Rettslig kjerne
Den rettslige kjernen er todelt. For det første presiserer dommen rekkevidden av direktiv 89/665 artikkel 1 nr. 1 og 3 om effektive klageordninger i anskaffelser. En nasjonal prosessregel kan ikke brukes slik at en klage fra en tilbyder med interesse i kontrakten automatisk avskjæres fra realitetsbehandling bare fordi den valgte tilbyderen har reist et «ekskluderende» motkrav om at klageren selv skulle vært avvist. Når begge anførsler gjelder om tilbyderne lovlig kunne delta, må klageadgangen være reell og effektiv. For det andre fastslår dommen at artikkel 267 TEUV verner den enkelte nasjonale domstolens adgang og, der vilkårene er oppfylt, plikt til å forelegge spørsmål om EU-rettens tolkning eller gyldighet. En intern nasjonal regel som pålegger en avdeling i en sisteinstansdomstol først å forelegge spørsmålet for domstolens plenum, og dermed hindrer direkte foreleggelse til EU-domstolen eller umiddelbar gjennomføring av klar EU-rett, er uforenlig med EU-rettens forrang og virkning.
Faktum
Airgest, som drev den sivile lufthavnen Trapani Birgi i Italia, kunngjorde en konkurranse om rengjøring og vedlikehold av grønne områder for tre år. Kontrakten hadde en verdi på 1 995 496,35 euro ekskl. merverdiavgift og skulle tildeles etter kriteriet økonomisk mest fordelaktige tilbud. Kontrakten ble tildelt en midlertidig foretakssammenslutning mellom GSA og Zenith Services Group. PFE, som ble nummer to, anla søksmål for å få tildelingsbeslutningen annullert og kontrakten tildelt seg. GSA inngav et særskilt søksmål og anførte at PFE skulle vært utelukket fra konkurransen og derfor manglet søksmålsinteresse. Førsteinstansen ga begge parter medhold i sine respektive anførsler. Oppdragsgiver utelukket deretter de to saksøkende samt øvrige tilbydere på grunn av avvik mellom konkurransedokumentene og tilbudene, og igangsatte en ny konkurranse med forhandling. PFE anket, mens GSA gjorde gjeldende at det særskilte avvisningssøksmålet etter nasjonal rettspraksis skulle behandles først og stenge for realitetsbehandling av PFEs hovedsøksmål.
Domstolens vurdering
Når det gjelder klagesystemet etter direktiv 89/665, tok EU-domstolen utgangspunkt i at medlemsstatene må sikre effektive og raske klagemuligheter mot beslutninger i anskaffelsesprosesser, og at adgang til klage minst skal foreligge for personer som har eller har hatt interesse i kontrakten og som har lidt eller kan lide skade ved en påstått overtredelse. Domstolen bygget videre på Fastweb-dommen og avviste at denne bare skulle gjelde der det opprinnelig var to tilbydere. Det avgjørende var ikke det formelle antallet deltakere, men at tvisten faktisk gjaldt to tilbydere som hver anfører at den andre skulle vært avvist, og at ingen andre tilbydere hadde angrepet utelukkelsene. I en slik situasjon kan ikke nasjonal prosessrett brukes til å gi den valgte tilbyderens særskilte avvisningssøksmål automatisk prioritet slik at den forbigåtte tilbyderens klage avvises uten realitetsbehandling. En slik løsning undergraver effektiviteten i klagevernet etter direktiv 89/665.
For det andre vurderte Domstolen artikkel 267 TEUV. Den fremhevet at enhver nasjonal domstol som skal anvende EU-retten, kan forelegge spørsmål om tolkning eller gyldighet for EU-domstolen, og at en domstol som treffer avgjørelse i siste instans har foreleggelsesplikt etter vilkårene i artikkel 267 tredje ledd. Denne adgangen eller plikten kan ikke begrenses av nasjonale lovregler eller rettspraksis. En ordning hvor en avdeling i en sisteinstansdomstol må henvise et EU-rettslig tolkningsspørsmål til domstolens plenum før foreleggelse til EU-domstolen, er derfor uforenlig med artikkel 267 dersom ordningen hindrer direkte foreleggelse.
Domstolen understreket videre at når EU-domstolen allerede har besvart tolkningsspørsmålet, eller praksis gir et entydig svar, skal den nasjonale domstolen selv gjøre det som er nødvendig for å gjennomføre denne tolkningen. Den må om nødvendig unnlate å anvende motstridende nasjonale regler eller nasjonal rettspraksis, uten å avvente forutgående endring gjennom lovgivning eller intern domstolsbehandling. Her knyttet Domstolen an til prinsippene fra blant annet Simmenthal og Elchinov om EU-rettens forrang og fulle virkning.
Konklusjon
EU-domstolen slo fast at direktiv 89/665 artikkel 1 nr. 1 og 3 er til hinder for nasjonale prosessregler som medfører at en tilbyders klage om avvisning av konkurrenten avskjæres fra realitetsbehandling fordi konkurrentens særskilte avvisningssøksmål behandles først. Domstolen slo også fast at artikkel 267 TEUV er til hinder for nasjonale regler som hindrer en avdeling i en sisteinstansdomstol i å forelegge EU-rettsspørsmål direkte for EU-domstolen. Når EU-retten allerede er avklart, skal den nasjonale domstolen selv sikre gjennomføring av denne tolkningen.
