C-606/17: Øremerket finansiering som gjensidig bebyrdende kontrakt

Samling av avgjørelser DOMSTOLENS DOM (Åttende avdeling) 18. oktober 2018* «Prejudisiell forelæggelse – offentlige anskaffelser – direktiv 2004/18/EF – artikkel 1 nr. 2 bokstav a) – tildeling utenfor rammene av en anbudskonkurranse – begrepet «gjensidig bebyrdende kontrakt» – begrepet «offentlig enhet»» I sak C-606/17, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 267 TEUF, inngitt av Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsretlige saker, Italia) ved

avgjørelse

av 6. juli 2017, innkommet til Domstolen den 20. oktober 2017, i saken: IBA Molecular Italy Srl mot Azienda ULSS nr. 3, Regione Veneto, Ministero della Salute, Ospedale dell'Angelo di Mestre, med: Istituto Sacro Cuore – Don Calabria di Negrar, Azienda ULSS nr. 22, som prosessdeltakere, har DOMSTOLEN (Åttende avdeling), sammensatt av presidenten for Fjerde avdeling, M. Vilaras, som fungerende president for Åttende avdeling, og dommerne J. Malenovský og D. Šváby (refererende dommer), generaladvokat: M. Campos Sánchez-Bordona, justissekretær: A. Calot Escobar, på grunnlag av den skriftlige forhandlingen, * Prosessspråk: italiensk. DA ECLI:EU:C:2018:843 1 IBA MOLECULAR ITALY etter at det er avgitt innlegg av: – Regione Veneto ved avvocati C. Zampieri, E. Zanon, A. Manzi, C. Drago og B. Barel, – Europakommisjonen ved G. Gattinara og P. Ondrůšek, som befullmektigede, og idet Domstolen etter å ha hørt generaladvokaten har besluttet at saken skal pådømmes uten forslag til

avgjørelse

, avsagt følgende Dom Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder fortolkningen av artikkel 49 TEUF, 56 TEUF og 105 TEUF ff. samt artikkel 1 og 2 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT 2004 L 134, s. 114). Anmodningen er inngitt i forbindelse med en tvist mellom på den ene siden IBA Molecular Italy Srl (heretter «IBA») og på den andre siden Azienda ULSS nr. 3 (lokal helsemyndighet nr. 3, Italia), Regione Veneto (regionen Veneto, Italia), Ministero della Salute (helsedepartementet, Italia) og Ospedale dell'Angelo di Mestre (sykehuset Ospedale dell'Angelo i Mestre, Italia) vedrørende lokal helsemyndighet nr. 3s og sykehuset Ospedale dell'Angelo i Mestres direkte tildeling av leveringen i en treårsperiode av det radioaktive legemidlet fremstilt på basis av 18F-fluor-deoksy-glukose, betegnet «fluorodeoksyglukose (18F) IBA» (heretter «legemidlet 18F-FDG»), til Istituto Sacro Cuore – Don Calabria di Negrar (heretter «Sacro Cuore»). Rettslige rammer EU-retten Artikkel 1 nr. 2 bokstav a) og nr. 9 i direktiv 2004/18 med overskriften «Definisjoner» bestemmer: «2. a) Med «offentlige kontrakter» menes gjensidig bebyrdende avtaler inngått skriftlig mellom en eller flere økonomiske aktører og en eller flere oppdragsgivere, og som gjelder utførelse av arbeider, levering av varer eller tjenester som omfattes av dette direktiv. […]

