C-63/18 Vitali: ulovlig 30 % tak på underleveranse

Samling av avgjørelser DOMSTOLENS DOM (Femte avdeling) 26. september 2019 * «Prejudisiell forespørsel – artikkel 49 TEUV og 56 TEUV – offentlige anskaffelser – direktiv 2014/24/EU – artikkel 71 – underleverandør – nasjonal lovgivning som tillater bruk av underleverandører for høyst 30 % av kontraktens samlede verdi» I sak C-63/18, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Tribunale amministrativo regionale per la Lombardia (den regionale forvaltningsdomstolen for Lombardia, Italia) ved

avgjørelse

av 13. desember 2017, innkommet til Domstolen 1. februar 2018, i saken Vitali SpA mot Autostrade per l'Italia SpA, har DOMSTOLEN (Femte avdeling), sammensatt av avdelingsformann E. Regan (refererende dommer) og dommerne C. Lycourgos, E. Juhász, M. Ilešič og I. Jarukaitis, generaladvokat: M. Campos Sánchez-Bordona, justitssekretær: A. Calot Escobar, på grunnlag av den skriftlige behandlingen, etter at det er avgitt innlegg av: – den italienske regjering ved G. Palmieri, som befullmektiget, bistått av avvocati dello Stato C. Colelli og V. Nunziata, – den norske regjering ved K.H. Aarvik, H. Røstum og C. Anker, som befullmektigede, – Europakommisjonen ved L. Haasbeek, G. Gattinara og P. Ondrůšek, som befullmektigede, og idet Domstolen etter å ha hørt generaladvokaten har besluttet at saken skal pådømmes uten forslag til

avgjørelse

, * Prosessspråk: italiensk. DA ECLI:EU:C:2019:787 1 VITALI avsagt følgende Dom Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder fortolkningen av artikkel 49 TEUV og 56 TEUV, artikkel 71 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/24/EU av 26. februar 2014 om offentlige anskaffelser og om oppheving av direktiv 2004/18/EF (EUT 2014, L 94, s. 65), som endret ved Kommisjonens delegerte forordning (EU) 2015/2170 av 24. november 2015 (EUT 2015, L 307, s. 5) (heretter «direktiv 2014/24»), og forholdsmessighetsprinsippet. Anmodningen er fremsat i forbindelse med en tvist mellom Vitali SpA og Autostrade per l'Italia SpA om en

avgjørelse

truffet av sistnevnte i dennes egenskap av oppdragsgiver om å utelukke førstnevnte fra en offentlig anskaffelsesprosedyre. Rettslige rammer EU-retten 1., 41., 78., 100. og 105. betraktning til direktiv 2014/24 har følgende ordlyd: «(1) Tildeling av offentlige kontrakter av eller på vegne av medlemsstatenes myndigheter skal skje i samsvar med prinsippene i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV), og særlig fri bevegelighet for varer, fri etableringsrett og fri utveksling av tjenester, samt de prinsippene som er avledet av disse, slik som likebehandling, ikke-diskriminering, gjensidig anerkjennelse, forholdsmessighet og gjennomsiktighet. For offentlige kontrakter over en bestemt verdi bør det imidlertid fastsettes bestemmelser for samordning av de nasjonale anskaffelsesprosedyrene, slik at det sikres at disse prinsippene gjennomføres i praksis, og offentlige anskaffelser åpnes for konkurranse. […] (41) Dette direktivet er ikke til hinder for at det innføres eller anvendes tiltak som er nødvendige for å beskytte den offentlige orden, den offentlige moral og den offentlige sikkerhet […], forutsatt at disse tiltakene er i samsvar med TEUV. […] (78) Offentlige anskaffelser bør tilpasses [små og mellomstore virksomheters (SMV-ers)] behov. Oppdragsgivere bør oppmuntres til å benytte seg av atferdskodeksen for offentlige kontrakter i arbeidsdokumentet fra Kommisjonens tjenestegrener av 25. juni 2008 med tittelen «Europeisk kodeks for beste praksis for SMV-ers adgang til offentlige anskaffelseskontrakter», hvori det gis veiledning om hvordan de kan anvende rammene for offentlige anskaffelser på en slik måte at SMV-ene får lettere adgang til å delta. Med dette formål og for å øke konkurransen bør oppdragsgiverne oppmuntres til særlig å dele kontrakter inn i delkontrakter. […] Medlemsstatene bør fortsatt fritt kunne gå videre i sine bestrebelser på å fremme SMV-enes deltakelse i markedet for offentlige anskaffelser ved å utvide plikten til å vurdere hensiktsmessigheten av å dele kontrakter inn i delkontrakter til å omfatte mindre kontrakter, ved å kreve at oppdragsgiverne gir en begrunnelse for en

