Rettslig kjerne
Dommen klargjør to punkter av betydning for anskaffelsesretten. For det første kan Kommisjonen, når et traktatbruddssøksmål er avvist fordi stevningen ikke samsvarte med den begrunnede uttalelsen, anlegge ny sak på grunnlag av samme faktum, klagepunkter og argumentasjon uten å gjenta hele den forutgående administrative prosedyren. For det andre presiserer dommen rekkevidden av unntaket for direkte tildeling i direktiv 71/305 artikkel 9 bokstav b). Bestemmelsen, som åpner for fravik fra kunngjørings- og konkurransereglene, skal tolkes snevert. Den som påberoper seg unntaket, har bevisbyrden for at de særlige omstendighetene faktisk foreligger. Det er ikke nok å vise til tekniske sammenhenger eller praktiske fordeler ved å la eksisterende entreprenør fortsette arbeidene. Det må godtgjøres både at relevante tekniske årsaker foreligger, og at disse gjør det absolutt nødvendig å tildele kontrakten til én bestemt entreprenør.
Faktum
Provinsforvaltningen i Ascoli Piceno hadde på 1970-tallet satt i gang arbeider for en motortrafikkvei mellom Ascoli Piceno og hovedveiforbindelser ved Adriaterhavskysten. Arbeidene var delt i fire delprosjekter. Delprosjekt IV ble tildelt entreprenøren Rozzi Costantino. Senere ble dette utvidet gjennom tolv supplerende prosjekter, slik at veistrekningen ble vesentlig lengre enn opprinnelig planlagt. Også de supplerende arbeidene ble tildelt samme entreprenør. Den 21. mai 1990 inngikk provinsforvaltningen direkte kontrakt om det ellevte og tolvte supplerende prosjektet, med en samlet verdi på 36 250 000 000 italienske lire, uten å offentliggjøre kunngjøring i EF-tidende. Kommisjonen mente dette var i strid med direktiv 71/305. Et tidligere traktatbruddssøksmål var blitt avvist fordi stevningen ikke samsvarte med den begrunnede uttalelsen. Kommisjonen anla deretter ny sak uten ny administrativ prosedyre.
Domstolens vurdering
Domstolen behandlet først formalitetsspørsmålet. Italia gjorde gjeldende at Kommisjonen måtte gjenta hele prosedyren etter EØF-traktaten artikkel 169, eller i det minste avgi en supplerende begrunnet uttalelse, etter at den første saken var avvist. Domstolen avviste dette. Avvisningen i den tidligere saken bygget på at stevningen var formulert på et annet grunnlag enn den begrunnede uttalelsen, ikke på at den administrative prosedyren som sådan var ugyldig. Siden den nye saken gjaldt de samme faktiske forhold og Kommisjonen nå bygget på de samme klagepunktene, grunnlagene og argumentene som i den opprinnelige begrunnede uttalelsen, var det ikke nødvendig å gjenta den administrative prosedyren.
I realiteten tok Domstolen utgangspunkt i at bare unntaket i artikkel 9 bokstav b) kunne være aktuelt. Bestemmelsen tillater direkte tildeling når arbeidene av tekniske eller kunstneriske årsaker, eller av hensyn til vern av enerett, ikke kan overlates til andre enn én bestemt entreprenør. Domstolen viste til tidligere praksis om at unntak fra anskaffelsesdirektivenes regler skal fortolkes snevert, fordi de fraviker regler som skal sikre effektiv virkning av traktatens rettigheter på området. Bevisbyrden ligger hos den som påberoper seg unntaket.
