C-71/92 Kommisjonen mot Spania om unntak og forhandlet prosedyre

Nøkkelord

1. Tilnærming av lovgivningene

• fremgangsmåter ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter og offentlige varekontrakter
• direktiv 71/305 og 77/62
• anvendelsesområde
• inngåelse av kontrakter etter forhandlet prosedyre
• bevis for tilbydernes kapasitet
• sikkerhet som skal stilles av tilbyderne
• tekniske spesifikasjoner (Rådets direktiv 71/305 og 77/62) 2. Tilnærming av lovgivningene
• fremgangsmåter ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter
• direktiv 71/305
• anvendelsesområde
• henvisning til artikkel 2 i direktiv 71/304 [Rådets direktiv 71/304, art. 2, nr. 2, og direktiv 71/305, art. 1, bokstav a)]

Sammendrag

1En medlemsstat tilsidesetter de forpliktelser den har i henhold til direktiv 71/305 og 77/62 om samordning av fremgangsmåtene med hensyn til inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter og ved offentlige varekontrakter, dersom den

• fra anvendelsesområdet for den nasjonale lovgivningen om det offentliges inngåelse av avtaler unntar disposisjoner som myndighetene inngår med private, og som vedrører goder eller rettigheter hvis omsetning er regulert ved lov, eller produkter hvis omsetning er kontrollert, monopolisert eller forbudt, ettersom slike unntak ikke er blant dem som uttømmende og uttrykkelig er tillatt i henhold til direktiv 77/62, og de særlige forholdene ved slike innkjøp ikke kan medføre at de avtaler de gir anledning til, faller helt utenfor bestemmelsene om det offentliges inngåelse av avtaler
• fra anvendelsesområdet for den nasjonale lovgivningen om det offentliges inngåelse av avtaler unntar de avtaler som i henhold til lov uttrykkelig er unntatt, ettersom de ovennevnte direktiver inneholder en uttømmende og uttrykkelig oppregning av de unntak som er tillatt i henhold til dem, og direktiver skal gjennomføres med bestemthet og klarhet, noe som ikke er tilfellet med en formulering som gir grunnlag for å anta at det kan innføres andre unntak enn dem som er tillatt i henhold til direktivene, og som er gjentatt i den nasjonale lovgivningen
• tillater at det inngås kontrakter etter forhandlet prosedyre i andre tilfeller enn dem som uttømmende er oppregnet i direktivene, eller med hensyn til anvendelsen av forhandlet prosedyre fastsetter mindre strenge betingelser enn dem som er fastsatt i direktivene
• med henblikk på beviset for tilbydernes rettsevne fastsetter regler om at det kan kreves fremlagt bevismidler som ikke er blant dem som i henhold til direktivene kan kreves fremlagt
• for virksomheter fra de øvrige medlemsstatene som velger visse av de i direktiv 71/305 omhandlede muligheter for å bevise sin kapasitet, oppstiller betingelser som ikke er fastsatt i direktivet
• med henblikk på klassifikasjonen av entreprenører treffer bestemmelse om at det særlig tas hensyn til antall ansatte, utstyr samt de økonomiske midler som entreprenøren disponerer over på det nasjonale området, selv om det i henhold til direktiv 71/305 ikke kan oppstilles slike kriterier
• ikke anerkjenner verdien av sertifikater som attesterer kapasiteten for virksomheter, og som er utstedt av myndighetene i andre medlemsstater, slik direktivene krever
• kun fritarer entreprenører hvis kapasitet fremgår av at de er oppført på landets egne lister over anerkjente entreprenører, fra å stille sikkerhet
• for så vidt angår de tekniske spesifikasjoner vedrørende offentlige varekontrakter ikke overholder den preferanserekkefølge for standarder som er fastsatt i direktiv 77/62.

2Det følger av henvisningen i artikkel 1 bokstav a) i direktiv 71/305 – med henblikk på definisjonen av de offentlige bygge- og anleggskontrakter som direktivet omfatter – til artikkel 2 i direktiv 71/304 om opphevelse av begrensninger i den frie utveksling av tjenester innen området bygge- og anleggskontrakter og ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter gjennom agenturer og filialer, at direktivet ikke får anvendelse på kontrakter vedrørende industrielle anlegg av mekanisk, elektrisk eller energiproduserende art, med unntak av den del av disse anlegg som er å betrakte som byggevirksomhet, samt kontrakter vedrørende utgravningsarbeider, sjaktboringer, mudringsarbeider og fjerning av fyllmasse med henblikk på utvinning av mineralprodukter (gruvedrift).

Dommens premisser

1Ved stevning inngitt til Domstolens justiskontor den 6. mars 1992 har Kommisjonen for De europeiske fellesskap i medhold av EØF-traktatens artikkel 169 reist søksmål med påstand om at det fastslås at Kongeriket Spania har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til EØF-traktatens artikkel 30 og 59, Rådets direktiv 71/305/EØF av 26. juli 1971 om samordning av fremgangsmåtene med hensyn til inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT 1971 II, s. 613) og Rådets direktiv 77/62/EØF av 21. desember 1976 om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige innkjøp (EFT 1977 L 13, s. 1), ved å opprettholde visse bestemmelser som holder visse forhold utenfor anvendelsesområdet for den nasjonale lovgivningen om det offentliges inngåelse av avtaler, visse bestemmelser som hjemler mulighet for å inngå kontrakter etter forhandlet prosedyre, visse bestemmelser om regler for deltakelse og kriterier for kvalitativ utvelgelse, visse bestemmelser om tekniske regler og visse bestemmelser om tildelingskriterier.

