Rettslig kjerne
Dommen klargjør at direktiv 2014/25 artikkel 13 nr. 1 ikke bare omfatter selve innsamlingen, sorteringen, transporten og omdelingen av postsendinger, men også tilknyttede tjenester som faktisk tjener til utøvelsen av postsektoraktiviteten. Det avgjørende er om den aktuelle tjenesten gjør det mulig å utøve postaktiviteten på forsvarlig vis under normale driftsbetingelser. Domstolen presiserer samtidig at tilknytningen ikke kan være hvilken som helst nytteforbindelse; det er ikke nok at tjenesten bidrar positivt til virksomheten eller øker lønnsomheten. For blandede kontrakter viser dommen til artikkel 6 i direktiv 2014/25: dersom én kontrakt dekker flere aktiviteter, er det hovedgjenstanden som avgjør hvilket regelsett som får anvendelse. Saken stadfester dermed en funksjonell vurdering av om støttetjenester er nødvendig del av sektorutøvelsen, uten å oppstille et generelt krav om at tjenesten må være eksklusivt knyttet til postaktiviteten.
Faktum
Tvisten oppsto etter en åpen anbudskonkurranse om vakthold, resepsjon og overvåkning av innganger i Poste Italianes og andre konsernselskapers kontorer. Pegaso og andre aktører angrep lovligheten av kunngjøringen og reiste spørsmål om hvilken anskaffelsesrettslig regulering som kom til anvendelse. Den foreleggende italienske domstolen ba EU-domstolen om tolkning av blant annet direktiv 2014/25, særlig om slike tjenester kunne anses som aktiviteter i forbindelse med levering av posttjenester. Det fremgikk at Poste Italiane var en offentlig virksomhet i direktivets forstand, og at tjenestene gjaldt kontorer som var relevante for virksomhetens drift. Det var også anført at de samme tjenestene kunne komme andre, ikke-postrelaterte aktiviteter til gode. EU-domstolen behandlet derfor spørsmålet om den nødvendige materielle tilknytningen til postsektoren forelå for denne typen støttetjenester.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i at direktiv 2014/25 gjelder for oppdragsgivende enheter som utøver sektoraktiviteter, herunder posttjenester, og at Poste Italiane hadde status som offentlig virksomhet etter artikkel 4 nr. 2. Spørsmålet var derfor først og fremst om de omstridte tjenestene materiellt falt inn under artikkel 13 nr. 1.
Domstolen fremhevet at forbindelsen mellom kontrakten og postsektoraktiviteten må være reell og funksjonell. Det er ikke tilstrekkelig at tjenestene generelt er nyttige, bidrar positivt til virksomheten eller øker lønnsomheten. En slik vid forståelse ville undergrave avgrensningen i artikkel 19 nr. 1, som unntar kontrakter tildelt for andre formål enn utøvelsen av sektoraktiviteten.
Samtidig understreket Domstolen at artikkel 13 nr. 1 må omfatte alle aktiviteter som faktisk tjener til utøvelsen av posttjenesteaktiviteten ved å gjøre det mulig å utøve denne på forsvarlig vis sett hen til de normale betingelsene for virksomheten. Dette gjelder også aktiviteter av supplerende eller tverrgående karakter, selv om de under andre omstendigheter også kunne tjene aktiviteter utenfor forsyningsdirektivets anvendelsesområde.
På denne bakgrunn la Domstolen til grunn at det er vanskelig å se for seg en forsvarlig levering av posttjenester uten vakthold, resepsjon og overvåkning av innganger i den aktuelle leverandørens kontorer. Dette gjaldt både publikumsåpne lokaler og kontorer brukt til administrative oppgaver, fordi leveringen av posttjenester også omfatter forvaltning og planlegging av disse tjenestene.
Domstolen avviste at den blotte omstendighet at samme tjenester også kunne gagne andre aktiviteter, i seg selv førte kontrakten utenfor direktivets virkeområde. For kontrakter som dekker flere aktiviteter, viste Domstolen til artikkel 6 nr. 1 og 2: dersom én kontrakt dekker flere formål, er det den aktivitet som utgjør kontraktens hovedgjenstand som er avgjørende. På det foreliggende grunnlaget kunne det ikke fastslås at hovedgjenstanden falt utenfor direktiv 2014/25.
