Rettslig kjerne
Domstolen avklarte at artikkel 24 i direktiv 93/37 inneholder en uttømmende oppregning av avvisningsgrunner knyttet til entreprenørens faglige kvalifikasjoner, men at en nasjonal registreringsordning ikke nødvendigvis er en ulovlig ny avvisningsgrunn. Et registreringskrav kan aksepteres dersom det bare fungerer som en kontrollmekanisme for å verifisere at det ikke foreligger avvisningsgrunner etter artikkel 24 nr. 1, særlig vedrørende skatter og trygdeavgifter. En slik ordning må imidlertid være forholdsmessig: den må ikke vanskeliggjøre eller forsinke entreprenørens deltakelse i konkurransen eller påføre uforholdsmessige administrative kostnader. Domstolen presiserte også at attester utstedt av kompetente myndigheter i entreprenørens hjemstat etter artikkel 24 nr. 2 skal aksepteres som tilstrekkelig bevis. Nasjonal kontroll kan derfor bare være summarisk og formell. EU-retten er derimot til hinder for at slik kontroll legges til et organ som ikke fremstår som upartisk og nøytralt, eller som foretar materiell prøving av gyldigheten av de utenlandske attestene.
Faktum
Berlaymont 2000 SA gjennomførte i 1994 en anbudskonkurranse om renovering av Berlaymont-bygningen i Brussel. I konkurransegrunnlaget og en senere beriktigelse ble det opplyst at entreprenøren måtte være registrert i Belgia, og at det for anbudets lovlighet var tilstrekkelig å vedlegge kopi av søknad om registrering ved tilbudsinnleveringen. Det belgiske selskapet Bâtiments et Ponts Construction SA og det tyske selskapet WISAG Produktionsservice GmbH deltok gjennom et konsortium. WISAG vedla attester fra tyske skatte- og trygdemyndigheter som viste at selskapet hadde oppfylt sine forpliktelser, men verken WISAG eller konsortiet vedla bevis for belgisk registrering eller søknad om slik registrering innen tilbudsfristen. Søknadene ble sendt inn først etter fristens utløp, og registrering ble gitt etter at kontrakten var tildelt en konkurrent. Etter mislykkede klager og erstatningssøksmål nasjonalt, forela Cour de cassation spørsmålene for EU-domstolen.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i artikkel 24 i direktiv 93/37 og de traktatfestede prinsippene om fri bevegelighet for tjenester. Den uttalte først at et krav om registrering i oppdragsgiverens medlemsstat ikke i seg selv er i strid med EU-retten bare fordi entreprenøren er etablert i en annen medlemsstat. Avgjørende er hva registreringen brukes til. Dersom ordningen bare har til formål å kontrollere at entreprenøren ikke omfattes av avvisningsgrunnene i artikkel 24 nr. 1, særlig manglende oppfyllelse av skatte- og trygdeforpliktelser, kan den godtas.
Domstolen fremhevet samtidig at artikkel 24 nr. 1 inneholder en uttømmende liste over avvisningsgrunner knyttet til faglige kvalifikasjoner. En registreringsordning kan derfor ikke brukes til å innføre nye materielle vilkår utover disse. Kontrollen må holde seg innenfor artikkel 24. Videre må ordningen oppfylle proporsjonalitetskrav: den må ikke vanskeliggjøre eller forsinke entreprenørens deltakelse i konkurransen eller føre til uforholdsmessige administrative kostnader. Domstolen pekte på at det i hovedsaken etter konkurransegrunnlaget var tilstrekkelig å legge ved kopi av registreringssøknaden ved tilbudet, og at tildeling først skulle skje etter at registreringsprosedyren var avsluttet. Dette talte for at selve registreringskravet kunne være forenlig med EU-retten, forutsatt at de nevnte vilkårene var oppfylt, noe den nasjonale domstolen måtte kontrollere.
Når det gjaldt kontrollen av attester fra andre medlemsstater, slo Domstolen fast at artikkel 24 nr. 2 pålegger oppdragsgiver å godta attester fra kompetente myndigheter i hjemstaten som tilstrekkelig bevis. EU-retten utelukker ikke at kontrollen organiseres gjennom et annet organ enn oppdragsgiver, men bare under visse betingelser. Organet må være upartisk og nøytralt. I denne saken besto registreringsutvalget i hovedsak av representanter foreslått av arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner i bygg- og anleggssektoren. Et slikt organ kunne ikke anses tilstrekkelig upartisk, fordi representanter for private interesser kunne påvirke adgangen til markedet for potensielle konkurrenter.
