Rettslig kjerne
Den rettslige kjernen er samspillet mellom de harmoniserte kjøretøytekniske reglene i direktiv 2007/46 og anskaffelsesreglene i direktiv 2014/25. EU-domstolen fastslår at når en komponentkategori omfattes av rettsakter i vedlegg IV til direktiv 2007/46 og disse rettsaktene krever godkjenning, er godkjenning det unionsrettslige instrumentet for å dokumentere at komponenten oppfyller sikkerhets- og miljøkravene. I en anskaffelse kan oppdragsgiver derfor ikke erstatte slik dokumentasjon med en ren leverandør- eller tilbydereklæring om at delen er «tilsvarende» den originale delen. Prinsippet om at «eller tilsvarende» skal aksepteres etter direktiv 2014/25 gjelder ikke slik at obligatoriske godkjenningskrav settes til side. Når annen dokumentasjon kan godtas etter artikkel 62, må den være egnet til å godtgjøre samsvar og kan ikke brukes til å omgå krav om faktisk eksisterende godkjenning. Dommen presiserer dessuten at «fabrikant» i direktiv 2007/46 er den aktøren som overfor godkjenningsmyndigheten er ansvarlig for godkjenningsprosessen og produksjonens samsvar, ikke enhver forhandler eller videreselger.
Faktum
De italienske selskapene APAM Esercizio og Brescia Trasporti, som driver offentlig busstransport, gjennomførte anskaffelser av reservedeler til busser av merket Iveco. Konkurransegrunnlagene åpnet for tilbud på originale reservedeler, deler fra førstegangsmontering og tilsvarende reservedeler. I minst én av konkurransene krevde dokumentasjonen attest fra fabrikanten av reservedelen om kvalitet og utskiftbarhet, og der godkjenning var påkrevd, skulle godkjenningsattest fremlegges. Iveco Orecchia, som ikke fikk kontraktene, anfektet tildelingene og gjorde gjeldende at de vinnende tilbyderne ikke hadde fremlagt nødvendig dokumentasjon for at de tilbudte tilsvarende reservedelene var godkjent der dette var påkrevd, og at enkelte erklæringer stammet fra forhandlere eller tilbyderne selv, ikke fra fabrikanten. De italienske domstolene i første instans frifant oppdragsgiverne. Consiglio di Stato forela deretter spørsmål om tolkningen av direktiv 2007/46 og direktiv 2014/25 for EU-domstolen.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok utgangspunkt i at direktiv 2007/46 etablerer en fullharmonisert ramme for godkjenning av kjøretøy, systemer, komponenter og separate tekniske enheter. Etter artikkel 10 nr. 2 skal medlemsstatene utstede EF-typegodkjenning for komponenter som oppfyller kravene i de relevante rettsaktene, og etter artikkel 28 nr. 1 kan salg og ibruktaking bare tillates når komponentene oppfyller disse kravene og er behørig merket etter artikkel 19, forutsatt at den relevante rettsakten krever godkjenning.
Domstolen la til grunn at komponenter som omfattes av rettsaktene i vedlegg IV til direktiv 2007/46, er underlagt godkjenningsplikt i den utstrekning den aktuelle rettsakten fastsetter dette. Godkjenning er da det rettslige og tekniske bevismiddelet EU-lovgiver har valgt for å sikre at komponenten oppfyller sikkerhets- og miljøkravene. Dette kunne ikke settes til side med henvisning til likebehandling eller konkurranse; plikten gjelder alle fabrikanter, og artikkel 38 nr. 1 pålegger dessuten kjøretøyfabrikanten å stille nødvendige opplysninger til rådighet for produsenter av komponenter som søker godkjenning.
Når det gjaldt anskaffelsesreglene, fremhevet Domstolen at artikkel 60 og 62 i direktiv 2014/25 regulerer hvilke bevis som kan kreves for å dokumentere samsvar med tekniske spesifikasjoner. Prinsippet om å akseptere «tilsvarende» løsninger innebærer at oppdragsgiver ikke kan avvise et tilbud bare fordi varen ikke er av det angitte fabrikat eller ikke følger den samme tekniske referansen, dersom tilbyderen på passende måte godtgjør tilsvarende oppfyllelse. Dette gjelder imidlertid ikke slik at en tilbyder fritas fra å dokumentere overholdelse av obligatoriske tekniske krav som følger av annet EU-regelverk. For komponenter der typegodkjenning er påkrevd, er en ren erklæring om at delen er lik eller tilsvarende den originale delen, ikke tilstrekkelig. Oppdragsgiver kan heller ikke akseptere et tilbud uten opplysninger om faktisk godkjenning når slik godkjenning er obligatorisk.
Når det gjaldt «annen passende dokumentasjon» etter artikkel 62 nr. 2 i direktiv 2014/25, presiserte Domstolen at bestemmelsen kan åpne for annen dokumentasjon enn sertifikater eller testrapporter i visse tilfeller, men ikke for å omgå et materiell krav om at komponenten faktisk skal være godkjent. Dokumentasjonen må være egnet til å godtgjøre at kravene er oppfylt, og manglende tilgang til standard dokumentasjon må ikke skyldes den økonomiske aktøren selv.
Om begrepet «fabrikant» i artikkel 3 nr. 27 i direktiv 2007/46 uttalte Domstolen at det er den personen eller det organet som overfor godkjenningsmyndigheten er ansvarlig for typegodkjenningsprosessen og produksjonens samsvar. Definisjonen utelukker ikke at vedkommende ikke utfører alle produksjonstrinn selv, men den omfatter ikke uten videre en ren forhandler eller videreselger som bare markedsfører deler produsert av andre. En tilbyder kan derfor bare støtte seg på teknisk dokumentasjon fra «fabrikanten» dersom denne aktøren faktisk har den rollen direktivet forutsetter.
Konklusjon
EU-domstolen kom til at oppdragsgiver i en anskaffelse av bussreservedeler ikke kan akseptere tilbud på komponenter som er underlagt godkjenningsplikt etter direktiv 2007/46, dersom tilbudet ikke er ledsaget av dokumentasjon for slik godkjenning eller annen egnet dokumentasjon som godtgjør at godkjenningskravet er oppfylt. En ren erklæring fra tilbyderen om at delen er tilsvarende en original, godkjent del, er ikke tilstrekkelig. Domstolen presiserte også at «fabrikant» ikke omfatter enhver forhandler eller videreselger, men den aktøren som er ansvarlig overfor godkjenningsmyndigheten for godkjenning og produksjonens samsvar.
Praktisk betydning
Dommen er praktisk viktig for anskaffelser av varer som omfattes av sektorregelverk med obligatoriske tekniske godkjenningsordninger. For offentlige oppdragsgivere innebærer den at kravet om å akseptere «eller tilsvarende» produkter ikke gir adgang til å se bort fra dokumentasjon for lovpålagt typegodkjenning. Ved utforming og kontroll av tekniske spesifikasjoner må oppdragsgiver skille mellom spørsmål om funksjonell likeverdighet og spørsmål om oppfyllelse av ufravikelige regulatoriske krav. For leverandører betyr avgjørelsen at erklæringer om tilsvarende kvalitet ikke erstatter nødvendig godkjenning når slik kreves. Dommen er særlig relevant i forsyningssektorene og ved kjøp av reservedeler, kjøretøykomponenter og andre produkter der særregulering stiller krav til samsvars- eller godkjenningsdokumentasjon.
Ofte stilte spørsmål
Kan oppdragsgiver akseptere tilsvarende reservedeler uten typegodkjenningsdokumentasjon?