Praktisk betydning
Dommen er sentral for anskaffelsesrettens klageregime. Den viser at nasjonale regler om prosessrekkefølge ikke kan svekke den effektive prøvingen av påstander om at tilbud eller tilbydere skulle vært avvist. I saker med gjensidige avvisningsinnsigelser må domstolene foreta en reell vurdering innenfor rammen av direktiv 89/665. Dommen er også viktig prosessuelt: nasjonale domstoler som anvender anskaffelsesrett, særlig sisteinstansdomstoler, kan ikke bindes av intern høyesterettspraksis på en måte som hindrer foreleggelse eller gjennomføring av EU-rettslig avklaring. For norske brukere av rettskilder er dommen særlig relevant som uttrykk for kravene til effektivt klagevern, EU-rettens forrang og domstolenes plikt til å sikre full virkning av anskaffelsesregelverket.
Ofte stilte spørsmål
Hva avklarer C-689/13 om gjensidige avvisningsinnsigelser i anskaffelser?
Dommen avklarer at nasjonale regler ikke kan brukes slik at en klage fra en tilbyder automatisk avvises uten realitetsbehandling bare fordi den valgte tilbyderen først får behandlet en innsigelse om at klageren selv skulle vært avvist. Klagevernet etter direktiv 89/665 må være effektivt.
Hva sier dommen om nasjonale domstolers forhold til bindende intern høyesterettspraksis i EU-rettsspørsmål?
Dommen sier at en avdeling i en domstol som treffer avgjørelse i siste instans ikke kan hindres av nasjonale regler eller intern bindende plenumspraksis fra å forelegge EU-rettsspørsmål direkte for EU-domstolen. Når EU-retten allerede er avklart, skal den nasjonale domstolen selv gjennomføre denne tolkningen.
Dommen i uoffisiell norsk oversettelse
Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.
# Samling av avgjørelser ## DOMSTOLENS DOM (Store Avdeling) ### 5. april 2016 * **«Prejudisiell forespørsel — offentlige tjenestekontrakter — direktiv 89/665/EOF — artikkel 1, nr. 1 og 3 — klageprosedyrene — annullasjonssøksmål mot beslutningen om tildeling av en offentlig kontrakt anlagt av den forbigåtte tilbyderen — den valgte tilbyderens særskilte søksmål — regel i nasjonal rettspraksis, hvoretter det pålegges først å behandle det særskilte søksmålet og, dersom dette er begrunnet, å avvise hovedsøksmålet uten å foreta en realitetsbehandling av det — forenelighet med EU-retten — artikkel 267 TEUF — prinsippet om EU-rettens forrang — rettslig prinsipp fastlagt av plenarforsamlingen i en medlemsstats øverste forvaltningsdomstol — nasjonal lovgivning, hvoretter denne avgjørelsen er bindende for denne rettens avdelinger — forpliktelse for den avdelingen som behandler et spørsmål vedrørende EU-retten, til i tilfelle av uenighet med plenarforsamlingens
avgjørelse
å henvise dette spørsmålet til denne — en avdelings adgang eller forpliktelse til å inngi en anmodning om prejudisiell
avgjørelse
»** --- I sak C-689/13, angående en anmodning om prejudisiell
avgjørelse
i henhold til artikkel 267 TEUF, inngitt av Consiglio di giustizia amministrativa per la Regione siciliana (ankedomstolen i forvaltningsrettslige saker for Sicilia, Italia) ved
avgjørelse
av 26. september 2013, innkommet til Domstolen den 24. desember 2013, i saken: **Puligienica Facility Esco SpA (PFE)** mot **Airgest SpA,** prosessdeltakere: **Gestione Servizi Ambientali Srl (GSA),** **Zenith Services Group Srl (ZS),** har **DOMSTOLEN (Store Avdeling)** sammensatt av president K. Lenaerts, avdelingsformennene R. Silva de Lapuerta, M. Ilešič, T. von Danwitz, J.L. da Cruz Vilaça, D. Šváby og F. Biltgen samt dommerne A. Rosas, E. Juhász (refererende dommer), A. Borg Barthet, J. Malenovský, J.-C. Bonichot, C. Vajda, S. Rodin og K. Jürimäe, generaladvokat: M. Wathelet --- \* Prosessspråk: italiensk. DA ECLI:EU:C:2016:199 1 --- DOMAF5.4.2016–SAGC-689/13 PFE justitssekretær: fullmektig I. Illéssy og deretter fullmektig V. Giacobbo-Peyronnel på grunnlag av den skriftlige forhandling og etter rettsmøtet den 11. mars 2015, etter at det er avgitt innlegg av: — Puligienica Facility Esco SpA (PFE) ved avvocato U. Ilardo — Gestione Servizi Ambientali Srl (GSA) og Zenith Services Group Srl (ZS) ved avvocati D. Gentile og D. Galli — den italienske regjering ved G. Palmieri, som befullmektiget, bistått av avvocato dello Stato S. Varone — Europakommisjonen ved D. Recchia og A. Tokár, som befullmektigede, og etter at generaladvokaten har fremsatt forslag til
