bestemmer i nr. 1–3: «

1Med forbehold for artikkel 28–31 kan oppdragsgivere fra ulike medlemsstater i fellesskap tildele kontrakter ved hjelp av en av de fremgangsmåtene som er fastsatt i denne artikkelen. Oppdragsgivere må ikke anvende de fremgangsmåtene som er fastsatt i denne artikkelen, med det formål å omgå anvendelsen av obligatoriske offentligrettslige bestemmelser som er i samsvar med EU-retten, og som de er underlagt i sin medlemsstat. 2. Medlemsstatene må ikke forby sine oppdragsgivere å benytte sentraliserte innkjøpsaktiviteter tilbudt av innkjøpssentraler som er beliggende i en annen medlemsstat. Når det gjelder sentraliserte innkjøpsaktiviteter tilbudt av en innkjøpssentral beliggende i en annen medlemsstat enn oppdragsgiveren, kan medlemsstatene imidlertid velge å presisere at deres oppdragsgivere bare kan gjennomføre sentraliserte innkjøpsaktiviteter som definert i artikkel 2 nr. 10) bokstav a) eller b). 3. Levering av sentraliserte innkjøpsaktiviteter fra en innkjøpssentral beliggende i en annen medlemsstat gjennomføres i samsvar med de nasjonale bestemmelsene som gjelder i den medlemsstaten der innkjøpssentralen er beliggende. De nasjonale bestemmelsene i den medlemsstaten der innkjøpssentralen er beliggende, gjelder også for følgende: a) tildelingen av en kontrakt på grunnlag av en dynamisk innkjøpsordning b) gjennomføringen av en fornyet konkurranse i henhold til en rammeavtale.» ### Østerriksk rett **8** § 180 i Bundesvergabegesetz 2018 (forbundslov av 2018 om inngåelse av offentlige kontrakter) av 20. august 2018 (BGBl. I, 65/2018) (heretter «BVergG 2018») med overskriften «Felles inngåelse av grenseoverskridende kontrakter mellom flere sektorspesifikke oppdragsgivere» foreskriver følgende i nr. 2: «Når en sentralisert innkjøpsaktivitet for en sektorspesifikk oppdragsgiver utføres av en innkjøpssentral som omhandlet i artikkel 2 nr. 12) i direktiv 2014/25/EU, som har hjemsted i en annen EU-medlemsstat eller i en annen stat som er part i EØS-avtalen 1. er gjennomføringen av anbudskonkurransen regulert […] i henhold til lovgivningen i den medlemsstaten der innkjøpssentralen har sitt hjemsted.» ## Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene **9** Ved en kunngjøring offentliggjort i Den europeiske unions tidende den 22. mai 2020 ble det iverksatt en åpen anbudskonkurranse vedrørende en rammeavtale med sikte på utførelse av arbeider med elektriske installasjoner samt bygge- og rivearbeider i forbindelse med disse. Kontrakten var (territorialt) delt inn i 36 delkontrakter med oppfyllelsessted i Bulgaria. Kontraktens verdi oversteg den terskelverdi over hvilken prosedyre- og kunngjøringsreglene for offentlige anskaffelser i EU-retten kommer til anvendelse. **10** Elektrorazpredelenie YUG EAD (heretter «ER Yug»), et bulgarsk aksjeselskap med hjemsted i Bulgaria, var oppdragsgiver i forbindelse med denne anbudskonkurransen. **11** EBS, et østerriksk selskap med hjemsted i Østerrike, handlet i forbindelse med denne anbudskonkurransen som