Forum for offentlige anskaffelser

EU-domstolen / EU-retten

C-526/11 IVD: offentligrettslig organ og medlemsfinansiering

Sak
Case C-526/11
Dato
2013-09-12
Domstol
EU-domstolen
Parter
IVD GmbH & Co. KG mot Ärztekammer Westfalen-Lippe
Type
prejudisiell avgjørelse
Regelverk
direktiv 2004/18/EF artikkel 1 nr. 9 annet ledd bokstav c)
Dommen gjelder tolkningen av vilkårene for at et organ skal anses som et «offentligrettslig organ» etter direktiv 2004/18 artikkel 1 nr. 9 annet ledd bokstav c). EU-domstolen kom til at en lovregulert faglig sammenslutning av leger ikke er «for størstedelens vedkommende finansiert» av offentlige myndigheter og heller ikke underlagt offentlig kontroll av driften bare fordi medlemsbidragene har hjemmel i lov og bidragsreglementet må godkjennes av tilsynsmyndigheten.

Hovedspørsmål

Hovedspørsmålet var om en lovregulert legeforening kunne anses som et offentligrettslig organ etter anskaffelsesdirektivet når den hovedsakelig ble finansiert gjennom medlemsbidrag og bidragsreglementet måtte godkjennes av offentlig tilsynsmyndighet. Særlig gjaldt saken rekkevidden av alternativene «for størstedelens vedkommende finansieres» og «drift er underlagt kontroll» i artikkel 1 nr. 9 annet ledd bokstav c).

Rettslig kjerne

Den sentrale rettslige kjernen er avgrensningen av når et organ har en så nær tilknytning til offentlige myndigheter at det omfattes av anskaffelsesdirektivets begrep «offentligrettslig organ». Domstolen presiserer at de tre alternative tilknytningskriteriene i artikkel 1 nr. 9 annet ledd bokstav c) må tolkes formålsbestemt, ut fra direktivets formål om å forhindre at andre hensyn enn økonomiske påvirker kontraktstildelinger. «Finansiering» forutsetter en overføring av midler uten særlig motytelse som støtter organets virksomhet, og også indirekte finansiering kan omfattes. Likevel er ikke enhver lovhjemlet og obligatorisk medlemsfinansiering tilstrekkelig. Når organet har betydelig organisatorisk og budsjettmessig uavhengighet til å fastsette oppgavenes innhold, omfang og gjennomføring, og dermed også sitt finansieringsbehov og bidragsnivå, foreligger ikke den nødvendige nære avhengigheten til offentlige myndigheter. Tilsvarende er etterfølgende legalitetskontroll eller godkjenning som bare sikrer budsjettbalanse, ikke «kontroll av driften» i bestemmelsens forstand.

Faktum

Ärztekammer Westfalen-Lippe, en faglig sammenslutning for leger i Nordrhein-Westfalen, gjennomførte en anbudskonkurranse om trykking og utsendelse av nyhetsbrev samt annonsesalg og abonnementssalg. Etter evalueringen ble WWF Druck + Medien GmbH valgt fremfor IVD GmbH & Co. KG. IVD angrep tildelingen og anførte at den valgte leverandøren ikke hadde fremlagt påkrevde referanser. Da saken kom til Oberlandesgericht Düsseldorf, tok retten opp av eget tiltak om Ärztekammer overhodet var en oppdragsgiver etter direktiv 2004/18. Etter tysk rett var medlemskap obligatorisk for leger i delstaten, og sammenslutningen kunne kreve inn bidrag fra medlemmene. Bidragenes størrelse ble fastsatt i et reglement vedtatt av sammenslutningen selv, men reglementet måtte godkjennes av tilsynsmyndigheten. Den foreleggende retten la til grunn at organet oppfylte vilkårene om å ivareta allmennhetens behov og å være en juridisk person, men var i tvil om finansierings- eller kontrollvilkåret i artikkel 1 nr. 9 annet ledd bokstav c) var oppfylt.

