C-70/06 Kommisjonen mot Portugal – tvangsmulkt for manglende oppfyllelse

DOMSTOLENS DOM (Første avdeling) 10. januar 2008 ( *1 ) "Traktatbruddsdom – dom for traktatbrudd – manglende oppfyllelse – økonomisk sanksjon I sak C-70/06, Søksmål i henhold til artikkel 228 EF for manglende oppfyllelse av forpliktelser, anlagt 7. februar 2006, Kommisjonen for De europeiske fellesskap representert ved X. Lewis, A. Caeiros og P. Andrade, som partsrepresentanter, med delgivningsadresse i Luxembourg, saksøkeren mot Den portugisiske republikk, representert ved ved L. Fernandes, P. Fragoso Martins og J. de Oliveira, som partsrepresentanter, med delgivningsadresse i Luxembourg saksøkte RETTENS KJENNELSE DOMSTOLEN (første avdeling) sammensatt av avdelingsleder P. Jann og dommerne A. Tizzano (refererende dommer) Tizzano (refererende dommer), Schintgen, Borg Barthet og Levits, dommere Generaladvokat: Mazák M. Ferreira, ekspedisjonssjef, for justitiesekretæren, etter den skriftlige forhandling og rettsmøtet den 5. juli 2007 og etter at generaladvokaten har fremsatt sitt forslag til

avgjørelse

den 9. oktober 2007 har Domstolen avsagt følgende dom Rettens dom I sin begjæring har Kommisjonen for De europeiske fellesskap nedlagt følgende påstand – Det fastslås at Den portugisiske republikk har tilsidesatt sine forpliktelser etter EF-traktatens artikkel 228 nr. 1 ved ikke å ha truffet de nødvendige tiltak for å etterkomme dom av 14. oktober 2004 i sak C-275/03, Kommisjonen mot Portugal (ikke publisert i Sml.). – Den portugisiske republikk dømmes til å betale til Kommisjonen, til kontoen for "De europeiske fellesskaps egne inntekter", en tvangsmulkt på 21450 euro for hver dags forsinkelse med å iverksette de tiltak som er nødvendige for å oppfylle dommen i Kommisjonen mot Portugal, fra datoen for forkynnelsen av denne dom og frem til datoen for oppfyllelse av dommen i Kommisjonen mot Portugal. – Den portugisiske republikk betaler saksomkostningene. Den portugisiske republikk betaler saksomkostningene. Tredje, fjerde og sjette betraktning i fortalen til rådsdirektiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og forskrifter om anvendelsen av klageprosedyrer ved tildeling av offentlige varekjøps- og bygge- og anleggskontrakter ( EFT L 395, s. 33 ): "[F]or å kunne konkurrere om offentlige kontrakter på fellesskapsplan kreves det en betydelig økning av garantiene for åpenhet og ikke-diskriminering, og for å være effektiv er det avgjørende at det finnes effektive og raske rettsmidler i tilfelle brudd på fellesskapsretten om offentlige kontrakter eller på de nasjonale regler som gjennomfører denne retten. [Fraværet av eller utilstrekkelige effektive rettsmidler i visse medlemsstater avskrekker Fellesskapets foretak i disse stater fra å henvende seg til de berørte offentlige oppdragsgivere; de berørte medlemsstater bør derfor avhjelpe denne situasjon. [Det er viktig å sikre at det i alle medlemsstater finnes egnede framgangsmåter som gjør det mulig å oppheve ulovlige beslutninger og yte erstatning til personer som er blitt skadelidende som følge av en overtredelse." Artikkel 1 nr. 1 i direktiv 89/665 fastsetter følgende "Medlemsstatene skal treffe de nødvendige tiltak for å sikre at det, når det gjelder framgangsmåter for tildeling av offentlige kontrakter som faller inn under virkeområdet for direktiv 71/305/EØF og 77/62/EØF, kan inngis klage over beslutninger truffet av offentlige oppdragsgivere på en effektiv måte og særlig så raskt som mulig i samsvar med vilkårene fastsatt i de etterfølgende artikler, særlig artikkel 2 nr. 7, med den begrunnelse at slike beslutninger er i strid med fellesskapsretten om offentlige kontrakter eller nasjonale regler som gjennomfører denne rett." Artikkel 2 nr. 1 i direktiv 89/665 lyder som følger "Medlemsstatene