Rettslig kjerne
Dommen klargjør forholdet mellom den begrensede reguleringen av ikke-prioriterte tjenester i vedlegg I B til direktiv 92/50 og primærrettens grunnleggende friheter. Selv om slike kontrakter etter direktivet bare var underlagt reglene om tekniske spesifikasjoner og etterfølgende meddelelse om kontraktsresultatet, utelukker ikke dette anvendelse av artikkel 43 EF og 49 EF. Dersom en I B-kontrakt har klar grenseoverskridende interesse, kan manglende gjennomsiktighet innebære indirekte forskjellsbehandling av leverandører fra andre medlemsstater. Samtidig understreker dommen at dette ikke kan presumeres. I en traktatbruddssak må Kommisjonen bevise, med konkrete opplysninger, at den aktuelle kontrakten faktisk hadde slik interesse og at manglende informasjon hindret potensielle utenlandske tilbydere i å melde sin interesse. Uten slik dokumentasjon kan det ikke konstateres traktatbrudd.
Faktum
Den irske sosialministeren inngikk 4. desember 1992 en kontrakt med det irske postvesenet, An Post, om utbetaling av sosiale ytelser gjennom postkontorene. Kontrakten ble inngått uten anbudskonkurranse. Den gjaldt først til utgangen av 1996, ble deretter forlenget til utgangen av 1999, og senere igjen for perioden 1. januar 2000 til 31. desember 2002. Etter en klage startet Kommisjonen i 1999 korrespondanse med Irland om ordningen. Irland forlenget deretter ikke kontrakten formelt, men An Post fortsatte å utføre tjenestene ad hoc for å unngå avbrudd i ytelsesutbetalingene. Kommisjonen mente at en ny kontrakt eller videreføring uten forutgående offentliggjøring var i strid med EF-traktatens bestemmelser og anla traktatbruddssøksmål etter artikkel 226 EF.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i at partene var enige om at kontrakten falt inn under direktiv 92/50 og gjaldt tjenester oppført i vedlegg I B. Etter artikkel 9 i direktivet skulle slike kontrakter bare inngås i samsvar med artikkel 14 og 16. Det innebærer, slik domstolen uttrykkelig fastslo, at oppdragsgiverne for I B-tjenester bare var forpliktet til å angi tekniske spesifikasjoner etter de relevante reglene og sende meddelelse om kontraktsresultatet. Direktivet påla derimot ikke de ordinære prosedyrekravene om forutgående kunngjøring for denne tjenestekategorien.
Domstolen la likevel til grunn at offentlige kontrakter fortsatt er underlagt fellesskapsrettens grunnleggende prinsipper, særlig etableringsfriheten og den frie bevegeligheten for tjenester. Formålet med anskaffelsesreglene er å fjerne hindringer for disse frihetene og beskytte økonomiske aktører i andre medlemsstater. Derfor kan ikke den særlige ordningen for vedlegg I B-kontrakter tolkes slik at den sperrer for anvendelse av traktatens prinsipper dersom kontrakten faktisk har klar grenseoverskridende interesse.
Hvis en slik interesse foreligger, vil tildeling til en virksomhet i oppdragsgiverens egen medlemsstat uten tilstrekkelig gjennomsiktighet kunne innebære forskjellsbehandling av virksomheter i andre medlemsstater. En slik praksis vil, med mindre den er objektivt begrunnet, kunne utgjøre indirekte diskriminering på grunnlag av nasjonalitet i strid med artikkel 43 EF og 49 EF.
Det avgjørende i saken ble derfor ikke en abstrakt plikt til kunngjøring, men om Kommisjonen hadde sannsynliggjort at den konkrete kontrakten hadde klar grenseoverskridende interesse. Domstolen fremhevet at det i traktatbruddssaker påhviler Kommisjonen å legge frem alle nødvendige opplysninger for at domstolen kan kontrollere om et brudd foreligger, og at Kommisjonen ikke kan bygge på presumsjoner. Det kunne dermed ikke antas generelt at enhver kontrakt om tjenester i vedlegg I B har slik grenseoverskridende interesse. Kommisjonens henvisning til at det var inngitt en klage om kontrakten, var ikke tilstrekkelig bevis. Siden Kommisjonen ikke fremla konkrete opplysninger som viste en klar grenseoverskridende interesse, kunne traktatbrudd ikke konstateres.
