C-497/20 Randstad Italia: klagerett for ikke endelig utelukket tilbyder

Referater av dommer DOMSTOLENS DOM (storkammer) 21. desember 2021* "Anmodning om prejudisiell

avgjørelse – artikkel 19 nr. 1 annet ledd TEU – medlemsstatenes forpliktelse til å sørge for nødvendig tilgang til domstolene for å sikre effektiv rettsbeskyttelse på de områder rettslig beskyttelse på de områder som omfattes av unionsretten – offentlige anskaffelser – direktiv 89/665/EØF – artikkel 1 nr. 1 og 3 – artikkel 47 i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter grunnleggende rettigheter – Høyesteretts dom i en forvaltningsrettssak i en medlemsstat medlemsstat som, i strid med Domstolens rettspraksis, fant at et søksmål anlagt av en person som er avvist, i strid med Domstolens rettspraksis – manglende adgang til å anlegge søksmål – manglende adgang til å anlegge avvises – manglende adgang til rettslig prøving av denne dommen for den høyeste domstol i i denne medlemsstat – prinsippene om effektivitet og ekvivalens I sak C-497/20, om anmodning om prejudisiell

avgjørelse

etter artikkel 267 TEUV fra Corte suprema di cassazione (Kassasjonsdomstolen, Italia) ved

avgjørelse

av 7. juli 2020, mottatt ved mottatt ved EFTA-domstolen 30. september 2020, i saken Randstad Italia SpA v Umana SpA, Azienda USL Valle d'Aosta, IN. VA SpA, Synergie Italia agenzia per il Lavoro SpA har DOMSTOLENS DOM (storkammer) sammensatt av president K. Lenaerts, visepresident L. Bay Larsen, avdelingsformennene Lenaerts, visepresident, Bay Larsen, avdelingsformennene Arabadjiev, Lycourgos Arabadjiev, Lycourgos (saksordfører), Regan, Jarukaitis, Jääskinen, Ziegler, K. Lenaerts Jääskinen, I. Ziemele og J. Passer, dommere; M. Ilešič, J.-C. Bonichot, von Danwitz, Safjan, Kumin og Wahl, dommere Wahl, Generaladvokat: G. Hogan, * Sakens språk: italiensk. DA ECLI:EU:C:2021:1037 1 RANDSTAD ITALIA Sivilombudsmann: C. Di Bella, administrator C. Di Bella, administrator, på grunnlag av den skriftlige forhandling og etter rettsmøtet den 6. juli 2021 etter å ha hørt anførslene fra – Randstad Italia SpA, representert ved M. Brugnoletti og S.D. Tomaselli, avvocati. Tomaselli, – Umana SpA, representert ved F. Bertoldi, avvocato, – Azienda USL Valle d'Aosta, representert ved advokatene F. Dal Piaz og P. Borioni, – Synergie Italia agenzia per il Lavoro SpA, representert ved avvocato A.M. Balestreri – Den italienske regjering, ved G. Palmieri, som partsrepresentant, bistått av avvocati dello Stato S. Fiorentino og P.G. Marrone, – Europakommisjonen, ved F. Erlbacher, P. Stancanelli, P.J.O. Van Nuffel og G. Gattinara, som partsrepresentanter som partsrepresentanter, og etter at generaladvokaten har fremsatt sitt forslag til

avgjørelse

under rettsmøtet den 9. september 2021, har Domstolen avsagt følgende dom Retten

1Denne foreleggelse gjelder tolkningen av artikkel 4 nr. 3 TEU og artikkel 19 nr. 1 TEU og artikkel 2 nr. 1 og 2 TEUV og artikkel 267 TEUV, tolket i lys av artikkel 47 i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter ("pakten") og artikkel 1 nr. 1 og 3 og artikkel 2 nr. 1 i rådsdirektiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av 21. desember 1989 om samordning av lover og forskrifter om anvendelse av klageprosedyrer i forbindelse med anvendelsen av klageprosedyrer ved tildeling av offentlige varekjøps- og bygge- og anleggskontrakter (EFT 1989 kontrakter (EFT 1989 L 395, s. 33), som endret ved europaparlaments- og europaparlamentsdirektiv 2014/23/EU Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/23/EU av 26. februar 2014 (EUT 2014 L 94, s. 1) ("direktiv 89/665"). 2 Anmodningen er inngitt i forbindelse med en tvist mellom Randstad Italia SpA ("Randstad") ("Randstad") og Umana SpA, Azienda USL Valle d'Aosta (den lokale helsemyndighet for regionen Valle d'Aosta) Valle d'Aosta regionen, Italia) ("USL"), IN. VA SpA og Synergie Italia agenzia per il Lavoro SpA ("Synergie") om, for det første, utelukkelsen av Randstad fra en offentlig anbudskonkurranse anbudsprosedyre og lovligheten av denne prosedyren. 2 ECLI:EU:C:2021:1037 RANDSTAD ITALIA Lovgivningsmessige bestemmelser EU-retten 3 Artikkel 1 i direktiv 89/665, med overskriften "Omfanget av og adgangen til klageprosedyrer", fastsetter til disse prosedyrene" fastsetter følgende: "1. Dette direktiv får anvendelse på kontrakter i henhold til direktiv 2014/24/EU [av 26. februar 2014 om offentlige anskaffelser og om oppheving av direktiv 2004/18/EF (EUT 2014 L 94, s. 65)], med mindre slike kontrakter er unntatt i henhold til artikkel 7, 8, 9, 10, 11, 12, 15, 16, 17 og 37 i nevnte direktiv. Dette direktiv får også anvendelse på konsesjoner tildelt av offentlige oppdragsgivere, nevnt i europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/23/EU [av 26. februar 2014 om tildeling av konsesjonskontrakter (EUT 2014 L 94, s. 1)], med mindre slike konsesjoner er unntatt i henhold til artikkel 10, 11, 12, 17 og 25 i nevnte direktiv. Kontrakter i dette direktivs forstand omfatter offentlige kontrakter, rammeavtaler, bygge- og anleggskonsesjoner, tjenestekonsesjoner og tjenesteytelseskonsesjoner, bygge- og anleggskonsesjoner, tjenestekonsesjoner og dynamiske innkjøpssystemer. anskaffelsessystemer. Medlemsstatene skal, med hensyn til kontrakter som omfattes av virkeområdet for direktiv [2014/24] eller direktiv [2014/23], skal medlemsstatene treffe de nødvendige tiltak for å sikre at effektiv og særlig rask overprøving av de offentlige oppdragsgivernes beslutninger beslutninger truffet av offentlige oppdragsgivere på vilkårene fastsatt i artikkel 2 til 2f i dette direktiv, med den begrunnelse at beslutninger er i strid med unionsretten om offentlige anskaffelser eller de nasjonale regler som gjennomfører den. gjennomføringen av disse. [...] 3. Medlemsstatene skal sikre at det er adgang til klageprosedyrer i samsvar med nærmere regler som medlemsstatene kan fastsette, i det minste for personer som har eller har hatt en interesse i i å oppnå en bestemt kontrakt, og som har blitt eller kan bli skadelidende som følge av en påstått overtredelse. [...]" 4 Artikkel 2 i dette direktiv, med overskriften "Krav til klageprosedyrer", fastsetter i nr. 1 følgende som følger "Medlemsstatene skal sikre at de tiltak som treffes for klageprosedyrene nevnt i artikkel 1 Artikkel 1 omfatter de nødvendige fullmakter til å (a) å treffe, uten opphold og som et hastespørsmål, midlertidige tiltak med sikte på å bringe den påståtte overtredelsen til opphør eller forhindre annen skade på de berørte interessene berørte interesser, herunder tiltak som tar sikte på å avbryte eller forårsake avbrudd i avbryte eller forårsake avbrudd i den berørte offentlige kontraktstildelingsprosedyren eller suspendere utsette gjennomføringen av enhver beslutning truffet av den offentlige oppdragsgiveren ECLI:EU:C:2021:1037 3 RANDSTAD ITALIA (b) oppheve eller få opphevet ulovlige beslutninger, herunder fjerning av diskriminerende tekniske, økonomiske eller finansielle spesifikasjoner i anbudsdokumentene, i spesifikasjonene spesifikasjonene eller i andre dokumenter knyttet til den aktuelle anskaffelsesprosedyren for inngåelse av en kontrakt (c) å tilkjenne erstatning til skadelidte parter." 5 Artikkel 2a i direktivet, med overskriften "Karensperiode", lyder som følger "1. Medlemsstatene skal sikre at de personer som er nevnt i artikkel 1 nr. 3, har tilstrekkelig tid som sikrer at oppdragsgivere har mulighet til å klage over beslutninger om tildeling av kontrakter, ved å vedta de nødvendige bestemmelser som oppfyller minstekravene fastsatt i nr. 2 og i artikkel 2c. 2. Inngåelse av en kontrakt etter en beslutning om å tildele en kontrakt som omfattes av direktiv [2014/24] eller direktiv [2014/23], kan ikke inngås før utløpet av en periode på minst ti kalenderdager fra dagen etter den dagen tildelingsbeslutningen ble sendt til tilbyderne og de berørte berørte tilbydere og anbudssøkere, dersom meddelelsen er sendt per telefaks eller elektronisk eller på annen måte, etter utløpet av en periode på enten minst 15 kalenderdager fra dagen etter den dato tildelingsbeslutningen ble sendt til tilbyderne og ble sendt til de berørte anbyderne og kandidatene, eller minst ti kalenderdager fra dagen etter dagen etter at tildelingsbeslutningen er mottatt. Tilbydere anses å være berørt dersom de ennå ikke er endelig utelukket. En utelukkelse er endelig dersom den er meddelt de berørte tilbyderne og enten er funnet lovlig av en uavhengig klageinstans eller ikke klageinstans eller ikke lenger kan være gjenstand for [en] klageprosedyre. Søkere skal anses å være berørt dersom oppdragsgiveren ikke har gjort tilgjengelig informasjon om at deres søknad er avvist før tildelingsbeslutningen er meddelt de berørte tilbyderne. berørte tilbydere. Meddelelsen om tildelingsbeslutningen til hver av de berørte tilbyderne og søkerne skal ledsages av følgende – en kort redegjørelse for de relevante grunnene [...] og – en nøyaktig angivelse av den nøyaktige karensperioden som gjelder [...]" Italiensk lov 6 Artikkel 111 nr. 8 i Costituzione (grunnloven) bestemmer følgende "Kassasjonsanke kan bare inngis mot avgjørelser truffet av Consiglio di Stato [(øverste forvaltningsdomstol, Italia)] og Corte dei conti [(revisjonsretten, Italia)] bare med hensyn til når det gjelder spørsmål om jurisdiksjon." 7 Artikkel 360(1) i Codice di procedura civile (sivilprosessloven) bestemmer følgende "Dommer avsagt i andre instans eller i første og siste instans kan ankes i kassasjonssak siste instans: 1) om spørsmål om domsmyndighet [...]" 4 ECLI:EU:C:2021:1037 RANDSTAD ITALIA 8 Sivilprosessloven artikkel 362 nr. 1 og 2 lyder som følger "1. Kassasjonsanke kan inngis [...] over avgjørelser truffet av en spesialisert domstol i andre instans eller eller i første og siste instans når det gjelder spørsmål om domsmyndighet som er spesifikke for denne domstolen. 2. Kassasjonsanke kan når som helst inngis på følgende grunnlag: 1) positiv eller negativ jurisdiksjonskonflikter mellom dommere ved en spesialdomstol eller mellom dem og dommere ved de alminnelige domstolene 2) negative kompetansemotsetninger mellom den offentlige forvaltning og dommere i de alminnelige domstoler. dommere ved de alminnelige domstolene."