avgjørelse

om ikke å dele kontrakter inn i delkontrakter, eller ved å gjøre en inndeling i delkontrakter obligatorisk under visse omstendigheter. Medlemsstatene bør med samme formål også fritt kunne innføre mekanismer for direkte betaling av underleverandører. […] (100) Offentlige kontrakter bør ikke tildeles økonomiske aktører som har deltatt i en kriminell organisasjon, eller som er funnet skyldige i korrupsjon eller bedrageri til skade for Unionens finansielle interesser, terrorhandlinger, hvitvasking av penger eller finansiering av terrorisme. […] […] (105) Det er viktig at underleverandørenes overholdelse av gjeldende forpliktelser innenfor miljø-, sosial- og arbeidsmarkedslovgivning i henhold til EU-retten, nasjonal lovgivning, kollektive avtaler eller i henhold til de internasjonale miljø-, sosiale og arbeidsmarkedsmessige lovbestemmelsene som er nevnt i dette direktivet, forutsatt at slike regler og deres anvendelse er i samsvar med EU-retten, sikres gjennom passende tiltak truffet av de kompetente nasjonale myndigheter innenfor deres ansvarsområder og oppgaver, slik som arbeidstilsyn eller miljøvernmyndigheter. […] […] Videre bør det uttrykkelig angis at medlemsstatene bør ha mulighet til å gå videre og for eksempel utvide gjennomsiktighetsforpliktelsene, muliggjøre direkte betaling til underleverandører eller sette oppdragsgivere i stand til eller pålegge dem å kontrollere at underleverandørene ikke befinner seg i noen av de situasjonene som kunne begrunne utelukkelse av økonomiske aktører. […] Videre bør det uttrykkelig fastslås at det fortsatt står medlemsstatene fritt å fastsette strengere ansvarsregler i henhold til nasjonal lovgivning eller i henhold til nasjonal lovgivning å gå videre med direkte betalinger til underleverandører.» I henhold til artikkel 4 bokstav a) i direktiv 2014/24 gjelder direktivet for anskaffelser hvis anslåtte verdi eksklusive merverdiavgift svarer til eller overstiger 5 225 000 EUR for offentlige bygge- og anleggskontrakter. Direktivets artikkel 18, som har overskriften «Anskaffelsesprinsipper», bestemmer følgende i stk. 1 første avsnitt: «Oppdragsgivere skal behandle økonomiske aktører likt og uten forskjellsbehandling og opptre på en gjennomsiktig og forholdsmessig måte.» Direktivets artikkel 57, som har overskriften «Avvisningsgrunner», fastsetter i stk. 1 at oppdragsgiverne skal avvise en økonomisk aktør fra deltakelse i en anskaffelsesprosedyre dersom de har fastslått ved en verifisering i henhold til artikkel 59–61 eller på annen måte er kjent med at den økonomiske aktøren ved en endelig dom er dømt for ett av de forholdene som er oppregnet i bestemmelsen. Artikkel 63 i samme direktiv, som har overskriften «Bruk av andres kapasitet», bestemmer følgende i stk. 1 første avsnitt: «Med hensyn til kriteriene vedrørende økonomisk og finansiell stilling i henhold til artikkel 58 stk. 3, og kriteriene vedrørende tekniske og faglige kvalifikasjoner i henhold til artikkel 58 stk. 4, kan økonomiske aktører i gitte tilfeller og i forbindelse med en bestemt kontrakt basere seg på andre enheters kapasitet, uavhengig av den rettslige karakteren av forbindelsene med dem. Med hensyn til kriterier vedrørende utdanningsmessige og faglige kvalifikasjoner, jf. vedlegg XII del II bokstav f), eller vedrørende relevant faglig erfaring, kan imidlertid økonomiske aktører bare basere seg på andre enheters kapasitet dersom sistnevnte skal utføre de bygge- og anleggsarbeidene eller tjenestene som disse kapasitetene kreves for. Dersom en økonomisk aktør ønsker å basere seg på andre enheters kapasitet, skal den godtgjøre overfor oppdragsgiveren at den råder over de nødvendige ressursene, for eksempel ved å fremlegge en forpliktelse fra disse enhetene i denne forbindelsen.» Artikkel 71 i direktiv 2014/24, som har overskriften «Underleverandør», fastsetter: «1. Underleverandørenes overholdelse av forpliktelsene som omhandlet i artikkel 18 stk. 2, sikres ved passende tiltak som de kompetente nasjonale myndigheter treffer innenfor rammene av deres ansvars- og aktivitetsområde.