Konklusjonen ble derfor at artikkel 13 nr. 1 får anvendelse når slike sikkerhets- og resepsjonstjenester har forbindelse til postsektoraktiviteten ved faktisk å tjene utøvelsen av denne.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at vakthold, resepsjon og overvåkning av innganger i kontorer tilhørende leverandører av posttjenester kan omfattes av direktiv 2014/25 artikkel 13 nr. 1. Vilkåret er at tjenestene faktisk tjener til utøvelsen av postaktiviteten og gjør det mulig å drive denne på forsvarlig vis under normale driftsbetingelser. At tjenestene også kan komme andre aktiviteter til gode, utelukker ikke i seg selv anvendelse av direktivet. For blandede kontrakter er det hovedgjenstanden som er avgjørende.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for avgrensningen av forsyningsdirektivets materielle virkeområde ved kjøp av støtte- og fellestjenester. Den viser at oppdragsgivere i forsyningssektorene må foreta en konkret funksjonell vurdering av om tjenesten faktisk tjener sektoraktiviteten, og ikke nøye seg med at anskaffelsen er generelt nyttig for virksomheten. Samtidig åpner dommen for at administrative og sikkerhetsrelaterte støttefunksjoner kan være omfattet når de er nødvendige for forsvarlig drift av sektoraktiviteten. Ved blandede formål må oppdragsgiver dessuten vurdere kontraktens hovedgjenstand etter reglene om kontrakter som dekker flere aktiviteter.
Ofte stilte spørsmål
Gjelder dommen bare kjerneposttjenester?
Nei. Dommen viser at også støttetjenester kan omfattes av direktiv 2014/25 dersom de faktisk tjener til utøvelsen av postsektoraktiviteten og gjør denne mulig under normale og forsvarlige driftsvilkår.
Er det nok at en tjeneste er nyttig for oppdragsgiverens virksomhet?
Nei. Domstolen presiserer at generell nytte eller økt lønnsomhet ikke er tilstrekkelig. Det må foreligge en reell funksjonell forbindelse til sektoraktiviteten.
Dommen i uoffisiell norsk oversettelse
Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.
Det følger av Domstolens praksis at en kontrakt som en oppdragsgivende enhet inngår, har en forbindelse til den virksomheten som denne enheten utøver i sektoren, i den utstrekning kontrakten er nødvendig for utøvelsen av denne virksomheten, dvs. tjener til gjennomføringen av den (jf. i denne retning dom av 10.4.2008, Ing. Aigner, C-393/06, EU:C:2008:213, avsnitt 56, og av 19.4.2018, Consorzio Italian Management og Catania Multiservizi, C-152/17, EU:C:2018:264, avsnitt 26). I den foreliggende sak er det omtvistet om tjenestene i form av vakthold, resepsjon og overvåkning av innganger i Poste Italianes og andre konsernselskapers kontorer er nødvendige for leveringen av posttjenester. Det skal i denne forbindelse bemerkes at Poste Italiane er en virksomhet som leverer posttjenester, men også en lang rekke andre tjenester uten tilknytning til posttjenester. Det fremgår av foreleggelsesavgjørelsen at de kontorene som er gjenstand for de sikkerhetstjenestene som inngår i kunngjøringen om konkurranse som er omhandlet i hovedsaken, er steder der det utøves både aktiviteter knyttet til posttjenester og aktiviteter uten tilknytning til posttjenester. Ettersom artikkel 19 nr. 1 i direktiv 2014/25 bestemmer at dette direktivet ikke får anvendelse på kontrakter tildelt for andre formål enn utøvelsen av de aktivitetene som er omhandlet i direktivets artikkel 8–14, er det avgjørende spørsmålet om de tjenestene som er gjenstand for kunngjøringen om konkurranse som er omhandlet i hovedsaken, er nødvendige for utøvelsen av Poste Italianes virksomhet i postsektoren, eller om de bare er nyttige for denne. I denne forbindelse har Domstolen allerede uttalt at varer og tjenester som en oppdragsgivende enhet anskaffer for å sikre driften av virksomheten som helhet, og ikke bare den virksomheten som er omhandlet i det relevante direktivet, ikke kan anses for å ha den nødvendige forbindelsen til denne virksomheten (jf. i denne retning dom av 19.4.2018, Consorzio Italian Management og Catania Multiservizi, C-152/17, EU:C:2018:264, avsnitt 28–31). Det er imidlertid ubestridt at tjenestene i form av vakthold, resepsjon og overvåkning av innganger som er omhandlet i kunngjøringen om konkurranse som er omhandlet i hovedsaken, gjelder en lang rekke kontorer der det utøves blandet aktiviteter som er relevante for postsektoren og aktiviteter som ikke er relevante for denne. Det tilkommer den foreleggende retten å etterprøve om de tjenestene som er omhandlet i hovedsaken, er nødvendige for utøvelsen av de aktivitetene som hører inn under postsektoren og som Poste Italiane utfører i de aktuelle kontorene, eller om disse tjenestene derimot tjener alle de aktivitetene som utøves i disse kontorene. Dersom det siste er tilfellet, hører de omhandlede kontraktene ikke inn under virkeområdet for direktiv 2014/