Konklusjon
EU-domstolen frifant Irland. Domstolen avviste ikke at kontrakter om tjenester i vedlegg I B til direktiv 92/50 kan være underlagt traktatens krav til likebehandling og gjennomsiktighet. Tvert imot fastslo den at slike prinsipper gjelder når kontrakten har klar grenseoverskridende interesse. Utfallet skyldtes at Kommisjonen ikke oppfylte sin bevisbyrde i traktatbruddssaken. Det forelå derfor ikke tilstrekkelig grunnlag for å slå fast at Irland hadde tilsidesatt artikkel 43 EF, artikkel 49 EF eller de alminnelige prinsippene.
Praktisk betydning
Dommen er viktig fordi den markerer at også kontrakter som etter sekundærretten er underlagt et begrenset prosedyresett, kan omfattes av traktatens grunnprinsipper. For offentlige oppdragsgivere innebærer dette at vurderingen ikke kan stoppe ved om en tjeneste er plassert i en kategori med færre direktivkrav. Det må også vurderes om kontrakten har klar grenseoverskridende interesse. Samtidig viser dommen at dette kriteriet må underbygges konkret. For håndheving og kontroll betyr avgjørelsen at påstander om ulovlig manglende kunngjøring må bygge på faktiske holdepunkter for utenlandsk markedsinteresse, ikke bare generelle antakelser.
Ofte stilte spørsmål
Fastslår dommen at alle vedlegg I B-kontrakter må kunngjøres på forhånd?
Nei. Dommen fastslår at direktiv 92/50 ikke i seg selv påla ordinær forutgående kunngjøring for vedlegg I B-tjenester. Traktatens grunnprinsipper kan likevel kreve en viss gjennomsiktighet dersom den konkrete kontrakten har klar grenseoverskridende interesse.
Hvorfor tapte Kommisjonen saken mot Irland?
Kommisjonen beviste ikke at den aktuelle kontrakten om utbetaling av sosiale ytelser hadde klar grenseoverskridende interesse. Uten slike konkrete opplysninger kunne domstolen ikke fastslå traktatbrudd.
Dommen i uoffisiell norsk oversettelse
Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.
KOMMISJONEN MOT IRLAND DOMSTOLENS DOM (Store avdeling) 13. november 2007 * I sak C-507/03, angående et traktatbruddsøksmål i henhold til artikkel 226 EF, anlagt den 1. desember 2003, Kommisjonen for De europeiske fellesskap ved X. Lewis og K. Wiedner, som befullmektigede, bistått av J. Flynn, QC, og med valgt adresse i Luxembourg, saksøker, mot Irland ved D. O'Hagan, som befullmektiget, bistått av E. Regan og B. O'Moore, SC, samt barrister C. O'Toole, og med valgt adresse i Luxembourg, saksøkt, * Prosessspråk: engelsk. støttet av: Kongeriket Danmark ved J. Molde og A. Jacobsen, som befullmektigede, Den franske republikk ved G. de Bergues, D. Petrausch og S. Ramet, som befullmektigede, Kongeriket Nederland ved H.G. Sevenster, C. Wissels og P. van Ginneken, som befullmektigede, Republikken Finland ved A. Guimaraes-Purokoski, som befullmektiget, intervenienter, har DOMSTOLEN (Store avdeling) sammensatt av president V. Skouris, avdelingsformennene P. Jann, C.W.A. Timmermans, A. Rosas, G. Arestis og U. Lõhmus samt dommerne J.N. Cunha Rodrigues, R. Silva de Lapuerta, J. Makarczyk (refererende dommer), A. Borg Barthet, M. Ilešič, J. Malenovský og J. Klučka, KOMMISJONEN MOT IRLAND generaladvokat: C. Stix-Hackl justissekretær: førstesekretær K. Sztranoszławiczek, på grunnlag av den skriftlige behandlingen og etter rettsmøtet den 4. april 2006, og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til
avgjørelse
den 14. september 2006, avsagt følgende Dom
1I stevningen har Kommisjonen for De europeiske fellesskap nedlagt påstand om at det fastslås at Irland har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til artikkel 43 EF og artikkel 49 EF samt fellesskapsrettens alminnelige prinsipper, i forbindelse med en kontrakt om utførelse av tjenester i form av utbetaling av sosiale ytelser, idet det ble besluttet å overdra utførelsen av slike tjenester til det irske postvesenet, An Post, uten forutgående offentliggjøring. Rettsregler
2Det fremgår av 20. betraktning til Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter (EFT L 209, s. 1) at: «for å avskaffe enhver praksis som er konkurransebegrensende generelt og begrenser statsborgere fra andre medlemsstaters deltakelse i kontrakter særskilt, må tjenesteleverandørenes adgang til anbudskonkurransene forbedres». 3 Artikkel 3 nr. 2 i direktiv 92/50 har følgende ordlyd: «Oppdragsgiverne skal sørge for at det ikke finner sted forskjellsbehandling mellom ulike tjenesteytere.»