Bare dersom den aktuelle komponenten ikke er underlagt obligatorisk godkjenningsplikt. Når typegodkjenning kreves etter direktiv 2007/46, er en ren erklæring om tilsvarende kvalitet ikke tilstrekkelig.
Kan en forhandler selv regnes som fabrikant etter direktiv 2007/46?
Ikke uten videre. Fabrikant er den aktøren som overfor godkjenningsmyndigheten er ansvarlig for typegodkjenningen og produksjonens samsvar.
Dommen i uoffisiell norsk oversettelse
Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.
# Samling av avgjørelser ## DOMSTOLENS DOM (Sjette avdeling) ### 27. oktober 2022* *«Prejudisiell forelæggelse – tilnærming av lovgivningene – motorvogner – direktiv 2007/46/EF – tekniske spesifikasjoner – tilbud om levering av reservedeler tilsvarende originale reservedeler av et bestemt merke – manglende bevis for godkjenningen – tilbyderens erklæring om likhet med de originale delene – begrepet «fabrikant» – bevismidler – offentlige anskaffelser – direktiv 2014/25/EU»* --- I de forente sakene C-68/21 og C-84/21, angående en anmodning om prejudisiell
avgjørelse
i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsrettslige saker, Italia) ved avgjørelser av 14. desember 2020, innkommet til Domstolen den 3. og den 11. februar 2021, i sakene **Iveco Orecchia SpA** mot **APAM Esercizio SpA** (C-68/21), **Brescia Trasporti SpA** (C-84/21), prosessdeltakere: Veneta Servizi International Srl unipersonale, VAR Srl, Di Pinto & Dalessandro SpA, Bellizzi Srl, har **DOMSTOLEN (Sjette avdeling)**, sammensatt av avdelingsformann P.G. Xuereb (refererende dommer) og dommerne A. Kumin og I. Ziemele, generaladvokat: M. Campos Sánchez-Bordona, --- \* Prosessspråk: italiensk. DA ECLI:EU:C:2022:835 1 --- ## DOM AV 27.10.2022 – FORENTE SAKER C-68/21 OG C-84/21 – IVECO ORECCHIA justitssekretær: fullmektig C. Di Bella, på grunnlag av den skriftlige behandlingen og etter rettsmøtet den 10. mars 2022, etter at det er avgitt innlegg av: – Iveco Orecchia SpA ved avvocati F. Brunetti og A. Vitale, – APAM Esercizio SpA ved avvocato E. Zani, – Brescia Trasporti SpA ved avvocato A. Salvadori, – Veneta Servizi International Srl unipersonale ved avvocati S. Lago, A. Calegari, N. Creuso, N. de Zan og A. Manzi, – Var Srl ved avvocati M. Goria og S. Viscio, – Di Pinto & Dalessandro SpA og Bellizzi Srl ved avvocato M. Lancieri, – den italienske regjeringen ved G. Palmieri, som befullmektiget, bistått av avvocatessa dello Stato C. Pluchino, – Europakommisjonen ved G. Gattinara, M. Huttunen og K. Talabér-Ritz, som befullmektigede, og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til
avgjørelse
i rettsmøtet den 5. mai 2022, avsagt følgende ## Dom **1** Anmodningene om prejudisiell
avgjørelse
gjelder fortolkningen av artikkel 3 nr. 27) og artikkel 10, 19 og 28 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2007/46/EF av 5. september 2007 om fastlegging av en ramme for godkjenning av motorvogner og tilhengere til disse samt av systemer, komponenter og separate tekniske enheter til slike kjøretøyer (Rammedirektiv) (EUT 2007, L 263, s. 1), samt artikkel 60 og 62 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/25/EU av 26. februar 2014 om fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innen vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester og om opphevelse av direktiv 2004/17/EF (EUT 2014, L 94, s. 243). **2** Disse anmodningene er blitt inngitt i forbindelse med to tvister mellom Iveco Orecchia SpA og APAM Esercizio SpA (sak C-68/21) og Brescia Trasporti SpA (sak C-84/21) vedrørende to offentlige anskaffelser som de sistnevnte har tildelt. --- ## Rettsregler ### EU-retten #### Direktiv 2007/46 **3** 2., 3. og 14. betraktning til direktiv 2007/46 lyder som følger: > «(2) For å etablere Fellesskapets indre marked og sikre at det fungerer korrekt, er det hensiktsmessig å erstatte medlemsstatenes godkjenningssystemer med en godkjenningsprosedyre på fellesskapsplan, som bygger på prinsippet om fullstendig harmonisering. > > (3) De tekniske kravene som gjelder for systemer, komponenter, separate tekniske enheter og kjøretøyer, bør harmoniseres og fastlegges nærmere i rettsakter. Disse rettsaktene bør fremfor alt søke å sikre en høy grad av trafikksikkerhet, helsebeskyttelse, miljøbeskyttelse, energieffektivitet og beskyttelse mot urettmessig bruk. > > […] > > (14) Hovedformålet med lovgivningen om godkjenning av kjøretøyer er at det i forbindelse med markedsføring av nye kjøretøyer, komponenter og separate tekniske enheter sikres et høyt sikkerhets- og miljøbeskyttelsesnivå. […]» **4** Direktivets artikkel 1 med overskriften «Gjenstand» lyder som følger: > «Dette direktiv fastlegger en harmonisert ramme med de administrative bestemmelsene og generelle tekniske kravene i forbindelse med godkjenning av alle nye kjøretøyer som er omfattet av dets virkeområde, samt av systemer, komponenter og separate tekniske enheter til slike kjøretøyer, med sikte på å lette registreringen, salget og ibruktagningen av kjøretøyene innen Fellesskapet. > > Dette direktiv fastsetter også bestemmelser for salg og ibruktagning av deler og utstyr til kjøretøyer som er godkjent i samsvar med dette direktiv. > > Særlige tekniske krav til kjøretøyers fremstilling og funksjon fastlegges i medhold av dette direktiv i rettsakter, som bilag IV inneholder en uttømmende liste over.» **5** Nevnte direktivs artikkel 2 med overskriften «Virkeområde» bestemmer følgende i stk. 1: > «Dette direktiv gjelder for typegodkjenning av kjøretøyer som er konstruert og fremstilt i ett eller flere trinn til bruk på vei, og av systemer, komponenter og separate tekniske enheter konstruert og fremstilt til slike kjøretøyer. > > […]» ECLI:EU:C:2022:835 3 --- ## DOM AV 27.10.2022 – FORENTE SAKER C-68/21 OG C-84/21 – IVECO ORECCHIA **6** Direktivets artikkel 3 med overskriften «Definisjoner» bestemmer: > «I dette direktiv og i de i bilag IV opførte rettsakter forstås, med mindre annet er bestemt, ved: > > 1) «rettsakt»: et særdirektiv, en forordning eller et UNECE-regulativ som bilag til den reviderte overenskomsten av 1958 > > 2) «særdirektiv eller forordning»: et direktiv eller en forordning oppført i bilag IV, del I. Uttrykket omfatter også gjennomføringsrettsakter til nevnte direktiv eller forordning > > 3) «typegodkjenning»: den prosedyren hvorved en medlemsstat attesterer at en type kjøretøy, system, komponent eller separat teknisk enhet oppfyller de relevante administrative bestemmelsene og tekniske kravene > > […] > > 5) «EF-typegodkjenning»: den prosedyren hvorved en medlemsstat attesterer at en type kjøretøy, system, komponent eller separat teknisk enhet oppfyller de relevante administrative bestemmelsene og tekniske kravene i dette direktiv og i de rettsaktene som er oppført i bilag IV eller XI > > […] > > 23) «system»: en samling av innretninger som i kombinasjon utfører en eller flere spesifikke funksjoner i et kjøretøy, og som en rettsakt inneholder krav til > > 24) «komponent»: