C-620/17 Hochtief Solutions om rettskraft og statsansvar

# Domstolens dom (Fjerde avdeling) ## 29. juli 2019 * **«Prejudisiell forespørsel – offentlige kontrakter – klageprosedyrer – direktiv 89/665/EF – direktiv 92/13/EØF – rett til effektiv domstolsbeskyttelse – effektivitetsprinsippet og ekvivalensprinsippet – søksmål med påstand om fornyet prøving av rettsavgjørelser som er i strid med EU-retten – medlemsstatenes ansvar for nasjonale rettsinstansers tilsidesettelse av EU-retten – vurdering av det erstatningsberettigede tapet»** I sak C-620/17, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Tatabányai Törvényszék (retten i første instans i Székesfehérvár, Ungarn) ved

avgjørelse

av 24. oktober 2017, innkommet til Domstolen 2. november 2017, i saken **Hochtief Solutions AG Magyarországi Fióktelepe** mot **Fővárosi Törvényszék**, har **DOMSTOLEN (Fjerde avdeling)**, sammensatt av avdelingsformann M. Vilaras (refererende dommer) og dommerne K. Jürimäe, D. Šváby, S. Rodin og N. Piçarra, generaladvokat: M. Bobek, justitssekretær: førstesekretær I. Illéssy, på grunnlag av den skriftlige behandlingen og etter rettsmøtet 21. november 2018, etter at det er avgitt innlegg av: – Hochtief Solutions AG Magyarországi Fióktelepe ved ügyvédek G.M. Tóth og I. Varga, – Fővárosi Törvényszék ved H. Beerné Vörös og K. Bőke, som befullmektigede, samt ved bíró G. Barabás, – den ungarske regjering ved M.Z. Fehér og G. Koós, som befullmektigede, – den greske regjering ved M. Tassopoulou, D. Tsagkaraki og G. Papadaki, som befullmektigede, --- \* Prosessspråk: ungarsk. --- – den polske regjering ved B. Majczyna, som befullmektiget, – Europakommisjonen ved A. Tokár, H. Krämer og P. Ondrůšek, som befullmektigede, og etter at generaladvokaten avga forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet 30. april 2019, avsagt følgende ## Dom **1** Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder fortolkningen av artikkel 4 nr. 3 TEU, artikkel 19 nr. 1 annet avsnitt TEUV, artikkel 49 TEUV, artikkel 47 i Den europeiske unions charter om grunnleggende rettigheter, Rådets direktiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og forskrifter vedrørende anvendelsen av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT 1989 L 395 s. 33), som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 2007/66/EF av 11. desember 2007 (EUT 2007 L 335 s. 31) (heretter «direktiv 89/665»), Rådets direktiv 92/13/EØF av 25. februar 1992 om samordning av lover og forskrifter om anvendelse av Fellesskapets regler for fremgangsmåten ved anbudsgivning for vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon (EFT 1992 L 76 s. 14), som endret ved direktiv 2007/66 (heretter «direktiv 92/13»), Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT 1993 L 199 s. 54), samt EU-rettens prinsipp om forrang, ekvivalensprinsippet og effektivitetsprinsippet. **2** Anmodningen er inngitt i forbindelse med en tvist mellom Hochtief Solutions AG Magyarországi Fióktelepe (heretter «Hochtief Solutions») og Fővárosi Törvényszék (ankedomstolen i Budapest, Ungarn), vedrørende et tap som sistnevnte rettsinstans angivelig har påført Hochtief Solutions ved utøvelsen av sin rettslige kompetanse. ## Rettslige rammer ### EU-retten **3** Artikkel 1 nr. 1 tredje avsnitt og artikkel 1 nr. 3 i direktiv 89/665 er avfattet med i det vesentlige samme ordlyd som artikkel 1 nr. 1 tredje avsnitt og artikkel 1 nr. 3 i direktiv 92/13 og bestemmer følgende: «1. […] Medlemsstatene treffer, for så vidt angår kontrakter som faller inn under anvendelsesområdet for [Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT 2004 L 134 s. 114)], de nødvendige tiltak for å sikre at det effektivt, og særlig så raskt som mulig, kan klages over oppdragsgivernes beslutninger på de vilkår som er angitt i artikkel 2 til 2f i dette direktiv, med den begrunnelse at beslutningene er i strid med [EU-]retten vedrørende offentlige anskaffelser eller de nasjonale regler til gjennomføring av denne. […] 3. Medlemsstatene sikrer at klageprosedyrene er tilgjengelige på nærmere vilkår som medlemsstatene kan fastsette, i det minste for enhver person som har eller har hatt interesse av å få tildelt en bestemt kontrakt, og som har lidt eller kan komme til å lide skade som følge av en påstått overtredelse.» **4** Artikkel 2 nr. 1 i direktiv 89/665 bestemmer følgende: «Medlemsstatene påser at de tiltak som treffes med hensyn til klageprosedyrene nevnt i artikkel 1, inneholder nødvendige fullmakter til: a) hurtigst mulig og som hastesak å treffe midlertidige forføyninger med sikte på å bringe den påståtte overtredelsen til opphør eller forhindre at det påføres de berørte interesser ytterligere skade, herunder tiltak med henblikk på å avbryte eller foranledige avbrytelse av den aktuelle prosedyre for inngåelse av en offentlig kontrakt eller stanse gjennomføringen av enhver beslutning truffet av oppdragsgiveren b) å annullere eller foranledige annullering av ulovlige beslutninger, herunder å fjerne de diskriminerende tekniske, økonomiske eller finansielle spesifikasjonene i anbudsgrunnlaget, i konkurransegrunnlaget eller i andre dokumenter i tilknytning til den aktuelle prosedyre for inngåelse av en kontrakt c) å tilkjenne skadelidte erstatning. […]» **5** Artikkel 2 nr. 1 i direktiv 92/13 bestemte følgende: «Medlemsstatene påser at de tiltak som treffes med hensyn til klageprosedyrene nevnt i artikkel 1, inneholder nødvendige fullmakter til: enten a) hurtigst mulig og som hastesak å treffe midlertidige forføyninger med sikte på å bringe den påståtte overtredelsen til opphør eller forhindre at det påføres de berørte interesser ytterligere skade, herunder tiltak med henblikk på å suspendere eller foranledige suspensjon av den aktuelle anbudskonkurransen eller gjennomføringen av enhver beslutning truffet av oppdragsgiveren og b) å annullere eller foranledige annullering av ulovlige beslutninger, herunder å fjerne de diskriminerende tekniske, økonomiske eller finansielle spesifikasjonene i kunngjøringen av konkurransen, den periodiske veiledende kunngjøringen, kunngjøringen om anvendelse av en kvalifikasjonsordning, anmodningen om å inngi tilbud, konkurransegrunnlaget eller ethvert annet dokument i tilknytning til den aktuelle anbudskonkurransen eller c) hurtigst mulig, som hastesak, om mulig, og om nødvendig ved en avsluttende prosedyre for realitetsprøving, å treffe andre tiltak enn de nevnt i bokstav a) og b), med sikte på å bringe den konstaterte overtredelsen til opphør og forhindre at de berørte interesser påføres skade, herunder særlig muligheten for å kreve betaling av et bestemt beløp dersom overtredelsen ikke bringes til opphør eller unngås. Medlemsstatene kan foreta dette valg for samtlige oppdragsgivere eller for visse kategorier av oppdragsgivere som fastsettes på grunnlag av objektive kriterier, idet de under alle omstendigheter skal sikre at de trufne tiltak er effektive med hensyn til formålet om å forhindre at de berørte interesser påføres skade d) og, i begge ovennevnte tilfeller, å tilkjenne skadelidte erstatning. Når det kreves erstatning med den begrunnelse at en beslutning er ulovlig, kan medlemsstatene bestemme at den anfektede beslutningen, dersom deres nasjonale rettssystem krever det og dersom dette rettssystem omfatter instanser med den nødvendige kompetanse, først skal annulleres eller erklæres ulovlig.» ### Ungarsk rett **6** § 260 i polgári perrendtartásról szóló 1952. évi III. törvény (lov nr. III av 1952 om innføring av den sivile rettergangslov, heretter «lov om den sivile rettergang») bestemmer følgende: «

