C-576/10 Kommisjonen mot Nederland

Samling av rettsavgjørelser DOMSTOLENS DOM (Annen avdeling) 11. juli 2013 "Traktatbrudd – direktiv 2004/18/EF – tidsmessig virkeområde – konsesjonskontrakt for bygge- og konsesjonskontrakt for bygge- og anleggsarbeider – en offentlig myndighets salg av grunn – byggeprosjekt for ombygging av offentlige ombygging av offentlige områder utpekt av denne myndigheten I sak C-576/10, Søksmål om traktatbrudd etter TEUV artikkel 258, anlagt 9. desember 2010, Europakommisjonen, representert ved M. van Beek, A. Tokár og C. Zadra, som partsrepresentanter, med forkynningsadresse i Luxembourg, Søker mot Kongeriket Nederland, representert ved C. Wissels og J. Langer, som partsrepresentanter saksøkte, støttet av Forbundsrepublikken Tyskland, representert ved T. Henze og J. Möller, og A. Wiedmann, som partsrepresentanter representert ved A. Wiedmann, som partsrepresentanter, intervenient, Domstolen DOMSTOLEN (Annen avdeling) sammensatt av avdelingsformann R. Silva de Lapuerta, avdelingsdirektør G. Arestis Arestis, J.-C. Bonichot, A. Arabadjiev og da Cruz Vilaça (referent) Generaladvokat: Wathelet Sivilombudsmannens justitiesekretær: C. Strömholm, administrator Strömholm, administrator, etter den skriftlige forhandling og etter rettsmøtet den 31. januar 2013 og etter at generaladvokaten fremsatte sitt forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet 11. april 2013, * Sakens språk: nederlandsk. DA ECLI:EU:C:2013:510 1 DOMAF11.7.2013–SAGC-576/10 KOMMISJONEN MOT NEDERLANDENE har avsagt følgende dom Domstolen Ved det foreliggende søksmål har Europakommisjonen nedlagt påstand om at Kongeriket Nederlandene Kongeriket Nederland har overtrådt EU-retten om offentlige anskaffelser, særlig Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av framgangsmåtene ved tildeling av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT 2004 offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT 2004 L 134, s. 114), ettersom Kongeriket i forbindelse med Eindhoven kommunes tildeling av en Eindhoven kommune har tildelt en konsesjonskontrakt for offentlige bygge- og anleggsarbeider, har Kongeriket Nederland ikke oppfylt sine forpliktelser artikkel 2 og avdeling III i nevnte direktiv. Lovgivende bestemmelser Direktiv 2004/18 artikkel 1 nr. 2 og 3 har følgende ordlyd "2. (a) "offentlige kontrakter": gjensidig bebyrdende kontrakter som inngås skriftlig mellom en eller flere eller flere økonomiske aktører og en eller flere offentlige oppdragsgivere, og som gjelder utførelse av bygge- og anleggsarbeider, levering av varer eller ytelse av tjenester som omfattes av dette direktiv. (b) "offentlige bygge- og anleggskontrakter": offentlige kontrakter som gjelder enten utførelse eller både prosjektering og utførelse av bygge- og anleggsarbeider i forbindelse med en av virksomhetene nevnt i vedlegg I eller av bygge- og anleggsarbeider eller for utførelse, uansett metode, av et bygge- og anleggsarbeid som svarer til en av virksomhetene bygge- og anleggsarbeider som svarer til behov spesifisert av den offentlige oppdragsgiveren. Med "bygge- og anleggsarbeider" menes bygge- og anleggsarbeider": resultatet av et sett av bygge- og anleggsarbeider som i seg selv er ment å oppfylle en økonomisk eller teknisk funksjon. oppfylle en økonomisk eller teknisk funksjon[...]. 