Rettslig kjerne
Dommens kjerne er avgrensningen mellom det begrensede anvendelsesområdet for direktiv 92/50 for vedlegg I B-tjenester og den selvstendige betydningen av EUF-traktatens grunnleggende prinsipper. EU-domstolen bekreftet at slike kontrakter i utgangspunktet bare var underlagt direktivets artikkel 14 og 16, men at oppdragsgiver likevel måtte respektere likebehandling, ikke-diskriminering og tilhørende krav til gjennomsiktighet dersom kontrakten hadde klar grenseoverskridende interesse. Denne interessen kan ikke presumeres abstrakt, men må påvises gjennom en konkret vurdering basert på objektive og samstemmende momenter på tildelingstidspunktet. Samtidig avviste Domstolen at artikkel 27 nr. 3 kunne opphøyes til et generelt prinsipp for vedlegg I B-kontrakter. Bestemmelsen om minst tre søkere i konkurranse med forhandling gjelder bare kontrakter som faktisk omfattes av direktivets fulle prosedyresett, og kan ikke utvides til kontrakter som lovgiver bevisst har underlagt et begrenset regime.
Faktum
Saken springer ut av en avtale fra 1999 mellom CIOV og Oftalma Hospital Srl om levering av spesialiserte oftalmologiske tjenester ved et sykehus i Torino. Avtalen ble senere supplert ved en tilleggsbestemmelse i 2004. Tvisten i hovedsaken gjaldt betaling for helsetjenester levert i 2002, 2003 og 2004, og utviklet seg til spørsmål om avtalens gyldighet. Piemonte-regionen gjorde gjeldende at avtalen var ugyldig fordi den var inngått uten forutgående konkurranse i strid med nasjonale regler som gjennomførte direktiv 92/50. Etter ulike avgjørelser i første instans og ankeinstans kom saken til den italienske kassasjonsdomstolen. Den nasjonale domstolen var særlig i tvil om kontrakter om helsetjenester, som etter direktiv 92/50 var klassifisert som vedlegg I B-tjenester, likevel måtte undergis en form for forutgående konkurranse på grunnlag av traktatprinsippene, og om kravet om minst tre søkere ved forhandling fikk anvendelse.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok utgangspunkt i direktiv 92/50s todelte system for tjenestekontrakter. Kontrakter om tjenester i vedlegg I A var underlagt direktivets fullstendige prosedyrebestemmelser, mens kontrakter om tjenester i vedlegg I B, herunder helse- og sosialtjenester, etter artikkel 9 bare var underlagt artikkel 14 om tekniske spesifikasjoner og artikkel 16 om etterfølgende kunngjøring av resultatet. Domstolen viste til tidligere praksis om at denne sondringen er en del av direktivets system og bygger på lovgivers vurdering av at slike tjenester ikke nødvendigvis har en tilstrekkelig grenseoverskridende interesse til å begrunne full prosedyreplikt.
Domstolen presiserte likevel at vedlegg I B-kontrakter kan omfattes av traktatens grunnleggende regler og alminnelige prinsipper dersom de har klar grenseoverskridende interesse. I så fall må oppdragsgiver overholde likebehandling, forbudet mot diskriminering på grunnlag av nasjonalitet og det gjennomsiktighetskravet som følger av disse prinsippene. Gjennomsiktighetskravet innebærer ikke nødvendigvis full anbudskonkurranse, men en passende grad av offentlighet som både åpner markedet for konkurranse og gjør det mulig å kontrollere prosedyren.
Når det gjaldt vurderingen av grenseoverskridende interesse, understreket Domstolen at denne som utgangspunkt skal foretas på tidspunktet for kontraktstildelingen. Etterfølgende endringer kan ikke forskyve vurderingstidspunktet, med mindre de i vesentlig grad endrer avtalens generelle oppbygning; dette måtte den nasjonale domstolen eventuelt prøve. Domstolen fremhevet videre at klar grenseoverskridende interesse ikke kan utledes hypotetisk eller abstrakt. Den må positivt fremgå av en konkret vurdering av kontraktens omstendigheter, basert på objektive og samstemmende momenter. Relevante momenter kan være kontraktens verdi, stedet for ytelsen, tekniske egenskaper, særlige karakteristika ved tjenestene og eventuelle reelle henvendelser eller klager fra aktører i andre medlemsstater. For helsetjenester er det imidlertid ikke tilstrekkelig alene at kontraktsverdien er betydelig.