9Som «oppdragsgivere» anses staten, regionale eller lokale myndigheter, offentligrettslige organer og sammenslutninger av en eller flere av disse myndighetene eller ett eller flere av disse offentligrettslige organene. Med «offentligrettslig organ» menes ethvert organ: a) som er opprettet spesielt med sikte på å ivareta allmennhetens behov, dog ikke behov av industriell eller kommersiell karakter, b) som er en juridisk person, og c) hvis drift enten for det vesentligste finansieres av staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer, eller hvis drift er underlagt disses kontroll, eller hvortil staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer utpeker mer enn halvparten av medlemmene i administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorganet. […]» Artikkel 2 i direktiv 2004/18 med overskriften «Prinsipper for inngåelse av kontrakter» bestemmer følgende: «Oppdragsgiverne skal overholde prinsippene om likebehandling og ikke-diskriminering av økonomiske aktører og skal opptre på en gjennomsiktig måte.» Italiensk rett Det fremgår av artikkel 1 i legge n. 132, recante norme sugli enti ospedalieri e sull'assistenza ospedaliera (lov nr. 132 om fastsettelse av bestemmelser om sykehus og sykehusbehandling) av 12. februar 1968 (GURI nr. 68 av 12.3.1968), at «klassifiserte» sykehus er «sivilrettslig anerkjente religiøse institutter og organer som yter sykehusbehandling». Nr. 5 i denne bestemmelsen fastsetter nærmere bestemt: «Uten at det berører det tekniske og helsemessige tilsynet som påhviler helsedepartementet, innfører nærværende bestemmelse ingen endringer med hensyn til den rettslige og administrative ordning for sivilrettslig anerkjente religiøse institutter og organer som yter sykehusbehandling.» Ifølge den forelagte retten fremgår det særlig av artikkel 41 i legge n. 833 – Istituzione del servizio sanitario nazionale (lov nr. 833 om opprettelse av den nasjonale helsetjenesten) av 23. desember 1978 (ordinært tillegg til GURI nr. 360 av 28.12.1978, heretter «lov nr. 833») dels at «[f]orholdene mellom på den ene siden de i et bestemt område kompetente lokale helsemyndighetene og på den andre siden de i nr. 1 nevnte institutter, organer og sykehus som har oppnådd klassifisering i medhold av lov nr. 132 av 12. februar 1968, sykehuset Galliera i Genova og Maltaordenen reguleres av særlige avtaler», dels at «de anerkjente helseinstitusjonene som yter offentlig behandling, opprettholder sin stilling som aktører innenfor det offentlige behandlingssystemet». Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene IBA er en virksomhet som er spesialisert i fremstilling av radioaktive legemidler. Virksomheten er enekonsesjonshaver i Italia for legemidlet 18F-FDG, som er en sporingsisotop som anvendes i visse radioaktive legemidler. Ved søksmål av 29. april 2015 bestred virksomheten for Tribunale amministrativo regionale del Lazio (den regionale forvaltningsdomstolen for Lazio, Italia) de tiltak og handlinger i henhold til en avtale hvorved lokal helsemyndighet nr. 3 og sykehuset Ospedale dell'Angelo i Mestre direkte og uten en forutgående anbudskonkurranse hadde tildelt kontrakten om levering av legemidlet 18F-FDG til Sacro Cuore for en treårsperiode. Selv om sistnevnte er et religiøst, privatrettslig sykehus, deltar det i det offentlige systemet for helseplanlegging i regionen Veneto på grunnlag av en særlig avtale i sin egenskap av «klassifisert» sykehus, som som sådant sidestilles med en offentlig institusjon. Kontrakten inngått innenfor rammene av den nevnte anskaffelsesprosessen bestemmer at Sacro Cuore skal levere legemidlet 18F-FDG gratis til ni offentlige regionale sykehus mot betaling av leveringskostnader fastsatt til et fast beløp på 180 EUR per forsendelse. Til støtte for sin påstand om annullasjon av den direkte tildelingen av kontrakten om levering av legemidlet 18F-FDG til Sacro Cuore og om etterfølgende gjennomføring av en anbudskonkurranse om levering av dette legemidlet bestred IBA følgende tiltak: – tildelingen av et tilskudd på 700 000 EUR betalt av regionen Veneto til Sacro Cuore og anvendt til dekning av kostnadene forbundet med den gratis leveringen av legemidlet 18F-FDG til alle de involverte helseorganene i denne regionen, – standardavtalen om inngåelse av et leveringsforhold mellom hver offentlig regional helseinstitusjon og Sacro Cuore, utarbeidet av regionen Veneto, – ulike regionale og statlige tiltak vedrørende den omtvistede tildelingen og betingelsene for fremstillingen og leveringen av det nevnte legemidlet. Ved dom av 26. april 2016 tok Tribunale amministrativo regionale del Lazio (den regionale forvaltningsdomstolen for Lazio) ikke IBAs søksmål til følge, i det vesentlige av to grunner. For det første var leveringen av legemidlet 18F-FDG hovedsakelig gratis, ettersom verken det regionale tilskuddet på 700 000 EUR tildelt Sacro Cuore eller dekningen av utgiftene til transport av legemidlet hadde karakter av en direkte motytelse. For det andre forholdt det seg slik at selv om kontrakten om levering av det nevnte legemidlet var gjensidig bebyrdende, utgjorde den omtvistede tildelingen en avtale mellom offentlige myndigheter som EU-rettens bestemmelser om offentlige anskaffelser ikke fant anvendelse på. IBA anket derfor den nevnte dommen til Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsretlige saker, Italia). Sistnevnte rettsinstans er i det vesentlige av den oppfatning at den vurderingen som retten i første instans foretok med hensyn til fortolkningen av begrepet gjensidig bebyrdende kontrakt, er uriktig. Derimot deler Consiglio di Stato den vurderingen som retten i første instans foretok, hvoretter den omtvistede leveringskontrakten innfører et samarbeid mellom offentlige enheter som er unntatt fra anvendelsesområdet for bestemmelsene om offentlige anskaffelser. Consiglio di Stato er for det første prinsipalt av den oppfatning at Sacro Cuore – bortsett fra godtgjøringen av utgiftene forbundet med leveringen av legemidlet 18F-FDG – ikke mottar noe vederlag som motytelse for denne leveringen til de offentlige helseinstitusjonene som mottar legemidlet. I henhold til en formålsrettet fortolkning av artikkel 1 nr. 2 bokstav a) i direktiv 2004/18 er imidlertid en avtales gjensidig bebyrdende karakter godtgjort når den aktøren som skal levere det omhandlede godet, mottar en betydelig økonomisk fordel fra en annen offentlig myndighet enn oppdragsgiveren, og det med rimelighet kan antas at denne finansieringen nettopp er bestemt til leveringen av dette godet. Dette er, i den foreliggende saken, formålet med tilskuddet på 700 000 EUR tildelt av regionen Veneto til Sacro Cuore. Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsretlige saker) er for det andre av den oppfatning at den italienske loven om offentlige anskaffelser og EU-rettens bestemmelser om offentlige anskaffelser får anvendelse på en prosedyre som den som er omhandlet i nærværende doms avsnitt