skal sikre at de tiltak som treffes med hensyn til klageprosedyrene nevnt i artikkel 1, omfatter de nødvendige fullmakter til å [...] c) å tilkjenne erstatning til skadelidte personer." Bakgrunn for saken Dommen i Kommisjonen mot Portugal I avsnitt 1 i domskonklusjonen i dommen i Kommisjonen mot Portugal uttalte og avgjorde Domstolen følgende "Ved å unnlate å oppheve lovdekret nr. 48 051 av 21. november 1967, som gjør erstatning for brudd på fellesskapsretten om offentlige kontrakter eller på de nasjonale bestemmelser som gjennomfører den, betinget av at skadelidte beviser at de ulovlige handlinger er begått uaktsomt eller forsettlig, har Den portugisiske republikk ikke oppfylt sine forpliktelser etter [direktiv 89/665/EØF] artikkel 1 nr. 1 og artikkel 2 nr. 1 bokstav c). Den administrative prosedyre Ved brev av 4. november 2004 anmodet Kommisjonen Den portugisiske republikk om å meddele hvilke tiltak den hadde vedtatt eller hadde til hensikt å vedta for å endre nasjonal lovgivning for å etterkomme dommen i Kommisjonen mot Portugal. I sitt svar av 19. november 2004 anførte Den portugisiske republikk i hovedsak at et nylig regjeringsskifte hadde ført til en forsinkelse i vedtakelsen av de tiltak som var nødvendige for å etterkomme dommen i Kommisjonen mot Portugal. Medlemsstaten oversendte også Kommisjonen et lovutkast som opphever lovdekret nr. 48 051 og fastsetter nye rettsregler for den portugisiske stats og andre berørte offentlige organers ansvar utenfor kontraktsforhold, og anmodet Kommisjonen om å uttale seg om hvorvidt løsningene som er vedtatt i dette lovutkast, oppfyller kravene til en korrekt og fullstendig gjennomføring av direktiv 89/665. Den 21. mars 2005 sendte Kommisjonen et formelt varselbrev til de portugisiske myndigheter der den for det første anførte at det regjeringsskifte som hadde funnet sted, i henhold til Domstolens rettspraksis ikke kunne begrunne manglende overholdelse av forpliktelsene og fristene i direktiv 89/

665For det andre bemerket Kommisjonen i samme brev at det nevnte lovutkast, som dessuten ennå ikke var vedtatt av Assembleia da República (parlamentet), uansett ikke var i samsvar med direktiv 89/

665Kommisjonen var ikke tilfreds med Den portugisiske republikkens svar av 25. mai 2005, og sendte 13. juli 2005 en grunngitt uttalelse til Den portugisiske republikk, der den anførte at medlemsstaten ikke hadde oppfylt sine forpliktelser etter artikkel 228(1) EF ved å unnlate å treffe de nødvendige tiltak for å etterkomme dommen i Kommisjonen mot Portugal. Kommisjonen oppfordret medlemsstaten til å rette seg etter den grunngitte uttalelsen innen to måneder etter at den hadde mottatt den. I sitt svar av 12. desember 2005 på den grunngitte uttalelsen forklarte Den portugisiske republikk at lovforslag nr. 56/X av 7. desember 2005 om statens og andre offentlige organers ansvar utenfor kontraktsforhold (heretter "lovforslag nr. 56/X"), som opphever lovdekret nr. 48 051, allerede var oversendt parlamentet for endelig vedtakelse, og at det var anmodet om at det ble satt på dagsordenen for denne forsamling som et prioritert og presserende punkt. Ettersom Kommisjonen mente at Den portugisiske republikk fortsatt ikke hadde etterkommet dommen i Kommisjonen mot Portugal, anla Kommisjonen det foreliggende søksmål den 7. februar 2006. Traktatbruddet Partenes anførsler Kommisjonen anser at siden Den portugisiske republikk ikke har opphevet lovdekret nr. 48 051, har den ikke truffet de tiltak som er nødvendige for å etterkomme dommen i Kommisjonen mot Portugal. For å etterkomme dommen har den portugisiske regjering begrenset seg til å vedta lovforslag nr. 56/X. Dette lovforslag er imidlertid ennå ikke vedtatt av parlamentet, og dets innhold oppfyller uansett ikke kravene til en korrekt og fullstendig gjennomføring