4Direktiv 92/50 definerer i avdeling II en såkalt «todelt» anvendelse. I henhold til artikkel 8 inngås kontrakter hvis gjenstand er de tjenester som er oppført i direktivets vedlegg I A, i samsvar med bestemmelsene i avdeling III–VI, det vil si direktivets artikler 11–37. Direktivets artikkel 9 bestemmer derimot at «kontrakter hvis gjenstand er de tjenester som er oppført i vedlegg I B, inngås i samsvar med bestemmelsene i artikkel 14 og 16». 5 Artikkel 14 i direktiv 92/50 inneholder de nærmere reglene for de tekniske spesifikasjoner som skal inngå i kontrakten. 6 Direktivets artikkel 16 bestemmer følgende: «1. Oppdragsgivere som har inngått en offentlig tjenestekontrakt eller avholdt en plan- og designkonkurranse, sender Kontoret for De europeiske fellesskapers offisielle publikasjoner [heretter «Publikasjonskontoret»] en meddelelse om resultatet av dette. KOMMISJONEN MOT IRLAND [...] 3. Når det gjelder offentlige tjenestekontrakter vedrørende de tjenester som er oppført i vedlegg I B, angir oppdragsgiverne i meddelelsen om de samtykker i at den offentliggjøres.
4Kommisjonen utarbeider retningslinjer for utarbeidelse av regelmessige rapporter på grunnlag av de meddelelser som er nevnt i nr. 3, og for offentliggjøring av rapportene etter den fremgangsmåten som er fastsatt i artikkel 40 nr. 3. [...]» 7 Direktivets artikkel 43 bestemmer følgende: «Senest tre år etter utløpet av den fristen som er innrømmet medlemsstatene til å etterkomme dette direktivet, undersøker Kommisjonen i nært samarbeid med de utvalg som er omhandlet i artikkel 40 nr. 1 og 2, hvordan direktivet er blitt anvendt, herunder også virkningene av direktivets anvendelse på utførelse av de tjenester som er oppført i vedlegg I A, og bestemmelsene vedrørende tekniske standarder. Den vurderer særlig mulighetene for å la direktivet få full anvendelse på de øvrige tjenester som er oppført i vedlegg I B, og undersøker de virkninger statens egenproduksjon av tjenester har for en effektiv liberalisering på dette området. Den fremsetter de nødvendige forslag med sikte på å tilpasse direktivet i samsvar med dette.»
8I direktivets vedlegg I B er det oppregnet en rekke kategorier av tjenester. Sakens faktiske omstendigheter og den administrative prosedyren 9 Den 4. desember 1992 inngikk den irske sosialministeren, uten å ha iverksatt noen anbudskonkurranse, en kontrakt med An Post, hvoretter mottakere av sosiale ytelser kunne heve de beløp som skulle utbetales dem, på postkontorene.