Domstolen presiserte deretter at ordlyden i artikkel 9 bokstav b) krever mer enn at det foreligger visse tekniske hensyn. Medlemsstaten må godtgjøre både at slike tekniske årsaker faktisk foreligger, og at de gjør det absolutt nødvendig å tildele kontrakten til den aktuelle entreprenøren. Italia anførte blant annet teknisk sammenheng mellom pågående og nye arbeider, plassbegrensninger på anleggsstedet og sammenheng i fundamentstrukturer. Domstolen fant imidlertid at Italia ikke hadde ført overbevisende bevis for at disse forholdene gjorde det umulig å overlate arbeidene til en annen entreprenør, eventuelt med nødvendig koordinering. Italia hadde heller ikke i tilstrekkelig grad imøtegått Kommisjonens tekniske erklæring. Vilkårene for unntak var derfor ikke bevist, og den direkte tildelingen uten kunngjøring var i strid med direktivet.
Konklusjon
EU-domstolen ga Kommisjonen medhold. Italia hadde tilsidesatt sine forpliktelser etter direktiv 71/305 ved at provinsforvaltningen i Ascoli Piceno direkte tildelte kontrakten om det ellevte og tolvte supplerende prosjektet uten kunngjøring i EF-tidende. Domstolen fastslo samtidig at Kommisjonen kunne anlegge ny traktatbruddssak uten å gjenta den administrative prosedyren, når det nye søksmålet bygget på samme faktum og samme klagepunkter som den opprinnelige begrunnede uttalelsen. Italia ble dømt til å betale sakskostnadene.
Praktisk betydning
Dommen er en tidlig og tydelig bekreftelse av at unntak fra kunngjørings- og konkurranseplikten ved direkte tildeling skal anvendes restriktivt. I anskaffelsespraksis er det ikke tilstrekkelig å vise til teknisk samordning, fremdriftshensyn eller at eksisterende entreprenør fremstår som mest praktisk. Oppdragsgiver må kunne dokumentere at bare én bestemt leverandør faktisk kan utføre kontrakten, og at dette er absolutt nødvendig. Dommen illustrerer også betydningen av etterprøvbar dokumentasjon når unntak påberopes. Selv om saken gjelder direktiv 71/305, har resonnementet klar overføringsverdi til senere regelverk om konkurranse uten forutgående kunngjøring og til den generelle forståelsen av snevre unntak i anskaffelsesretten.
Ofte stilte spørsmål
Hva sier dommen om tekniske årsaker som grunnlag for direkte tildeling?
Dommen sier at det ikke er nok å påvise tekniske hensyn eller praktiske samordningsbehov. Det må godtgjøres at slike tekniske årsaker gjør det absolutt nødvendig å tildele kontrakten til én bestemt entreprenør.
Hva er dommens viktigste prosessuelle avklaring?
Når et tidligere traktatbruddssøksmål er avvist fordi stevningen ikke samsvarte med den begrunnede uttalelsen, kan Kommisjonen reise ny sak på samme faktiske og rettslige grunnlag uten å gjenta hele den administrative prosedyren.
Dommen i uoffisiell norsk oversettelse
Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.
Sammendrag
Parter
Dommens premisser
Avgjørelse om sakskostnader
Avgjørelse
Nøkkelord
1. Traktatbruddsøksmål – avvist fra realitetsbehandling som følge av manglende samsvar mellom den begrunnede uttalelsen og stevningen – nytt søksmål uten gjentakelse av den forutgående administrative prosedyren – lovlig (EØF-traktaten, art. 169) 2. Tilnærming av lovgivninger – prosedyrer for inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter – direktiv 71/305 – fravikelse av alminnelige regler – snever fortolkning – særlige omstendigheter – bevisbyrde [Rådets direktiv 71/305, art. 9, bokstav b)]
Sammendrag