Domstolens vurdering

Domstolen tok utgangspunkt i at opptak i vedlegg III til direktiv 2004/18 ikke skaper en ugjendrivelig formodning for at et organ er et «offentligrettslig organ». Det avgjørende er om de materielle vilkårene i artikkel 1 nr. 9 annet ledd er oppfylt. Bestemmelsen krever tre kumulative vilkår: organet må være opprettet for å ivareta allmennhetens behov uten industriell eller kommersiell karakter, være en juridisk person, og dessuten oppfylle ett av de tre alternative kriteriene i bokstav c).

Domstolen fremhevet at alternativene i bokstav c) uttrykker en nær tilknytning til offentlige myndigheter, som kan gi risiko for at andre hensyn enn økonomiske påvirker anskaffelsesbeslutninger. Derfor skal kriteriene tolkes formålsbestemt.

Når det gjelder finansiering, viste Domstolen til at begrepet omfatter overføring av finansielle midler uten særlig motytelse for å støtte virksomheten, og at også indirekte finansiering kan omfattes. Tidligere praksis om kringkastingsavgifter og lovregulerte bidrag til sosialforsikring viste at indirekte finansiering kan foreligge når lovgivningen i realiteten bestemmer ytelser, utgifter og bidragsgrunnlag slik at organet bare har begrenset skjønn. Dette gjaldt imidlertid ikke her. Selv om loven oppregnet oppgavene og ga hjemmel til å kreve inn medlemsbidrag, hadde Ärztekammer etter foreleggelsesavgjørelsen vid skjønn med hensyn til arten, omfanget og gjennomføringen av handlingene som skulle utføres innenfor de lovbestemte oppgavene. Dermed hadde organet også betydelig frihet til å fastsette sitt budsjettbehov og størrelsen på bidragene.

At bidragsreglementet måtte godkjennes av tilsynsmyndigheten endret ikke dette. Godkjenningen skulle bare sikre budsjettbalanse og innebar ikke styring av oppgavenes innhold eller finansieringsnivå på en måte som skapte den nødvendige avhengigheten av offentlige myndigheter. Domstolen la også vekt på at ordningen ble vedtatt av et delegertmøte sammensatt av bidragsyterne selv, noe som ytterligere understøttet uavhengigheten.

Når det gjaldt kontroll av driften, uttalte Domstolen at etterfølgende kontroll i prinsippet ikke oppfyller kriteriet, fordi den ikke gjør det mulig for offentlige myndigheter å påvirke organets anskaffelsesbeslutninger. En generell legalitetskontroll og godkjenning begrenset til å kontrollere budsjettbalansen var derfor ikke tilstrekkelig til å etablere «kontroll av driften» etter bestemmelsen.

Konklusjon

EU-domstolen besvarte spørsmålet med at artikkel 1 nr. 9 annet ledd bokstav c) i direktiv 2004/18 ikke er oppfylt i en situasjon som den forelagte. Et organ som hovedsakelig finansieres gjennom medlemsbidrag det selv kan fastsette og kreve inn med hjemmel i lov, er ikke av den grunn for størstedelens vedkommende offentlig finansiert når loven ikke fastsetter oppgavenes omfang og karakter på en måte som begrenser organets skjønn. Heller ikke kravet om godkjenning av bidragsfastsettelsen fra tilsynsmyndigheten utgjør i seg selv kontroll av driften.

Praktisk betydning

Dommen er viktig for vurderingen av om lovregulerte sammenslutninger, kamre, profesjonsorganer og lignende omfattes av anskaffelsesregelverket som offentligrettslige organer. Den viser at hjemmel i lov, obligatorisk medlemskap og offentlig godkjenning av finansieringsordningen ikke er nok alene. Det avgjørende er om det foreligger en reell og nær avhengighet av offentlige myndigheter gjennom finansiering eller styring. For offentlige anskaffelser innebærer dette at klassifiseringen må bygge på en konkret vurdering av organets organisatoriske og budsjettmessige uavhengighet, ikke bare på formelle trekk eller oppføring i nasjonale lister og vedlegg til direktivet.

Ofte stilte spørsmål

Er et lovregulert profesjonsorgan automatisk et offentligrettslig organ etter anskaffelsesdirektivet?

Nei. Dommen fastslår at det må foretas en materiell vurdering av vilkårene i artikkel 1 nr. 9 annet ledd. Oppføring i vedlegg til direktivet eller nasjonal lovregulering er ikke tilstrekkelig alene.