avgjørelse
den 23. april 2015, på grunnlag av kjennelsen om gjenopptakelse av den muntlige forhandling av 16. juli 2015 og etter rettsmøtet den 15. september 2015, etter at det er avgitt innlegg av: — den italienske regjering ved G. Palmieri, som befullmektiget, bistått av avvocato dello Stato S. Varone — den nederlandske regjering ved M. Bulterman og J. Langer, som befullmektigede — den polske regjering ved B. Majczyna, som befullmektiget — Europakommisjonen ved D. Recchia og A. Tokár, som befullmektigede, og etter at generaladvokaten har fremsatt supplerende forslag til
avgjørelse
i rettsmøtet den 15. oktober 2015, avsagt følgende ## Dom 1. Anmodningen om prejudisiell
avgjørelse
gjelder fortolkningen av artikkel 1, nr. 3, i Rådets direktiv 89/665/EOF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter samt bygge- og anleggskontrakter (EFT L 395, s. 33), som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 2007/66/EF av 11. desember 2007 (EUT L 335, s. 31, heretter «direktiv 89/665»), artikkel 267 TEUF samt prinsippene om EU-rettens forrang og effektivitet. 2. Anmodningen er inngitt i forbindelse med en tvist mellom Puligienica Facility Esco SpA (PFE) (heretter «PFE») og Airgest SpA (heretter «Airgest») vedrørende lovligheten av sistnevnte selskaps tildeling av en offentlig tjenestekontrakt til Gestione Servizi Ambientali Srl GSA (heretter «GSA») og til Zenith Services Group Srl. --- ## Rettsregler ### EU-retten 3. Artikkel 1 i direktiv 89/665 med overskriften «Klageprosedyrenes anvendelsesområde og adgang til disse prosedyrene» bestemmer: «1. Dette direktiv får anvendelse på kontrakter som omhandlet i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter [(EUT L 134, s. 114)], med mindre slike kontrakter er unntatt i henhold til artikkel 10–18 i nevnte direktiv. Kontrakter omfatter ifølge dette direktiv offentlige kontrakter, rammeavtaler, konsesjonskontrakter om offentlige bygge- og anleggsarbeider og dynamiske innkjøpsordninger. Medlemsstatene treffer, for så vidt angår kontrakter som faller inn under anvendelsesområdet for direktiv [2004/18], de nødvendige tiltak for å sikre at det effektivt og særlig så raskt som mulig kan inngis klage over oppdragsgivernes beslutninger på de betingelsene som er angitt i artikkel 2–2f i dette direktiv, med den begrunnelse at beslutningene er i strid med fellesskapsrett vedrørende offentlige kontrakter eller de nasjonale regler til gjennomføring av denne. […] 3. Medlemsstatene sikrer at det er adgang til klageprosedyrene etter nærmere bestemmelser som medlemsstatene kan fastsette, i det minste for personer som har eller har hatt interesse i å oppnå en bestemt kontrakt, og som har lidt eller vil kunne lide skade som følge av en påstått overtredelse. […]» 4. Direktivets artikkel 2, nr. 1, har følgende ordlyd: «Medlemsstatene påser at de tiltakene som treffes med sikte på de i artikkel 1 omhandlede klageprosedyrene, omfatter de nødvendige fullmaktene til: […] b) å annullere eller foranledige annullering av ulovlige beslutninger […] […]» ### Italiensk rett 5. Consiglio di giustizia amministrativa per la Regione siciliana (ankedomstolen i forvaltningsrettslige saker for Sicilia) ble opprettet ved lovdekret nr. 654 om reglene for utøvelse av fullmakter på vegne av den øverste domstolen i forvaltningsrettslige saker i regionen Sicilia (decreto legislativo n. 654 – Norme per l'esercizio nella Regione siciliana delle funzioni spettanti al Consiglio di Stato) av 6. mai 1948 (GURI nr. 135 av 12.6.1948). Den overtar i denne regionen de samme rådgivende og dømmende funksjoner som Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsrettslige saker). 6. Lovdekret nr. 104 om gjennomføring av artikkel 44 i lov nr. 69 av 18. juni 2009 om delegasjon til regjeringen vedrørende omorganisering av forvaltningsprosessen (decreto legislativo n. 104 – Attuazione dell'articolo 44 della legge 18 giugno 2009, n. 69, recante delega al governo per il riordino del processo amministrativo) av 2. juli 2010 (alminnelig tillegg til GURI nr. 156 av 7.7.2010) gjelder vedtakelsen av lov om forvaltningsprosess.