Om artikkel 27 nr. 3 uttalte Domstolen at bestemmelsen gjelder konkurranse med forhandling etter forutgående kunngjøring innenfor direktivets ordinære prosedyresystem. Siden vedlegg I B-kontrakter bare var underlagt artikkel 14 og 16, kunne artikkel 27 nr. 3 ikke anvendes på slike kontrakter. Domstolen avviste dermed at regelen om minst tre søkere kunne gjøres til et generelt direktivbasert krav for vedlegg I B-tjenester.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo for det første at kontrakter om helse- og sosialtjenester etter vedlegg I B til direktiv 92/50 bare utløser traktatbaserte krav til likebehandling, ikke-diskriminering og gjennomsiktighet dersom kontrakten hadde klar grenseoverskridende interesse på tidspunktet for tildelingen. Denne vurderingen må foretas konkret av den nasjonale domstolen. For det andre fastslo Domstolen at artikkel 27 nr. 3 om minst tre søkere ved konkurranse med forhandling ikke gjelder for vedlegg I B-kontrakter.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for forståelsen av eldre EU-regler om uprioriterte tjenester og for den generelle læren om klar grenseoverskridende interesse. Den viser at begrenset direktivregulering ikke automatisk fritar oppdragsgiver fra traktatbaserte plikter, men at slike plikter avhenger av en konkret og dokumenterbar interesse fra markedet på tvers av landegrensene. Samtidig understreker dommen at man ikke uten videre kan overføre detaljerte prosedyrekrav fra direktivet til kontrakter som lovgiver bevisst har regulert mer begrenset. For offentlige anskaffelser generelt illustrerer avgjørelsen betydningen av å skille mellom direktivbestemte plikter og traktatbaserte minimumskrav, og av å begrunne vurderingen av eventuell grenseoverskridende interesse med objektive forhold.
Ofte stilte spørsmål
Gjelder traktatprinsippene automatisk for alle helse- og sosialtjenester etter direktiv 92/50?
Nei. Dommen sier at slike kontrakter bare må oppfylle traktatens grunnleggende prinsipper dersom kontrakten hadde klar grenseoverskridende interesse på tidspunktet for tildelingen.
Må oppdragsgiver alltid invitere minst tre leverandører ved forhandling om vedlegg I B-tjenester etter direktiv 92/50?
Nei. EU-domstolen fastslo at artikkel 27 nr. 3 om minst tre søkere ikke gjelder for kontrakter omfattet av vedlegg I B.
Dommen i uoffisiell norsk oversettelse
Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.