Er offentlig godkjenning av medlemsbidrag nok til å etablere offentlig kontroll av driften?

Nei. Dersom godkjenningen bare innebærer en etterfølgende kontroll av budsjettbalanse eller legalitet, er dette ikke kontroll av driften i bestemmelsens forstand.

Dommen i uoffisiell norsk oversettelse

Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.

Samling av avgjørelser DOMSTOLENS DOM (Femte avdeling) 12. september 2013 * «Offentlige kontrakter – direktiv 2004/18/EF – artikkel 1 nr. 9 annet ledd bokstav c) – begrepet «offentligrettslig organ» – vilkår vedrørende enten finansiering av driften, kontroll av driften eller utøvelse av kontroll over ledelsen, som foretas av staten, regionale eller lokale myndigheter, eller andre offentligrettslige organer – faglig sammenslutning av leger – finansiering fastsatt i loven i form av bidrag betalt av medlemmene av denne sammenslutningen – bidragets størrelse, fastsatt av sammenslutningens delegertmøte – samme sammenslutnings uavhengighet med hensyn til fastsettelsen av omfanget og fremgangsmåter for gjennomføring av dens lovbestemte oppgaver» I sak C-526/11, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Oberlandesgericht Düsseldorf (Tyskland) ved

avgjørelse

av 5. oktober 2011, innkommet til Domstolen den 18. oktober 2011, i saken: IVD GmbH & Co. KG mot Ärztekammer Westfalen-Lippe, øvrige parter: WWF Druck + Medien GmbH, har DOMSTOLEN (Femte avdeling) sammensatt av avdelingsformann T. von Danwitz og dommerne A. Rosas, E. Juhász, D. Šváby (refererende dommer) og C. Vajda, generaladvokat: P. Mengozzi justissekretær: førstekonsulent A. Impellizzeri, på grunnlag av den skriftlige behandlingen og etter rettsmøtet den 8. november 2012, etter at det er avgitt innlegg av: – IVD GmbH & Co. KG ved Rechtsanwalt J. Eggers * Prosessspråk: tysk. DA ECLI:EU:C:2013:543 1 IVD – Ärztekammer Westfalen-Lippe ved Rechtsanwälte S. Gesterkamp og T. Schneider-Lasogga – den tsjekkiske regjering ved M. Smolek og T. Müller, som befullmektigede – Europakommisjonen ved M. Noll-Ehlers, A. Tokár og C. Zadra, som befullmektigede, og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet den 30. januar 2013, avsagt følgende Dom 1 Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder fortolkningen av artikkel 1 nr. 9 annet ledd bokstav c) i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT L 134, s. 114).

2Denne anmodningen er inngitt i forbindelse med en tvist mellom IVD GmbH & Co. KG (heretter «IVD») og Ärztekammer Westfalen-Lippe (den faglige sammenslutningen av leger i Westfalen-Lippe, heretter «Ärztekammer») vedrørende sistnevntes

avgjørelse

om å tildele en kontrakt til en annen virksomhet etter en anbudsrunde. Rettsregler EU-retten 3 Artikkel 1 nr. 9 annet og tredje ledd i direktiv 2004/18 bestemmer: «Med «offentligrettslig organ» forstås ethvert organ: a) som er opprettet særskilt med henblikk på å dekke allmennhetens behov, dog ikke behov av industriell eller kommersiell karakter, b) som er en juridisk person, og c) hvis drift enten for størstedelens vedkommende finansieres av staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer, eller hvis drift er underlagt disses kontroll, eller der staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer utpeker mer enn halvparten av medlemmene i administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorganet. Ikke-uttømmende fortegnelser over de offentligrettslige organene eller kategoriene av organer som oppfyller kriteriene i annet ledd bokstav a), b) og c), finnes i vedlegg III. [...]»