3. "offentlig bygge- og anleggskonsesjonskontrakt" en kontrakt som har de samme kjennetegn som en bygge- og egenskaper som en bygge- og anleggskontrakt, bortsett fra at vederlaget for det arbeidet som skal utføres, skal bestå som skal utføres, enten utelukkende består i retten til å utnytte bygge- og anleggsarbeidet, eller i denne retten sammen med betaling av en pris." I henhold til direktivets artikkel 2 skal oppdragsgivere respektere prinsippene om likebehandling og ikke-diskriminering av økonomiske aktører og opptre på en åpen måte. Direktiv 2004/18 avdeling III fastsetter regler om konsesjoner for offentlige bygge- og anleggskontrakter. bygge- og anleggskonsesjoner. Artikkel 80 nr. 1 i direktiv 2004/18, som omfattes av direktivets avdeling V, fastsetter følgende "Medlemsstatene skal sette i kraft de lover og forskrifter som er nødvendige for å etterkomme dette direktiv innen dette direktiv senest 31. januar 2006. De skal straks underrette Kommisjonen om dette. [...]" De faktiske forhold i tvisten Tvisten har sitt utspring i Eindhoven kommunes ("kommunen") beslutning om å gjennomføre en eiendomsprosjekt på kommunens grunn, beliggende mellom det eksisterende nabolaget Doornakkers og et nytt boligområde Doornakkers og et nytt boligområde, Tongelresche Akkers ("Doornakkers-senteret"). 2 ECLI:EU:C:2013:510 DOMAF11.7.2013–SAGC-576/10 KOMMISJONEN MOT NEDERLANDENE Den 7. august 2001 vedtok kommunestyret i Eindhoven kommune ("kommunestyret") å "kommunestyret") besluttet å godkjenne anmeldelsen av Doornakkers-senteret. Dette dokumentet ble en del av del av planene om å opprette et sosialt senter (inkludert et helsesenter og et leke-, integrerings- og integrerings- og utdanningssenter (heretter kalt "SPILcentrum") og et kjøpesenter med leiligheter. Den 12. september 2001 12. september 2001 godkjente kommunestyret en lokalplan for prosjektet Doornakkers senter-prosjektet. Denne planen inneholder retningslinjer for planleggingen av området og infrastruktur og fasiliteter som skal knytte Doornakkers-området sammen med Tongelresche Akkers. Ved vedtak av 23. april 2002 vedtok kommunestyret å følge denne anbefalingen og godkjente kunngjøringen "Valg av entreprenør for Doornakkers-senteret" (heretter "kunngjøringen av 23. april 2002"), som hadde 23. april 2002"), som var utarbeidet av kommuneadministrasjonen den 11. april 2002. I denne kunngjøringen ble det angitt hvilke kriterier som skulle legges til grunn ved utvelgelsen av kjøperen av tomtene der Doornakkers senteret skulle bygges. Det ble presisert at salgskontakten måtte være i samsvar med "de rammebetingelser og og retningslinjer fastsatt av kommunen, dvs. anbudsbetingelsene", og at den skulle "være i i samsvar med [...] de endelige kjøpernes/brukernes ønsker". Det ble også uttalt at "det at det faktum at kommunen velger metoden betinget kjøp, innebærer at det ikke ikke gjennomføres en anbudskonkurranse, og bestemmelsene om offentlige kontrakter kommer ikke til anvendelse". I rammebetingelsene og retningslinjene som er nevnt i punkt 8 ovenfor, er det bl.a. fastsatt at byggenes funksjoner og deres høyde i henhold til lokalplanen. Det fastsettes at det skal bygges leiligheter og boliger boliger, utvidelse av eksisterende helsesenter, etablering av forbindelse mellom de to hovedområdene, gode atkomstforhold de to hovedområdene, gode adkomstforhold, parkeringskjeller i henhold til kommunens parkeringsbestemmelser kommunale parkeringsbestemmelsene, bevaring av verdifulle grøntområder og anlegg av et torg og en ny park i et torg og en ny park i området. I henhold til meldingen av 23. april 2002 har selskapene Hurks Bouw en Vastgoed BV (heretter kalt "Hurks") og Haagdijk BV invitert til å legge frem planer. Ved vedtak av 15. juli 2003 valgte kommunen Hurks som entreprenør for Doornakkers-senteret og invitert medkontrahent. I