Domstolen presiserte videre at kontrollen av utenlandske attester bare kan være summarisk og formell. Organet kan undersøke om attestene er ekte, nylige og utstedt av tilsynelatende kompetent myndighet. Derimot kan det ikke foreta materiell prøving av om vilkårene for attestene faktisk var oppfylt, fordi dette ville undergrave ordningen i artikkel 24 nr. 2 og i realiteten innføre en ny avvisningsmekanisme i strid med direktivet.
Konklusjon
EU-domstolen kom til at EU-retten ikke er til hinder for et nasjonalt registreringskrav for entreprenører fra andre medlemsstater når kravet bare brukes til å kontrollere avvisningsgrunner etter direktiv 93/37 artikkel 24, og når ordningen er forholdsmessig. Derimot er EU-retten til hinder for at kontrollen av attester fra andre medlemsstater legges til et organ som mangler tilstrekkelig upartiskhet, eller som foretar materiell prøving av slike attester. Den konkrete vurderingen av om den belgiske ordningen oppfylte de akseptable rammene, ble overlatt til den nasjonale domstolen.
Praktisk betydning
Avgjørelsen er viktig for skillet mellom lovlig kvalifikasjonskontroll og ulovlig innføring av nye avvisningsgrunner. Oppdragsgivere kan etter dommen i utgangspunktet benytte nasjonale kontroll- eller registreringsordninger også overfor utenlandske leverandører, men bare dersom ordningen er et praktisk verktøy for å verifisere direktivfestede avvisningsgrunner. Ordningen må være forholdsmessig og kan ikke brukes til å sette til side attestene som leverandøren lovlig har fått fra hjemstatens myndigheter. Dommen illustrerer også kravene til organisatorisk uavhengighet og objektivitet hos organer som håndterer kvalifikasjonskontroll i anskaffelser.
Ofte stilte spørsmål
Godtar dommen at oppdragsgiverstaten krever registrering av en utenlandsk entreprenør?
Ja, men bare når registreringen utelukkende brukes til å kontrollere avvisningsgrunner etter direktiv 93/37 artikkel 24, og ordningen ikke gjør deltakelsen vanskeligere, tregere eller uforholdsmessig kostbar.
Kan nasjonale myndigheter overprøve innholdet i attester fra leverandørens hjemstat?
Nei. Etter dommen kan kontrollen bare være formell og summarisk, for eksempel av ekthet, aktualitet og utstedende myndighets kompetanse. Materiell prøving av grunnlaget for attestene er ikke tillatt.
Dommen i uoffisiell norsk oversettelse
Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.
# DOM AV 15. JULI 2010 ## DOMSTOLENS DOM (Tredje Avdeling) **Sak C-74/09** --- Angående en anmodning om prejudisiell
avgjørelse
i henhold til artikkel 234 EF, inngitt av Cour de cassation (Belgia) ved
avgjørelse
av 22. januar 2009, innkommet til Domstolen den 18. februar 2009, i saken: **Bâtiments et Ponts Construction SA, WISAG Produktionsservice GmbH, tidligere ThyssenKrupp Industrieservice GmbH,** mot **Berlaymont 2000 SA** --- *Prosessspråk: fransk.* --- ## DOMSTOLEN (Tredje Avdeling) sammensatt av avdelingsformann K. Lenaerts og dommerne R. Silva de Lapuerta, E. Juhász (refererende dommer), G. Arestis og J. Malenovský, generaladvokat: J. Kokott justissekretær: fullmektig N. Nanchev, på grunnlag av den skriftlige behandlingen og etter rettsmøtet den 4. mars 2010, etter at det er avgitt innlegg av: – Bâtiments et Ponts Construction SA samt WISAG Produktionsservice GmbH, tidligere Thyssenkrupp Industrieservice GmbH, ved avocats D. Lagasse og E. van Nuffel – Berlaymont 2000 SA ved avocats X. Dieux, J.-P. Gunther, J.-Q. De Cuyper, C. Breuvart og S. Bartholomeeusen – den belgiske regjering ved J.-C. Halleux og C. Pochet, som befullmektigede – den tsjekkiske regjering ved M. Smolek, som befullmektiget – Europa-Kommisjonen ved M. Konstantinidis og J.-B. Laignelot, som befullmektigede, og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til
avgjørelse