4For Forbundsrepublikken Tysklands vedkommende angir nevnte vedlegg næringsorganisasjoner, og særlig legesammenslutninger, blant offentlige instanser som er opprettet av staten, delstatene eller de lokale myndighetene (del III, 1.1, annet strekpunkt). 2 ECLI:EU:C:2013:543 IVD Tysk rett

5I henhold til § 6 nr. 1 punkt 1–5 i Heilberufsgesetz des Landes Nordrhein-Westfalen (lov om helsevirksomhet i delstaten Nordrhein-Westfalen, heretter «HeilBerG NRW») har Ärztekammer særlig til oppgave: «1. å yte støtte til den offentlige helsetjenesten og den offentlige veterinærtjenesten under utførelsen av deres oppgaver, særlig å fremme forslag vedrørende ethvert spørsmål som berører helsepersonell og legevitenskap 2. etter anmodning fra tilsynsmyndigheten å avgi uttalelse samt etter anmodning fra de kompetente myndigheter å utarbeide sakkyndige erklæringer og utpeke sakkyndige 3. å sikre og offentliggjøre planer for lege- og tannlegevakt utenom konsultasjonstidene, samt å fastsette regler herfor 4. å fremme og ivareta medlemmenes faglige etterutdanning for å bidra til at medlemmene gjennom hele sin yrkesaktive karriere har de kunnskaper, ferdigheter og kvalifikasjoner som er nødvendige for utøvelsen av sitt yrke, og som svarer til det gjeldende nivå innen vitenskap og praksis, å fastsette regler for videreutdanning i samsvar med [denne] lov, samt å attestere faglige kvalifikasjoner [...] 5. å fremme og ivareta kvalitetssikring innen helse- og veterinærvesenet – særlig gjennom sertifisering – og samordne denne med deltakerne».

6Det fremgår av forelggelsesavgjørelsen og de saksdokumenter Domstolen er i besittelse av, at samme lov: – likeledes pålegger Ärztekammer, blant annet, å arbeide for å opprettholde et høyt faglig nivå, å ivareta medlemmenes faglige interesser, å fremme gode forhold mellom medlemmene, å etablere bistandsinstitusjoner til fordel for medlemmene og deres familier samt å opplyse allmennheten om sine aktiviteter og emner som har tilknytning til yrket [§ 6 nr. 1 punkt 6–8, 10 og 12)] – tildeler alle leger som utøver sitt yrke i delstaten Nordrhein-Westfalen, eller som har fast bosted der, status som medlem av denne sammenslutningen (§ 2) – i prinsippet tildeler alle sammenslutningens medlemmer rett til å stemme ved sammenslutningens delegertmøte (§ 12 nr. 1) – fastsetter en rett for Ärztekammer til å kreve inn bidrag fra medlemmene med henblikk på utførelsen av sine oppgaver (§ 6 nr. 4 første punktum) – foreskriver at disse bidragenes størrelse skal fastsettes i et reglement som vedtas av denne sammenslutningen (§ 23 nr. 1) – foreskriver at dette reglementet skal godkjennes av tilsynsmyndigheten (§ 23 nr. 2), hvilket alene skal sikre at det er balanse i sammenslutningens budsjett – foreskriver at tilsynsmyndigheten etterfølgende foretar en generell kontroll av samsvar mellom lovgivningen og den måten Ärztekammer utfører sine oppgaver på (§ 28 nr. 1). ECLI:EU:C:2013:543 3 IVD Tvisten i hovedsaken og det prejudisielle spørsmålet 7 Ärztekammer iverksatte en anbudsprosedyre vedrørende trykking og utsendelse av sammenslutningens nyhetsbrev samt annonsesalg og abonnementssalg, og kunngjøringen ble offentliggjort i Den europeiske unions tidende den 5. november 2010. Etter at to andre tilbudsgivere var blitt avvist, stod valget mellom IVD og WWF Druck + Medien GmbH, og sistnevntes tilbud endte med å bli antatt. 8 IVD reiste innsigelse mot denne avgjørelsen og iverksatte deretter en klageprosedyre ved Vergabekammer, som er en administrativ myndighet med kompetanse til å behandle innsigelser i anskaffelsessaker, idet selskapet gjorde gjeldende at den tilbudsgiveren hvis tilbud ble antatt, hadde unnlatt å fremlegge visse nødvendige referanser som var krevd av Ärztekammer. Klagen ble forkastet av denne myndigheten, som fant selskapets anførsler ubegrunnede. 9 Oberlandesgericht Düsseldorf (ankedomstolen i Düsseldorf), som skal treffe

avgjørelse

i et søksmål til prøving av nevnte instans'

avgjørelse

, har besluttet ex officio å undersøke hvorvidt Ärztekammer kan betraktes som oppdragsgiver, hvilket er avgjørende for om den av IVD anlagte sak kan tas under realitetsbehandling.

