C-549/13 Bundesdruckerei: minstelønn og utenlandsk underleverandør

DOMSTOLENS DOM (Niende avdeling) 18. september 2014 ( *1 ) «Prejudisiell forelleggelse — artikkel 56 TEUV — fri bevegelighet for tjenester — restriksjoner — direktiv 96/71/EF — fremgangsmåter ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter — nasjonal lovgivning som pålegger tilbydere og deres underleverandører å forplikte seg til å betale en minstelønn til det personalet som utfører de tjenestene som er gjenstand for en offentlig kontrakt — underleverandør hjemmehørende i en annen medlemsstat» I sak C-549/13, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Vergabekammer bei der Bezirksregierung Arnsberg (Tyskland) ved

avgjørelse

av 22. oktober 2013, innkommet til Domstolen samme dag, i saken: Bundesdruckerei GmbH mot Stadt Dortmund, har DOMSTOLEN (Niende avdeling) sammensatt av avdelingsformann M. Safjan og dommerne A. Prechal (refererende dommer) og K. Jürimäe, generaladvokat: P. Mengozzi justitssekretær: A. Calot Escobar, på grunnlag av den skriftlige forhandlingen, etter at det er avgitt innlegg av: — Bundesdruckerei GmbH ved Rechtsanwalt W. Krohn — Stadt Dortmund ved M. Arndts, som befullmektiget — den tsjekkiske regjering ved M. Smolek, J. Vláčil og T. Müller, som befullmektigede — den ungarske regjering ved M. Fehér, K. Szíjjártó og M. Pálfy, som befullmektigede — den polske regjering ved B. Majczyna, som befullmektiget — Europakommisjonen ved S. Grünheid, J. Enegren og A. Tokár, som befullmektigede, og idet Domstolen etter å ha hørt generaladvokaten har besluttet at saken skal pådømmes uten forslag til