perioden fra juli 2003 til oktober 2005 utarbeidet Hurks detaljerte planer for byggeprosjektet i en masterplan, som kommunen godkjente 14. februar 2006. For å gjennomføre denne planen godkjente kommunen og Hurks kommunen og Hurks en samarbeidsavtale, som ble undertegnet av Hurks den 12. juni 2007 og av kommunen den 12. juni 2007 og av kommunen den 16. juli 2007 (heretter "samarbeidsavtalen"). I betraktning F i denne avtalen fremgår det at kommunen og Hurks har inngått en avtale om prosjektering og bygging av SPIL-senteret. Ved denne avtalen er partene blitt enige om at SPILsenteret skal bestå av består av leiligheter, en utvidelse av det eksisterende helsesenteret, en parkeringskjeller, et kjøpesenter, som også inneholder boliger, ytterligere et parkeringshus og leiligheter. Det ble besluttet at Hurks skulle utføre arbeidet for egen regning og risiko. For at disse prosjektene skulle kunne realiseres, inngikk kommunen og Hurks også en avtale om kommunens salg av kommunens salg av tomten til Hurks. Samtidig med disse forhandlingene, den 13. februar 2007, besluttet kommunen å etablere Woonbedrijf som eier av SPILcentrum. I den forbindelse inngikk kommunen og stiftelsen Woonbedrijf en samarbeidsavtale den 15. april 2008. samarbeidsavtale den 15. april 2008. ECLI:EU:C:2013:510 3 DOMAF11.7.2013–SAGC-576/10 KOMMISJONEN MOT NEDERLANDENE Den administrative prosedyren og saksbehandlingen for EFTA-domstolen Etter å ha mottatt en klage på tildelingsvilkårene for Doornakkers Centre-prosjektet, besluttet sendte Kommisjonen den 2. juli 2008 et brev til Kongeriket Nederland med anmodning om informasjon opplysninger vedrørende dette prosjektet. Kongeriket Nederland svarte ved brev av 19. desember 2008. 2008. Den 24. februar 2009 sendte Kommisjonen et formelt varsel om brudd på EU-retten lovgivningen om offentlige anskaffelser, særlig direktiv 2004/18, til Kongeriket Nederlandene. Kongeriket Nederland svarte ved brev av 30. juni 2009. Nederland svarte ved brev av 30. juni 2009, der det blant annet ble opplyst at direktiv 3004/18 ikke kom til anvendelse i tide. Den 9. oktober 2009 avga Kommisjonen en grunngitt uttalelse der den i hovedsak hovedsak gjentok det standpunkt den hadde gitt uttrykk for i varselbrevet, og la frem argumenter for å for å godtgjøre at direktiv 2004/18 kom til anvendelse i den foreliggende sak. Kommisjonen oppfordret videre Kongeriket Nederlandene til å treffe de nødvendige tiltak innen to måneder. Ved brev av 8. desember 2009 svarte medlemsstaten på den begrunnede uttalelsen. Kongeriket Nederlandene I sitt svar bestred Kongeriket Nederlandene Kommisjonens anbefaling om overtredelse av direktiv 2004/18, og på grunnlag av dom av 5. oktober 2000, Kommisjonen mot Frankrike (sak C-337/98, Sml. s. I-8377, avsnitt 36 og 37), at direktiv 2004/18 ikke kom til anvendelse, men at det var var rådsdirektiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT 1993 L 199, s. 54) kom til anvendelse på de faktiske forhold i saken. på de faktiske forhold i saken. Under disse omstendigheter besluttet Kommisjonen å anlegge det foreliggende søksmål. Ved kjennelse av 17. mai 2011 ga EFTA-domstolens president Forbundsrepublikken Tyskland fullmakt til å til å intervenere i saken til støtte for Kongeriket Nederlandene. Gjenstanden for søksmålet Opptak til realitetsbehandling av søksmålet Partenes anførsler Kongeriket Nederlandene gjør gjeldende to anførsler om avvisning. For det første gjør Kongeriket Nederlandene gjeldende at Kommisjonens søksmål må avvises, Kommisjonen har støttet seg på dokumenter som Kongeriket