7Denne lovens artikkel 6 bestemmer: «1. Consiglio di Stato [(øverste domstol i forvaltningsrettslige saker)] treffer
avgjørelse
i siste instans i forvaltningssaker. […] 6. Avgjørelser truffet av Tribunale amministrativa regionale della Sicilia [(den regionale forvaltningsdomstolen for Sicilia)] kan ankes til Consiglio di Giustizia amministrativa per la Regione siciliana [(ankedomstolen i forvaltningsrettslige saker for Sicilia)] i henhold til bestemmelsene om den særlige statusen og de relevante gjennomføringsbestemmelsene.» 8. Lovens artikkel 42 fastsetter i nr. 1: «Saksøkte og intervenienter kan nedlegge påstander som er forbundet med den prinsipale påstanden, innenfor rammen av et særskilt søksmål.» 9. Samme lovs artikkel 99 har følgende ordlyd: «
1Dersom den avdelingen som behandler søksmålet, fastslår at det rettsspørsmålet som er innbrakt for den, skaper eller kan skape en avvikende rettspraksis, kan den på partenes begjæring eller av eget tiltak avsi kjennelse om at saken henvises til plenarforsamlingen. Plenarforsamlingen kan hjemvise saken til avdelingen dersom den finner det hensiktsmessig. 2. Presidenten for Consiglio di Stato [(øverste domstol i forvaltningsrettslige saker)] kan, før det treffes
avgjørelse
, på partenes begjæring eller av eget tiltak henvise enhver sak til plenarforsamlingen med sikte på å avgjøre særlig viktige prinsipielle spørsmål eller unngå avvik i rettspraksis.
3Dersom den avdelingen som behandler søksmålet, ikke er enig i et rettslig prinsipp fastlagt av plenarforsamlingen, henviser avdelingen ved begrunnet kjennelse saken til plenarforsamlingen med sikte på
avgjørelse
. 4. Plenarforsamlingen treffer fullstendig
avgjørelse
i saken, med mindre plenarforsamlingen er av den oppfatning at den utelukkende skal fastlegge det rettslige prinsippet, og at saken for øvrig hjemvises til den foreleggende avdelingen.
5Dersom plenarforsamlingen finner spørsmålet særlig viktig, kan den uansett fastlegge det rettslige prinsippet i lovens interesse, selv når den fastslår at saken ikke kan tas til realitetsbehandling, må avvises eller bortfaller. Plenarforsamlingens
avgjørelse
berører i så fall ikke den anfektede beslutningen.» 10. Artikkel 100 i lov om forvaltningsprosess har følgende ordlyd: «De regionale forvaltningsdomstolenes avgjørelser kan bringes inn for Consiglio di Stato [(øverste domstol i forvaltningsrettslige saker)], uten at det berører kompetansen til Consiglio di giustizia amministrativa per la Regione siciliana [(ankedomstolen i forvaltningsrettslige saker for Sicilia)] for så vidt angår anke av avgjørelser fra Tribunale amministrativo regionale per la Sicilia [(den regionale forvaltningsdomstolen for Sicilia)].» 11. Lovdekret nr. 373 om gjennomføringsbestemmelser vedrørende den særlige statusen for regionen Sicilia for så vidt angår utøvelsen av Consiglio di Statos fullmakter i regionen (decreto legislativo n. 373 – Norme di attuazione dello Statuto speciale della Regione siciliana concernenti l'esercizio nella regione delle funzioni spettanti al Consiglio di Stato) av 24. desember 2003 (GURI nr. 10 av 14.1.2004, s. 4) fastsetter i artikkel 1, nr. 2, at avdelingene i Consiglio di giustizia amministrativa per la Regione siciliana (ankedomstolen i forvaltningsrettslige saker for Sicilia) fungerer som særskilte avdelinger i Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsrettslige saker), og i artikkel 4, nr. 3, at Consiglio di giustizia amministrativa per la Regione siciliana (ankedomstolen i forvaltningsrettslige saker for Sicilia) med hensyn til domstolsprøvingen påkjenner ankesaker til prøving av avgjørelser avsagt av Tribunale amministrativo regionale per la Sicilia (den regionale forvaltningsdomstolen for Sicilia). --- ## Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene
12Ved kunngjøring av 18. januar 2012 innledet Airgest SpA, som er selskapet som forestår ledelsen av den sivile lufthavnen Trapani Birgi (Italia), en offentlig anbudsprosedyre om tildeling av en kontrakt vedrørende rengjøring og vedlikehold av grønne områder i denne lufthavnen for en periode på tre år. Kontraktsverdien eksklusive merverdiavgift var 1 995 496,35 EUR, og det fastsatte tildelingskriteriet var det økonomisk mest fordelaktige tilbudet. Kontrakten ble ved en endelig tildelingsbeslutning av 22. mai 2012 tildelt den midlertidige foretakssammenslutningen inngått mellom GSA og Zenith Services Group Srl (ZS). 13. PFE, som deltok i prosedyren og ble plassert som nummer to, anla sak ved Tribunale amministrativo regionale per la Sicilia (den regionale forvaltningsdomstolen for Sicilia) blant annet med påstand om annullasjon av tildelingsbeslutningen og, som følge av dette, tildelingen av kontrakten til PFE og inngåelsen av den aktuelle kontrakten. De øvrige tilbyderne anfektet ikke den nevnte tildelingsbeslutningen. 