C-534/23: Hyperlenker i tilbud via eSubmission

side, som viste at det var mulig å bruke hyperlenker i et tilbud avgitt via applikasjonen eSubmission.

66Kongeriket Spania har tilføyd at de berørte tilbyderne under disse omstendighetene var ofre for en uklar formulering av anskaffelsesdokumentene, og at det ville stride mot rettssikkerhetsprinsippet og prinsippet om beskyttelse av berettigede forventninger å la konsekvensene av denne uklare formuleringen falle på tilbyderne. Det er for øvrig ikke rimelig å kreve at tilbyderne skal kunne forutse at Kommisjonen ville avvise dokumenter gjort tilgjengelige via hyperlenker, sett hen til den manglende klarheten i anskaffelsesdokumentene og Kommisjonens tidligere adferd. Domstolens bemerkninger 67 Ifølge rettssikkerhetsprinsippet, som er et grunnleggende EU-rettslig prinsipp, skal EUs rettsregler være klare og presise, og virkningene av dem skal være forutsigbare, særlig når de kan ha ugunstige virkninger for borgerne (dom av 29.4.2021, Banco de Portugal m.fl., C-504/19, EU:C:2021:335, avsnitt 51 og den rettspraksis som er nevnt der). 68 Prinsippet om beskyttelse av berettigede forventninger er en naturlig følge av rettssikkerhetsprinsippet. Ifølge Domstolens faste praksis kan enhver borger som en EU-institusjon har gitt begrunnede forhåpninger, påberope seg dette prinsippet. Forutsetningen er at vedkommende er i besittelse av presise, ubetingede og samstemmende forsikringer fra en kompetent EU-kilde. Det er videre en forutsetning at disse forsikringene er i samsvar med gjeldende regler (dom av 3.9.2024, Illumina mot Kommisjonen, C-611/22 P og C-625/22 P, EU:C:2024:677, avsnitt 182 og den rettspraksis som er nevnt der).

69Det bemerkes innledningsvis at IC verken har anfektet Rettens vurdering om at IC var forpliktet til å inngi alle dokumenter til evalueringsutvalget via applikasjonen eSubmission, eller at det fulgte av artikkel 149 i forordning 2018/1046 at de opplysningene som var nødvendige for å vurdere tilbudene, skulle innleveres via dette elektroniske kommunikasjonsmidlet.

70Det skal likeledes bemerkes at ICs argument, som er oppsummert i avsnitt 55 i denne dommen, om at dokumenter som er inngitt til støtte for et tilbud, bare kan utelukkes dersom det er konstatert en faktisk uregelmessighet, og ikke bare på grunnlag av en antakelse om uregelmessighet, ikke er et argument om rettssikkerhetsprinsippet eller prinsippet om beskyttelse av berettigede forventninger, men snarere gjelder det tredje anførselen for Retten i sin helhet, som ICs argument om tilsidesettelse av disse prinsippene bare er en del av. Den samme konstateringen gjelder for argumentene om det lukkede elektroniske rommet og de spor som eventuelle endringer etterlater i IT-systemet.

71Det fremgår av den ankede dommens avsnitt 128–151 at Retten i forbindelse med behandlingen av ICs tredje anførsel for det første fastslo at den aktuelle kontrakten foreskrev at tilbud skulle innleveres via applikasjonen eSubmission, og at IC ikke anfektet denne konklusjonen. For det andre fastslo Retten at det ikke fremgikk av noen bestemmelse eller noe dokument tilknyttet denne anskaffelsesprosedyren at tilbyderne ville ha tillatelse til å bruke hyperlenker til dokumenter tilgjengelige på en nettside. For det tredje fastslo Retten at Kommisjonen med rette hadde kunnet utelukke de dokumentene som utelukkende var gjort tilgjengelige via hyperlenker til en nettside som fortsatt var under ICs kontroll, blant annet fordi dataintegritet ikke kunne garanteres. For det fjerde forkastet Retten argumentet om tilsidesettelse av prinsippet om beskyttelse av berettigede forventninger, ettersom de nødvendige vilkårene for å påberope seg dette prinsippet ikke forelå. 72 IC og Kongeriket Spania anfekter disse konstateringene og gjør i det vesentlige gjeldende at Retten begikk en rettslig feil ved å fastslå at IC ikke kunne påberope seg prinsippet om beskyttelse av berettigede forventninger basert på dels Kommisjonens tidligere praksis med å akseptere hyperlenker i tilbud, dels den manglende klarheten i anskaffelsesdokumentene. 73 Når det for det første gjelder Kommisjonens vurdering av tilbudet i den foregående anskaffelsesprosedyren HR/2020/OP/0004, bemerkes det at det fremgår av den ankede dommens avsnitt 147 og 148 at Retten fastslo at den måten Kommisjonen behandlet tilbudet IC innga i forbindelse med en annen anskaffelsesprosedyre enn den som er omhandlet i denne saken, ikke utgjør den typen «samstemmende forsikringer» fra en EU-kilde som er nødvendig for å påberope seg prinsippet om beskyttelse av berettigede forventninger, blant annet sett hen til at de avgitte opplysningene ikke var i samsvar med gjeldende regler.

74I den forbindelse ble det i den ankede dommens avsnitt 146 lagt til grunn at IC ikke anfektet at forpliktelsen til å inngi tilbud via applikasjonen eSubmission fulgte av artikkel 149 nr. 1 i forordning 2018/1046, og at det av den samme bestemmelsen fremgikk at hvert enkelt tilbud skulle inneholde alle opplysningene som var nødvendige for å vurdere det. 75 IC har imidlertid gjort gjeldende at Rettens konstatering på dette punktet er feilaktig, ettersom den rettspraksis som gjelder tilfeller der et tilsagn avgitt av Kommisjonen ikke er i samsvar med en rettsregel, ikke er relevant i denne saken, da det ikke er mulig å identifisere en bestemmelse som uttrykkelig forbyr bruk av hyperlenker i et tilbud.

76Det bemerkes i den forbindelse at Kommisjonen i anskaffelsesprosedyren som er omhandlet i denne saken, uttrykkelig valgte at tilbud skulle innleveres via applikasjonen eSubmission, i samsvar med artikkel 149 nr. 1 i forordning 2018/1046. Det fremgår videre av forordningens artikkel 149 nr. 1 bokstav a) at hvert enkelt tilbud skal inneholde alle opplysningene som er nødvendige for å vurdere det. Dokumenter som er tilgjengelige via en ekstern hyperlenke til en nettside under tilbyderens kontroll, utgjør ikke en del av tilbudet som er inngitt via applikasjonen eSubmission.