avgjørelse

, avsagt følgende Dom Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder fortolkningen av artikkel 56 TEUV og artikkel 3 nr. 1 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 96/71/EF av 16. desember 1996 om utstasjonering av arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting (EFT 1997 L 18, s. 1). Anmodningen er inngitt i forbindelse med en tvist mellom Bundesdruckerei GmbH (heretter «Bundesdruckerei») og Stadt Dortmund (byen Dortmund, Tyskland) vedrørende den forpliktelsen som er fastsatt i konkurransegrunnlaget for en offentlig tjenestekontrakt fra Stadt Dortmund, om å sikre arbeidstakerne hos en tilbyders underleverandører en minstelønn fastsatt ved lovgivningen i den delstaten der oppdragsgiver er hjemmehørende, også når den aktuelle underleverandøren er hjemmehørende i en annen medlemsstat, og når samtlige ytelser knyttet til utførelsen av den aktuelle kontrakten vil bli utført der. Rettsregler EU-retten Direktiv 96/71 fastsetter følgende i sin artikkel 1, som har overskriften «Virkeområde»: «1. Dette direktiv får anvendelse på virksomheter som i forbindelse med levering av tjenester over grensene, stasjonerer arbeidstakere ut på en medlemsstats territorium i henhold til nr. 3. […] 3. Dette direktiv får anvendelse dersom en av de virksomhetene som er nevnt i nr. 1, treffer ett av følgende grenseoverskridende tiltak: a) utstasjoner en arbeidstaker på en medlemsstats territorium for egen regning og under egen ledelse, i henhold til en avtale mellom den utsendende virksomheten og mottakeren av tjenesteytelsen som driver virksomhet i vedkommende medlemsstat, forutsatt at det i utstasjonsperioden foreligger et ansettelsesforhold mellom den utsendende virksomheten og arbeidstakeren, eller b) utstasjoner en arbeidstaker på et forretningssted eller i en virksomhet tilhørende konsernet i en medlemsstat, forutsatt at det i utstasjonsperioden foreligger et ansettelsesforhold mellom den utsendende virksomheten og arbeidstakeren, eller c) som vikarbureau eller som virksomhet som stiller en arbeidstaker til rådighet, utstasjoner en arbeidstaker i en brukervirksomhet som er etablert eller har et forretningssted i en medlemsstat, forutsatt at det er inngått en arbeidskontrakt mellom vikarbyrået eller den virksomheten som stiller en arbeidstaker til rådighet, og arbeidstakeren før utstasjonsperioden. […]» Direktivets artikkel 3 med overskriften «Lønns- og arbeidsvilkår» fastsetter følgende i nr. 1: «Medlemsstatene skal påse at de virksomhetene som er nevnt i artikkel 1 nr. 1, uansett hvilken lovgivning som gjelder for ansettelsesforholdet, på de nedenfor nevnte områder sikrer de arbeidstakerne som er utstasjoner på deres territorium, de lønns- og arbeidsvilkår som i den medlemsstaten der arbeidet utføres, er fastsatt: — ved lov eller administrative bestemmelser, og/eller — ved kollektive avtaler eller voldgiftskjennelser som har generell anvendelse, jf. nr. 8, i den grad de gjelder de aktivitetene som er nevnt i vedlegget: […] c) minstelønn, herunder overtidsbetaling; dette gjelder ikke yrkesbetingede tilleggspensjonssystemer […] I forbindelse med dette direktivet skal begrepet minstelønn, jf. nr. 1 bokstav c), defineres i samsvar med nasjonal lovgivning og/eller praksis i den medlemsstaten der arbeidstakeren er utstasjoner.» Artikkel 26 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT L 134, s. 114) med overskriften «Betingelser vedrørende kontraktens utførelse» fastsatte følgende, inntil det ble opphevet av Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/24/EU av 26. februar 2014 om offentlige anskaffelser og om oppheving av direktiv 2004/18 (EUT L 94, s. 65): «Oppdragsgivere kan fastsette særlige betingelser vedrørende kontraktens utførelse, forutsatt at disse er forenlige med fellesskapsretten, og at de er nevnt i kunngjøringen eller i konkurransegrunnlaget. Betingelsene vedrørende kontraktens utførelse kan særlig omhandle sosiale hensyn eller miljøhensyn.» Tysk rett Gesetz gegen Wettbewerbsbeschränkungen (lov om konkurransebegrensninger) i den versjonen som ble offentliggjort 26. juni 2013 (BGBl. 2013 I, s. 1750 og 3245), og som sist ble endret ved artikkel 2 nr. 78 i lov av 7. august 2013 (BGBl. 2013 I, s. 3154, heretter «GWB»), fastsetter i §§ 102–124 en rekke bestemmelser som regulerer klager på området for fremgangsmåter ved inngåelse av offentlige kontrakter, herunder bestemmelser om klager til Vergabekammern des Länder for så vidt gjelder tilsynet med offentlige kontrakter utlyst av oppdragsgivere underlagt delstatene. § 4 i Gesetz über die Sicherung von Tariftreue und Sozialstandards sowie fairen Wettbewerb bei der Vergabe öffentlicher Aufträge (Tariftreue- und Vergabegesetz Nordrhein-Westfalen) (lov i delstaten Nordrhein-Westfalen om sikring av overholdelse av tariffavtaler og sosiale standarder samt rettferdig konkurranse i forbindelse med tildeling av offentlige kontrakter) av 10. januar 2012 (heretter «TVgG – NRW») fastsetter: «(1) Offentlige