2Direktiv 71/305 og 77/62 er i spansk rett blitt gjennomført ved kongelig dekret nr. 931/1986 av 2. mai 1986 om endring av loven om statens inngåelse av avtaler (Ley de Contratos del Estado, heretter kalt «LCE», BOE nr. 114 av 13.5.1986, s. 16920) og ved kongelig dekret nr. 2528/1986 av 28. november 1986 om endring av de alminnelige bestemmelsene om statens inngåelse av avtaler (Reglamento General de Contratación del Estado, heretter kalt «RGCE», BOE nr. 297 av 12.12.1986, s. 40546).

3Da Kommisjonen fant at en rekke bestemmelser i LCE og RGCE samt andre bestemmelser som kunne ha betydning for det offentliges anleggs- og innkjøpsvirksomhet i Spania, og som finnes i lovbekjentgjøringen om lokale ordninger (Real Decreto Legislativo nr. 781/1986 av 18.4.1986, BOE nr. 96 og 97 av 22. og 23.4.1986), lov av 24. november 1939 om regulering og beskyttelse av nasjonal industri (Jefatura del Estado, BOE av 15.12.1939, heretter kalt «lov av 24. november 1939») og kongelig dekret nr. 946/1978 av 14. april 1978 om en prosedyre med henblikk på vurdering av og kontroll med farmasøytiske ytelser (BOE nr. 108 av 8.5.1978, heretter kalt «kongelig dekret nr. 946/1978»), var i strid med henholdsvis traktatens artikkel 30 og 59 og/eller direktiv 71/305 og 77/62, innledet Kommisjonen den i traktatens artikkel 169 fastsatte prosedyre overfor Kongeriket Spania og har deretter reist foreliggende sak for Domstolen.

4Under saken for Domstolen har Kommisjonen frafalt søksmålet for så vidt som det var anlagt til prøving av loven av 24. november 1939 og av artikkel 11 i kongelig dekret nr. 946/1978, ettersom de nevnte bestemmelsene nettopp var blitt opphevet.

5De nasjonale bestemmelsene Domstolen heretter skal ta stilling til, er følgende:

• LCEs artikkel 2 nr. 3 og RGCEs artikkel 2 nr. 3, hvorved visse disposisjoner som myndighetene inngår med private, holdes utenfor anvendelsesområdet for de nasjonale bestemmelsene om offentlige varekontrakter og følgelig utenfor anvendelsesområdet for direktiv 77/62.
• LCEs artikkel 2 nr. 8 og RGCEs artikkel 2 nr. 8, hvorved «avtaler som i henhold til lov uttrykkelig er unntatt», holdes utenfor anvendelsesområdet for de nasjonale bestemmelsene om offentlige bygge- og anleggskontrakter og følgelig for de to direktivenes anvendelsesområde.
• LCEs artikkel 29a nr. 1, pkt. 1 og 3, og RGCEs artikkel 93b, hvoretter visse avtaler ikke er omfattet av den plikt til offentliggjøring i De europeiske fellesskapers Tidende som er fastsatt i artikkel 12 i direktiv 71/305.
• Visse nasjonale bestemmelser vedrørende inngåelse av kontrakter etter forhandlet prosedyre, som påstås å være i strid med bestemmelsene i de to direktiver, nærmere bestemt LCEs artikkel 39 nr. 1, pkt. 1, 2, 7 og 8, og artikkel 87 nr. 4, pkt. 1, 2 og 5, RGCEs artikkel 117 og 247 samt artikkel 120 i lovbekjentgjøringen om lokale ordninger.
• Visse nasjonale bestemmelser som i strid med de to direktiver og med traktatens artikkel 30 og 59 fastsetter kvalifikasjonskrav og reglene om virksomheters deltakelse i offentlige avtaler, nærmere bestemt RGCEs artikkel 24 nr. 1, pkt. 1, artikkel 25 nr. 1, pkt. 1 og 3, artikkel 284 nr. 5, artikkel 287 nr. 2, artikkel 312 nr. 2, artikkel 320 nr. 3, pkt. 5, og artikkel 341.
• RGCEs artikkel 244, som inneholder visse regler innen det tekniske området, og som påstås å være i strid med artikkel 7 i direktiv 77/62.