77Det følger av dette at selv om ingen bestemmelse uttrykkelig forbyr bruk av hyperlenker i et tilbud avgitt via applikasjonen eSubmission, innebærer det faktum at tilbyderne i henhold til artikkel 149 i forordning 2018/1046 er forpliktet til å inngi alle opplysninger som er nødvendige for å vurdere dem, via det kommunikasjonsmidlet oppdragsgiveren har valgt, at disse tilbyderne ikke kan påberope seg prinsippet om beskyttelse av berettigede forventninger til støtte for at vurderingen baseres på opplysninger i et eksternt dokument som er gjort tilgjengelig via en hyperlenke og som ikke er en del av tilbudet slik det er inngitt via dette kommunikasjonsmidlet. 78 Den omstendigheten at Kommisjonen faktisk tok hensyn til en slik hyperlenke i forbindelse med en tidligere prosedyre, endrer ikke denne konklusjonen. En adferd fra Kommisjonens side som er i strid med gjeldende regler, kan ikke danne grunnlag for en berettiget forventning hos en næringsdrivende, uavhengig av om det gjelder den samme næringsdrivende eller en annen. Det er i den forbindelse uten betydning om den aktuelle forpliktelsen nylig er innført, slik IC har gjort gjeldende, ettersom dette ikke endrer det faktum at det er tale om en gjeldende regel. 79 Når det for det andre gjelder argumentet om at anskaffelsesdokumentene ikke klart fastsatte at bruk av hyperlenker var forbudt, fremgår det av den ankede dommens avsnitt 141–143 at Retten fastslo at selv om anskaffelsesdokumentene ikke uttrykkelig forbød bruk av hyperlenker, var bruk av hyperlenker ikke i samsvar med disse dokumentene, og at en rimelig opplyst og normalt aktsom tilbyder ikke kunne anta at det var tillatt å bruke hyperlenker som ledet til dokumenter på en nettside som fortsatt var under ICs kontroll, i et tilbud inngitt via applikasjonen eSubmission. Retten støttet denne konklusjonen på at slike hyperlenker ikke sikrer integriteten til de dokumentene som er gjort tilgjengelige via disse lenkene og som inngår i vurderingen av tilbudet, etter utløpet av fristen for innlevering av tilbud.

80I likhet med det som allerede er anført i avsnitt 76 og 77 i denne dommen, bemerkes det at hvert enkelt tilbud i henhold til artikkel 149 nr. 1 bokstav a) i forordning 2018/1046 og under anskaffelsesprosedyren som er omhandlet i denne saken, skulle innleveres via applikasjonen eSubmission og inneholde alle opplysningene som var nødvendige for å vurdere det. Som Retten fastslo i den ankede dommens avsnitt 135–137, fulgte det av dette at et tilbud der tilbyderen nøyde seg med å bruke hyperlenker til dokumenter tilgjengelige på en ekstern nettside under tilbyderens kontroll, ikke inneholdt alle disse opplysningene, og at integriteten til disse opplysningene ikke var sikret.

81Videre, og som det fremgår av avsnitt 71 og 77 i denne dommen, utgjør de dokumentene som er gjort tilgjengelige via hyperlenker til en ekstern nettside under tilbyderens kontroll, ikke en del av tilbudet som er inngitt via applikasjonen eSubmission. Det er heller ikke tale om dokumenter som er ledsaget av presise, ubetingede og samstemmende forsikringer fra en kompetent EU-kilde om at slike dokumenter vil bli tatt i betraktning.

82Det følger av dette at en tilbyder ikke med rette kan anta at opplysninger gjort tilgjengelige via hyperlenker til en ekstern nettside under tilbyderens kontroll, vil bli tatt i betraktning når oppdragsgiveren vurderer tilbudet.

83Det kan dessuten konstateres at invitasjonen til å inngi tilbud, som var vedlagt anskaffelsesdokumentene i denne saken, i punkt 2 med overskriften «Innlevering av tilbud», fastsatte at tilbud skulle innleveres elektronisk via applikasjonen eSubmission, som var tilgjengelig på en nettside, med angivelse av denne nettadressen. Invitasjonen understreket likeledes at tilbud sendt med e-post eller post ikke ville bli tatt i betraktning.

84Denne formuleringen innebar at tilbyderne skulle inngi alle deler av sitt tilbud via applikasjonen eSubmission og ikke ved hjelp av et eksternt medium, verken e-post, post eller en ekstern nettside med dokumenter gjort tilgjengelige via hyperlenker. En rimelig opplyst og normalt aktsom tilbyder som IC ville derfor, sett hen til disse reglene, ikke med rette kunne anta at det var tillatt å bruke hyperlenker til dokumenter tilgjengelige på en ekstern nettside.

85Det bemerkes at ICs argument om at de dokumentene som er tilgjengelige via hyperlenker, befant seg i et lukket elektronisk rom, ikke er relevant i den forbindelsen, ettersom IC ikke har anfektet at dette elektroniske rommet fortsatt var under ICs kontroll. 86 Når det gjelder ICs argument om at det er uakseptabelt at en oppdragsgiver ser bort fra dokumenter som i prinsippet ikke er endret, med den ene begrunnelse at den ikke er i stand til å verifisere dette, bemerkes det at dette argumentet reelt sett ikke gjelder rettssikkerhetsprinsippet eller prinsippet om beskyttelse av berettigede forventninger. Dette argumentet vil imidlertid bli behandlet i forbindelse med behandlingen av ICs andre ankeanførsel.

87Endelig bemerkes det, når det gjelder ICs argument om at Retten ikke i tilstrekkelig grad begrunnet sin forkastelse av den tredje anførselen, at det fremgår av den ankede dommens avsnitt 128–151 at Retten i tilstrekkelig grad begrunnet hvorfor den forkastet denne anførselen.

88Det følger av det ovenstående at ICs første ankeanførsel og Kongeriket Spanias andre ankeanførsel skal forkastes. ICs andre ankeanførsel 89 ICs andre ankeanførsel gjelder en rettslig feil og uriktig gjengivelse av de faktiske omstendighetene ved Rettens vurdering av ICs andre anførsel i saken for Retten. Denne anførselen gjaldt den metoden for sammenlignende evaluering av tilbud som Kommisjonen anvendte. Partenes argumenter 90 IC har gjort gjeldende at Retten begikk en rettslig feil ved å fastslå at Kommisjonen ikke var forpliktet til å foreta en direkte sammenligning av tilbudene. Kommisjonen er ifølge IC pålagt en slik forpliktelse som følge av ordlyden i artikkel 167 nr. 4 i forordning 2018/1046, hvoretter oppdragsgiveren «tildeler kontrakter på grunnlag av det økonomisk mest fordelaktige tilbudet», og av betraktning 90 til direktiv 2014/24, som krever en «objektiv sammenligning av tilbudenes relative verdi». Ifølge IC foretok Kommisjonen imidlertid ikke en direkte sammenligning av tilbudene, men vurderte hvert enkelt tilbud isolert ved hjelp av en individuell poengskal. 91 IC har til støtte for dette synspunktet fremhevet at for hvert underkriterium oppstilte evalueringsparametrene angitt i anskaffelsesdokumentene på den ene siden en definisjon av «minimumsvurderingen» tilsvarende de poengene som utgjorde den påkrevde minimumsscoren for det aktuelle underkriteriet, og på den andre siden en definisjon av «fulle poeng» tilsvarende det maksimale poengantallet for det aktuelle underkriteriet. For underkriterium 1.1 («Innhold») var «minimumsvurderingen» for eksempel 15/30 og «fulle poeng» 30/30. Ifølge IC tilskynder en slik evalueringsmetode, som bare benytter individuelle vurderinger, kun oppdragsgiveren til å vurdere hvert tilbud med sikte på å se om det faller innenfor et bestemt intervall, uten å sammenligne tilbudene med hverandre. 92 Retten begikk dermed en rettslig feil da den i den ankede dommens avsnitt 98–99 fastslo at det metodologiske valget av en «absolutt evalueringsmetode» fremfor en «relativ evalueringsmetode» er et valg som oppdragsgiveren lovlig kan treffe, og at en absolutt evalueringsmetode ikke nødvendigvis strider mot prinsippene om likebehandling og gjennomsiktighet.