tjenestekontrakter hvis inngåelse er omfattet av virkeområdet for Arbeitnehmer-Entsendegesetz [(lov om utstasjonering av arbeidstakere)], […] (2) Offentlige kontrakter […] på området for offentlig persontransport på vei og skinner […] (3) Offentlige tjenestekontrakter som ikke er omfattet av bestemmelsene i nr. 1 og 2, kan bare tildeles virksomheter som ved tilbudsinnleveringen skriftlig ved en erklæring til oppdragsgiver har forpliktet seg til å betale sine ansatte […] en minste timesats på 8,62 EUR ved utførelsen av arbeidet. Virksomhetene skal i sin forpliktelseserklæring angi arten av virksomhetens tariffmessige forpliktelse og størrelsen på den minste timelønnen som skal utbetales til de ansatte som er satt inn ved utførelsen av tjenesten. Størrelsen på minstelønnen kan ved forskrift fra det ministeriet som er ansvarlig for sysselsetting, tilpasses i samsvar med § 21.» Tvisten i hovedsaken og det prejudisielle spørsmålet I mai 2013 iverksatte Stadt Dortmund en aapen anbudskonkurranse på EU-plan vedrørende en offentlig kontrakt om digitalisering av dokumenter og konvertering av data for Stadtplanungs- und Bauordnungsamt der Stadt Dortmund (Stadt Dortmunds plan- og bygningstjeneste). Kontraktbeløpet utgjorde ca. 300 000 EUR. Punkt 2 i de særlige betingelsene i konkurransegrunnlaget, som gjaldt overholdelse av bestemmelsene i TVgG – NRW, inneholdt en mal til rettsakt som skulle undertegnes av tilbyderen, og der denne erklærte å forplikte seg til å betale sine ansatte en minste timesats på 8,62 EUR og til å kreve at sine underleverandører forpliktet seg til å overholde denne minstelønnen. Ved brev av 24. juni 2013 meddelte Bundesdruckerei Stadt Dortmund at dersom kontrakten ble tildelt selskapet, ville kontraktytelsene utelukkende bli utført i en annen medlemsstat, i det foreliggende tilfellet Polen, av en underleverandør hjemmehørende i denne staten. Bundesdruckerei anførte i sitt brev at denne underleverandøren ikke ville være i stand til å forplikte seg til å overholde den ved bestemmelsene i TVgG – NRW fastsatte minstelønnen, ettersom en slik minstelønn ikke var fastsatt i kollektive avtaler eller i lovgivningen i denne medlemsstaten, og ettersom utbetaling av en slik minstelønn heller ikke var vanlig der, sett hen til levestandarden i nevnte stat. På denne bakgrunn anmodet Bundesdruckerei Stadt Dortmund om å bekrefte overfor virksomheten at forpliktelsene i punkt 2 i de særlige betingelsene i konkurransegrunnlaget om overholdelse av bestemmelsene i TVgG – NRW ikke kom til anvendelse på den underleverandøren som virksomheten hadde tenkt å benytte. Bundesdruckerei tilføyde at den var av den oppfatning at disse forpliktelsene var i strid med reglene om offentlige kontrakter. Ved brev av 5. august 2013 svarte Stadt Dortmund at den ikke kunne etterkomme Bundesdruckereis anmodning, ettersom den som oppdragsgiver underlagt delstaten Nordrhein-Westfalen var forpliktet til å anvende bestemmelsene i TVgG – NRW, og ettersom den var av den oppfatning at bestemmelsene ikke kunne fortolkes i den retningen Bundesdruckerei foreslo. Bundesdruckerei inngav en klage til Vergabekammer bei der Bezirksregierung Arnsberg (klagenemnda for offentlige anskaffelser ved regjeringen i Arnsberg-distriktet) med sikte på blant annet å forplikte Stadt Dortmund til å endre konkurransegrunnlaget slik at forpliktelsene i punkt 2 i de særlige betingelsene ikke kom til anvendelse på underleverandører hjemmehørende i en annen medlemsstat, og hvis arbeidstakere ved utførelsen av den offentlige kontrakten utelukkende arbeider i denne staten. Til støtte for klagen anførte Bundesdruckerei at disse forpliktelsene utgjorde en ubegrunnet restriksjon for den frie bevegelighet for tjenester nedfelt i artikkel 56 TEUV, ettersom restriksjonen medførte en ytterligere økonomisk belastning som kunne hindre den berørte virksomhetens grenseoverskridende tjenesteyting eller gjøre ytingen mindre attraktiv. Stadt Dortmund har anført at underleverandørenes forpliktelse til å betale den i § 4 nr. 3 i TVgG – NRW fastsatte minstelønnen er forenlig med EU-retten. I det foreliggende tilfellet er de kravene som følger av dom Rüffert (C-346/06, EU:C:2008:189), oppfylt, ettersom forpliktelsen er basert på et rettslig grunnlag, nemlig TVgG – NRW. Den nevnte forpliktelsen kan således i samsvar med artikkel 26 i direktiv 2004/18 pålegges som en særlig betingelse vedrørende kontraktens utførelse. Dessuten er denne lovmessige forpliktelsen begrunnet, ettersom den, som anført av den nasjonale lovgiveren i merknadene til TVgG – NRW, sikrer at det betales en passende lønn til de ansatte som benyttes til utførelsen av offentlige arbeider, noe som også avlaster de sosiale sikringsordningene. Vergabekammer bei der Bezirksregierung Arnsberg er innledningsvis av den oppfatning at den skal anses som «en domstol» i henhold til artikkel 267 TEUV, slik at nemnda har kompetanse til å forelegge Domstolen en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