6Hva angår nærmere saksforhold, rettssaksforløp samt partenes anførsler og argumenter, vises det til rettsmøterapporten. Disse omstendighetene omtales derfor kun i det følgende i den utstrekning det er nødvendig for forståelsen av Domstolens argumentasjon. LCEs artikkel 2 nr. 3 og RGCEs artikkel 2 nr. 3

7Kommisjonen har anført at den omstendighet at «disposisjoner som myndighetene inngår med private, og som vedrører goder eller rettigheter hvis omsetning er regulert ved lov ('mediatizado'), samt produkter hvis omsetning er kontrollert ('intervenidos'), monopolisert ('estancados') eller forbudt ('prohibidos')», er unntatt fra anvendelsesområdet for de nasjonale bestemmelsene om offentlige avtaler, jf. LCEs artikkel 2 nr. 3 og RGCEs artikkel 2 nr. 3, innebærer at de nevnte bestemmelsene er i strid med direktiv 77/62 i to henseender. For det første er de nevnte bestemmelsene så generelle og ordlyden så uklar at de skaper rettslig usikkerhet og derfor ikke oppfyller kravet om korrekt gjennomføring av direktivet. For det andre utelukkes fra direktivets anvendelsesområde offentlige varekontrakter som etter direktivet ikke lovlig kan utelukkes.

8Til støtte for at de omtvistede bestemmelsene er forenlige med direktiv 77/62, har den spanske regjering særlig gjort gjeldende at LCEs artikkel 2 nr. 3 og den tilsvarende bestemmelsen i RGCE er henvisninger som kun kan anvendes og få rettsvirkninger i tilknytning til de lovbestemmelsene de henviser til. I motsetning til hva Kommisjonen har anført, innebærer de nevnte bestemmelsene at rettssikkerheten økes, ettersom bestemmelsene inneholder en uttømmende oppregning av de avtaler som er utelukket fra anvendelsesområdet, og det etter bestemmelsene kreves at utelukkelser skal være fastsatt ved lov.

9Denne argumentasjonen kan ikke tas til følge.

10Det fremgår således av niende betraktning til direktiv 77/62 at «det er viktig at det fastsettes unntakstilfeller der man kan unnlate å bringe foranstaltningene til samordning av fremgangsmåtene til anvendelse, men ... ikke mindre viktig uttrykkelig å begrense disse tilfellene.» Det må derfor fastslås at de eneste lovlige unntakene fra anvendelsesområdet for direktiv 77/62 er dem som uttømmende og uttrykkelig er oppregnet i direktivet.

11Det må i den forbindelsen fastslås at artikkel 2 nr. 2 og artikkel 3 i direktiv 77/62, som inneholder en oppregning av de offentlige varekontraktene som direktivet ikke får anvendelse på, ikke omfatter avtaler vedrørende de produktene som omhandles i henholdsvis LCEs artikkel 2 nr. 3 og RGCEs artikkel 2 nr.

3Som Kommisjonen for øvrig med rette har understreket, er ingen av de unntakene som er tillatt i henhold til direktivet, definert i forhold til arten av det aktuelle produktet eller de rettsreglene som gjelder med hensyn til dets omsetning. Dette er imidlertid ikke tilfellet med de omtvistede spanske bestemmelsene. 12 Bestemmelsene kan derfor ikke antas å være en korrekt gjennomføring av direktiv 77/62 i spansk rett. Dette bekreftes av at den spanske regjering uten å henvise til konkrete lovbestemmelser har opplyst at i medhold av de omtvistede bestemmelsene er avtaler vedrørende produkter som f.eks. legemidler, frimerker, stempelpapir, tobakk, elektrisk energi og gass unntatt fra anvendelsesområdet for bestemmelsene vedrørende offentlige avtaler.

13For det andre har den spanske regjering gjort gjeldende at de nevnte bestemmelsene er begrunnet i henhold til andre fellesskapsrettslige bestemmelser, og særlig traktatens artikkel 36, artikkel 90 nr. 2, og artikkel 223. 14 Heller ikke dette argumentet kan tas til følge.

15Det bemerkes at riktignok skal nasjonale bestemmelser som får anvendelse på omsetningen av bestemte produkter, og som i medhold av ovennevnte traktatbestemmelser er forenlige med fellesskapsretten, også overholdes ved inngåelsen av offentlige varekontrakter. Denne omstendigheten kan imidlertid ikke begrunne at anvendelsen av reglene om inngåelse av slike avtaler uten videre og generelt kan utelukkes for slike produkter. 16 Den spanske regjering har for det tredje anført at den i LCEs artikkel 2 nr. 3 og den tilsvarende bestemmelsen i RGCE fastsatte utelukkelsen av visse avtaler kan være begrunnet i henhold til artikkel 6 nr. 1 bokstav b) i direktiv 77/62, hvoretter oppdragsgiverne kan inngå varekontrakter uten å anvende fremgangsmåtene med åpen eller begrenset anbudskonkurranse som er fastsatt i artikkel 4 nr. 1 og 2 «ved innkjøp av varer hvis fremstilling eller levering av tekniske eller kunstneriske årsaker eller av årsaker som vedrører beskyttelsen av en enerettighet, kun kan overlates én bestemt leverandør».

17Hertil bemerkes det kun at selv om de avtalene som faller inn under den nevnte bestemmelsen, ikke skal inngås under anvendelse av fremgangsmåtene med åpen eller begrenset anbudskonkurranse, er de ikke unntatt fra direktivets anvendelsesområde, men er i henhold til direktivets artikkel 4 nr. 3 underlagt bestemmelsene i direktivets artikkel 7 om felles regler på det tekniske området.