9I artikkel 6(1) i Code of Administrative Procedure heter det følgende: "Consiglio di Stato [(den øverste forvaltningsdomstolen)] skal være siste instans i forvaltningssaker. administrative saker." 10 Artikkel 110 i lov om forvaltningsprosedyre bestemmer følgende: "Kassasjonsanke kan bare inngis mot dommer avsagt av Consiglio di Stato [(Høyesterett i (Høyesterett i forvaltningssaker)] bare når det gjelder spørsmål om domsmyndighet." Tvisten i hovedsaken og de forelagte prejudisielle spørsmål 11 Den 13. desember 2017 innledet USL en prosedyre for tildeling av en offentlig kontrakt til en verdi av 12 millioner euro, som skulle tildeles på grunnlag av kriteriet om det økonomisk mest fordelaktige tilbud, for økonomisk mest fordelaktige anbudet for å velge et vikarbyrå for midlertidig levering av personale. personale.

12Det ble fastsatt en "minimumsterskel" på 48 poeng for de tekniske tilbudene, og tilbydere med færre poeng skulle utelukkes. 13 Åtte tilbydere deltok i prosedyren, deriblant Randstad, GI Group Spa og et midlertidig konsortium bestående av Synergie og Umana ("Synergie-Umana-konsortiet"). Synergie-Umana-konsortiet"). 14 Den 3. oktober 2018, etter å ha evaluert de tekniske tilbudene, tillot anbudskomiteen GI Group og Synergie-Umana-konsortiet, godkjente anskaffelseskomiteen den påfølgende fasen med økonomiske evalueringen av tilbudene. Randstad, som ble plassert på tredjeplass etter etter evalueringen av de tekniske tilbudene, ble ekskludert fordi deres tekniske tilbud hadde fått lavere et lavere antall poeng enn det som tilsvarer minimumsterskelen. 15 Den 6. november 2018 ble konsortiet Synergie-Umana tildelt kontrakten. 16 Randstad anla sak ved Tribunale amministrativo regionale della Valle d'Aosta (den regionale forvaltningsdomstolen i Aostadalen). forvaltningsdomstol i Valle d'Aosta, Italia), og bestred på den ene side sin utelukkelse fra anbudsprosedyren og lovligheten av denne prosedyren. Søksmålet gjaldt utelukkelsen, men også tildelingen av kontrakten til konsortiet Synergie-Umana. Synergie-Umana-konsortiet. ECLI:EU:C:2021:1037 5 RANDSTAD ITALIA

17Til støtte for sitt søksmål anførte Randstad blant annet at det ikke hadde vært noen inndeling av kontrakten i delkontrakter, at evalueringskriteriene var upresise og at utnevnelsen av anbudskomiteen var utnevnelsen av anbudskomiteen var ulovlig. USL og Synergie-Umana-sammenslutningen begjærte avvisning av anførslene hvor Randstad bestred lovligheten av anbudsprosedyren. Det var Randstad ikke kunne påberope seg slike anførsler fordi selskapet var blitt utelukket fra anbudsprosedyren. Randstad hadde blitt utelukket fra denne prosedyre.

18Ved dom av 15. mars 2019 avsa Tribunale amministrativo regionale della Valle d'Aosta (den regionale forvaltningsdomstol i Valle d'Aosta regionale forvaltningsdomstol) avviste denne anførselen om avvisning. Siden Randstad lovlig hadde deltatt i anbudskonkurransen og var blitt utelukket fra denne på grunnlag av den negative på grunnlag av den negative evalueringen av selskapets tekniske tilbud, hadde selskapet, ifølge denne domstol selskapet adgang til å angripe utfallet av konkurransen i alle henseender. Når det gjaldt sakens realitet avviste imidlertid domstolen alle Randstads argumenter og avviste følgelig de saksøktes søksmål i sin helhet. i sin helhet. 19 Randstad anket dommen inn for Consiglio di Stato (Høyesterett, Italia), og gjentok de anførsler som var anført i forvaltningsrett), og gjentok de anførsler som var fremsatt i første instans. Synergie og Umana innga en kontraappell til Tribunale amministrativo regionale Tribunale amministrativo regionale della Valle d'Aosta (den regionale forvaltningsdomstolen i Valle d'Aosta) at den hadde funnet at anførslene de anførsler som Randstad hadde fremsatt for å bestride lovligheten av saksbehandlingen, og følgelig og følgelig tildelingen som følge av denne prosedyre, kunne tas til følge.

20Ved dom av 7. august 2019 ("Consiglio di Stato-dommen") avsa Consiglio di Stato (den øverste domstol i forvaltningsrettslige saker) avvist anken der Randstad hadde bestred antallet poeng som var tildelt selskapets tekniske tilbud. Siden den Synergie og Umanas kontraappeller ble tatt til følge av denne domstol, endret den den den påankede dommen i den utstrekning Tribunale amministrativo regionale della Valle d'Aosta (den regionale forvaltningsdomstolen i Valle d'Aosta) hadde lagt til grunn at de anførsler som Randstad for å bestride lovligheten av saksbehandlingen, kunne tas opp til realitetsbehandling. tillatt fremmet.