Samling av avgjørelser DOMSTOLENS DOM (Niende avdeling) 19. april 2018* «Prejudisiell foreleggelse – offentlige tjenestekontrakter – helse- og sosialtjenester – tildeling uten overholdelse av reglene for inngåelse av offentlige kontrakter – behovet for å overholde gjennomsiktighetsprinsippet og likebehandlingsprinsippet – begrepet «klar grenseoverskridende interesse» – direktiv 92/50/EØF – artikkel 27» I sak C-65/17, angående en anmodning om prejudisiell
avgjørelse
i henhold til artikkel 267 TEUF, inngitt av Corte suprema di cassazione (kassasjonsdomstol, Italia) ved
avgjørelse
av 7. juni 2016, innkommet til Domstolen den 6. februar 2017, i saken Oftalma Hospital Srl mot Commissione Istituti Ospitalieri Valdesi (CIOV), Regione Piemonte, saksdeltaker: Azienda Sanitaria Locale di Torino (TO1), har DOMSTOLEN (Niende avdeling), sammensatt av avdelingspresidenten C. Vajda, og dommerne E. Juhász (refererende dommer) og K. Jürimäe, generaladvokat: M. Campos Sánchez-Bordona justissekretær: A. Calot Escobar, på grunnlag av den skriftlige behandlingen, etter at det er avgitt innlegg av: – Oftalma Hospital Srl ved avvocati M. Moretto og P. Bianco, – Regione Piemonte ved avvocato M. Scisciot, * Prosessspråk: italiensk. DA ECLI:EU:C:2018:263 1 OFTALMA HOSPITAL – den italienske regjering ved G. Palmieri, som befullmektiget, bistått av avvocato dello Stato F. Sclafani, – Europakommisjonen ved G. Gattinara og A. Tokár, som befullmektigede, og idet Domstolen etter å ha hørt generaladvokaten har besluttet at saken skal avgjøres uten forslag til
avgjørelse
, avsagt følgende Dom Anmodningen om prejudisiell
avgjørelse
gjelder fortolkningen av Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter (EFT 1992, L 209, s. 1), som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 97/52/EF av 13. oktober 1997 (EFT 1997, L 328, s. 1) (heretter «direktiv 92/50»). Anmodningen er inngitt i forbindelse med en tvist mellom, på den ene side, Oftalma Hospital Srl (heretter «Oftalma») og, på den andre siden, Commissione Istituti Ospitalieri Valdesi (CIOV) (utvalget for valdesiske sykehus, Italia) og Regione Piemonte (Piemonte region, Italia) vedrørende vederlaget for en rekke helsetjenester som Oftalma har levert i henhold til en avtale inngått med CIOV (heretter «den omhandlede avtalen»). Rettsregler EU-retten Direktiv 92/
50Direktiv 92/50 definerer i avsnitt II en såkalt «todelt» anvendelse. I henhold til artikkel 8 inngås kontrakter, hvis gjenstand er de i direktivets vedlegg I A oppførte tjenester, i samsvar med bestemmelsene i avsnitt III-VI, dvs. direktivets artikler 11-37. Derimot bestemmer direktivets artikkel 9 at «kontrakter, hvis gjenstand er de i vedlegg I B oppførte tjenestene, inngås i samsvar med bestemmelsene i artikkel 14 og 16». Artikkel 14 i direktiv 92/50 er inntatt i direktivets avsnitt IV, som gjelder felles regler på det tekniske området. Direktivets artikkel 16, som er omfattet av direktivets avsnitt V med overskriften «Felles regler for offentliggjøring», fastsetter i nr. 1 at oppdragsgivere som har inngått en offentlig tjenestekontrakt eller avholdt en plan- og designkonkurranse, sender Den europeiske unions publikasjonskontor en meddelelse om resultatet av dette. Artikkel 27 nr. 3 i direktiv 92/50 bestemmer: «Når oppdragsgiverne inngår en kontrakt ved konkurranse med forhandling etter forutgående kunngjøring i henhold til artikkel 11 nr. 2, må antallet søkere som gis adgang til å forhandle, ikke være mindre enn tre, forutsatt at det finnes et tilstrekkelig antall kvalifiserte søkere.» Vedlegg I B til direktivet opplister en rekke kategorier av tjenester, blant hvilke, under kategori nr. 25, er nevnt helse- og sosialtjenester. 2 ECLI:EU:C:2018:263 OFTALMA HOSPITAL Direktiv 2004/18/EF I henhold til artikkel 20 og 21 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18 av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT 2004, L 134, s. 114) inngås kontrakter som gjelder de i direktivets vedlegg II A oppførte tjenestene, i samsvar med bestemmelsene i direktivets artikler 23-55, mens kontrakter som gjelder de i vedlegg II B til direktivet oppførte tjenestene, utelukkende er underlagt direktivets artikkel 23 og artikkel 35 nr. 4. Vedlegg II B til dette direktivet opplister en rekke kategorier av tjenester, blant hvilke, under kategori nr. 25, er nevnt helse- og sosialtjenester. Artikkel 82 i direktiv 2004/18, som har overskriften «Opphevelse», fastsetter bl.a. at direktiv 92/50 ble opphevet med virkning fra 31. januar 2006, og at henvisninger til dette direktivet gjelder som henvisninger til direktiv 2004/18. Italiensk rett Artikkel 3 i decreto-legislativo n. 157 – Attuazione della direttiva 92/50/CEE in materia di appalti pubblici di servizi (lovdekret nr. 157 om gjennomføring av direktiv 92/50/EØF om offentlige tjenestekontrakter) av 17. mars 1995 (ordinært tillegg til GURI nr. 104 av 6.5.1995), i den avfattelse som får anvendelse på de faktiske omstendighetene i hovedsaken (heretter «lovdekret nr. 157/95»), bestemmer: «1. Offentlige tjenestekontrakter er gjensidig bebyrdende kontrakter som inngås skriftlig mellom en tjenesteleverandør og en oppdragsgiver som nevnt i artikkel 2, og som gjelder de i vedlegg 1 og 2 oppførte tjenestene.