1. Når et søksmål anlagt i henhold til traktatens artikkel 169 er blitt avvist med den begrunnelse at Kommisjonens stevning var basert på et annet grunnlag enn i den begrunnede uttalelsen, kan Kommisjonen avhjelpe den avvisningsgrunnen Domstolen har konstatert ved å anlegge en ny sak som gjelder de samme omstendighetene, og som er basert på de samme klagepunktene, grunnlagene og argumentene som den første begrunnede uttalelsen, uten at den trenger å gjenta hele den forutgående administrative prosedyren eller avgi en supplerende uttalelse. 2. Artikkel 9 i direktiv 71/305 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter, som tillater fravikelser fra de regler som skal sikre at de traktatfestede rettighetene i sektoren for offentlige bygge- og anleggsarbeider blir effektive, må fortolkes snevert. Bevisbyrden for at det faktisk foreligger de særlige omstendighetene som kan begrunne en fravikelse, påhviler den som vil påberope seg dem. Når det tas hensyn til ordlyden i direktivets artikkel 9, bokstav b), hvoretter oppdragsgiverne kan inngå bygge- og anleggskontrakter uten å anvende direktivets bestemmelser, særlig bestemmelsene om offentliggjøring av en utbudsbekjentgjørelse, dersom det gjelder «arbeider hvis utførelse av tekniske eller kunstneriske årsaker eller av årsaker som henger sammen med beskyttelse av en enerett, ikke kan overlates til andre enn én bestemt entreprenør», er den berørte medlemsstaten, for å kunne anvende fremgangsmåten med direkte tildeling, forpliktet til å godtgjøre ikke bare at det foreligger de nødvendige tekniske årsaker som omhandlet i denne bestemmelsen, men også at disse tekniske årsakene gjør det absolutt nødvendig å tildele den omtvistede kontrakten til en bestemt virksomhet. Parter I sak C-57/94, Kommisjonen for De europeiske fellesskap ved Antonio Aresu, Kommisjonens juridiske tjeneste, som befullmektiget, og med valgt adresse i Luxembourg hos Georgios Kremlis, Kommisjonens juridiske tjeneste, Wagner-senteret, Kirchberg, saksøker, mot Den italienske republikk ved professor Umberto Leanza, sjef for Servizio del contenzioso diplomatico i Utenriksdepartementet, som befullmektiget, bistått av avvocato dello Stato Pier Giorgio Ferri, og med valgt adresse i Luxembourg ved Den italienske ambassaden, 5, rue Marie-Adélaïde, saksøkt, angående en påstand om at det fastslås at Den italienske republikk har tilsidesatt sine forpliktelser etter Rådets direktiv 71/305/EØF av 26. juli 1971 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT 1971 II, s. 613), idet provinsforvaltningen i Ascoli Piceno direkte tildelte kontrakt om det ellevte og det tolvte supplerende prosjekt til ferdigstillelse av motortrafikkveistrekningen «Ascoli-Mare», betegnet «IV-delprosjekt 5134», og unnlot å offentliggjøre en utbudsbekjentgjørelse i De europeiske fellesskapers Tidende, har DOMSTOLEN sammensatt av president G.C. Rodríguez Iglesias, avdelingspresidentene F.A. Schockweiler (refererende dommer), P.J.G. Kapteyn og P. Jann, samt dommerne G.F. Mancini, C.N. Kakouris, J.C. Moitinho de Almeida, J.L. Murray, J.-P. Puissochet, G. Hirsch og H. Ragnemalm, generaladvokat: M.B. Elmer justissekretær: fullmektig L. Hewlett, på grunnlag av rettsmøterapporten, etter at partene har avgitt muntlige innlegg i rettsmøtet den 14. februar 1995, og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til
avgjørelse
den 28. mars 1995, avsagt følgende Dom
Dommens premisser
1Ved stevning innlevert til Domstolens justiskontor den 9. februar 1994 har Kommisjonen for De europeiske fellesskap anlagt sak i medhold av EF-traktatens artikkel 169 med påstand om at det fastslås at Den italienske republikk har unnlatt å oppfylle sine forpliktelser i henhold til Rådets direktiv 71/305/EØF av 26. juli 1971 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT 1971 II, s. 613, heretter kalt «direktiv 71/305»), idet provinsforvaltningen i Ascoli Piceno direkte tildelte kontrakt om det ellevte og det tolvte supplerende prosjekt til ferdigstillelse av motortrafikkveistrekningen «Ascoli-Mare», betegnet «IV-delprosjekt 5134», og unnlot å offentliggjøre en utbudsbekjentgjørelse i De europeiske fellesskapers Tidende.