av direktiv 89/665. Den portugisiske republikk gjør gjeldende at søksmålet er grunnløst i den utstrekning ordningen som er fastsatt i lovforslag nr. 56/X, til tross for at det ennå ikke er endelig vedtatt av parlamentet, utgjør en korrekt gjennomføring av direktiv 89/665 og sikrer fullt samsvar med de forpliktelser som følger av dommen i Kommisjonen mot Portugal. Medlemsstaten gjør også gjeldende at den alltid har hatt en "fast intensjon" om å innføre en ordning for offentligrettslige organers erstatningsansvar som er i samsvar med kravene i direktiv 89/665, men at konstitusjonelle vanskeligheter, hvis art og betydning i det minste må utgjøre en formildende omstendighet, har hindret den i å nå dette mål. Endelig gjør Republikken Portugal gjeldende at artikkel 22 og 271 i grunnloven og den nye forvaltningsprosesslov i tilstrekkelig grad sikrer etterlevelse av dommen i Kommisjonen mot Portugal, i den utstrekning disse bestemmelser allerede fastsetter statens erstatningsansvar for skade forårsaket av handlinger begått av dens tjenestemenn og ansatte. Domstolens bemerkninger I punkt 1 i domskonklusjonen i Kommisjonen mot Portugal la EFTA-domstolen til grunn at Den portugisiske republikk ikke hadde oppfylt sine forpliktelser etter artikkel 1 nr. 1 og artikkel 2 nr. 1 bokstav c) i direktiv 89/665/EØF ved å unnlate å oppheve lovdekret nr. 48

051I forbindelse med denne traktatbruddsak er det nødvendig å fastslå om lovdekret nr. 48 051 er opphevet for å kunne avgjøre om Den portugisiske republikk har truffet de tiltak som er nødvendige for å etterkomme denne dom. I denne sammenheng vises det til at det følger av fast rettspraksis at den relevante frist for å fastslå om det foreligger en traktatbruddsforpliktelse etter artikkel 228 EF, er utløpet av den frist som er fastsatt i den begrunnede uttalelse som er avgitt i henhold til denne bestemmelse (dom av 12. juli 2005 i sak C-304/02, Kommisjonen mot Frankrike, ECR I-6263 , avsnitt 30, av 18. juli 2006, sak C-119/04, Kommisjonen mot Italia, [SML. 2006 S. I-6885 avsnitt 27, og av 18. juli 2007, sak C-503/04, Kommisjonen mot Tyskland, ECR I-6153 avsnitt 19). I den foreliggende sak er det ikke omtvistet at Den portugisiske republikk ennå ikke hadde opphevet lovdekret nr. 48 051 ved utløpet av fristen fastsatt i den begrunnede uttalelse som ble oversendt den 13. juli 2005. Det må derfor konkluderes med at Den portugisiske republikk har tilsidesatt sine forpliktelser etter artikkel 228(1) EF ved ikke å ha truffet de nødvendige tiltak for å etterkomme dommen i Kommisjonen mot Portugal. Denne konklusjon kan ikke endres av argumentet fra Den portugisiske republikk om at konstitusjonelle vanskeligheter hindret den i endelig å vedta en lovtekst som opphever lovdekret nr. 48 051, og dermed i å etterkomme dommen i Kommisjonen mot Portugal. Det er fast rettspraksis at en medlemsstat ikke kan påberope seg bestemmelser, praksis eller omstendigheter i sin nasjonale lovgivning for å rettferdiggjøre manglende oppfyllelse av forpliktelser etter fellesskapsretten (se Kommisjonen mot Tyskland, avsnitt 38 av 18. juli 2007, og den rettspraksis som det vises til der). Den portugisiske republikks argument om at andre bestemmelser i nasjonal rett hjemler statlig erstatningsansvar for skade forårsaket av handlinger utført av dens tjenestemenn og agenter, kan heller ikke godtas. Som EFTA-domstolen allerede har lagt til grunn i avsnitt 33 i dommen i Kommisjonen mot Portugal, har denne omstendighet ingen betydning for den krenkelse som består i å opprettholde lovdekret nr. 48 051 i den nasjonale rettsorden. Eksistensen av slike bestemmelser kunne derfor ikke garantere oppfyllelsen av denne dom. Følgelig har Den portugisiske republikk ikke oppfylt sine forpliktelser etter artikkel 228 nr. 1 EF ved å unnlate