10Det er den foreleggende rettens oppfatning at Ärztekammer, med de oppgaver som sammenslutningen er tillagt i henhold til § 6 nr. 1 punkt 1–5 i HeilBerG NRW, ivaretar allmennhetens behov, dog ikke behov av industriell eller kommersiell karakter. Dessuten fremgår det av de saksdokumenter Domstolen er i besittelse av, at den aktuelle sammenslutningen har status som juridisk person. Følgelig oppfyller sammenslutningen kriteriene i artikkel 1 nr. 9 annet ledd bokstav a) og b) i direktiv 2004/18. 11 Derimot er denne retten i tvil om hvorvidt Ärztekammers rett til å kreve inn bidrag fra medlemmene utgjør en indirekte statlig finansiering som oppfyller det første vilkåret i dette direktivets artikkel 1 nr. 9 annet ledd bokstav c). 12 Ifølge den foreleggende retten følger det av dom av 13. desember 2007, Bayerischer Rundfunk m.fl. (sak C-337/06, Sml. I, s. 11173), og av 11. juni 2009, Hans & Christophorus Oymanns (sak C-300/07, Sml. I, s. 4779), at det er tale om en slik indirekte statlig finansiering når staten enten selv fastsetter grunnlaget for og størrelsen av bidraget, eller utøver en slik innflytelse – ved bestemmelser som presist beskriver de ytelser som den aktuelle juridiske personen skal prestere, og som omfatter fastsettelsen av bidragsstørrelsen – at denne juridiske personen bare overlates et lite skjønn ved fastsettelsen av dette bidraget.

13Denne retten har dessuten anført at størrelsen av de bidrag Ärztekammer krever inn, samt omfanget og karakteren av de oppgaver sistnevnte skal ivareta, ikke er fastsatt i gjeldende lovgivning på en slik måte at sammenslutningens fastsettelse av bidragsstørrelsen bare kan finne sted innenfor snevre grenser. Denne sammenslutningen rår derimot over et vidt skjønn ved utførelsen av oppgavene med hensyn til dens finansieringsbehov, og dermed også med hensyn til fastsettelsen av bidragsbeløp fra dens medlemmer. Den nevnte retten har for øvrig gjort oppmerksom på at selv om det kreves en godkjenning av ordningen som fastsetter dette beløpet, fra tilsynsmyndigheten, har denne godkjenningen alene til hensikt å sikre at det er balanse i sammenslutningens budsjett.

14På bakgrunn av disse konkrete opplysningene er den foreleggende retten av den oppfatning at Ärztekammer ikke oppfyller de kjennetegn Domstolen anførte i de dommene som er nevnt i denne dommens avsnitt 12, og retten ønsker opplyst om disse alltid er nødvendige for at det skal være tale om en offentlig finansiering. 4 ECLI:EU:C:2013:543 IVD

15På denne bakgrunn har Oberlandesgericht Düsseldorf besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «Er det tale om at et [...] organ (konkret: en næringsorganisasjon) i den forstand dette uttrykket er anvendt i artikkel 1 nr. 9 annet ledd bokstav c) i [...] direktiv 2004/18 [...], «for størstedelens vedkommende finansieres av staten», eller hvis «drift er underlagt [...] kontroll» fra staten, dersom – organet i henhold til lov er berettiget til å kreve inn bidrag fra dets medlemmer, men loven verken fastsetter bidragenes størrelse eller omfanget av de ytelser som skal finansieres gjennom bidraget, – gebyrordningen imidlertid krever statlig tillatelse?» Om det prejudisielle spørsmålet