2I begynnelsen av 1970-årene tildelte provinsforvaltningen i Ascoli Piceno virksomheter en rekke arbeider som omfattet bygging av en motortrafikkvei som skulle sikre trafikkforbindelsen mellom byen Ascoli Piceno og henholdsvis motorvei A 14 og riksvei nr. 16, som løper langs Adriaterhavskysten. Disse arbeidene var delt opp i fire delprosjekter. 3 Delprosjekt IV ble tildelt virksomheten Rozzi Costantino. De arbeider som hørte inn under dette delprosjektet, ble senere utvidet med tolv supplerende prosjekter, noe som resulterte i at veistrekningen ble vesentlig lengre enn opprinnelig planlagt. Utførelsen av de arbeidene som var forbundet med disse supplerende prosjektene, ble tildelt den samme virksomheten, Rozzi Costantino. Hva angår de arbeidene som var forbundet med det ellevte og det tolvte supplerende prosjekt, inngikk provinsforvaltningen i Ascoli Piceno den 21. mai 1990 direkte en kontrakt for et beløp på til sammen 36 250 000 000 LIT.
4Da Kommisjonen fant at tildelingen av kontrakten for de arbeidene som var forbundet med de to supplerende prosjektene, var omfattet av direktiv 71/305 og ikke var omfattet av noen av de unntaksbestemmelsene som er nevnt i artikkel 9 — hvorfor det i samsvar med direktivets krav burde ha vært offentliggjort en utbudsbekjentgjørelse i De europeiske fellesskapers Tidende — oppfordret den ved brev av 17. januar 1991 i medhold av EØF-traktatens artikkel 169 den italienske regjeringen til innen 30 dager å fremlegge sine merknader vedrørende det traktatbruddet som Kommisjonen hermed foreholdt den å ha begått.
5Da Kommisjonen ikke mottok noe svar fra den italienske regjeringen innen den fastsatte fristen, gjentok den sine synspunkter i den begrunnede uttalelsen som den tilsendte Den italienske republikk den 1. august 1991, og hvori den konstaterte at «Den italienske republikk har tilsidesatt sine forpliktelser i medhold av direktiv 71/305/EØF, idet provinsforvaltningen i Ascoli Piceno direkte har inngått kontrakt om byggingen av motortrafikkveistrekningen 'Ascoli-Mare', betegnet 'delprosjekt IV', og ikke har offentliggjort en utbudsbekjentgjørelse i De europeiske fellesskapers Tidende.» Kommisjonen oppfordret Den italienske republikk til å etterkomme den begrunnede uttalelsen innen en frist på to måneder.
6Ved brev av 30. desember 1991 tilsendte den italienske regjeringen Kommisjonen et notat av 31. oktober 1991, hvori provinsforvaltningen i Ascoli Piceno hadde gitt en rekke nærmere opplysninger om den berørte kontrakten og som begrunnelse for at kontrakten var blitt tildelt virksomheten Rozzi Costantino, hadde påberopt seg artikkel 5, bokstav b), i lov nr. 584 av 8. august 1977, hvorved artikkel 9, bokstav b), i direktiv 71/305 var blitt gjennomført i italiensk rett.
7Da Kommisjonen fant at denne meddelelsen ikke utgjorde et tilfredsstillende svar på dens begrunnede uttalelse, anla den sak ved Domstolen ved stevning innlevert til justiskontoret den 6. juli 1992, hvori den nedla påstand om at «det fastslås at Den italienske republikk har unnlatt å oppfylle sine forpliktelser i henhold til Rådets direktiv 71/305/EØF av 26. juli 1971 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter, idet den i stedet for å gripe inn fra begynnelsen for å hindre rettsvirkninger i strid med fellesskapsretten har akseptert at provinsforvaltningen i Ascoli Piceno direkte inngikk kontrakt om det ellevte og det tolvte supplerende prosjekt til ferdigstillelse av motortrafikkveistrekningen 'Ascoli-Mare', betegnet 'IV-delprosjekt 5134', og unnlot å offentliggjøre en utbudsbekjentgjørelse i De europeiske fellesskapers Tidende».