å treffe de nødvendige tiltak for å etterkomme dommen i Kommisjonen mot Portugal, og følgelig ved å unnlate å oppheve lovdekret nr. 48 051, som gjør erstatning for brudd på fellesskapsretten om offentlige kontrakter eller på nasjonale regler som gjennomfører den, betinget av at skadelidte kan bevise at de ulovlige handlinger er begått uaktsomt eller forsettlig. Den økonomiske sanksjonen Argumenter fra partene Under henvisning til beregningsmåten som er fastsatt i meddelelse 96/C 242/07 av 21. august 1996 om gjennomføringen av artikkel [228] EF ( EFT 1996 C 242, s. 6 ("1996-meldingen") og meddelelse 97/C 63/02 av 28. februar 1997 om metoden for fastsettelse av bøter ilagt i henhold til artikkel [228] EF ( EFT C 63, s. 2 ("1997-meddelelsen"), anmoder Kommisjonen om at Den portugisiske republikk dømmes til å betale en tvangsmulkt på 21450 euro for hver dag med forsinkelse med å etterkomme dommen i Kommisjonen mot Portugal, fra den dag dommen ble avsagt til den dag overtredelsen er brakt til opphør. Kommisjonen anser at ileggelse av tvangsmulkt er den mest egnede sanksjon for å bringe den konstaterte overtredelse til opphør så snart som mulig. Tvangsmulktens størrelse skal beregnes ved å multiplisere et grunnbeløp på 500 euro med en koeffisient på 11 (på en glideskala fra 1 til 20) som gjenspeiler overtredelsens grovhet, en koeffisient på 1 (på en glideskala fra 1 til 3) som gjenspeiler overtredelsens varighet, og en koeffisient på 3,9 (beregnet på grunnlag av bruttonasjonalproduktet i Den portugisiske republikk og antallet stemmer denne medlemsstat har i Rådet) som gjenspeiler dens betalingsevne. Republikken Portugal gjør gjeldende at det tvangsmulktbeløp som Kommisjonen har foreslått, er åpenbart uforholdsmessig i forhold til omstendighetene i den foreliggende sak og ikke er i samsvar med EFTA-domstolens rettspraksis på dette punkt. Medlemsstatens innsigelser gjelder særlig to aspekter ved metoden for beregning av tvangsmulkten. For det første utgjør alvorlighetskoeffisienten på 11 som Kommisjonen har anvendt, en for høy straff for en medlemsstats påståtte delvise overtredelse på området offentlige anskaffelser, når det i forbindelse med en traktatbruddsbehandling som gjelder mer sensitive områder enn dette, som blant annet folkehelse (dom 4. juli 2000, sak C-387/97, Kommisjonen mot Hellas, ECR I, s. 5047 ) eller miljø (dom av 25. november 2003, sak C-278/01, Kommisjonen mot Spania, ECR I, s. 14141 ), hadde foreslått tyngdekoeffisienter på henholdsvis 6 og 4. Følgelig bør EFTA-domstolen i den foreliggende sak fastsette tvangsmulkten på grunnlag av en koeffisient som ikke bør overstige

4For det andre må, i samsvar med punkt 13.3 i Kommisjonens meddelelse om anvendelsen av artikkel 228 EF (SEC(2005) 1658, "meddelelsen fra 2005"), perioden som skal tas i betraktning i den foreliggende sak for å vurdere om de aktuelle nasjonale bestemmelser er i strid med direktiv 89/665, fastsettes på årlig basis, og ikke, som Kommisjonen krever, på daglig basis. Republikken Portugal gjør også gjeldende at EFTA-domstolen, uavhengig av reduksjonen av tvangsmulktens størrelse og fastsettelsen av dens hyppighet på årsbasis, bør suspendere anvendelsen av denne tvangsmulkt inntil lovforslag nr. 56/X trer i kraft. Denne mulighet er fastsatt i punkt 13.4 i meldingen fra 2005, som fastsetter at EFTA-domstolen i unntakstilfeller kan utsette tvangsmulkten dersom en medlemsstat allerede har truffet alle nødvendige tiltak for å etterkomme en dom som fastslår en traktatbruddsdom, men hvor det er uunngåelig at det vil gå en viss tid før det nødvendige resultat oppnås. Den portugisiske republikk er av den oppfatning at dette er tilfellet i den foreliggende sak. Domstolens bemerkninger Ettersom EFTA-domstolen har lagt til grunn at Den portugisiske republikk ikke