25På bakgrunn av det ovenstående skal det tredje og det femte spørsmålet besvares slik: Artikkel 13 nr. 1 i direktiv 2014/25 skal fortolkes slik at denne bestemmelsen bare får anvendelse på tjenester i form av vakthold, resepsjon og overvåkning av innganger i kontorer tilhørende leverandører av posttjenester, dersom disse tjenestene er nødvendige for utøvelsen av sistnevntes aktiviteter i postsektoren, og ikke bare nyttige for denne; dette tilkommer den foreleggende retten å etterprøve. Om det første og det andre spørsmålet Med det første og det andre spørsmålet ønsker den foreleggende retten nærmere bestemt opplyst om Poste Italiane og dets datterselskap Poste Tutela, sett hen til de faktiske og rettslige omstendighetene som er beskrevet i foreleggelsesavgjørelsen, skal kvalifiseres som «offentligrettslige organer» som omhandlet i direktiv 2014/23, 2014/24 og 2014/
25Det fremgår imidlertid av nærværende doms avsnitt 34 at det er enighet mellom partene om at disse to selskapene kan kvalifiseres som «offentlige virksomheter» som omhandlet i artikkel 4 nr. 2 i direktiv 2014/
25Ettersom det er tilstrekkelig å konstatere at de er offentlige virksomheter for at disse selskapene kan anses for å være oppdragsgivende enheter som omhandlet i dette direktivet, er det unødvendig å besvare det første og det andre spørsmålet. Om det fjerde spørsmålet Med det fjerde spørsmålet ønsker den foreleggende retten nærmere bestemt opplyst om selskaper som er offentlige virksomheter som omhandlet i artikkel 4 nr. 2 i direktiv 2014/25, men som ikke er ordregivende myndigheter, i henhold til direktiv 2014/24 kan anses for å ha plikt til å følge anskaffelsesprosedyrene for kontrakter som ikke hører inn under de sektorene som er omhandlet i direktiv 2014/
25Det skal i denne forbindelse bemerkes at direktiv 2014/24 i henhold til direktivets artikkel 1 nr. 1 får anvendelse på anskaffelser foretatt av ordregivende myndigheter. Det følger av dette direktivets artikkel 2 nr. 1 punkt 1) at «ordregivende myndigheter» i dette direktivets forstand er staten, regionale eller lokale myndigheter, offentligrettslige organer eller sammenslutninger av én eller flere av disse myndighetene eller ett eller flere av disse offentligrettslige organene. Offentlige virksomheter som ikke oppfyller de tre kriteriene som er oppstilt i direktiv 2014/24s artikkel 2 nr. 1 punkt 4) for å bli betegnet som «offentligrettslige organer», er ikke underlagt de forpliktelsene som er fastsatt i dette direktivet. Begrepet «offentlige virksomheter» i direktiv 2014/25s forstand kan for øvrig ikke sidestilles med begrepet «offentligrettslige organer» som omhandlet i direktiv 2014/
24Disse to begrepene kan likevel falle sammen, dersom en offentlig virksomhet også oppfyller de kriteriene som er oppstilt for å være et offentligrettslig organ. Det følger av dette at en offentlig virksomhet som omhandlet i artikkel 4 nr. 2 i direktiv 2014/25 bare er underlagt de forpliktelsene som er fastsatt i direktiv 2014/24, dersom den også kan kvalifiseres som et offentligrettslig organ i henhold til sistnevnte direktiv. Det fjerde spørsmålet skal følgelig besvares med at en offentlig virksomhet som omhandlet i artikkel 4 nr. 2 i direktiv 2014/25, og som ikke er en ordregivende myndighet, bare kan pålegges de forpliktelsene som er fastsatt i direktiv 2014/24, for kontrakter som ikke hører inn under de sektorene som er omhandlet i direktiv 2014/25, dersom denne virksomheten oppfyller de tre kriteriene i artikkel 2 nr. 1 punkt 4) i direktiv 2014/24 for å bli betegnet som et offentligrettslig organ. Om det sjette spørsmålet Med det sjette spørsmålet ønsker den foreleggende retten nærmere bestemt opplyst om prinsippet om beskyttelse av berettiget forventning er til hinder for at en oppdragsgivende enhet annullerer en kunngjøring om konkurranse som den har offentliggjort i Den europeiske unions tidende, uten at denne enheten var forpliktet til å iverksette en anskaffelsesprosedyre. Det skal i denne forbindelse bemerkes at en oppdragsgivende enhet som har igangsatt en anskaffelsesprosedyre, har mulighet til å annullere denne prosedyren, herunder selv om den har offentliggjort en kunngjøring om konkurranse i Den europeiske unions