18Det følger av det anførte at Kommisjonens påstand vedrørende LCEs artikkel 2 nr. 3 og RGCEs artikkel 2 nr. 3 er begrunnet. LCEs artikkel 2 nr. 8 og RGCEs artikkel 2 nr. 8

19Kommisjonen har anført at LCEs artikkel 2 nr. 8 og RGCEs artikkel 2 nr. 8, som fra anvendelsesområdet for de nasjonale bestemmelsene om offentlige avtaler unntar «avtaler som i henhold til lov uttrykkelig er unntatt», er enda et eksempel på en generell unntaksbestemmelse som er i strid med så vel direktiv 71/305 som direktiv 77/62.

20Heroverfor har den spanske regjering gjort gjeldende at de omtvistede bestemmelsene kun er henvisninger som ikke i seg selv er i strid med fellesskapsretten. 21 Dette argumentet kan ikke tas til følge.

22Som Domstolen har fastslått i denne dommens premiss 10, er de eneste lovlige unntakene fra anvendelsesområdet for direktiv 77/62 dem som uttømmende og uttrykkelig er oppregnet i direktivet. Denne bemerkningen gjelder også med hensyn til direktiv 71/305, hvis syvende betraktning svarer til den ovennevnte niende betraktning til direktiv 77/62.

23For det andre bemerkes at ifølge Domstolens faste praksis (jf. bl.a. dom av 28.2.1991, sak C-131/88, Kommisjonen mot Tyskland, Sml. I, s. 825, premiss 6) forutsetter gjennomføringen i nasjonal rett av et direktiv ikke nødvendigvis at direktivets bestemmelser gjengis ordrett på en bestemt måte i uttrykkelige særbestemmelser, men avhengig av direktivets innhold er det tilstrekkelig at det foreligger et generelt rettslig grunnlag som sikrer at direktivet etterleves fullt ut og med bestemthet og klarhet, slik at de personer som er omfattet av direktivet, i den utstrekning det ved direktivet tilsiktes å skape rettigheter for den enkelte, settes i stand til å få fullt kjennskap til sine rettigheter og om nødvendig håndheve disse rettighetene ved en nasjonal domstol. Disse betingelsene om klarhet og bestemthet gjør seg særlig gjeldende når det som i foreliggende sak dreier seg om gjennomføring i nasjonal rett av unntak fra eller fravikelser av den ordning som er fastsatt i et direktiv.

24Videre bemerkes at som Kommisjonen har påpekt og den spanske regjering ikke har bestridt, er alle de unntakene som uttømmende og uttrykkelig er oppregnet i direktiv 71/305 og 77/62, blitt gjengitt i uttrykkelige særbestemmelser i LCE og RGCE. En bestemmelse som åpner for at det kan fastsettes andre unntak i henhold til andre lover, kan derfor skape en uklar rettstilstand som innebærer at de berørte personene ikke kan få utvetydig kjennskap til sine rettigheter og forpliktelser.

25Det må heretter fastslås at de generelle unntaksbestemmelsene i LCEs artikkel 2 nr. 8 og i RGCEs artikkel 2 nr. 8, hvorved det henvises til andre, ikke nærmere spesifiserte lover, ikke utgjør en gjennomføring i nasjonal rett som fullt ut oppfyller kravene om at den rettstilstand som tilsiktes med direktivene, skal være klar og sikker (jf. bl.a. dom av 6.5.1980, sak 102/79, Kommisjonen mot Belgia, Sml. s. 1473, premiss 11). 26 Kommisjonens påstand vedrørende disse bestemmelsene må derfor likeledes tas til følge. LCEs artikkel 29a nr. 1, pkt. 1 og 3, og RGCEs artikkel 93b

27Kommisjonen har gjort gjeldende at direktiv 71/305 ikke inneholder unntaksbestemmelser tilsvarende bestemmelsene i LCEs artikkel 29a nr. 1, pkt. 1 og 3, og RGCEs artikkel 93b, hvoretter den plikten til offentliggjøring i De europeiske fellesskapers Tidende som er fastsatt i artikkel 12 i direktiv 71/305, ikke omfatter kontrakter «vedrørende industrielle anlegg av mekanisk, elektrisk eller energiproduserende art, med unntak av den del av disse anlegg som er å betrakte som byggevirksomhet» og kontrakter «vedrørende utgravningsarbeider, sjaktboringer, mudringsarbeider og fjerning av fyllmasse med henblikk på utvinning av mineralprodukter (gruvedrift)». Ettersom de fastsatte unntakene er uttømmende, er de aktuelle nasjonale bestemmelsene i strid med direktiv 71/305. 28 Den spanske regjering har bestridt at de aktuelle kontraktene er omfattet av anvendelsesområdet for direktiv 71/305. Den har bl.a. anført at de aktuelle kontraktene ikke er «offentlige bygge- og anleggskontrakter», slik disse er definert i direktivets artikkel 1 bokstav a). 29 Dette synspunktet må tas til følge.

30Det fremgår således av artikkel 1 bokstav a) i direktiv 71/305 at med «offentlige bygge- og anleggskontrakter» i henhold til direktivet forstås kontrakter «som til gjenstand har en av de former for virksomhet som faller inn under artikkel 2 i Rådets direktiv [71/304/EØF] av 26. juli 1971 om opphevelse av begrensninger i den frie utveksling av tjenester innen området bygge- og anleggskontrakter, og ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter gjennom agenturer og filialer» (EFT 1971 II, s. 610). I henhold til sistnevnte direktivs artikkel 2 nr. 2 får direktivet nettopp ikke anvendelse på de bygge- og anleggsarbeidene som omhandles i de omtvistede spanske bestemmelsene.