en innretning som en rettsakt inneholder krav til, som er bestemt til å være en del av et kjøretøy, og som kan typegodkjennes uavhengig av kjøretøyet, dersom det i rettsakten uttrykkelig gis mulighet for dette > > 25) «separat teknisk enhet»: en innretning som en rettsakt inneholder krav til, som er bestemt til å være en del av et kjøretøy, og som kan typegodkjennes uavhengig av kjøretøyet, men bare til en eller flere nærmere bestemte kjøretøytyper, dersom det i rettsakten uttrykkelig gis mulighet for dette > > 26) «originale deler eller utstyr»: deler eller utstyr som er fremstilt i samsvar med de spesifikasjonene og produksjonsstandardene som kjøretøyfabrikanten har fastlagt for produksjon av deler og utstyr til samlingen av det aktuelle kjøretøyet. Dette omfatter deler eller utstyr som er fremstilt på samme produksjonslinje som disse delene eller dette utstyret. Det formodes, inntil det motsatte er bevist, at deler er originale deler dersom fabrikanten attesterer at delene matcher kvaliteten på de komponentene som brukes ved samlingen av det aktuelle kjøretøyet, og er fremstilt i samsvar med kjøretøyfabrikantens spesifikasjoner og produksjonsstandarder > > 27) «fabrikant»: en person eller et organ som overfor godkjenningsmyndigheten er ansvarlig for typegodkjenningsprosessen eller en annen godkjenningsprosess i enhver henseende og for produksjonens samsvar. Det kreves ikke at personen eller organet er direkte involvert i alle trinn av fremstillingen av det kjøretøyet, det systemet, den komponenten eller den separate tekniske enheten som skal godkjennes > > […]» **7** Artikkel 5 i direktiv 2007/46 med overskriften «Fabrikantenes forpliktelser» lyder som følger: > «1. Fabrikanten er overfor godkjenningsmyndigheten ansvarlig for typegodkjenningsprosessen i enhver henseende og for produksjonens samsvar, uavhengig av om fabrikanten er direkte involvert i alle trinn av fremstillingen av et kjøretøy, et system, en komponent eller en separat teknisk enhet. > > […]» **8** Direktivets artikkel 10 med overskriften «Særlige bestemmelser vedrørende systemer, komponenter eller separate tekniske enheter» er utformet slik: > «1. Medlemsstatene utsteder en EF-typegodkjenning for et system som svarer til spesifikasjonene i informasjonsmappen, og som oppfyller de tekniske kravene i det relevante særdirektivet eller den relevante forordningen som er foreskrevet i bilag IV eller bilag XI. > > 2. Medlemsstatene utsteder en EF-typegodkjenning for en komponent eller separat teknisk enhet, som gjelder for en komponent eller en separat teknisk enhet som svarer til spesifikasjonene i informasjonsmappen, og som oppfyller de tekniske kravene i det relevante særdirektivet eller den relevante forordningen som er foreskrevet i bilag IV. > > […]» **9** Nevnte direktivs artikkel 19 med overskriften «EF-typegodkjenningsmerke» lyder som følger: > «1. Fabrikanten av en komponent eller en separat teknisk enhet, uavhengig av om den inngår i et system, anbringer EF-typegodkjenningsmerket på alle komponenter og enheter som fremstilles i samsvar med den godkjente typen, når dette kreves i det relevante særdirektivet eller den relevante forordningen. > >
2Dersom EF-typegodkjenningsmerket ikke er påkrevd, anbringer fabrikanten minst sitt fabriks- eller firmamerke og typenummer og/eller et identifikasjonsnummer. > > […]» **10** Direktivets artikkel 28 med overskriften «Salg og ibruktagning av komponenter og separate tekniske enheter» bestemmer følgende i stk. 1: > «Medlemsstatene kan bare tillate salg og ibruktagning av komponenter og separate tekniske enheter dersom de oppfyller kravene i de relevante rettsaktene og er behørig merket i samsvar med artikkel 19.» **11** Artikkel 38 stk. 1 i direktiv 2007/46 med overskriften «Opplysninger beregnet for fabrikanter av komponenter eller separate tekniske enheter» foreskriver: > «Kjøretøyets fabrikant stiller alle de opplysningene, herunder eventuelt tegninger, som er spesifikt nevnt i de relevante bilagene eller tilleggene til en rettsakt, og som er nødvendige for EF-typegodkjenning av komponenter eller separate tekniske enheter eller for en tillatelse i medhold av artikkel 31, til rådighet for fabrikanter som fremstiller komponenter eller separate tekniske enheter. > > […]» ECLI:EU:C:2022:835 5 --- ## DOM AV 27.10.2022 – FORENTE SAKER C-68/21 OG C-84/21 – IVECO ORECCHIA **12** Bilag IV til direktiv 2007/46 med overskriften «Liste over krav i forbindelse med EF-typegodkjenning av kjøretøyer» består av to deler. Dette bilagets del I inneholder en liste over EU-rettsaktene, mens del II oppregner visse regulativer fra De forente nasjoners økonomiske kommisjon for Europa (UNECE-regulativer), idet det presiseres at en godkjenning i henhold til disse regulativene skal anses for å erstatte en EF-godkjenning i medhold av et særdirektiv eller den relevante forordningen som er nevnt i tabellen i del I. #### Forordning (EF) nr. 1400/2002 **13** Artikkel 1 bokstav u) i Kommisjonens forordning (EF) nr. 1400/2002 av 31. juli 2002 om anvendelse av traktatens artikkel 81 stk. 3 på kategorier av vertikale avtaler og samordnet praksis innen motorvognbransjen (EFT 2002, L 203, s. 30), som i henhold til sin artikkel 12 stk. 3 utløp den 31. mai 2010, inneholdt følgende definisjon: > ««reservedeler av tilsvarende kvalitet»: utelukkende reservedeler som fremstilles av en virksomhet som til enhver tid kan sertifisere at de aktuelle delene kvalitetsmessig svarer til de komponentene som brukes eller ble brukt til samling av det aktuelle motorvognet». #### Direktiv 2014/25 **14** 56. og 83. betraktning til direktiv 2014/25 lyder som følger: > «(56) Intet i dette direktiv bør hindre pålegging eller håndhevelse av tiltak som er nødvendige for å beskytte den offentlige orden, den offentlige sedelighet, den offentlige sikkerheten, sundheten, menneskers og dyrs liv samt plantesundheten eller andre miljøtiltak, navnlig med sikte på en bærekraftig utvikling, forutsatt at disse tiltakene er i samsvar med TEUV. > > […] > > (83) […] > > Tekniske spesifikasjoner bør derfor utformes slik at det unngås kunstig innsnevring av konkurransen gjennom krav som begunstiger en bestemt økonomisk aktør, fordi de gjenspeiler sentrale kjennetegn ved de varene, tjenestene eller bygge- og anleggsarbeidene som den aktuelle økonomiske aktøren normalt tilbyr. Utforming av de tekniske spesifikasjonene i form av funksjonelle og ytelsesorienterte krav er generelt den beste metoden for å nå dette målet. […] > > […]» **15** Dette direktivets artikkel 1, som har overskriften «Gjenstand og virkeområde», fastsetter: > «