. Vergabekammer bei der Bezirksregierung Arnsberg har i denne sammenheng vist til dom Forposta (tidligere Praxis) og ABC Direct Contact (C-465/11, EU:C:2012:801). Videre er Vergabekammer bei der Bezirksregierung Arnsberg av den oppfatning at det ikke fremgår av ordlyden i § 4 nr. 3 i TVgG – NRW at forpliktelsen som er inntatt i bestemmelsen, skal komme til anvendelse på tilbydere ved en offentlig kontrakt som har tenkt å sette ut utførelsen av de ytelsene som er gjenstand for denne kontrakten, til operatorer som utelukkende er hjemmehørende i en annen EU-medlemsstat, ettersom bestemmelsen ikke inneholder angivelser om sitt geografiske virkeområde. Det kan høyst utledes av formålet med TVgG – NRW – ettersom denne tar sikte på å sikre utbetaling av en passende lønn til de arbeidstakerne som utfører en offentlig kontrakt utlyst i delstaten Nordrhein-Westfalen – at dens § 4 nr. 3 gjelder for hele det tyske territoriet. Endelig er Vergabekammer bei der Bezirksregierung Arnsberg av den oppfatning at en utvidelse av denne minstelønnen til de arbeidstakerne som utfører en offentlig kontrakt utenfor det tyske territoriet, ville utgjøre en restriksjon for den frie bevegelighet for tjenester og en indirekte forskjellsbehandling overfor tilbydere som leverer sine ytelser i andre medlemsstater med svært ulike kostnadsstrukturer. Vergabekammer bei der Bezirksregierung Arnsberg finner at denne restriksjonen ikke kan begrunnes i det tvingende allmenne hensynet som beskyttelsen av arbeidstakere utgjør. Sett hen til de store forskjellene i leveomkostningene i de ulike EU-medlemsstatene vil påleggingen av denne minstelønnen til arbeidstakerne nemlig ikke gjøre det mulig å oppfylle det legitime formålet om å sikre passende betaling i forbindelse med utførelsen av de offentlige kontraktene til oppdragsgivere i delstaten Nordrhein-Westfalen, og den er heller ikke nødvendig med sikte på dette. Den timesatsen som svarer til denne minstelønnen, vil for mange medlemsstater være klart høyere enn den som kreves for å sikre passende betaling sett i lys av de eksisterende leveomkostningene i disse landene. Hva dessuten angår offentlige kontrakter som fullt ut utføres utenfor det tyske territoriet, kan det ikke utelukkes at lovgivningen i den medlemsstaten der ytelsen leveres, allerede har ivaretatt den allmenne interessen knyttet til beskyttelsen av arbeidstakere. På denne bakgrunn har Vergabekammer bei der Bezirksregierung Arnsberg besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «Er artikkel 56 TEUV og artikkel 3 nr. 1 i direktiv 96/71 […] til hinder for en nasjonal rettslig bestemmelse og/eller en oppdragsgivers betingelse for tildeling, i henhold til hvilken en tilbyder som ønsker å oppnå en offentlig kontrakt eller den offentlige kontrakten som er utlyst, skal (1) forplikte seg til å betale det personalet som skal utføre oppdraget, den lovfestede tariffmessige lønnen eller minstelønnen og (2) pålegge en faktisk eller påtenkt underleverandør den samme forpliktelsen og fremlegge for oppdragsgiver en tilsvarende forpliktelseserklæring fra underleverandøren, når (a) lovbestemmelsen bare fastsetter en slik forpliktelse for tildeling av offentlige kontrakter, men ikke for tildeling av private kontrakter, og (b) underleverandøren er hjemmehørende i en annen EU-medlemsstat, og underleverandørens arbeidstakere ved utførelsen av de ytelsene som er omhandlet i kontrakten, utelukkende skal arbeide i dennes hjemland?» Om det prejudisielle spørsmålet Formaliteten Innledningsvis må det undersøkes om Vergabekammer bei der Bezirksregierung Arnsberg utgjør «en domstol» i henhold til artikkel 267 TEUV, og om anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