21Til støtte for sin

avgjørelse

la Consiglio di Stato (den øverste forvaltningsdomstol) til grunn blant annet at Randstad, "som ble utelukket fra anbudskonkurransen fordi selskapet ikke besto "testen" med hensyn til den minimumsterskel av poeng som det tekniske tilbudet måtte oppnå ved ved hjelp av en parvis sammenligning, og som ikke har klart å påvise at anbudsprosedyren er anbudsprosedyren er ulovlig med hensyn til poengtildelingen, kan ikke bare [...] ikke delta i ikke bare ikke kan delta i konkurransen, men er også avskåret fra å angripe resultatet av konkurransen andre henseender, siden det har en enkel faktisk interesse som er lik den som gjelder for ethvert annet ethvert annet foretak i sektoren som ikke hadde deltatt i anbudskonkurransen". 22 Randstad har anket dommen fra Consiglio di Stato (Høyesterett for forvaltningsrett) til Corte suprema forvaltningsrett) til Corte suprema di cassazione (Høyesterett i kassasjonsretten, Italia). (Kassasjonsdomstolen, Italia). Randstad anfører at Consiglio di Stato (Høyesterett for forvaltnings forvaltningsrett) har krenket retten til et effektivt rettsmiddel som blant annet er fastsatt i artikkel 1 i direktiv 89/665, som Randstad har krav på. I denne sammenheng har Randstad vist til EU-domstolens dom av 4. juli 2013, Fastweb (C-100/12, EU:C:2013:448), av 5. april 2016, PFE (C-689/13, EU:C:2016:199), og av 5. september 2019, Lombardi (C-333/18, EU:C:2019:675). 6 ECLI:EU:C:2021:1037 RANDSTAD ITALIA 23 Ifølge Randstad er anførselen om krenkelse av retten til et effektivt rettsmiddel er en av de anførsler som gjelder "jurisdiksjonsspørsmål" som er omfattet av grunnloven artikkel 111 nr. 8 Grunnloven artikkel 111 nr. 8 bestemmer at avgjørelser truffet av Consiglio di Stato kan ankes til kassasjon. avgjørelser truffet av Consiglio di Stato (den øverste forvaltningsdomstol).

24De øvrige parter i hovedsaken gjør gjeldende at denne kassasjonsanke ikke bare er ubegrunnet ubegrunnet, men også må avvises. Den foreliggende sak gjelder lovligheten av den vurdering som ble foretatt av Consiglio di Stato (statsrådet, den øverste forvaltningsdomstol), og gjelder således ikke ikke spørsmålet om forvaltningsdomstolenes kompetanse. 25 Ifølge den anmodende domstol er Consiglio di Stato's (den øverste forvaltningsdomstols) i en sak som den hovedsaken gjelder, å nekte å vurdere påstandene om at anbudsprosedyren var om at anbudsprosedyren var ulovlig, er i strid med retten til et effektivt rettsmiddel fastsatt i unionsretten. 26 Den anmodende domstol er av den oppfatning at for å sikre en ensartet anvendelse og effektivitet av EU-retten er det nødvendig anvendelse og effektivitet av EU-retten, er det nødvendig at det er mulig å anke en slik dom avsagt av Consiglio en slik dom fra Consiglio di Stato (øverste forvaltningsdomstol) på grunnlag av Grunnlovens artikkel 111(8). En slik anke utgjør det siste rettsmiddelet for å forhindre en dom fra Consiglio di Stato (øverste forvaltningsdomstol) som er i strid med med EU-retten får rettskraft.

27I denne sammenheng anser den anmodende domstol at dersom Consiglio di Stato (statsrådet) (domstol i forvaltningsrettslige saker) anvender nasjonal lovgivning feil eller foretar en uriktig tolkning av feilaktig tolker nasjonal lovgivning på en måte som er i strid med EU-retten slik den er blitt tolket EU-retten slik den er tolket av Domstolen, utøver den en myndighet som den ikke har som den ikke har. Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsrettslige saker) kan i et slikt tilfelle i et slikt tilfelle utøver Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsrettslige saker) i realiteten en lovgivende makt som ikke engang tilhører den nasjonale lovgiver. Dette utgjør en kompetansemangel som må kunne påklages. 28 Den anmodende domstol gjør imidlertid gjeldende at det fremgår av dom nr. 6/2018 avsagt av Corte costituzionale (forfatningsdomstolen, Italia) av 18. januar 2018 om tolkningen av artikkel 111 nr. 8 i forfatningen grunnloven (ECLI:IT:COST:2018:6, heretter "dom nr. 6/2018") at det etter gjeldende italiensk forfatningsrett ikke er tillatt å likestille en anførsel om brudd på EU-retten med en anførsel om EU-retten med en anførsel om "jurisdiksjon" i henhold til artikkel 111(8) i grunnloven. Grunnloven artikkel 111(8).

29I henhold til denne dommen er den krenkelse av jurisdiksjon som en som kan ankes til Corte suprema di cassazione (Høyesterett) for så vidt gjelder anførsler knyttet til jurisdiksjon, gjelder bare to typer situasjoner. For det første for det første kan en slik anke inngis i tilfelle av absolutt inkompetanse, nemlig når Consiglio di Stato (den øverste forvaltningsdomstolen) eller Corte dei conti (revisjonsdomstolen) erklærer seg kompetent på et område som er forbeholdt den lovgivende forsamling eller forvaltningen, eller tvert imot erklærer seg inkompetent på grunnlag av den feilaktige antakelsen om at området ligger absolutt utenfor noen domstols jurisdiksjon. På den annen side kan en anke inngis for anke over manglende kompetanse når Consiglio di Stato (den høyeste forvaltningsdomstolen) eller (øverste forvaltningsdomstol) eller Corte dei conti (revisjonsdomstolen) erklærer seg seg kompetent i saker som er tillagt en annen domstol, eller på den annen side erklærer seg inkompetent ved urettmessig å feilaktig antar at denne jurisdiksjonen tilhører andre domstoler. ECLI:EU:C:2021:1037 7 RANDSTAD ITALIA 30 Den anmodende domstol anser at dersom den skulle godta denne tolkning av Grunnloven § 111(1), ville Grunnloven § 111 nr. 8, må den avvise Randstads kassasjonsanke. Ifølge den anmodende domstol synes imidlertid domstolen synes imidlertid denne tolkning å være uforenlig med retten til et effektivt rettsmiddel i i EU-rettslig forstand. I så fall bør den lære som kan trekkes av dom nr. 6/2018 forkastes, og Randstads kassasjonsanke bør erklæres for tillatt fremmet. 31 Den anmodende domstol anfører at det følger av fast rettspraksis fra dens egen avdeling før avsigelsen av dom nr. 6/2018 at når det gjelder anker over dommer avsagt av Consiglio di Stato (Høyesterett i forvaltningsrettssaker) (Høyesterett i forvaltningsrettslige saker), er prøvingen av de ytre grensene for "jurisdiksjon i henhold til artikkel 111 nr. 8 i grunnloven omfatter tilfeller av grunnleggende rettsfornektelse, som kan utgjøre en nektelse av rettferdighet, for eksempel anvendelse av en prosessuell regel i nasjonal rett på en uforenlig med retten til et effektivt rettsmiddel etter EU-retten. 32 Den anmodende domstol ber derfor EFTA-domstolen om å ta stilling til spørsmålet om retten til et effektivt rettsmiddel, slik den er fastsatt særlig i artikkel 19 nr. 1 annet ledd i TEU TEU og artikkel 47 nr. 1 i charteret, er til hinder for, blant annet som følge av artikkel 111 nr. 8 annet ledd i Grunnloven artikkel 111 nr. 8 annet ledd, slik denne er tolket i dom nr. 6/2018, er det umulig å påberope seg anførsler om brudd på EU-retten i forbindelse med en kassasjonsanke over en dom avsagt av Consiglio di Stato av Consiglio di Stato (Høyesterett i forvaltningssaker).

33Ettersom Consiglio di Stato (Høyesterett i forvaltningssaker) i hovedsaken unnlot å forelegge spørsmål for EFTA-domstolen om relevansen av dommen av 4. juli 2013 for den foreliggende sak, Fastweb (C-100/12, EU:C:2013:448), av 5. april 2016, PFE (C-689/13, EU:C:2016:199), og av 5. september 2019, Lombardi (C-333/18, EU:C:2019:675), som Randstad har påberopt seg, er det viktig at den anmodende domstol, i forbindelse med anken inngitt av dette foretak, har anken fra dette foretak, kan den anmodende domstol forelegge dette spørsmål for EFTA-domstolen.