tidende, ettersom EU-retten ikke forplikter denne til å fullføre prosedyren (jf. i denne retning dom av 11.12.2014, Croce Amica One Italia, C-440/13, EU:C:2014:2435, avsnitt 33). Selv om prinsippet om beskyttelse av berettiget forventning i henhold til EUs primærrett får anvendelse i det foreliggende tilfellet, tillater dette prinsippet en virksomhet å kreve erstatning fra det offentlige dersom det offentlige har gitt denne virksomheten presise løfter som gir grunnlag for berettigede forventninger, og disse løftene deretter ikke innfris. Det er imidlertid den foreleggende rettens oppgave å fastlegge de nærmere omstendighetene i den foreliggende saken og å avgjøre om prinsippet om beskyttelse av berettiget forventning er blitt krenket. Den foreleggende retten spør imidlertid reelt om hvilke konsekvenser det har for tilbyderne at en oppdragsgivende enhet igangsetter en anskaffelsesprosedyre uten å være forpliktet til det. I det tilfellet der en oppdragsgivende enhet som er en offentlig virksomhet som omhandlet i artikkel 4 nr. 2 i direktiv 2014/25, men som ikke oppfyller de kriteriene for å bli betegnet som et offentligrettslig organ som er oppstilt i direktiv 2014/24, frivillig igangsetter en anskaffelsesprosedyre, er de forpliktelsene som er fastsatt i EU-retten på området for offentlige anskaffelser, verken direkte eller analogt bindende for denne. Det sjette spørsmålet skal følgelig besvares med at EU-retten ikke er til hinder for at en oppdragsgivende enhet annullerer en anskaffelsesprosedyre som den frivillig har igangsatt, herunder selv om den i Den europeiske unions tidende har offentliggjort en kunngjøring om konkurranse som den ikke var forpliktet til å offentliggjøre. Det tilkommer den foreleggende retten å fastlegge hvilke konsekvenser en slik annullasjon har i henhold til nasjonal rett, særlig med hensyn til tilbydernes eventuelle krav om erstatning.
Sakskostnader
Ettersom behandlingen av saken for den foreleggende retten utgjør et ledd i den saken som verserer for denne retten, tilkommer det den foreleggende retten å treffe
avgjørelse
om sakskostnadene. Bortsett fra de nevnte partenes utgifter kan ikke utgifter som er påløpt i forbindelse med å avgi innlegg for Domstolen, erstattes. På grunnlag av disse premissene kjenner Domstolen (Femte avdeling) for rett: 1) Artikkel 13 nr. 1 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/25/EU av 26. februar 2014 om fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innenfor vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester og om oppheving av direktiv 2004/17/EF skal fortolkes slik at denne bestemmelsen bare får anvendelse på tjenester i form av vakthold, resepsjon og overvåkning av innganger i kontorer tilhørende leverandører av posttjenester, dersom disse tjenestene er nødvendige for utøvelsen av sistnevntes aktiviteter i postsektoren, og ikke bare nyttige for denne; dette tilkommer den foreleggende retten å etterprøve. 2) En offentlig virksomhet som omhandlet i artikkel 4 nr. 2 i direktiv 2014/25, og som ikke er en ordregivende myndighet, kan bare pålegges de forpliktelsene som er fastsatt i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/24/EU av 26. februar 2014 om offentlige anskaffelser og om oppheving av direktiv 2004/18/EF, for kontrakter som ikke hører inn under de sektorene som er omhandlet i direktiv 2014/25, dersom denne virksomheten oppfyller de tre kriteriene i artikkel 2 nr. 1 punkt 4) i direktiv 2014/24 for å bli betegnet som et offentligrettslig organ. 3) EU-retten er ikke til hinder for at en oppdragsgivende enhet annullerer en anskaffelsesprosedyre som den frivillig har igangsatt, herunder selv om den i Den europeiske unions tidende har offentliggjort en kunngjøring om konkurranse som den ikke var forpliktet til å offentliggjøre. Det tilkommer den foreleggende retten å fastlegge hvilke konsekvenser en slik annullasjon har i henhold til nasjonal rett, særlig med hensyn til tilbydernes eventuelle krav om erstatning. Regan Ilešič Juhász Lycourgos Jarukaitis Avsagt i offentlig rettsmøte i Luxembourg den 28. oktober 2020. A. Calot Escobar Justissekretær E. Regan Avdelingspresident --- Nedenfor følger den norske oversettelsen: --- Samling av avgjørelser DOMSTOLENS DOM (Femte avdeling) 28. oktober 2020* «Prejudisiell forelæggelse – inngåelse av kontrakter innenfor vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester – direktiv 2014/25/EU – artikkel 13 – aktiviteter knyttet til levering av posttjenester – oppdragsgivere – offentlige virksomheter – formaliteten» I sak C-521/18, angående en anmodning om prejudisiell