2I anskaffelsesdokumentene kan oppdragsgiveren anmode om, eller kan av en medlemsstat forpliktes til å anmode tilbyderen om, i tilbudet å angi hvilke deler av en kontrakt han har til hensikt å gi i underleveranse til tredjemann, samt hvilke underleverandører han foreslår. 3. Medlemsstatene kan bestemme at oppdragsgiveren, etter anmodning fra underleverandøren og dersom kontraktens art gir mulighet for dette, overfører forfalte betalinger direkte til underleverandøren for tjenester, varer eller bygge- og anleggsarbeider som er levert til den økonomiske aktøren som den offentlige kontrakten er tildelt til (hovedentreprenøren). Slike tiltak kan omfatte passende ordninger der hovedentreprenøren kan gjøre innsigelse mot urettmessige utbetalinger. Ordningene i forbindelse med denne betalingsformen angis i anskaffelsesdokumentene. 4. Stk. 1 til 3 berører ikke hovedentreprenørens ansvar.

5I forbindelse med bygge- og anleggskontrakter og med tjenester som skal leveres ved et anlegg under oppdragsgiverens direkte tilsyn, krever oppdragsgiveren etter tildelingen av kontrakten og senest når gjennomføringen av kontrakten påbegynnes, at hovedentreprenøren meddeler oppdragsgiveren navn, kontaktopplysninger og juridiske representanter for sine underleverandører som er involvert i de aktuelle bygge- og anleggsarbeidene, dersom disse er kjent på dette tidspunktet. Oppdragsgiveren krever at hovedentreprenøren gir oppdragsgiveren melding om enhver endring av disse opplysningene i løpet av kontraktens varighet og om de nødvendige opplysningene for eventuelle nye underleverandører som han senere trekker inn i de aktuelle bygge- og anleggsarbeidene eller de aktuelle tjenestene. Uavhengig av første avsnitt kan medlemsstatene direkte pålegge hovedentreprenøren å fremlegge de nødvendige opplysningene. Når det er nødvendig med henblikk på denne artikkels stk. 6 bokstav b), skal de nødvendige opplysningene ledsages av underleverandørenes egne erklæringer, jf. artikkel 59. Gjennomføringstiltakene i henhold til nærværende artikkel stk. 8 kan fastsette at underleverandører som anmeldes etter kontraktens tildeling, skal fremlegge attester og annen dokumentasjon i stedet for egenerklæringen. Første avsnitt gjelder ikke for leverandører. Oppdragsgiverne kan utvide, eller kan anmodes av medlemsstatene om å utvide, forpliktelsene som er omhandlet i første avsnitt, for eksempel til: a) varekontrakter, til tjenestekontrakter, bortsett fra kontrakter som gjelder tjenester som leveres ved anlegg under oppdragsgiverens direkte tilsyn, eller til leverandører som er involvert i bygge- og anleggskontrakter eller tjenestekontrakter b) underleverandører til hovedentreprenørens underleverandører eller lengre ned i underleverandørkjeden.