34Under disse omstendigheter besluttet Corte suprema di cassazione (Høyesterett) å utsette saken og forelegge EFTA-domstolen følgende prejudisielle spørsmål "(1) Er artikkel 4 nr. 3 TEU, artikkel 19 nr. 1 TEU, artikkel 2 nr. 1 og 2 TEUV og artikkel 267 TEUV, sammenholdt med artikkel 47 i [pakten] [...], til hinder for en tolkningspraksis som tolkningen av Costituzione (grunnloven) artikkel 111 nr. 8, artikkel 360, (1) [...] og artikkel 362(1) i sivilprosessloven og artikkel 110 i codice del processo amministrativo (forvaltningsprosessloven) artikkel 110 – i den grad disse bestemmelsene disse bestemmelser gir adgang til å anlegge kassasjonsanke for overprøving av dommer dommer avsagt av Consiglio di Stato (den øverste forvaltningsdomstolen) for så vidt gjelder "jurisdiksjonsspørsmål" – gitt at det fremgår av denne fortolkende tolkningspraksis og, mer spesifikt, dom nr. 6/2018 fra Corte costituzionale (forfatningsdomstolen) og etterfølgende nasjonal rettspraksis, at ankemuligheten til kassasjonsanke på grunnlag av en anførsel om "manglende jurisdiksjon" – som et avvik fra tidligere praksis – ikke kan tidligere praksis – ikke kan benyttes for å angripe dommer avsagt av Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsrettslige saker) avgjørelser avsagt på grunnlag av en nasjonal i strid med EU-domstolens avgjørelser, på områder som omfattes av EU-retten (i den EU-retten (i den aktuelle situasjonen på området offentlige anskaffelser), der medlemsstatene har gitt avkall på utøvelsen av sin selvstendige myndighet i en retning som er uforenlig med EU-retten, siden denne tolkningspraksisen fører til en konsolidering av brudd på EU-retten som kunne vært avhjulpet ved bruk av klageadgangen, og rettsmiddelet, og undergraver på den ene side en ensartet anvendelse av EU-retten og på den annen side et effektivt [retts]vern av subjektive rettigheter. effektiv [retts]beskyttelse av subjektive rettssituasjoner som reguleres av EU-retten, siden 8 ECLI:EU:C:2021:1037 RANDSTAD ITALIA den omtvistede praksis er i strid med kravet om at EU-retten skal gjennomføres fullt ut og omgående av alle domstoler på en måte som er bindende og i samsvar med dens korrekte tolkning tolkning av Domstolen, idet det tas hensyn til grensene for medlemsstatenes "prosessuelle "prosessuelle autonomi" til medlemsstatene ved utformingen av prosessuelle rettsmidler? 2. Er artikkel 4 nr. 3 TEU, artikkel 19 nr. 1 TEU og artikkel 267 TEUV, sammenholdt med artikkel 47 i [pakten] i [...] til hinder for tolkningen og anvendelsen av artikkel 111(8) i Grunnloven artikkel 111(8), artikkel 360(1) [...] og artikkel 362(1) i sivilprosessloven og artikkel 110 i loven om forvaltningsprosessloven, slik disse er tolket og anvendt i samsvar med ovennevnte nasjonal rettspraksis, i henhold til hvilken kassasjonsanke til Corte suprema di cassazione (Kassasjonsdomstolen) i plenum med hensyn til "jurisdiksjonsspørsmål", nærmere bestemt på grunn av såkalt "manglende jurisdiksjon", ikke kan ankes over dommer avsagt av Consiglio di dommer fra Consiglio di Stato (den øverste forvaltningsdomstolen) – som i ved avgjørelsen av spørsmål om anvendelsen av EU-retten, uberettiget har unnlatt å be om en prejudisiell unnlatt å anmode om en prejudisiell

avgjørelse

fra Domstolen uten at Domstolens dommer (fra og med dom av 6. oktober 1982, Cilfit m.fl., 283/81, EU:C:1982:335), som er uttømmende uttømmende oppregnet og skal tolkes strengt, der nasjonal rett er unntatt fra den den aktuelle forpliktelsen er oppfylt – i strid med prinsippet om at nasjonale bestemmelser nasjonale bestemmelser eller praksis, herunder bestemmelser av lovgivningsmessig eller forfatningsmessig art, er uforenlige med EU-retten, dersom disse bestemmelsene eller praksisen i seg selv midlertidig fratar en nasjonal domstol (uavhengig av om den skal avsi en endelig dom eller ikke) eller ikke) muligheten til å forelegge prejudisielle spørsmål, og dermed fratar Domstolen dens eksklusive kompetanse til å domstolens eksklusive kompetanse til å sikre en korrekt og bindende tolkning av EU-retten, og dermed frata enhver motstridende tolkning som nasjonale domstoler har vedtatt mellom nasjonal rett og EU-retten nasjonal rett og EU-retten blir ugjenkallelig (og konsolideringen av den fremmes), og en enhetlig anvendelse av EU-retten og effektiv [rettslig] beskyttelse av subjektive rettssituasjoner avledet av EU-retten avledet av EU-retten undergraves? 3) Undergraves de prinsipper som EU-domstolen har slått fast i dom av 5. september 2019, Lombardi [(C-333/18, EU:C:2019:675)], av 5. april 2016, PFE [(C-689/13, EU:C:2016:199)], og av 4. juli 2013, Fastweb [(C-100/12, EU:C:2013:448)], med hensyn til artikkel 1 nr. 1 og 3 og artikkel 2 nr. 1 i direktiv Artikkel 2 nr. 1 i direktiv [89/665], som endret ved direktiv [2007/66], får anvendelse på den situasjon hovedsaken gjelder situasjonen i hovedsaken, der Consiglio di Stato (øverste forvaltningsdomstol) (øverste forvaltningsdomstol) – der en tilbyder hadde bestridt sin utelukkelse fra en anbudskonkurranse og tildelingen av anbudskonkurransen og tildelingen av kontrakten til et annet foretak – kun kun realitetsbehandlet anførselen om at den ekskluderte anbyderen hadde bestridt det faktum at det faktum at hans tekniske tilbud hadde blitt tildelt færre poeng enn "terskelverdien", og – siden Consiglio di Stato (øverste forvaltningsdomstol) først behandlet den kontradiktoriske anken fra oppdragsgiveren oppdragsgiveren og den valgte tilbyderen – tok den kontradiktoriske anken til følge og tok den kontradiktoriske anken til følge og avviste (og unnlot å ta stilling til realiteten i) de øvrige anførsler til støtte for hovedanken til støtte for hovedklagen, hvor tilbyderen hadde bestridt utfallet av konkurransen på andre anbudskonkurransen på andre grunnlag (uklarhet i anbudsdokumentene med hensyn til kriteriene for evalueringskriteriene, manglende begrunnelse for tildelte poeng, ulovlig utnevnelse og sammensetning av sammensetningen av anbudskomiteen), med henvisning til en nasjonal rettspraksis som sier at et et foretak som er utelukket fra en anskaffelsesprosedyre, ikke har noen rettslig interesse i å bringe tildelingen av kontrakten til konkurrenten, herunder et krav om annullering av anskaffelsen herunder et krav om avlysning av anskaffelsesprosedyren, og er det da forenlig med EU-retten at med EU-retten at selskapet følgelig fratas retten til å søke domstolsprøving – på et hvilket som helst ethvert grunnlag – for å angripe utfallet av anskaffelsesprosedyren i en situasjon hvor situasjon hvor utelukkelsen av foretaket ikke er endelig fastslått, og hvor alle ECLI:EU:C:2021:1037 9 RANDSTAD ITALIA tilbydere kan påberope seg en likeverdig rettslig interesse i utelukkelsen av tilbudene fra de andre tilbyderne, hvilke anbyderne er utelukket, noe som kan gjøre det umulig for oppdragsgiver å velge et et kompatibelt tilbud, og at en ny anskaffelsesprosedyre der alle konkurrenter kan delta? konkurrenter kan delta?" Begjæringen om anvendelse av hurtigprosedyren og saksbehandlingen for Domstolen

35I sin anmodning om prejudisiell

avgjørelse

anmodet Corte suprema di cassazione (Høyesterett) anmodet om at denne foreleggelsen skulle undergis en fremskyndet prosedyre i henhold til i henhold til artikkel 105 i Domstolens prosessreglement, hovedsakelig med den begrunnelse at tvisten i hovedsaken reiser alvorlig usikkerhet med hensyn til grunnleggende konstitusjonelle spørsmål nasjonal rett, at det verserer flere lignende saker i Italia og at tvisten i hovedsaken gjelder området offentlige anskaffelser, hvis betydning den understreker i EU-retten. 36 Prosessreglementet artikkel 105 nr. 1 fastsetter at EFTA-domstolens president skal, etter anmodning fra den anmodende domstol eller den anmodende domstol eller, unntaksvis, av eget tiltak, etter å ha hørt den refererende dommer og den referenten og generaladvokaten, kan beslutte å underkaste en sak en fremskyndet saksbehandling som unntak fra bestemmelsene i disse regler, dersom sakens art krever at den behandles raskt.

