C-567/15 LitSpecMet: datterselskap som oppdragsgiver

Samling av avgjørelser DOMSTOLENS DOM (Fjerde avdeling) 5. oktober 2017 * «Prejudisiell forespørsel – offentlige varekontrakter, tjenestekontrakter og bygge- og anleggskontrakter – direktiv 2004/18/EF – artikkel 1 nr. 9 – begrepet «oppdragsgiver» – selskap hvis kapital eies av en oppdragsgiver – konserninterne transaksjoner» I sak C-567/15, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 267 TEUF, inngitt av Vilniaus apygardos teismas (den regionale domstolen i Vilnius, Litauen) ved

avgjørelse

av 21. oktober 2015, innkommet til Domstolen den 2. november 2015, i saken: «LitSpecMet» UAB mot «Vilniaus lokomotyvų remonto depas» UAB, med følgende prosessdeltaker: «Plienmetas» UAB, har DOMSTOLEN (Fjerde avdeling), sammensatt av avdelingsformann T. von Danwitz, Domstolens president K. Lenaerts, som fungerende dommer i Fjerde avdeling, og dommerne E. Juhász (refererende dommer), C. Vajda og C. Lycourgos, generaladvokat: M. Campos Sánchez-Bordona, justissekretær: førstekonsulent I. Illéssy, på grunnlag av den skriftlige forhandlingen og etter rettsmøtet den 9. februar 2017, etter at det er avgitt innlegg av: – «LitSpecMet» UAB ved advokatai C. Maczkovics, R. Martens og V. Ostrovskis, – «Vilniaus lokomotyvų remonto depas» UAB ved advokatas D. Soloveičik og G. Jokubauskas, representant for selskapet, * Prosessspråk: litauisk. DA ECLI:EU:C:2017:736 1 LITSPECMET – den litauiske regjering ved D. Kriaučiūnas, D. Stepanienė og R. Butvydytė, som befullmektigede, – den tyske regjering ved J. Möller, som befullmektiget, – den portugisiske regjering ved L. Inez Fernandes, M. Figueiredo og F. Batista, som befullmektigede, – Europakommisjonen ved A. Tokár, A. Steiblytė og J. Jokubauskaitè, som befullmektigede, og etter at generaladvokaten har fremsatt forslag til

avgjørelse

den 27. april 2017, avsagt følgende Dom Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder tolkningen av artikkel 1 nr. 9 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, tjenestekontrakter og bygge- og anleggskontrakter (EUT 2004 L 134 s. 114), som endret ved Kommisjonens forordning (EU) nr. 1251/2011 av 30. november 2011 (EUT 2011 L 319 s. 43) (heretter «direktiv 2004/18»). Anmodningen er inngitt i forbindelse med en sak mellom «LitSpecMet» UAB og «Vilniaus lokomotyvų remonto depas» UAB (heretter «VLRD») vedrørende en varekontrakt om jernholdige metaller, som VLRD delvis tildelte LitSpecMet. Rettsregler EU-retten Direktiv 2004/18 ble opphevet og erstattet ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/24/EU av 26. februar 2014 om offentlige anskaffelser og om oppheving av direktiv 2004/18/EF (EUT 2014 L 94 s. 65). I henhold til artikkel 1 nr. 2 bokstav c) i direktiv 2004/18 skulle «offentlige varekontrakter» forstås som andre offentlige kontrakter enn dem som var omhandlet i bokstav b), og som gjaldt kjøp, leasing eller leie med eller uten forkjøpsrett av varer. Direktivets artikkel 1 nr. 9 bestemte: «Som «oppdragsgivere» betraktes staten, regionale eller lokale myndigheter, offentligrettslige organer og sammenslutninger av en eller flere av disse myndigheter eller ett eller flere av disse offentligrettslige organene. Med «offentligrettslig organ» forstås ethvert organ: a) som er opprettet særskilt med henblikk på å ivareta allmennhetens behov, dog ikke behov av industriell eller kommersiell karakter, b) som er en juridisk person, og 2 ECLI:EU:C:2017:736 LITSPECMET c) hvis drift enten for størstedelens vedkommende finansieres av staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer, eller hvis drift er underlagt disses kontroll, eller hvortil staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer utpeker mer enn halvparten av medlemmene i administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorganet. […]» Det nevnte direktivets artikkel 7 med overskriften «Terskelverdier for offentlige kontrakter» fastsatte: «Dette direktiv gjelder for offentlige kontrakter som ikke er omfattet av unntaksbestemmelsene i artikkel 10 og 11 og artikkel 12–18, og hvis anslåtte verdi eksklusive mva. tilsvarer eller overstiger følgende terskelverdier: […] b) 200 000 EUR – for offentlige varekontrakter og tjenestekontrakter som inngås av andre oppdragsgivere enn dem som er omfattet av vedlegg IV […]» Litauisk rett Lietuvos Respublikos viešųjų pirkimų įstatymas (den litauiske loven om offentlige anskaffelser), som gjennomfører direktiv 2004/18 i litauisk rett, fastsetter i sin artikkel 4 med overskriften «Oppdragsgivere»: «