Nederlandene, i strid med sine forpliktelser, har lagt til grunn. Kongeriket Nederland, i strid med sin rett til kontradiksjon, ikke fikk anledning til å uttale seg om dem under den administrative saksbehandling. den administrative saksbehandlingen. Etter Kongeriket Nederlands svar på den grunngitte uttalelsen, har Kommisjonen 12. mai 2010 oppfordret Kommisjonen medlemsstaten til å fremlegge en rekke dokumenter, herunder intensjonsavtalen av 15. januar 2010 om SPILcentrum og den resulterende samarbeidsavtalen Woonbedrijf ble informert ved brev av 11. juni 2010 fra utenriksministeren. 11. juni 2010 fra utenriksministeren, der det ble nevnt at Kommisjonen ikke ville bruke denne informasjonen som informasjonen som en del av den pågående saken. 4 ECLI:EU:C:2013:510 DOMAF11.7.2013–SAGC-576/10 KOMMISJONEN MOT NEDERLANDENE Videre kritiserer Kongeriket Nederlandene Kommisjonen for å ha lagt til tre dokumenter som ikke var vedlagt brevet av 11. juni 2010, og som ikke ble drøftet under den administrative den administrative prosedyren. Det dreier seg om et informasjonsskriv av 18. mars 2008 fra Eindhoven kommune om et boligprosjekt som kommune om boligutbyggingen som kommunen hadde påbegynt i perioden 2005-2010, om den administrative bestemmelsen med tittelen "Midlertidig insentivordning for boligbyggingsprosjekter 2009", og av en offisiell kunngjøring lastet ned fra nettstedet til departementet for bolig, fysisk planlegging og miljøs nettsted. For det andre har Kommisjonen ifølge Kongeriket Nederlandene utvidet tvistegjenstanden til å gjelde den administrative fasen. For å fastslå at det forelå en gjensidig avtale, har Kommisjonen i sin Kommisjonen for første gang at kommunen mottok en "tjeneste". Under den administrative prosedyren, den såkalte saksbehandlingen henviste Kommisjonen kun til eksistensen av en "motytelse" som kommunen til Hurks for å bevise at det forelå en slik kontrakt. Kommisjonen har således reist et nytt et nytt rettsmiddel i sin begjæring, i strid med EU-domstolens rettspraksis (dom av 18. november 2010, sak C-458/08, Kommisjonen mot Portugal, Sml. 2010 s. I-11599, avsnitt 43). Kommisjonen anmoder om at alle disse innsigelser forkastes. EFTA-domstolens bemerkninger Når det gjelder den første anførsel om avvisning som er reist av den saksøkte medlemsstat, skal det bemerkes at den følger av rettspraksis at Kommisjonens formelle varselbrev til medlemsstaten og dens etterfølgende begrunnede uttalelse begrunnede uttalelse definerer saksbehandlingsgjenstanden, som deretter ikke kan utvides. Muligheten for den berørte medlemsstat til å inngi sine merknader, selv om den ikke ønsker å medlemsstaten ikke ønsker å utøve sin rett til å gjøre det, utgjør en vesentlig garanti i henhold til traktaten, hvis oppfyllelse er et som er et vesentlig prosedyrekrav for å sikre at den prosedyre som skal fastslå at en medlemsstat har traktatbrudd er korrekt gjennomført. Følgelig må Kommisjonens begrunnede uttalelse og dens tiltak være basert på de samme klager som i det formelle varselet som innledet den administrative prosedyren (se dom av 18. desember 2007, sak C-186/06, Kommisjonen mot Spania, Sml. 2007 s. I-12093, avsnitt 15, og dom av 14. oktober 2010, sak C-535/

07Kommisjonen mot Østerrike, Sml. 2010 s. I-9483, avsnitt 41). Domstolen har også lagt til grunn at Kommisjonens fremleggelse av tilleggsinformasjon i løpet av saksbehandlingen for EFTA-domstolen til støtte for den påståtte overtredelsens generelle og vedvarende karakter i prinsippet ikke kan ikke kan utelukkes (dom av 26. april 2005, sak C-494/