37I denne forbindelse bør det bemerkes at en slik fremskyndet prosedyre utgjør et prosessuelt instrument for å håndtere en eksepsjonell nødssituasjon (dom 15. juli 2021, Kommisjonen mot Polen (Disiplinærsystem for dommere), C-791/19, EU:C:2021:596, avsnitt 32 og den rettspraksis som det vises til der). rettspraksis som det vises til der).

38I den foreliggende sak besluttet EFTA-domstolens president den 21. oktober 2020, etter å ha hørt referenten og generaladvokaten, besluttet Domstolens president den 21. oktober 2020 å avslå anmodningen fra den anmodende part nevnt i av den anmodende domstol som nevnt i avsnitt 35 i denne dom.

39Det faktum at saken gjelder et viktig aspekt ved den berørte medlemsstats domstolsorganisasjon, gjør at organiseringen av domstolene i den berørte medlemsstat, utgjør ikke i seg selv en grunn til at saken haster eksepsjonelt som er nødvendig for å rettferdiggjøre en fremskyndet saksbehandling. prosedyre. Det samme gjelder det faktum at et betydelig antall personer eller rettssituasjoner potensielt berøres av de forelagte spørsmålene (se i så måte kjennelsen fra Domstolens president av Domstolens president, 18. september 2018, Tedeschi og Consorzio Stabile Istant Service, C-402/18, ikke publisert i Sml. 2018 s. 762, EU:C:2018:762, avsnitt 15), eller at tvisten i hovedsaken gjelder tildeling av offentlige kontrakter (jf. i denne retning kjennelse avsagt av EFTA-domstolens president den 13. november 2014, Storage, C-439/14, ikke publisert i Sml. 2014 s. 2479, EU:C:2014:2479, avsnitt 10-15).

40Under hensyn til de forelagte spørsmåls art og betydning har EFTA-domstolens president imidlertid har EFTA-domstolens president besluttet at den foreliggende sak skal behandles med prioritet i henhold til prosessreglementet artikkel 53 nr. 3. Prosessreglementet artikkel 53 nr. 3.

41Videre har Den europeiske unions domstol, i henhold til artikkel 16(3) i vedtektene for Den europeiske unions domstol, besluttet at den italienske Den europeiske unions domstol, har den italienske regjering anmodet om at Domstolen konstitueres som storkammer. 10 ECLI:EU:C:2021:1037 RANDSTAD ITALIA De forelagte prejudisielle spørsmål Det første spørsmål 42 Innledningsvis bemerkes det at det er fast rettspraksis at det i forbindelse med samarbeidsprosedyren mellom nasjonale domstoler og EFTA-domstolen fastsatt i artikkel 267 TEUV, er det TEUV, tilkommer det Domstolen å gi den nasjonale domstol et passende svar som gjør den i stand til å i stand til å løse tvisten som verserer for den. Ut fra dette synspunktet er det opp til Domstolen å omformulere de spørsmål som er forelagt den, der det er hensiktsmessig (dom av 15. juli 2021, The Department for Communities in Northern Ireland, C-709/20, EU:C:2021:602, avsnitt 61 og den rettspraksis rettspraksis som det vises til der).

43Det første spørsmål gjelder det effektive rettslige vern av rettigheter gitt i henhold til EU-retten. I hovedsak dreier det seg om å avgjøre om dette vern undergraves når den øverste domstol i en medlemsstats rettsorden ikke har kompetanse til å oppheve en dom som er avsagt i strid med EU-retten av den høyeste domstolen i forvaltningsrettslige saker i den medlemsstaten. medlemsstat.

44Som generaladvokaten uttalte i punkt 59 i forslaget til

avgjørelse

, er TEUV artikkel 2 nr. 1 og 2 og artikkel 267 TEUV som det vises til i det første spørsmål, ikke relevante for dette formål.

45I denne sammenheng bør det for det første bemerkes at TEUV artikkel 2 gjelder fordelingen mellom Unionen og dens medlemsstater av Unionen og dens medlemsstater når det gjelder kompetansen til å lovfeste og til å vedta rettslig bindende rettsakter. Reglene som er fastsatt i denne henseende i nr. 1 og 2 i nevnte artikkel, er ikke gjenstand for spørsmålet om jurisdiksjon reist av den anmodende domstol. 46 Når det for det andre gjelder TEUV artikkel 267, skal det bemerkes at denne bestemmelse inngår i et system som har til formål å sikre kontroll med lovligheten av Unionens rettsakter, siden, som det fremgår av artikkel 19 TEUV, at Unionens rettsakter, som, slik det fremgår av artikkel 19 nr. 1 TEU, ikke bare utøves av Domstolen, men også av men også av domstolene i medlemsstatene (se i denne retning dom av 13. mars 2018, European Union Copper Task Force mot Kommisjonen, C-384/16 P, EU:C:2018:176, avsnitt 112, og av 25. februar 2021, VodafoneZiggo Group mot Kommisjonen, C-689/19 P, EU:C:2021:142, avsnitt 143). Innenfor dette systemet er prosedyren etter artikkel 267 TEUV et middel til samarbeid mellom Domstolen og de nasjonale domstolene. Domstolen og de nasjonale domstolene, som gjør det mulig for Domstolen å gi de nasjonale domstolene nasjonale domstoler med de elementene vedrørende tolkningen av EU-retten som er nødvendige for at de skal kunne å løse tvister som verserer for dem (dom av 5. juli 2016, Ognyanov, C-614/14, EU:C:2016:514, avsnitt 16 og den rettspraksis som det vises til der). Det spørsmål den anmodende domstol har reist første spørsmål, som, slik det fremgår av avsnitt 43 i den foreliggende dom, er i hvilken utstrekning den nasjonale rettsordens øverste domstol, for å sikre den for å sikre det effektive rettsvern som kreves etter EU-retten, i hvilken utstrekning den øverste domstol i den rettslig prøving av dommer avsagt av den nasjonale høyesterett i forvaltningsrettslige saker ikke har forvaltningsrettssaker, har imidlertid ikke i seg selv noen sammenheng med denne samarbeidsmekanismen mellom Domstolen og de nasjonale domstolene som er etablert ved artikkel 267 TFEU.

47Det første spørsmål må derfor omformuleres slik at TEUV artikkel 2 nr. 1 og 2 og TEUV artikkel 2 nr. 1 og 2 og artikkel 267 TEUV fjernes fra spørsmålets gjenstand. ECLI:EU:C:2021:1037 11 RANDSTAD ITALIA

48I tillegg, i den utstrekning den anmodende domstol i det første spørsmål viser til adgangen til rettsmidler fastsatt i artikkel 47 i charteret, skal det bemerkes at i henhold til artikkel 51 nr. 1 i Artikkel 51 nr. 1 i charteret er rettet til medlemsstatene bare når de gjennomfører EU-retten.

49I denne sammenheng skal det bemerkes at på området offentlige anskaffelser som hovedsaken gjelder, er offentlige kontrakter, pålegger direktiv 89/665 artikkel 1 nr. 1 og 3 medlemsstatene en forpliktelse til å medlemsstatene til å sikre effektive rettsmidler. Det følger av dette at, som generaladvokaten har uttalt i punkt 67 i forslaget til

avgjørelse

, følger det at tilgang til effektive rettsmidler og en upartisk domstol som fastsatt i artikkel 47 nr. 1 og 2 i pakten på dette område er særlig relevant når medlemsstatene, i samsvar med denne forpliktelse, fastsetter prosessuelle regler for adgang til domstolsprøving som sikrer beskyttelse av de rettigheter som rettigheter som EU-retten gir søkere og tilbydere som rammes av beslutninger truffet av offentlige oppdragsgivere (se i denne retning dom av 7. september 2021, Klaipėdos regiono atliekų tvarkymo centras, C-927/19, EU:C:2021:700, avsnitt 128, og den rettspraksis som det vises til der).

50Det første spørsmål må derfor også omformuleres slik at dets gjenstand omfatter direktiv 89/665 artikkel 1 nr. 1 og 3, som må tolkes i lys av pakten artikkel 47.

51Det følger av de foregående betraktninger at det første spørsmål må tolkes slik at det søker å få klarhet i om artikkel 4 nr. 3 TEU og 19 nr. 1 TEU og artikkel 1 nr. 1 og 3 i direktiv 89/665, sammenholdt med artikkel 47 i pakten, må tolkes slik at de er til hinder for en nasjonal lovgivning i en medlemsstat som i henhold til nasjonal rettspraksis har den virkning at juridiske personer, som for eksempel anbudsgivere som har deltatt i en prosedyre for tildeling av en offentlig kontrakt, ikke kan angripe medlemsstatens rettsorden i forbindelse med en anke til medlemsstatens høyesterett medlemsstatens rettsorden for å bestride at en dom avsagt av den høyeste forvaltningsrettslige domstolen i den domstol i forvaltningsrettslige saker i den aktuelle medlemsstat.