8Det fremgår således av Domstolens praksis at gjensidig bebyrdende avtaler inngått mellom to offentlige myndigheter utgjør offentlige kontrakter, herunder når den myndigheten som opptrer som privat aktør, ikke hovedsakelig forfølger et formål om fortjeneste. En kontrakt kan heller ikke falle utenfor begrepet offentlig kontrakt utelukkende fordi vederlaget herfor er begrenset til godtgjøring av de utgifter som er påløpt ved leveringen av den avtalte tjenesten. Videre omfatter tvisten i hovedsaken ingen av de to situasjonene der det kan gjøres unntak fra anvendelsen av bestemmelsene om offentlige anskaffelser. Etter den forelagte rettens oppfatning er det således verken tale om en kontrakt inngått av en myndighet med en annen rettslig adskilt offentlig enhet som denne myndigheten underkaster en «kontroll tilsvarende» den kontrollen den fører med sine egne tjenestegrener, som omhandlet i dom av 18. november 1999, Teckal (C-107/98, EU:C:1999:562), eller om en kontrakt hvorved det opprettes et samarbeid mellom offentlige enheter som har til formål å sikre gjennomføringen av en for disse felles public service-oppgave, som omhandlet i dom av 13. juni 2013, Piepenbrock (C-386/11, EU:C:2013:385). Ifølge Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsretlige saker) skulle Sacro Cuore, som klassifisert sykehus, innenfor rammene av tvisten i hovedsaken fullt ut sidestilles med en oppdragsgiver, selv om det ikke er et offentligrettslig organ. Endelig har den forelagte retten anført at Domstolen ennå ikke har måttet ta stilling til den helt særlige situasjonen for organer som «klassifiserte» sykehus, som er funksjonelt integrert i det regionale helsesystemet, selv om driften av dem forblir privat med hensyn til finansiering, utnevnelse av ledelsen og interne regler. På denne bakgrunn har Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsretlige saker, Italia) besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «1) Omfatter anvendelsesområdet for EU-rettens bestemmelser om tildeling av bygge- og anleggskontrakter, tjenestekontrakter og varekontrakter, og særlig artikkel 1 og 2 i direktiv [2004/18], også komplekse transaksjoner hvormed en offentlig oppdragsgiver tar sikte på direkte å tildele en bestemt økonomisk aktør en formålsbestemt finansiering som utelukkende er bestemt til fremstilling av produkter som gratis og uten gjennomføring av en ytterligere anbudskonkurranse skal leveres til ulike myndigheter som er fritatt for betaling av ethvert vederlag til den forannevnte leverandøren? Er de nevnte EU-rettslige bestemmelsene i konsekvens herav til hinder for nasjonale bestemmelser som tillater direkte tildeling av en formålsbestemt finansiering som er bestemt til fremstilling av produkter som uten gjennomføring av en ytterligere anbudskonkurranse skal leveres til ulike myndigheter som er fritatt for betaling av ethvert vederlag til den forannevnte leverandøren? 2) Er EU-rettens bestemmelser om tildeling av bygge- og anleggskontrakter, tjenestekontrakter og varekontrakter, og særlig artikkel 1 og 2 i direktiv [2004/18] samt artikkel 49 [TEUF], 56 [TEUF] [og] 105 [TEUF] ff. […] til hinder for nasjonale bestemmelser som sidestiller private «klassifiserte» sykehus med offentlige sykehus – idet disse sykehusene omfattes av systemet for den offentlige nasjonale helseplanleggingen, som reguleres av særlige avtaler som skiller seg fra ordinære akkrediteringsforhold med andre private aktører som inngår i systemet for levering av helsetjenester – selv om kravene vedrørende anerkjennelse som offentligrettslig organ og forutsetningene for direkte tildeling i samsvar med in house-tildelingsordningen ikke er oppfylt, og som derfor unntar dem fra de nasjonale og EU-rettslige bestemmelsene om offentlige anskaffelser, selv om disse aktørene får i oppgave gratis å fremstille og levere spesifikke produkter som er nødvendige for leveringen av helsetjenester til offentlige helseinstitusjoner, og samtidig mottar en offentlig finansiering som er nødvendig for gjennomføringen av disse leveringene?» Det første spørsmålet Med det første spørsmålet ønsker den forelagte retten nærmere bestemt opplyst om artikkel 1 nr. 2 bokstav a) i direktiv 2004/18 skal fortolkes slik at begrepet «gjensidig bebyrdende avtaler» omfatter en