31Kommisjonen har imidlertid gjort gjeldende at henvisningen i artikkel 1 bokstav a) i direktiv 71/305 til artikkel 2 i direktiv 71/304 må forstås slik at den kun omfatter bestemmelsens nr.

1Kommisjonen har nærmere anført at direktiv 71/304, som gjentar det i traktatens artikkel 59 fastsatte prinsippet om opphevelse av begrensningene av den frie utveksling av tjenester, ikke kan begrense anvendelsesområdet for direktiv 71/305, særlig fordi artikkel 2 nr. 2 i direktiv 71/304 etter utløpet av overgangsperioden er blitt uten enhver selvstendig betydning, ettersom Domstolen har fastslått at traktatens artikkel 59 er umiddelbart anvendelig.

32Denne argumentasjonen kan ikke tas til følge.

33Som generaladvokaten har bemerket i punkt 27 i sitt forslag til

avgjørelse

, gjelder traktatens forbud mot restriksjoner på den frie utveksling av tjenester riktignok i prinsippet for alle områder innen fellesskapsretten, men det tilkommer Rådet å supplere dette forbudet, som følger umiddelbart av traktaten, med samordnings- og harmoniseringsregler for de nasjonale bestemmelsene som ikke er i strid med forbudet, og således å fastlegge anvendelsesområdet for slike regler.

34Det følger av det anførte at Kommisjonens påstand vedrørende LCEs artikkel 29a nr. 1, pkt. 1 og 3, og RGCEs artikkel 93b ikke kan tas til følge. LCEs artikkel 37 nr. 1, pkt. 1, 2, 7 og 8, og artikkel 87 nr. 4, pkt. 1, 2 og 5, RGCEs artikkel 117 og 247 samt artikkel 120 i lovbekjentgjøringen om lokale ordninger

35Kommisjonen har anført at de forskjellige bestemmelsene i spansk lovgivning som åpner for at det kan inngås kontrakter etter forhandlet prosedyre – det vil si for offentlige bygge- og anleggskontrakter: LCEs artikkel 37 nr. 1, pkt. 1, 2, 7 og 8, og RGCEs artikkel 117 nr. 1, pkt. 1, 2, 7 og 8, og for offentlige varekontrakter: LCEs artikkel 87 nr. 4, pkt. 1, 2 og 5, og RGCEs artikkel 247 nr. 4, pkt. 1, 2 og 5, samt artikkel 120 nr. 1, pkt. 1, 2 og 6, i lovbekjentgjøringen om lokale ordninger – er i strid med henholdsvis artikkel 9 i direktiv 71/305 og artikkel 6 i direktiv 77/62, ettersom de tilfellene som er oppregnet i de spanske bestemmelsene, ikke eller ikke nøyaktig svarer til dem som er oppregnet i de to nevnte direktivbestemmelsene.

36Hertil bemerkes først at bestemmelsene i artikkel 9 i direktiv 71/305 og artikkel 6 i direktiv 77/62, som tillater fravikelser fra de reglene som skal sikre at de traktatfestede rettighetene i sektoren for offentlige bygge- og anleggskontrakter og for offentlige varekontrakter blir virksomme, skal tolkes innskrenkende (jf. for så vidt angår artikkel 9 i direktiv 71/305 dom av 10.3.1987, sak 199/85, Kommisjonen mot Italia, Sml. s. 1039, premiss 14). Av samme grunn må de nevnte bestemmelsene, som fastlegger de tilfellene der det kan inngås kontrakter etter forhandlet prosedyre, betraktes som uttømmende.

37Det fremgår imidlertid av den sammenligningen av de omtvistede spanske bestemmelsene med de relevante bestemmelsene i EF-direktivene som generaladvokaten har foretatt i punkt 37–59 i sitt forslag til

avgjørelse

, at det etter de spanske bestemmelsene kan inngås kontrakter etter forhandlet prosedyre i tilfeller som ikke er fastsatt i direktivene, og at det med hensyn til anvendelsen av fremgangsmåten med forhandlet prosedyre gjelder mindre strenge betingelser enn dem som følger av de tilsvarende direktivbestemmelsene. 38 Kommisjonens påstand vedrørende de omtvistede spanske bestemmelsene om inngåelse av kontrakter etter forhandlet prosedyre må derfor tas til følge. RGCEs artikkel 24 nr. 1, pkt. 1, og artikkel 25 nr. 1, pkt. 1 og 3

39Kommisjonen har gjort gjeldende at de bevismidlene som i henhold til RGCEs artikkel 25 nr. 1, pkt. 1 og 3, kreves fremlagt for å godtgjøre at tilbyderne – som fastsatt i RGCEs artikkel 24 nr. 1, pkt. 1 – har status som juridisk person og har rettsevne, ikke er omhandlet i bestemmelsene i direktiv 71/305 og 77/62 og derfor ikke kan begrunne at tilbydere som ikke oppfyller de nevnte betingelsene, utelukkes fra deltakelse. Kommisjonen har videre anført at for så vidt som de nevnte bestemmelsene omfatter bygge- og anleggskontrakter, er de også i strid med traktatens artikkel 59, ettersom de kun omfatter utenlandske virksomheter eller pålegger dem ytterligere byrder i forhold til dem de allerede må bære i sitt opprinnelsesland, og som ikke er begrunnet i noe allment hensyn.