1Med oppdragsgiver forstås: 1) en statlig eller lokal myndighet 2) en privatrettslig eller offentligrettslig juridisk person som oppfyller betingelsene fastsatt i nr. 2 3) en sammenslutning av de myndigheter som er nevnt i nr. 1 og/eller de privatrettslige eller offentligrettslige juridiske personene som er nevnt i nr. 2 4) oppdragsgivere innen vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester som nevnt i artikkel 70 nr. 1 nr. 2)–4).

2Med oppdragsgiver forstås en privatrettslig eller offentligrettslig juridisk person (som ikke er en nasjonal eller lokal myndighet), når hele eller en viss del av dennes drift særskilt tar sikte på å ivareta allmennhetens behov, dog ikke behov av industriell eller kommersiell karakter, og som oppfyller minst én av følgende betingelser: 1) Mer enn 50 % av driften finansieres av statens eller lokale myndigheters budsjett eller av andre midler fra staten eller lokale myndigheter eller av midler fra andre privatrettslige eller offentligrettslige juridiske personer nevnt i dette nummer. 2) Den kontrolleres (forvaltes) av den nasjonale eller lokale myndigheten eller av andre privatrettslige eller offentligrettslige juridiske personer nevnt i dette nummer. ECLI:EU:C:2017:736 3 LITSPECMET 3) Mer enn halvparten av medlemmene i administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorganet er utpekt av de nasjonale eller lokale myndighetene eller privatrettslige eller offentligrettslige juridiske personene nevnt i dette nummer. […]» Artikkel 10 nr. 5 i den litauiske loven om offentlige anskaffelser bestemmer: «Bestemmelsene i denne loven gjelder ikke når oppdragsgiveren inngår kontrakt med en juridisk selvstendig enhet som den utøver en kontroll over tilsvarende den kontroll den fører med sine egne tjenesteenheter eller organer, og som den eier eksklusivt (eller overfor hvilken den påtar seg statens eller en lokal myndighets rettigheter og forpliktelser i sin egenskap av eneste partner), og når den kontrollerte virksomheten har oppnådd minst 90 % av sin omsetning fra det foregående regnskapsåret (eller fra den perioden som er gått siden virksomhetens etablering, dersom den har vært i drift i mindre enn ett regnskapsår) gjennom virksomhet som tar sikte på å ivareta oppdragsgiverens behov eller gjøre det mulig for den å utøve sine funksjoner.» Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene VLRD er et næringsselskap som ble opprettet i 2003 som følge av en omstrukturering av «Lietuvos geležinkeliai» AB (heretter «det litauiske jernbaneselskapet»), og hvis formål blant annet er produksjon og vedlikehold av lokomotiver og vogner samt elektromotordrevne vogner og motordrevne redskaper. VLRD er datterselskap av det litauiske jernbaneselskapet som dets eneste aksjonær. Det litauiske jernbaneselskapet var på tidspunktet for de faktiske omstendighetene VLRDs største kunde, idet selskapets bestillinger utgjorde nærmere 90 % av VLRDs omsetning. I 2013 innledet VLRD en forenklet prosedyre for offentlig anskaffelse vedrørende levering av jernholdige metallstenger, som LitSpecMet reagerte på, hvoretter det fikk tildelt bare en del av kontrakten. LitSpecMet innga klage med påstand om annullasjon av anskaffelsesprosedyren og om offentliggjøring av en ny kunngjøring i samsvar med den litauiske loven om offentlige anskaffelser, idet VLRD ifølge LitSpecMet utgjorde en oppdragsgiver som omhandlet i den litauiske loven om offentlige anskaffelser. I denne forbindelse anførte LitSpecMet i det vesentlige, dels at VLRD var blitt opprettet med henblikk på å ivareta behovene til det litauiske jernbaneselskapet, som er en statsfinansiert virksomhet som ivaretar offentlige tjenesteytelsesoppgaver, dels at betingelsene for de leveranser og salg som selskapet foretok for sitt morselskap, ikke svarte til de vanlige konkurransevilkårene. Denne omstendigheten var etter LitSpecMets oppfatning tilstrekkelig til å legge til grunn at VLRDs virksomhet hadde til formål å ivareta allmennhetens behov, dog ikke behov av industriell eller kommersiell karakter, og følgelig til å legge til grunn at det forelå en oppdragsgiver