innkjøpssentral i egenskap av representant for ER Yug. **12** Både ER Yug og EBS eies indirekte 100 % av EVN AG, som selv eies med 51 % av Land Niederösterreich (delstaten Niederösterreich, Østerrike). **13** I henhold til anbudskonkurransen var EBS ansvarlig for avviklingen og gjennomføringen av konkurransen, mens kontrakten om de ønskede ytelsene skulle inngås med ER Yug som sektorspesifikk oppdragsgiver. I denne anbudskonkurransen ble Landesverwaltungsgericht Niederösterreich (den regionale forvaltningsdomstolen i Niederösterreich) utpekt som ansvarlig klageinstans. Det var likeledes fastsatt at østerriksk rett gjaldt for «anbudskonkurransen og alle krav som følger av denne», og at bulgarsk rett gjaldt for «oppfyllelsen av kontrakten». **14** To bulgarske virksomheter, Elektra EOOD og Penon EOOD, innga tilbud på ulike delkontrakter i henhold til rammeavtalen. De ble ved avgjørelser av 28. og 30. juli 2020 underrettet om at deres tilbud ikke var blitt akseptert. **15** Deres påstander om annullasjon av disse avgjørelsene ble avvist den 23. september 2020 ved kjennelser avsagt av Landesverwaltungsgericht Niederösterreich (den regionale forvaltningsdomstolen i Niederösterreich), som erklærte seg inkompetent i denne henseende. **16** Denne retten var av den oppfatning at den måtte ta stilling til spørsmålet om hvorvidt en bulgarsk virksomhet kunne inngå en kontrakt med en oppdragsgiver med hjemsted i Bulgaria, som skulle gjennomføres i denne medlemsstaten, og som henhørte under lovgivningen i denne medlemsstaten. Ifølge den forelегgende retten ville en anerkjennelse av dens kompetanse under slike omstendigheter imidlertid i alvorlig grad gripe inn i Republikken Bulgarias suverenitet og skape en konflikt med det territorialprinsippet som er anerkjent i folkeretten. Den omstendighet at Land Niederösterreich utøver kontroll med ER Yug, foregriper på ingen måte denne domstolens kompetanse i forbindelse med tildeling av kontrakter til virksomheter med hjemsted i utlandet. **17** Dessuten fastsetter BVergG 2018 – i likhet med artikkel 57 nr. 3 i direktiv 2014/25 – i § 180 nr. 2 en regel om den sentraliserte innkjøpsvirksomheten som utføres for en sektorspesifikk oppdragsgivers regning av en innkjøpssentral med hjemsted i en annen medlemsstat enn den der denne enheten er beliggende. Denne regelen begrenser seg imidlertid til å fastsette den materielle retten som gjelder for anbudskonkurransen, uten å presisere hvilke prosessuelle regler som gjelder for en eventuell klageprosedyre. Ganske visst vises det i 82. betraktning til direktiv 2014/25 til betegnelsen av den gjeldende lovgivningen «om klagemuligheter», uten at dette er gjentatt i selve direktivets tekst. For øvrig omfatter begrepet «sentraliserte innkjøpsaktiviteter» i nevnte direktivs artikkel 57 ikke klageprosedyren. **18** Elektra, Penon og EBS har iverksatt anke ved Verwaltungsgerichtshof (forvaltningsdomstol, Østerrike) til prøving av de ovennevnte kjennelsene. De har fremlagt en bekreftet oversettelse av en