01Kommisjonen mot Irland, Sml. 2005 s. I-3331 Sml. 2005 s. I-3331, avsnitt 37, og av 22. desember 2008, sak C-189/07, Kommisjonen mot Spania, avsnitt 29). Ifølge Kongeriket Nederlandene brukte Kommisjonen de fire dokumentene som ble fremlagt for første gang sammen med begjæringen, for å påvise at kommunen hadde en direkte økonomisk interesse i Doornakkers Centre-prosjektet, og dermed at avtalen mellom kommunen og Hurks var gjensidig bebyrdende. var gjensidig bebyrdende. Som generaladvokaten bemerker i punkt 31 i forslaget til

avgjørelse

, er dokumentene som dokumenter fremlagt av Kommisjonen i den foreliggende sak, og som den nederlandske regjering har bestridt bruken av som den nederlandske regjering har bestridt bruken av, gjelder utelukkende den faktiske situasjon som var gjenstand for den administrative prosedyre, og illustrerer bare den innvending som ble reist under denne prosedyre. Under disse forutsetninger kunne Kommisjonen bruke disse dokumenter til å underbygge den innsigelse som den den formelle kunngjøringen, om eksistensen av en konsesjonskontrakt for offentlige bygge- og anleggsarbeider, som den hadde konsesjonskontrakt for offentlige bygge- og anleggsarbeider, hvis gjensidighet var ett av vilkårene (se, i denne retning, dommen i dommen i Kommisjonen mot Irland, avsnitt 36). ECLI:EU:C:2013:510 5 DOMAF11.7.2013–SAGC-576/10 KOMMISJONEN MOT NEDERLANDENE Den første avvisningsgrunn må derfor forkastes. Når det gjelder den andre avvisningsgrunn, må det bemerkes at selv om gjenstanden for et søksmål etter artikkel 258 TEUV riktignok er avgrenset av den administrative prosedyre som er fastsatt i denne bestemmelse, og at Kommisjonens begrunnede uttalelse og søksmålet må være basert på identiske klager, kan dette kravet imidlertid ikke innebære at det under enhver omstendighet må være må være helt identiske i sin ordlyd når saksgjenstanden ikke er blitt endret (se sak C-229/00). eller endret (se sak C-229/00, Kommisjonen mot Finland, Sml. 2003 s. I-5727, avsnitt 44 og 46; av 14. juli 2005, sak C-433/03, Kommisjonen mot Tyskland, Sml. 2005 s. I-6985, avsnitt 28, og av 26. april 2007, sak C-195/04, Kommisjonen mot Finland, Sml. 2007 s. I-3351, avsnitt 18). Kommisjonen kan således presisere sine opprinnelige innsigelser i begjæringen, forutsatt at den ikke saksgjenstanden (se dommen i Kommisjonen mot Irland, avsnitt 38, og dommen av 26. april 2007, Kommisjonen mot Finland, avsnitt 26. april 2007, Kommisjonen mot Finland, avsnitt 18). I den foreliggende sak fremgår det av en ren lesning av varselbrevet, den grunngitte uttalelsen og den begrunnede begjæringen som er inngitt til Domstolen, at Kommisjonen ikke har endret gjenstanden for overtredelsessaken. Det følger uttrykkelig av alle tre dokumenter at Kommisjonen søker en erklæring om at "Kongeriket Nederland har unnlatt å oppfylle sine forpliktelser etter artikkel 2 og avdeling III i direktiv 2004/18". Nærmere bestemt uttalte Kommisjonen i sin begrunnede uttalelse til kommunen at den hadde ikke hadde inngått en samarbeidsavtale med Hurks, men en konsesjonskontrakt for offentlige arbeider, hvis arbeider, hvis eksistens blant annet var avhengig av denne kontraktens gjensidige karakter. I sin begjæring gjentar Kommisjonen den samme kritikken, og viser til dommen i 25. mars 2010, Helmut Müller (sak C-451/08, Sml. I-2673), der EFTA-domstolen klargjorde begrepet gjensidig bebyrdende kontrakt. Disse presiseringene, som var en del av rettspraksis om dette begrepet Dette begrepet gjaldt den tjeneste som den offentlige oppdragsgiveren mottok i henhold til en offentlig