2For de i vedlegg 2 nevnte tjenestekontrakter og tjenestekontrakter der tjenestens verdi overstiger verdien av de tjenestene som er nevnt i vedlegg 1, får dette lovdekretet utelukkende anvendelse med hensyn til artikkel 8 nr. 3, artikkel 20 og artikkel 21.» Lovdekretets artikkel 7 nr. 1 fastsetter følgende: «De i dette lovdekretet omhandlede kontrakter kan inngås ved konkurranse med forhandling etter forutgående kunngjøring i følgende tilfeller: a) når det i forbindelse med en åpen anbudskonkurranse, en begrenset anbudskonkurranse eller en anbudskonkurranse ved lisitasjon avgis bud som ikke er forskriftsmessige, eller når det avgis bud som er uantagelige i henhold til bestemmelsene i artikkel 11, artikkel 12 nr. 2, artikkel 18, artikkel 19 og artikkel 22-25, forutsatt at kontraktsvilkårene ikke endres vesentlig[; d]e oppdragsgiverne offentliggjør i disse tilfellene en konkurransekunngjøring, med mindre de gir alle de virksomhetene som oppfyller de i artikkel 11-16 fastsatte kriteriene, og som under de ovenfor nevnte konkurransene har avgitt bud som oppfyller konkurranseprosedyrens formelle krav, adgang til å delta i konkurransen med forhandling b) i unntakstilfeller, når tjenestenes art eller de hermed forbundne risikoer ikke muliggjør en forutgående samlet prisfastsettelse c) når de tjenestene som kontraktene gjelder, særlig dersom det er tale om intellektuelle tjenester eller tjenester i kategori 6 i vedlegg 1, er av en slik art at kontraktene ikke kan spesifiseres tilstrekkelig nøyaktig til at de kan inngås ved å velge det beste budet i henhold til reglene for åpen eller begrenset anbudskonkurranse.» ECLI:EU:C:2018:263 3 OFTALMA HOSPITAL Lovdekretets artikkel 22 nr. 3 bestemmer: «I forbindelse med den konkurranse med forhandling etter forutgående kunngjøring som er innledet i medhold av artikkel 7 nr. 1, må antallet søkere ikke være mindre enn tre, forutsatt at det finnes et tilstrekkelig antall kvalifiserte søkere.» Under nr. 25 i vedlegg 2 til lovdekret nr. 157/95 er nevnt «Helse- og sosialtjenester». Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene Den 2. januar 1999 inngikk CIOV og Oftalma den omhandlede avtalen, hvoretter Oftalma skulle levere spesialiserte tjenester innen oftalmologi til oftalmologisk avdeling ved Ospedale evangelico valdese di Torino (det valdesisk-evangeliske sykehuset i Torino, Italia), idet avtalen ble endret ved en tilleggsbestemmelse i 2004, hvorved Oftalma ga avkall på å kunne benytte en betalingspåkravsprosedyre. Den 21. april 2005 påla Tribunale di Torino (retten i Torino, Italia) CIOV og Piemonte region å betale Oftalma 1 727 886,36 EUR med tillegg av renter som vederlag for en rekke helsetjenester som var levert i 2004. CIOV og Piemonte region fremsatte hver for seg innsigelse mot betalingspåkravet ved Tribunale di Torino (retten i Torino). Under saken påberopte Piemonte region seg bl.a. at den omhandlede avtalen var ugyldig, ettersom den ifølge Piemonte region var blitt inngått i strid med de fremgangsmåtene for inngåelse av offentlige kontrakter som var regulert ved lovdekret nr. 157/