10Denne første kontrakten gjaldt for perioden fra 1. januar 1992 til 31. desember 1996. I mai 1997 ble den forlenget til 31. desember 1999. I mai 1999 godkjente de irske myndighetene en ny forlengelse av kontrakten for perioden fra 1. januar 2000 til 31. desember 2002. 11 Etter en klage innledet Kommisjonen i oktober 1999 en skriftveksling med Irland. 12 Etter Kommisjonens henvendelse og i påvente av svar på de spørsmål som institusjonen hadde reist, forlenget Irland ikke offisielt den kontrakten som var inngått med An Post. For at utbetalingen av sosiale ytelser ikke skulle bli avbrutt, fortsatte An Post å utføre de aktuelle tjenestene på ad hoc-basis. KOMMISJONEN MOT IRLAND
13Under den prosedyren som er fastsatt i artikkel 226 EF, hadde Irland ifølge Kommisjonen ikke frembrakt noen løsning på de reiste problemene. Kommisjonen fant nemlig, i betraktning av medlemsstatens svar på åpningsbrevet av 26. juni 2002 og den begrunnede uttalelsen av 17. desember 2002, at inngåelsen av en ny kontrakt med An Post uten forutgående offentliggjøring er i strid med EF-traktatens bestemmelser, og anla derfor det foreliggende søksmålet. Søksmålet Partenes argumenter
14Kommisjonen er av den oppfatning at Irland ikke har overholdt artikkel 43 EF og 49 EF samt de alminnelige prinsippene om gjennomsiktighet, likhet og forbud mot forskjellsbehandling. I stevningen har den anført at disse bestemmelsene er bindende for medlemsstatene utover de forpliktelsene som er fastsatt i artikkel 14 og 16 i direktiv 92/50.
15Kommisjonen har til støtte for sitt syn henvist til en rekke av Domstolens avgjørelser som etter dens oppfatning viser at primærretten kan påberopes utover de forpliktelsene som er fastsatt i et direktiv (dom av 7.12.2000, sak C-324/98, Telaustria og Telefonadress, Sml. I, s. 10745, kjennelse av 3.12.2001, sak C-59/00, Vestergaard, Sml. I, s. 9505, og dom av 18.6.2002, sak C-92/00, HI, Sml. I, s. 5553). 16 Irland har bestridt Kommisjonens syn og anført at når fellesskapslovgiver vedtar uttrykkelige bestemmelser som gjelder for spesifikke områder, kan disse bestemmelsene ikke ses bort fra, avvises eller ignoreres på grunn av en anvendelse av generelle regler. De spesielle bestemmelsene må nemlig ha forrang for de generelle bestemmelsene. Ved sin handling har Kommisjonen altså villet utvide medlemsstatenes forpliktelser på området for egentlige tjenestekontrakter. 17 Dessuten har Irland påberopt seg at Kommisjonen har vist passivitet med hensyn til lovgivning om dette emnet, til tross for at den har innledet flere høringer om endringen av direktiv 92/50, og til tross for at dette er blitt endret flere ganger. Kommisjonens holdning er i strid med de alminnelige prinsippene om beskyttelse av berettiget forventning og om rettssikkerhet.
18Kommisjonen har bestridt denne argumentasjonen under henvisning til prinsippet om at den avledede retten er sekundær i forhold til primærretten. En hvilken som helst endring av direktiv 92/50 kunne derfor ikke ha hatt noen innvirkning på Irlands forpliktelser.
19Kongeriket Danmark, Den franske republikk, Kongeriket Nederland og Republikken Finland har intervenert til støtte for Irland. 20 Ifølge Kongeriket Nederland gjelder det bare en begrenset forpliktelse til gjennomsiktighet for oppdragsgiverne. Kongeriket Danmark og Republikken Finland har anført at det er en forskjell mellom de språklige versjonene av de dommene Kommisjonen har nevnt, som gjør det mulig å begrense disse dommenes rekkevidde. Ifølge Den franske republikk bekreftes begrensningen av medlemsstatenes forpliktelser av Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT L 134, s. 114), som opprettholder det skillet som oppstilles i direktiv 92/50. KOMMISJONEN MOT IRLAND Domstolens bemerkninger 21 Innledningsvis bemerkes at ingen av partene har bestridt at den aktuelle kontrakten faller innenfor anvendelsesområdet for direktiv 92/50 og hører til den kategorien av ikke-prioriterte tjenester som er nevnt i direktivets vedlegg I B. 22 Artikkel 9 i direktiv 92/50 bestemmer at «kontrakter hvis gjenstand er de tjenester som er oppført i vedlegg I B, inngås i samsvar med bestemmelsene i artikkel 14 og 16».