40Domstolen finner at dette klagepunktet reelt sett kun vedrører bestemmelsene i RGCEs artikkel 25 nr. 1, pkt. 1 og 3, ettersom de inneholder visse nærmere regler om beviset for tilbydernes rettsevne. Under den muntlige forhandlingen innrømmet Kommisjonen for øvrig uttrykkelig at den ikke bestrider at kravet om at tilbyderne skal ha rettsevne, i seg selv er forenlig med fellesskapsretten.

41Som påstanden heretter er avgrenset, bemerkes at Domstolen allerede i dom av 10. februar 1982 (sak 76/81, Transporoute, Sml. s. 417, premiss 9) har fastslått at ifølge direktiv 71/305 kan medlemsstatene kun kreve andre opplysninger enn dem som uttrykkelig er nevnt i direktivet, med henblikk på vurderingen av virksomhetenes finansielle og økonomiske evne, jf. direktivets artikkel

25Denne bemerkningen gjelder analogt med hensyn til direktiv 77/62, der de relevante bestemmelsene i det vesentlige svarer til bestemmelsene i direktiv 71/305.

42Det må imidlertid fastslås at de dokumentene som i den forbindelsen kreves fremlagt i henhold til RGCEs artikkel 25 nr. 1, pkt. 1 og 3, ikke har til formål å bevise virksomhetenes finansielle og økonomiske evne og heller ikke er blant dem som i henhold til andre relevante bestemmelser i de to direktiver kan kreves fremlagt. 43 Påstanden vedrørende overtredelsen av direktiv 71/305 og 77/62 må heretter tas til følge, og det er således unødvendig å ta stilling til om de omtvistede bestemmelsene også er i strid med traktatens artikkel 59. RGCEs artikkel 284 nr. 5

44Kommisjonen har anført at bestemmelsen i RGCEs artikkel 284 nr. 5, hvoretter det kreves at entreprenører fra andre medlemsstater som vil godtgjøre sin kapasitet på annen måte enn i form av oppføring i Spania på den i artikkel 28 nr. 1 i direktiv 71/305 fastsatte offisielle listen over anerkjente entreprenører, skal fremlegge et av Det rådgivende utvalg for offentlige avtaler utstedt sertifikat som attesterer at de ikke er oppført på listen, eller at denne oppføringen midlertidig er suspendert eller er blitt slettet, med hensyn til entreprenørens valg mellom de nevnte fremgangsmåtene innebærer en betingelse som ikke er fastsatt i direktiv 71/305, og som derfor er i strid med direktivet. En slik betingelse er for øvrig også i strid med traktatens artikkel 59, ettersom den pålegger de berørte entreprenørene en administrativ byrde som medfører at deres rett til å godtgjøre sin kapasitet på annen måte enn i form av en klassifikasjon, blir uten innhold.

45Hertil bemerkes først at intet i artikkel 28 i direktiv 71/305 gir holdepunkter for å anta at det kan kreves at entreprenører som er etablert i andre medlemsstater, skal være oppført på den offisielle listen over anerkjente entreprenører i den ordregivende medlemsstaten. Tvert imot har virksomheter som er oppført på en offisiell liste i en medlemsstat, i henhold til bestemmelsens nr. 3 innenfor de i artikkelen fastsatte rammer rett til i forhold til oppdragsgiver i en annen medlemsstat å anvende oppføringen på en slik liste som et alternativt middel til å bevise at de oppfyller de kvalitative kriteriene i direktivets artikkel 23–26 (jf. Transporoute-dommen, premiss 12 og 13, og dom av 9.7.1987, forente saker 27/86, 28/86 og 29/86, CEI, Sml. s. 3347, premiss 24). Virksomhetene kan således velge å bevise sin kapasitet enten i kraft av en slik oppføring eller av de i direktivets artikkel 23–26 omtalte bevismidlene og dokumentene.

46Det må videre fastslås at valget mellom disse mulighetene i direktiv 71/305 ikke er knyttet til en betingelse som den som er fastsatt i RGCEs artikkel 284 nr. 5, og at det i sistnevnte bestemmelse omhandlede sertifikatet ikke er blant de dokumentene som virksomheter som vil bevise sin kapasitet på annen måte enn i form av oppføring på en offisiell liste over anerkjente entreprenører, kan anmodes om å fremlegge. 47 Kommisjonens påstand om at direktiv 71/305 er tilsidesatt, må heretter tas til følge, og det er således unødvendig å ta stilling til om den omtvistede spanske bestemmelsen også er i strid med traktatens artikkel 59. RGCEs artikkel 287 nr. 2

48Kommisjonen har anført at bestemmelsen i RGCEs artikkel 287 nr. 2 er i strid med direktiv 71/305 og traktatens artikkel 59, ettersom det der heter at det med henblikk på klassifikasjonen av entreprenører i Spania «særlig [tas] hensyn til antall ansatte, utstyr samt de økonomiske midler som entreprenøren til stadighet disponerer over på spansk område».