95Ved dom av 5. desember 2007 forkastet Tribunale di Torino (retten i Torino) CIOVs og Piemonte regions innsigelser og ga følgelig Oftalma medhold i sine påstander. Forut for dette saksforløpet i første instans hadde Oftalma i 2004 anlagt søksmål ved Tribunale di Torino (retten i Torino) med påstand om at CIOV og Piemonte region skulle pålegges å betale Oftalma 1 226 535,07 EUR som et utligningsbeløp basert på takstene for helsetjenester levert i 2002 og 2003 samt i første halvår av 2004. Ved dom av 9. oktober 2007 forkastet Tribunale di Torino (retten i Torino) Oftalmas søksmål. Oftalma og Piemonte region iverksatte anke til prøving av de to nevnte dommene. Etter å ha forenet de to sakene fastslo Corte d'appello di Torino (appelldomstolen i Torino, Italia) ved dom av 7. juni 2010 at den omhandlede avtalen var ugyldig, og påla følgelig Oftalma å tilbakebetale de beløpene som var mottatt i kraft av betalingspåkravet. Corte d'appello di Torino (appelldomstolen i Torino) var av den oppfatning at den omhandlede avtalen var blitt inngått i strid med direktiv 92/50 og lovdekret nr. 157/95, som hadde gjennomført direktivet, ettersom avtaleinngåelsen hadde funnet sted uten forutgående avholdelse av en konkurransepreget anbudskonkurranse, og idet CIOV i henhold til artikkel 2 i lovdekret nr. 157/95, sammenholdt med artikkel 1 i direktiv 92/50, var et offentligrettslig organ og således hadde karakter av oppdragsgiver. Oftalma iverksatte anke ved den foreleggende retten, Corte suprema di cassazione (kassasjonsdomstol, Italia), til prøving av denne dommen. 4 ECLI:EU:C:2018:263 OFTALMA HOSPITAL I denne forbindelse har den foreleggende retten bl.a. anført at verken artikkel 3 nr. 2 i lovdekret nr. 157/95 eller direktiv 92/50 foreskriver noen prosedyre for offentliggjøring eller avholdelse av en konkurransepreget anbudskonkurranse forut for inngåelsen av kontrakter om helsetjenester, og at lovdekretet heller ikke uttrykkelig fastsetter at det ved tildeling av slike kontrakter er plikt til å overholde effektivitetsprinsippet, prinsippet om upartiskhet, likebehandlingsprinsippet og gjennomsiktighetsprinsippet. Den foreleggende retten er i tvil om riktigheten av de italienske forvaltningsdomstolenes praksis, hvoretter kontrakter om levering av helsetjenester, selv om de ikke er direkte omfattet av de gjeldende reglene for offentlige tjenestekontrakter, i henhold til de alminnelige bestemmelsene i nasjonal rett og til de EU-rettslige prinsippene som følger av artikkel 49 TEUF, 56 TEUF og 106 TEUF, likevel skal sendes ut på, om enn uformell, forutgående konkurranse. Den foreleggende retten har imidlertid anført at artikkel 22 nr. 3 i lovdekret nr. 157/95, som gjennomfører artikkel 27 nr. 3 i direktiv 92/50, bestemmer at selv i tilfelle av begrenset anbudskonkurranse må antallet søkere ikke være mindre enn tre. Den foreleggende retten, som har fremhevet at disse bestemmelsene kan få anvendelse på tjenestekontrakter som fullt ut er underlagt bestemmelsene i dette direktivet, har imidlertid samtidig gjort gjeldende at en slik nasjonal bestemmelse «kan anses som uttrykk for et generelt prinsipp», som likeledes får anvendelse på levering av tjenester som kun delvis er underlagt bestemmelsene. Ifølge den foreleggende retten er en slik fortolkning forenlig med målsettingene for direktiv 92/50, som består i å virkeliggjøre det indre marked gjennom en effektiv samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter. Den foreleggende retten har videre anført at denne fortolkningen er forenlig med en av målsettingene for direktiv 92/50, som består i å harmonisere reglene for inngåelse av kontrakter med reglene for inngåelse av bygge- og anleggskontrakter samt varekontrakter. I denne forbindelse har den foreleggende retten fremhevet at både Rådets direktiv 71/305/EØF av 26. juli 1971 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT 1971, L 185, s. 5), som endret ved Rådets direktiv 89/440/EØF av 