avgjørelse
i henhold til artikkel 267 TEUF, inngitt av Tribunale amministrativo regionale per il Lazio (den regionale forvaltningsdomstolen for Lazio, Italia) ved
avgjørelse
av 4. juli 2018, innkommet til Domstolen den 6. august 2018, i saken Pegaso Srl Servizi Fiduciari, Sistemi di Sicurezza Srl, YW mot Poste Tutela SpA, med følgende deltakere i saken: Poste Italiane SpA, Services Group, har DOMSTOLEN (Femte avdeling), sammensatt av avdelingens president E. Regan, og dommerne M. Ilešič, E. Juhász (refererende dommer), C. Lycourgos og I. Jarukaitis, generaladvokat: M. Bobek, justissekretær: fullmektig M. Longar, på grunnlag av den skriftlige behandlingen og etter rettsmøtet den 22. januar 2020, * Prosessspråk: italiensk. DA ECLI:EU:C:2020:867 1 PEGASO OG SISTEMI DI SICUREZZA etter at det er avgitt innlegg av: – Pegaso Srl Servizi Fiduciari og Sistemi di Sicurezza Srl ved avvocati A. Scuderi og F. Botti, – Poste Tutela SpA ved avvocato S. Napolitano, – Poste Italiane SpA ved avvocati A. Fratini og A. Sandulli, – Services Group ved avvocato L. Lentini, – den italienske regjering ved G. Palmieri, som befullmektiget, bistått av avvocato dello Stato D. Del Gaizo, – Europakommisjonen ved G. Gattinara, P. Ondrůšek og L. Haasbeek, som befullmektigede, og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til
avgjørelse
i rettsmøtet den 23. april 2020, avsagt følgende Dom Anmodningen om prejudisiell
avgjørelse
gjelder tolkningen av 21. og 46. betraktning til og artikkel 16 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/23/EU av 26. februar 2014 om tildeling av konsesjonskontrakter (EUT 2014, L 94, s. 1), av artikkel 2 nr. 1 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/24/EU av 26. februar 2014 om offentlige anskaffelser og om oppheving av direktiv 2004/18/EF (EUT 2014, L 94, s. 65) samt av artikkel 3 nr. 4, artikkel 4 nr. 1 og 2, og artikkel 13 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/25/EU av 26. februar 2014 om fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innenfor vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester og om oppheving av direktiv 2004/17/EF (EUT 2014, L 94, s. 243). Denne anmodningen er blitt inngitt i forbindelse med en tvist mellom på den ene siden Pegaso Srl Servizi Fiduciari, Sistemi di Sicurezza Srl og YW (heretter samlet «Pegaso») og på den andre siden Poste Tutela SpA og Poste Italiane SpA vedrørende lovligheten av en kunngjøring om tildeling, som ledd i en åpen anbudskonkurranse, av tjenester i form av vakthold, resepsjon og overvåkning av innganger i Poste Italianes og andre konsernselskapers kontorer. Rettsregler EU-retten Direktiv 2004/17/EF Artikkel 6 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/17/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innenfor vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester (EUT 2004, L 134, s. 1) med overskriften «Posttjenester» fastsatte følgende i nr. 1: «Dette direktiv gjelder tilgjengeliggjøring av posttjenester og, på betingelsene i nr. 2 bokstav c), andre tjenester enn posttjenester.» 2 ECLI:EU:C:2020:867 PEGASO OG SISTEMI DI SICUREZZA Direktiv 2014/23 Følgende fremgår av 21. og 46. betraktning til direktiv 2014/23: «(21) Begrepet «offentligrettslige organer» er blitt behandlet gjentatte ganger av Den europeiske unions domstol. En rekke presiseringer er avgjørende for den fulle forståelsen av dette begrepet. Det bør derfor presiseres at et organ som fungerer på normale markedsvilkår, har til formål å skape gevinst og bærer tap forbundet med utøvelsen av sine aktiviteter, ikke bør betraktes som […] et «offentligrettslig organ», ettersom allmennhetens behov som det er opprettet med sikte på å imøtekomme eller har fått i oppgave å imøtekomme, kan anses for å ha industriell eller kommersiell karakter. Tilsvarende er betingelsen vedrørende det berørte organets finansiering også blitt behandlet av Den europeiske unions domstol, som [blant annet] har presisert at finansiert «for størstedelens vedkommende» betyr for mer enn halvparten, og at slik finansiering kan omfatte betalinger fra brukere som pålegges, beregnes og innkreves i samsvar med offentligrettslige regler. […] (46) Konsesjoner som tildeles kontrollerte juridiske personer, bør ikke være underlagt anvendelsen av prosedyrene i dette direktiv, dersom den ordregivende myndigheten eller den oppdragsgivende enheten som omhandlet i artikkel 7 nr. 1 bokstav a), utøver en kontroll over den berørte