avgjørelse

hvorved en oppdragsgiver direkte og således uten å gjennomføre en anbudskonkurranse tildeler en bestemt økonomisk aktør en finansiering som utelukkende er bestemt til fremstilling av produkter som gratis skal leveres av denne til ulike myndigheter som er fritatt for betaling av ethvert vederlag til den forannevnte leverandøren, med unntak av betaling av et fast beløp på 180 EUR per forsendelse i leveringskostnader. Innledningsvis bemerkes at det fremgår at regionen Veneto og Sacro Cuore i hovedsaken har inngått en kontrakt hvorved sistnevnte har forpliktet seg til gratis å fremstille og distribuere legemidlet 18F-FDG til offentlige regionale sykehus, dog mot sistnevntes betaling av faste leveringskostnader på 180 EUR per forsendelse. Med dette for øye betaler denne regionen Sacro Cuore et tilskudd på 700 000 EUR som utelukkende er bestemt til fremstillingen av dette legemidlet. Det er ingen tvil om at en slik kontrakt er gjensidig bebyrdende. I henhold til artikkel 1 nr. 2 bokstav a) i direktiv 2004/18 skal en kontrakt inngått mellom en eller flere økonomiske aktører og en eller flere oppdragsgivere for å falle inn under begrepet offentlige kontrakter være «gjensidig bebyrdende». Det fremgår av den alminnelige juridiske betydningen av uttrykket «gjensidig bebyrdende» at dette uttrykket forstås som en avtale hvorved hver av partene forplikter seg til å yte en ytelse mot en annen ytelse. En avtale som inneholder bestemmelser om en utveksling av ytelser, er omfattet av begrepet offentlig kontrakt, selv om det fastsatte vederlaget er begrenset til en delvis godtgjøring av de utgifter som er påløpt i forbindelse med leveringen av den avtalte tjenesten (jf. i denne retning dom av 19.12.2012, Ordine degli Ingegneri della Provincia di Lecce m.fl., C-159/11, EU:C:2012:817, avsnitt 29, og av 13.6.2013, Piepenbrock, C-386/11, EU:C:2013:385, avsnitt 31). I hovedsaken skal det ved vurderingen av om kontrakten om fremstilling og levering av et legemiddel er gjensidig bebyrdende, tas hensyn til den motytelsen som betales til leverandøren av dette legemidlet i form av et tilskudd fra regionen Veneto på 700 000 EUR. Det følger herav at en kontrakt som den i hovedsaken omhandlede, hvorved en økonomisk aktør forplikter seg til å fremstille og levere et produkt til ulike myndigheter mot en finansiering som utelukkende er bestemt til å gjennomføre dette målet, er omfattet av begrepet «gjensidig bebyrdende» avtale som omhandlet i artikkel 1 nr. 2 bokstav a) i direktiv 2004/18, selv om dette tilskuddet eller de leveringskostnadene som de nevnte myndighetene kan faktureres, ikke fullt ut kompenserer for kostnadene til fremstilling og distribusjon av det nevnte produktet. Det første spørsmålet skal således besvares med at artikkel 1 nr. 2 bokstav a) i direktiv 2004/18 skal fortolkes slik at begrepet «gjensidig bebyrdende avtaler» omfatter en