1Ved dette direktiv fastsettes regler for anskaffelsesprosedyrer som gjennomføres av oppdragsgivende enheter, med hensyn til kontrakter og prosjektkonkurranser, dersom verdien anslås ikke å være lavere enn terskelverdiene som er fastsatt i artikkel 15. > > 2. Anskaffelse som definert i dette direktiv er kjøp gjennom en vareinnkjøps-, bygge- og anleggs- eller tjenestekontrakt av bygge- og anleggsarbeider, varer eller tjenester, som foretas av en eller flere oppdragsgivende enheter hos økonomiske aktører som er utvalgt av disse oppdragsgivende enhetene, forutsatt at de aktuelle bygge- og anleggsarbeidene, varene eller tjenestene vedrører en av de aktivitetene som er omhandlet i artikkel 8–14.» **16** Nevnte direktivs artikkel 3 stk. 1 bestemmer: > «I dette direktiv forstås ved «ordregivende myndigheter» staten, regionale og lokale myndigheter, offentligrettslige organer og sammenslutninger bestående av en eller flere av disse myndighetene eller ett eller flere av slike offentligrettslige organer.» **17** Artikkel 4 stk. 1 bokstav a) i direktiv 2014/25 fastsetter følgende: > «Med hensyn til dette direktiv er oppdragsgivende enheter enheter som: > > a) er ordregivende myndigheter eller offentlige virksomheter, og som utøver en av de aktivitetene som er omhandlet i artikkel 8–14.» **18** Direktivets artikkel 11 med overskriften «Transporttjenester» lyder som følger: > «Dette direktiv gjelder for tilgjengeliggjøring eller drift av nett for betjening av allmennheten innen transport med jernbane, automatiske systemer, sporvogn, trolleybuss, buss eller kabel. > > […]» **19** Nevnte direktivs artikkel 15 bestemte i den utgaven som fikk anvendelse på de faktiske omstendighetene i hovedsakene, at direktivet med hensyn til vareinnkjøpskontrakter fikk anvendelse på anskaffelser der den anslåtte verdien eksklusive mva. var lik eller oversteg 414 000 EUR, med mindre disse var unntatt i henhold til unntakene i artikkel 18–23 eller i henhold til artikkel 34 vedrørende utøvelsen av den aktuelle aktiviteten. **20** Direktivets artikkel 60 med overskriften «Tekniske spesifikasjoner» lyder som følger: > «
1De tekniske spesifikasjonene som definert i punkt 1 i bilag VIII, anføres i anskaffelsesdokumentene. I de tekniske spesifikasjonene fastsettes de egenskapene som kreves av bygge- og anleggsarbeider, tjenester eller varer. > > […] > >
2De tekniske spesifikasjonene skal gi lik adgang for økonomiske aktører til anskaffelsesprosedyren, og de må ikke bevirke at det skapes ubegrunnede hindringer for konkurranse med hensyn til offentlige anskaffelser. > > 3. Forutsatt at dette ikke er fastlagt i rettslig bindende nasjonale tekniske forskrifter, forutsatt at disse er forenelige med EU-retten, skal de tekniske spesifikasjonene utformes: > > […] > > b) ved henvisning til tekniske spesifikasjoner og, i nevnte rekkefølge, ved henvisning til nasjonale standarder til gjennomføring av europeiske standarder, europeiske tekniske godkjenninger, felles tekniske spesifikasjoner, internasjonale standarder, andre tekniske referanser utarbeidet av europeiske standardiseringsorganer eller, når en eller flere av disse ikke eksisterer, nasjonale standarder, nasjonale tekniske godkjenninger eller nasjonale tekniske spesifikasjoner for design, beregning og utførelse av arbeider og anvendelse av varene. Hver henvisning etterfølges av uttrykket «eller tilsvarende» > > […] > >
4Med mindre kontraktens gjenstand gjør det berettiget, må de tekniske spesifikasjonene ikke angi et bestemt fabrikat, en bestemt opprinnelse eller en bestemt fremstillingsprosess som kjennetegner de produktene eller de tjenestene som en bestemt økonomisk aktør leverer, og de må ikke henvise til et bestemt fabrikat, et bestemt patent eller en bestemt type, til en bestemt opprinnelse eller til en bestemt produksjon med det resultat at visse virksomheter eller produkter favoriseres eller elimineres. En slik henvisning er unntaksvis tillatt dersom det ikke kan gis en tilstrekkelig nøyaktig og forståelig beskrivelse av kontraktens gjenstand etter stk.
3En slik henvisning skal etterfølges av uttrykket «eller tilsvarende». > > 5. Når de oppdragsgivende enhetene benytter muligheten for å henvise til de tekniske spesifikasjonene som er omhandlet i stk. 3 bokstav b), kan de ikke avvise et tilbud med den begrunnelsen at de tilbudte bygge- og anleggsarbeidene, varene eller tjenestene ikke er i samsvar med de tekniske spesifikasjonene som de har henvist til, dersom tilbyderen i sitt tilbud på passende måte, herunder som omhandlet i artikkel 62, godtgjør at de foreslåtte løsningene på tilsvarende måte oppfyller kravene som er fastsatt i de aktuelle tekniske spesifikasjonene. > > […]» **21** Artikkel 62 i direktiv 2014/25 med overskriften «Testrapporter, sertifisering og annen dokumentasjon» lyder som følger: > «1. Oppdragsgivende enheter kan kreve at økonomiske aktører fremlegger en testrapport fra et samsvarsvurderingsorgan eller et sertifikat utstedt av et slikt organ som dokumentasjon for samsvar med kravene eller kriteriene i de tekniske spesifikasjonene, tildelingskriteriene eller vilkårene for kontraktens gjennomføring. > > Dersom oppdragsgivende enheter krever at det fremlegges sertifikater utformet av et særlig samsvarsvurderingsorgan, skal sertifikater fra andre tilsvarende samsvarsvurderingsorganer også aksepteres av de oppdragsgivende enhetene. > > […] > > 2. Oppdragsgivende enheter skal akseptere annen passende dokumentasjon enn den som er omhandlet i stk. 1, slik som teknisk dokumentasjon fra fabrikanten, dersom den økonomiske aktøren ikke hadde adgang til slike sertifikater eller testrapporter som omhandlet i stk. 1 eller ikke hadde mulighet til å fremskaffe dem innen de gjeldende fristene, og forutsatt at den aktuelle økonomiske aktøren ikke selv er skyld i den manglende adgangen, og den økonomiske aktøren derved godtgjør at bygge- og anleggsarbeidene, varene eller tjenestene oppfyller kravene eller kriteriene i de tekniske spesifikasjonene, tildelingskriteriene eller vilkårene for kontraktens gjennomføring. > > […]» ECLI:EU:C:2022:835 8 --- ## DOM AV 27.10.2022 – FORENTE SAKER C-68/21 OG C-84/21 – IVECO ORECCHIA ### Italiensk rett #### Dekret nr. 32721 av 28. april 2008 fra ministeriet for infrastruktur og transport **22** Direktiv 2007/46 ble gjennomført i italiensk rett ved decreto no 32721 del Ministero delle Infrastrutture e dei Trasporti Recepimento della direttiva 2007/46/CE del Parlamento e del Consiglio del 5 settembre 2007, relativa all'omologazione dei veicoli a motore e dei loro rimorchi, nonché dei sistemi, componenti ed entità tecniche destinati a tali veicoli (dekret nr. 32721 fra ministeriet for infrastruktur og transport om gjennomføring av Europaparlamentets og Rådets direktiv 2007/46/EF av 5. september 2007 om fastlegging av en ramme for godkjenning av motorvogner og tilhengere til disse samt av systemer, komponenter og separate tekniske enheter til slike kjøretøyer) av 28. april 2008 (ordinært tillegg til GURI nr. 162 av 12.7.2008). **23** I dekretets artikkel 3 bokstav ff) defineres «fabrikant» som «en person eller et organ som overfor godkjenningsmyndigheten er ansvarlig for typegodkjenningsprosessen eller en annen godkjenningsprosess i enhver henseende og for produksjonens samsvar. Det kreves ikke at personen eller organet er direkte