93Endelig har IC gjort gjeldende at Retten gengav de faktiske omstendighetene uriktig ved i den ankede dommens avsnitt 106 å fastslå at det ikke fremgår noe av saken som tyder på at Kommisjonens evalueringsutvalg foretok en isolert vurdering av tilbudene, og at det faktisk synes som om det fant sted en direkte sammenligning.

94Kommisjonen har anfektet disse argumentene. Domstolens bemerkninger

95Det bemerkes at Retten i den ankede dommens avsnitt 78–107 foretok en detaljert behandling av ICs andre anførsel om den metoden for evaluering av tilbud som Kommisjonen anvendte.

96Som et innledende punkt fastslo Retten i denne dommens avsnitt 86 og 88 at verken en «absolutt evalueringsmetode» eller en «relativ evalueringsmetode» er forbudt etter EU-retten. Retten fastslo videre at anskaffelsesdokumentene ga oppdragsgiveren tilstrekkelig frihet til å anvende begge metodene. 97 Retten fastslo deretter i avsnitt 89–102 at selv om evalueringsparametrene for hvert enkelt underkriterium ikke foreskrev en direkte sammenligning av tilbudene med hverandre, men tildelte poeng på grunnlag av en prestasjonsskala for det aktuelle tilbudet, var dette evalueringssystemet ikke uforenlig med forordning 2018/1046 og direktiv 2014/24.

98Endelig fastslo Retten i avsnitt 103–107 at det ikke fremgår av saken at evalueringsutvalget faktisk foretok en isolert vurdering av tilbudene, og at det faktisk synes som om det fant sted en direkte sammenligning. 99 IC gjør i sin andre ankeanførsel i det vesentlige gjeldende at kravene om «det økonomisk mest fordelaktige tilbudet» i forordning 2018/1046 og om en «objektiv sammenligning av tilbudenes relative verdi» i direktiv 2014/24 forplikter oppdragsgiveren til å foreta en direkte sammenligning av tilbudene. Ifølge IC er en absolutt evalueringsmetode som vurderer hvert tilbud isolert på en poengskal, ikke forenlig med disse kravene. 100 Når det gjelder dette argumentet, bemerkes det at kravet om tildeling av den kontrakten som utgjør «det økonomisk mest fordelaktige tilbudet», ikke utelukker at oppdragsgiveren anvender en «absolutt evalueringsmetode», forutsatt at denne metoden er egnet til å identifisere det tilbudet som best oppfyller tildelingskriteriene, og dermed det mest fordelaktige tilbudet. Verken artikkel 167 nr. 4 i forordning 2018/1046 eller betraktning 90 til direktiv 2014/24 krever en bestemt evalueringsmetode. 101 ICs argument om at den anvendte evalueringsmetoden kun tilskynder oppdragsgiveren til å avgjøre om et tilbud faller innenfor et bestemt intervall, uten å sammenligne tilbudene med hverandre, er uten relevans, ettersom IC ikke har anfektet at den metoden evalueringsutvalget faktisk anvendte, bestod i en direkte sammenligning av tilbudene, jf. den ankede dommens avsnitt 103–107. 102 Når det gjelder ICs argument om at Retten gengav de faktiske omstendighetene uriktig i avsnitt 106, som fastslår at det faktisk synes som om det fant sted en direkte sammenligning, bemerkes det at IC ikke har godtgjort at Retten fordreide de faktiske omstendighetene. IC har i realiteten bare gitt uttrykk for sin uenighet med Rettens vurdering av de faktiske omstendighetene, noe som ikke utgjør en uriktig gjengivelse av disse omstendighetene (jf. i denne retning dom av 19.3.2020, Aquind mot Kommisjonen, C-748/18 P, EU:C:2020:216, avsnitt 53 og den rettspraksis som er nevnt der).

103Det følger av det ovenstående at ICs andre ankeanførsel skal forkastes. Kongeriket Spanias første ankeanførsel

104Kongeriket Spanias første ankeanførsel gjelder en tilsidesettelse av artikkel 41 nr. 2 bokstav c) i charteret og Rettens unnlatelse av å fastslå at den omtvistede avgjørelsen var beheftet med en begrunnelsesmangel. Partenes argumenter

105Kongeriket Spania har anfektet Rettens vurdering i den ankede dommens avsnitt 51–76, der Retten behandlet ICs første anførsel om en begrunnelsesmangel knyttet til opplysningene om CLL-sammenslutningens tilbud.

106Kongeriket Spania har særlig gjort gjeldende at Retten i den ankede dommens avsnitt 64 og 66 begikk en feil ved å fastslå at begrunnelsesplikten i tilfeller av offentlige anskaffelser er oppfylt dersom oppdragsgiveren gir en individuell vurdering av tilbudene, det vil si en vurdering som begrenser seg til å spesifisere de kjennetegnene og fordelene ved det vinnende tilbudet som er fastsatt i anskaffelsesdokumentene, og som medførte tildelingen av den relevante scoren. Denne individuelle vurderingen er utilstrekkelig, ettersom begrunnelsen for tildelingen av de relevante scorene til det vinnende tilbudet ikke kan skilles fra sammenligningen med de tapende tilbudene. Begrunnelsesplikten krever at oppdragsgiveren opplyser den tapende tilbyderen om grunnene til at tilbudet er dårligere enn det vinnende tilbudet.

107Kongeriket Spania har likeledes gjort gjeldende at Retten i den ankede dommens avsnitt 63 og 64 foretok en uriktig fortolkning av Domstolens dom av 4. mai 2017, Changshu City Standard Parts Factory og Ningbo Jinding Fastener mot Rådet (C-376/15 P og C-377/15 P, EU:C:2017:345), ved å slutte motsetningsvis at begrunnelsesplikten i offentlige anskaffelsessaker er oppfylt dersom opplysningene alene gjelder det vinnende tilbudet. Kongeriket Spania mener derimot at det på grunnlag av de aktuelle opplysningene skal fremgå hva som er det relative ved hvert tilbud.