6Med henblikk på å unngå overtredelse av forpliktelsene som er omhandlet i artikkel 18 stk. 2, kan det treffes passende tiltak, for eksempel: a) Når en medlemsstats nasjonale lovgivning foreskriver en mekanisme for solidaransvar mellom underleverandører og hovedentreprenøren, sikrer medlemsstaten at de aktuelle reglene anvendes i samsvar med betingelsene i artikkel 18 stk. 2. b) Oppdragsgiverne kan i samsvar med artikkel 59, 60 og 61 kontrollere, eller kan av medlemsstatene anmodes om å kontrollere, om det er grunner til å avvise underleverandører i henhold til artikkel

57I slike tilfeller krever oppdragsgiveren at den økonomiske aktøren erstatter en underleverandør der kontrollen har vist at det foreligger obligatoriske avvisningsgrunner. Oppdragsgiveren kan kreve, eller kan anmodes av en medlemsstat om å kreve, at den økonomiske aktøren erstatter en underleverandør der kontrollen har vist at det foreligger ikke-obligatoriske avvisningsgrunner. 7. Medlemsstatene kan i sin nasjonale lovgivning fastsette strengere ansvarsregler eller gå videre i den nasjonale lovgivningen med hensyn til direkte betalinger til underleverandører, for eksempel ved å treffe bestemmelse om direkte betalinger til underleverandører uten at disse er nødt til å anmode om en slik direkte betaling. 8. Medlemsstater som har valgt å treffe tiltak i henhold til stk. 3, 5 eller 6, skal ved hjelp av lover eller administrative bestemmelser og under hensyntagen til EU-retten fastsette gjennomføringsbestemmelser for disse tiltakene. Medlemsstater som gjør dette, kan begrense anvendelsesområdet, for eksempel til visse typer kontrakter, visse kategorier av oppdragsgivere eller økonomiske aktører eller til bestemte beløp.» Italiensk rett Artikkel 105 stk. 2 tredje punktum i decreto legislativo n. 50 – Codice dei contratti pubblici (lovdekret nr. 50 – lov om offentlige kontrakter) av 18. april 2016 (ordinært tillegg til GURI nr. 91 av 19.4.2016, heretter «lovdekret nr. 50/2016») bestemmer: «Eventuell underleveranse kan ikke overstige en andel på 30 % av den samlede verdien av en bygge- og anleggskontrakt, tjenestekontrakt eller varekontrakt, jf. dog stk. 5.» Artikkel 105 stk. 5 i lovdekret nr. 50/2016 har følgende ordlyd: «Med hensyn til de i artikkel 89 stk. 11 omhandlede arbeider og med forbehold for de begrensningene som er fastsatt i samme bestemmelse, kan eventuell underleveranse ikke overstige en andel på 30 % av arbeidenes verdi, og den kan ikke underinndeles uten objektiv begrunnelse.» Tvisten i hovedsaken og det prejudisielle spørsmålet Ved anskaffelseskunngjøring offentliggjort i august 2016 innledet selskapet Autostrade per l'Italia en begrenset anbudskonkurranse med henblikk på tildeling av bygge- og anleggskontrakten om utvidelse av det femte feltet på motorvei A 8 fra betalingsstasjonen i Milano Nord (Italia) til knutepunktet i Lainate (Italia) med en kontraktsverdi på 85 211 216,84 EUR eksklusive merverdiavgift. Selskapet Vitali ble utelukket fra anskaffelsesprosedyren fordi det overskredet den maksimale grensen på 30 % for underleveranse som er fastsatt i artikkel 105 stk. 2 i lovdekret nr. 50/2016. Vitali anla sak ved den foreléggende retten bl.a. med påstand om at selskapet på ny skulle tas opp i anskaffelsesprosedyren. Ved mellomdom av 5. januar 2018 forkastet den foreléggende retten samtlige anførsler som Vitali hadde anført til støtte for sitt søksmål, med unntak av en anførsel om at grensen på 30 % for underleveranse fastsatt i den italienske lovgivningen ikke er i samsvar med EU-retten. Den foreléggende retten er i tvil om hvorvidt denne kvantitative begrensningen er forenlig med