involvert i alle trinn av fremstillingen av det kjøretøyet, det systemet, den komponenten eller den separate tekniske enheten som skal godkjennes». #### Dekret fra republikkens president nr. 445 av 28. desember 2000 **24** I henhold til artikkel 49 i decreto legislativo no 445 – Testo unico delle disposizioni legislative e regolamentari in materia di documentazione amministrativa (dekret fra republikkens president nr. 445 – Den konsoliderte utgaven av lovbestemmelsene og forskriftene om administrativ dokumentasjon) av 28. desember 2000 (ordinært tillegg til GURI nr. 42 av 20.2.2001) kan «[s]ertifikater […] vedrørende opprinnelse, EF-samsvar, varemerker eller patenter […] ikke erstattes av et annet dokument, med mindre annet er fastsatt i sektorlovgivningen». #### Lovdekret nr. 50/2016 av 18. april 2016 **25** Artikkel 68 i decreto legislativo no 50 – Attuazione delle direttive 2014/23/UE e 2014/24/UE e 2014/25/UE sull'aggiudicazione dei contratti di concessione, sugli appalti pubblici e sulle procedure d'appalto degli enti erogatori nei settori dell'acqua, dell'energia, dei trasporti e dei servizi postali, nonché per il riordino della disciplina vigente in materia di contratti pubblici relativi a lavori, servizi e forniture (lovdekret nr. 50 – Gjennomføring av direktiv 2014/23/EU, 2014/24/EU og 2014/25/EU om tildeling av konsesjonskontrakter, offentlige anskaffelser og om fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innen vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester og om reorganisering av de gjeldende reglene vedrørende offentlige vareinnkjøpskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter) av 18. april 2016 (ordinært tillegg til GURI nr. 91 av 19.4.2016): > «
1De tekniske spesifikasjonene som definert i punkt 1 i bilag XIII, anføres i anskaffelsesdokumentene og fastsetter de egenskapene som kreves av et bygge- og anleggsarbeid, en tjeneste eller en vare. […] > > […] > > 5. Forutsatt at dette ikke er fastlagt i rettslig bindende nasjonale tekniske forskrifter, skal de tekniske spesifikasjonene utformes: […] b) ved henvisning til tekniske spesifikasjoner og i nevnte rekkefølge ved henvisning til nasjonale standarder til gjennomføring av europeiske standarder, europeiske tekniske vurderinger, felles tekniske spesifikasjoner, internasjonale standarder, andre tekniske referanser utarbeidet av europeiske standardiseringsorganer eller – når ingen av disse eksisterer – nasjonale standarder, nasjonale tekniske godkjenninger eller nasjonale tekniske spesifikasjoner for prosjektering, beregning og utførelse av arbeidene og anvendelse av varene; Hver henvisning etterfølges av uttrykket «eller tilsvarende» […] > >
6Med mindre kontraktens gjenstand gjør det berettiget, må de tekniske spesifikasjonene ikke angi et bestemt fabrikat, en bestemt opprinnelse eller en bestemt fremstillingsprosess som kjennetegner de produktene eller de tjenestene som en bestemt økonomisk aktør leverer, og de må ikke henvise til et bestemt varemerke, et bestemt patent eller en bestemt type, til en bestemt opprinnelse eller til en bestemt produksjon. Staccata di Brescia (den regionale forvaltningsdomstolen i Lombardia – avdelingen i Brescia) frifant saksøkte, ettersom søksmålet var ugrunnet. Denne rettsinstansen fastslo særlig at lovgivningen som var vedlagt kunngjøringen av anbudskonkurransen, vedrørende dokumentasjonen som tilbudsgiverne skulle fremlegge, krevde fremleggelse av en samsvarserklæring eller en spesifikk godkjenningsattest, og at det dermed var tilstrekkelig å fremlegge en slik attest. Iveco Orecchia hadde heller ikke, hva gjaldt de individuelle reservedelene som var omfattet av den aktuelle kontrakten, godtgjort på hvilket rettsgrunnlag det i tillegg skulle fremlegges bevis for godkjenningen av disse delene. **37** Iveco Orecchia har anket denne dommen til Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsretlige saker, Italia). **Sak C-84/21** **38** Ved kunngjøring av anbudskonkurranse publisert 21. november 2018 iverksatte Brescia Trasporti, som er et offentlig foretak aktivt i sektoren for offentlig lokaltransport i Brescia (Italia), en anskaffelsesprosedyre for en kontrakt med en anslått grunnverdi på 2 100 000 EUR vedrørende «levering av reservedeler til busser av merket Iveco med motor av merket Iveco – Cig 7680570EDB». **39** I artikkel 1 i de tekniske spesifikasjonene som var vedlagt anskaffelsesdokumentasjonen, med overskriften «Tekniske definisjoner», ble det definert tre typer reservedeler, nemlig «originale reservedeler», «deler fra førstegangsmontasje» og «tilsvarende reservedeler», der sistnevnte ble definert som «[reservedeler] av en kvalitet som minst svarer til kvaliteten på de komponentene som brukes til montering av kjøretøyet, og som er fremstilt i samsvar med de tekniske spesifikasjonene og produksjonsstandardene som er spesifikke for fabrikanten av reservedelen». **40** I henhold til artikkel 3 i de tekniske spesifikasjonene skulle tilbudet med hensyn til «reservedeler av tilsvarende kvalitet» ledsages av en «attest fra fabrikanten av reservedelen, som for hver reservedel godtgjør i) at kvaliteten på reservedelene er tilstrekkelig høy til at bruken av dem ikke kan skade det autoriserte nettverkets omdømme, ii) at de fullt ut kan erstatte originale reservedeler [...] uten å endre reservedelen eller den enheten eller det systemet de skal monteres i», ellers ville tilbudet bli utelukket. Det fremgikk likeledes av denne bestemmelsen at «[l]everandøren skal fremlegge en godkjenningsattest for produktet når denne er påkrevd. For så vidt angår bremsebelag, bremseskiver og bremsetromler skal leverandøren i tillegg til ovennevnte dokumenter fremlegge en attest for EF-typegodkjenning [i henhold til UNECE-regulativ nr. 90]». **41** To virksomheter deltok i anskaffelsesprosedyren, nemlig VAR Srl, som også er et selskap med hjemsted i Italia, og Iveco Orecchia. **42** Ved
avgjørelse