underlagt reglene for offentlige anskaffelser. Vilniaus apygardos teismas (den regionale domstolen i Vilnius, Litauen) tok ikke LitSpecMets påstander til følge. Lietuvos apeliacinis teismas (Litauens ankedomstol) stadfestet denne avgjørelsen. Lietuvos apeliacinis teismas (Litauens ankedomstol) begrunnet blant annet stadfestelsen av avgjørelsen i første instans med at VLRD var blitt opprettet med henblikk på å drive kommersiell virksomhet med gevinst for øye, noe som kunne utledes av den omstendigheten at selskapet bar hele risikoen for sin virksomhet uten at staten dekket tap. Ankeinstansen fastslo videre at VLRDs virksomhet ikke kunne anses for å oppfylle allmennhetens behov med hensyn til alle borgere, ettersom det var godtgjort at VLRD opererte i et konkurransepreget miljø, og at nærmest samtlige salgsavtaler som selskapet hadde inngått på tidspunktet for de faktiske omstendighetene, selv om de var inngått med det litauiske jernbaneselskapet, i henhold til de foretatte fremskrivningene ikke utgjorde mer enn 15 % av VLRDs handelsvirksomhet i 2016. Lietuvos Aukščiausiasis Teismas (Litauens øverste domstol) omgjorde den avgjørelsen som Lietuvos apeliacinis teismas (Litauens ankedomstol) hadde truffet. I denne henseende la Lietuvos Aukščiausiasis Teismas (Litauens øverste domstol) til grunn at avgjørelsen av den tvist den var blitt forelagt, avhang av en tolkning av uttrykket «organ som er opprettet særskilt med henblikk på å ivareta allmennhetens behov, dog ikke behov av industriell eller kommersiell karakter», som fremgår av artikkel 1 nr. 9 annet ledd bokstav a) i direktiv 2004/18 og av artikkel 4 i den litauiske loven om offentlige anskaffelser. I denne forbindelse bemerket Lietuvos Aukščiausiasis Teismas (Litauens øverste domstol) blant annet at det i henhold til den funksjonelle tilnærmingen til begrepet «offentligrettslig organ», som Domstolen har fulgt, ved vurderingen av om en person er en oppdragsgiver, skal tas hensyn til en rekke vurderingskriterier, slik som hvorvidt det foreligger en konkurransesituasjon på det markedet der personen opererer, de forholdene under hvilke den aktuelle enheten er blitt opprettet, muligheten for å erstatte enheten med en annen, og om enheten bærer den risikoen som er forbundet med dens virksomhet. Lietuvos Aukščiausiasis Teismas (Litauens øverste domstol) bemerket i det vesentlige at både domstolen i første instans og ankeinstansen hadde unnlatt å undersøke de særlige omstendighetene ved den økonomiske virksomheten som VLRD utøver, herunder blant annet det konkurransenivået som gjorde seg gjeldende i den økonomiske sektoren der selskapet opererte. Etter Lietuvos Aukščiausiasis Teismas' (Litauens øverste domstol) oppfatning hadde de nevnte domstolene lagt for mye vekt på VLRDs selskapsform, det vil si at det er et næringsselskap, i forbindelse med at det ble fastslått at VLRD ikke var en oppdragsgiver. Videre bemerket Lietuvos Aukščiausiasis Teismas (Litauens øverste domstol) at VLRD i gjennomsnitt gjennomførte 15 interne transaksjoner per år med sitt morselskap, som ved denne typen transaksjoner ikke var underlagt reglene om offentlige anskaffelser. I denne henseende bemerket Lietuvos Aukščiausiasis Teismas (Litauens øverste domstol) at dersom morselskapet selv utøvde den virksomheten som dets datterselskap utøver, ville det være underlagt de nevnte reglene for så vidt gjelder anskaffelse av kjøretøyer, materialer og annet utstyr som er nødvendig for reparasjon av lokomotiver og rullende materiell eller for annet arbeid, i henhold til den litauiske loven om offentlige anskaffelser. Lietuvos Aukščiausiasis Teismas (Litauens øverste domstol) anførte at det i dette tilfellet skal etterprøves om den omstendigheten at et morselskap benytter sitt datterselskaps tjenester med henblikk på å foreta økonomiske transaksjoner som ivaretar allmennhetens behov, ikke medfører at lovgivningen om offentlige anskaffelser omgås. Saken ble hjemvist til Lietuvos apeliacinis teismas (Litauens ankedomstol), som etter å ha opphevet Vilniaus apygardos teismas' (den regionale domstolen i Vilnius)