kontrakt i form av vederlag. kontrakt i form av vederlag. Kommisjonen har med dette bare gitt flere detaljer vedrørende argumentene til støtte for sin konklusjonen om at kontrakten mellom kommunen og Hurks var gjensidig, noe som allerede var allerede var i innledningsbrevet og den grunngitte uttalelsen, og har således ikke endret sakens gjenstand (se i denne retning Kommisjonen mot Tyskland, avsnitt 29, og Kommisjonen mot Portugal, avsnitt 47). Kommisjonen mot Portugal, avsnitt 47). Ettersom den andre avvisningsgrunn som Kongeriket Nederlandene har reist, også må avvises, må Kommisjonens søksmål erklæres for realitetsbehandlet. Sakens realitet Partenes anførsler I sin begjæring analyserer Kommisjonen først spørsmålet om den tidsmessige anvendelsen av direktiv 2004/18 som Kongeriket Nederland har reist i den administrative fase. Det minnes om at medlemsstatene var forpliktet til å gjennomføre direktiv 2004/18 innen 31. januar 2006, bemerket Kommisjonen at partene ikke undertegnet samarbeidsavtalen før den 16. juli 2007, dvs. ca. 18 måneder etter at fristen for gjennomføring var utløpt. 6 ECLI:EU:C:2013:510 DOMAF11.7.2013–SAGC-576/10 KOMMISJONEN MOT NEDERLANDENE Kommisjonen anser at selv om kommunen allerede hadde truffet visse beslutninger før denne dato, herunder valget av Hurks som entreprenør og medkontrahent, følger det likevel følger det likevel at forhandlingene om de vesentlige elementer i samarbeidsavtalen først startet etter 14. februar 14. februar 2006, da kommunen vedtok den av Hurks fremlagte generalplan. Det følger av et brev fra kommunen datert 22. mai 2007 at kommunen og Hurks hadde forhandlet om innholdet i samarbeidsavtalen i mer enn ett år. Forhandlingene gjaldt blant annet spørsmålet om om kommunen skulle kjøpe deler av det arbeidet som Hurks utførte, herunder SPIL-senteret, slik at Hurks ikke skulle bære den økonomiske risikoen for prosjektet alene, samt fordelingen av den økonomiske byrden etablering av offentlige rom som en esplanade og en park. Kommisjonen mener at Domstolens rettspraksis, ifølge hvilken offentlige kontrakter må utlyses på anbud, er dersom et av de grunnleggende elementene i kontrakten endres og dette fører til inngåelse av en ny kontrakt (se kontrakt (se i denne retning dommen i Kommisjonen mot Frankrike, avsnitt 44), er desto desto mer anvendelig på en situasjon som den foreliggende sak. Kommisjonen tilføyer at siden kommunen den 23. april 2002 besluttet å invitere to aktører til å utarbeide planer, hadde den på ingen måte definert de grunnleggende kjennetegnene ved kontrakten som skulle Den hadde ikke på noen måte definert de grunnleggende kjennetegnene ved kontrakten som skulle inngås, og hadde ikke engang bestemt om det dreide seg om et offentlig anbud eller en konsesjon. anbud eller konsesjon. Etter Kommisjonens oppfatning hadde forhandlingene mellom kommunen og Hurks om alle eller i det minste den vesentlige del av vilkårene i samarbeidsavtalen faktisk ikke begynte før etter datoen da direktiv 2004/18 skulle ha vært gjennomført. Kommisjonen har derfor, og i lys av EU-domstolens rettspraksis, som ble etablert ved dommen i Kommisjonen mot Frankrike at nevnte direktiv får anvendelse i den foreliggende sak. Kongeriket Nederlandene gjør i hovedsak gjeldende at det er beslutningen om å tillate av 23. april 2002, der kommunestyret utelukkende besluttet å selge tomten og overlate byggingen av den til tomten og overlate byggingen til en utbygger, som utgjør den avgjørende faktor for den tidsmessige anvendelsen av direktiv 2004/