har oppfylt dommen i Kommisjonen mot Portugal, kan den i henhold til artikkel 228(2) tredje punktum EF ilegge den et engangsbeløp og/eller en tvangsmulkt. Det bemerkes i denne sammenheng at det er opp til EFTA-domstolen å fastsette de økonomiske sanksjoner som skal ilegges i hvert enkelt tilfelle på grunnlag av de konkrete omstendigheter i saken (dom 12. juli 2005, Kommisjonen mot Frankrike, avsnitt 86, og dom 14. mars 2006, sak C-177/04, Kommisjonen mot Frankrike, ECR I, s. 2461 Sml. s. 2461, avsnitt 58). Som det fremgår av avsnitt 25 i denne dom, krever Kommisjonen i den foreliggende sak at Den portugisiske republikk ilegges en tvangsmulkt. Dette krav er basert på den beregningsmetode som Kommisjonen fastsatte i sine meddelelser fra 1996 og 1997. Det skal også bemerkes at disse to meddelelser er erstattet av meddelelsen fra 2005, som i henhold til avsnitt 25 i denne gjelder for beslutninger om å bringe saker inn for EFTA-domstolen etter artikkel 228 EF som Kommisjonen har truffet fra 1. januar 2006. I den forbindelse bør det innledningsvis bemerkes at Kommisjonens påstand ikke er bindende for EFTA-domstolen, og at den bare er et nyttig sammenligningsgrunnlag (se Kommisjonen mot Hellas, avsnitt 80, og Kommisjonen mot Spania, avsnitt 4). På samme måte er retningslinjer som de som er inntatt i Kommisjonens meddelelser, ikke bindende for EFTA-domstolen, men bidrar til å sikre åpenhet, forutberegnelighet og rettssikkerhet i forbindelse med denne institusjons handlinger (se i denne retning Kommisjonen mot Frankrike, dom 12. juli 2005, avsnitt 85, og Kommisjonen mot Frankrike, dom 14. mars 2006, avsnitt 70). EFTA-domstolen har også bemerket at en dom som ilegger en tvangsmulkt og/eller et engangsbeløp, må legge et økonomisk press på en medlemsstat som har unnlatt å etterkomme en dom i en traktatbruddsak, for å oppmuntre den til å bringe den konstaterte overtredelse til opphør. Følgelig må de økonomiske sanksjoner som ilegges, fastsettes i lys av graden av press som er nødvendig for å få den berørte medlemsstat til å endre sin atferd (se, i denne retning, Kommisjonen mot Frankrike, dom 12. juli 2005, avsnitt 91, og Kommisjonen mot Frankrike, dom 14. mars 2006, avsnitt 59 og 60). I den foreliggende sak skal det bemerkes at under rettsmøtet 5. juli 2007 bekreftet representanten for Den portugisiske republikk at lovdekret nr. 48 051 fortsatt var i kraft på dette tidspunkt. Ettersom den aktuelle overtredelse har fortsatt frem til EFTA-domstolens prøving av de faktiske forhold, må det legges til grunn at den Portugisiske Republiks ileggelse av tvangsmulkt, slik Kommisjonen har anmodet om, utgjør et middel som er egnet til å få medlemsstaten til å treffe de nødvendige tiltak for å etterkomme dommen i Kommisjonen mot Portugal (se i denne retning Kommisjonen mot Frankrike, avsnitt 31, Kommisjonen mot Frankrike, avsnitt 21, og Kommisjonen mot Italia, avsnitt 33). Når det gjelder beregningsmåten for en slik tvangsmulkt, er det opp til EFTA-domstolen, under utøvelsen av sitt skjønn, å fastsette tvangsmulkten på en slik måte at den for det første er tilpasset omstendighetene og for det andre står i forhold til den konstaterte overtredelse og den berørte medlemsstats betalingsevne (se blant annet Kommisjonen mot Frankrike, avsnitt 103, dom av 12. juli 2005, og Kommisjonen mot Frankrike, avsnitt 61, dom av 14. mars 2006). Ut fra dette synspunkt er de grunnleggende kriterier som må tas i betraktning for å sikre tvangsmiddelkarakteren til en tvangsmulkt med sikte på en ensartet og effektiv anvendelse av fellesskapsretten, i prinsippet lovbruddets varighet, dets grovhet og den berørte medlemsstats betalingsevne. Ved anvendelsen av disse kriterier må det særlig tas hensyn til konsekvensene av manglende etterlevelse for private og offentlige