108Kommisjonen har anfektet disse argumentene. Domstolens bemerkninger

109Det følger av fast rettspraksis at begrunnelsesplikten for EU-rettsakter, som er fastsatt i artikkel 296 TEUV og i artikkel 41 nr. 2 bokstav c) i chartret, har til formål å gi den berørte mulighet til å forstå begrunnelsen for det vedtatte tiltaket, og å gjøre det mulig for den kompetente domstolen å prøve tiltaket. Begrunnelsen skal klart og utvetydig angi de betraktningene som ligger til grunn for rettsaktens opphavsman, uten at det er nødvendig å presisere alle faktiske og rettslige elementer (dom av 26.9.2024, Kolin Inşaat Turizm Sanayi ve Ticaret mot Kommisjonen, C-652/22, EU:C:2024:772, premiss 152 og den der nevnte rettspraksis). 110 Omfanget av begrunnelsesplikten fastsettes ut fra arten av den aktuelle rettsakten og sammenhengen den er vedtatt i. Det kreves ikke at begrunnelsen angir alle relevante faktiske og rettslige elementer, ettersom spørsmålet om begrunnelsen for en rettsakt oppfyller kravene i artikkel 296 TEUV, ikke bare skal vurderes ut fra ordlyden, men også ut fra sammenhengen og alle de rettsreglene som regulerer det aktuelle området (dom av 26.9.2024, Kolin Inşaat Turizm Sanayi ve Ticaret mot Kommisjonen, C-652/22, EU:C:2024:772, premiss 153 og den der nevnte rettspraksis). 111 Innholdet i begrunnelsesplikten kan dessuten presiseres ut fra de opplysningene som vedtaksadressaten allerede er i besittelse av (dom av 26.9.2024, Kolin Inşaat Turizm Sanayi ve Ticaret mot Kommisjonen, C-652/22, EU:C:2024:772, premiss 154 og den der nevnte rettspraksis). 112 Når det gjelder offentlige anskaffelser, følger det av artikkel 170 nr. 3 i forordning 2018/1046 at oppdragsgiveren på anmodning fra en tilbyder som ikke fikk tildelt kontrakten, er forpliktet til å opplyse vedkommende om «egenskapene og de relative fordelene som kjennetegner det valgte tilbudet». 113 Retten fastslo i den appellerte dommens premiss 62–66 at begrunnelsesplikten i forbindelse med offentlige anskaffelser er oppfylt når oppdragsgiveren dels opplyser den tapende tilbyderen om evalueringen av dennes eget tilbud, dels opplyser om evalueringen av det vinnende tilbudet med angivelse av de relevante poengsummene og de relevante kommentarene. Retten tilføyde i premiss 64 at det i henhold til artikkel 170 nr. 3 bokstav a) i forordning 2018/1046 ikke kreves en sammenligning av tilbudene for å oppfylle begrunnelsesplikten.

114Kongeriket Spania anfekter i det vesentlige Rettens konklusjon om at begrunnelsesplikten i forbindelse med offentlige anskaffelser kan være oppfylt selv om oppdragsgiveren ikke forklarer på hvilken måte det vinnende tilbudet er bedre enn det tapende tilbudet.

115Det bemerkes i denne forbindelse at den anskaffelsesprosedyren som er omhandlet i den foreliggende saken, krevde tildeling av kontrakten på grunnlag av det beste forholdet mellom pris og kvalitet. Under en slik prosedyre er formålet med begrunnelsesplikten å sikre at den tapende tilbyderen er informert om grunnene til at oppdragsgiveren fant at det vinnende tilbudet var bedre enn det tapende tilbudet med hensyn til de kvalitetskriteriene som er fastsatt i anskaffelsesdokumentene.

116Det bemerkes imidlertid at for å oppfylle dette formålet med begrunnelsesplikten, er det tilstrekkelig å opplyse den tapende tilbyderen om evalueringen av dennes eget tilbud i lys av de fastsatte tildelingskriteriene og om evalueringen av det vinnende tilbudet i lys av disse kriteriene. En slik informasjon gir den tapende tilbyderen mulighet til å forstå dels at dennes tilbud ikke var det beste, dels på hvilke punkter det vinnende tilbudet var bedre. Disse opplysningene er dessuten egnet til å gjøre det mulig for den kompetente domstolen å prøve den aktuelle avgjørelsen.

117Det er derimot ikke nødvendig at oppdragsgiveren uttrykkelig angir på hvilken måte det vinnende tilbudet er bedre enn det tapende tilbudet, ettersom en slik sammenligning allerede fremgår tydelig av evalueringene av disse to tilbudene i lys av de fastsatte tildelingskriteriene.

118Det følger av dette at Retten ikke begikk en rettslig feil ved å fastslå at begrunnelsesplikten i forbindelse med offentlige anskaffelser kan oppfylles ved at oppdragsgiveren opplyser den tapende tilbyderen om evalueringen av dennes eget tilbud i lys av de fastsatte tildelingskriteriene og om evalueringen av det vinnende tilbudet i lys av disse kriteriene.

119Kongeriket Spanias første ankeanbringende skal derfor forkastes. Kongeriket Spanias tredje ankeanbringende

120Kongeriket Spanias tredje ankeanbringende vedrører en tilsidesettelse av likebehandlingsprinsippet og forbudet mot vilkårlighet ved vurderingen av tilbudene, samt en tilsidesettelse av artikkel 145 bokstav c) i Rettens prosessreglement. Partenes argumenter

121Kongeriket Spania har gjort gjeldende at Kommisjonen tilsidesatte likebehandlingsprinsippet ved å behandle ICs tilbud på en annen måte enn CLL-sammenslutningens tilbud. Kongeriket Spania har i denne forbindelse anført at CLL-sammenslutningen i sitt tilbud likeledes anvendte hyperkoblinger til innholdet i en læringsplattform, uten at Kommisjonen utelukket disse opplysningene. Disse opplysningene vurderte Kommisjonen derimot positivt under underkriteriet «Nettbaserte plattformer» og tildelte den maksimale poengsummen på 10 poeng.

122Kongeriket Spania har til støtte for dette argumentet påberopt seg et bevis som består av et dokument med de betingelsene som gjelder for den læringsplattformen CLL-sammenslutningen anvendte. Dette dokumentet, som var blitt meddelt IC, og som ga selskapet berettiget forventning om at det var tillatt å følge denne fremgangsmåten.

