C-553/15 Undis Servizi: in house og aktivitet for tredjepart

Samling av avgjørelser DOMSTOLENS DOM (Fjerde avdeling) 8. desember 2016 * «Prejudisiell forelese — offentlige tjenestekontrakter — tildeling av kontrakt uten igangsettelse av en offentlig anbudskonkurranse — såkalt «in house»-tildeling — betingelser — tilsvarende kontroll — gjennomføring av hoveddelen av virksomheten — tildelingmottakende selskap med offentlig kapital, eid av flere regionale myndigheter — virksomhet som også utøves til fordel for ikke-tilknyttede regionale myndigheter — aktivitet pålagt av en ikke-tilknyttet offentlig myndighet» I sak C-553/15, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsretlige saker, Italia) ved

avgjørelse

av 25. juni 2015, innkommet til Domstolen den 26. oktober 2015, i saken Undis Servizi Srl mot Comune di Sulmona, prosessdeltaker: Cogesa SpA, har DOMSTOLEN (Fjerde avdeling) sammensatt av avdelingsformann T. von Danwitz og dommerne E. Juhász (refererende dommer), C. Vajda, K. Jürimäe og C. Lycourgos, generaladvokat: M. Campos Sánchez-Bordona justitssekretær: A. Calot Escobar, på grunnlag av den skriftlige forhandlingen, etter at det er avgitt innlegg av: — Undis Servizi Srl ved avvocato S. Della Rocca — Comune di Sulmona ved avvocati G. Blandini og M. Fracassi * Prosessspråk: italiensk. DA ECLI:EU:C:2016:935 1 UNDIS SERVIZI — Cogesa SpA ved avvocato R. Colagrande — den italienske regjering ved G. Palmieri, som befullmektiget, bistått av avvocato dello Stato C. Colelli — Europakommisjonen ved G. Conte og A. Tokár, som befullmektigede, og idet Domstolen etter å ha hørt generaladvokaten har besluttet at saken skal pådømmes uten forslag til

avgjørelse

, avsagt følgende Dom Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder tolkningen av EU-retten vedrørende tildeling av offentlige kontrakter uten anbudskonkurranse, såkalt «in house»-tildeling. Denne anmodningen er fremsatt i forbindelse med en tvist mellom Undis Servizi Srl (heretter «Undis») og Comune di Sulmona (Sulmona kommune, Italia) vedrørende lovligheten av sistnevnte kommunes endelige tildeling av en offentlig tjenestekontrakt til Cogesa SpA. Rettsregler EU-retten Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT 2004, L 134, s. 114) fastsetter reglene for kontrakter inngått av oppdragsgivere. Artikkel 1 i dette direktivet med overskriften «Definisjoner» bestemmer i nr. 2 bokstav a): «Med «offentlige kontrakter» forstås gjensidig bebyrdende avtaler inngått skriftlig mellom en eller flere økonomiske aktører og en eller flere oppdragsgivere, og som gjelder utførelse av arbeider, levering av varer eller tjenesteytelser som er omfattet av dette direktiv.» EU-retten vedrørende inngåelse av offentlige kontrakter, som gjaldt på tidspunktet for de faktiske omstendigheter i saken, fastsatte ikke mulighet for å tildele en offentlig kontrakt direkte uten å igangsette en anbudskonkurranse, den såkalte «in house»-tildeling. En slik mulighet var imidlertid tillatt i henhold til Domstolens praksis, og denne hadde likeledes fastsatt betingelsene herfor. Ifølge denne nå faste rettspraksisen er en oppdragsgiver, som en regional myndighet, fritatt for å igangsette en anbudskonkurranse med henblikk på inngåelse av en offentlig kontrakt på den dobbelte betingelsen at myndigheten utøver en kontroll som svarer til den kontroll den fører med sine egne tjenestegrener, med en fra denne myndigheten juridisk forskjellig enhet som er tildelingmottaker, og denne enheten utfører hoveddelen av sin virksomhet sammen med den eller de oppdragsgiverne den eies av (jf. i denne retning dom av 18.11.1999, Teckal, C-107/98, EU:C:1999:562, avsnitt 50). 