18Kongeriket Nederlandene konkluderer med at tvisten har sitt opphav før den dato da fristen for å anvende direktiv 2004/18 begynte å løpe. for gjennomføring av direktiv 2004/18 utløp. Det følger av EU-domstolens rettspraksis at det ikke er datoen for inngåelse av avgjørende, men snarere datoen for den

avgjørelse

som EU-retten påstås å være krenket i forhold til. påstås å ha blitt overtrådt. Det syn som Kommisjonen har påberopt seg, ifølge hvilket det avgjørende tidspunkt er at "når hele eller deler av i det minste den vesentlige del av vilkårene i [samarbeids]avtalen" faktisk forelå, skyldes en uriktig feiltolkning av dommen i feiltolkning av dommen i Kommisjonen mot Frankrike. Domstolens bemerkninger Som generaladvokaten har bemerket i punkt 56 i forslaget til

avgjørelse

, er det direktiv som må være i prinsippet det direktiv som er i kraft på det tidspunkt oppdragsgiver velger hvilken prosedyre som skal følges, og velger hvilken prosedyre som skal følges, og endelig avgjør om det foreligger en plikt til å gjennomføre en forutgående en forutgående anbudskonkurranse for tildeling av en offentlig kontrakt eller ikke (se, i denne forbindelse, dommen i dommen i Kommisjonen mot Frankrike, avsnitt 36 og 37). ECLI:EU:C:2013:510 7 DOMAF11.7.2013–SAGC-576/10 KOMMISJONEN MOT NEDERLANDENE Det ville være i strid med rettssikkerhetsprinsippet å fastsette gjeldende rett, med henvisning til datoen for tildeling av kontrakten, siden denne dato markerer slutten på prosedyren, mens prosedyren, mens oppdragsgivers beslutning om å gjennomføre prosedyren med eller uten forutgående med eller uten forutgående anbudskonkurranse, normalt tas ved begynnelsen av prosedyren (dom i Kommisjonen mot Frankrike, avsnitt 40). Kommisjonen mot Frankrike, avsnitt 40). I samme dom har Domstolen likevel lagt til grunn at når forhandlingene som er innledet, er senere enn denne beslutningen var vesentlig forskjellige fra dem som allerede var ført, og derfor viser at partene var villige til å vilje hos partene til å reforhandle de vesentlige elementene i kontrakten, kan dette rettferdiggjøre bestemmelsene i et direktiv hvis frist for gjennomføring var senere enn datoen for denne avgjørelsen (se i denne retning Kommisjonen mot Frankrike, avsnitt 44). I denne saken må det legges til grunn at beslutningen om å gjennomføre eiendomsprosjektet for Doornakkers Centre uten forutgående anbudskonkurranse ble truffet da kommunestyret godkjente kunngjøringen av 23. april 2002. kunngjøringen av 23. april 2002. Det fremgår av ordlyden i punkt 2.5 i selve kunngjøringen at det faktum at kommunen velger innkjøpsformen på visse vilkår "innebærer at det ikke gjennomføres noen anbudskonkurranse og at bestemmelsene om offentlige anskaffelser ikke kommer til anvendelse". I lys av dette er Kommisjonens argument om at siden kommunen, i samsvar med besluttet å invitere to aktører til å utarbeide planer i samsvar med kunngjøringen av 23. april 2002, hadde ennå ikke hadde avgjort om det dreide seg om et offentlig anbud eller en konsesjon, må forkastes. Vedtaket om godkjenning av kunngjøringen av 23. april 2002 utgjør dermed denne prinsippavgjørelsen, påståtte brudd på EU-retten i den foreliggende sak, og denne dato er bestemmende for hvilke rettsregler som kommer til som kommer til anvendelse på dette krav (se, i denne retning, dom av 15. oktober 2009, sak C-138/08, Hochtief og Linde-Kca-Dresden, Sml. 2009 s. I-9889, avsnitt 29). Videre, når det gjelder Kommisjonens anførsel om at kommunen ikke har gitt definisjon av konsesjonens vilkår og egenskaper ved begynnelsen av "prosedyren", men men overlatt innholdet i