1Det kan inngis en anmodning om fornyet prøving av en rettskraftig dom dersom: a) en part påberoper seg faktiske omstendigheter, bevis eller en rettskraftig

avgjørelse

fra en rettsinstans eller en forvaltningsmyndighet, som rettsinstansen ikke har tatt hensyn til under den tidligere rettssaken, forutsatt at disse forholdene ville ha ført til en gunstigere

avgjørelse

for denne parten dersom de opprinnelig var inngått i bedømmelsen […]

2I henhold til nr. 1 bokstav a) kan en part bare reise søksmål med påstand om fornyet prøving dersom parten uten egen skyld ikke under den forutgående saken har kunnet påberope seg de faktiske omstendigheter, bevisene eller avgjørelsen som parten påberoper seg som ledd i dette søksmålet.» ## Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene **7** Den 25. juli 2006 offentliggjorde Észak-Dunántúli Környezetvédelmi és Vízügyi Igazgatóság (nord-transdanubisk direktorat for miljøvern og vannforvaltning, Ungarn) (heretter «oppdragsgiveren») i Den europeiske unions tidende, serie S, under nr. 139-149235 en kunngjøring av konkurransen vedrørende en offentlig bygge- og anleggskontrakt for utvikling av transportinfrastruktur i det intermodale senteret i den nasjonale kommersielle havnen i Györ-Gönyü (Ungarn) i henhold til hasteprosedyren fastsatt i kapittel IV i közbeszerzésekről szóló 2003. évi CXXIX. törvény (lov nr. CXXIX av 2003 om inngåelse av offentlige kontrakter). **8** I kunngjøringens punkt III.2.2 vedrørende økonomisk og finansiell stilling het det at «en søker eller en underleverandør […] som ifølge balansen har oppnådd mer enn et underskudd i løpet av de siste tre regnskapsårene, ikke oppfyller kravene til formåen». **9** Det fremgår av forelæggelsesavgjørelsen at Hochtief Solutions, som ikke oppfylte dette kriteriet, anfektet lovligheten av det for Közbeszerzési Döntőbizottság (klagenemnda for offentlige anskaffelser, Ungarn) (heretter «klagenemnda»), idet selskapet anførte for det første at dette kriteriet innebar forskjellsbehandling, og for det andre at kriteriet ikke i seg selv kunne opplyse om en tilbyders finansielle formåen. **10** Klagenemnda ga Hochtief Solutions delvis medhold i klagen og påla oppdragsgiveren en bot på 8 000 000 HUF (ca. 24 500 EUR), uten at nemnda imidlertid konstaterte at det nevnte kriteriet var ulovlig. **11** Den 2. oktober 2006 reiste Hochtief Solutions søksmål til prøving av klagenemndas

avgjørelse

for Fővárosi Bíróság (retten i første instans i Budapest, Ungarn), som fant at resultatet som fremgikk av balansen, var egnet til å opplyse om den økonomiske og finansielle formåen, og derfor frifant klagenemnda. **12** Den 4. juni 2010 anket Hochtief Solutions dommen avsagt i første instans til Fővárosi Ítélőtábla (den regionale ankedomstolen i Budapest, Ungarn), som besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

. **13** Ved dom avsagt 18. oktober 2012, Édukövízig og Hochtief Construction (C-218/11, EU:C:2012:643), fastslo Domstolen blant annet at artikkel 44 nr. 2 og artikkel 47 nr. 1 bokstav b) i direktiv 2004/18 skal fortolkes slik at en oppdragsgiver kan fastsette et minimumskrav for den økonomiske og finansielle formåen ut fra ett eller flere særlige elementer i balansen, forutsatt at disse er objektivt egnet til å opplyse om denne formåen hos den økonomiske aktøren, og at kriteriet er tilpasset størrelsen på den aktuelle kontrakten, slik at det objektivt utgjør et positivt indisium for at det foreligger et tilstrekkelig økonomisk og finansielt grunnlag til å gjennomføre kontrakten, uten å gå utover det som med rimelighet er nødvendig for dette formålet, idet det presiseres at kravet om et minimumskrav for økonomisk og finansiell formåen i prinsippet ikke kan forkastes, alene fordi denne formåen vedrører et element i balansen, i forhold til hvilket det kan forekomme forskjeller mellom de ulike medlemsstatenes lovgivninger. **14** Fővárosi Törvényszék (ankedomstolen i Budapest), som i mellomtiden hadde etterfulgt Fővárosi Ítélőtábla (den regionale ankedomstolen i Budapest), stadfestet, i lys av Domstolens dom, dommen i første instans, idet den fastslo at det kriteriet som oppdragsgiveren hadde anvendt for å vurdere den økonomiske og finansielle formåen, ikke innebar forskjellsbehandling. **15** Den 13. september 2013 anket Hochtief Solutions dommen avsagt av Fővárosi Törvényszék (ankedomstolen i Budapest) til Kúria (øverste domstol, Ungarn), der selskapet anførte at resultatet som fremgikk av balansen, ikke var egnet til å gi oppdragsgiveren et reelt og objektivt bilde av tilbyderens økonomiske og finansielle situasjon. Selskapet anmodet videre Kúria (øverste domstol) om på nytt å forelegge Domstolen en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