2 ECLI:EU:C:2016:935 UNDIS SERVIZI Direktiv 2004/18 ble opphevet og erstattet ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/24/EU av 26. februar 2014 om offentlige anskaffelser og om oppheving av direktiv 2004/18 (EUT 2014, L 94, s. 65). I henhold til artikkel 91 i direktiv 2014/24 trådte opphevingen av direktiv 2004/18 i kraft den 18. april 2016. Italiensk rett Ifølge opplysningene i forelesesavgjørelsen fastsetter ingen bestemmelse i italiensk rett betingelsene for direktetildeling av offentlige kontrakter, idet nasjonal rett på dette punkt henviser til EU-retten. Artikkel 30 i decreto legislativo n. 267 – Testo unico delle leggi sull'ordinamento degli enti locali (lovdekret nr. 267 – felles lovtekst for ordningen for de regionale myndigheter) av 18. august 2000 (det alminnelige tillegget til GURI nr. 162 av 28.9.2000) bestemmer følgende: «

1Med henblikk på koordinert utførelse av bestemte funksjoner og tjenesteytelser kan de lokale myndigheter inngå innbyrdes avtaler. 2. Avtalene skal fastlegge formålet, varigheten, de kontraherende myndighetenes samråd, myndighetenes økonomiske forhold samt innbyrdes forpliktelser og garantier.

3Med hensyn til tidsbegrenset forvaltning av en spesifikk tjenesteytelse eller utførelsen av et bygge- og anleggsarbeid kan staten eller regionen på områder som henhører under deres kompetanse fastlegge obligatoriske avtaleformer mellom lokale myndigheter etter å ha utarbeidet et standardregelsett. […]» Som anført av den forelende retten bestemmer artikkel 149a nr. 1 annet punktum i decreto legislativo n. 152 – Norme in materia ambientale (lovdekret nr. 152 om regler på miljøområdet) av 3. april 2006 (det alminnelige tillegget til GURI nr. 96 av 14.4.2006) følgende: «Direktetildeling er tillatt til offentlig heleide selskaper som oppfyller de i EU-retten fastsatte kravene vedrørende in house-ivaretakelse av oppgaver, og som under alle omstendigheter eies av de lokale myndigheter i det aktuelle området.» Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene Det fremgår av saksdokumentene som er forelagt Domstolen, at Sulmona kommune ved kommunestyrets beslutning av 30. september 2014 tildelte tjenesteytelsen med den integrerte håndteringen av husholdningsavfall til Cogesa, som var et heleid offentlig selskap eid av flere kommuner i Regione Abruzzo (regionen Abruzzo, Italia), herunder Sulmona kommune. Denne kommunen eier 200 aksjer av totalt 1 200 aksjer i dette selskapets kapital, det vil si en andel på ca. 16,6 % av selskapets kapital. Den 30. oktober 2014 inngikk de regionale myndighetene som var tilknyttet Cogesa, selv om tjenestekontrakten med dette selskapet ennå ikke var inngått, en avtale om sammen å utøve en kontroll med dette selskapet som svarer til den kontroll de utøver med sine egne tjenestegrener (heretter «avtalen av 30. oktober 2014»). Ved integrert miljøgodkjenning nr. 9/11 påla regionen Abruzzo Cogesa i samsvar med prinsippet om tilstrekkelig egenkapasitet, nærhetsprinsippet og subsidiaritetsprinsippet å håndtere og utnytte husholdningsavfall fra visse kommuner i denne regionen som ikke var tilknyttet dette selskapet. ECLI:EU:C:2016:935 3 UNDIS SERVIZI Undis, som er et selskap berørt av den i hovedsaken omhandlede tjenestekontrakten, anla søksmål for Tribunale amministrativo regionale per l'Abruzzo (den regionale forvaltningsdomstolen for Abruzzo, Italia) til prøving av beslutningen om tildeling av denne tjenestekontrakten og med påstand om annullasjon av den ovenfor i denne dommens avsnitt 12 nevnte beslutningen om godkjenning av utkastet til den tverrkommunale avtalen. Undis påberopte seg en tilsidesettelse av artikkel 2 i decreto legislativo n. 163 – Codice dei contratti pubblici relativi a lavori, servizi e forniture in attuazione delle direttive 2004/17/CE e 2004/18/CE (lovdekret nr. 163 om innføringen av regler for offentlige bygge- og anleggskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige vareinnkjøpskontrakter