av 28. februar 2019 tildelte Brescia Trasporti endelig VAR kontrakten. **43** Ved søksmål anlagt for Tribunale amministrativo regionale per la Lombardia – Sezione staccata di Brescia (den regionale forvaltningsdomstolen i Lombardia – avdelingen i Brescia) angrep Iveco Orecchia, som ble plassert på andreplass, avgjørelsen om tildeling av kontrakten til VAR. Til støtte for søksmålet anførte Iveco Orecchia blant annet at VAR burde ha blitt utelukket fra anskaffelsesprosedyren, ettersom tilbudet denne virksomheten hadde levert var ufullstendig, da den med hensyn til de tilsvarende reservedelene den foreslo, ikke hadde fremlagt attester fra fabrikanten som godtgjorde at denne virksomheten tilbød tilsvarende reservedeler. De attestene som VAR selv hadde utstedt, er ikke relevante, ettersom virksomheten er forhandler av reservedeler og ikke fabrikant av disse. Dessuten hadde VAR ikke fremlagt godkjenningsattester for disse reservedelene eller opplysninger vedrørende deres eventuelle godkjenning. **44** Ved dom av 26. august 2019 frifant Tribunale amministrativo regionale per la Lombardia – Sezione staccata di Brescia (den regionale forvaltningsdomstolen i Lombardia – avdelingen i Brescia) saksøkte, ettersom søksmålet var ugrunnet. Denne rettsinstansen fastslo blant annet at en tilbudsgiver som godtgjør at vedkommendes produkter er tilsvarende, ikke kan utelukkes fra en anskaffelsesprosedyre, og at det i den relevante lovgivningen ikke kreves at hver komponent i et kjøretøy godkjennes særskilt. Den fant at det ikke var grunnlag for oppfatningen om at alle reservedelene som er omhandlet i rettsaktene som er oppregnet i vedlegg IV til direktiv 2007/46, må godkjennes spesifikt. Det manglende beviset for godkjenningen av de tilsvarende erstatningstrommelbremsene med bremsebelegg som VAR tilbød, og for hvilke godkjenning er påkrevd i henhold til UNECE-regulativ nr. 90, er ikke relevant, særlig fordi dette regulativet bare finner anvendelse på kjøretøyer registrert etter november 2016. **45** Iveco Orecchia har anket til den forhåndsvisende retten. **46** Di Pinto & Dalessandro Spa og Bellizzi srl, som er to selskaper med hjemsted i Italia og som utøver virksomhet på markedet for vedlikehold av busser, har intervenert i denne saken. **De prejudisielle spørsmålene** **47** Den forhåndsvisende retten er av den oppfatning at det må skilles mellom to aspekter ved de aktuelle anskaffelsesprosedyrene, nemlig på den ene siden spørsmålet om hvorvidt de reservedelene som tilbudsgiverne har foreslått, svarte til de opprinnelige reservedelene, noe som forutsetter en vurdering av kvaliteten på disse reservedelene samt en sammenligning av de aktuelle produktene, og på den andre siden spørsmålet om godkjenning av slike reservedeler, noe som innebærer at reservedelene oppfyller en EU-rettslig eller nasjonal teknisk spesifikasjon. **48** Denne rettsinstansen har videre anført at prinsippet om at tilsvarende produkter tillates innenfor rammen av en anskaffelsesprosedyre, tar sikte på å sikre fri konkurranse og likebehandling av tilbudsgiverne. **49** Salg av reservedeler som er underlagt godkjenning, er bare mulig dersom de har fått godkjenning fra godkjenningsmyndigheten, særlig hvis de kan sette kjøretøyets sikkerhet og miljøytelse i fare. I denne forbindelse inneholder vedlegg IV til direktiv 2007/46 en detaljert liste over de kategoriene av komponenter for hvilke det finnes relevante og spesifikke regler vedrørende godkjenning. **50** Denne rettsinstansen fastslo særlig at lovgivningen som fremgikk av kunngjøringen av anbudskonkurransen, vedrørende dokumentasjonen som tilbudsgiverne skulle fremlegge, krevde fremleggelse av godkjenningsattesten når en slik godkjenning var påkrevd. I det foreliggende tilfellet hadde de personene som hadde fått tildelt kontraktene, som alternativt bevis for at de foreslåtte produktene svarte til originale reservedeler, fremlagt – noe de offentlige oppdragsgiverne hadde akseptert – en erklæring fra tilbudsgiveren som ikke var ledsaget av den påkrevde godkjenningsattesten eller andre tilsvarende tekniske dokumenter, f.eks. verifikasjonstester for samsvar. **51** For det første må det dermed avklares om tilbudsgiveren for tilsvarende reservedeler som skal godkjennes, også må fremlegge en godkjenningsattest som bevis for at de nevnte reservedelene faktisk svarer til originale reservedeler, eller i det minste må fremlegge et konkret bevis for at reservedelen er blitt godkjent, ellers kan tilbudet utelukkes, eller om det er tilstrekkelig som alternativ til denne dokumentasjonen å fremlegge en erklæring fra tilbudsgiveren om at de reservedelene som foreslås i tilbudet, svarer til originale reservedeler. **52** Den forhåndsvisende retten er av den oppfatning at det fremgår at dersom en reservedel hører inn under en av rettsaktene som er omhandlet i vedlegg IV til direktiv 2007/46, kan den bare markedsføres dersom den på forhånd er blitt godkjent, i samsvar med de relevante bestemmelsene i dette direktivet og med likebehandlingsprinsippet, rimelighetsprinsippet, prinsippet om korrekt virkning og prinsippet om upartiskhet. Det kan ikke utelukkes at det i stedet for et bevis for slik godkjenning kan være tilstrekkelig å fremlegge en likhetsattest som angir at reservedelen er i samsvar med de tekniske spesifikasjonene i det aktuelle anbudet. **53** For det andre må det avgjøres hvilken enhet som skal utstede likhetsattestene, og særlig om attestene nødvendigvis må være utstedt av fabrikanten av den foreslåtte reservedelen, eller om de også kan utstedes av en person som videreselger reservedelen, eller av en forhandler. **54** Den forhåndsvisende retten har anført at begrepet «fabrikant» som definert i artikkel 3 nr. 27) i direktiv 2007/46 skal tolkes innskrenkende, noe som medfører at det sammenfaller med begrepet «fabrikant»¹. Artikkel 1 stk. 1 litra u) i forordning nr. 1400/2002 taler for en slik løsning. Dette begrepet kan imidlertid også tolkes videre, slik at det omfatter produsenten som omhandlet i EU-rettslige bestemmelser om forbrukerbeskyttelse eller den aktøren som i eget navn og på eget ansvar markedsfører eller forhandler tilsvarende deler fremstilt av andre. **55** På denne bakgrunn har Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsretlige saker) besluttet å utsette hovedsakene og forelagt Domstolen følgende prejudisielle spørsmål, som er identisk utformet i begge saker: «1) Er det forenlig med EU-retten – og særlig bestemmelsene i direktiv [2007/46] (særlig direktivets artikkel 10, 19 og 28), likebehandlingsprinsippet, prinsippet om upartiskhet, prinsippet om fri konkurranse og prinsippet om god forvaltningsskikk – at oppdragsgiveren i forbindelse med en offentlig kontrakt for levering av reservedeler til busser bestemt til offentlig persontransport godtar reservedeler bestemt til et spesifikt kjøretøy, som dels fremstilles av en annen fabrikant enn kjøretøyets fremstiller og derfor ikke er blitt typegodkjent sammen med kjøretøyet, og som hører inn under en av komponenttypene som er omfattet av de tekniske spesifikasjonene som definert i vedlegg IV til [direktiv 2007/46] (Liste over krav i forbindelse med EF-typegodkjenning av kjøretøyer), dels tilbys uten at de ledsages av typegodkjenningsattesten og uten opplysning om den reelle typegodkjenningen, men derimot på den antakelse at typegodkjenning ikke er nødvendig, slik at det er tilstrekkelig at tilbudsgiveren bare utsteder en erklæring om likheten mellom de tilbudte og de originale typegodkjente reservedelene? 2) Er det forenlig med EU-retten – og særlig artikkel 3 nr. 27) i direktiv [2007/46] – at en tilbudsgiver i forbindelse med en offentlig kontrakt for levering av reservedeler til busser bestemt til offentlig persontransport selv kan utgi seg for å være «fremstiller» av en spesifikk ikke-original reservedel bestemt til et spesifikt kjøretøy, særlig dersom denne delen hører inn under en av komponenttypene som er omfattet av de tekniske spesifikasjonene som definert i vedlegg IV [...] til direktiv [2007/46], eller skal den aktuelle tilbudsgiveren – for å godtgjøre at de enkelte tilbudte reservedelene er i samsvar med anskaffelsesprosedyrens tekniske spesifikasjoner – godtgjøre å være den personen som overfor godkjenningsmyndigheten er ansvarlig for typegodkjenningsprosessen i enhver henseende og for produksjonens samsvar samt det tilhørende kvalitetsnivået, og for direkte å utføre i det minste noen trinn av fremstillingen av den komponenten som skal typegodkjennes, og hvilke bevismidler er i så fall påkrevd for å godtgjøre dette?» **Saksgangen for Domstolen** **56** Ved