i rettsmøtet den 15. april 2010, avsagt følgende --- ## Dom **1** Anmodningen om prejudisiell
avgjørelse
gjelder tolkningen av artikkel 49 EF og 50 EF samt de relevante bestemmelsene, blant annet artikkel 24, i Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT L 199, s. 54). **2** Anmodningen er fremsatt i forbindelse med en tvist mellom på den ene siden Bâtiments et Ponts Construction SA (heretter «BPC»), som er et belgisk selskap, WISAG Produktionsservice GmbH (heretter «WIG»), tidligere ThyssenKrupp Industrieservice GmbH, tidligere WIG Industrieinstandhaltung GmbH, som er et tysk selskap, og på den andre siden Berlaymont 2000 SA (heretter «Berlaymont 2000»), som er et belgisk selskap, vedrørende en beslutning truffet av sistnevnte i sin egenskap av oppdragsgiver om å utelukke fra deltakelse i en offentlig bygge- og anleggskontrakt et konsortium som de to førstnevnte selskapene hadde stiftet med dette formål. --- ## Rettslige bestemmelser ### EU-rettslige bestemmelser **3** De for hovedsaken relevante bestemmelsene i direktiv 93/37, som i mellomtiden er blitt erstattet av Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT L 134, s. 1), er de som er inntatt i direktivets artikkel 6 og direktivets avdeling IV, og særlig i kapittel 2 i nevnte avdeling, som har overskriften «Kriterier for kvalitativ utvelgelse», og som omfatter artikkel 24–29. **4** I artikkel 6 nr. 6 i direktiv 93/37 var følgende fastsatt: > «Oppdragsgiverne skal sørge for at de enkelte entreprenørene ikke utsettes for forskjellsbehandling.» **5** Artikkel 24 i direktiv 93/37 bestemte: > «Fra deltakelse i en anbudskonkurranse kan utelukkes enhver entreprenør: > > a) hvis bo er under konkurs, avvikling, skifte eller tvangsakkord utenfor konkurs, som har innstilt sin næringsvirksomhet eller befinner seg i en lignende situasjon i henhold til en tilsvarende prosedyre som er fastsatt i nasjonal lovgivning > > b) hvis bo er begjært tatt under konkursbehandling eller behandling med henblikk på avvikling, skifte eller tvangsakkord utenfor konkurs eller enhver tilsvarende behandling som er fastsatt i nasjonal lovgivning > > c) som ved en rettskraftig dom er dømt for en straffbar handling som reiser tvil om hans faglige hederlighet > > d) som i forbindelse med utøvelsen av sitt yrke har begått en alvorlig feil som oppdragsgiverne bevislig har konstatert > > e) som ikke har oppfylt sine forpliktelser med hensyn til betaling av bidrag til sosiale trygdeordninger i henhold til rettsreglene i det land der han er etablert, eller i oppdragsgiverens land > > f) som ikke har oppfylt sine forpliktelser med hensyn til betaling av skatter og avgifter i henhold til rettsreglene i det land der han er etablert, eller oppdragsgiverens land > > g) som svikaktig har gitt uriktige opplysninger ved meddelelsen av de opplysninger som kan kreves i henhold til dette kapittel, eller som har unnlatt å gi disse opplysningene. > > Når oppdragsgiveren av entreprenøren krever bevis for at han ikke befinner seg i noen av de situasjoner som er nevnt i litra a), b), c), e) eller f), godkjenner den som tilstrekkelig bevis: > > — i de tilfeller som er nevnt i litra a), b) eller c): fremleggelse av en vandelsattest eller et tilsvarende dokument utstedt av en kompetent rettslig eller administrativ myndighet i hjemlandet eller et senere oppholdsland, hvorav det fremgår at disse kravene er oppfylt > > — i de tilfeller som er nevnt i litra e) eller f): en attest utstedt av den kompetente myndigheten i den aktuelle medlemsstaten. > > Dersom det aktuelle landet ikke utsteder slike dokumenter eller attester, kan disse erstattes av en erklæring under ed, eller i de medlemsstater der edavleggelse ikke finner sted, av en høytidelig erklæring som vedkommende avgir overfor en rettslig