i medhold av direktiv 2004/17/EF og 2004/18/EF) av 12. april 2006 (det alminnelige tillegget til GURI nr. 100 av 2.5.2006), samt av artikkel 43 TEUV, 49 TEUV og 86 TEUV, idet selskapet anførte at de to betingelsene for at denne tjenestekontrakten kunne være gjenstand for «in house»-tildeling, ikke var oppfylt. Undis har nærmere bestemt anført at betingelsen om at oppdragsgiveren utøver en kontroll som svarer til den kontroll den fører med sine egne tjenestegrener, med en fra denne myndigheten juridisk forskjellig enhet som er tildelingmottaker, ikke var oppfylt. Sulmona kommune var således minoritetsaksjonær i Cogesa, avtalen av 30. oktober 2014 ble inngått etter beslutningen om tildeling av den i hovedsaken omhandlede tjenestekontrakten, og dette selskapets vedtekter ga selskapsorganene selvstendige fullmakter som var uforenelige med begrepet «tilsvarende kontroll». Undis anførte videre at betingelsen om at den enheten som er tildelingmottaker, utfører hoveddelen av sin virksomhet sammen med den eller de oppdragsgiverne den eies av, heller ikke var oppfylt. Ifølge Undis fremgår det nemlig av Cogesas regnskaper for 2011–2013 at dette selskapet bare utførte 50 % av sin samlede virksomhet med de tilknyttede regionale myndighetene, idet den virksomheten som dette selskapet utførte til fordel for kommuner som ikke var tilknyttet det, skulle inngå i denne samlede virksomheten. Tribunale amministrativo regionale per l'Abruzzo (den regionale forvaltningsdomstolen for Abruzzo) frifant Sulmona kommune. Denne retten fant at betingelsen om tilsvarende kontroll var oppfylt som følge av inngåelsen av avtalen av 30. oktober 2014. Nevnte domstol fastslo deretter at betingelsen om å utføre hoveddelen av virksomheten likeledes var oppfylt, idet den forklarte at Cogesas virksomhet utført med de tilknyttede kommunene, når man ikke tok hensyn til den virksomheten som selskapet utførte til fordel for ikke-tilknyttede kommuner, oversteg 90 % av dette selskapets omsetning, idet de gjenværende prosentene kan betraktes som en helt marginal virksomhet. Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsretlige saker, Italia) har under behandlingen av Undis' anke bemerket at selv om direktiv 2014/24 ikke finner tidsmessig anvendelse på tvisten i hovedsaken, har dette direktivets artikkel 12 under alle omstendigheter betydning for avgjørelsen av denne tvisten. Med hensyn til betingelsen om å utføre hoveddelen av virksomheten har Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsretlige saker) henvist til dommen av 11. mai 2006, Carbotermo og Consorzio Alisei (C-340/04, EU:C:2006:308, avsnitt 65), der Domstolen fant at det må «antas at den avgjørende omsetningen er den som den aktuelle virksomheten oppnår i kraft av tildelingsbeslutninger truffet av tilsynsmyndigheten, herunder den som oppnås med brukere ved utførelsen av slike beslutninger». I betraktning av denne rettspraksisen er de tildelingsbeslutningene som skal legges til grunn for å etterprøve om denne betingelsen er oppfylt, således bare de som treffes direkte av tilsynsmyndigheten. Artikkel 12 nr. 2 i direktiv 2014/24 kan innebære en utvidelse av antallet relevante tildelinger. Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsretlige saker) har derimot bemerket at ingen bestemmelse i nevnte direktiv foreskriver at det med henblikk på å vurdere om den aktuelle betingelsen er oppfylt, skal tas hensyn til de tildelingene som gjelder ikke-tilknyttede offentlige myndigheter, dersom disse tildelingene er pålagt av en høyere administrativ myndighet som heller ikke er tilknyttet. 4 ECLI:EU:C:2016:935 UNDIS SERVIZI Videre er det Consiglio di Statos (øverste domstol i forvaltningsretlige saker) oppfatning at spørsmålet om det som ledd i tvisten i hovedsaken, med henblikk på å vurdere om betingelsen vedrørende utførelsen av hoveddelen av virksomheten er oppfylt, skal tas hensyn til de tildelingene som ble foretatt til fordel for de offentlige myndighetene som var knyttet til Cogesa før inngåelsen av avtalen av 30. oktober 2014. Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsretlige saker) har i denne forbindelsen henvist til artikkel 12 nr. 5 annet avsnitt i direktiv 2014/