66Kongeriket Spania har innledningsvis foreholdt Retten at den begrenset sin analyse til muligheten for at dokumenter som var vedlagt et tilbud ved hjelp av hyperkoblinger, ble endret etter utløpet av fristen for inngivelse av tilbud. Retten endret dermed hypotesen om en eventuell risiko for ulovlig atferd til en betingelse som utgjør en uoverstigelig hindring, og som fullstendig forhindrer bruk av hyperkoblinger for inngivelse av dokumenter som beskriver et tilbud. 67 Selv om man legger til grunn at bruken av slike koblinger strider mot regelverket, utledet Retten med urette i den appellerte dommens premiss 147 av dom av 10. oktober 2013, Manova (C-336/12, EU:C:2013:647), som gjelder muligheten for å beriktige eller supplere et tilbud med sikte på avklaring eller beriktigelse av åpenbare materielle feil, at Kommisjonen ikke var forpliktet til å oppfordre IC til på ny å inngi dokumentene ved å laste dem opp til applikasjonen eSubmission. I motsetning til hva Retten fastslo, kunne denne rettspraksisen ha vært anvendt analogt med sikte på å konkludere at IC burde ha hatt mulighet til å inngi de dokumentene som selskapet opprinnelig hadde gjort tilgjengelig via hyperkoblinger, direkte via applikasjonen eSubmission, eller til å bevise at disse dokumentene ikke var blitt endret etter utløpet av fristen for inngivelse av tilbud.

68Det var videre med urette at Retten fastslo at det var uten betydning, dels at Kommisjonen i forbindelse med anbudskonkurranse HR/2020/OP/0004 hadde akseptert inngivelse av dokumenter via hyperkoblinger, dels at Kommisjonen, slik det fremgår av den appellerte dommens premiss 133, i henhold til underkriterium 1.3 hadde foretatt en evaluering av tilbudsgivernes nettbaserte plattformer, som er driftet på eksterne servere og tilgjengelige via slike koblinger. I sistnevnte henseende begrenset Retten seg likeledes med urette til i den appellerte dommens premiss 145 å anføre at IC fikk det høyeste antall poeng for dette underkriterium 1.3.

69Endelig har Kongeriket Spania anført at denne medlemsstaten for Retten anførte at visse dokumenter som var gjort tilgjengelig via hyperkoblinger, var registrert under et ISBN-nummer (International Standard Book Number) og derfor ikke kunne endres. I den appellerte dommens premiss 131 foretok Retten en uriktig gjengivelse av dette argumentet og unnlot å ta stilling til den manglende evalueringen av slike dokumenter.

70Kommisjonen har bestridt IC's og Kongeriket Spanias argumentasjon. Domstolens bemerkninger

71Det bemerkes innledningsvis at adgangen til å påberope seg prinsippet om beskyttelse av berettiget forventning er åpen for enhver med berettigede forventninger som EUs administrasjon har gitt anledning til. Presise, ubetingede og samstemmende opplysninger som stammer fra autoriserte og pålitelige kilder, er forsikringer som kan skape slike forventninger, uavhengig av hvilken form de er meddelt i (jf. i denne retning dom av 19.9.2024, Coppo Gavazzi m.fl. mot Parlamentet, C-725/20 P, EU:C:2024:766, premiss 95 og den der nevnte rettspraksis). 72 Når en forutseende og aktsom person kan forutse vedtakelsen av et EU-tiltak som kan skade den berørtes interesser, kan vedkommende derimot ikke påberope seg prinsippet om beskyttelse av berettiget forventning når tiltaket vedtas (dom av 19.9.2024, Coppo Gavazzi m.fl. mot Parlamentet, C-725/20 P, EU:C:2024:766, premiss 96 og den der nevnte rettspraksis).

73I den foreliggende sak fastslo Retten i den appellerte dommens premiss 142 at en rimelig opplyst og normalt aktsom tilbyder i den omhandlede anbudskonkurransen var i stand til å vite at vedkommende ikke hadde mulighet til å inkludere hyperkoblinger i sitt tilbud som ledet til et dokument tilgjengelig på et nettsted som fortsatt var under tilbyderens kontroll, og som derfor teknisk sett kunne endres etter utløpet av fristen for inngivelse av tilbud.

74Denne vurderingen er støttet på de forholdene som er anført i denne dommens premiss 138–141, og som IC ikke har bestridt. 75 Blant disse elementene er sitatet i nevnte dommens premiss 138 av et avsnitt på s. 79 i konkurransegrunnlaget, hvoretter «[t]ilbudene skal avgis ved hjelp av applikasjonen eSubmission i samsvar med instruksjonene angitt i oppfordringen til å inngi tilbud og i den praktiske veiledningen til systemet eSubmission».

76Som Retten nærmere bestemt bemerket i den appellerte dommens premiss 139, ga denne instruksjonen i konkurransegrunnlaget mulighet til å vite at de dokumentene som beskrev tilbudet, skulle lastes opp til applikasjonen eSubmission. 77 Den omstendigheten som Kongeriket Spania har fremhevet, at det i henhold til underkriterium 1.3 i konkurransedokumentene vedrørende «nettbaserte plattformer» var nødvendig å vurdere et element som i høy grad kunne endres, nemlig den nettbaserte plattformen for språkopplæring som tilbyderen tilbød, er i denne henseende uten relevans. Den foreliggende saken gjelder nemlig ikke anvendelsen av underkriterium 1.3, men spørsmålet om hvorvidt de elementene som inngår i tilbudet med sikte på å dokumentere innholdet i og pedagogikken bak den tilbudte språkopplæringen (underkriterium 1.1 og 1.2), skulle lastes opp til applikasjonen eSubmission eller kunne gjøres tilgjengelig via hyperkoblinger. 78 Henset til de forholdene som er anført i den appellerte dommens premiss 138–141, og særlig de forholdene som er fremhevet i nærværende dommens premiss 75 og 76, kan verken den av IC og Kongeriket Spania påberopte omstendigheten om at Kommisjonen i forbindelse med en tidligere anbudskonkurranse tok hensyn til dokumenter som var gjort tilgjengelig via hyperkoblinger, eller den omstendigheten, dersom den måtte anses godtgjort, at andre tilbydere – i likhet med IC – hadde ment at dokumenter fremlagt til støtte for deres tilbud kunne inngis på denne måten, kvalifiseres som «berettigede forventninger» som følger av «presise, ubetingede og samstemmende opplysninger som stammer fra autoriserte og pålitelige kilder» som omhandlet i den rettspraksisen som er nevnt i denne dommens premiss

71Det var følgelig med rette at Retten i den appellerte dommens premiss 150 fastslo at det ikke var nødvendig for avgjørelsen av tvisten å undersøke i hvilken grad de andre tilbyderne i sine tilbud hadde integrert hyperkoblinger som ga tilgang til dokumenter som beskrev deres tilbud.