juridiske personen som tilsvarer den kontrollen den utøver over sine egne avdelinger, forutsatt at den kontrollerte juridiske personen utfører mer enn 80 % av sine aktiviteter som gjennomføring av oppgaver som den er blitt betrodd av den kontrollerende ordregivende myndigheten eller oppdragsgivende enheten eller av andre juridiske personer som kontrolleres av nevnte ordregivende myndighet eller oppdragsgivende enhet, uansett hvem som er mottaker av kontraktsytelsen. […]» Dette direktivets artikkel 6 med overskriften «Ordregivende myndigheter» fastsetter i nr. 4: ««Offentligrettslige organer»: organer med alle følgende kjennetegn: a) De er opprettet spesielt med sikte på å imøtekomme allmennhetens behov, men ikke behov av industriell eller kommersiell karakter. b) De har status som juridisk person, […] c) De finansieres for størstedelens vedkommende av staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer, eller er underlagt disse myndigheters eller enheters kontroll, eller de har et administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorgan der mer enn halvparten av medlemmene utpekes av staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer.» Nevnte direktivets artikkel 16 med overskriften «Utelukkelse av aktiviteter som er direkte underlagt alminnelige konkurransevilkår», fastsetter: «Dette direktiv får ikke anvendelse på konsesjoner som tildeles av oppdragsgivende enheter, dersom det i henhold til artikkel 35 i direktiv 2014/25/EU er fastslått at aktiviteten er direkte underlagt alminnelige konkurransevilkår i den medlemsstaten der konsesjonen skal gjennomføres, jf. artikkel 34 i nevnte direktiv.» Direktiv 2014/24 Definisjonen av begrepet «offentligrettslige organer» i artikkel 2 nr. 1 punkt 4) i direktiv 2014/24 tilsvarer definisjonen i artikkel 6 nr. 4 i direktiv 2014/23. ECLI:EU:C:2020:867 3 PEGASO OG SISTEMI DI SICUREZZA Direktiv 2014/25 Definisjonen av begrepet «offentligrettslige organer» i artikkel 3 nr. 4 i direktiv 2014/25 tilsvarer likeledes definisjonen i artikkel 6 nr. 4 i direktiv 2014/23. Artikkel 4 nr. 1 og 2 i direktiv 2014/25 har følgende ordlyd: «
1Ved anvendelsen av dette direktiv er oppdragsgivende enheter enheter som: a) er ordregivende myndigheter eller offentlige virksomheter, og som utøver en av aktivitetene omhandlet i artikkel 8–14 b) dersom de ikke er ordregivende myndigheter eller offentlige virksomheter, utøver en eller flere av aktivitetene omhandlet i artikkel 8–14, og har særlige eller eksklusive rettigheter gitt av en kompetent myndighet i en medlemsstat.
2Med «offentlig virksomhet» forstås enhver virksomhet som de ordregivende myndighetene direkte eller indirekte kan ha bestemmende innflytelse over som følge av eierforhold, kapitalinnskudd eller de for virksomheten gjeldende regler. Bestemmende innflytelse antas å foreligge når de ordregivende myndighetene direkte eller indirekte i forhold til en virksomhet: a) besitter flertallet av virksomhetens tegnede kapital b) rår over flertallet av de stemmene som er knyttet til de kapitalandelene som virksomheten har utstedt c) kan utpeke mer enn halvparten av medlemmene i virksomhetens administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorgan.» Nevnte direktivets artikkel 6 nr. 1 og 2 foreskriver: «
1Ved kontrakter som skal dekke flere aktiviteter, kan oppdragsgivende enheter velge å tildele særskilte kontrakter for hver enkelt aktivitet eller tildele en enkelt kontrakt. Når de oppdragsgivende enhetene velger å tildele særskilte kontrakter, treffes avgjørelsen om hvilke regler som skal anvendes på hver av de særskilte kontraktene, på grunnlag av kjennetegnene ved den aktuelle særskilte aktiviteten. Uavhengig av artikkel 5 får nr. 2 og 3 i denne artikkel anvendelse når oppdragsgivende enheter velger å tildele en enkelt kontrakt. Dersom en av de aktuelle aktivitetene er omfattet av artikkel 346 […] TEUF eller [Europaparlamentets og Rådets direktiv 2009/81/EF av 13. juli 2009 om samordning av fremgangsmåtene ved oppdragsgiveres inngåelse av visse bygge- og anleggs-, vareinnkjøps- og tjenestekontrakter på forsvars- og sikkerhetsområdet og om endring av direktiv 2004/17/EF og 2004/18/EF (EUT 2009, L 216, s. 76)], får imidlertid nærværende direktivs artikkel 26 anvendelse. Valget mellom å tildele en enkelt kontrakt eller en rekke særskilte kontrakter må likevel ikke foretas med det formål å utelukke kontrakten eller kontraktene fra dette direktivets anvendelsesområde, eller eventuelt fra direktiv 2014/24/EU eller direktiv 2014/23/EU.