8I sin dom av 12. januar 1994 (sak C-296/92, Kommisjonen mot Italia, Sml. I, s. 1) fastslo Domstolen at det var forskjell på påstandene i den begrunnede uttalelsen og i Kommisjonens stevning, og avviste deretter saken med den begrunnelse at gjenstanden for et søksmål i henhold til EØF-traktatens artikkel 169 fastlegges under den forutgående administrative prosedyren som er foreskrevet i denne traktatbestemmelsen, slik at stevningen ikke kan støttes på andre klagepunkter enn dem som er fremsatt i den begrunnede uttalelsen.
9Kommisjonen har deretter anlagt foreliggende sak uten å iverksette en ny forutgående administrativ prosedyre. Formaliteten 10 Den italienske regjeringen har gjort gjeldende at Kommisjonen etter avsigelsen av Domstolens dom av 12. januar 1994 burde ha gjentatt hele den administrative prosedyren som er foreskrevet i traktatens artikkel 169, eller i hvert fall burde ha fremsatt en uttalelse som supplement til den begrunnede uttalelsen av 1. august 1991.
11Til støtte for dette har den italienske regjeringen for det første anført at Domstolen ikke begrunnet avvisningen av sak C-296/92 med at det som sådan var begått feil under den administrative prosedyren eller var mangler i prosessdokumentene, men med den nødvendige funksjonelle sammenhengen mellom disse to stadiene. 12 Dette argumentet er ubegrunnet. Det fremgår klart av dommen av 12. januar 1994 at avvisningen av saken hvilte på at Kommisjonen i stevningen hadde formulert klagepunktet annerledes enn i den begrunnede uttalelsen. I stevningen hadde Kommisjonen nemlig nedlagt påstand om at det fastslås at Den italienske republikk hadde tilsidesatt sine forpliktelser etter direktiv 71/305 ved å akseptere — i stedet for å gripe inn for å hindre rettsvirkningene av dette — at provinsforvaltningen i Ascoli Piceno tildelte den omtvistede kontrakten under anvendelse av fremgangsmåten med direkte tildeling og unnlot å offentliggjøre en utbudsbekjentgjørelse i De europeiske fellesskapers Tidende, mens den i den begrunnede uttalelsen hadde foreholdt Den italienske republikk at provinsforvaltningen i Ascoli Piceno hadde anvendt denne fremgangsmåten.
13For øvrig må det fremheves at de faktiske omstendighetene i sak C-296/92 og i denne saken er de samme. Begge saker dreier seg om at provinsforvaltningen i Ascoli Piceno tildelte den omtvistede kontrakten under anvendelse av fremgangsmåten med direkte tildeling og unnlot å offentliggjøre en utbudsbekjentgjørelse i De europeiske fellesskapers Tidende.
14Det må derfor konkluderes med at det for å avhjelpe de manglene som Domstolen fastslo i dommen av 12. januar 1994, var tilstrekkelig at Kommisjonen innga en stevning som var basert på de samme klagepunktene, grunnlagene og argumentene som den begrunnede uttalelsen av 1. august 1991.
15For det andre har den italienske regjeringen anført at Kommisjonen i den begrunnede uttalelsen av 1. august 1991 hadde gjort gjeldende at anvendelsen av fremgangsmåten med direkte tildeling ikke var begrunnet i slike usedvanlige, uopsettelige omstendigheter som dem som kreves etter artikkel 9, bokstav d), i direktiv 71/305, mens den i stevningen hadde gjort gjeldende at anvendelsen av denne fremgangsmåten ikke var begrunnet i slike «tekniske årsaker» som kreves etter direktivets artikkel 9, bokstav b). 16 Den italienske regjeringen kan ikke støtte noen rett på dette forholdet. Det må nemlig fastslås, slik generaladvokaten anførte i punkt 12 i sitt forslag til
avgjørelse
, at den av den italienske regjeringen fremhevede forskjellen hvilte på at regjeringen ikke selv hadde besvart det åpningsbrevet som Kommisjonen tilsendte den den 17. januar 1991, men først i sitt forsinkede svar på Kommisjonens begrunnede uttalelse påberopte seg artikkel 9, bokstav b), i direktiv 71/305 som begrunnelse for at tildelingen av den anfektede kontrakten var foretatt under anvendelse av fremgangsmåten med direkte tildeling.