24Under disse omstendighetene har Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsretlige saker) besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «1) Skal det ved beregningen av hoveddelen av aktiviteten utført av den kontrollerte enheten, også tas hensyn til den aktiviteten utført for ikke-tilsluttede offentlige myndigheter som er pålagt av en ikke-tilsluttet offentlig myndighet? 2) Skal det ved beregningen av hoveddelen av aktiviteten utført av den kontrollerte enheten, også tas hensyn til kontrakter som er blitt tildelt tilsluttede offentlige myndigheter, før kravet om den såkalte tilsvarende kontroll ble innført?» Om de prejudisielle spørsmålene Det skal innledningsvis slås fast at de faktiske omstendighetene i hovedsaken, som anført i denne dommens avsnitt 11 og 12, ligger før den fristen som utløp den 18. april 2016, for at medlemsstatene skulle gjennomføre direktiv 2014/

24Det følger av dette at de prejudisielle spørsmålene tidsmessig bare skal vurderes i forhold til direktiv 2004/18 slik det er tolket ved Domstolens praksis. Det skal videre bemerkes at den forelende retten i denne saken ikke har presisert om verdien av den i hovedsaken omhandlede kontrakten overstiger terskelverdien for anvendelse av direktiv 2004/18. Forelesesavgjørelsen inneholder heller ikke de opplysningene som er nødvendige for å avgjøre om det er tale om en offentlig tjenestekontrakt eller en tjenestekonsesjon. Det er riktig at unntaket som gjelder fra anvendelsen av EU-reglene når betingelsene om «in house»-tildeling er oppfylt, kan finne anvendelse både i situasjoner som hører under anvendelsesområdet for direktiv 2004/18, og i situasjoner som er utelukket herfra (jf. i denne retning dom av 29.11.2012, Econord, C-182/11 og C-183/11, EU:C:2012:758, avsnitt 26 og den deri nevnte rettspraksisen). I det sistnevnte tilfellet har anvendelsen av dette unntaket imidlertid bare betydning for løsningen av tvisten i hovedsaken i den grad den aktuelle kontrakten er underlagt EUF-traktatens grunnleggende regler og generelle prinsipper, noe som forutsetter at den frembyr en klar grenseoverskridende interesse (jf. i denne retning dom av 6.10.2016, Tecnoedi Costruzioni, C-318/15, EU:C:2016:747, avsnitt 19 og den deri nevnte rettspraksisen). Som følge av det samarbeidsforholdet som består mellom de nasjonale domstolene og Domstolen innenfor rammene av den prejudisielle prosedyren, fører slike manglende forutgående konstateringer fra den forelende rettens side ikke til at anmodningen skal avvises fra realitetsbehandling, dersom Domstolen til tross for en slik mangel på grunnlag av opplysningene som fremgår av saksdokumentene, finner at den er i stand til å gi den forelende retten et nyttig svar. Domstolens svar forutsetter imidlertid at den forelende retten fastslår at betingelsene for å anvende EU-retten er oppfylt (jf. analogt dom av 11.12.2014, Azienda sanitaria locale n. 5 «Spezzino» m.fl., C-113/13, EU:C:2014:2440, avsnitt 48). Domstolens svar på den forelende rettens spørsmål forutsetter således enten at direktiv 2004/18 finner anvendelse på den i hovedsaken omhandlede kontrakten, eller, dersom dette ikke er tilfellet, at denne kontrakten har en klar grenseoverskridende interesse, hvilket det tilkommer den forelende retten å etterprøve. ECLI:EU:C:2016:935 5 UNDIS SERVIZI Det første spørsmålet Med dette spørsmålet ønsker den forelende retten nærmere bestemt opplyst om det som ledd