eller administrativ myndighet, overfor en notar eller overfor en kompetent faglig organisasjon i hjemlandet eller et senere oppholdsland. > > Medlemsstatene utpeker de myndigheter og organisasjoner som er kompetente til å utstede ovennevnte dokumenter, og underretter straks de øvrige medlemsstatene og Kommisjonen om dette.» **6** Følgende var fastsatt i nevnte direktivs artikkel 25, første og tredje strekpunkt: > «Entreprenører som ønsker å delta i en offentlig bygge- og anleggskontrakt, kan oppfordres til å godtgjøre at de er oppført i det faglige registeret i samsvar med lovgivningen i det land der de er bosatt. Disse faglige registrene er: > > — i Belgia «Registre du Commerce»/«Handelsregister» > > […] > > — i Tyskland «Handelsregister» og «Handwerksrolle».» **7** Samme direktivs artikkel 26 bestemte: > «1. Bevis for entreprenørens finansielle og økonomiske kapasitet kan normalt føres på én eller flere av følgende måter: > > a) relevante erklæringer fra bank > > b) fremleggelse av virksomhetens balanse eller balansesammendrag, dersom offentliggjøring av balansen er foreskrevet i lovgivningen i det land der entreprenøren er etablert > > c) en erklæring om virksomhetens samlede omsetning og dens omsetning i forbindelse med bygge- og anleggsarbeider i de siste tre regnskapsårene. > > 2. Oppdragsgiverne skal i kunngjøringen eller i oppfordringen til å inngi anbud angi hvilken eller hvilke former for dokumentasjon de har valgt, samt hvilken annen dokumentasjon som skal fremlegges utover den som er angitt i nr. 1 litra a), b) og c). > >
3Dersom entreprenøren av gyldig grunn ikke er i stand til å fremlegge den dokumentasjonen som oppdragsgiveren krever, kan han godtgjøre sin økonomiske og finansielle kapasitet ved ethvert annet dokument som oppdragsgiveren finner egnet.» **8** Artikkel 27 i direktiv 93/37 var utformet som følger: > «1. Godtgjørelse av entreprenørens tekniske kapasitet kan skje: > > a) i form av studie- og kvalifikasjonsbevis for entreprenøren og/eller virksomhetens ledere og særlig den eller de personer som er ansvarlige for arbeidenes utførelse > > b) i form av en liste over de arbeider som er utført i løpet av de siste fem år, ledsaget av attester for god utførelse av de viktigste arbeidene. Disse attestene skal angi arbeidets verdi, tidspunkt og sted for utførelsen, og om arbeidet er utført fagmessig og avsluttet tilfredsstillende. Den kompetente myndigheten oversender i påkommende tilfeller disse attestene direkte til oppdragsgiverne > > c) ved en erklæring om det utstyr, det materiell og den tekniske utrustning som entreprenøren kan disponere over til utførelse av det aktuelle arbeidet > > d) ved en erklæring om virksomhetens gjennomsnittlige årlige antall sysselsatte og antall ledere gjennom de siste tre år > > e) ved en erklæring om hvilke teknikere eller tekniske organer, uansett om de hører til virksomheten, entreprenøren kan disponere over til utførelse av arbeidet. > > 2. Oppdragsgiveren skal i kunngjøringen eller i oppfordringen til å inngi anbud angi hvilke av disse formene for dokumentasjon den ønsker forelagt.» **9** I nevnte direktivs artikkel 28 ble det bestemt: > «Oppdragsgiveren kan innenfor rammen av artikkel 24–27 anmode entreprenøren om å supplere eller utdype den fremlagte dokumentasjonen.» **10** Samme direktivs artikkel 29 bestemte: > «1. Medlemsstater som har offisielle lister over godkjente entreprenører, skal tilpasse disse listene etter bestemmelsene i artikkel 24 litra a)–d) og g), og artikkel 25, 26 og 27. > > 2. Entreprenører som er oppført på offisielle lister, kan for hver kontrakt fremlegge for oppdragsgiveren en attest for oppføring utstedt av den kompetente myndigheten. Av attesten skal det fremgå hvilke opplysninger som har dannet grunnlag for oppføring på listen, samt den klassifikasjon som følger av listen. > >