17For øvrig bemerkes at når den italienske regjeringen ikke innen den fastsatte fristen ga noen begrunnelse for det påtalte forholdet, kunne Kommisjonen så vel under den administrative prosedyren som i stevningen bare ha gjort gjeldende at den i saken omhandlede situasjonen ikke utgjorde noen av de unntakstilfellene som etter artikkel 9 i direktiv 71/305 kan begrunne anvendelsen av en fremgangsmåte med direkte tildeling, uten grundig å ha undersøkt noen av de omstendighetene som den i mangel av tilstrekkelige opplysninger mente ville kunne påberopes i givet fall. 18 Av det anførte følger at saken må fremmes til realitetsbehandling. Realiteten 19 Partene er enige om at bare artikkel 9, bokstav b), i direktiv 71/305 eventuelt vil kunne begrunne at fremgangsmåten med direkte tildeling ble anvendt ved tildelingen av den omtvistede kontrakten. Etter denne bestemmelsen kan oppdragsgiverne inngå sine bygge- og anleggskontrakter uten å anvende direktivets bestemmelser, særlig bestemmelsene om offentliggjøring av en utbudsbekjentgjørelse i De europeiske fellesskapers Tidende, dersom det gjelder «arbeider hvis utførelse av tekniske eller kunstneriske årsaker eller av årsaker som henger sammen med beskyttelse av en enerett, ikke kan overlates til andre enn én bestemt entreprenør». 20 Den italienske regjeringen har for det første gjort gjeldende at selv om begrepet «tekniske årsaker» i artikkel 9, bokstav b), i direktiv 71/305 skal fortolkes innskrenkende, må fortolkningen ikke gå så langt at den berøver denne unntaksbestemmelsen enhver praktisk betydning. Regjeringen har derfor bestridt at begrepet «tekniske årsaker» — som kan begrunne at en bestemt entreprenør får overdratt utførelsen av arbeidene — skal forstås slik at det sikter utelukkende til den situasjonen hvor bare én bestemt virksomhet har den nødvendige tekniske kapasiteten til å utføre visse arbeider. Regjeringen har anført at slike tekniske årsaker også kan bero på objektive omstendigheter og betingelser som innvirker på utførelsen av arbeidene i en konkret situasjon. 21 Den italienske regjeringen har for det andre anført at det i foreliggende sak forelå de «tekniske årsaker» som nevnt i artikkel 9, bokstav b), i direktiv 71/305, som medførte at den omtvistede kontrakten bare kunne tildeles en bestemt entreprenør, nemlig den samme som allerede hadde fått overdratt de pågående arbeidene. I den forbindelse har regjeringen anført at det var en innbyrdes teknisk sammenheng mellom disse arbeidene og de arbeidene som var forbundet med den omtvistede kontrakten. Det var nemlig umulig dels å avslutte de arbeidene som var forbundet med det tiende supplerende prosjekt, før en viss del av strukturene i det ellevte og tolvte prosjekt var gjennomført, dels å etablere to ulike byggeplasser på samme tid på grunn av de svært trange forholdene på anleggsstedene, likesom det var umulig å gjennomføre det pågående arbeidet og de omtvistede arbeidene separat på grunn av den nære sammenhengen i fundamentenes strukturer.