derfor kan tas under behandling. Det fremgår av Domstolens faste rettspraksis at Domstolen for å bedømme om det organet som forelegger en sak, er «en domstol» i henhold til artikkel 267 TEUV – et spørsmål som utelukkende skal avgjøres på grunnlag av EU-retten – tar en hel rekke forhold i betraktning, nemlig om organet er opprettet ved lov, har permanent karakter, virker som obligatorisk rettsinstans, anvender en kontradiktorisk saksbehandling og treffer

avgjørelse

på grunnlag av rettsregler, og om det er uavhengig (dommene HI, C-92/00, EU:C:2002:379, avsnitt 25, samt Forposta (tidligere Praxis) og ABC Direct Contact, EU:C:2012:801, avsnitt 17). I denne sammenheng fremgår det åpenbart av GWB §§ 104 og 105, hvilke bestemmelser regulerer klager til Vergabekammern på området for fremgangsmåter ved inngåelse av offentlige kontrakter, at disse organene, som har eksklusiv kompetanse til i første instans å avgjøre tvister mellom økonomiske operatorer og oppdragsgivere, oppfyller de kriteriene som er nevnt i denne dommens avsnitt 21, når de anmodes om å utøve nevnte kompetanse (jf. analogt for så vidt gjelder organer for tilsyn med offentlige kontrakter, dommene HI, EU:C:2002:379, avsnitt 26 og 27, samt Forposta (tidligere Praxis) og ABC Direct Contact, EU:C:2012:801, avsnitt 18). Det følger av det ovenstående at Vergabekammer bei der Bezirksregierung Arnsberg skal anses som «en domstol» i henhold til artikkel 267 TEUV, slik at dens anmodning om prejudisiell

avgjørelse

kan tas under behandling. Om realiteten Hva angår rekkevidden av det prejudisielle spørsmålet, bemerkes det at direktiv 96/71, i motsetning til situasjonen i andre saker, som for eksempel den situasjonen som ga opphav til dom Rüffert (EU:C:2008:189), ikke kommer til anvendelse på hovedsaken. Det er ubestridt at den tilbyderen som har inngitt klagen i hovedsaken, ikke hadde til hensikt å utføre den offentlige kontrakten gjennom utstasjonering på det tyske territoriet av arbeidstakere hos sin underleverandør, som er et datterselskap som er 100 % hjemmehørende i Polen. Tvert imot fremgår det av selve ordlyden i det prejudisielle spørsmålet at spørsmålet gjelder en situasjon der «underleverandøren er hjemmehørende i en annen EU-medlemsstat [enn Tyskland], og underleverandørens arbeidstakere ved utførelsen av de ytelsene som er omhandlet i kontrakten, utelukkende skal arbeide i dennes hjemland». En slik situasjon er ikke omfattet av noen av de tre grenseoverskridende tiltakene i artikkel 1 nr. 3 i direktiv 96/71, og direktivet kommer derfor ikke til anvendelse på tvisten i hovedsaken. Selv om den offentlige kontrakten som er omhandlet i hovedsaken, slik Europakommisjonen har anført, sett hen til sin gjenstand og kontraktbeløpet for øvrig synes å være omfattet av virkeområdet for direktiv 2004/18, og selv om det legges til grunn at kravene om minstelønn fastsatt i § 4 nr. 3 i TVgG – NRW kan anses som «særlige betingelser vedrørende kontraktens utførelse», og særlig som «sosiale hensyn» som er «nevnt i kunngjøringen eller i konkurransegrunnlaget» i henhold til artikkel 26 i sistnevnte direktiv, er det likevel slik at det i henhold til sistnevnte bestemmelse bare kan fastsettes slike betingelser dersom de er «forenlige med fellesskapsretten». Det følger av dette at Vergabekammer bei der Bezirksregierung Arnsberg med sitt spørsmål nærmere bestemt ønsker avklart om artikkel 56 TEUV i en situasjon som den i hovedsaken omhandlede, der en tilbyder har til hensikt å utføre en offentlig kontrakt utelukkende ved å benytte arbeidstakere ansatt av en underleverandør med hjemsted i en annen medlemsstat enn den der oppdragsgiver er hjemmehørende, er til hinder for anvendelsen av en lovgivning i den medlemsstaten der oppdragsgiver er hjemmehørende, som forplikter underleverandøren til å betale de nevnte arbeidstakerne en minstelønn fastsatt ved denne lovgivningen. I denne sammenheng fremgår det av Domstolens rettspraksis at det å pålegge en tilbyders underleverandører med hjemsted i en annen medlemsstat enn den der oppdragsgiver er hjemmehørende, og der minstelønnen er lavere, en minstelønn i medhold av nasjonal lovgivning, utgjør en ytterligere økonomisk kostnad som kan hindre eller innebære ulemper for utøvelsen av vedkommendes tjenesteyting i vertsmedlemsstaten eller gjøre denne ytingen mindre attraktiv. Et tiltak som det som er omhandlet i hovedsaken, kan derfor utgjøre en