3De kompetente organenes attestasjon av oppføring på offisielle lister utgjør for de øvrige medlemsstatenes oppdragsgivere kun i forhold til artikkel 24 litra a)–d) og g), artikkel 25, artikkel 26 litra b) og c), og artikkel 27 litra b) og d), en formodning om at den aktuelle entreprenøren er kvalifisert til å utføre de arbeider som svarer til hans klassifikasjon. > > Opplysninger som kan utledes av oppføringen på offisielle lister, kan ikke bestrides. Det kan imidlertid for bidrag til trygdeordninger kreves en supplerende attestasjon av enhver oppført entreprenør i forbindelse med hver enkelt kontrakt. > > Ovennevnte bestemmelser anvender oppdragsgiverne i de øvrige medlemsstatene utelukkende på entreprenører som er etablert i den medlemsstaten som har utarbeidet den offisielle listen. > >
4I forbindelse med oppføring av entreprenører fra andre medlemsstater på en offisiell liste kan det ikke kreves andre bevis eller erklæringer enn de som kreves av landets egne entreprenører, og under ingen omstendigheter andre enn de som er fastsatt i artikkel 24–27. > >
5De medlemsstatene som har offisielle lister, er forpliktet til å meddele de øvrige medlemsstatene adressen til det organ som anmodninger om oppføring kan rettes til.» --- ### Nasjonale bestemmelser **11** Den i hovedsaken omhandlede kontrakten var blant annet omfattet av kongelig anordning av 22. april 1977 om offentlige bygge- og anleggskontrakter, offentlige varekontrakter og offentlige tjenestekontrakter (Moniteur belge av 26.7.1977, s. 9539). Denne kongelige anordningens artikkel 15, som er en del av annet avsnitt med overskriften «Utarbeidelse av anbudet», lød slik: > «[…] > >
3En belgisk tilbyder som har ansatte som er omfattet av lov av 27. juni 1969 om endring av lovdekret av 28. desember 1944 om arbeidstakernes sosiale trygd, skal, for at hans anbud skal anses som lovlig, vedlegge det en attest fra det nasjonale kontoret for sosial trygd [Office national de sécurité sociale], som dokumenterer at tilbyderen har betalt bidragene til sosial trygd og sikring av eksistensgrunnlaget, eller fremlegge denne attesten for administrasjonen før åpningen av anbudene […] > >
4En utenlandsk tilbyder skal, for at hans anbud skal anses som lovlig, vedlegge eller før åpningen av anbudene for administrasjonen fremlegge: > > a) en attest utstedt av den kompetente myndigheten, som dokumenterer at han har oppfylt forpliktelsene vedrørende betaling av trygdebidrag i henhold til lovbestemmelsene i det land der han er etablert […] > > […] > >
7En tilbyder skal, for at hans anbud skal anses som lovlig, være registrert som entreprenør i henhold til artikkel 299a i inntektsskatteloven og artikkel 30a i lov av 27. juni 1969 om endring av lovdekret av 28. desember 1944 om arbeidstakernes sosiale trygd.» **12** De nærmere reglene for dette registreringskravet er fastsatt i kongelig anordning av 5. oktober 1978 (Moniteur belge av 7.10.1978, s. 11707, heretter «den kongelige anordningen fra 1978»). **13** Den kongelige anordningens artikkel 2, som er en del av første avsnitt med overskriften «Betingelser for registrering som entreprenør», foreskriver i nr. 1: > «Entreprenører skal oppfylle følgende betingelser for å bli registrert som entreprenør […]: > > […] > >
2De skal for en virksomhet som omhandlet i artikkel 1 være oppført i handels- eller næringsregisteret i samsvar med de gjeldende reglene i den medlemsstaten der de er etablert. > > […] > >
7Dersom det er tale om et selskap, må det i styret eller direktionen eller blant de personer som har rett til å tegne selskapet, ikke være personer som i henhold til kongelig anordning nr. 22 av 24. oktober 1934, nevnt i nr. 6, er avskåret fra å utføre slike oppgaver. > > […] > >