. **16** Ved dom av 19. mars 2014 forkastet Kúria (øverste domstol) imidlertid anken, med den begrunnelse at et slikt ankeargument ikke var blitt fremmet innen fristen, ettersom Hochtief Solutions ikke hadde reist dette spørsmålet i sin opprinnelige administrative klage for klagenemnda, men bare i sine etterfølgende innlegg. **17** Den 25. juli 2014 anket Hochtief Solutions dommen avsagt av Kúria (øverste domstol) til Alkotmánybíróság (forfatningsdomstolen, Ungarn), idet selskapet nedla påstand om at denne dommen ble erklært grunnlovsstridig og opphevet. Denne anken ble avvist ved kjennelse av 9. februar 2015. **18** I mellomtiden reiste Hochtief Solutions den 26. november 2014 for Fővárosi Közigazgatási és Munkaügyi Bíróság (forvaltnings- og arbeidsretten i Budapest, Ungarn) søksmål med påstand om fornyet prøving av dommen avsagt av Fővárosi Törvényszék (ankedomstolen i Budapest), som er omtalt i nærværende doms avsnitt 14. **19** Ifølge den foreléggende retten anførte Hochtief Solutions til støtte for søksmålet med påstand om fornyet prøving at spørsmålet om hvorvidt resultatet som fremgår av balansen, på samme måte som i dom av 18. oktober 2012, Édukövízig og Hochtief Construction (C-218/11, EU:C:2012:643), var egnet til å opplyse om tilbyderens økonomiske og finansielle formåen, ikke var blitt endelig undersøkt. Det er Hochtief Solutions' oppfatning at denne unnlatelsen utgjør «et faktisk forhold» i henhold til § 260 nr. 1 bokstav a) i lov om den sivile rettergang, som kan begrunne innledning av fornyet prøving av denne dommen avsagt av Fővárosi Törvényszék (ankedomstolen i Budapest). Hochtief Solutions anførte, med støtte i blant annet dom av 13. januar 2004, Kühne & Heitz (C-453/00, EU:C:2004:17, avsnitt 26 og 27), at når Domstolens dom ikke kunne tas i betraktning under behandlingen av hovedsaken, fordi den først ble avsagt senere, kan og skal denne dommen undersøkes som ledd i en fornyet prøving. **20** Selv om Hochtief Solutions anmodet Fővárosi Közigazgatási és Munkaügyi Bíróság (forvaltnings- og arbeidsretten i Budapest) om å forelegge Domstolen en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

vedrørende de spørsmålene som ble reist som ledd i søksmålet med påstand om fornyet prøving, tiltrådte ikke denne rettsinstansen anmodningen og forkastet derfor søksmålet med påstand om fornyet prøving, idet den fant at de faktiske omstendigheter og bevis som Hochtief Solutions hadde påberopt seg, ikke var nye. **21** Hochtief Solutions anket deretter den kjennelsen som forkastet selskapets søksmål med påstand om fornyet prøving, til Fővárosi Törvényszék (ankedomstolen i Budapest), idet selskapet oppfordret denne rettsinstansen til for det første å anordne fornyet prøving og treffe

avgjørelse

om realitetsbehandling av saken, og for det andre å forelegge Domstolen en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

. **22** Den 18. november 2015 avslo Fővárosi Törvényszék (ankedomstolen i Budapest) ved en kjennelse som stadfestet kjennelsen avsagt i første instans av Fővárosi Közigazgatási és Munkaügyi Bíróság (forvaltnings- og arbeidsretten i Budapest). **23** Hochtief Solutions har deretter reist søksmål for den foreléggende retten, Székesfehérvári Törvényszék (retten i første instans i Székesfehérvár, Ungarn), med påstand om erstatning for det tapet som Fővárosi Törvényszék (ankedomstolen i Budapest, Ungarn) hadde påført selskapet ved utøvelsen av sine rettslige fullmakter. Selskapet har i denne forbindelse anført at det ikke har hatt mulighet til å foranledige at de faktiske forhold og omstendigheter som det påberopte seg for klagenemnda og som ledd i tvisten i hovedsaken, men som hverken ble vurdert av denne nemnda eller av de rettsinstansene saken har vært forelagt for, kunne tas i betraktning i samsvar med EU-retten. Dermed fratok de ungarske organene som skulle foreta rettsanvendelsen, de rettighetene som er sikret ved de relevante EU-rettslige bestemmelsene, deres innhold. **24** På denne bakgrunn har Székesfehérvári Törvényszék (retten i første instans i Székesfehérvár) besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «1) Skal de grunnleggende EU-rettslige prinsippene og bestemmelsene (særlig artikkel 4 nr. 3 TEU og kravet om ensartet fortolkning), slik disse er fortolket av [Domstolen], særlig i [dom av 30. september 2003, Köbler (C-224/01, EU:C:2003:513)], fortolkes slik at en konstatering av at en domstol i en medlemsstat, hvis avgjørelser ikke kan ankes, er erstatningsansvarlig for en dom som er i strid med EU-retten, bare kan støttes på nasjonal rett eller på kriterier fastsatt i nasjonal rett, og i benektende fall skal de grunnleggende EU-rettslige prinsippene og bestemmelsene, særlig de tre kriteriene fastsatt av [Domstolen] i [dom av 30. september 2003, Köbler (C-224/01, EU:C:2003:513)], for å fastslå en «stats» ansvar, da fortolkes slik at oppfyllelsen av vilkårene for en medlemsstats ansvar som følge av denne statens domstolers tilsidesettelse av EU-retten skal vurderes i henhold til nasjonal rett? 2) Skal de grunnleggende EU-rettslige prinsippene og bestemmelsene (særlig artikkel 4 nr. 3 TEU og [prinsippet om effektiv domstolsbeskyttelse]), særlig i [Domstolens dommer] vedrørende medlemsstatens ansvar [av 19. november 1991, Francovich m.fl. (C-6/90 og C-9/90, EU:C:1991:428), av 5. mars 1996, Brasserie du pêcheur og Factortame (C-46/93 og C-48/93, EU:C:1996:79) og av 30. september 2003, Köbler (C-224/01, EU:C:2003:513)], fortolkes slik at rettskraften av dommer som er i strid med EU-retten, og som er avsagt av en domstol i en medlemsstat hvis avgjørelser ikke kan ankes, utelukker at det fastslås at medlemsstaten er erstatningsansvarlig? 3) Henset til direktiv [89/665] og direktiv [92/13] ønskes det opplyst om fremgangsmåtene ved klager vedrørende inngåelse av offentlige kontrakter som overstiger EU-rettens terskelverdier, og domstolsprøvingen av den forvaltningsavgjørelsen som er truffet i denne saken, er relevante med hensyn til EU-retten, og i bekreftende fall om EU-retten og [Domstolens] praksis [bl.a. dom av 13. januar 2004, Kühne & Heitz (C-453/00, EU:C:2004:17), og av 16. mars 2006, Kapferer (C-234/04, EU:C:2006:178), og særlig dom av 10. juli 2014, Impresa Pizzarotti (C-213/13, EU:C:2014:2067)], angående behovet for som ekstraordinært [rettsmiddel] å tillate fornyet prøving som utledes av nasjonal rett vedrørende domstolsprøvingen av den forvaltningsavgjørelsen som er truffet i den aktuelle klagesaken i forbindelse med inngåelse av offentlige kontrakter, er relevante? 4) Skal direktivene vedrørende klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige kontrakter (dvs. direktiv [89/665] og direktiv [92/13]) fortolkes slik at en nasjonal lovgivning, i henhold til hvilken de nasjonale domstolene som pådømmer hovedsaken, kan unnlate å ta hensyn til en omstendighet som skal undersøkes i henhold til en dom fra [Domstolen] – avsagt som ledd i en prejudisiell forespørsel innenfor rammen av en klageprosedyre i forbindelse med inngåelse av offentlige kontrakter – er i overensstemmelse med disse direktivene, når denne omstendigheten [heller] ikke tas i betraktning av de nasjonale rettsinstansene som skal treffe