i anvendelsen av Domstolens praksis om direktetildeling av kontrakter, såkalt «in house»-tildeling, med henblikk på å avgjøre om den juridiske enheten utfører hoveddelen av sin virksomhet for oppdragsgiveren, blant andre regionale myndigheter som er tilknyttet den og kontrollerer den, i denne virksomheten også skal inkluderes den virksomheten som denne enheten er pålagt av en offentlig myndighet som ikke er tilknyttet denne enheten, til fordel for regionale myndigheter som heller ikke er tilknyttet denne enheten og ikke utøver noen kontroll over den. I medhold av Domstolens faste praksis innebærer hovedformålet med EU-bestemmelsene om offentlige kontrakter, nemlig fri bevegelighet for varer og tjenester og adgang til en ufordreiet konkurranse i samtlige medlemsstater, en plikt til å anvende bestemmelsene vedrørende prosedyrene for inngåelse av offentlige kontrakter som er fastsatt i de relevante direktivene, når en oppdragsgiver, som en regional myndighet, ønsker å inngå en skriftlig, gjensidig bebyrdende avtale med et organ som er juridisk forskjellig fra myndigheten selv, og det er uten betydning om dette organet selv er en oppdragsgiver (jf. i denne retning dom av 18.11.1999, Teckal, C-107/98, EU:C:1999:562, avsnitt 51, samt av 11.1.2005, Stadt Halle og RPL Lochau, C-26/03, EU:C:2005:5, avsnitt 44 og 47). Domstolen har fremhevet at alle unntak fra denne plikten derfor må tolkes innskrenkende (dom av 11.1.2005, Stadt Halle og RPL Lochau, C-26/03, EU:C:2005:5, avsnitt 46, samt av 8.5.2014, Datenlotsen Informationssysteme, C-15/13, EU:C:2014:303, avsnitt 23). Ettersom en offentlig myndighet kan oppfylle de oppgavene som påhviler den med hensyn til ivaretakelse av allmennhetens behov, ved bruk av sine egne administrative, tekniske eller andre ressurser, uten å være forpliktet til å benytte seg av eksterne organer som ikke hører til dens tjenestegrener (jf. i denne retning dom av 11.1.2005, Stadt Halle og RPL Lochau, C-26/03, EU:C:2005:5, avsnitt 48), har Domstolen begrunnet anerkjennelsen av unntaket for såkalte «in house»-tildelinger med at det i et slikt tilfelle foreligger en særlig innbyrdes forbindelse mellom oppdragsgiveren og tildelingmottakeren, selv om sistnevnte er et organ som juridisk er forskjellig fra førstnevnte (jf. i denne retning dom av 8.5.2014, Datenlotsen Informationssysteme, C-15/13, EU:C:2014:303, avsnitt 29). I slike tilfeller kan oppdragsgiveren anses for i virkeligheten å anvende egne ressurser (jf. i denne retning dom av 8.5.2014, Datenlotsen Informationssysteme, C-15/13, EU:C:2014:303, avsnitt 25), og tildelingmottakeren kan nærmest anses for å være en del av dens tjenestegrener. Dette unntaket krever at oppdragsgiveren utøver en kontroll som svarer til den kontroll den fører med sine egne tjenestegrener, med denne enheten, som utfører hoveddelen av sin virksomhet til fordel for den eller de oppdragsgiverne den eies av (jf. i denne retning dom av 18.11.1999, Teckal, C-107/98, EU:C:1999:562, avsnitt 50). Det kreves at denne enhetens virksomhet hovedsakelig er bestemt for den eller de myndighetene den eies av, idet enhver annen aktivitet bare har marginal karakter. Ved sin stillingtaken til om dette er tilfellet, skal den kompetente retten ta alle omstendighetene i det foreliggende tilfellet i betraktning, så vel kvalitative som kvantitative. I denne forbindelsen er den relevante omsetningen den som denne enheten oppnår i kraft av tildelingsbeslutninger truffet av denne eller disse tilsynsmyndighetene (jf. i denne retning dom av 11.5.2006, Carbotermo og Consorzio Alisei, C-340/04, EU:C:2006:308, avsnitt 63 og 65, samt av 17.7.2008, Kommisjonen mot Italia, C-371/05, ikke trykt i Sml., EU:C:2008:410, avsnitt 31). Kravet om at den aktuelle personen skal utføre hoveddelen av sin virksomhet sammen med den eller de