16Med spørsmålet ønsker den foreleggende retten nærmere bestemt opplyst om artikkel 1 nr. 9 annet ledd bokstav c) i direktiv 2004/18 skal fortolkes slik at et organ, som f.eks. en offentligrettslig faglig sammenslutning, enten oppfyller kriteriet om at organets drift for størstedelens vedkommende skal finansieres av de offentlige myndighetene, dersom dette organet for størstedelens vedkommende finansieres av dets medlemmers bidrag som gjeldende lov bemyndiger det til å fastsette og kreve inn, i det tilfellet der denne loven ikke fastsetter omfanget og karakteren av de handlinger som nevnte organ foretar innenfor rammen av utførelsen av dets lovbestemte oppgaver, og som disse bidragene har til hensikt å finansiere, eller oppfyller kriteriet om offentlige myndigheters kontroll av det aktuelle organets drift, dersom den avgjørelsen der samme organ fastsetter størrelsen av bidragene, skal godkjennes av en tilsynsmyndighet. 17 Innledningsvis bemerkes, i likhet med den foreleggende rettens bemerkninger, at Ärztekammer er omhandlet av vedlegg III til direktiv 2004/18, der de offentlige organene og kategoriene av offentlige organer som er omhandlet i artikkel 1 nr. 9 annet ledd, er identifisert for hver medlemsstat. I vedleggets del III, som gjelder Forbundsrepublikken Tyskland, nevner annet strekpunkt i kategori 1.1, som angår «[o]ffentlige instanser, [...], som er opprettet av staten, delstatene eller de lokale myndighetene», i underkategorien «sammenslutninger» blant annet «sammenslutninger av [...] leger».

18Som generaladvokaten har påpekt i punkt 20 og 21 i forslaget til

avgjørelse

, utgjør et gitt organs opptagelse i dette vedlegget imidlertid bare gjennomføringen av den materielle bestemmelsen som angis i artikkel 1 nr. 9 annet ledd i direktiv 2004/18, uten at det derav følger en ugjendrivelig formodning om at dette organet utgjør et «offentligrettslig organ» som omhandlet i denne bestemmelsen. Det tilkommer dermed Unionens rettsinstanser, når de forelegges en begrunnet anmodning om dette fra en nasjonal domstol, å sikre at dette direktivet er konsekvent, ved å undersøke om opptagelsen av et organ i det aktuelle vedlegget er uttrykk for en korrekt anvendelse av denne materielle bestemmelsen (jf. i denne retning dommen i saken Hans & Christophorus Oymanns, avsnitt 42, 43 og 45).

19I denne forbindelse utgjør en enhet i henhold til artikkel 1 nr. 9 annet ledd i direktiv 2004/18 et «offentligrettslig organ» som omhandlet i denne bestemmelsen og er som følge herav underlagt bestemmelsene i dette direktivet, når tre kumulative vilkår er oppfylt, nemlig at denne enheten er blitt opprettet særskilt med henblikk på å dekke allmennhetens behov, dog ikke behov av industriell eller kommersiell karakter [bokstav a)], at den er en juridisk person [bokstav b)], og at dens drift for størstedelens vedkommende finansieres av offentlige myndigheter, eller dens drift kontrolleres av sistnevnte, eller at mer enn halvparten av medlemmene i dens administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorgan er utpekt av offentlige myndigheter [bokstav c)]. ECLI:EU:C:2013:543 5 IVD

20De tre alternative kriteriene som er angitt i direktivets artikkel 1 nr. 9 annet ledd bokstav c), innebærer alle en nær tilknytning til offentlige myndigheter. En slik tilknytning gjør det nemlig mulig for sistnevnte å påvirke det aktuelle organets avgjørelser på området for offentlige kontrakter, hvilket gir opphav til muligheten for at andre hensyn enn økonomiske fører til disse avgjørelsene og særlig risikoen for at innenlandske tilbudsgivere eller søkere innrømmes fortrinnsrett, noe som skaper hindringer for den frie utveksling av tjenester og varer, som anvendelsen av direktiver om offentlige anskaffelser nettopp har til formål å forhindre (jf. vedrørende tilsvarende bestemmelser som ligger forut for direktiv 2004/18, dom av 1.2.2001, sak C-237/99, Kommisjonen mot Frankrike, Sml. I, s. 939, avsnitt 39, 41, 42, 44 og 48).