avgjørelse

i en sak reist med påstand om fornyet prøving av den i hovedsaken vedtatte avgjørelsen?» 5) Skal [direktiv 89/665], særlig dets artikkel 1 nr. 1 og 3, og [direktiv 92/13], særlig dets artikkel 1 og 2 – særlig henset til [dom av 13. januar 2004, Kühne & Heitz (C-453/00, EU:C:2004:17), av 16. mars 2006, Kapferer (C-234/04, EU:C:2006:178), av 12. februar 2008, Kempter (C-2/06, EU:C:2008:78), av 4. juni 2009, Pannon GSM (C-243/08, EU:C:2009:350), og av 10. juli 2014, Impresa Pizzarotti (C-213/13, EU:C:2014:2067)] – fortolkes slik at det er i overensstemmelse med disse direktivene, kravet om effektiv domstolsbeskyttelse, ekvivalensprinsippet og effektivitetsprinsippet, at en nasjonal lovgivning eller anvendelsen av denne, i henhold til hvilken den domstolen som pådømmer en sak – til tross for at en dom avsagt av [Domstolen] i forbindelse med en prejudisiell forespørsel, før det avsies dom i saken i annen instans, fastlegger en relevant fortolkning av de EU-rettslige bestemmelsene – avviser [fortolkningen som for sent fremkommet] og [hvor] den domstolen som pådømmer en påstand om fornyet prøving [etterfølgende] [fastslår] at denne skal [forkastes]? 6) Dersom et søksmål med påstand om fornyet prøving med henblikk på å gjenopprette den konstitusjonelle forenligheten i henhold til en ny

avgjørelse

fra forfatningsdomstolen skal tillates i henhold til nasjonal rett, ønskes opplyst om ikke fornyet prøving bør tillates i henhold til ekvivalensprinsippet og prinsippet fastsatt i [dom av 26. januar 2010, Transportes Urbanos y Servicios Generales (C-118/08, EU:C:2010:39)], når det i hovedsaken som følge av de prosessfrister som er fastsatt i nasjonal rett, ikke var mulig å ta hensyn til en dom avsagt av [Domstolen]? 7) Skal [direktiv 89/665], særlig dets artikkel 1 nr. 1 og 3, og [direktiv 92/13], særlig dets artikkel 1 og 2 – henset til [dom av 12. februar 2008, Kempter (C-2/06, EU:C:2008:78)], i henhold til hvilken en part ikke er forpliktet til konkret å påberope seg Domstolens praksis – fortolkes slik at de [klageprosedyrene] i forbindelse med inngåelse av offentlige kontrakter som er regulert av disse direktivene, bare kan iverksettes ved en klage som inneholder en uttrykkelig beskrivelse av den påberopte overtredelsen i forbindelse med inngåelse av offentlige kontrakter, og som dessuten presist angir den overtrådte bestemmelsen om inngåelse av offentlige kontrakter – den konkrete artikkelen og nummeret – dvs. at man i klagesaker i forbindelse med inngåelse av offentlige kontrakter bare kan undersøke de overtredelsene som klageren har angitt med en henvisning til [den overtrådte bestemmelsen] om inngåelse av offentlige kontrakter – den konkrete artikkelen og nummeret – mens det i alle andre sivile og forvaltningsrettslige saker er tilstrekkelig at parten fremlegger de faktiske omstendigheter og de bevis som underbygger disse, og den kompetente myndigheten eller domstolen tar stilling til klagen i forhold til dens innhold? 8) den rettsavgjørelsen som skal treffes, å vurdere – under hensyn til særegenhetene ved den enkelte sak – både nødvendigheten av en prejudisiell