49Hertil bemerkes først at det i artikkel 28 nr. 4 i direktiv 71/305 bestemmes at: «For oppføring av de andre medlemsstatenes entreprenører på en slik liste [offisiell liste over anerkjente entreprenører], kan det ikke kreves andre bevismidler og erklæringer enn dem som kreves av landets egne entreprenører, og i hvert tilfelle ikke andre enn dem som er fastsatt i artikkel 23 til 26.»

50Det må videre fastslås at det i henhold til sistnevnte bestemmelser ikke kan kreves fremlagt bevismidler eller erklæringer vedrørende de forholdene som er omtalt i RGCEs artikkel 287 nr.

2Med hensyn til bestemmelsene i artikkel 26 bokstav c) og d) i direktiv 71/305, som den spanske regjering har påberopet seg, bemerkes at selv om det etter disse bestemmelsene kan kreves en erklæring som angir det utstyret, materiellet og den tekniske utrustningen som entreprenøren vil disponere over til utførelse av det aktuelle arbeidet, eller en erklæring som angir det årlige gjennomsnittet av ansatte ved virksomheten gjennom de siste tre år og antallet ledere i samme tidsrom, sondres det etter bestemmelsene ikke mellom om de aktuelle elementene befinner seg på den ordregivende statens område eller ikke. 51 Uten at det er nødvendig å ta stilling til om RGCEs artikkel 287 nr. 2 er i strid med traktatens artikkel 59, må det heretter fastslås at påstanden om at direktiv 71/305 er tilsidesatt, må tas til følge. RGCEs artikkel 312 nr. 2 og artikkel 320 nr. 3, pkt. 5

52For så vidt angår bestemmelsen i RGCEs artikkel 312 nr. 2, bemerkes det kun at den spanske regjering ikke har bestridt at bestemmelsen, som fastlegger beviskraften i Spania av sertifikater om klassifikasjon utstedt av en annen medlemsstat, ikke tar høyde for bestemmelsene i artikkel 26 bokstav b) og d) i direktiv 71/305, og at den spanske bestemmelsen følgelig er i strid med direktivets artikkel 28 nr. 3 første ledd.

53Det samme er tilfellet med hensyn til bestemmelsen i RGCEs artikkel 320 nr. 3, pkt. 5, hvoretter en leverandørs tekniske kapasitet kan godtgjøres ved fremleggelse av kvalitetssertifikater for varer utstedt av offisielle spanske kontrollinstitutter eller -kontorer. Den spanske regjering har innrømmet at bestemmelsen er i strid med artikkel 23 nr. 1 bokstav e) i direktiv 77/62, hvoretter det riktignok kan kreves at det fremlegges slike sertifikater, men ikke at de skal være utstedt av et organ i den medlemsstaten der oppdragsgiver er hjemmehørende. 54 Påstanden vedrørende RGCEs artikkel 312 nr. 2 og artikkel 320 nr. 3, pkt. 5, må heretter tas til følge, og det er således unødvendig å ta stilling til om bestemmelsen i artikkel 320 nr. 3, pkt. 5, også er i strid med traktatens artikkel 30, slik Kommisjonen har gjort gjeldende. RGCEs artikkel 341

55Kommisjonen har anført at bestemmelsen i RGCEs artikkel 341, hvoretter regjeringen kan frita entreprenører som har oppnådd en klassifikasjon i Spania, fra å stille midlertidig sikkerhet dersom de avgir bud vedrørende bygge- og anleggsarbeider, er uforenlig med bestemmelsene i direktiv 71/305 og med traktatens artikkel 59, ettersom en slik fritak er et økonomisk incitament til å bli klassifisert og medfører at entreprenørers rett til å avgi bud i praksis begrenses.

56Hertil bemerkes at som Domstolen har fremhevet i denne dommens premiss 45, kan entreprenører i henhold til direktiv 71/305 godtgjøre sin kapasitet ved hjelp av de bevismidlene som er omtalt i direktivets artikkel 23–26, eller ved at de er oppført på en offisiell liste over anerkjente entreprenører og ikke nødvendigvis listen i den ordregivende medlemsstaten. Det må imidlertid fastslås at utøvelsen av den aktuelle retten hindres av en bestemmelse som RGCEs artikkel 341, hvoretter kun entreprenører som er oppført på en slik liste, kan fritas fra å stille midlertidig sikkerhet. 57 Den spanske regjering har imidlertid gjort gjeldende at formålet med at det stilles midlertidig sikkerhet, svarer til formålet med selve kravet om klassifikasjon, det vil si å skape sikkerhet for at de inngåtte kontraktene oppfylles korrekt. Fritaket kan derfor ikke utvides til også å omfatte entreprenører som har godtgjort sin kapasitet på annen måte enn i form av klassifikasjon. 58 Dette argumentet kan ikke tas til følge.