14. GSA, som var leder for den midlertidige foretakssammenslutningen som hadde fått tildelt kontrakten, trådte inn i saken og anla et særskilt søksmål med den begrunnelse at PFE, saksøker i hovedsaken, ikke hadde interesse i å forfølge saken, ettersom PFE ikke oppfylte betingelsene for å delta i anbudskonkurransen og følgelig burde ha vært utelukket fra anbudsprosedyren. Tribunale amministrativo regionale per la Sicilia (den regionale forvaltningsdomstolen for Sicilia) gjennomgikk begge parters argumenter og ga dem begge medhold. I forlengelsen av denne avgjørelsen utelukket Airgest i sin egenskap av oppdragsgiver de to saksøkerne samt alle de øvrige tilbyderne som opprinnelig var blitt oppført på listen, på grunn av uoverensstemmelse mellom anbudsdokumentene og deres respektive tilbud. De øvrige tilbyderne hadde ikke anlagt sak til prøving av tildelingsbeslutningen. En ny konkurranse med forhandling med sikte på tildeling av den omhandlede kontrakten ble innledet. 15. PFE iverksatte anke av den av Tribunale amministrativo regionale per la Sicilia (den regionale forvaltningsdomstolen for Sicilia) avsagte dommen ved Consiglio di giustizia amministrativa per la Regione siciliana (ankedomstolen i forvaltningsrettslige saker for Sicilia). For så vidt angår GSA iverksatte denne en kontranke ved denne retten, blant annet med den begrunnelse at Tribunale amministrativo regionale per la Sicilia (den regionale forvaltningsdomstolen for Sicilia), ved å ha foretatt bedømmelse av hovedsakens anførsler, ikke hadde overholdt prinsippene om søksmålenes rekkefølge, slik disse er fastlagt ved dom nr. 4 av 7. april 2011 avsagt av Consiglio di Statos (øverste domstol i forvaltningsrettslige saker) plenarforsamling. Ifølge denne dommen skal det særskilte søksmålet behandles før hovedsøksmålet når det er anlagt et særskilt søksmål med påstand om avvisning av hovedsøksmålet. I den nasjonale rettsordenen kvalifiseres et slikt søksmål som «ekskluderende» eller «lammende», med den begrunnelse at dersom det fastslås at saksøkeren kan gis medhold i dette søksmålet, skal den retten som behandler saken, avvise hovedsaken uten å foreta en realitetsbehandling av den. 16. Den foreleggende retten har bemerket at Domstolen i dom Fastweb (C-100/12, EU:C:2013:448), som ble avsagt etter dommen fra Consiglio di Statos (øverste domstol i forvaltningsrettslige saker) plenarforsamling, har fastslått at artikkel 1, nr. 3, i direktiv 89/665 skal fortolkes slik at den er til hinder for prinsippene som fastlagt i sistnevnte dom, gjengitt i den foregående premissen. Den saken som ga opphav til dom Fastweb (C-100/12, EU:C:2013:448), gjaldt to tilbydere som var blitt utvalgt av oppdragsgiveren og oppfordret til å avgi tilbud. Etter en klage inngitt av den tilbyderen hvis tilbud ikke var blitt antatt, anla den valgte tilbyderen et særskilt søksmål med påstand om at tilbudet som ikke ble valgt, burde ha vært avvist, da det ikke oppfylte en av minimumsbetingelsene i anbudsgrunnlaget. 17. Den foreleggende retten har for det første reist spørsmål om den fortolkningen som Domstolen la til grunn i dom Fastweb (C-100/12, EU:C:2013:448), likeledes gjelder i den foreliggende saken, ettersom antallet virksomheter som i den saken som ga opphav til dommen, hadde avgitt tilbud, var to, og begge hadde motstridende interesser i forbindelse med hovedsøksmålet om annullasjon anlagt av den virksomheten hvis tilbud ikke var blitt antatt, og i det særskilte søksmålet anlagt av den valgte tilbyderen, mens antallet virksomheter som i hovedsaken har avgitt tilbud, overstiger to, selv om bare to av disse har iverksatt klagesak.
18For det andre har den foreleggende retten bemerket at den i henhold til artikkel 1, nr. 2, i lovdekret nr. 373 av 24. desember 2003 om gjennomføringsbestemmelser vedrørende den særlige statusen for regionen Sicilia for så vidt angår utøvelsen av Consiglio di Statos fullmakter i regionen utgjør en avdeling under Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsrettslige saker), og at den i denne egenskap er en rett hvis avgjørelser ifølge de nasjonale rettsreglene ikke kan ankes i den forstand som dette uttrykket brukes i artikkel 267, nr. 3, TEUF. I medhold av den prosessrettslige bestemmelsen i artikkel 99, nr. 3, i lov om forvaltningsprosess er retten imidlertid forpliktet til å anvende de rettslige prinsippene som er fastlagt av Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsrettslige saker), selv med hensyn til spørsmål som gjelder fortolkningen og anvendelsen av EU-retten, dog slik at avdelingen i tilfelle den ønsker å se bort fra de nevnte prinsippene, kan henvise det aktuelle spørsmålet til plenarforsamlingen med sikte på en endring av dens rettspraksis. 19. Den foreleggende retten har i denne sammenheng fremhevet uoverensstemmelsene mellom Consiglio di Statos (øverste domstol i forvaltningsrettslige saker) plenarforsamlings dom nr. 4 av 7. april 2011 og dom Fastweb (C-100/12, EU:C:2013:448) for å bemerke at dersom den prosessuelle forpliktelsen som er beskrevet i den foregående premissen, likeledes får anvendelse i spørsmål som henhører under EU-retten, er denne forpliktelsen uforenelig med prinsippet om Domstolens enekompetanse med hensyn til å fortolke EU-retten og forpliktelsen for alle rettsinstanser i medlemsstatene, hvis avgjørelser ikke kan ankes, til å inngi en prejudisiell anmodning til Domstolen når det reises spørsmål om fortolkningen av denne retten.