79Det må for øvrig konstateres at i en situasjon som den IC har beskrevet, der Kommisjonen i den første og – på tidspunktet for de faktiske omstendighetene som ligger til grunn for den foreliggende tvisten – eneste anbudskonkurransen etter den obligatoriske innføringen av applikasjonen eSubmission hadde vurdert dokumenter som var gjort tilgjengelig via hyperkoblinger, er den nødvendigvis isolerte karakteren av en slik første administrativ praksis prinsipielt til hinder for at det alene på grunnlag av dette forholdet kan fastslås at det foreligger samstemmende forsikringer. 80 Henset til det ovenstående var det med rette at Retten i den appellerte dommens premiss 148 fastslo at IC ikke hadde godtgjort at Kommisjonen hadde avgitt samstemmende forsikringer som gjorde det mulig å anvende hyperkoblinger.

81For så vidt som IC og Kongeriket Spania har påberopt seg en tilsidesettelse av rettssikkerhetsprinsippet, som prinsippet om beskyttelse av berettiget forventning er en naturlig følge av, skal det dernest bemerkes at dette første prinsippet krever at rettsreglene er klare og presise, slik at deres anvendelse er forutsigbar for borgerne. Alle bestemmelser skal gjøre det mulig for de berørte personene ikke å være i tvil om sine rettigheter og plikter, slik at de kan handle deretter (jf. i denne retning dom av 3.6.2021, Jumbocarry Trading, C-39/20, EU:C:2021:435, premiss 48 og den der nevnte rettspraksis).

82Det må imidlertid fastslås at reglene om inngivelse av dokumenter til støtte for et tilbud avgitt innenfor rammen av en offentlig anskaffelse i EU, er tilstrekkelig klare og presise.

83Det skal i denne forbindelse bemerkes at i samsvar med punkt 16.2 i vedlegg I til forordning 2018/1046 skal de nærmere reglene for inngivelse av tilbud angis i oppfordringen til å inngi tilbud. I det foreliggende tilfellet er det ubestridt at denne oppfordringen fastsatte at tilbudene skulle avgis ved hjelp av applikasjonen eSubmission, og at tilbyderne med dette formål for øye skulle følge instruksjonene i den praktiske veiledningen til denne applikasjonen. Denne instruksjonen ble gjentatt i ovennevnte avsnitt på s. 79 i konkurransegrunnlaget, hvori det ble henvist til disse instruksjonene, som presiserte at ethvert dokument som ble inngitt til støtte for tilbudet, skulle lastes opp i det særskilte området i applikasjonen eSubmission. 84 Konklusjonen om at instruksjonen ikke var tvetydig, styrkes av at det foreligger et krav om «dataintegritet», som for så vidt angår nettbasert inngivelse av dokumenter inngitt til støtte for en anmodning til EU-administrasjonen, er fastsatt i artikkel 149 nr. 1 i forordning 2018/1046. I samsvar med dette kravet skal det nettbaserte inngivelsessystemet som tilbyderne benytter, utformes på en slik måte at de dokumentene som gjelder søknaden, forblir uendret under hele den administrative prosedyren. EUs offentlige anskaffelsesprosedyrer er intet unntak fra denne regelen. Dataintegriteten skal derfor sikres allerede før utløpet av fristen for inngivelse av tilbud, noe som krever at ethvert dokument som inngis til støtte for et tilbud, skal inngis i en form og på en måte som utelukker enhver senere endring av et slikt dokument. 85 Innføringen av kravet om dataintegritet i forordning 2018/1046 tilbakeviser for øvrig ICs argument om at inngivelsen av dokumenter til støtte for et tilbud i forbindelse med en offentlig anskaffelse avholdt av EU, ikke er underlagt noen «rettsregel». Det var derfor med rette at Retten i den appellerte dommens premiss 148 i det vesentlige fastslo at selv om man legger til grunn at Kommisjonen hadde gitt IC forsikringer om at de dokumentene som beskrev undervisningsinnholdet og pedagogikken, kunne inngis ved hjelp av hyperkoblinger, ville disse forsikringene ha vært uforenelige med gjeldende rettsregler. Disse rettsreglene omfatter for øvrig ikke bare kravet om dataintegritet, men også de prinsippene som gjelder for inngåelse av offentlige kontrakter, herunder gjennomsiktighetsprinsippet og likebehandlingsprinsippet, som artikkel 160 i forordning 2018/1046 krever overholdt.

86De nevnte reglene og hensynet til god forvaltningsskikk kan begrunne at instruksjonen om å laste opp dokumenter som inngis til støtte for tilbudet, får anvendelse på alle disse dokumentene, uten at det er fastsatt unntak for visse kategorier av dokumenter der en senere endring av tekniske eller retlige grunner ville være svært vanskelig eller til og med umulig. Selv om man legger til grunn at Kongeriket Spanias argument om at dokumenter registrert under et ISBN-nummer (International Standard Book Number) ikke kan endres, er korrekt og, slik denne medlemsstaten har anført, er blitt feiltolket av Retten, kan en slik omstendighet derfor ikke endre det i seg selv avgjørende resonnementet som er fulgt i den appellerte dommen, om at IC ikke kunne forvente at Kommisjonen ville evaluere dokumenter som ikke var lastet opp på applikasjonen eSubmission, men som utelukkende var gjort tilgjengelig via hyperkoblinger.

87Ettersom Retten – uten at dette utgjorde en tilsidesettelse av rettssikkerhetsprinsippet og prinsippet om beskyttelse av berettiget forventning – konkluderte med at de dokumentene som var gjort tilgjengelig via hyperkoblinger, henset til behovet for å sikre at alle saksdokumentene som hver tilbyder innga, forble uendret, ikke kunne tas i betraktning ved evalueringen av tilbudene, var det likeledes med rette at Retten i den appellerte dommens premiss 143, 144, 146 og 147 fastslo at Kommisjonen ikke ved å anmode om bevis fra de tilbyderne som hadde benyttet hyperkoblinger, var forpliktet til å undersøke om de dokumentene som var blitt gjort tilgjengelig via slike koblinger, var forblitt uendret etter utløpet av fristen for inngivelse av tilbud.

88I denne henseende anførte Retten med rette i den appellerte dommens premiss 147 at den rettspraksisen som følger av dom av 10. oktober 2013, Manova (C-336/12, EU:C:2013:647), ikke kunne forstås slik at Kommisjonen skulle oppfordre IC til å beriktige de omhandlede dokumentene. Denne dommen gjelder nemlig oppdragsgiverens mulighet til å oppfordre en tilbyder til å beriktige sitt tilbud ved å fremlegge dokumenter som beskriver denne søkerens situasjon. Foruten at de dokumentene som var omhandlet i den saken som ga opphav til nevnte dom, i motsetning til den foreliggende saken, ikke gjaldt selve tilbudet, innfører samme dom imidlertid ikke en forpliktelse for oppdragsgiveren til å anmode om beriktigelse.