avgjørelse

truffet av Republikken Bulgarias øverste forvaltningsdomstol, som bekrefter den bulgarske kontrollmyndighetens

avgjørelse

om at myndigheten ikke hadde kompetanse i den aktuelle saken om inngåelse av offentlige kontrakter. **19** Disse partene har gjort gjeldende at artikkel 57 nr. 3 i direktiv 2014/25 – sett hen til dens formål om å fastsette en ensartet ordning for grenseoverskridende sentraliserte innkjøp – og dermed § 180 nr. 2 i BVergG 2018, skal fortolkes slik at de ikke bare omfatter selve anbudskonkurransen, men også den klageprosedyren som eventuelt kan følge en slik konkurranse. Ettersom en innkjøpssentral skal anvende den materielle østerrikske anskaffelsesretten, bør klageprosedyren finne sted ved en østerriksk klageinstans i henhold til østerriksk prosessrett. Det avgjørende elementet for territoriell tilknytning er således innkjøpssentralens hjemsted. **20** På denne bakgrunn har Verwaltungsgerichtshof (forvaltningsdomstol) besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «1) Skal artikkel 57 nr. 3 i [direktiv 2014/25] fortolkes slik at det foreligger levering av sentraliserte innkjøpsaktiviteter fra en innkjøpssentral beliggende «i en annen medlemsstat», når oppdragsgiveren – uavhengig av spørsmålet om henføringen av denne oppdragsgiverens bestemmende innflytelse – er beliggende i en annen medlemsstat enn innkjøpssentralen? 2) Dersom det første spørsmålet besvares bekreftende: Omfatter lovvalgsregelen i artikkel 57 nr. 3 i [direktiv 2014/25], hvoretter «levering av sentraliserte innkjøpsaktiviteter» fra en innkjøpssentral beliggende i en annen medlemsstat gjennomføres i samsvar med de nasjonale bestemmelsene som gjelder i den medlemsstaten der innkjøpssentralen er beliggende, også bestemmelsene om klageprosedyrer og klageinstansenes kompetanse i [direktiv 92/13]? 3) Dersom det første eller det andre spørsmålet besvares benektende: Skal [direktiv 92/13] og særlig dettes artikkel 1 nr. 1 fjerde ledd fortolkes slik at de nasjonale klageinstansenes kompetanse til å behandle klager over oppdragsgivernes beslutninger skal omfatte alle oppdragsgivere i den medlemsstaten der klageinstansen befinner seg, eller avhenger kompetansen av om den bestemmende innflytelse over oppdragsgiveren [som omhandlet i artikkel 3 nr. 4 bokstav c) eller artikkel 4 nr. 2 i direktiv 2014/25] utøves av regionale myndigheter eller offentligrettslige organer som kan henregnes til den medlemsstaten der kontrollinstansen befinner seg?» ## Det første spørsmålet **21** Med det første spørsmålet ønsker den forelегgende retten nærmere bestemt opplyst om artikkel 57 nr. 3 i direktiv 2014/25 skal fortolkes slik at en sentralisert innkjøpsaktivitet i forbindelse med en felles tildeling av kontrakter foretatt av oppdragsgivere fra ulike medlemsstater, utføres av en innkjøpssentral «beliggende i en annen medlemsstat», når oppdragsgiveren, uavhengig av den kontrollen som et offentligrettslig organ i den medlemsstaten der innkjøpssentralen har hjemsted, fører med denne, har hjemsted i en annen medlemsstat enn den der innkjøpssentralen har hjemsted. **22** I henhold til artikkel 57 nr. 3 i direktiv 2014/25 gjennomføres levering av sentraliserte innkjøpsaktiviteter fra en innkjøpssentral beliggende i en annen medlemsstat i samsvar med de nasjonale bestemmelsene som gjelder i den medlemsstaten der innkjøpssentralen er beliggende. De nasjonale bestemmelsene i den medlemsstaten der innkjøpssentralen er beliggende, gjelder likeledes for tildeling av en kontrakt i henhold til en dynamisk innkjøpsordning og for gjennomføringen av en fornyet konkurranse i henhold til en rammeavtale. **23** Begrepet «innkjøpssentral» er definert i artikkel 2 nr. 12) i direktiv 2014/25 som en oppdragsgiver som omhandlet i artikkel 4 nr. 1 i dette direktivet eller en ordregivende myndighet i henhold til artikkel 2 nr. 1 punkt 1) i direktiv 2014/24, som leverer sentrale innkjøpsaktiviteter og eventuelt tilknyttede innkjøpsaktiviteter. **24** Det fremgår av anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