interesser og til hvor mye det haster med å få den berørte medlemsstat til å oppfylle sine forpliktelser (se blant annet Kommisjonen mot Frankrike, dom 12. juli 2005, avsnitt 104, og Kommisjonen mot Frankrike, dom 14. mars 2006, avsnitt 62). Når det for det første gjelder overtredelsens grovhet og, mer spesifikt, konsekvensene for private og offentlige interesser av manglende etterlevelse av dommen i Kommisjonen mot Portugal, må det bemerkes at retten til å konkurrere om offentlige kontrakter på fellesskapsplan, i samsvar med det som er angitt i tredje betraktning i fortalen til direktiv 89/665, krever en betydelig utvidelse av garantiene om åpenhet og ikke-diskriminering. For at denne utvidelse skal være effektiv, er det avgjørende at effektive og raske rettsmidler er tilgjengelige i tilfelle av brudd på fellesskapsretten om offentlige kontrakter eller på de nasjonale regler som gjennomfører denne rett. For dette formål pålegger direktivet artikkel 1 nr. 1 medlemsstatene en plikt til å sikre at det finnes effektive og raske rettsmidler mot ulovlige beslutninger truffet av offentlige oppdragsgivere, mens artikkel 2 nr. 1 bokstav c) i direktivet understreker betydningen av å etablere nasjonale prosedyrer for å tilkjenne erstatning til borgere som har lidd skade som følge av en slik overtredelse. Den portugisiske republikk har unnlatt å oppheve lovdekret nr. 48 051, som gjør tilkjenning av erstatning betinget av at skadelidte kan bevise at de ulovlige handlinger ble begått ved uaktsomhet eller forsett som kan tilskrives en portugisisk stat eller de berørte offentlige organer, må anses som alvorlig i den utstrekning det, selv om den ikke gjør det umulig for enkeltpersoner å få adgang til domstolene, har den virkning, som generaladvokaten anfører i punkt 51 i sitt forslag til

avgjørelse

, å gjøre slik adgang til domstolene vanskeligere og mer byrdefull, og dermed utgjør en hindring for den fulle effektivitet av Fellesskapets politikk på området for offentlige anskaffelser. Det må imidlertid bemerkes at koeffisienten på 11 (på en glideskala fra 1 til 20) som Kommisjonen har anvendt i denne sak, synes å være for streng, og at en koeffisient på 4 bedre gjenspeiler hvor alvorlig den aktuelle overtredelse er. For det andre, når det gjelder koeffisienten knyttet til overtredelsens varighet, kan Kommisjonens forslag om å sette den til 1 ikke godtas. Det fremgår av saksdokumentene at denne koeffisient ble beregnet på grunnlag av den tid som gikk fra dommen i Kommisjonen mot Portugal ble avsagt til nærværende sak ble anlagt. Det bemerkes at varigheten av overtredelsen må vurderes i forhold til det tidspunkt da EFTA-domstolen vurderte de faktiske forhold, og ikke i forhold til det tidspunkt da Kommisjonen brakte saken inn for EFTA-domstolen (se i denne retning Kommisjonen mot Frankrike, dom av 14. mars 2006, avsnitt 71). I den foreliggende sak har Den portugisiske republikks manglende oppfyllelse av sin forpliktelse til å etterkomme ovennevnte dom i Kommisjonen mot Portugal vart i mer enn tre år, tatt i betraktning den betydelige tid som har gått siden 14. oktober 2004, da denne dom ble avsagt. På denne bakgrunn synes en koeffisient på 2 (på en glideskala fra 1 til 3) å være mer egnet til å ta hensyn til overtredelsens varighet. For det tredje, når det gjelder Kommisjonens forslag om å multiplisere et grunnbeløp med en koeffisient basert på den berørte medlemsstats bruttonasjonalprodukt og antall stemmer den har i Rådet, er denne koeffisient i prinsippet en passende gjenspeiling av medlemsstatens betalingsevne, samtidig som den opprettholder en rimelig forskjell mellom de ulike medlemsstater (se, i denne retning, Kommisjonen mot Hellas, avsnitt 88, Kommisjonen mot Spania, avsnitt 59, og Kommisjonen mot Frankrike, avsnitt 109, dom 12. juli 2005). Koeffisienten på 3,9 som Kommisjonen foreslår i den foreliggende sak, gjenspeiler imidlertid ikke i tilstrekkelig grad utviklingen i de faktorer som ligger til grunn for vurderingen av Den portugisiske republikks betalingsevne, særlig når det gjelder veksten i landets bruttonasjonalprodukt. Som det fremgår av punkt 18.1 i meldingen fra 2005, bør denne koeffisient derfor økes fra 3,9 til 4,