20På denne bakgrunn har Consiglio di giustizia amministrativa per la Regione siciliana (ankedomstolen i forvaltningsrettslige saker for Sicilia) besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «1) Finner prinsippene fastlagt i Domstolens dom Fastweb [(C-100/12, EU:C:2013:448)] – med henvisning til det konkrete tilfellet som lå til grunn for den respektive anmodningen om prejudisiell forespørsel, hvor det bare var to deltakere i en anbudskonkurranse om offentlige kontrakter, og henset til det formelle sammenfall mellom omstendighetene i de to sakene – også anvendelse i den for nærværende Consiglio verserende saken, hvor alle deltakerne i anbudskonkurransen, selv om flere enn to virksomheter var blitt gitt adgang til å delta i anbudskonkurransen, er blitt utelukket av oppdragsgiveren, og hvor ingen andre virksomheter enn dem som er parter i den foreliggende saken, har anfektet utelukkelsen, slik at den foreliggende saken i praksis bare gjelder to virksomheter? 2) Er artikkel 99, nr. 3, i lov om forvaltningsprosess, for så vidt som denne prosessuelle bestemmelsen fastlegger at alle avdelinger og dommerkollegier i Consiglio di Stato [(øverste domstol i forvaltningsrettslige saker)] skal følge ethvert rettslig prinsipp fastlagt av plenarforsamlingen, selv om det helt klart fremgår at plenarforsamlingen har fastlagt, eller kan ha fastlagt, et prinsipp som er i strid eller uforenelig med EU-retten – hva angår de spørsmålene som skal avgjøres ved anvendelsen av EU-retten – i strid med fortolkningen av EU-retten, og særlig med artikkel 267 TEUF? Følgende ønskes spesielt avklart. — Er den avdelingen eller det dommerkollegiet i Consiglio di Stato [(øverste domstol i forvaltningsrettslige saker)] som skal behandle saken, og som nærer tvil om hvorvidt et rettslig prinsipp fastlagt av plenarforsamlingen er i overensstemmelse eller forenelig med EU-retten, forpliktet til ved begrunnet kjennelse å henvise saken til plenarforsamlingen med sikte på
avgjørelse
, eventuelt før anmodning av Domstolen om prejudisiell
avgjørelse
for å fastlegge om det omstridte rettslige prinsippet er i overensstemmelse eller forenelig med EU-retten? Eller kan, eller rettere sagt skal, den avdelingen eller det dommerkollegiet i Consiglio di Stato [(øverste domstol i forvaltningsrettslige saker)], i egenskap av alminnelige nasjonale domstoler som skal treffe
avgjørelse
i siste instans om anvendelsen av EU-retten, selvstendig forelegge Domstolen et prejudisielt spørsmål vedrørende den korrekte fortolkningen av EU-retten? — Dersom spørsmålet i foregående [ledd] besvares med at enhver avdeling og ethvert dommerkollegium i Consiglio di Stato [(øverste domstol i forvaltningsrettslige saker)] har fullmakt/plikt til å stille prejudisielle spørsmål direkte for Domstolen – under alle omstendigheter i de tilfellene hvor Domstolen uansett har uttalt, og i enda høyere grad dersom denne uttalelsen fremkommer på et senere tidspunkt enn stillingtaken fra Consiglio di Statos [(øverste domstol i forvaltningsrettslige saker)] plenarforsamling, at det foreligger et avvik eller ikke fullstendig overensstemmelse mellom den korrekte fortolkningen av EU-retten og det nasjonalrettslige prinsippet fastlagt av plenarforsamlingen – har enhver avdeling og ethvert dommerkollegium i Consiglio di Stato [(øverste domstol i forvaltningsrettslige saker)], i egenskap av alminnelige domstoler som skal treffe
avgjørelse
i siste instans om anvendelsen av EU-retten, da fullmakt eller plikt til umiddelbart å anvende den korrekte fortolkningen av EU-retten, slik denne er fastslått av Domstolen, eller er de nevnte instansene også i disse tilfellene forpliktet til ved begrunnet kjennelse å henvise saken til plenarforsamlingen med sikte på
avgjørelse
, noe som medfører at bare plenarforsamlingen på grunnlag av sin rettslige skjønnsmargin kan treffe
avgjørelse
om den i henhold til Domstolens uttalelser bindende anvendelsen av EU-retten? — Er en fortolkning av Den italienske republikkens forvaltningsprosess slik at bare plenarforsamlingen kan treffe
avgjørelse