at den foreleggende retten hovedsakelig er i tvil om hvordan det skal skilles mellom den medlemsstaten der oppdragsgiveren har hjemsted, og den medlemsstaten der innkjøpssentralen har hjemsted. Den foreleggende retten er med andre ord i tvil om kriteriet for en oppdragsgivers tilknytning til en medlemsstat ved anvendelsen av artikkel 57 i direktiv 2014/25. **25** Partene i hovedsaken og de øvrige berørte parter er enige om at tilknytningskriteriet skal være det stedet der oppdragsgiveren er beliggende, og at det er uten betydning i denne sammenheng om og eventuelt på hvilken måte og i hvilket omfang denne enheten eies av en annen enhet som befinner seg i en annen medlemsstat. Regelen i artikkel 57 nr. 3 i direktiv 2014/25 finner derfor anvendelse når innkjøpssentralen og den andre oppdragsgiveren er beliggende i ulike medlemsstater – som i det foreliggende tilfellet Østerrike og Bulgaria. **26** I denne forbindelse bemerkes at såvel innkjøpssentralen som den enheten som gjennomfører anbudskonkurransen, er oppdragsgivere som omhandlet i direktiv 2014/25, slik at kriteriet om tilknytning til en medlemsstat ikke kan være ulikt for den ene eller den andre av disse enhetene. **27** Direktivets artikkel 57 nr. 1 bestemmer for øvrig at oppdragsgivere ikke må anvende grenseoverskridende felles innkjøp med det formål å omgå anvendelsen av obligatoriske offentligrettslige bestemmelser som er i samsvar med EU-retten, og som de er underlagt «i sin medlemsstat». Samme artikkels nr. 2 omhandler sentraliserte innkjøpsaktiviteter tilbudt av en innkjøpssentral «beliggende i en annen medlemsstat enn oppdragsgiveren». **28** Uansett at direktiv 2014/25 anvender uttrykk som tidvis er ulike ved fastleggingen av en oppdragsgivers tilknytning til en medlemsstat, herunder i dets ulike språkversjoner, gir disse uttrykkene likevel forståelse av at det tilknytningskriteriet EU-lovgiver har anvendt, er territorialt. Dette svarer for øvrig til den hovedregelen som i det vesentlige fremgår av dette direktivets artikkel 57 nr. 1 annet ledd, hvoretter enhver oppdragsgiver skal overholde de gjeldende reglene i den medlemsstaten der den er etablert. **29** Når innkjøpssentralen og oppdragsgiveren i et tilfelle som det i hovedsaken omhandlede befinner seg i ulike medlemsstater, skal det følgelig fastslås at det er tale om inngåelse av en grenseoverskridende kontrakt gjennom en innkjøpssentral. **30** Det skal i denne forbindelse bemerkes at det ikke fremgår av nevnte direktiv, og særlig ikke av dets artikkel 57, at det forhold at en regional myndighet eller et offentligrettslig organ som utøver kontroll med oppdragsgiveren, tilhører en bestemt medlemsstat, utgjør et relevant tilknytningskriterium for en slik enhet. Når EU-lovgiver har hatt til hensikt å anvende kriteriet om tilstedeværelsen logisk, at den klageprosedyre som kan iverksettes, gjennomføres i henhold til denne medlemsstatens lovgivning, og at den aktuelle klageinstansens kompetanse fastlegges i henhold til samme rett. EVN BUSINESS SERVICE M.FL. 45 Prinsippet om at det er bestemmelsene i den medlemsstaten der en oppdragsgiver er beliggende, som regulerer klageprosedyrene vedrørende disse enhetenes foranstaltninger, ligger for øvrig til grunn for regelen i artikkel 1 fjerde ledd i direktiv 92/13/EOF, hvoretter medlemsstatene, for så vidt angår kontrakter som hører under anvendelsesområdet for direktiv 2014/24/EU eller direktiv 2014/23/EU, treffer de nødvendige foranstaltninger for å sikre at det effektivt og særlig så raskt som mulig kan inngis klage over oppdragsgivernes beslutninger med den begrunnelse at beslutningene er i strid med EU-retten vedrørende offentlige anskaffelser eller de nasjonale reglene til gjennomføring av denne.