23Disse særlige bestemmelsene i artikkel 14 og 16 forplikter oppdragsgiverne til henholdsvis å fastsette de tekniske spesifikasjoner ved henvisning til de nasjonale standarder som gjennomfører europeiske standarder, som skal angis i de generelle dokumentene eller i dokumentene vedrørende den enkelte kontrakten, og til å sende Publikasjonskontoret en meddelelse om resultatet av anbudskonkurransen.
24Det fremgår således av artikkel 9, sammenholdt med artikkel 14 og 16 i direktiv 92/50, at når kontraktene gjelder tjenester som er omfattet av vedlegg I B, slik tilfellet er her, er oppdragsgiverne bare forpliktet til å fastsette de tekniske spesifikasjoner ved henvisning til de nasjonale standarder som gjennomfører de europeiske standarder, som skal angis i de generelle dokumentene eller i dokumentene vedrørende den enkelte kontrakten, og til å sende Publikasjonskontoret en meddelelse om resultatene av anbudskonkurransen for disse kontraktene. De øvrige prosedyrereglene som er fastsatt i dette direktivet, særlig reglene om plikten til å avholde anbudskonkurranse med forutgående offentliggjøring, får derimot ikke anvendelse på disse kontraktene.
25Med hensyn til tjenester som er omfattet av vedlegg I B til direktiv 92/50, og med forbehold for en senere vurdering som det er henvist til i direktivets artikkel 43, har fellesskapslovgiver nemlig lagt til grunn at kontrakter vedrørende slike tjenester ikke umiddelbart, i betraktning av deres særlige karakter, har noen grenseoverskridende interesse som kan berettige at de tildeles etter en anbudskonkurranse som skal gjøre det mulig for virksomheter i andre medlemsstater å få kjennskap til kunngjøringen og å inngi anbud. Av denne grunn er direktiv 92/50 for denne kategorien av tjenester begrenset til å foreskrive etterfølgende offentliggjøring.
26Det er imidlertid fast etablert at inngåelsen av offentlige kontrakter fortsatt er underlagt fellesskapsrettens grunnleggende prinsipper, særlig traktatens prinsipper vedrørende etableringsfriheten og den frie bevegeligheten for tjenester (jf. i denne retning HI-dommen, avsnitt 42).
27I denne forbindelse bemerkes at samordningen på fellesskapsnivå av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige kontrakter ifølge fast rettspraksis har til formål å fjerne hindringene for den frie bevegeligheten for tjenester og varer, og tilsikter følgelig å beskytte interessene til de næringsdrivende som er etablert i en medlemsstat, og som ønsker å tilby varer eller tjenester til oppdragsgivere i en annen medlemsstat (jf. bl.a. dom av 3.10.2000, sak C-380/98, University of Cambridge, Sml. I, s. 8035, avsnitt 16, og av 18.10.2001, sak C-19/00, SIAC Construction, Sml. I, s. 7725, avsnitt 32, samt HI-dommen, avsnitt 43).
28Direktiv 92/50 forfølger et slikt formål. Som det fremgår av 20. betraktning, har direktivet til formål å avskaffe enhver praksis som er konkurransebegrensende generelt og begrenser statsborgere fra andre medlemsstaters deltakelse i kontrakter særskilt, ved å forbedre tjenesteleverandørenes adgang til anbudskonkurransene (jf. HI-dommen, avsnitt 44). KOMMISJONEN MOT IRLAND
29Det følger herav at den ordningen for offentliggjøring som fellesskapslovgiver har innført for kontrakter vedrørende tjenester som henhører under vedlegg I B, ikke kan fortolkes slik at den er til hinder for anvendelsen av prinsipper som følger av artikkel 43 EF og 49 EF, dersom slike kontrakter likevel har en klar grenseoverskridende interesse.