om å forelegge eventuelle spørsmål for Domstolen – eller også bare løse tvisten, dersom løsningen er en direkte konsekvens av anvendelsen av de av Domstolen fastlagte EU-rettslige prinsippene – forenelig med dels prinsippet om en rimelig saksbehandlingstid og prinsippet om raske klagemuligheter i tilfelle av anbudskonkurranser om offentlige kontrakter, dels kravet om at EU-retten gjennomføres fullstendig og raskt av alle domstoler i alle medlemsstater på en måte som er bindende i overensstemmelse med dens korrekte av Domstolen fastlagte fortolkning, også med sikte på den maksimale utfoldelsen av prinsippet om den såkalte «effektive virkning» og prinsippet om EU-rettens forrang (ikke bare materielt, men også prosessuelt) for den nasjonale lovgivningen i de enkelte medlemsstatene (og særlig artikkel 99, nr. 3, i Den italienske republikkens codice del processo amministrativo)?» --- ## Det første spørsmålet
21Med dette spørsmålet ønsker den foreleggende retten nærmere bestemt avklart om artikkel 1, nr. 1, tredje ledd, og artikkel 1, nr. 3, i direktiv 89/665 skal fortolkes slik at de er til hinder for at et særskilt søksmål, anlagt av en tilbyder som har interesse i å oppnå en bestemt kontrakt, og som har lidt eller vil kunne lide skade som følge av en påstått overtredelse av EU-retten på området for offentlige kontrakter eller bestemmelsene til gjennomføring av denne retten, med sikte på å utelukke en annen tilbyder, avvises fra realitetsbehandling under anvendelse av nasjonale prosessuelle bestemmelser som fastsetter en prioritert behandling av det særskilte søksmålet anlagt av denne andre tilbyderen. 22. Den foreleggende retten ønsker særlig avklart om den fortolkningen av artikkel 1, nr. 3, i direktiv 89/665 som Domstolen foretok i dom Fastweb (C-100/12, EU:C:2013:448), finner anvendelse i et tilfelle hvor alle deltakerne i den aktuelle anbudsprosedyren, selv om flere enn to virksomheter opprinnelig var blitt gitt adgang til å delta i anbudskonkurransen, er blitt utelukket av oppdragsgiveren, uten at andre virksomheter enn de to virksomhetene som er parter i hovedsaken, har iverksatt klagesak.
23I denne sammenheng bemerkes at det i henhold til bestemmelsene i dette direktivets artikkel 1, nr. 1 fortolkningen eller gyldigheten av EU-retten – å inngi en anmodning om prejudisiell
avgjørelse
til Domstolen, uten at denne adgangen eller forpliktelsen kan begrenses av nasjonale regler av lovgivningsmessig art eller av rettspraksis. I den foreliggende sak kan en bestemmelse i nasjonal rett ikke hindre en avdeling i en domstol som treffer
avgjørelse
i siste instans, som står overfor et spørsmål om fortolkning av direktiv 89/665/EOF, i å inngi en anmodning om prejudisiell
avgjørelse
til Domstolen. ECLI:EU:C:2016:199 9 PFE Henset til samtlige ovennevnte betraktninger skal det andre spørsmålets første ledd besvares med at artikkel 267 TEUV skal fortolkes slik at den er til hinder for en bestemmelse i nasjonal rett, for så vidt som denne bestemmelsen fortolkes slik at en avdeling i en domstol som treffer
avgjørelse
i siste instans, som ikke mener å være enig i den linje som legges i en
avgjørelse
av denne domstolens plenarforsamling, for så vidt angår et juridisk spørsmål som vedrører fortolkningen eller gyldigheten av EU-retten, skal henvise dette spørsmålet til plenarforsamlingen og således er forhindret i å inngi en anmodning om prejudisiell
avgjørelse
til Domstolen. Andre og tredje ledd Med det andre spørsmålets andre og tredje ledd, som skal behandles samlet, ønsker den foreleggende domstol nærmere bestemt opplyst om artikkel 267 TEUV skal fortolkes slik at domstolen, etter å ha mottatt Domstolens svar på sine spørsmål vedrørende fortolkning av EU-retten som den hadde forelagt, eller når det i Domstolens praksis allerede foreligger et klart svar på dette spørsmålet, selv skal gjøre alt som er nødvendig for at denne fortolkningen av EU-retten gjennomføres. Herom skal bemerkes at en dom som Domstolen har avsagt i en prejudisiell sak, er bindende for den nasjonale domstol ved avgjørelsen av tvisten i hovedsaken med hensyn til fortolkningen eller gyldigheten av de omhandlede rettsakter vedtatt av Unionens institusjoner (jf. dom Elchinov, C-173/09, EU:C:2010:581, avsnitt 29 og den deri anførte rettspraksis). En nasjonal domstol som, som en domstol som treffer
avgjørelse
i siste instans, har oppfylt sin forpliktelse til i henhold til artikkel 267 TEUV tredje ledd å forelegge Domstolen et prejudisielt spørsmål, er ved avgjørelsen i hovedsaken bundet av fortolkningen av de omhandlede bestemmelsene som Domstolen har gitt, og skal i tilfelle se bort fra den nasjonale rettspraksis som den finner ikke er i samsvar med EU-retten (jf. i denne retning dom Elchinov, C-173/09, EU:C:2010:581, avsnitt 30). Det skal likeledes bemerkes at den tilsiktede virkningen av artikkel 267 TEUV ville bli svekket dersom den nasjonale domstol var forhindret i umiddelbart å anvende EU-retten i samsvar med Domstolens