04På samme måte bør grunnbeløpet som multiplikasjonskoeffisientene skal anvendes på, fastsettes til 600 euro, i samsvar med den indeksering av beløpet på 500 euro som Kommisjonen fastsatte i punkt 15 i nevnte melding for å ta hensyn til inflasjonen siden den ble offentliggjort i 1997. I lys av det ovenstående gir en multiplikasjon av grunnbeløpet på 600 euro med koeffisientene 4 for lovbruddets grovhet, 2 for lovbruddets varighet og 4,04 for den berørte medlemsstats betalingsevne et beløp på 19392 euro per dag med forsinkelse. Dette beløp må anses som passende i lys av formålene med tvangsmulkten som angitt i avsnitt 35 i denne dom. Når det gjelder fastsettelsen av tvangsmulktens varighet, må det i den foreliggende sak, som gjelder oppfyllelse av en dom fra EFTA-domstolen som krever en lovendring, anses hensiktsmessig å anvende tvangsmulkten i form av dagbøter (se i denne retning Kommisjonen mot Frankrike, dom 14. mars 2006 (avsnitt 77)). Endelig kan ikke Den portugisiske republikks anførsler om EFTA-domstolens mulighet til å utsette tvangsmulkten i denne sak, slik det er fastsatt i punkt 13.4 i meldingen fra 2005, godtas. Uavhengig av det faktum at, som det fremgår av avsnitt 34 i denne dom, denne meddelelse ikke er bindende for EFTA-domstolen, er det tilstrekkelig å konstatere at de tiltak som er nødvendige for å etterkomme dommen i Kommisjonen mot Portugal, i motsetning til det som kreves etter punkt 13.4 for å fastsette en slik utsettelse, uansett ikke er blitt vedtatt. I lys av alle disse bemerkninger bør Republikken Portugal dømmes til å betale Kommisjonen, til kontoen for "Det europeiske fellesskaps egne inntekter", en tvangsmulkt på 19392 euro for hver dag den er forsinket med å treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre full oppfyllelse av dommen i Kommisjonen mot Portugal, beregnet fra forkynnelsen av denne dom til dommen er fullt ut oppfylt. Saksomkostninger i forbindelse med saken I henhold til prosessreglementet artikkel 69 nr. 2 pålegges den tapende part å betale saksomkostninger dersom det er nedlagt påstand om dette. Ettersom Kommisjonen har nedlagt påstand om saksomkostninger og Den portugisiske republikk har tapt, pålegges den å betale saksomkostningene. På grunnlag av det ovenstående fastsetter Domstolen (Første avdeling) følgende 1) Den portugisiske republikk har tilsidesatt sine forpliktelser etter artikkel 228 nr. 1 EF ved ikke å ha truffet de nødvendige tiltak for å etterkomme dom av 14. oktober 2004 i sak C-275/03, Kommisjonen mot Portugal, og følgelig ved ikke å ha opphevet lovdekret nr. 48 051 av 21. november 1967, som gjør erstatning for brudd på fellesskapsretten om offentlige kontrakter eller på nasjonale bestemmelser som gjennomfører denne, betinget av at skadelidte kan bevise at de ulovlige handlinger er begått uaktsomt eller forsettlig. 2) Republikken Portugal betaler til Kommisjonen for De europeiske fellesskap, til kontoen "Det europeiske fellesskaps egne inntekter", en tvangsmulkt på 19392 euro for hver dag den er forsinket med å treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre full oppfyllelse av dommen av 14. oktober 2004 i saken Kommisjonen mot Portugal, regnet fra forkynnelsen av denne dom og frem til full oppfyllelse av nevnte dom av 14. oktober 2004. 3) Den portugisiske republikk betaler saksomkostninger. Underskrifter ( *1 ) – Saksspråk: portugisisk. Øverst på siden