2En kontrakt som inngås med sikte på utøvelse av flere aktiviteter, er underlagt reglene for den aktiviteten som utgjør kontraktens hovedgjenstand.» 4 ECLI:EU:C:2020:867 PEGASO OG SISTEMI DI SICUREZZA I artikkel 8–14 i direktiv 2014/25 oppregnes de sektorene som dette direktiv får anvendelse på. Disse sektorene er gass og varme (artikkel 8), elektrisitet (artikkel 9), vann (artikkel 10), transporttjenester (artikkel 11), havner og lufthavner (artikkel 12), posttjenester (artikkel 13) samt utvinning av olje og gass og leting etter eller utvinning av kull og annet fast brensel (artikkel 14). Direktivets artikkel 13 er utformet slik: «1. Dette direktiv gjelder for aktiviteter i forbindelse med tilgjengeliggjøring av: a) posttjenester b) andre tjenester enn posttjenester, dersom disse tjenestene leveres av en enhet som også leverer posttjenester som definert i nærværende artikkel nr. 2 bokstav b), og når betingelsene i artikkel 34 nr. 1 ikke er oppfylt med hensyn til de tjenestene som faller inn under nærværende artikkel nr. 2 bokstav b).
2I forbindelse med denne artikkelen, og uten at det berører [Europaparlamentets og Rådets direktiv 97/67/EF av 15. desember 1997 om felles regler for utvikling av Fellesskapets indre marked for posttjenester og forbedring av disse tjenesters kvalitet (EFT 1998, L 15, s. 14)], forstås ved: a) «postforsendelse»: adressert forsendelse i den endelige formen den har på innleveringstidspunktet, uansett vekt. I tillegg til brevforsendelser omfatter slike forsendelser blant annet bøker, kataloger, aviser og tidsskrifter samt postpakker som inneholder varer med eller uten kommersiell verdi, uansett vekt b) «posttjenester»: tjenester som består i innsamling, sortering, transport og omdeling av postforsendelser. Dette omfatter både tjenester som hører under, og tjenester som ikke hører under den befordringsplikt som er fastsatt ved direktiv 97/67/EF c) «andre tjenester enn posttjenester»: tjenester på følgende områder: i) forvaltning av kurertjenester (både før og etter forsendelsen, herunder forvaltning av «mail room»-tjenester) ii) tjenester vedrørende postforsendelser som ikke er omfattet av bokstav a), slik som uadresserte reklameforsendelser.» Direktivets artikkel 19 nr. 1 bestemmer følgende: «Dette direktiv gjelder ikke for kontrakter som oppdragsgivende enheter tildeler i annet øyemed enn utøvelse I denne sammenheng kan ikke forbindelsen mellom den aktuelle kontrakten og denne sektoren være av enhver art for å tjene til utøvelsen av aktiviteter i postsektoren, ettersom artikkel 19 nr. 1 i direktiv 2014/25 ellers ville bli tilsidesatt. For å fastslå at det foreligger en forbindelse mellom kontrakten og aktiviteter i postsektoren som omhandlet i direktivets artikkel 13 nr. 1, er det ikke tilstrekkelig at tjenestene som inngår i kontrakten, bidrar positivt til sektoroppdragsgiverens virksomhet og øker lønnsomheten av denne. Det skal således fastslås at alle aktiviteter som faktisk tjener til utøvelsen av aktiviteter i sektoren for posttjenester, idet de gjør det mulig å utøve disse aktivitetene på forsvarlig vis sett hen til de normale betingelsene for utøvelsen av dem, med unntak av aktiviteter som utøves med et annet formål enn utøvelsen av den aktuelle sektorspesifikke virksomheten, hører inn under aktiviteter i forbindelse med tilgjengeliggjøring av posttjenester som omhandlet i denne bestemmelsen. Det samme gjelder for aktiviteter som, idet de er av supplerende og tverrgående karakter, under andre omstendigheter kunne tjene til utøvelsen av andre aktiviteter som ikke faller inn under forsyningsdirektivets anvendelsesområde. I den foreliggende sak er det vanskelig å forestille seg at posttjenestene kan leveres på forsvarlig vis uten tjenester i form av vakthold, resepsjon og overvåking av innganger til den aktuelle leverandørens kontorer. Denne konstateringen gjelder så vel for kontorer som er åpne for mottakere av posttjenester og således mottar publikum, som for kontorer som brukes til utøvelsen av administrative oppgaver. Som generaladvokaten har anført i punkt 116 i forslaget til
avgjørelse