artikkel 49 TEUV, artikkel 56 TEUV, artikkel 71 i direktiv 2014/24 og forholdsmessighetsprinsippet. Den foreléggende retten har anført at Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsrettslige saker) i denne henseende har uttalt at den nasjonale lovgiveren på området for underleveranse kan fastsette strengere begrensninger enn de relevante EU-bestemmelsene, for så vidt som disse strengere begrensningene er begrunnet dels i prinsippet om sosial bærekraft, dels i de verdiene som er fastsatt i artikkel 36 TEUV, herunder bl.a. hensynet til den offentlige orden og den offentlige sikkerhet. Den foreléggende retten har videre fremhevet at Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsrettslige saker) er av den oppfatning at Domstolens praksis om kvantitative begrensninger for underleveranse i forbindelse med offentlige kontrakter, hvilken praksis vedrører Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT 2004, L 134, s. 114), ikke får anvendelse i forbindelse med direktiv 2014/24. Den foreléggende retten har imidlertid likeledes anført at direktiv 2014/24, på samme måte som Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/17/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innenfor vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester («forsyningsdirektivet») (EUT 2004, L 134, s. 1) og direktiv 2004/18, ikke fastsetter noen kvantitativ begrensning for underleveranse. Ifølge den foreléggende retten kan en bestemmelse om et generelt tak for underleveranse på 30 % av den samlede kontraktsverdien gjøre adgangen til offentlige anskaffelser vanskeligere for virksomheter, særlig små og mellomstore virksomheter, noe som utgjør en hindring for utøvelsen av etableringsfriheten og den frie utvekslingen av tjenester. Denne grensen fastsettes abstrakt til en viss prosentandel av kontrakten og uavhengig av muligheten for å etterprøve den eventuelle kapasiteten til underleverandørene og uten noen angivelse av den særlige karakteren av de oppgavene som er berørt. Den foreléggende retten er derfor i tvil om hvorvidt den omhandlede nasjonale lovgivningen går ut over det som er nødvendig for å oppfylle de formålene som forfølges. På denne bakgrunn har Tribunale Amministrativo Regionale per la Lombardia (den regionale forvaltningsdomstolen for Lombardia) besluttet å utsette saken og forelégge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «Er prinsippet om etableringsfriheten og prinsippet om den frie utvekslingen av tjenester i artikkel 49 [TEUV] og 56 [TEUV], artikkel 71 i [direktiv 2014/24], som ikke fastsetter kvantitative begrensninger for underleveranse, samt det EU-rettslige forholdsmessighetsprinsippet til hinder for anvendelsen av nasjonale bestemmelser om offentlige anskaffelser, slik som den italienske bestemmelsen i artikkel 105 stk. 2 tredje avsnitt i [lovdekret nr. 50/2016], hvoretter underleveranse ikke kan overstige en andel på 30 % av den samlede verdien av en bygge- og anleggskontrakt, tjenestekontrakt eller varekontrakt?» Den foreléggende rettens anmodning om fremskyndet behandling av sin anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 105 stk. 1 i Domstolens prosessreglement ble avvist ved kjennelse avsagt av Domstolens president 8. mars 2018, Vitali (C-63/18, ikke trykt i Sml., EU:C:2018:199). 