avgjørelse
av 16. mars 2021 er sak C-68/21 og sak C-84/21 blitt forent med henblikk på den muntlige delen av saksgangen og dommen. **Om de prejudisielle spørsmålene** **Innledende bemerkninger** **57** Det må for det første bemerkes at det som ledd i samarbeidsprosedyren mellom de nasjonale domstolene og Domstolen, som er innført ved artikkel 267 TEUV, tilkommer Domstolen å gi den nasjonale domstolen et hensiktsmessig svar som setter den i stand til å avgjøre den tvisten som verserer for den. Ut fra denne synsvinkelen påhviler det denne i gitte tilfeller å omformulere de spørsmålene som forelégges den. Det påhviler dermed Domstolen å tolke alle de bestemmelsene i EU-retten som de nasjonale domstolene skal anvende for å treffe
avgjørelse
i de for dem verserende tvistene, selv om disse bestemmelsene ikke uttrykkelig er omtalt i de prejudisielle spørsmålene som forelégges Domstolen (dom av 19.12.2019, Nederlands Uitgeversverbond og Groep Algemene Uitgevers, C-263/18, EU:C:2019:1111, avsnitt 31 og den rettspraksis som er nevnt der). **58** For dette formålet kan Domstolen fra samtlige de opplysningene som er fremlagt av den nasjonale rettsinstansen, særlig fra foreléggelsesbeslutningens premisser, utlede de EU-rettslige elementene som det under hensyn til gjenstanden for tvisten i hovedsaken er nødvendig å tolke (dom av 19.12.2019, Nederlands Uitgeversverbond og Groep Algemene Uitgevers, C-263/18, EU:C:2019:1111, avsnitt 32 og den rettspraksis som er nevnt der). **59** Selv om det er korrekt at den forhåndsvisende retten i de prejudisielle spørsmålene bare har henvist til visse bestemmelser i direktiv 2007/46 og til et antall rettsprinsipper, fremgår det i det foreliggende tilfellet av såvel den forhåndsvisende rettens forklaringer som av de prejudisielle spørsmålene at spørsmålene vedrører de bevisene som kan eller skal kreves fremlagt av tilbudsgiverne innenfor rammen av en anskaffelsesprosedyre. Det følger av dette at det med henblikk på å gi et hensiktsmessig svar likeledes må tas hensyn til de EU-rettslige bestemmelsene som spesifikt vedrører de bevisene som kan eller skal kreves av tilbudsgiverne innenfor rammen av en anskaffelsesprosedyre, for å godtgjøre at deres tilbud er i samsvar med de tekniske spesifikasjonene som er fastsatt i anskaffelsesprosedyren. **60** Disse bestemmelsene fremgår, for så vidt angår anskaffelsesprosedyrer som de som er omhandlet i hovedsakene, av artikkel 60 og 62 i direktiv 2014/
25Som Kommisjonen videre har anført i sine skriftlige merknader, hører begge de i hovedsakene omhandlede anskaffelsesprosedyrene inn under anvendelsesområdet for dette direktivet i henhold til nevnte direktivs artikkel 1 stk. 1 og 2, artikkel 4 stk. 1, artikkel 11 stk. 1 og artikkel 15, ettersom prosedyrene tar sikte på at de offentlige oppdragsgiverne som driver en offentlig tjeneste på området for busstransport, anskaffer varer, og at disse varene skal brukes til utøvelsen av denne virksomheten, og verdien av de i hovedsakene omhandlede kontraktene overskrider terskelverdien i direktivet. **61** For det andre må det bemerkes at selv om direktiv 2007/46 i henhold til artikkel 88 i Europaparlamentets og Rådets forordning (EU) 2018/858 av 30. mai 2018 om godkjenning og markedsovervåkning av motorvogner og tilhengere til disse samt av systemer, komponenter og separate tekniske enheter til slike kjøretøyer, om endring av forordning (EF) nr. 715/2007 og (EF) nr. 595/2009 og om oppheving av direktiv 2007/46/EF (EUT 2018, L 151, s. 1) ble opphevet ved denne forordningen med virkning fra 1. september 2020, følger det imidlertid av foreléggelsesbeslutningen at de faktiske omstendighetene som har gitt opphav til hovedsakene, hadde inntruffet før dette tidspunktet. Det er dermed bestemmelsene i direktiv 2007/46 som er relevante med henblikk på besvarelsen av de prejudisielle spørsmålene. **62** For det tredje fremgår det av de prejudisielle spørsmålene at spørsmålene bare vedrører lovgivningen om reservedelene til busser innenfor komponenter som omhandlet i artikkel 3 nr. 24) i direktiv 2007/46, som er omfattet av rettsakter som omhandlet i direktivets artikkel 3 nr. 1), der sistnevnte fremgår av vedlegg IV til direktivet. **Det første spørsmålet**
63Med det første spørsmålet, som består av to ledd, ønsker den foreléggende retten nærmere bestemt opplyst om artikkel 10 stk. 2, artikkel 19 stk. 1 og artikkel 28 stk. 1 i direktiv 2007/46 skal tolkes slik at disse bestemmelsene er til hinder for at en oppdragsgiver innenfor rammen av en anskaffelsesprosedyre vedrørende levering av reservedeler til busser bestemt til offentlig tjeneste, kan akseptere et tilbud hvori det foreslås komponenter som hører inn under de rettsaktene som er omhandlet i vedlegg IV til direktiv 2007/46, uten at tilbudet er ledsaget av en attest for godkjenning av disse reservedelene, og uten at det er fremlagt opplysninger om hvorvidt det faktisk foreligger en slik godkjenning – eller om det for å tillate en slik aksept, sett hen til artikkel 60 og 62 i direktiv 2014/25, er tilstrekkelig at det foreligger en erklæring fra tilbyderen om reservedelenes likhet med de opprinnelige, godkjente reservedelene.
64Med hensyn til dette spørsmålets første ledd må det innledningsvis bemerkes at direktiv 2007/46, slik det fremgår av andre og tredje betraktning til dette direktivet, tar sikte på å «erstatte medlemsstatenes godkjenningssystemer med en godkjenningsprosedyre på fellesskapsplan, som bygger på prinsippet om fullstendig harmonisering», og at «[d]e tekniske kravene som gjelder for systemer, komponenter, separate tekniske enheter og kjøretøyer, bør harmoniseres og fastlegges nærmere i rettsakter».
65I artikkel 1 stk. 1 i direktiv 2007/46 defineres gjenstanden for dette direktivet som fastleggelsen av «en harmonisert ramme med de administrative bestemmelsene og generelle tekniske krav i forbindelse med godkjenning av alle nye kjøretøyer som er omfattet av dets anvendelsesområde, samt av systemer, komponenter og separate tekniske enheter til slike kjøretøyer, med henblikk på å lette registreringen, salget og ibruktagningen av kjøretøyene innenfor Fellesskapet».
66I henhold til nevnte direktivs artikkel 1 stk. 2 «fastsetter [direktivet] også bestemmelser for salg og ibruktagning av deler og utstyr til kjøretøyer som er godkjent i samsvar med dette direktivet».