avgjørelse

, hjemviste saken til denne domstolen. Det er under disse omstendighetene at Vilniaus apygardos teismas (den regionale domstolen i Vilnius) har besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «1) Skal artikkel 1 nr. 9 i direktiv 2004/18[…] tolkes slik at et selskap: – som er stiftet av en oppdragsgiver som driver virksomhet på jernbanetransportområdet, særlig ved drift av offentlig jernbaneinfrastruktur, person- og godstransport, – som uavhengig utøver en næringsmessig virksomhet, der det fastsetter en forretningsstrategi, treffer beslutninger vedrørende vilkårene for virksomhetens aktivitet (produktmarked, kundesegment osv.), opererer på et konkurransepreget marked i hele Den europeiske union og utenfor [Den europeiske unions] marked, leverer tjenester i form av produksjon og reparasjon av rullende materiell og deltar i offentlige anskaffelser knyttet til denne virksomheten og søker å få bestillinger fra tredjeparter (andre enn morselskapet), – som leverer tjenester i form av reparasjon av rullende materiell til sin stifter på grunnlag av interne transaksjoner, og der verdien av disse tjenestene utgjør 90 % av virksomhetens samlede virksomhet, – hvis levering av tjenester til stifteren tar sikte på å sikre stifterens person- og godstransportvirksomhet, ikke skal betraktes som en oppdragsgiver? 2) Dersom Domstolen fastslår at selskapet skal betraktes som en oppdragsgiver under de ovennevnte omstendighetene, skal artikkel 1 nr. 9 i direktiv 2004/18[…] da tolkes slik at et selskap mister sin status som oppdragsgiver dersom verdien av reparasjoner av rullende materiell som ytes på grunnlag av interne transaksjoner med oppdragsgiveren som er selskapets stifter, faller og utgjør mindre enn 90 % eller ikke utgjør hoveddelen av den samlede omsetningen fra selskapets virksomhet?» De prejudisielle spørsmålene Med sine spørsmål, som skal behandles samlet, ønsker den foreleggende retten nærmere bestemt opplyst om artikkel 1 nr. 9 annet ledd i direktiv 2004/18 skal tolkes slik at et selskap, som for det første eies fullt ut av en oppdragsgiver hvis virksomhet ivaretar allmennhetens behov, og som for det andre gjennomfører transaksjoner både for denne oppdragsgiveren og på et konkurransepreget marked, kan kvalifiseres som et «offentligrettslig organ» i denne bestemmelsens forstand, og i tilfellet hvilken betydning det i denne forbindelsen har at verdien av disse interne transaksjonene i fremtiden kan utgjøre mindre enn 90 % eller en uvesentlig del av selskapets samlede omsetning. Innledningsvis bemerkes at den foreleggende retten ikke har angitt noen opplysninger vedrørende verdien av den i hovedsaken omhandlede kontrakten, hvorfor det ikke er mulig med sikkerhet å avgjøre om denne overstiger den terskelverdien som er fastsatt i artikkel 7 bokstav b) i direktiv 2004/18, og følgelig om de nødvendige betingelsene for anvendelse av dette direktivet er oppfylt i hovedsaken. Som følge av den samarbeidsånd som består i forholdet mellom de nasjonale domstolene og Domstolen innenfor rammene av den prejudisielle prosedyren, fører en slik manglende forutgående konstatering fra den foreleggende rettens side ikke til at anmodningen