kontrakten og dens vesentlige vilkår til resultatet av forhandlingene Forhandlingene med Hurks, må det understrekes at det, som Kommisjonen selv anfører i avsnitt 76 i begjæringen 76 i begjæringen, fremgår det av et informasjonsdokument som kommunen formidlet til entreprenørene i juni 2002 at kommunen entreprenørene i juni 2002, at kommunen "allerede hadde en meget klar oppfatning av det forventede resultat". Ifølge Kommisjonen inneholdt dette dokumentet "detaljer vedrørende antall tomter, maksimal byggehøyde, den generelle retningen for den kommersielle utviklingen, plasseringen av inngangene til helsesenteret og inngangene til helsesenteret og også gjeninnføringen av visse funksjoner i nabolagsparken". For det andre erkjente Kommisjonen i avsnitt 77 i søknaden at en sammenligning mellom artikkel 1.1 i samarbeidsavtalen og kommunens informasjonsdokument "viser at bruken av bygningene som skulle bygningene som skulle oppføres, i det alt vesentlige var bestemt av [kommunen] allerede i 2002". For det tredje, og som generaladvokaten har understreket i punkt 70 og 71 i forslaget til

avgjørelse

, er det ikke avgjørende at fordelingen av den økonomiske risiko for visse deler av prosjektet vedrørende SPILcentrum-prosjektet og SPILcentrum-prosjektet og gjennomføringen av arealplanleggingen for de offentlige områdene ikke ble endelig avgjort etter vedtaket av 23. april 2002. I lys av Domstolens rettspraksis kan ingen av de kan ingen av aspektene ved Doornakkers Centre-prosjektet anses å ha egenskaper som er vesentlig vesentlig forskjellig fra de opprinnelig planlagte (se i denne retning dommen i Kommisjonen mot Frankrike, avsnitt 44 mot Frankrike, avsnitt 44, og av 19. juni 2008, sak C-454/06, pressetext Nachrichtenagentur, ECR I, s. 4401, avsnitt 34-37). 8 ECLI:EU:C:2013:510 DOMAF11.7.2013–SAGC-576/10 KOMMISJONEN MOT NEDERLANDENE Vilkårene fastsatt i EU-domstolens rettspraksis, som Kommisjonen påberoper seg i den foreliggende dom som Kommisjonen påberoper seg i avsnitt 46 i den foreliggende dom, nemlig endring av grunnleggende elementer i kontrakten og dermed inngåelsen av en ny kontrakt, oppstår derfor ikke i den foreliggende sak. Det må legges til grunn at direktiv 2004/18 ikke får anvendelse i tid, siden både kommunen og beslutningen om ikke å legge Doornakkers Centre-prosjektet ut på anbud på forhånd, ettersom valget av de grunnleggende kjennetegnene ved dette prosjektet fremgår klart av meldingen av 23. april 2002, det vil si på et tidspunkt på et tidspunkt da direktiv 2004/18 ennå ikke var vedtatt. Ettersom Kommisjonens søksmål nettopp tar sikte på en erklæring om at Kongeriket Nederland har Kongeriket Nederland ikke har oppfylt sine forpliktelser etter artikkel 2 og avdeling III i direktiv 2004/18, må Kongeriket Nederlandene må avvises. Saksomkostninger Etter prosessreglementet artikkel 138 nr. 1 pålegges den tapende part å betale saksomkostningene. Den tapende part pålegges å betale saksomkostninger, dersom det er nedlagt påstand om dette. Ettersom Kongeriket Nederlandene har nedlagt påstand om saksomkostninger og Kommisjonen har tapt saken, bør Kommisjonen dømmes til å betale saksomkostningene. Kommisjonen dømmes til å betale saksomkostningene. Forbundsrepublikken Tyskland bærer sine egne saksomkostninger i samsvar med Prosessreglementet artikkel 140 nr.

1På grunnlag av det ovenstående fastsetter Domstolen (Annen avdeling) følgende 1. Søksmålet forkastes. 2) Europakommisjonen betaler sakens omkostninger. 3) Forbundsrepublikken Tyskland bærer sine egne saksomkostninger. Underskrifter ECLI:EU:C:2013:510 9