21I lys av disse formålene skal hvert av disse kriteriene fortolkes formålsbestemt (jf. vedrørende tilsvarende bestemmelser som ligger forut for direktiv 2004/18, dommen i saken Kommisjonen mot Frankrike, avsnitt 43 og den deri nevnte rettspraksis samt dommen i saken Bayerischer Rundfunk m.fl., avsnitt 40), dvs. uavhengig av de formelle bestemmelsene til deres gjennomføring (jf. analogt at de skaper en nær tilknytning til de offentlige myndighetene.

22Hva for det første angår det første kriteriet som er angitt i artikkel 1 nr. 9 annet ledd bokstav c) i direktiv 2004/18, hvoretter driften for størstedelens vedkommende skal finansieres av de offentlige myndighetene, viser begrepet finansiering til en overføring av finansielle midler som gjennomføres uten særlig motytelse med henblikk på å støtte den berørte enhetens aktiviteter (jf. vedrørende tilsvarende bestemmelser som ligger forut for direktiv 2004/18, dom av 3.10.2000, sak C-380/98, Sml. I, s. 8035, avsnitt 21). 23 Idet dette begrepet fortolkes formålsbestemt, har Domstolen fastslått at kriteriet om at driften for størstedelens vedkommende skal finansieres av de offentlige myndighetene, omfatter en indirekte finansieringsmetode.

24En slik finansiering kan gjennomføres i form av en avgift som for så vidt angår dens prinsipp og størrelse er fastsatt og pålagt ved lov, og som ikke utgjør vederlag fra de betalingspliktige personene for den faktiske benyttelsen av ytelser levert av det aktuelle organet, og der innkrevingsmetoden henhører under utøvelsen av offentlig myndighet (jf. i denne retning dommen i saken Bayerischer Rundfunk m.fl., avsnitt 41, 42, 44, 45 og 47–49). 25 Den omstendighet at et organ formelt selv fastsetter det bidragsbeløpet som sikrer størsteparten av dets finansiering, utelukker ikke at det kan foreligge en indirekte finansiering som oppfyller nevnte kriterium. Dette er således tilfelle når organer, slik som offentlige sosiale forsikringsordninger, finansieres gjennom bidrag betalt av eller for deres forsikrede uten særlig motytelse, når opptaket i en slik ordning samt betalingen av bidragene til denne gjøres obligatorisk ved lov, og bidragssatsen – selv om disse forsikringsordningene formelt selv fastsetter den – dels følger av lovgivningen, idet loven som fastsetter de ytelsene som utbetales av disse forsikringsordningene, samt de tilsvarende utgiftene, forbyr dem å prestere sine ytelser for å oppnå overskudd, dels skal tillates av tilsynsmyndigheten, og innkreving av bidrag er obligatorisk i henhold til offentligrettslige lovbestemmelser (jf. i denne retning dommen i saken Hans & Christophorus Oymanns, avsnitt 53–56).

26Det må imidlertid konstateres at situasjonen for et organ, slik som Ärztekammer, ikke kan sidestilles med den som er beskrevet i denne dommens foregående avsnitt. 27 Selv om HeilBerG NRW har oppregnet dette organets oppgaver, følger det dog av forelggelsesavgjørelsen at dets situasjon er kjennetegnet ved en utstrakt grad av uavhengighet, som det i henhold til denne loven nyter med henblikk på fastsettelsen av karakteren, omfanget og gjennomføringen av de handlinger det foretar for å utføre sine oppgaver, og følgelig fastsettelsen av det nødvendige budsjettet hertil, og dermed det bidragsbeløpet det krever fra sine medlemmer. Den omstendighet at det reglementet som fastsetter dette beløpet, skal godkjennes av en offentlig tilsynsmyndighet, er ikke avgjørende, 6 ECLI:EU:C:2013:543 IVD ettersom denne myndigheten begrenser seg til å etterprøve om det aktuelle organets budsjett er i balanse, dvs. om organet gjennom medlemsbidrag og dets andre ressurser sikrer seg tilstrekkelige inntekter til å dekke alle de kostnadene som er forbundet med dets drift etter de regler det selv har vedtatt.

28Som generaladvokaten har anført i punkt 65 og 66 i forslaget til

avgjørelse

, er denne uavhengigheten i forhold til offentlige myndigheter dessuten ytterligere forsterket i dette tilfellet som følge av den omstendighet at ordningen er vedtatt av et delegertmøte bestående av bidragsyterne selv.