6 ECLI:EU:C:2019:787 VITALI Det prejudisielle spørsmålet Med det reiste spørsmålet ønsker den foreléggende retten nærmere bestemt opplyst om artikkel 49 TEUV, artikkel 56 TEUV og direktiv 2014/24 skal fortolkes slik at de er til hinder for en nasjonal lovgivning som den i hovedsaken omhandlede, hvoretter tilbydere høyst kan gi 30 % av kontrakten i underleveranse til tredjemann. Det skal innledningsvis bemerkes at det prejudisielle spørsmålet skal besvares i henhold til direktiv 2014/24, ettersom verdien eksklusive merverdiavgift av den i hovedsaken omhandlede kontrakten er høyere enn terskelverdien på 5 225 000 EUR som er foreskrevet i dette direktivets artikkel 4 bokstav a). Det skal bemerkes at dette direktivet, slik det i det vesentlige følger av første betraktning til det, har til formål å sikre, i forbindelse med tildeling av offentlige kontrakter, overholdelsen av særlig prinsippet om fri bevegelighet for varer, fri etableringsrett og fri utveksling av tjenester, samt de prinsippene som er avledet av disse, særlig likebehandling, ikke-diskriminering, forholdsmessighet og gjennomsiktighet, og å sikre at offentlige anskaffelser åpnes for konkurranse. I denne henseende foreskriver det nevnte direktivet uttrykkelig i artikkel 63 stk. 1 at tilbydere har mulighet for på visse betingelser å basere seg på andre enheters kapasitet med henblikk på å oppfylle visse kvalifikasjonskrav. Samme direktivets artikkel 71, som spesifikt vedrører underleverandører, fastsetter videre i nr. 2 at oppdragsgiveren kan anmode om, eller av en medlemsstat kan forpliktes til å anmode, tilbyderen om i tilbudet å angi hvilke deler av en kontrakt han har til hensikt å gi i underleveranse til tredjemann, samt hvilke underleverandører han foreslår. Det følger av dette at direktiv 2014/24, på samme måte som direktiv 2004/18 som det har opphevet, fastsetter muligheten for at tilbyderne kan anvende underleverandører til å utføre kontrakten, dersom betingelsene i direktivet er oppfylt (jf. i denne retning vedrørende direktiv 2004/18 dom av 14.7.2016, Wrocław – Miasto na prawach powiatu, C-406/14, EU:C:2016:562, avsnitt 31–33). Ifølge fast rettspraksis, og slik det følger av 78. betraktning til direktiv 2014/24, er det i Unionens interesse at flest mulig tilbydere deltar i en anskaffelsesprosedyre for offentlige kontrakter. Bruken av underleverandører, som kan gjøre det lettere for små og mellomstore virksomheter å delta i offentlige anskaffelser, bidrar til oppnåelsen av dette målet (jf. i denne retning dom av 5.4.2017, Borta, C-298/15, EU:C:2017:266, avsnitt 48 og den der nevnte rettspraksis). Videre har Domstolen fastslått i avsnitt 35 i dom av 14. juli 2016, Wrocław – Miasto na prawach powiatu (C-406/14, EU:C:2016:562), som angikk fortolkningen av direktiv 2004/18, at en klausul i konkurransegrunnlaget for en offentlig bygge- og anleggskontrakt som pålegger begrensninger i bruken av underleverandører for en del av kontrakten, som er fastsatt abstrakt til en viss prosentandel av nevnte kontrakt og uavhengig av muligheten for å etterprøve den eventuelle kapasiteten til underleverandørene og uten noen angivelse av den særlige karakteren av de berørte oppgavene, er uforenlig med dette direktivet, som fikk anvendelse i forbindelse med den tvisten som hadde gitt opphav til den nevnte dommen. Det skal i denne forbindelsen nevnes at selv om artikkel 71 i direktiv 2014/24 i det vesentlige er likelydende med artikkel 25 i direktiv 2004/18, fastsetter den ikke desto mindre ytterligere regler om underleveranse. Den nevnte artikkel 71 fastsetter særlig muligheten for at oppdragsgiveren kan anmode om, eller av en medlemsstat kan forpliktes til å anmode, tilbyderen om å opplyse om sine hensikter vedrørende underleveranse, og muligheten for oppdragsgiveren til på visse betingelser å overføre forfalte betalinger direkte til underleverandøren for tjenester, varer eller bygge- og anleggsarbeider som er levert til hovedentreprenøren. Videre