89Endelig fremgår det av ovenstående betraktninger at Retten klart og utvetydig har begrunnet sine vurderinger, slik at de berørte partene kan få kjennskap til grunnlaget for den trufne avgjørelsen, og slik at Domstolen kan utøve sin prøvingsrett. ICs anførsel om at den appellerte dommen er utilstrekkelig begrunnet, som utelukkende er basert på de argumentene vedrørende realiteten som nettopp er blitt forkastet, og som den overlapper med, skal derfor forkastes som åpenbart ugrunnet.

90Det følger av det ovenstående at ICs første ankeanbringende og Kongeriket Spanias andre ankeanbringende skal forkastes. ICs andre ankeanbringende Partenes argumenter 91 IC har anført at tilbyderen med sitt andre anbringende for Retten kritiserte Kommisjonen for å ha unnlatt å foreta en sammenlignende undersøkelse av de konkurrerende tilbudenes kvalitet. Denne institusjonen begrenset seg nemlig til å foreta en isolert evaluering av hvert enkelt tilbud og til å rangere disse tilbudene på grunnlag av de resultatene som var oppnådd etter disse isolerte evalueringene. 92 Retten forkastet dette anbringendet, idet den i det vesentlige anførte at sammenligningen av tilbudene ikke krever at tilbydernes forslag skal sammenholdes med hverandre for å identifisere egenskapene og fordelene ved det ene i forhold til det andre. 93 Dette resonnementet gjenspeiles særlig i den appellerte dommens premiss 165, hvori Retten fastslo at CLL-sammenslutningens tilbud var blitt vurdert i forhold til tildelingskriteriene i konkurransegrunnlaget, på samme måte som ICs tilbud var det, slik at det ikke var grunnlag for å anta at Kommisjonen ikke hadde overholdt kravet om å identifisere det økonomisk mest fordelaktige tilbudet på grunnlag av objektive kriterier som sikrer overholdelsen av gjennomsiktighetsprinsippet og likebehandlingsprinsippet. 94 Ifølge IC er en slik tilnærming til sammenligning av tilbudene rettslig feilaktig. Når anvendelsen av tildelingskriteriet om det økonomisk mest fordelaktige tilbudet, som i den foreliggende saken, krever at det tilbudet som frembyr det beste forholdet mellom pris og kvalitet, identifiseres, skal de respektive tilbudenes kvalitet sammenlignes. Bare denne direkte sammenligningen av tilbudene sikrer «en objektiv sammenligning av tilbudenes relative verdi for under forhold med effektiv konkurranse å fastslå hvilket tilbud som er det økonomisk mest fordelaktige tilbudet» som omhandlet i fortale betraktning 90 til direktiv 2014/

24Denne fortale betraktning 90 er relevant for fortolkningen av rekkevidden av dette direktivets artikkel 67, ettersom denne artikkel 67, slik det fremgår av fortale betraktning 106 til forordning 2018/1046, selv er relevant for å forstå betydningen av tildelingskriteriet om det økonomisk mest fordelaktige tilbudet som er fastsatt i denne forordningens artikkel 167 nr. 4.

95Det tilbudet som CLL-sammenslutningen avga for samtlige delkontrakter, burde ha vært gjenstand for en faktisk sammenligning med de øvrige tilbudenes tilbud, særskilt for hver delkontrakt. En slik sammenlignende undersøkelse kunne ha ført til en annen vurdering av CLL-sammenslutningens tilbud for hver delkontrakt. Evalueringsutvalget tildelte imidlertid sammenslutningens tilbud et poengtall som var identisk for hver av delkontraktene, selv om det i konkurransegrunnlaget var angitt at dersom det ble avgitt tilbud på flere delkontrakter, ville det bli foretatt en evaluering av hver delkontrakt. Det var således med urette at Retten i den appellerte dommens premiss 166 aksepterte den ensartede evalueringen av CLL-sammenslutningens tilbud. 96 Den omstendigheten at CLL-sammenslutningens tilbud i det vesentlige var identisk for hver delkontrakt, er i denne henseende uten betydning, ettersom de øvrige tilbudenes tilbud var forskjellige fra den ene delkontrakten til den andre, noe som burde sikre en ulik relativ verdi fra den ene delkontrakten til den andre av CLL-sammenslutningens tilbud i forhold til konkurrentenes. 97 Forkastelsen av det andre anbringendet er dessuten beheftet med en selvmotsigende begrunnelse. 98 IC har i denne forbindelsen anført at det i den appellerte dommens premiss 174 fastslås at «Kommisjonen sammenholdt de tekniske forslagene. I denne henseende konstaterte Kommisjonen rent faktisk at ICs tilbud var mangelfullt med hensyn til selvlæring. I det foreliggende tilfellet må det fastslås at tilbudet ble evaluert som værende av dårligere kvalitet enn CLL-sammenslutningens tilbud, ettersom selvlæringen ikke var spesifisert i ICs tilbud». Ifølge IC lot Retten ved å uttale seg på denne måten forstå at oppdragsgiveren skal evaluere de konkurrerende tilbudene i forhold til hverandre, noe som er i strid med de øvrige premissene i den appellerte dommen som førte til at det andre anbringendet ble forkastet. Det må således som utgangspunkt antas at Retten i denne premiss 174 fastslo at Kommisjonen faktisk hadde sammenlignet de konkurrerende tilbudene med hverandre. Denne konstateringen er i et slikt tilfelle uforenelig med Rettens øvrige konstateringer i den appellerte dommen og utgjør under alle omstendigheter en uriktig gjengivelse av de faktiske omstendighetene, ettersom Kommisjonen reelt sett ikke sammenlignet de konkurrerende tekniske forslagene med sikte på å fastlegge deres kjennetegn og relative fordeler.

99Kommisjonen har bestridt denne argumentasjonen. Domstolens bemerkninger

100Som det fremgår av de faktiske omstendighetene som Retten la til grunn, og som er sammenfattet i denne dommens premiss 15, skulle Kommisjonen med sikte på tildelingen av den omhandlede offentlige kontrakten i samsvar med artikkel 167 nr. 4 i forordning 2018/1046 støtte seg på kriteriet om det økonomisk mest fordelaktige tilbudet, idet dette kriteriet ifølge denne bestemmelsen kan anvendes etter metoden med laveste pris, metoden med laveste kostnader eller metoden med beste forhold mellom pris og kvalitet.

101Det fremgår likeledes av disse omstendighetene at den metoden som ble fulgt i den foreliggende saken, var metoden med beste forhold mellom pris og kvalitet.

102Det er korrekt, slik IC har fremhevet, at denne metoden krever en objektiv sammenligning av tilbudenes «relative verdi». Dette kravet fremgår blant annet av fortale betraktning 90 til direktiv 2014/24, som er relevant for fortolkningen av rekkevidden av dette direktivets artikkel 67, ettersom denne artikkel 67, slik det fremgår av fortale betraktning 106 til forordning 2018/1046, selv er relevant for fortolkningen av denne forordningens artikkel 167 nr. 4.