myndighetene som den eies av, har til formål å sikre at direktiv 2004/18 også finner anvendelse i det tilfellet at en virksomhet som kontrolleres av en eller flere myndigheter, er aktiv på 6 ECLI:EU:C:2016:935 UNDIS SERVIZI markedet og dermed kan konkurrere med andre virksomheter. En virksomhet berøves nemlig ikke nødvendigvis sin handlefrihet bare fordi de beslutningene som vedrører den, kontrolleres av den eller de myndighetene den eies av, dersom den fortsatt kan utøve en vesentlig del av sin økonomiske aktivitet med andre aktører. Når denne virksomhetens ytelser derimot i det vesentlige er bestemt for denne ene eller disse enkelte myndighetene, fremstår det som berettiget at denne virksomheten ikke er omfattet av kravene i direktiv 2004/18, ettersom disse er diktert av ønsket om å bevare en konkurranse som det i dette tilfellet ikke lenger er grunnlag for (jf. analogt dom av 11.5.2006, Carbotermo og Consorzio Alisei, C-340/04, EU:C:2006:308, avsnitt 60–62). Det følger av denne rettspraksisen at hele den tildelingsmottakende enhetens virksomhet som er bestemt for andre personer enn dens eiere, det vil si personer som ikke har noe kontrollforhold med denne enheten, uansett om de er offentlige myndigheter, skal anses for å være utført til fordel for tredjeparter. I betraktning av denne rettspraksisen skal enhver regional myndighet som ikke er tilknyttet Cogesa, i tvisten i hovedsaken betraktes som en tredjepart. Ifølge opplysningene i foreleggelsesavgjørelsen er det intet kontrollforhold mellom disse myndighetene og dette selskapets virksomhet, og det foreligger derfor ikke den særlige innbyrdes forbindelsen som i henhold til Domstolens praksis begrunner unntaket for «in house»-tildelinger. Med henblikk på å etterprøve om Cogesa utfører hoveddelen av sin virksomhet med de myndighetene det eies av, skal den virksomheten som dette selskapet utfører for ikke-tilknyttede regionale myndigheter, betraktes som utført til fordel for tredjeparter. Det tilkommer den forelagte retten å vurdere om sistnevnte virksomhet kan anses for bare å ha en marginal karakter i forhold til Cogesas virksomhet med de myndighetene det eies av, slik dette er omhandlet i Domstolens praksis om den såkalte «in house»-tildeling. Denne konklusjonen kan ikke påvirkes av den omstendigheten som den forelagte retten har omtalt, hvoretter Cogesas virksomhet utført til fordel for ikke-tilknyttede regionale myndigheter er pålagt av en offentlig myndighet som heller ikke er tilknyttet dette selskapet. Selv om den offentlige myndigheten har pålagt Cogesa denne virksomheten, fremgår det nemlig klart av opplysningene i foreleggelsesavgjørelsen at myndigheten ikke er tilknyttet dette selskapet og ikke utøver noen kontroll over det slik dette er omhandlet i Domstolens praksis om den såkalte «in house»-tildeling. Ettersom denne offentlige myndigheten ikke utøver noen kontroll, skal den virksomheten den har pålagt Cogesa, betraktes som virksomhet utført for tredjeparter. I betraktning av det ovenstående skal det første spørsmålet besvares med at det som ledd i anvendelsen av Domstolens praksis om direktetildeling av kontrakter, såkalt «in house»-tildeling, med henblikk på å avgjøre om den juridiske enheten utfører hoveddelen av sin virksomhet for oppdragsgiveren, blant andre regionale myndigheter som er tilknyttet den og kontrollerer den, ikke skal inkluderes i denne virksomheten den virksomheten som denne enheten er pålagt av en offentlig myndighet som ikke er tilknyttet denne enheten, til fordel for regionale myndigheter som heller ikke er tilknyttet denne enheten og ikke utøver noen kontroll over den, idet denne virksomheten skal anses for utført for tredjeparter. Det andre spørsmålet Med dette spørsmålet ønsker den forelagte retten nærmere bestemt opplyst om det med henblikk på å