bestemmer artikkel 71 at oppdragsgiverne kan kontrollere, eller av medlemsstatene kan anmodes om å kontrollere, om det foreligger avvisningsgrunner for underleverandører etter samme direktivs artikkel 57, bl.a. som følge av deltakelse i en kriminell organisasjon, korrupsjon eller bedrageri. Det kan imidlertid ikke utledes av EU-lovgiverens hensikt om med vedtakelsen av disse reglene å presisere ytterligere i hvilke situasjoner tilbyderen kan bruke underleverandører, at medlemsstatene nå har mulighet til å begrense bruken av underleverandører til en andel av kontrakten som er fastsatt abstrakt til en viss prosentandel av denne, på linje med den begrensningen som er innført ved lovgivningen som er omhandlet i hovedsaken. I denne henseende har den italienske regjeringen gjort gjeldende at det står medlemsstatene fritt å fastsette andre tiltak enn dem som spesifikt er oppregnet i direktiv 2014/24, bl.a. for å sikre at gjennomsiktighetsprinsippet overholdes i offentlige anskaffelsesprosedyrer, ettersom dette prinsippet er tillagt særlig betydning i direktivet. Den italienske regjeringen har nærmere bestemt fremhevet at begrensningen for underleveranse som er omhandlet i hovedsaken, er begrunnet sett i lys av de særlige omstendighetene i Italia, der underleveranse alltid har vært et middel til å realisere kriminelle formål. Ved å begrense den delen av kontrakten som kan gis i underleveranse, gjør den nasjonale lovgivningen deltakelsen i offentlige anskaffelser mindre attraktiv for kriminelle organisasjoner, noe som kan forhindre infiltrasjon fra mafiaens side i forbindelse med offentlige anskaffelser, hvoretter den kontroll som oppdragsgiver skal foreta i henhold til nasjonal rett, er ineffektiv. En slik omstendighet – slik det synes å fremgå av den italienske regjeringens egne bemerkninger – som følger av de særlige reglene for disse kontrollene, endrer dermed ikke ved at det nasjonale tiltaket som behandles i hovedsaken, er restriktivt. Den italienske regjeringen har videre på ingen måte i forbindelse med denne saken godtgjort at de ulike reglene i artikkel 71 i direktiv 2014/24, hvoretter medlemsstatene kan begrense bruken av underleveranse, og avvisningsgrunnene for underleverandører som følger av samme direktivs artikkel 57, og som direktivets artikkel 71 nr. 6 bokstav b) viser til, ikke kan gjennomføres på en måte som oppnår det formål som forfølges med den nasjonale lovgivningen som er gjenstand for hovedsaken. På bakgrunn av det ovenstående skal det forelagte spørsmålet besvares med at direktiv 2014/24 skal fortolkes slik at det er til hinder for en nasjonal lovgivning som den som behandles i hovedsaken, hvoretter tilbydere høyst kan gi 30 % av kontrakten i underleveranse til tredjemenn. ECLI:EU:C:2019:787 9 VITALI

Sakskostnader

Ettersom saken for hovedsakens parter utgjør et ledd i den saken som verserer for den foreleggende rett, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om sakskostnadene. Bortsett fra de nevnte partenes utgifter kan de utgifter som er pådratt i forbindelse med innlegg for Domstolen, ikke erstattes. På grunnlag av disse premissene avsier Domstolen (Femte avdeling) følgende dom: Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2014/24/EU av 26. februar 2014 om offentlige anskaffelser og om oppheving av direktiv 2004/18/EF, som endret ved Kommisjonens delegerte forordning (EU) 2015/2170 av 24. november 2015, skal fortolkes slik at det er til hinder for en nasjonal lovgivning som den som behandles i hovedsaken, hvoretter tilbydere høyst kan gi 30 % av kontrakten i underleveranse til tredjemenn. Underskrifter 10 ECLI:EU:C:2019:787