52Det bør innledningsvis bemerkes at det i kraft av prinsippet om EU-rettens forrang ikke kan være nasjonale rettsregler, selv om de er grunnlovsbestemmelser, ikke kan få lov til å sette EU-rettens enhet og effektivitet i fare. EU-rettens enhet og effektivitet (se dom av 22. juni 2021, Latvijas Republikas Saeima (Strafpoint), C-439/19, EU:C:2021:504, avsnitt 135 og den rettspraksis som det vises til der). 53 Virkningene av dette prinsipp er bindende for alle organer i en medlemsstat, uten at det berører nasjonale bestemmelser om fordeling av jurisdiksjon, herunder grunnlovsbestemmelser, ikke kan være grunnlovsbestemmelser, kan være til hinder for det (dom av 18. mai 2021, Asociaţia 'Forumul Judecătorilor din România m.fl., C-83/19, C-127/19, C-195/19, C-291/19, C-355/19 og C-397/19, EU og C-397/19, EU:C:2021:393, avsnitt 245 og den rettspraksis som det vises til der).

54Dersom det konstateres en overtredelse av en bestemmelse i EU-retten som pålegger medlemsstatene en klar og presis forpliktelse til å oppnå et bestemt resultat, må de nasjonale nasjonale domstoler derfor, om nødvendig, avstå fra å anvende de bestemmelser i nasjonal rett som som fører til denne overtredelsen, selv om disse bestemmelsene er av konstitusjonell karakter (se, i denne retning dom av 18. mai 2021, Asociaţia "Forumul Judecătorilor din România" m.fl., C-83/19, C-127/19, C-195/19, C-291/19, C-355/19 og C-397/19, EU:C:2021:393, avsnitt 250 og 251, og den rettspraksis som det vises til der). Når en bestemmelse i nasjonal rett er uforenlig med EU-retten, er med EU-retten, særlig er basert på tolkningen av denne bestemmelsen av en domstol i medlemsstaten medlemsstatens domstol, skal det ses bort fra denne rettspraksis (se i denne retning dom av 5. april 2016, PFE, C-689/13, EU:C:2016:199, avsnitt 38 og den rettspraksis som det vises til der). 12 ECLI:EU:C:2021:1037 RANDSTAD ITALIA

55Det må derfor undersøkes om en begrensning av muligheten til å anke til kassasjon over dommer dommer avsagt av den øverste domstol i forvaltningsrettssaker i en medlemsstat, slik det i den foreliggende sak følger av den tolkning som følger av dom nr. 6/2018 av artikkel 111 nr. 8 i Grunnloven er i strid med kravene til effektiv rettsbeskyttelse som er fastsatt i EU-retten, og følgelig med EU-rettens enhet og effektivitet. 56 Når det gjelder disse krav, bør det bemerkes at etter artikkel 19 nr. 1 annet ledd i TEU TEU skal medlemsstatene sørge for den nødvendige tilgang til domstolene for å sikre borgerne en effektiv rettslig beskyttelse effektiv rettsbeskyttelse på de områder som omfattes av unionsretten (dom av 26. mars 2020, Miasto Łowicz og Prokurator Generalny, C-558/18 og C-563/18, EU:C:2020:234, avsnitt 32 og den rettspraksis rettspraksis som det vises til der). 57 Prinsippet om effektiv rettslig beskyttelse av borgernes rettigheter slik de er garantert i EU-retten, utgjør et generelt EU-rettslig prinsipp som springer ut av medlemsstatenes felles forfatningsrettslige tradisjoner og som er nedfelt i artikkel 6 og 13 i Den europeiske konvensjon om beskyttelse av menneskerettigheter og grunnleggende friheter, undertegnet i Roma 4. november 1950 4. november 1950 og nå bekreftet i artikkel 47 i pakten (se i denne retning dom av 15. juli 2021, Kommisjonen mot Polen (Disiplinærsystem for dommere), C-791/19, EU:C:2021:596, avsnitt 52, og den rettspraksis som det vises til der).

58Det bør imidlertid bemerkes at i mangel av EU-rett på dette område er det av hensyn til prinsippet om prinsippet om prosessuell autonomi, er det opp til hver enkelt medlemsstat å fastsette i sin nasjonale rettsorden de prosessuelle vilkår for adgang til domstolsprøving i henhold til avsnitt 56 i avsnitt 56 i den foreliggende dom, dog under forutsetning av at disse prosedyrer ikke, i situasjoner under EU-retten ikke må være mindre gunstige enn i tilsvarende situasjoner som reguleres av nasjonal rett (ekvivalensprinsippet), og at de ikke gjør det umulig eller uforholdsmessig vanskeliggjøre utøvelsen av de rettigheter som følger av EU-retten (effektivitetsprinsippet) (se i denne forbindelse dom 10. mars 2021, Konsul Rzeczypospolitej Polskiej w N., C-949/19, EU:C:2021:186, avsnitt 43 og den rettspraksis som det vises til der). 59 EU-retten er dermed i prinsippet ikke til hinder for at medlemsstatene begrenser eller stiller vilkår for påstandsgrunnlagene som kan påberopes i kassasjonsanker, forutsatt at prinsippene om prinsippene om effektivitet og ekvivalens (dom av 17. mars 2016, Bensada Benallal, C-161/15, EU:C:2016:175, avsnitt 27). 60 Når det gjelder overholdelsen av ekvivalensprinsippet, kan det på grunnlag av opplysningene gitt i foreleggelsesskrivet og under rettsmøtet for EFTA-domstolen, synes det som om Grunnloven artikkel 111 nr. 8 slik den er tolket i dom nr. 6/2018, etter de samme regler begrenser Corte suprema di cassaziones (kassasjonsdomstolen) kompetanse til å avgjøre anker over dommer dommer fra Consiglio di Stato (Høyesterett i forvaltningssaker), uavhengig av om de er basert på bestemmelser i nasjonal lovgivning eller bestemmelser i EU-retten.

61Under disse omstendigheter må det legges til grunn at en slik regel i nasjonal rett ikke er i strid med prinsippet om ekvivalens. 62 Når det gjelder effektivitetsprinsippet, bør det bemerkes at EU-retten ikke forplikter medlemsstatene til å fastsette andre rettsmidler enn dem som er fastsatt i nasjonal rett, med mindre det det fremgår av strukturen i den aktuelle nasjonale rettsorden at det ikke finnes noe rettsmiddel som rettsmiddel som, selv indirekte, gjør det mulig å sikre at de berørte personenes rettigheter i henhold til unionsretten respekteres, eller dersom de berørte personene bare kan få tilgang til ECLI:EU:C:2021:1037 13 RANDSTAD ITALIA rettslig prøving dersom de er i strid med loven (se i denne retning dom av 14. mai 2020, Országos Idegenrendészeti Főigazgatóság Dél-alföldi Regionális Igazgatóság, C-924/19 PPU og C-925/19 PPU, EU:C:2020:367, avsnitt 143 og den rettspraksis som det vises til der). 63 Selv om det i den foreliggende sak er opp til den anmodende domstol å vurdere om det i det italienske rettssystem i prinsippet finnes et slikt rettsmiddel i den italienske rettsorden på området offentlige anskaffelser. Når det gjelder offentlige kontrakter, er det ingenting i foreleggelsen eller i de innlegg som er inngitt til Domstolen som gir grunnlag for en prima facie antakelse om at italiensk prosessrett i seg selv gjør det gjør det umulig eller uforholdsmessig vanskelig på dette forvaltningsrettslige område å utøve de rettigheter rettigheter som følger av EU-retten.

64I en situasjon som kjennetegnes av at det finnes et slikt rettsmiddel for domstolene som mulig å sikre overholdelse av de rettigheter som EU-retten gir juridiske personer, er det EU-retten, er det, som det fremgår av den rettspraksis som er gjengitt i avsnitt 62 i denne dom avsnitt 62 i denne dom, er det fullt mulig for den berørte medlemsstat, ut fra EU-retten, å å gi den øverste domstol i forvaltningsrettslige saker kompetanse til å treffe

avgjørelse

i siste i siste instans, både faktisk og rettslig, i den aktuelle tvisten, og følgelig å forhindre at tvisten blir i forbindelse med en kassasjonsanke til høyesterett i den aktuelle medlemsstatens rettsorden. rettsordenen i den aktuelle medlemsstat.