skal avvises fra realitetsbehandling, dersom Domstolen på tross av en slik mangel på grunnlag av de opplysningene som fremgår av saksdokumentene, finner at den er i stand til å gi den foreleggende retten et nyttig svar. Dette er blant annet tilfellet dersom forelæggelsesavgjørelsen inneholder tilstrekkelig med relevante opplysninger til å fastslå om betingelsene for anvendelse av en avledet rettsakt kan være oppfylt. Domstolens svar forutsetter imidlertid at den foreleggende retten fastslår at disse betingelsene er oppfylt (jf. analogt dom av 11.12.2014, Azienda sanitaria locale n. 5 «Spezzino» m.fl., C-113/13, EU:C:2014:2440, avsnitt 48). Det tilkommer derfor den foreleggende retten å etterprøve om betingelsen vedrørende verditersikel på 200 000 EUR, som er fastsatt i artikkel 7 bokstav b) i direktiv 2004/18, er oppfylt. Det er ubestridt at det litauiske jernbaneselskapet virksomhet, som omfatter offentlig persontransport, anses for å bli utøvd med henblikk på å ivareta allmennhetens behov, og at dette selskapet skal kvalifiseres som et «offentligrettslig organ» og dermed som «oppdragsgiver». Det første spørsmålet tar således sikte på å avklare hvorvidt VLRD likeledes skal kvalifiseres som et «offentligrettslig organ». I henhold til artikkel 1 nr. 9 annet ledd bokstav a)–c) i direktiv 2004/18 forstås med «offentligrettslig organ» ethvert organ som for det første er opprettet særskilt med henblikk på å ivareta allmennhetens behov, dog ikke behov av industriell eller kommersiell karakter, for det andre er en juridisk person, og hvorom det for det tredje gjelder at dets drift enten for størstedelens vedkommende finansieres av staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer, eller hvis drift er underlagt disses kontroll, eller hvortil staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer utpeker mer enn halvparten av medlemmene i administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorganet. Ifølge Domstolens faste rettspraksis har de betingelsene som er oppregnet i denne artikkelen, en kumulativ karakter, og er én av betingelsene ikke oppfylt, kan et organ ikke karakteriseres som et «offentligrettslig organ» og dermed som oppdragsgiver i betydningen i direktiv 2004/18 (jf. i denne retning dom av 22.5.2003, Korhonen m.fl., C-18/01, EU:C:2003:300, avsnitt 32, og av 10.4.2008, Ing. Aigner, C-393/06, EU:C:2008:213, avsnitt 36 og den rettspraksis som er nevnt der). Begrepet «oppdragsgiver», herunder begrepet «offentligrettslig organ», skal undergis en vid formålsbestemt tolkning i lyset av formålene med anskaffelsesdirektivene, som er å fjerne risikoen for at det gis innenlandske tilbydere eller søkere en fortrinsstilling ved oppdragsgivernes inngåelse av kontrakter, og å utelukke muligheten for at et organ som finansieres eller kontrolleres av staten, lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer, lar seg lede av andre hensyn enn økonomiske (jf. i denne retning dom av 15.5.2003, Kommisjonen mot Spania, C-214/00, EU:C:2003:276, avsnitt 53 og den rettspraksis som er nevnt der). Det skal bemerkes at VLRD tilsynelatende oppfyller betingelsene i artikkel 1 nr. 9 annet ledd bokstav b) og c) i direktiv 2004/