avgjørelse

for å kunne avsi dom og relevansen av de spørsmål som de forelegger Domstolen. Når de spørsmål som de nasjonale domstolene har forelagt, gjelder fortolkningen av en bestemmelse i EU-retten, er Domstolen derfor i prinsippet forpliktet til å avgjøre disse (dom av 28.3.2019, Verlezza m.fl., C-487/17 – C-489/17, EU:C:2019:270, avsnitt 27 og 28 og den rettspraksis som er nevnt der). Domstolen kan imidlertid avvise å avgjøre et prejudisielt spørsmål forelagt av en nasjonal domstol dersom det klart fremgår at den ønskede fortolkningen av EU-retten savner enhver forbindelse med realiteten i hovedsaken eller dennes gjenstand, eller dersom problemstillingen er av hypotetisk karakter (dom av 28.3.2019, Verlezza m.fl., C-487/17 – C-489/17, EU:C:2019:270, avsnitt 29 og den rettspraksis som er nevnt der). Det syvende og det niende spørsmål faller nettopp inn under dette sistnevnte tilfellet. Det synes åpenbart at spørsmålene savner enhver forbindelse med hovedsakens gjenstand, slik denne er gjengitt i nærværende doms avsnitt 26, og at de følgelig er av hypotetisk karakter. Det følger av dette at det syvende og det niende spørsmål må avvises. Det første, det andre, det åttende og det tiende spørsmål Med disse spørsmålene, som skal behandles samlet, ønsker den foreleggende retten nærmere angivelser om særlig de prinsipper som Domstolen har fastlagt vedrørende en medlemsstats erstatningsansvar for tap som er voldt private på grunn av en tilsidesettelse av EU-retten foretatt av en nasjonal rettsinstans som har truffet

avgjørelse

i siste instans. Den foreleggende retten ønsker nærmere bestemt opplyst om de nevnte prinsipper skal fortolkes slik at den aktuelle ECLI:EU:C:2019:630 9 HOCHTIEF SOLUTIONS MAGYARORSZÁGI FIÓKTELEPE medlemsstatens erstatningsansvar for det første skal vurderes etter nasjonal rett, for det andre at prinsippet om rettskraft utelukker at det kan fastslås et erstatningsansvar for denne staten, for det tredje at det foreligger en tilstrekkelig kvalifisert tilsidesettelse av EU-retten når den rettsinstansen som treffer

avgjørelse

i siste instans, avviser å forelegge Domstolen et spørsmål om fortolkningen av EU-retten som er blitt den forelagt, og for det fjerde at disse prinsippene er til hinder for en bestemmelse i nasjonal rett som fra de tap som kan være gjenstand for erstatning, utelukker de omkostninger som ved den aktuelle rettsavgjørelsen er påført en part. Det skal for det første bemerkes at Domstolen hva angår betingelsene for en medlemsstats erstatningsansvar for tap som er voldt borgerne på grunn av tilsidesettelser av EU-retten som kan tilregnes staten, gjentatte ganger har fastslått at skadelidte borgere har en rett til erstatning dersom tre betingelser er oppfylt, nemlig at den EU-rettslige bestemmelsen som er tilsidesatt, har til formål å tildele dem rettigheter, at tilsidesettelsen av denne bestemmelsen er tilstrekkelig kvalifisert, og at det er en direkte årsakssammenheng mellom denne tilsidesettelsen og borgernes tap (jf. i denne retning bl.a. dom av 5.3.1996, Brasserie du pêcheur og Factortame, C-46/93 og C-48/93, EU:C:1996:79, avsnitt 51, av 30.9.2003, Köbler, C-224/01, EU:C:2003:513, avsnitt 51, og av 28.7.2016, Tomášová, C-168/15, EU:C:2016:602, avsnitt 22). Det skal likeledes bemerkes at de samme betingelsene får anvendelse på en medlemsstats erstatningsansvar for tap som er voldt ved at en domstol i siste instans har truffet en

avgjørelse

som tilsidesetter en EU-rettslig bestemmelse (jf. i denne retning dom av 30.9.2003, Köbler, C-224/01, EU:C:2003:513, avsnitt 52, og av 28.7.2016, Tomášová, C-168/15, EU:C:2016:602, avsnitt 23). Videre er de tre betingelsene som er angitt i nærværende doms avsnitt 35, nødvendige og tilstrekkelige for at borgerne har en rett til erstatning, uten at det av denne grunn er utelukket at en medlemsstat kan bli ansvarlig etter mindre restriktive betingelser i henhold til nasjonal rett (jf. i denne retning bl.a. dom av 5.3.1996, Brasserie du pêcheur og Factortame, C-46/93 og C-48/93, EU:C:1996:79, avsnitt 66, og av 30.9.2003, Köbler, C-224/01, EU:C:2003:513, avsnitt 57). Det følger av dette at EU-retten ikke er til hinder for en bestemmelse i nasjonal rett som fastsetter mindre restriktive betingelser enn dem som er fastslått i Domstolens praksis, slik denne er gjengitt i nærværende doms avsnitt 35, for at en medlemsstat kan bli ansvarlig som følge av tap som er voldt borgerne gjennom tilsidesettelser av EU-retten som kan tilregnes denne staten. For det andre er prinsippet om rettskraft, slik det fremgår av Domstolens praksis, ikke til hinder for å anerkjenne et prinsipp om at en medlemsstat er erstatningsansvarlig for avgjørelser truffet av en domstol i siste instans som tilsidesetter en EU-rettslig bestemmelse. Som følge av bl.a. den omstendigheten at en tilsidesettelse av de rettigheter som EU-retten gir ved en slik

avgjørelse

normalt ikke lenger kan rettes opp, bør borgerne ikke fratas muligheten til å holde staten ansvarlig for ved hjelp av dette middelet å oppnå beskyttelse av sine rettigheter for retten (jf. i denne retning dom av 30.9.2003, Köbler, C-224/01, EU:C:2003:513, avsnitt 34, og av 24.10.2018, XC m.fl., C-234/17, EU:C:2018:853, avsnitt 58 og den rettspraksis som er nevnt der). For det tredje fremgår det av Domstolens faste praksis at det i prinsippet er de nasjonale rettsinstansene som skal anvende de betingelsene som er angitt i nærværende doms avsnitt 35 for at en medlemsstat blir ansvarlig for tap som borgerne er påført på grunn av tilsidesettelser av EU-retten som kan tilregnes staten, i samsvar med de anvisninger som Domstolen har gitt for dette (jf. i denne retning dom av 30.9.2003, Köbler, C-224/01, EU:C:2003:513, avsnitt 100, og av 4.10.2018, Kantarev, C-571/16, EU:C:2018:807, avsnitt 95). I denne forbindelsen skal det særlig hva angår den andre av disse betingelsene bemerkes at det følger av Domstolens praksis at en medlemsstats erstatningsansvar for en