avgjørelse

hvorved en oppdragsgiver direkte og således uten å gjennomføre en anbudskonkurranse tildeler en bestemt økonomisk aktør en finansiering som utelukkende er bestemt til fremstilling av produkter som gratis skal leveres av denne til ulike myndigheter som er fritatt for betaling av ethvert vederlag til den forannevnte leverandøren, med unntak av betaling av et fast beløp på 180 EUR per forsendelse i leveringskostnader. Det andre spørsmålet Med det andre spørsmålet ønsker den forelagte retten nærmere bestemt opplyst om artikkel 1 nr. 2 bokstav a) og artikkel 2 i direktiv 2004/18 skal fortolkes slik at de er til hinder for nasjonale bestemmelser som de i hovedsaken omhandlede, som sidestiller private «klassifiserte» sykehus med offentlige sykehus fordi disse sykehusene er omfattet av systemet for den offentlige nasjonale helseplanleggingen, som reguleres av særlige avtaler som skiller seg fra ordinære akkrediteringsforhold med andre private aktører som inngår i systemet for levering av helsetjenester, og som derfor unntar dem fra de nasjonale og EU-rettslige bestemmelsene om offentlige anskaffelser, selv når de har fått i oppgave gratis å fremstille og levere spesifikke produkter som er nødvendige for leveringen av helsetjenester, til offentlige helseinstitusjoner mot en offentlig finansiering som er bestemt til fremstillingen og leveringen av disse produktene. Det bemerkes herved at den i hovedsaken gjensidig bebyrdende avtalen for i medhold av artikkel 1 nr. 2 bokstav a) i direktiv 2004/18 å utgjøre en offentlig kontrakt, og for at EU-bestemmelsene på området skal kunne få anvendelse på den, må være inngått mellom en eller flere økonomiske aktører og en eller flere oppdragsgivere. Som det fremgår av fast rettspraksis, faller to typer kontrakter inngått mellom offentlige enheter ikke innenfor anvendelsesområdet for EU-rettens bestemmelser om offentlige anskaffelser (dom av 19.12.2012, Ordine degli Ingegneri della Provincia di Lecce m.fl., C-159/11, EU:C:2012:817, avsnitt 31). Det dreier seg for det første om kontrakter inngått mellom en offentlig enhet som oppfyller betingelsene fastsatt i artikkel 1 nr. 9 i direktiv 2004/18 for å kunne kvalifiseres som «oppdragsgiver» som omhandlet i sistnevnte direktiv, og en fra denne enheten rettslig adskilt juridisk person, forutsatt at denne enheten både underkaster den aktuelle personen en kontroll tilsvarende den kontrollen den fører med sine egne tjenestegrener, og den aktuelle personen utfører hoveddelen av sin virksomhet sammen med den eller de enhetene som den eies av (jf. i denne retning dom av 18.11.1999, Teckal, C-107/98, EU:C:1999:562, avsnitt 50, og av 11.1.2005, Stadt Halle og RPL Lochau, C-26/03, EU:C:2005:5, avsnitt 49). Det er i denne forbindelse tilstrekkelig å konstatere at det fremgår av opplysningene fra den forelagte retten at verken regionen Veneto eller oppdragsgiverne som er nevnt i nærværende doms avsnitt 8, underkaster Sacro Cuore en kontroll tilsvarende den kontrollen de fører med sine egne tjenestegrener. Nasjonale bestemmelser som de i hovedsaken omhandlede kan således ikke medføre at kontrakter inngått mellom en institusjon som Sacro Cuore og en offentlig enhet unntas fra anvendelsesområdet for bestemmelsene om offentlige anskaffelser på grunnlag av det unntaket som er beskrevet i nærværende doms avsnitt