65Det følger av dette at dersom det er fastslått at det finnes et rettsmiddel som det som er beskrevet i beskrevet i foregående avsnitt, kan en nasjonal rettsregel som for eksempel artikkel 111 nr. 8 i forfatningen slik den er tolket i dom nr. 6/2018, heller ikke er i strid med effektivitetsprinsippet og ikke inneholder noen elementer som tilsier at EU-traktaten artikkel 19 nr. 1 andre ledd er krenket.

66Denne konklusjon endres ikke av EU-traktaten artikkel 4 nr. 3, som krever at medlemsstatene skal treffe alle egnede tiltak, enten det dreier seg om generelle eller særlige tiltak for å sikre oppfyllelsen av de forpliktelser som følger av traktatene eller traktater eller rettsakter vedtatt av Unionens institusjoner. Når det gjelder ordningen med rettsmidler som er nødvendige for å sikre effektiv domstolsprøving på de områder som omfattes av unionsretten, artikkel 4 unionsretten, kan artikkel 4 nr. 3 TEU derfor ikke tolkes slik at den krever at medlemsstatene medlemsstatene til å innføre nye rettsmidler, noe de imidlertid ikke er pålagt å gjøre etter artikkel 19, artikkel 19 nr. 1 annet ledd i TEU.

67På det særlige område offentlige anskaffelser er direktiv 89/665 artikkel 1, sammenholdt med artikkel 47 nr. 1 i pakten, heller ikke til hinder for denne konklusjon.

68Det følger av artikkel 1 nr. 1 i direktiv 89/665 at det må sikres at effektive og, særlig, raske og særlig så raskt som mulig, den beslutning som treffes av den offentlige oppdragsgiver i en i en anskaffelsesprosedyre som omfattes av direktiv 2014/24 eller 2014/23, i samsvar med vilkårene fastsatt i artikkel 2 til 2f i dette direktiv, med den med den begrunnelse at beslutningene er i strid med unionsretten om offentlige anskaffelser eller med de nasjonale regler som gjennomfører den. unionsretten om offentlige anskaffelser eller de nasjonale reglene regler som gjennomfører det. Videre fastsetter artikkel 1 nr. 3 at disse klageprosedyrene skal være tilgjengelige til disse klageprosedyrene, i det minste for personer som har eller har hatt en interesse i å få en kontrakt og som har lidd eller kan lide skade som følge av en påstått overtredelse. 69. Når de berørte juridiske personene har tilgang til en uavhengig og upartisk domstol som tidligere er opprettet ved lov i henhold til artikkel 47 nr. 2 i pakten, noe som synes å være den italienske rettsorden, med forbehold for den anmodende domstols overprøving, en regel i nasjonal rett en nasjonal rettsregel som er til hinder for at de materielle vurderinger som er foretatt av høyesterett, kan tas i betraktning av den anmodende domstol 14 ECLI:EU:C:2021:1037 RANDSTAD ITALIA som er truffet av den øverste domstolen i forvaltningsrettssaker, kan likevel prøves av den øverste domstolen i den øverste domstol i rettsordenen, kan ikke anses som en restriksjon, i henhold til artikkel 52 nr. 1 i pakten, på retten til tilgang til en upartisk domstol i henhold til artikkel 47 i charteret.

70Det bør imidlertid bemerkes at det følger av EFTA-domstolens rettspraksis at formalitetsspørsmål knyttet til prosedyrer som nevnt i artikkel 1 i direktiv 89/665, ikke kan være betinget av at klageren klageren kan bevise at den offentlige oppdragsgiver ville bli foranlediget til å gjenta prosedyren for offentlige anskaffelsesprosedyren. Det faktum at denne mulighet foreligger, bør anses som tilstrekkelig i denne sammenheng (se, i denne retning, dom av 5. september 2019, Lombardi, C-333/18, EU:C:2019:675, avsnitt 29).

71Det følger av dette at i et tilfelle som det hovedsaken gjelder, der Randstad, som som utelukket tilbyder i en anskaffelsesprosedyre, hadde anlagt sak for EFTA-domstolen i førsteinstans på grunnlag av anførsler som tok sikte på å få fastslått at denne prosedyre var at denne prosedyre var ulovlig, skulle saken ha vært realitetsbehandlet. 72 Når det gjelder anbydere som er blitt utelukket fra anbudsprosedyren, klargjør artikkel 2a i artikkel 2a i direktiv 89/665 at de ikke lenger anses å være berørt og derfor ikke trenger å være omfattet av tildelingsbeslutningen dersom deres utelukkelse er blitt endelig. På den annen side, når disse tilbyderne anbudsgivere ennå ikke er endelig utelukket, skal tildelingsbeslutningen, ledsaget av en kort begrunnelse og en angivelse av den nøyaktige karensperioden som gjelder, meddeles dem. De skal underrettes om den nøyaktige karensperioden som gjelder. Artikkel 2a nr. 1 sammenholdt med nr. 2 fastsetter at oppfyllelsen av disse minstekravene skal sikre at de har en effektiv mulighet til å klage på avgjørelsen. mot denne avgjørelsen.

73Direktiv 89/665 artikkel 2a nr. 2 fastsetter at en utelukkelse er endelig dersom den er meddelt de berørte berørte tilbydere og enten er "anerkjent som gyldig" av et uavhengig klageorgan eller ikke lenger ikke lenger kan være gjenstand for en klageprosedyre. Dette direktivet, som har som mål å sikre overholdelse av retten til en effektiv klageprosedyre og til en upartisk domstol (se, i denne forbindelse, dom av 15. september 2016, Storage m.fl., C-439/14 og C-488/14, EU:C:2016:688, avsnitt 45), må tolkes i lys av artikkel 47 nr. 2 i pakten. Under disse omstendigheter må uttrykket "uavhengig klageinstans" i nevnte artikkel 2a for det formål å avgjøre om utelukkelsen av en av en tilbyder er blitt endelig, forstås som en henvisning til en uavhengig og upartisk domstol, som tidligere er opprettet ved lov i henhold til artikkel 47 i pakten.

74Det faktum at beslutningen om utelukkelse ennå ikke er endelig, er således avgjørende for de tilbyderne om de har søksmålskompetanse til å reise søksmål mot denne tildelingsbeslutning, siden denne kompetanse ikke kan ikke kan svekkes av andre irrelevante faktorer, som rangeringen av den utelukkede tilbyders tilbud eller tilbud eller antall deltakere i anskaffelsesprosedyren (se, i denne retning, dom av 11. mai 2017, Archus dom av 11. mai 2017, Archus og Gama, C-131/16, EU:C:2017:358, avsnitt 57 og 58, og av 5. september 2019, Lombardi, C-333/18, EU:C:2019:675, avsnitt 29-32).

75I den foreliggende sak har Consiglio di Stato (øverste forvaltningsdomstol), ved å ved å fastslå at den uavhengige ankeinstans som saken var brakt inn for i første instans, nemlig Tribunale amministrativo regionale Tribunale amministrativo regionale della Valle d'Aosta (den regionale forvaltningsdomstolen i Valle d'Aosta), skulle ha avvist anførslene som tok sikte på å angripe tildelingsbeslutningen tildelingsbeslutningen med den begrunnelse at Randstad var blitt utelukket fra prosedyren, og at den var i strid med som er fastsatt av EU-lovgiveren og gjentatt i EU-domstolens rettspraksis, ifølge hvilken bare den endelige utelukkelsen i endelig utelukkelse i henhold til artikkel 2a nr. 2 i direktiv 89/665 kan ha den virkning frata en tilbyder retten til å reise søksmål mot tildelingsbeslutningen. ECLI:EU:C:2021:1037 15 RANDSTAD ITALIA

76I denne sammenheng må det, når det gjelder de faktiske forhold i hovedsaken, bemerkes at det fremgår av de dokumenter som er fremlagt for EFTA-domstolen at både på det tidspunkt Randstad anla anla sak for Tribunale amministrativo regionale della Valle d'Aosta (den regionale forvaltningsdomstol i Aostadalen) Valle d'Aosta) og på tidspunktet for denne domstols

avgjørelse

, var anbudskomiteens

avgjørelse

anbudskomiteens beslutning om å utelukke selskapet fra konkurransen ennå ikke hadde blitt ennå ikke blitt erklært lovlig av Tribunale amministrativo regionale della Valle d'Aosta (Regional Administrative Valle d'Aosta) eller av noe annet uavhengig overprøvingsorgan.