avgjørelse

truffet av en nasjonal domstol i siste instans som tilsidesetter en EU-rettslig bestemmelse, bare unntaksvis kan gjøres gjeldende, når den 10 ECLI:EU:C:2019:630 HOCHTIEF SOLUTIONS MAGYARORSZÁGI FIÓKTELEPE nasjonale rettsinstansen som treffer

avgjørelse

i siste instans, åpenbart har tilsidesatt gjeldende rett (dom av 30.9.2003, Köbler, C-224/01, EU:C:2003:513, avsnitt 53, og av 13.6.2006, Traghetti del Mediterraneo, C-173/03, EU:C:2006:391, avsnitt 32 og 42). For å avgjøre om det foreligger en tilstrekkelig kvalifisert tilsidesettelse av EU-retten, skal den nasjonale retten som skal ta stilling til et erstatningskrav, ta hensyn til samtlige relevante omstendigheter i den saken som er forelagt den. De omstendigheter som kan tas i betraktning, er bl.a. hvor klar og presis den tilsidesatte bestemmelsen er, hvor vidt et skjønn den tilsidesatte bestemmelsen overlater de nasjonale myndighetene, om tilsidesettelsen er begått, eller tapet er voldt, forsettlig eller uaktsomt, om den eventuelle rettsvillfarelsen er unnskyldelig eller unnskyldbar, den omstendigheten at en holdning som en institusjon i Den europeiske union har inntatt, eventuelt har bidratt til vedtakelsen eller opprettholdelsen av nasjonale tiltak eller praksis som er i strid med EU-retten, samt om den aktuelle nasjonale rettsinstansen har unnlatt å oppfylle sin plikt til å forelegge prejudisielle spørsmål i medhold av artikkel 267 nr. 3 TEUV (jf. i denne retning dom av 5.3.1996, Brasserie du pêcheur og Factortame, C-46/93 og C-48/93, EU:C:1996:79, avsnitt 56, av 30.9.2003, Köbler, C-224/01, EU:C:2003:513, avsnitt 54 og 55, og av 28.7.2016, Tomášová, C-168/15, EU:C:2016:602, avsnitt 25). En overtredelse av EU-retten er under alle omstendigheter tilstrekkelig kvalifisert når den åpenbart tilsidesetter Domstolens praksis på det aktuelle området (dom av 30.9.2003, Köbler, C-224/01, EU:C:2003:513, avsnitt 56, av 25.11.2010, Fuß, C-429/09, EU:C:2010:717, avsnitt 52, og av 28.7.2016, Tomášová, C-168/15, EU:C:2016:602, avsnitt 26). Hva angår tvisten i hovedsaken tilkommer det den foreleggende retten, sett hen til alle de forhold som kjennetegner den situasjonen som er omhandlet i hovedsaken, å vurdere om Fővárosi Törvényszék (ankedomstolen i Budapest, Ungarn) ved den kjennelsen som er nevnt i nærværende doms avsnitt 22, begikk en tilstrekkelig kvalifisert tilsidesettelse av EU-retten ved åpenbart å tilsidesette gjeldende EU-rett, herunder Domstolens relevante praksis, bl.a. dom av 18. oktober 2012, Édukövízig og Hochtief Construction (C-218/11, EU:C:2012:643). For det fjerde skal en medlemsstat, når de betingelsene som er nevnt i nærværende doms avsnitt 35, er oppfylt, erstatte det voldte tapet etter nasjonale erstatningsregler, idet betingelsene i de nasjonale lovgivningene for erstatning av tap likevel ikke må være mindre gunstige enn dem som gjelder for tilsvarende søksmål etter nasjonal rett (ekvivalensprinsippet), og ikke må være utformet slik at de i praksis gjør det umulig eller urimelig vanskelig å oppnå erstatning (effektivitetsprinsippet) (jf. i denne retning dom av 5.3.1996, Brasserie du pêcheur og Factortame, C-46/93 og C-48/93, EU:C:1996:79, avsnitt 67, av 30.9.2003, Köbler, C-224/01, EU:C:2003:513, avsnitt 58, og av 28.7.2016, Tomášová, C-168/15, EU:C:2016:602, avsnitt 38). Det fremgår i denne henseende av Domstolens praksis at erstatningen for skade som er voldt borgerne ved overtredelser av EU-retten, skal være egnet til å erstatte det lidte tapet, slik at det sikres en effektiv beskyttelse av deres rettigheter (jf. i denne retning dom av 5.3.1996, Brasserie du pêcheur og Factortame, C-46/93 og C-48/93, EU:C:1996:79, avsnitt 82, og av 25.11.2010, Fuß, C-429/09, EU:C:2010:717, avsnitt 92). I et tilfelle der medlemsstaten er ansvarlig for det voldte tapet som følge av en tilsidesettelse av EU-retten ved en

avgjørelse

fra denne medlemsstatens rettsinstans som treffer

avgjørelse

i siste instans, kan en nasjonal rettsnorm, hvoretter de omkostninger som en part er påført ved denne avgjørelsen, generelt er utelukket fra det tap som kan gjøres til gjenstand for erstatning, i praksis gjøre det urimelig vanskelig eller til og med umulig å oppnå passende erstatning for det tap som denne parten har lidt. Under hensyn til betraktningene ovenfor skal det første, det andre, det åttende og det tiende spørsmål besvares med at en medlemsstats erstatningsansvar for tap som er voldt ved at en domstol i siste instans har truffet en

avgjørelse

som tilsidesetter en EU-rettslig bestemmelse, er underlagt de ECLI:EU:C:2019:630 11 HOCHTIEF SOLUTIONS MAGYARORSZÁGI FIÓKTELEPE betingelsene som Domstolen har fastlagt i bl.a. avsnitt 51 i dom av 30. september 2003, Köbler (C-224/01, EU:C:2003:513), uten at det av denne grunn er utelukket at denne staten kan bli ansvarlig etter mindre restriktive betingelser i henhold til nasjonal rett. Dette ansvaret er ikke utelukket som følge av at denne avgjørelsen har oppnådd rettskraft. Som ledd i gjennomføringen av dette ansvaret tilkommer det den nasjonale rettsinstansen som skal treffe

avgjørelse

om et krav om erstatning, under hensyn til alle de forhold som kjennetegner den aktuelle situasjonen, å vurdere om den nasjonale retten som traff