36For det andre er gjensidig bebyrdende avtaler hvorved det opprettes et samarbeid mellom offentlige enheter som har til formål å sikre gjennomføringen av en felles offentlig tjenesteoppgave, heller ikke omfattet av anvendelsesområdet for EU-rettens bestemmelser om offentlige anskaffelser, for så vidt som slike avtaler utelukkende er inngått mellom offentlige enheter uten noen privat parts deltakelse, for så vidt som ingen privat tjenesteleverandør oppnår en gunstig stilling i forhold til sine konkurrenter, og for så vidt som det opprettede samarbeidet kun reguleres ut fra overveielser og krav som gjelder forfølgelsen av formål av allmenn interesse (jf. i denne retning dom av 9.6.2009, Kommisjonen mot Tyskland, C-480/06, EU:C:2009:357, avsnitt 44 og 47, og av 13.6.2013, Piepenbrock, C-386/11, EU:C:2013:385, avsnitt 36 og 37). Samtlige kriterier nevnt i foregående avsnitt er kumulative, slik at en kontrakt mellom offentlige enheter bare faller utenfor anvendelsesområdet for EU-rettens bestemmelser om offentlige anskaffelser i kraft av dette unntaket, dersom den avtalen som denne kontrakten inngås ved, oppfyller alle disse kriteriene (jf. i denne retning dom av 13.6.2013, Piepenbrock, C-386/11, EU:C:2013:385, avsnitt 38). Det første av disse kriteriene vedrører nettopp det forhold at denne formen for samarbeid finner sted mellom offentlige enheter. Det må fastslås at dette kriteriet klart ikke er oppfylt i den foreliggende saken. «Klassifiserte» sykehus som Sacro Cuore er juridiske personer hvis drift, såvel med hensyn til finansiering og utnevnelse av ledelsen som med hensyn til interne regler, forblir fullt ut privat, slik det fremgår av nærværende doms avsnitt

37Det andre spørsmålet skal derfor besvares med at artikkel 1 nr. 2 bokstav a) og artikkel 2 i direktiv 2004/18 skal fortolkes slik at de er til hinder for nasjonale bestemmelser som de i hovedsaken omhandlede, som sidestiller private «klassifiserte» sykehus med offentlige sykehus fordi disse sykehusene er omfattet av systemet for den offentlige nasjonale helseplanleggingen, som reguleres av særlige avtaler som skiller seg fra ordinære akkrediteringsforhold med andre private aktører som inngår i systemet for levering av helsetjenester, og som derfor unntar dem fra de nasjonale og EU-rettslige bestemmelsene om offentlige anskaffelser, selv når de har fått i oppgave gratis å fremstille og levere spesifikke produkter som er nødvendige for leveringen av helsetjenester, til offentlige helseinstitusjoner mot en offentlig finansiering som er bestemt til fremstillingen og leveringen av disse produktene.

Sakskostnader

Ettersom behandlingen av saken i forhold til hovedsakens parter utgjør et ledd i den saken som verserer for den forelagte retten, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om sakskostnadene. Bortsett fra nevnte parters utgifter kan de utgifter som er påløpt i forbindelse med avgivelse av innlegg for Domstolen, ikke erstattes. På grunnlag av disse premissene kjenner Domstolen (Åttende avdeling) for rett: 1) Artikkel 1 nr. 2 bokstav a) i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter skal fortolkes slik at begrepet «gjensidig bebyrdende avtaler» omfatter en

avgjørelse

hvorved en oppdragsgiver direkte og således uten å gjennomføre en anbudskonkurranse tildeler en bestemt økonomisk aktør en finansiering som utelukkende er bestemt til fremstilling av produkter som gratis skal leveres av denne til ulike myndigheter som er fritatt for betaling av ethvert vederlag til den forannevnte leverandøren, med unntak av betaling av et fast beløp på 180 EUR per forsendelse i leveringskostnader. 2) Artikkel 1 nr. 2 bokstav a) og artikkel 2 i direktiv 2004/18 skal fortolkes slik at de er til hinder for nasjonale bestemmelser som de i hovedsaken omhandlede, som sidestiller private «klassifiserte» sykehus med offentlige sykehus fordi disse sykehusene er omfattet av systemet for den offentlige nasjonale helseplanleggingen, som reguleres av særlige avtaler som skiller seg fra ordinære akkrediteringsforhold med andre private aktører som inngår i systemet for levering av helsetjenester, og som derfor unntar dem fra de nasjonale og EU-rettslige bestemmelsene om offentlige anskaffelser, selv når de har fått i oppgave gratis å fremstille og levere spesifikke produkter som er nødvendige for leveringen av helsetjenester, til offentlige helseinstitusjoner mot en offentlig finansiering som er bestemt til fremstillingen og leveringen av disse produktene. Underskrifter 8 ECLI:EU:C:2018:843