18. juli 1989 (EFT 1989, L 210, s. 1), og Rådets direktiv 93/36/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige innkjøp (EFT 1993, L 199, s. 1) pålegger oppdragsgiverne å sikre reell konkurranse, herunder i forbindelse med konkurranse med forhandling. Den foreleggende retten har anført at det å underlegge kontrakter om helsetjenester slike forpliktelser er forenlig med Domstolens praksis, hvoretter de grunnleggende prinsippene i EUF-traktaten får anvendelse på tjenestekontrakter som ikke er omfattet av anvendelsesområdet for direktiv 92/
50På denne bakgrunn har Corte suprema di cassazione (kassasjonsdomstol) besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «1) Skal artikkel 9 i [direktiv 92/50], hvoretter kontrakter, hvis gjenstand er de i vedlegg I B [hertil] oppførte tjenestene, skal inngås i samsvar med bestemmelsene i [direktivets] artikkel 14 og 16, fortolkes slik at de nevnte kontraktene under alle omstendigheter er underlagt prinsippet om etableringsfrihet, prinsippet om fri tjenesteyting, likebehandlingsprinsippet, prinsippet om forbud mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, gjennomsiktighetsprinsippet og prinsippet om forbud mot forskjellsbehandling slik de er fastsatt i artikkel [49 TEUF], [56 TEUF] og [106 TEUF]? 2) Dersom det første spørsmålet besvares bekreftende, skal artikkel 27 i direktiv [92/50], hvoretter antallet søkere som gis adgang til å forhandle ved inngåelse av en kontrakt ved konkurranse med forhandling etter forutgående kunngjøring, ikke må være mindre enn tre, forutsatt at det finnes et tilstrekkelig antall kvalifiserte søkere, fortolkes slik at den også får anvendelse på kontrakter, hvis gjenstand er de i vedlegg I B oppførte tjenestene? ECLI:EU:C:2018:263 5 OFTALMA HOSPITAL 3) Er artikkel 27 i direktiv [92/50], hvoretter antallet søkere som gis adgang til å forhandle ved inngåelse av en kontrakt ved konkurranse med forhandling etter forutgående kunngjøring, ikke må være mindre enn tre, forutsatt at det finnes et tilstrekkelig antall kvalifiserte søkere, til hinder for anvendelse av nasjonale bestemmelser som med hensyn til offentlige kontrakter inngått før vedtakelsen av [direktiv 2004/18], og hvis gjenstand er de i vedlegg I B til direktiv [92/50] oppførte tjenestene, ikke sikrer fri konkurranse ved konkurranse med forhandling etter forutgående kunngjøring?» De prejudisielle spørsmålene Det første spørsmålet Med sitt første spørsmål ønsker den foreleggende retten nærmere bestemt opplyst om en oppdragsgiver, når denne tildeler en offentlig tjenestekontrakt som er omfattet av artikkel 9 i direktiv 92/50, og som derfor i prinsippet kun er underlagt direktivets artikkel 14 og 16, likevel også skal overholde de grunnleggende reglene og alminnelige prinsippene i EUF-traktaten, herunder særlig likebehandlingsprinsippet og prinsippet om forbud mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet samt det kravet om gjennomsiktighet som følger av disse. Artikkel 9 i direktiv 92/50 bestemmer at «kontrakter, hvis gjenstand er de i vedlegg I B oppførte tjenestene, inngås i samsvar med bestemmelsene i artikkel 14 og 16». Disse artiklene inneholder forpliktelser vedrørende henholdsvis de tekniske spesifikasjonene ved en kontrakt og oversendelse av en meddelelse om resultatet av anskaffelsesprosedyren for en kontrakt. I denne henseende har Domstolen fastslått at når kontraktene gjelder tjenester omfattet av vedlegg I B, er oppdragsgiverne bare forpliktet til å fastsette de tekniske spesifikasjonene ved