77Det synes således som om endringen av dommen fra Tribunale amministrativo regionale della Valle d'Aosta (den regionale forvaltningsdomstolen i Valle d'Aosta) som Consiglio di Stato (øverste domstol for forvaltningsrettslige saker), som annullerte den delen av Randstads Randstads klage over tildelingen av kontrakten til Synergie-Umana-konsortiet, ble avvist. Synergie-Umana, er uforenlig med retten til et effektivt rettsmiddel garantert ved artikkel 1 nr. 1 og 3 i direktiv 89/665, sammenholdt med artikkel 2a nr. 2 i samme direktiv. Dommen dommen fra Consiglio di Stato (Høyesterett i forvaltningssaker) er derfor heller ikke i strid med artikkel 47 nr. 1 i pakten.

78I en situasjon som den hovedsaken gjelder, der den nasjonale prosesslovgivning, uten at det berører kan prøves av den anmodende domstol, gir den nasjonale prosesslovgivning i seg selv de berørte parter adgang til å reise søksmål om for en uavhengig og upartisk domstol og for effektivt å håndheve en overtredelse av unionsretten og unionsretten og de bestemmelser i nasjonal rett som gjennomfører denne retten for denne domstolen for denne domstolen, men der den høyeste forvaltningsrettslige domstolen i den berørte medlemsstaten medlemsstat, som er siste instans, med urette gjør realitetsbehandlingen av søksmålet betinget av vilkår som har søksmålet på vilkår som har den virkning at de berørte parter fratas sin rett til et effektivt rettsmiddel, skal deres rett til et effektivt rettsmiddel, krever imidlertid ikke EU-retten at medlemsstaten medlemsstat, for å avhjelpe krenkelsen av denne retten til et effektivt rettsmiddel, må rettsmidler, må medlemsstaten sørge for at det er mulig å påklage slike vedtak avslag fra den høyeste domstolen i forvaltningsrettslige saker til den høyeste domstolen i denne medlemsstatens rettsorden medlemsstatens rettsorden, dersom et slikt rettsmiddel ikke er fastsatt i nasjonal lovgivning.

79I en slik situasjon er rettsmiddelet for brudd på direktiv 89/665 og artikkel 47 nr. 1 i pakten av direktiv 89/665 og artikkel 47 nr. 1 i pakten, som følger av Høyesteretts rettspraksis i forvaltningsrettssaker, består i en forpliktelse enhver forvaltningsdomstol i den berørte medlemsstat, herunder den øverste forvaltningsdomstol selv herunder den øverste forvaltningsdomstol selv, til å se bort fra denne praksis, som ikke er i lov, og, i tilfelle manglende overholdelse av en slik plikt, i mulighet for Europakommisjonen til å reise traktatbruddsøksmål mot vedkommende medlemsstaten.

80Det er også mulig for borgere som kan ha blitt skadelidende som følge av et brudd på deres rett til et effektivt rettsmiddel Det er også mulig for borgere som kan ha blitt skadelidende på grunn av brudd på sin rett til et effektivt rettsmiddel som følge av en

avgjørelse

fra en domstol i siste instans medlemsstat, forutsatt at vilkårene om et tilstrekkelig kvalifisert brudd og en kvalifisert brudd og en årsakssammenheng mellom dette bruddet og skaden som skadelidte har lidd, er oppfylt (se i så måte dom av 30. september 2003, Köbler, C-224/01, EU:C:2003:513, avsnitt 59, av 24. oktober 2018, XC m.fl., C-234/17, EU:C:2018:853, avsnitt 58, og av 4. mars 2020, Telecom Italia, C-34/19, EU:C:2020:148, avsnitt 67-69).

81I lys av alle de ovenstående betraktninger er svaret på det første spørsmål at artikkel 4, TEU og artikkel 19 nr. 1 TEU og artikkel 1 nr. 1 og 3 i direktiv 89/665, lest i sammenheng sammenholdt med artikkel 47 i pakten, må tolkes slik at de ikke er til hinder for en bestemmelse i en medlemsstats nasjonale rett nasjonal rett i en medlemsstat som i henhold til nasjonal rettspraksis har den virkning at juridiske personer, slik som 16 ECLI:EU:C:2021:1037 RANDSTAD ITALIA anbudsgivere som har deltatt i en prosedyre for tildeling av en offentlig kontrakt, ikke kan, i i forbindelse med en klage til den høyeste domstol i rettsordenen i den aktuelle medlemsstat om en dom avsagt av den høyeste domstolen i forvaltningsrettslige saker i denne medlemsstaten er i samsvar med unionsretten forvaltningsrettslige saker i den aktuelle medlemsstat. Det andre spørsmål

82Med sitt andre spørsmål spør den anmodende domstol i hovedsak om artikkel 4, TEU og artikkel 19 første ledd TEU og artikkel 267 TEUV, sammenholdt med artikkel 47 i charteret 47 i pakten, må tolkes slik at de er til hinder for en bestemmelse i nasjonal rett som i henhold til nasjonal rettspraksis som har den virkning at en kassasjonsanke som er inngitt til en kassasjonsanke som er inngitt til den høyeste domstol i rettsordenen i denne medlemsstat over en dom avsagt av den høyeste forvaltningsdomstol i denne medlemsstat, ikke kan, i forbindelse med en kassasjonsanke inngitt til høyesterett i denne medlemsstat over en dom avsagt av høyesterett i denne medlemsstat bestride det faktum at sistnevnte domstol, som er siste instans, unnlater, uten begrunnelse, å anmode om en prejudisiell

avgjørelse

, selv om det det var tvil om den korrekte tolkning av EU-retten.

83Det fremgår imidlertid av saksdokumentene for EFTA-domstolen at Consiglio i sin kassasjonsanke at Consiglio di Stato (den høyeste forvaltningsrettslige domstol) i sin (den øverste domstol i forvaltningsrettslige saker), i strid med TEUV artikkel 267 tredje ledd, unnlot å Domstolen om en prejudisiell

avgjørelse

, noe Randstad, som ble spurt om under Randstad, som ble spurt om dette under rettsmøtet for EFTA-domstolen, har bekreftet.

84Det følger av dette at den anmodende domstol ikke er forpliktet til å ta stilling til den foreliggende tvist. I forbindelse med den foreliggende tvist er den anmodende domstol ikke forpliktet til å ta stilling til spørsmålet om den, i lys av de krav er forpliktet til å fastsette i sin rettsorden at det skal være mulig å anke til den høyeste domstol i den høyeste domstolen i den rettsorden der den høyeste domstolen i forvaltningsrettssaker har unnlatt å forelegge et spørsmål for EU-domstolen for en prejudisiell

avgjørelse

, slik at svaret på det andre spørsmålet er irrelevant for avgjørelsen av tvisten.

85Ettersom det andre spørsmål ikke har noen sammenheng med tvistegjenstanden i hovedsaken, må det det i samsvar med fast rettspraksis avvises (se, i samsvar med dette, dom av 15. juli 2021, Ministrstvo za obrambo, C-742/19, EU:C:2021:597, avsnitt 30 og den rettspraksis som det vises til der). Det tredje spørsmål

86På bakgrunn av svaret på det første spørsmål er det unødvendig å besvare det tredje spørsmål. Saksomkostninger

87Ettersom saken mot partene i hovedsaken utgjør en integrert del av saken som verserer for den anmodende domstol, er det er det den anmodende domstol som skal treffe

avgjørelse

om saksomkostninger. Bortsett fra saksomkostningene for den saksomkostninger som er nevnt ovenfor, kan kostnader påløpt ved inngivelse av innlegg til EFTA-domstolen ikke kan ikke kreves dekket. ECLI:EU:C:2021:1037 17 RANDSTAD ITALIA På grunnlag av disse grunner fastsetter EFTA-domstolen (storkammeret) følgende Artikkel 4 nr. 3 TEU og artikkel 19 nr. 1 TEU og artikkel 1 nr. 1 og 3 i rådsdirektiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og forskrifter om anvendelse av om anvendelse av klageprosedyrer ved tildeling av offentlige varekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter offentlige vare- og bygge- og anleggskontrakter, som endret ved europaparlamentsdirektiv 2014/23/EU Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/23/EU av 26. februar 2014, sammenholdt med artikkel 47 i Den europeiske unions pakt om Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter, må tolkes slik at de ikke er til hinder for en bestemmelse i nasjonal rett i en medlemsstat som, i henhold til nasjonal rett i en medlemsstat som, i henhold til nasjonal rettspraksis, har den virkning at juridiske personer, for eksempel tilbydere som har deltatt i en prosedyre en offentlig kontraktstildeling, ikke kan, i forbindelse med en klage til den høyeste høyeste domstol i den aktuelle medlemsstatens rettsorden for å bestride forenligheten med EU-retten av en dom avsagt av den høyeste forvaltningsrettslige domstolen i den medlemsstaten. Underskrifter 18 ECLI:EU:C:2021:1037