67For å avgrense rekkevidden av det første spørsmålet må det for det første bemerkes at selv om direktiv 2007/46 skiller mellom flere former for godkjenning, kan det av dette spørsmålets spesifikke henvisning til direktivets artikkel 10, 19 og 28 utledes at nevnte første spørsmål bare vedrører EF-typegodkjenning som omhandlet i nevnte direktivs artikkel 3 nr. 5), det vil si den prosedyren hvorved en medlemsstat attesterer at en type kjøretøy, system, komponent eller separat teknisk enhet oppfyller de relevante administrative bestemmelsene og tekniske kravene i dette direktivet og i de rettsaktene som er oppført i vedlegg IV eller XI til direktivet, der sistnevnte vedrører kjøretøyer til særlig bruk og bestemmelser for disse.
68Videre fremgår artikkel 10 i direktiv 2007/46 av direktivets kapittel IV med overskriften «Gjennomføring av EF-typegodkjenningsprosedyrene», mens nevnte direktivs artikkel 19, slik det fremgår av bestemmelsens overskrift, vedrører «EF-typegodkjenningsmerke», og direktivets artikkel 28 stk. 1, som den foreléggende retten har nevnt i foreléggelsesbeslutningen, henviser til artikkel 19 i direktiv 2007/46.
69For det andre innføres ved artikkel 6 i direktiv 2007/46 de prosedyrene som skal følges ved EF-typegodkjenning av kjøretøyer, samt ved direktivets artikkel 7 den prosedyren som skal følges ved EF-typegodkjenning av systemer, komponenter eller separate tekniske enheter. Ettersom det fremgår av foreléggelsesbeslutningen at de i hovedsakene omhandlede komponentene ikke var godkjent for den typen kjøretøyer som tilbyderne foreslo dem til, men ble anført som tilsvarende de opprinnelige komponentene som var godkjent for denne typen kjøretøyer, må det fastslås at bestemmelsene i direktiv 2007/46 om EF-typegodkjenning av systemer, komponenter eller separate tekniske enheter er relevante for denne saken.
70Det fremgår i denne forbindelsen innledningsvis av ordlyden i artikkel 10 stk. 2 i direktiv 2007/46 at medlemsstatene utsteder en EF-typegodkjenning for en komponent som dels svarer til spesifikasjonene i informasjonsmappen, dels oppfyller de tekniske kravene i det relevante særdirektivet eller den relevante forordningen som er foreskrevet i vedlegg IV til dette direktivet. 71 Dernest bestemmes i artikkel 19 stk. 1 i direktiv 2007/46 at fabrikanten av en komponent anbringer EF-typegodkjenningsmerket på alle komponenter som fremstilles i samsvar med den godkjente typen, når dette kreves i det relevante særdirektivet eller den relevante forordningen.
72Endelig tillater medlemsstatene i henhold til artikkel 28 stk. 1 i direktiv 2007/46 bare salg og ibruktagning av komponenter dersom de nevnte komponentene oppfyller kravene i de relevante rettsaktene og er behørig merket i samsvar med direktivets artikkel 19.
73For det første følger det av en samlet lesning av nevnte direktivs artikkel 10 stk. 2, artikkel 19 stk. 1 og artikkel 28 stk. 1 og vedlegg IV til dette, at de komponentene som er omtalt i rettsakter som omhandlet i samme direktivs artikkel 3 nr. 1), som er oppregnet i dette vedlegget, er underlagt en godkjenningsplikt, for så vidt som disse rettsaktene foreskriver en slik godkjenning.
74For det andre følger det herav, slik generaladvokaten har anført i punkt 51 i forslaget til
avgjørelse
, at det instrumentet som EU-lovgiver har valgt ved direktiv 2007/46, med henblikk på å godtgjøre at en komponent til et kjøretøy oppfyller kravene i de rettsaktene som er fastsatt i vedlegg IV til dette direktivet, er godkjenningen.
75En slik tolkning bekreftes av hovedformålet med lovgivningen om godkjenning av kjøretøyer, som ifølge 14. betraktning til direktiv 2007/46 «er, at der i forbindelse med markedsføringen av nye kjøretøyer, komponenter og separate tekniske enheter sikres et høyt sikkerhets- og miljøbeskyttelsesnivå». Med en EF-typegodkjenning av en komponent attesterer den aktuelle medlemsstaten, slik det fremgår av definisjonen i artikkel 3 nr. 5) i direktiv 2007/46, at denne komponenten oppfyller de relevante tekniske kravene i dette direktivet og i de rettsaktene som er oppført i vedlegg IV eller XI, og bekrefter dermed at komponenten har et høyt sikkerhets- og miljøbeskyttelsesnivå.
76Det fremgår riktignok av artikkel 19 stk. 2 i direktiv 2007/46 at en EF-typegodkjenning ikke er påkrevd for alle typer komponenter. Denne bestemmelsen vedrører nemlig den situasjonen der anbringelsen av EF-typegodkjenningsmerket ikke er påkrevd, noe som betyr at visse typer komponenter kan fritas fra forpliktelsen til å oppnå en slik godkjenning.
77Denne konstateringen har imidlertid ingen innvirkning på konklusjonen i denne dommens avsnitt 73, hvoretter de komponentene som er omhandlet i de rettsaktene som fremgår av vedlegg IV til direktiv 2007/46, er underlagt en godkjenningsplikt, for så vidt som disse rettsaktene foreskriver en slik godkjenning. Slike komponenter kan dermed bare selges eller tas i bruk i samsvar med direktivets artikkel 28 stk. 1 og artikkel 19 stk. 1 dersom de har en slik godkjenning.
78Denne konklusjonen rokkes ikke av likebehandlingsprinsippet, prinsippet om upartiskhet, prinsippet om fri konkurranse og prinsippet om god forvaltningsskikk, som den foreléggende retten har henvist til. Hva for det første angår likebehandlingsprinsippet, må det bemerkes at for så vidt som en type komponent skal godkjennes, påhviler denne plikten alle fabrikanter. Som generaladvokaten i det vesentlige har anført i punkt 56 i forslaget til
avgjørelse
, skyldes nevnte godkjenningsplikt dermed ikke forskjellsbehandling til skade for fabrikanter av reservedeler som tilsvarer originale reservedeler, i forhold til fabrikanter av sistnevnte reservedeler.
79Hva for det andre angår innvirkningen av en slik godkjenningsplikt på konkurransen, er det, ut over at denne plikten, som det nettopp er konstatert, påhviler alle fabrikanter av komponenter, tilstrekkelig å bemerke at det følger av artikkel 38 stk. 1 i direktiv 2007/46 at kjøretøyets fabrikant skal stille alle de opplysningene som er nødvendige for EF-typegodkjenning av slike komponenter, til rådighet for fabrikanter som fremstiller komponenter.
80Hva for det tredje angår prinsippet om upartiskhet og prinsippet om god forvaltningsskikk, har den foreléggende retten ikke forklart hvordan disse prinsippene kan være relevante med henblikk på tolkningen av de bestemmelsene i direktiv 2007/46 som er omhandlet i det første spørsmålet.
81Med hensyn til det første spørsmålets andre ledd, hvormed det skal avgjøres om en oppdragsgiver innenfor rammen av en anskaffelsesprosedyre som den dette spørsmålet omhandler, kan akseptere et tilbud som foreslår komponenter som hører inn under de rettsaktene som er omhandlet i vedlegg IV til direktiv 2007/46, og som ikke godtgjør at komponentene er blitt godkjent, når et slikt tilbud er ledsaget