avgjørelse
eller praksis (jf. i denne retning dom Simmenthal, 106/77, EU:C:1978:49, avsnitt 20). En nasjonal domstol som innenfor rammen av sin kompetanse skal anvende EU-rettens bestemmelser, er forpliktet til å sikre den fulle virkning av disse reglene og om nødvendig på eget initiativ unnlate å anvende enhver motstridende bestemmelse i nasjonal lovgivning, herunder en senere nasjonal bestemmelse, uten at den behøver å anmode om eller avvente en forutgående opphevelse av denne gjennom lovgivningsveien eller ved ethvert annet konstitusjonelt middel (jf. i første rekke dom Simmenthal, 106/77, EU:C:1978:49, avsnitt 21 og 24, og i andre rekke dom A, C-112/13, EU:C:2014:2195, avsnitt 36 og den deri anførte rettspraksis). Enhver bestemmelse i en nasjonal rettsorden eller enhver lovgivningsmessig, administrativ eller rettslig praksis som har til følge at EU-rettens virkning begrenses ved at den dommer som er kompetent til å anvende EU-retten, fratas muligheten for, når han anvender denne, å foreta det som kreves for å utelukke nasjonale lovgivningsbestemmelser som måtte utgjøre en hindring for EU-rettens fulle virkning, er således uforenlig med de krav som følger av selve EU-rettens natur (jf. dommer Simmenthal, 106/77, EU:C:1978:49, avsnitt 22, og A, C-112/13, EU:C:2014:2195, avsnitt 37 og den deri anførte rettspraksis). Henset til de ovennevnte betraktninger skal det andre spørsmålets andre og tredje ledd besvares med at artikkel 267 TEUV skal fortolkes slik at en avdeling i en domstol som treffer
avgjørelse
i siste instans, etter å ha mottatt Domstolens svar på sine spørsmål vedrørende fortolkning av EU-retten som den hadde forelagt, eller når det i Domstolens praksis allerede foreligger et entydig svar på dette spørsmålet, selv skal gjøre alt som er nødvendig for at denne fortolkningen av EU-retten gjennomføres. 10 ECLI:EU:C:2016:199 PFE
Sakskostnader
Da saksbehandlingen i forhold til hovedsakens parter utgjør et ledd i den sak som verserer for den foreleggende domstol, tilkommer det denne å treffe
avgjørelse
om sakskostnadene. Bortset fra nevnte parters utgifter kan de utgifter som er påløpt i forbindelse med avgivelse av innlegg for Domstolen, ikke erstattes. På grunnlag av disse premisser avsier Domstolen (Store avdeling) følgende dom: 1) Artikkel 1 nr. 1 tredje ledd og artikkel 1 nr. 3 i Rådets direktiv 89/665/EOF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter, som endret ved Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2007/66/EF av 11. desember 2007, skal fortolkes slik at de er til hinder for at et særskilt søksmål anlagt av en tilbyder som har interesse i å oppnå en bestemt kontrakt, og som har lidt eller vil kunne lide skade som følge av en påstått overtredelse av EU-retten på området for offentlige kontrakter eller bestemmelsene til gjennomføring av denne retten, som tar sikte på å utelukke en annen tilbyder, avvises fra realitetsbehandling under anvendelse av nasjonale prosessuelle bestemmelser som fastsetter en prioritert behandling av det særskilte søksmålet inngitt av denne andre tilbyderen. 2) Artikkel 267 TEUV skal fortolkes slik at den er til hinder for en bestemmelse i nasjonal rett, for så vidt som denne bestemmelsen fortolkes slik at en avdeling i en domstol som treffer
avgjørelse
i siste instans, som ikke mener å være enig i den linje som legges i en
avgjørelse
truffet av denne domstolens plenarforsamling, for så vidt angår et juridisk spørsmål som vedrører fortolkningen eller gyldigheten av EU-retten, skal henvise dette spørsmålet til plenarforsamlingen, og således er forhindret i å inngi en anmodning om prejudisiell
avgjørelse
til Domstolen. 3) Artikkel 267 TEUV skal fortolkes slik at en avdeling i en domstol som treffer
avgjørelse
i siste instans, etter å ha mottatt Den europeiske unions domstols svar på sine spørsmål vedrørende fortolkning av EU-retten som den hadde forelagt, eller når det i praksis fra Den europeiske unions domstol allerede foreligger et entydig svar på dette spørsmålet, selv skal gjøre alt som er nødvendig for at denne fortolkningen av EU-retten gjennomføres. Underskrifter ECLI:EU:C:2016:199 11