59Det bemerkes at som Kommisjonen med rette har fremhevet, gir bestemmelsene i artikkel 23 nr. 1 bokstav d) og g) i direktiv 71/305, hvoretter enhver entreprenør som i faglige anliggender har begått en alvorlig feil, eller som ved uriktige erklæringer har begått betydelige feil ved avgivelse av opplysninger vedrørende de krevde kvalitative utvelgelseskriteriene, kan utelukkes fra deltakelse i en anbudskonkurranse, oppdragsgiverne tilstrekkelige midler til at det med samme effektivitet som selve klassifikasjonen eller en trussel om suspensjon kan sikres at de inngåtte avtalene vil bli gjennomført korrekt. Det er derfor ikke nødvendig at det aktuelle fritaket kun omfatter de entreprenørene som har godtgjort sin kapasitet i form av en klassifikasjon i Spania.

60Det følger av det anførte at Kommisjonens påstand vedrørende RGCEs artikkel 341 må tas til følge, og at det således er unødvendig å ta stilling til om bestemmelsen også er i strid med traktatens artikkel 59. RGCEs artikkel 244

61Det må først fastslås at den spanske regjering har innrømmet at bestemmelsen ikke var en korrekt gjennomføring i spansk rett av den preferanserekkefølgen for standarder i forhold til hvilke de tekniske spesifikasjoner vedrørende offentlige varekontrakter skal defineres, jf. artikkel 7 nr. 1 i direktiv 77/62. Den omstendigheten som den spanske regjering har henvist til, nemlig at sistnevnte bestemmelse er blitt vesentlig endret ved Rådets direktiv 88/295/EØF av 22. mars 1988 om endring av direktiv 77/62/EØF om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige innkjøp samt om opphevelse av visse bestemmelser i direktiv 80/767/EØF (EFT L 127, s. 1), og at Kongeriket Spania herved ble innrømmet en ytterligere frist med hensyn til gjennomføringen av direktivet, kan ikke gjøre det således innrømmede traktattbruddet lovlig. Under alle omstendigheter utløp fristen for gjennomføring i spansk rett av direktiv 88/295 den 1. mars 1992.

62Videre bemerkes at det etter RGCEs artikkel 244 nr. 2 kun kreves at det skal angis «eller dermed likestilt» i forbindelse med angivelsen av varemerker, patenter eller typer, mens en slik angivelse i henhold til artikkel 7 nr. 2 i direktiv 77/62 også skal anføres dersom tekniske spesifikasjoner omtaler varer av et bestemt fabrikat eller av bestemt opprinnelse. 63 Kommisjonens påstand vedrørende RGCEs artikkel 244 må heretter tas til følge.

64Det følger av samtlige ovennevnte bemerkninger at det må gis Kommisjonen medhold i dens påstander om at Kongeriket Spania har tilsidesatt direktiv 71/305 og 77/62, dog ikke med hensyn til loven av 24. november 1939, artikkel 11 i kongelig dekret nr. 946/1978, LCEs artikkel 29a nr. 1, pkt. 1 og 3, og RGCEs artikkel 24 nr. 1, pkt. 1, og artikkel 93b.

Avgjørelse om sakskostnader

Sakskostnader

65I henhold til prosessreglementets artikkel 69 nr. 2 skal den parten som taper saken, betale sakskostnadene. Ettersom Kongeriket Spania i alt vesentlig har tapt saken, skal det betale sakskostnadene.

Avgjørelse

På grunnlag av disse premissene uttaler og bestemmer DOMSTOLEN 1) Kongeriket Spania har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til Rådets direktiv 71/305/EØF av 26. juli 1971 om samordning av fremgangsmåtene med hensyn til inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter og Rådets direktiv 77/62/EØF av 21. desember 1976 om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige innkjøp, ved at det

• opprettholder visse bestemmelser som holder visse forhold utenfor anvendelsesområdet for den nasjonale lovgivningen om det offentliges inngåelse av avtaler, nærmere bestemt artikkel 2 nr. 3 og 8 i lov om statens inngåelse av avtaler og artikkel 2 nr. 3 og 8 i de alminnelige bestemmelsene om statens inngåelse av avtaler
• opprettholder visse bestemmelser som hjemler mulighet for å inngå kontrakter etter forhandlet prosedyre, nærmere bestemt artikkel 37 nr. 1, pkt. 1, 2, 7 og 8, og artikkel 87 nr. 4, pkt. 1, 2 og 5, i lov om statens inngåelse av avtaler, artikkel 117 og 247 i de alminnelige bestemmelsene om statens inngåelse av avtaler og artikkel 120 i lovbekjentgjøringen om lokale ordninger
• opprettholder visse bestemmelser om regler for deltakelse og kriterier for kvalitativ utvelgelse, nærmere bestemt artikkel 25 nr. 1, pkt. 1 og 3, artikkel 284 nr. 5, artikkel 287 nr. 2, artikkel 312 nr. 2, artikkel 320 nr. 3, pkt. 5, og artikkel 341 i de alminnelige bestemmelsene om statens inngåelse av avtaler
• opprettholder visse bestemmelser om tekniske regler, nærmere bestemt artikkel 244 i de alminnelige bestemmelsene om statens inngåelse av avtaler. 2) For øvrig frifinnes Kongeriket Spania. 3) Kongeriket Spania betaler sakskostnadene.