30For så vidt som en kontrakt vedrørende tjenester som henhører under vedlegg I B, har en slik interesse, utgjør tildelingen av denne kontrakten til en virksomhet som er hjemmehørende i oppdragsgiverens medlemsstat, dessuten en forskjellsbehandling av virksomheter som kan være interessert i denne kontrakten, og som er hjemmehørende i en annen medlemsstat, dersom det ikke er gjennomsiktighet (jf. i denne retning dommen i saken Telaustria og Telefonadress, avsnitt 60 og 61, og dom av 21.7.2005, sak C-231/03, Coname, Sml. I, s. 7287, avsnitt 17).
31Med mindre den er begrunnet ut fra objektive omstendigheter, er en slik forskjellsbehandling, som ved å utelukke alle virksomheter som er hjemmehørende i en annen medlemsstat, hovedsakelig er til skade for disse virksomhetene, uttrykk for indirekte forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, noe som er forbudt i henhold til artikkel 43 EF og 49 EF (Coname-dommen, avsnitt 19 og den rettspraksis som er nevnt der).
32Under disse omstendighetene påhviler det Kommisjonen å bevise at den aktuelle kontrakten, til tross for denne kontraktens tilknytning til de tjenestene som henhører under vedlegg I B til direktiv 92/50, hadde en viss interesse for en virksomhet hjemmehørende i en annen medlemsstat enn den som den aktuelle oppdragsgiveren henhører under, og at denne, da den ikke hadde tilgang til tilstrekkelig informasjon før kontrakten ble tildelt, ikke var i stand til å gi uttrykk for sin interesse for kontrakten. 33 Ifølge fast rettspraksis skal Kommisjonen for Domstolen fremlegge alle de opplysningene som er nødvendige for at denne kan etterprøve om det foreligger et traktatbrudd, og Kommisjonen kan ikke i den forbindelse påberope seg noen formodning (jf. i denne retning bl.a. dom av 6.11.2003, sak C-434/01, Kommisjonen mot Storbritannia, Sml. I, s. 13239, avsnitt 21, av 29.4.2004, sak C-117/02, Kommisjonen mot Portugal, Sml. I, s. 5517, avsnitt 80, og av 26.4.2007, sak C-135/05, Kommisjonen mot Italia, Sml. I, s. 3475, avsnitt 26), i dette tilfellet en formodning om at enhver kontrakt vedrørende tjenester som henhører under vedlegg I B til direktiv 92/50, og som er omfattet av de reglene som er beskrevet i denne dommens avsnitt 24, nødvendigvis har en klar grenseoverskridende interesse.
34I det foreliggende tilfellet er disse opplysningene imidlertid ikke blitt fremlagt av Kommisjonen. Den blotte henvisningen fra Kommisjonen til at det foreligger en klage som er blitt rettet til den i forbindelse med den aktuelle kontrakten, kan ikke være tilstrekkelig til å godtgjøre at den nevnte kontrakten hadde en klar grenseoverskridende interesse, og følgelig til å fastslå at det foreligger et traktatbrudd.
35Det må følgelig fastslås at Irland ikke har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til artikkel 43 EF og 49 EF samt fellesskapsrettens alminnelige prinsipper i forbindelse med en kontrakt om utførelse av tjenester i form av utbetaling av sosiale ytelser, da det overdro utførelsen av slike tjenester til An Post uten forutgående offentliggjøring. 36 Følgelig må Irland frifinnes. KOMMISJONEN MOT IRLAND
Sakskostnader
37I henhold til prosessreglementets artikkel 69 nr. 2 pålegges den tapende part å betale sakskostnadene dersom det er nedlagt påstand om det. Da Irland har nedlagt påstand om at Kommisjonen dømmes til å betale sakskostnadene, og da denne har tapt saken, vil den være å dømme til å betale sakskostnadene. I henhold til artikkel 69 nr. 4 første ledd bærer Kongeriket Danmark, Den franske republikk, Kongeriket Nederland og Republikken Finland, som har intervenert i denne saken, sine egne kostnader. På grunnlag av disse premisser uttaler og bestemmer Domstolen (Store avdeling): 1) Irland frifinnes. 2) Kommisjonen for De europeiske fellesskap betaler sakskostnadene. 3) Kongeriket Danmark, Den franske republikk, Kongeriket Nederland og Republikken Finland bærer hver sine egne kostnader. Underskrifter