10De må ikke ha gjort seg skyldig i gjentatte eller alvorlige brudd på de skattemessige forpliktelsene innenfor fem år forut for anmodningen om registrering […] > >
11De må på tidspunktet for anmodningen om registrering ikke ha utestående betalinger av skatter, bidrag som innkreves av det nasjonale kontoret for sosial trygd, eller bidrag som innkreves av eller på vegne av fondet til sikring av et eksistensgrunnlag for arbeidere i bygge- og anleggsbransjen [Fonds de sécurité d'existence]; […] > >
12De skal ha tilstrekkelige økonomiske, administrative og tekniske midler til å overholde sine skattemessige og sosiale forpliktelser.» **14** I samsvar med artikkel 8 i den kongelige anordningen fra 1978 skal entreprenøren for å kunne registreres inngi en anmodning til formanden for et organ kalt «registreringsutvalget» i den provinsen der søkeren har sitt hovedforretningssted. Ansvaret for søkere som ikke er etablert i Belgia, ligger hos utvalget i den provinsen der den berørte byggeplassen er lokalisert. **15** I samme kongelige anordnings artikkel 10 bestemmes: > «1. Anmodningen skal vedlegges følgende dokumentasjon for å kunne behandles: > > […] > >
3For alle søkere: kopi av oppføringen i næringsregisteret i samsvar med kravene i etableringslandets lovgivning […] > > […] > >
5For [utenlandske] søkere: attester fra medlemsstatens kompetente myndighet, hvorav det fremgår og hvorved det bekreftes at søkeren ikke har utestående betalinger av henholdsvis skatter eller trygdebidrag i denne medlemsstaten. > > […] > >
2Det registreringsutvalget som omhandles i avsnitt 4 nedenfor, kan kreve at søkeren fremlegger ytterligere dokumentasjon eller ytterligere opplysninger som utvalget finner nyttige for vurderingen av om betingelsene i artikkel 2 nr. 1 er oppfylt. > > […]» **16** Artikkel 16 i den kongelige anordningen fra 1978, som er en del av fjerde avsnitt med overskriften «Registreringsutvalget», foreskriver: > «
1Et registreringsutvalg består av ni medlemmer som av kongen utpekes på følgende måte: > > 1. Tre tjenestemenn utpekes på forslag av henholdsvis: > > a) sosialministeren > > b) finansministeren > > c) sysselsettings- og arbeidsministeren. > > 2. Tre medlemmer utpekes på forslag av de representative arbeidsgiverorganisasjonene i bygge- og anleggsbransjen. > > 3. Tre medlemmer utpekes på forslag av de representative arbeidstakerorganisasjonene i bygge- og anleggsbransjen […] > > 2. Utvalgets formann velges blant de tjenestemenn som er omhandlet i nr. 1 litra a) og b), og som av kongen utpekes til dette formål på forslag av de to nevnte ministrene […]» --- ## Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene **17** Den 18. september 1990 ble Berlaymont 2000 SA stiftet av Régie des Bâtiments, som er en belgisk offentligrettslig juridisk person, og tre kredittinstitusjoner. Berlaymont 2000s selskapsformål var å renovere Berlaymont-bygningen og utarbeide anbudsbetingelsene, programmet samt budsjettet vedrørende renoveringen. Nevnte bygning ble oppført på en byggetomt i Brussel som den belgiske staten kjøpte i 1960, og ble benyttet av Kommisjonens tjenestegrener frem til 1991. Etter ferdigstillelsen av disse renoveringsarbeidene i 2004 ble bygningen på ny tatt i bruk av Kommisjonens tjenestegrener. **18** I 1994 iverksatte Berlaymont 2000 en anbudskonkurranse med henblikk på å gjennomføre disse renoveringsarbeidene, hvis verdi ble anslått til ca. 1 400 000 000 BEF. Berlaymont 2000 utarbeidet i den forbindelsen særlige anbudsbetingelser, og kunngjøringen av anbudskonkurransen ble offentliggjort i De europeiske fellesskaps tidende den 23. desember 1994. I artikkel 1.G i de særlige anbudsbetingelsene ble det videre presisert at «for så vidt angår de arbeider som er gjenstand for denne