103I motsetning til hva IC har gjort gjeldende, er Rettens vurdering om at en slik objektiv sammenligning på grunnlag av tilbudenes relative verdi ble foretatt i det foreliggende tilfellet, imidlertid ikke beheftet med en rettslig feil eller en uriktig gjengivelse av de faktiske omstendighetene.

104I denne forbindelsen fastslo Retten i den appellerte dommens premiss 165 og 166 at CLL-sammenslutningens og ICs tilbud hver for seg var blitt evaluert i forhold til de kriteriene som var fastsatt i konkurransegrunnlaget. Som anført i denne dommens premiss 23 og 26 førte disse evalueringene til et samlet poengtall på 88,89 av 100 poeng for CLL-sammenslutningen og 87,40 av 100 poeng for IC. 105 IC har ikke bestridt disse faktiske omstendighetene.

106Det fremgår således at tilbudenes «relative verdi» faktisk ble evaluert, idet verdien av CLL-sammenslutningens tilbud ble vurdert til å være 1,49 poeng høyere enn verdien av ICs tilbud. 107 IC har dessuten ikke fremlagt noen opplysninger som gjør det mulig å godtgjøre at EU-lovgivningen pålegger oppdragsgiveren å sammenligne tilbudsgivernes tilbud på en annen måte eller å underbygge ICs påstand om at den appellerte dommens premiss 174 skal fortolkes i denne retningen. I sistnevnte henseende bemerkes det at Retten i denne premiss 174, som viser til premiss 165–168, ikke foretok noen vurdering som motsier de vurderingene som fremgår av sistnevnte premisser. Det fastslås nemlig bare der at Kommisjonen, i forbindelse med at den evaluerte hvert av de tekniske tilbudene i forhold til konkurransegrunnlaget, «sammenholdt de tekniske forslagene», dvs. at den var i stand til å sammenligne dem. Dette svarer i det vesentlige til det som fremgår av premiss 165–168. 108 IC har heller ikke underbygget sitt anbringende om at vurderingen av verdien av CLL-sammenslutningens tilbud var den samme for alle delkontraktene i den omhandlede offentlige kontrakten. Selv om det ganske riktig har vist seg at alle delkontraktene i denne kontrakten ble tildelt CLL-sammenslutningen i første rekke, fremgår det derimot verken av de faktiske omstendighetene som Retten har fastslått, eller av de av IC påberopte omstendighetene, at de poengtallene som de tilbudsgiverne som var rangert i andre rekke, oppnådde for de ulike delkontraktene som inngår i nevnte kontrakt, var identiske. Det er således intet grunnlag for å anta at den «relative verdien» av CLL-sammenslutningens tilbud var den samme for samtlige delkontrakter. 109 Følgelig gjør ingen av de argumentene som IC har fremført til støtte for sitt andre ankeanbringende, det mulig å fastslå at Retten begikk en rettslig feil eller gjengav de faktiske omstendighetene uriktig da den i den appellerte dommens premiss 165 fastslo at det ikke var grunnlag for å fastslå at Kommisjonen ikke hadde overholdt kravet om å identifisere det økonomisk mest fordelaktige tilbudet på grunnlag av objektive kriterier som sikrer overholdelsen av gjennomsiktighetsprinsippet, forbudet mot forskjellsbehandling og likebehandlingsprinsippet.

110Det følger herav at ICs andre ankeanbringende er ugrunnet. Kongeriket Spanias første ankeanbringende Partenes argumenter

111Kongeriket Spania har gjort gjeldende at Retten ved å unnlate å fastslå at den omtvistede avgjørelsen er beheftet med en begrunnelsesmangel, ikke overholdt rekkevidden av den begrunnelsesplikten som er fastsatt i chartrets artikkel 41 nr. 2 bokstav c).

112Denne medlemsstaten har for det første anført at det samlede poengtallet som ble tildelt CLL-sammenslutningens tilbud, bare var 1,49 poeng høyere enn ICs tilbud. For det andre gjaldt de manglende dokumentene bare visse elementer i underkriterium 1.1 og 1.

2Denne manglende dokumentasjonen var en av grunnene til at IC oppnådde poengtallene 22/30 og 21/30 i forbindelse med vurderingen av disse underkriteriene. 113 Den omtvistede avgjørelsen gjør det imidlertid ikke mulig å vite av hvilke presise grunner disse poengene ble tildelt ICs tilbud. 114 Å gi tilgang til et evalueringsskjema som inneholder en rekke kommentarer til ulike elementer i et underkriterium, uten angivelse av de poengene som er gitt eller fratrukket for hvert av disse elementene, er utilstrekkelig. 115 Retten bemerket ganske riktig i den appellerte dommens premiss 65 at det for at begrunnelsesplikten er oppfylt, er tilstrekkelig at den forbigåtte tilbudsgiveren kan forstå hvorfor det valgte tilbudet er bedre enn det tilbudet som ikke ble valgt. I det foreliggende tilfellet unnlot Retten imidlertid med urette å fastslå at den omtvistede avgjørelsen nettopp ikke gjorde det mulig for IC å forstå hvorfor CLL-sammenslutningens tilbud var blitt bedømt mer gunstig.

116Kongeriket Spania har fremhevet at denne medlemsstaten ikke reiser tvil om oppdragsgiverens vide skjønnskompetanse til å fordele poengene for hvert underkriterium mellom dets ulike elementer. Den har imidlertid anført at Kommisjonen skal presisere hvor mange poeng den gir hvert av disse elementene. Til støtte for dette argumentet har Kongeriket Spania henvist til premiss 247–254 i dom av 27. april 2016, European Dynamics Luxembourg m.fl. mot EUIPO (T-556/11, EU:T:2016:248).

117Det fremgår av denne dommen at den manglende forbindelsen mellom på den ene siden de positive og negative kommentarene som knyttes til hvert evaluert element, og på den andre siden en spesifikk tildeling eller fratrekk av poeng, utgjør en tilsidesettelse av begrunnelsesplikten. 118 Retten begikk derfor en rettslig feil ved i den appellerte dommens premiss 63, 102, 117 og 118 i det vesentlige å fastslå at denne manglende forbindelsen er irrelevant. 119 Retten fastslo i den appellerte dommens premiss 90 at konkurransegrunnlaget i det foreliggende tilfellet var mindre detaljert enn det som var omhandlet i den saken som ga opphav til dom av 27. april 2016, European Dynamics Luxembourg m.fl. mot EUIPO, og at dette innebar at Kommisjonen hadde en videre skjønnskompetanse. Ifølge Kongeriket Spania kan en slik begrunnelse ikke aksepteres. Selv om konkurransegrunnlaget ikke angir spesifikke kvantifiserte vektinger til kriteriene eller underkriteriene, krever gjennomsiktighetsprinsippet imidlertid at oppdragsgiveren forklarer fordelingen av poeng på en klar og etterprøvbar måte.