henvisning til de nasjonale standardene som gjennomfører de europeiske standardene, som skal angis i de generelle dokumentene eller i dokumentene vedrørende den enkelte kontrakt, og til å sende Kontoret for Den europeiske unions publikasjoner (Publikasjonskontoret) en meddelelse om resultatene av anskaffelsesprosedyren for disse kontraktene (dom av 17.3.2011, Strong Segurança, C-95/10, EU:C:2011:161, avsnitt 34). Domstolen har likeledes fastslått at klassifiseringen av tjenestene i vedlegg I A og I B til direktiv 92/50 er i samsvar med det systemet som er innført ved dette direktivet, hvorved det fastsettes en todelt anvendelse av dets bestemmelser (dom av 17.3.2011, Strong Segurança, C-95/10, EU:C:2011:161, avsnitt 33 og den der nevnte rettspraksis). Domstolen har nemlig anført at EU-lovgiver har antatt at kontrakter vedrørende tjenester omfattet av vedlegg I B til direktiv 92/50 ikke umiddelbart, i betraktning av sin særlige karakter, frembyr en tilstrekkelig grenseoverskridende interesse som kan begrunne at de tildeles etter en anskaffelsesprosedyre som skal gjøre det mulig for virksomheter i andre medlemsstater å få kjennskap til konkurransekunngjøringen og å avgi bud (dom av 17.3.2011, Strong Segurança, C-95/10, EU:C:2011:161, avsnitt 35 og den der nevnte rettspraksis). Domstolen har imidlertid fastslått at slike kontrakter, når de likevel frembyr en klar grenseoverskridende interesse, er underlagt de grunnleggende reglene og alminnelige prinsippene i EUF-traktaten, herunder særlig likebehandlingsprinsippet og prinsippet om forbud mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet samt det kravet om gjennomsiktighet som følger av disse (dom av 17.3.2011, Strong Segurança, C-95/10, EU:C:2011:161, avsnitt 35 og den der nevnte rettspraksis). Uten at det nødvendigvis innebærer en forpliktelse til å iverksette en anbudskonkurranse, følger det av dette kravet at den utstedende myndigheten skal sikre en passende grad av offentlighet som gjør det mulig dels å åpne markedet for konkurranse, dels å kontrollere at prosedyren for tildeling er upartisk (dom av 13.11.2008, Coditel Brabant, C-324/07, EU:C:2008:621, avsnitt 25 og den der nevnte rettspraksis). 6 ECLI:EU:C:2018:263 OFTALMA HOSPITAL Når det ikke foreligger særlige omstendigheter, noe som, sett hen til de saksdokumentene Domstolen har til rådighet, ikke kan antas å foreligge, skal vurderingen av om det foreligger en klar grenseoverskridende interesse, av hensyn til rettssikkerheten foretas på det tidspunktet da den omhandlede tjenestekontrakt ble tildelt (jf. analogt dom av 10.11.2005, Kommisjonen mot Østerrike, C-29/04, EU:C:2005:670, avsnitt 38). I denne forbindelse kan den omstendighet at det i den foreliggende sak etterfølgende er blitt tilføyd en tilleggsbestemmelse til den omhandlede avtalen, ikke endre tidspunktet for vurderingen av om det foreligger en slik interesse, ettersom en slik tilleggsbestemmelse ikke kan endre avtalens generelle oppbygning i vesentlig grad, noe det imidlertid tilkommer den foreleggende retten å etterprøve. Det påhviler således den foreleggende retten å foreta en grundig vurdering av alle de relevante forholdene vedrørende den omhandlede avtalen med sikte på å etterprøve om det forelå en klar grenseoverskridende interesse på det tidspunktet da kontrakten i hovedsaken ble tildelt. Det skal i denne forbindelse fremheves at en klar grenseoverskridende interesse i forbindelse med denne undersøkelsen ikke hypotetisk kan utledes av visse opplysninger som rent abstrakt