22Kommisjonen har bestridt at de anførte forholdene kan betegnes som «tekniske årsaker» i henhold til artikkel 9, bokstav b), i direktiv 71/305. Den har til støtte for dette henvist til en teknisk uttalelse fra en uavhengig sakkyndig, hvorav det i det vesentlige fremgår at de tre argumentene som den italienske regjeringen har påberopt seg, gir uttrykk for det samme tekniske kravet, nemlig en overordnet ledelse av arbeidene og deres koordinering samt peling, og at det under alle omstendigheter måtte sikres en koordinering i tid og rom mellom de pågående og de omtvistede arbeidene, uavhengig av om det var den samme virksomheten som fikk overdratt alle arbeidene.
23Det fremgår av Domstolens dom av 10. mars 1987, sak 199/85, Kommisjonen mot Italia, Sml. s. 1039, premiss 14, at bestemmelsene i artikkel 9 i direktiv 71/305, som tillater fravikelser fra de regler som skal sikre at de traktatfestede rettighetene i sektoren for offentlige bygge- og anleggskontrakter blir effektive, må fortolkes innskrenkende, og at bevisbyrden for at de særlige omstendighetene som berettiger unntaket faktisk foreligger, påhviler den som vil påberope seg dem. 24 Når det tas hensyn til ordlyden i artikkel 9, bokstav b), i direktiv 71/305, var den italienske regjeringen for å kunne tildele den omtvistede kontrakten etter fremgangsmåten med direkte tildeling forpliktet til å godtgjøre ikke bare at det forelå de nødvendige «tekniske årsaker» som nevnt i bestemmelsen, men også at disse «tekniske årsakene» gjorde det absolutt nødvendig å tildele den omtvistede kontrakten til virksomheten Rozzi Costantino, som allerede hadde fått de pågående arbeidene overdratt.
25Hertil bemerkes at uansett om de omstendighetene som den italienske regjeringen har påberopt seg, vil kunne betegnes som «tekniske årsaker» i henhold til artikkel 9, bokstav b), i direktiv 71/305, må det konstateres at regjeringen ikke har fremlagt bevis for at disse omstendighetene gjorde det absolutt nødvendig å tildele den berørte virksomheten den omtvistede kontrakten. 26 Den italienske regjeringen har under saken fremlagt noen prosjekter for de berørte arbeidene og en rekke fotografier, likesom den under henvisning til en rekke tekniske forklaringer fra den ledende tekniske ingeniøren ved provinsforvaltningen i Ascoli Piceno har påberopt seg at det var en innbyrdes teknisk sammenheng mellom de pågående og de omtvistede arbeidene. 27 Regjeringen har imidlertid ikke på overbevisende måte godtgjort — om nødvendig ved å imøtegå de konstateringene og konklusjonene som fremgår av den av Kommisjonen fremlagte tekniske erklæringen, ved fremleggelse av en motstående teknisk erklæring, likeledes avgitt av en uavhengig sakkyndig — at de vanskelighetene som hvilte på den innbyrdes tekniske sammenhengen mellom arbeidene, ikke kunne ha vært overvunnet dersom de omtvistede arbeidene hadde blitt overdratt en annen virksomhet enn den som hadde fått overdratt de pågående arbeidene, slik at arbeidene bare hadde kunnet overlates til den samme virksomheten. 28 Av det anførte følger at Kommisjonen må gis medhold i sin påstand.
Avgjørelse om sakskostnader
Sakskostnader
29I henhold til prosessreglementets artikkel 69, nr. 2, pålegges den tapende parten å betale sakskostnadene. Den italienske republikk har tapt saken og bør derfor dømmes til å betale sakskostnadene.
Avgjørelse
På grunnlag av disse premissene uttaler og bestemmer DOMSTOLEN 1) Den italienske republikk har tilsidesatt sine forpliktelser etter Rådets direktiv 71/305/EØF av 26. juli 1971 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter, idet provinsforvaltningen i Ascoli Piceno inngikk kontrakt direkte om det ellevte og tolvte supplerende prosjekt til ferdigstillelse av motortrafikkveistrekningen «Ascoli-Mare», betegnet «IV-delprosjekt 5134», og unnlot å offentliggjøre en utbudsbekjentgjørelse i De europeiske fellesskapers Tidende. 2) Den italienske republikk betaler sakskostnadene.