restriksjon i den betydning dette uttrykket er brukt i artikkel 56 TEUV (jf. i denne retning dom Rüffert, EU:C:2008:189, avsnitt 37). Et slikt nasjonalt tiltak kan i prinsippet begrunnes i det formålet om beskyttelse av arbeidstakere som lovgiveren i delstaten Nordrhein-Westfalen uttrykkelig har vist til i det lovforslaget som ledet til vedtakelsen av TVgG – NRW, nemlig å sikre at det betales en passende lønn til arbeidstakerne med sikte på å unngå både «sosial dumping» og at de konkurrerende virksomhetene som betaler passende lønn til sine ansatte, straffes. Domstolen har imidlertid allerede fastslått at et slikt nasjonalt tiltak, dersom det bare kommer til anvendelse på offentlige kontrakter, ikke er egnet til å oppfylle det nevnte formålet, hvis det ikke foreligger indikasjoner på at arbeidstakere som er sysselsatt på det private markedet, ikke har behov for den samme lønnsmessige beskyttelsen som de arbeidstakerne som sysselsettes i forbindelse med offentlige kontrakter (jf. i denne retning dom Rüffert, EU:C:2008:189, avsnitt 38–40). Under alle omstendigheter synes den nasjonale lovgivningen som er omhandlet i hovedsaken, ikke å være forholdsmessig, ettersom dens virkeområde utvides til en situasjon som den som er omhandlet i tvisten i hovedsaken, der arbeidstakere utfører en offentlig kontrakt i en annen medlemsstat enn den der oppdragsgiver er hjemmehørende, og der minstelønnen er lavere. Ved i en slik situasjon å pålegge en fast minstelønn som svarer til den som, sett i lys av leveomkostningene i den medlemsstaten der oppdragsgiver befinner seg, kreves for å sikre passende betaling til arbeidstakerne i denne medlemsstaten, men som ikke har noen sammenheng med leveomkostningene i den medlemsstaten der ytelsene knyttet til den aktuelle offentlige kontrakten skal utføres, og som derfor hindrer underleverandører hjemmehørende i sistnevnte medlemsstat i å trekke en konkurransemessig fordel av de forskjellene som eksisterer mellom de respektive lønnssatsene, går denne lovgivningen lenger enn nødvendig for å sikre oppfyllelsen av målet om beskyttelse av arbeidstakere. Det lønnsverntiltaket som er omhandlet i hovedsaken, kan heller ikke begrunnes i formålet om de sosiale sikringsordningenes stabilitet. Det er således ikke blitt anført, og det synes heller ikke å kunne anføres, at anvendelsen av dette tiltaket på polske arbeidstakere er nødvendig med sikte på å unngå et alvorlig inngrep i den tyske sosiale sikringsordningens økonomiske likevekt (jf. analogt dom Rüffert, EU:C:2008:189, avsnitt 42). Dersom disse arbeidstakerne ikke oppebærer en passende lønn og følgelig tvinges til å ty til sosial støtte for å sikre seg et minimum av kjøpekraft, er det polsk sosial støtte de vil ha krav på. En slik følge vil åpenbart ikke ha noen innvirkning på den tyske sosiale sikringsordningen. Sett hen til samtlige ovenstående betraktninger skal det forelagte spørsmålet besvares med at artikkel 56 TEUV i en situasjon som den i hovedsaken omhandlede, der en tilbyder har til hensikt å utføre en offentlig kontrakt utelukkende ved å benytte arbeidstakere ansatt av en underleverandør med hjemsted i en annen medlemsstat enn den der oppdragsgiver er hjemmehørende, er til hinder for anvendelsen av en lovgivning i den medlemsstaten der oppdragsgiver er hjemmehørende, som forplikter underleverandøren til å betale de nevnte arbeidstakerne en minstelønn fastsatt ved denne lovgivningen.

Sakskostnader

Ettersom behandlingen av saken i forhold til partene i hovedsaken utgjør et ledd i den saken som er til behandling for den foreleggende retten, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om sakskostnadene. Bortsett fra nevnte parters utgifter kan de utgiftene som er påløpt i forbindelse med avgivelse av innlegg for Domstolen, ikke erstattes. På grunnlag av disse premissene kjenner Domstolen (Niende avdeling) for rett: Artikkel 56 TEUV er i en situasjon som den i hovedsaken omhandlede, der en tilbyder har til hensikt å utføre en offentlig kontrakt utelukkende ved å benytte arbeidstakere ansatt av en underleverandør med hjemsted i en annen medlemsstat enn den der oppdragsgiver er hjemmehørende, til hinder for anvendelsen av en lovgivning i den medlemsstaten der oppdragsgiver er hjemmehørende, som forplikter underleverandøren til å betale de nevnte arbeidstakerne en minstelønn fastsatt ved denne lovgivningen. Underskrifter (*1) – Prosessspråk: tysk.