avgjørelse

i siste instans, begikk en tilstrekkelig kvalifisert tilsidesettelse av EU-retten ved åpenbart å tilsidesette gjeldende EU-rett, herunder Domstolens relevante praksis. EU-retten er derimot til hinder for en nasjonal bestemmelse som i et slikt tilfelle generelt utelukker de omkostninger som en part er påført ved den skadevoldende avgjørelsen fra den nasjonale rettsinstansen, fra de tap som kan være gjenstand for erstatning. Det tredje, det fjerde, det femte og det sjette spørsmål Sett hen til hovedsakens kontekst, slik denne er beskrevet i nærværende doms avsnitt 26 og 27, skal det bemerkes at den foreleggende retten med det tredje, det fjerde, det femte og det sjette spørsmålet nærmere bestemt ønsker opplyst om EU-retten, særlig direktiv 89/665 og 92/13 samt ekvivalensprinsippet og effektivitetsprinsippet, skal fortolkes slik at den ikke er til hinder for en medlemsstats lovgivning som ikke tillater fornyet prøving av en rettskraftig dom avsagt av en rettsinstans i denne medlemsstaten som traff

avgjørelse

i et søksmål med påstand om annullasjon av en akt fra en oppdragsgiver, uten at den behandlet et spørsmål som hadde vært undersøkt i en tidligere dom fra Domstolen avsagt som svar på en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

inngitt som ledd i saken vedrørende dette annullasjonssøksmålet. Det skal i denne henseende bemerkes at artikkel 1 nr. 1 i direktiv 89/665 og artikkel 1 nr. 1 i direktiv 92/13 pålegger medlemsstatene en plikt til å treffe de nødvendige tiltak for å sikre at det i forbindelse med fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige kontrakter som er omfattet av anvendelsesområdet for disse direktivene, effektivt og særlig så raskt som mulig kan inngis klage over oppdragsgivernes beslutninger, med den begrunnelse at beslutningene er i strid med EU-rett vedrørende offentlige anskaffelser eller de nasjonale reglene til gjennomføring av denne (dom av 15.9.2016, Star Storage m.fl., C-439/14 og C-488/14, EU:C:2016:688, avsnitt 39). Disse bestemmelsene, som har til formål å beskytte økonomiske aktører mot vilkårlighet fra oppdragsgiverens side, skal dermed sikre at det finnes effektive klagemuligheter i alle medlemsstater med sikte på å sikre en effektiv anvendelse av EU-reglene om inngåelse av offentlige kontrakter, særlig på et stadium der overtredelsene ennå kan bringes til opphør (dom av 15.9.2016, Star Storage m.fl., C-439/14 og C-488/14, EU:C:2016:688, avsnitt 41 og den rettspraksis som er nevnt der). Verken direktiv 89/665 eller direktiv 92/13 inneholder bestemmelser som spesifikt fastsetter de betingelsene som disse klagemulighetene kan anvendes under. Disse direktivene inneholder bare bestemmelser som fastsetter de minstekravene som klageprosedyrene innført i de nasjonale rettsordener skal oppfylle, med sikte på å sikre overholdelsen av EU-retten vedrørende offentlige anskaffelser (jf. i denne retning dom av 15.9.2016, Star Storage m.fl., C-439/14 og C-488/14, EU:C:2016:688, avsnitt 42). I det foreliggende tilfellet fremgår det av de opplysningene som den foreleggende retten har fremlagt, at fornyet prøving i ungarsk prosessrett i medhold av § 260 i lov om sivil rettergang er et ekstraordinært rettsmiddel som, når de betingelsene som er fastsatt i denne bestemmelsen er oppfylt, gjør det mulig å sette til side den rettskraften som er knyttet til en rettskraftig dom. 12 ECLI:EU:C:2019:630 HOCHTIEF SOLUTIONS MAGYARORSZÁGI FIÓKTELEPE Det skal vises til den betydningen som prinsippet om rettskraft har både i Unionens rettsorden og i de nasjonale rettsordener. Så vel hensynet til å sikre en stabil rettstilstand og stabile rettslige relasjoner som prosessøkonomiske hensyn tilsier nemlig at rettsavgjørelser som er blitt endelige etter at de hjemlige ankemuligheter er uttømt, eller etter at ankefristene er utløpt, ikke lenger kan angripes (dom av 10.7.2014, Impresa Pizzarotti, C-213/13, EU:C:2014:2067, avsnitt 58, og av 6.10.2015, Târşia, C-69/14, EU:C:2015:662, avsnitt 28). Følgelig er en nasjonal rettsinstans ikke etter EU-retten forpliktet til å unnlate å anvende nasjonale prosessregler som tillegger en rettsavgjørelse rettskraft, uavhengig av om dette ville gjøre det mulig å avhjelpe en nasjonal situasjon som er uforenlig med EU-retten (dom av 10.7.2014, Impresa Pizzarotti, C-213/13, EU:C:2014:2067, avsnitt 59, og av 6.10.2015, Târşia, C-69/14, EU:C:2015:662, avsnitt 29). Det er således fastslått at EU-retten ikke krever at en nasjonal rettsinstans for å ta hensyn til fortolkningen av en relevant bestemmelse i EU-retten, som er foretatt av Domstolen, i prinsippet skal gjenoppta sin rettskraftige

avgjørelse

(jf. i denne retning dom av 10.7.2014, Impresa Pizzarotti, C-213/13, EU:C:2014:2067, avsnitt 60, og av 6.10.2015, Târşia, C-69/14, EU:C:2015:662, avsnitt 38). Dommen av 13. januar 2004, Kühne & Heitz (C-453/00, EU:C:2004:17), som den foreleggende retten har vist til, kan ikke rokke ved denne betraktningen. Det fremgår således av denne dommen at prinsippet om lojalt samarbeid, som er fastlagt i artikkel 4 nr. 3 TEUV, pålegger et forvaltningsorgan som er forelagt en anmodning om dette, å gjenoppta en endelig forvaltningsavgjørelse med sikte på å ta hensyn til en fortolkning av den relevante bestemmelsen som Domstolen i mellomtiden har foretatt, bl.a. når dette organet i henhold til nasjonal rett har myndighet til å gjenoppta denne avgjørelsen (dom av 13.1.2004, Kühne & Heitz, C-453/00, EU:C:2004:17, avsnitt 28). Det er imidlertid ubestridt at denne betraktningen bare gjelder fornyet prøving av en endelig