, omfatter leveringen av posttjenestene nemlig også forvaltning og planlegging av disse tjenestene. På denne bakgrunn kan en kontrakt som den i hovedsaken omhandlede ikke anses for å ha blitt inngått med andre formål enn utøvelsen av aktiviteter i postsektoren som omhandlet i artikkel 19 nr. 1 i direktiv 2014/25, og den har tvert imot, sett hen til betraktningene anført i denne dommens avsnitt 43, en forbindelse til disse aktivitetene som begrunner at den underlegges den ordningen som er innført ved dette direktivet. Tatt i betraktning at Poste Italiane har egenskapen av offentlig virksomhet som omhandlet i artikkel 4 nr. 2 i direktiv 2014/25, slik det fremgår av denne dommens avsnitt 34, og at tjenestene som er omhandlet i hovedsaken, er aktiviteter i forbindelse med leveringen av posttjenester som de faktisk tjener til utøvelsen av, får dette direktivet således anvendelse på kontrakten som er omhandlet i hovedsaken, både i personell og materiell henseende. 10 ECLI:EU:C:2020:867 PEGASO OG SISTEMI DI SICUREZZA En slik konklusjon kan ikke imøtegås ved Poste Italianes argumentasjon om at aktivitetene med vakthold og overvåking av innganger, som er gjenstand for anbudskonkurransen omhandlet i hovedsaken, likeledes leveres til fordel for aktiviteter som faller utenfor det materielle anvendelsesområdet for direktiv 2014/25, slik som betalingstjenester, mobiltelefontjenester, forsikringstjenester eller digitale tjenester. Som generaladvokaten i det vesentlige har anført i punkt 119 og 120 i forslaget til
avgjørelse
, bestemmer artikkel 6 nr. 1 i direktiv 2014/25 nemlig at ved kontrakter som skal dekke flere aktiviteter, kan oppdragsgivende enheter velge å inngå særskilte kontrakter for hver aktivitet eller tildele én enkelt kontrakt. I sistnevnte tilfelle følger det av direktivets artikkel 6 nr. 2 at denne ene kontrakten er underlagt reglene for den aktiviteten som utgjør kontraktens hovedgjenstand. De opplysningene som er forelagt Domstolen, gjør det ikke mulig å godtgjøre at hovedgjenstanden for kontrakten som er omhandlet i den foreliggende sak, var aktiviteter som falt inn under det materielle anvendelsesområdet for direktiv 2014/
25Det kan følgelig ikke fastslås at kontrakten som er omhandlet i hovedsaken, på bakgrunn av de opplysningene som er forelagt Domstolen, og med forbehold for den etterprøvingen som den foreleggende retten skal foreta, faller utenfor det materielle anvendelsesområdet for direktiv 2014/25. Sett hen til det ovennevnte skal det tredje og det femte spørsmålet besvares med at artikkel 13 nr. 1 i direktiv 2014/25 skal fortolkes slik at denne bestemmelsen får anvendelse på aktiviteter som består i levering av tjenester i form av vakthold, resepsjon og overvåking av innganger i kontorer tilhørende leverandører av posttjenester, når disse tjenestene har forbindelse til aktiviteter i postsektoren, for så vidt som de faktisk tjener til utøvelsen av disse aktivitetene, idet de gjør det mulig å utøve disse aktivitetene på forsvarlig vis sett hen til de normale betingelsene for utøvelsen av dem. Om de øvrige spørsmålene Sett hen til besvarelsen av det tredje og det femte spørsmålet er det unødvendig å besvare de øvrige forelagte spørsmålene.
Sakskostnader
Ettersom behandlingen av saken overfor partene i hovedsaken utgjør et ledd i saken som verserer for den foreleggende retten, tilkommer det denne å treffe
avgjørelse
om sakskostnadene. Bortsett fra de nevnte partenes utgifter kan ikke utgifter som er pådratt i forbindelse med innlegg for Domstolen, erstattes. På grunnlag av disse premissene fastslår Domstolen (Femte avdeling): Artikkel 13 nr. 1 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/25/EU av 26. februar 2014 om fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innenfor vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester og om oppheving av direktiv 2004/17/EF skal fortolkes slik at denne bestemmelsen får anvendelse på aktiviteter som består i levering av tjenester i form av vakthold, resepsjon og overvåking av innganger i kontorer tilhørende leverandører av posttjenester, når disse tjenestene har forbindelse til aktiviteter i postsektoren, for så vidt som disse faktisk tjener til utøvelsen av disse aktivitetene, idet de gjør det mulig å utøve disse aktivitetene på forsvarlig vis sett hen til de normale betingelsene for utøvelsen av dem. Underskrifter ECLI:EU:C:2020:867 11