46Som Europakommisjonen har anført, utelukker dette ikke at det i gitte tilfeller skal skilles mellom den lovgivningen som finner anvendelse på anbudskonkurransen, og den lovgivningen som kan finne anvendelse på etterfølgende inngåtte kontrakter.

47Det tilkommer likeledes de nasjonale domstolene, for hvilke det er brakt inn en tvist vedrørende en grenseoverskridende anbudskonkurranse, å være særlig oppmerksom på fordelingen av det ansvaret som påhviler de aktørene som er involvert i gjennomføringen av denne prosedyren, og de grensene for deres kompetanse som i gitte tilfeller følger av dette, under hensyntagen til regelen i artikkel 57 nr. 1 i direktiv 2014/25/EU, som nevnt i denne dommens avsnitt 27. 48 Sett hen til ovennevnte betraktninger skal det andre spørsmålet besvares med at artikkel 57 nr. 3 i direktiv 2014/25/EU, sammenholdt med 78. og 82. betraktning til dette direktivet, skal fortolkes slik at den lovvalgsregelen som er fastsatt i denne bestemmelsen, hvoretter levering av sentraliserte innkjøpsaktiviteter fra en innkjøpssentral gjennomføres i samsvar med de nasjonale bestemmelsene som gjelder i den medlemsstaten der innkjøpssentralen er beliggende, omfatter klageprosedyrer vedrørende disse aktivitetene som omhandlet i direktiv 92/13/EOF, for så vidt som nevnte innkjøpssentral har påtatt seg gjennomføringen av anbudskonkurransen. **Det tredje spørsmålet** 49 Sett hen til besvarelsen av det første og det andre spørsmålet er det unødvendig å besvare det tredje spørsmålet, som den foreleggende retten bare har stilt dersom det første eller det andre spørsmålet besvares benektende. **

Sakskostnader

**

50Ettersom behandlingen av saken overfor partene i hovedsaken utgjør et ledd i den saken som verserer for den foreleggende retten, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om sakskostnadene. Bortsett fra de nevnte partenes utgifter kan de utgiftene som er avholdt i forbindelse med inngivelse av innlegg for Domstolen, ikke erstattes. På grunnlag av disse premissene fastslår Domstolen (Tiende avdeling): 1) Artikkel 57 nr. 3 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/25/EU av 26. februar 2014 om fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innenfor vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester og om opphevelse av direktiv 2004/17/EF skal fortolkes slik at en sentralisert innkjøpsaktivitet i forbindelse med en felles tildeling av kontrakter, som foretas av oppdragsgivere fra forskjellige medlemsstater, utføres av en innkjøpssentral «beliggende i en annen medlemsstat» når oppdragsgiveren har hjemsted i en annen medlemsstat enn den der innkjøpssentralen har hjemsted, i gitte tilfeller uavhengig av hjemstedet for en tredjepartsenhet som har kontroll over den ene eller den andre av disse enhetene. 2) Artikkel 57 nr. 3 i direktiv 2014/25/EU, sammenholdt med 78. og 82. betraktning til dette direktivet, skal fortolkes slik at den lovvalgsregelen som er fastsatt i denne bestemmelsen, hvoretter levering av sentraliserte innkjøpsaktiviteter fra en innkjøpssentral gjennomføres i samsvar med de nasjonale bestemmelsene som gjelder i den medlemsstaten der innkjøpssentralen er beliggende, omfatter klageprosedyrer vedrørende disse aktivitetene som omhandlet i Rådets direktiv 92/13/EOF av 25. februar 1992 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelse av EF-reglene for fremgangsmåten ved tilbudsgivning innenfor vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon, som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/23/EU av 26. februar 2014 om tildeling av konsesjonskontrakter, for så vidt som nevnte innkjøpssentral har påtatt seg gjennomføringen av anbudskonkurransen. Underskrifter