18Det er således ubestridt at selskapet er en juridisk person. Videre har den foreleggende retten konstatert at VLRD er et datterselskap som er 100 % eid av det litauiske jernbaneselskapet, og at det «kontrolleres» av sistnevnte selskap. Det skal derfor alene undersøkes hvorvidt VLRD utgjør et «organ som er opprettet særskilt med henblikk på å ivareta allmennhetens behov, dog ikke behov av industriell eller kommersiell karakter», som omhandlet i artikkel 1 nr. 9 annet ledd bokstav a) i direktiv 2004/

18Det fremgår av ordlyden av artikkel 1 nr. 9 annet ledd bokstav a) i direktiv 2004/18 at det kravet som stilles der, må være oppfylt av den enheten hvis kvalifisering er blitt bedømt, og ikke av en annen enhet, selv om sistnevnte enhet er morselskap til den førstnevnte enheten som leverer varer eller tjenester til denne. At en virksomhet er blitt opprettet av en oppdragsgiver, eller at dens aktiviteter finansieres med økonomiske midler fra en oppdragsgivers aktiviteter, er således ikke tilstrekkelig til at virksomheten selv kan anses for å være en oppdragsgiver (dom av 15.1.1998, Mannesmann Anlagenbau Austria m.fl., C-44/96, EU:C:1998:4, avsnitt 39). Videre skal det holdes for øye at bruken av uttrykket «særskilt» vitner om EU-lovgivers intensjon om at bare enheter som er opprettet med det spesifikke formålet å ivareta allmennhetens behov, dog ikke behov av industriell eller kommersiell karakter, og hvis drift ivaretar disse behovene, skal være underlagt bindende regler for offentlige anskaffelser. Det skal således først avgjøres om VLRD er blitt opprettet med det spesifikke formålet å ivareta allmennhetens behov, og hvorvidt selskapets aktiviteter faktisk ivaretar disse behovene, før det deretter i bekreftende fall skal undersøkes om slike behov er av industriell eller kommersiell karakter (jf. i denne retning dom av 22.5.2003, Korhonen m.fl., C-18/01, EU:C:2003:300, avsnitt 40). I den foreliggende saken følger det av ordlyden av det første spørsmålet at VLRD leverer varer og tjenester med henblikk på å «sikre [sitt morselskaps] person- og godstransportvirksomhet». Det følger av foreleggelsesavgjørelsen at VLRD ble opprettet etter en omstrukturering av det litauiske jernbaneselskapet, og at «så vel opprettelsen av [VLRD] som driften av dette alltid skulle ta sikte på å ivareta stifterens behov, det vil si allmennhetens behov». I denne forbindelsen skal det bemerkes at VLRDs drift, blant annet produksjon og reparasjon av lokomotiver og kjøretøyer samt levering av disse produktene og tjenestene til det litauiske jernbaneselskapet, synes å være nødvendig for at sistnevnte selskap kan ivareta sin drift som tar sikte på å ivareta allmennhetens behov. Det ser således ut til at VLRD er blitt opprettet særskilt med henblikk på å ivareta sitt morselskaps behov, idet de behovene som VLRD har fått til oppgave å ivareta, utgjør en nødvendig betingelse for at morselskapet kan ivareta driften i allmennhetens interesse, hvilket det imidlertid tilkommer den foreleggende retten å etterprøve. Det skal bemerkes at det er uten betydning at det omhandlede organet, i tillegg til å utøve virksomhet som har til formål å ivareta allmennhetens behov, likeledes utøver andre former for virksomhet med fortjeneste for øye på et konkurransepreget marked (jf. i denne retning dom av 15.1.1998, Mannesmann Anlagenbau Austria m.fl., C-44/96, EU:C:1998:4, avsnitt 25, og av 10.4.2008, Ing. Aigner, C-393/06, EU:C:2008:213, avsnitt 47 og den rettspraksis som er nevnt der). Den omstendigheten at VLRD ikke alene utøver virksomhet som tar sikte på å ivareta allmennhetens behov, via interne transaksjoner med det litauiske jernbaneselskapet for at dette kan utøve sin transportvirksomhet, men likeledes virksomhet med fortjeneste for øye, er i denne henseende således uten betydning. Med henblikk på å vurdere hvorvidt et organ henhører under begrepet «offentligrettslig organ» som omhandlet i artikkel 1 nr. 9