avgjørelse

fra et forvaltningsorgan og ikke, som i det foreliggende tilfellet, fra en rettsinstans. Det fremgår i denne forbindelsen av Domstolens praksis at dersom de anvendelige nasjonale prosessreglene inneholder en mulighet for at den nasjonale rettsinstansen under visse omstendigheter kan gjenoppta en rettskraftig

avgjørelse

for å bringe den situasjonen som følger av denne avgjørelsen, i samsvar med nasjonal rett, skal denne muligheten i samsvar med ekvivalensprinsippet og effektivitetsprinsippet anvendes, dersom disse betingelsene er oppfylt, med sikte på å bringe denne situasjonen i samsvar med EU-retten (jf. i denne retning dom av 10.7.2014, Impresa Pizzarotti, C-213/13, EU:C:2014:2067, avsnitt 62). I det foreliggende tilfellet fremgår det av den foreleggende rettens angivelser at det i henhold til § 260 i lov om sivil rettergang er mulighet for å foreta fornyet prøving av en rettskraftig dom når en part bl.a. kan påberope seg en endelig rettsavgjørelse som det ikke ble tatt hensyn til under den saken som førte til den dommen det er nedlagt påstand om fornyet prøving av, og bare dersom denne parten, uten at dette skyldes en feil fra denne partens side, ikke under denne saken har kunnet gjøre gjeldende at den nevnte dommen forelå. Det fremgår videre av ordlyden av det sjette spørsmålet at det i henhold til ungarsk rett er mulighet for fornyet prøving av en rettskraftig

avgjørelse

med sikte på å gjenopprette situasjonens forfatningsmessige forenlighet ved en ny

avgjørelse

fra Alkotmánybíróság (forfatningsdomstolen). Det tilkommer derfor den foreleggende retten å etterprøve om de ungarske prosessreglene innebærer en mulighet for å gjenoppta en rettskraftig dom med sikte på å bringe den situasjonen som fulgte av denne dommen, i samsvar med en endelig, tidligere rettsavgjørelse som den rettsinstansen som avsa denne dommen, og partene i den saken som lå til grunn for den, allerede hadde kjennskap til. Dersom ECLI:EU:C:2019:630 13 HOCHTIEF SOLUTIONS MAGYARORSZÁGI FIÓKTELEPE dette var tilfellet, skal denne muligheten, slik det fremgår av den rettspraksis fra Domstolen som er nevnt i nærværende doms avsnitt 60, i samsvar med ekvivalensprinsippet og effektivitetsprinsippet gjelde på de samme betingelsene for å bringe situasjonen i samsvar med en tidligere dom fra Domstolen. Under hensyntagen til dette skal det under alle omstendigheter bemerkes at det følger av fast rettspraksis at som følge av bl.a. den omstendigheten at en tilsidesettelse av de rettighetene som EU-retten gir ved en endelig rettsavgjørelse normalt ikke lenger kan rettes opp, bør borgerne ikke fratas muligheten til å holde staten ansvarlig for ved hjelp av dette middelet å oppnå beskyttelse av sine rettigheter for retten (dom av 6.10.2015, Târşia, C-69/14, EU:C:2015:662, avsnitt 40, og av 24.10.2018, XC m.fl., C-234/17, EU:C:2018:853, avsnitt 58). Sett hen til samtlige betraktninger ovenfor skal det tredje, det fjerde, det femte og det sjette spørsmålet besvares med at EU-retten, særlig direktiv 89/665 og 92/13 samt ekvivalensprinsippet og effektivitetsprinsippet, skal fortolkes slik at den ikke er til hinder for en medlemsstats lovgivning som ikke tillater fornyet prøving av en rettskraftig dom avsagt av en rettsinstans i denne medlemsstaten som traff

avgjørelse

i et søksmål med påstand om annullasjon av en akt fra en oppdragsgiver, uten at den behandlet et spørsmål som hadde vært undersøkt i en tidligere dom fra Domstolen avsagt som svar på en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

inngitt som ledd i saken vedrørende dette annullasjonssøksmålet. Dersom de gjeldende nasjonale prosessreglene innebærer en mulighet for den nasjonale retten til å gjenoppta en rettskraftig dom med sikte på å bringe situasjonen i samsvar med en endelig, tidligere nasjonal rettsavgjørelse som den rettsinstansen som avsa denne dommen, og partene i den saken som lå til grunn for den, allerede hadde kjennskap til, skal denne muligheten i samsvar med ekvivalensprinsippet og effektivitetsprinsippet gjelde på de samme betingelsene for å bringe situasjonen i samsvar med EU-retten som fortolket ved en tidligere dom avsagt av Domstolen.

Sakskostnader

Ettersom saken i forhold til hovedsakens parter utgjør et ledd i den saken som verserer for den foreleggende retten, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om sakskostnadene. Bortsett fra de nevnte partenes utgifter kan de utgifter som er avholdt i forbindelse med avgivelse av innlegg for Domstolen, ikke erstattes. På grunnlag av disse premisser kjenner Domstolen (Fjerde avdeling) for rett: 1) En medlemsstats erstatningsansvar for tap som er voldt ved at en domstol i siste instans har truffet en

avgjørelse

som tilsidesetter en EU-rettslig bestemmelse, er underlagt de betingelsene som Domstolen har fastlagt i bl.a. avsnitt 51 i dom av 30. september 2003, Köbler (C-224/01, EU:C:2003:513), uten at det av denne grunn er utelukket at denne staten kan bli ansvarlig etter mindre restriktive betingelser i henhold til nasjonal rett. Dette ansvaret er ikke utelukket som følge av at denne avgjørelsen har oppnådd rettskraft. Som ledd i gjennomføringen av dette ansvaret tilkommer det den nasjonale rettsinstansen som skal treffe

avgjørelse

om et krav om erstatning, under hensyn til alle de forhold som kjennetegner den aktuelle situasjonen, å vurdere om den nasjonale retten som traff

avgjørelse

i siste instans, begikk en tilstrekkelig kvalifisert tilsidesettelse av EU-retten ved åpenbart å tilsidesette gjeldende EU-rett, herunder Domstolens relevante praksis. EU-retten er derimot til hinder for en nasjonal bestemmelse som i et slikt tilfelle generelt utelukker de omkostninger som en part er påført ved den skadevoldende avgjørelsen fra den nasjonale rettsinstansen, fra tap som kan være gjenstand for erstatning. 2) EU-retten, særlig Rådets direktiv 89/665/E