29Hva dernest angår det andre kriteriet som er anført i artikkel 1 nr. 9 annet ledd bokstav c) i direktiv 2004/18 om de offentlige myndighetenes kontroll av organets drift, bemerkes at en etterfølgende kontroll i prinsippet ikke oppfyller dette kriteriet, ettersom en slik kontroll ikke gjør det mulig for de offentlige myndighetene å påvirke det aktuelle organets avgjørelser på området for offentlige kontrakter (jf. i denne retning dom av 27.2.2003, sak C-373/00, Adolf Truley, Sml. I, s. 1931, avsnitt 70). Dette er således i prinsippet tilfelle ved en generell legalitetskontroll som etterfølgende foretas av en tilsynsmyndighet, og så meget desto mer ved denne myndighetens medvirkning i form av en godkjenning av dette organets

avgjørelse

om fastsettelse av størrelsen av de bidragene som sikrer den vesentligste delen av dets finansiering, som begrenser seg til en etterprøving av om nevnte organs budsjett er i balanse.

30Det fremgår således at selv om loven dels fastsetter organets oppgaver og den måten størsteparten av finansieringen skal fremskaffes på, dels foreskriver at den avgjørelsen der organet fastsetter størrelsen av de bidragene som dets medlemmer skal betale, skal godkjennes av en tilsynsmyndighet, har et organ som Ärztekammer konkret en organisatorisk og budsjettmessig uavhengighet, hvilket er til hinder for at det kan anses for å stå i et nært avhengighetsforhold til de offentlige myndighetene. Følgelig innebærer et slikt organs finansieringsordning ikke at det for størstedelens vedkommende er finansiert av de offentlige myndighetene, og gir ikke mulighet for at organets drift kontrolleres av sistnevnte. 31 Sett hen til samtlige ovenstående betraktninger skal det forelagte spørsmålet besvares med at artikkel 1 nr. 9 annet ledd bokstav c) i direktiv 2004/18 skal fortolkes slik at et organ, slik som en offentligrettslig faglig sammenslutning, verken oppfyller kriteriet om at dette organets drift for størstedelens vedkommende finansieres av de offentlige myndighetene, når dette organet for størstedelens vedkommende finansieres av dets medlemmers bidrag som loven bemyndiger det til å fastsette og kreve inn, i det tilfellet der denne loven ikke fastsetter omfanget og karakteren av de handlinger som nevnte organ foretar innenfor rammen av utførelsen av dets lovbestemte oppgaver, og som disse bidragene har til hensikt å finansiere, eller oppfyller kriteriet om offentlige myndigheters kontroll av det aktuelle organets drift alene av den grunn at den avgjørelsen der samme organ fastsetter størrelsen av bidragene, skal godkjennes av en tilsynsmyndighet.

Sakskostnader

32Da behandlingen av saken for Domstolen i forhold til hovedsakens parter utgjør et ledd i den saken som verserer for den foreleggende retten, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om sakskostnadene. Bortsett fra nevnte parters utgifter kan de utgifter som er avholdt i forbindelse med avgivelse av innlegg for Domstolen, ikke erstattes. På grunnlag av disse premisser kjenner Domstolen (Femte avdeling) for rett: Artikkel 1 nr. 9 annet ledd bokstav c) i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter skal fortolkes slik at et organ, slik som en offentligrettslig faglig sammenslutning, verken oppfyller kriteriet om at dette organets drift for størstedelens vedkommende finansieres av de offentlige myndighetene, når dette organet for størstedelens vedkommende finansieres av dets medlemmers bidrag som loven bemyndiger det til å fastsette og kreve inn, i det tilfellet der denne loven ikke fastsetter omfanget og karakteren av de handlinger som nevnte organ foretar innenfor rammen av utførelsen av dets lovbestemte oppgaver, og som disse bidragene har til hensikt å finansiere, eller oppfyller kriteriet om offentlige myndigheters kontroll av det aktuelle organets drift alene av den grunn at den avgjørelsen der samme organ fastsetter størrelsen av bidragene, skal godkjennes av en tilsynsmyndighet. Underskrifter ECLI:EU:C:2013