betraktet kunne utgjøre holdepunkter til støtte for dette, men positivt må fremgå av en konkret vurdering av omstendighetene rundt kontrakten i hovedsaken. Dette betyr at det ikke kan antas å foreligge en klar grenseoverskridende interesse på grunnlag av opplysninger som ikke utelukker at dette er tilfellet, men at det må antas å foreligge en slik interesse når den grenseoverskridende karakteren av denne kan påvises på grunnlag av objektive og samstemmende opplysninger (jf. i denne retning dom av 6.10.2016, Tecnoedi Costruzioni, C-318/15, EU:C:2016:747, avsnitt 22). Domstolen har allerede fastslått at størrelsen av det beløpet som kreves for den aktuelle kontrakten, i kombinasjon med stedet for arbeidenes utførelse og kontraktens tekniske egenskaper samt de aktuelle varenes særlige egenskaper, kan utgjøre objektive kriterier for å fastslå at det foreligger en grenseoverskridende interesse. Det kan i denne sammenheng også tas hensyn til om det er blitt inngitt klager av næringsdrivende i andre medlemsstater enn oppdragsgiverens medlemsstat, forutsatt at disse er reelle og ikke fiktive (dom av 6.10.2016, Tecnoedi Costruzioni, C-318/15, EU:C:2016:747, avsnitt 20 og den der nevnte rettspraksis). Videre kan den omstendighet at enheter etablert i andre medlemsstater eventuelt allerede leverte lignende helsetjenester på tidspunktet for tildelingen av kontrakten i hovedsaken, likeledes utgjøre et element som skal tas i betraktning. Imidlertid skal det, hva nærmere angår helsevirksomhet, bemerkes at Domstolen i forbindelse med et traktatbruddssøksmål har fastslått at det ikke forelå en klar grenseoverskridende interesse, alene fordi de omhandlede kontraktene hadde en betydelig verdi (jf. i denne retning dom av 29.4.2010, Kommisjonen mot Tyskland, C-160/08, EU:C:2010:230, avsnitt 18, 54 og 123). I det foreliggende tilfellet skal det imidlertid konstateres at foreleggelsesavgjørelsen, slik Oftalma har bemerket i sitt skriftlige innlegg, ikke inneholder noen opplysninger som kan indikere at den omhandlede avtalen i hovedsaken frembød en klar grenseoverskridende interesse på det tidspunktet da den ble tildelt. Dersom det imidlertid godtgjøres at det foreligger en klar grenseoverskridende interesse, og en manglende gjennomsiktighet derfor kan ha ført til en ulik behandling av virksomheter som er beliggende i en annen medlemsstat enn oppdragsgiverens medlemsstat, kan denne ulike behandlingen begrunnes ut fra objektive omstendigheter (jf. i denne retning dom av 11.12.2014, Azienda sanitaria locale n. 1) Når en oppdragsgiver tildeler en tjenestekontrakt som er omfattet av artikkel 9 i Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter, som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 97/52/EF av 13. oktober 1997, og som derfor i prinsippet utelukkende er underlagt direktivets artikkel 14 og 16, skal denne likevel også overholde de grunnleggende regler og alminnelige prinsipper i EUF-traktaten, herunder særlig ECLI:EU:C:2018:263 9 OFTALMA HOSPITAL likebehandlingsprinsippet og prinsippet om forbud mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet samt det krav om gjennomsiktighet som følger av disse, forutsatt at kontrakten på det tidspunktet den ble tildelt hadde en klar grenseoverskridende karakter, noe som det tilkommer den foreleggende rett å prøve. 2) Artikkel 27 nr. 3 i direktiv 92/50 skal fortolkes slik at den ikke kommer til anvendelse på de offentlige tjenestekontrakter som er omfattet av direktivets vedlegg I B. Underskrifter 10 ECLI:EU:C:2018:263