anbudskonkurransen, skal entreprenøren være registrert i Belgia». **19** Den 16. februar 1995 offentliggjorde Berlaymont 2000 en beriktigelse til kunngjøringen i De europeiske fellesskaps tidende, som inneholdt en rekke ytterligere opplysninger vedrørende betingelsene for registrering av tilbyderne. **20** I denne beriktigelsen ble det presisert at: > «Med hensyn til de arbeider som er gjenstand for denne anbudskonkurransen, skal entreprenøren føre bevis for at han anses å ha oppfylt sine forpliktelser med hensyn til trygd, skatt og moms; dette beviset skal gis i form av en registrering. > > Anmodningen om registrering har hjemmel i den kongelige anordning av 3. oktober 1978. > > Det er for anbudets lovlighet (på tidspunktet for inngivelsen) tilstrekkelig at en kopi av anmodningen om registrering vedlegges anbudet. Det treffes ingen beslutning om tildeling av kontrakten før den kompetente instansen har uttalt seg om anmodningen.» **21** De særlige anbudsbetingelsene ble endret i samsvar med dette og presiserer således at «[i] sitt anbud bekrefter tilbyderen å ha tatt hensyn til beriktigelse nr. 1, idet anbudet ellers er ugyldig». **22** For å kunne delta i anbudskonkurransen stiftet BPC og WIG et konsortium kalt BPC-WIG (heretter «BPC-WIG»). Den 16. mars 1995 innga dette konsortiet et anbud på den aktuelle kontrakten. WIG hadde vedlagt anbudet to attester fra den tyske skatte- og trygdemyndigheten av henholdsvis 4. august 1994 og 3. februar 1995, hvoretter den tyske skattemyndigheten «intet hadde å innvende mot WIGs deltakelse i en offentlig anbudskonkurranse», og at «WIG alltid hadde betalt alle trygdebidrag rettidig». Verken WIG eller BPC-WIG hadde imidlertid vedlagt anbudene noe bevis for sin registrering eller anmodninger om registrering, slik det likevel ble krevd i henhold til belgisk lovgivning. Anmodning om registrering ble av disse to enhetene inngitt etter fristen for inngivelse av anbud, nemlig den 28. april 1995 for BPC-WIGs vedkommende og den 3. mai 1995 for WIGs vedkommende, og registreringen fant sted i juli 1995, det vil si etter tildelingen av kontrakten. BPC var i sin egenskap av belgisk selskap allerede registrert i Belgia. **23** Ved
avgjørelse
av 20. juni 1995 tildelte Berlaymont 2000s styre kontrakten til et konkurrerende konsortium. **24** BPC og WIG innga en administrativ klage over denne tildelingsbeslutningen til Conseil d'État. Ved dom av 10. mars 1999 fastslo den avdelingen ved Conseil d'État som behandlet saken, etter blant annet å ha bemerket at WIG ved inngivelsen av sitt anbud ikke var registrert som entreprenør i samsvar med artikkel 15 nr. 7 i den kongelige anordningen av 22. april 1977 om offentlige bygge- og anleggskontrakter, offentlige varekontrakter og offentlige tjenestekontrakter, at saksøkerne på det tidspunkt da tildelingsbeslutningen ble truffet, var utelukket fra å delta, og avviste klagen. **25** I mellomtiden hadde BPC og WIG den 18. juni 1996 anlagt søksmål ved Tribunal de première instance de Bruxelles med påstand om erstatning for det tap de hadde lidt som følge av at de var blitt utelukket fra kontrakten. Ved dom av 5. november 2002 avviste Tribunal de première instance de Bruxelles saken. Saksøkerne anket denne avgjørelsen ved stevning av 15. april 2003. Cour d'appel de Bruxelles stadfestet førsteinstansens
avgjørelse
ved dom av 14. mars 2007. **26** Den foreleggende retten har i sin kjennelse gjengitt Cour d'appel de Bruxelles' argumentasjon i denne henseende. Den foreleggende retten angir at Cour d'appel de Bruxelles fastslo at ankemotpartene ikke hadde vedlagt sine tilbud de registreringsanmodningene som var nødvendige for WIG og BPC-WIG. De sosiale og skattemessige attestene fra de kompetente tyske myndighetene, som var vedlagt WIG og BPC-WIGs tilbud, hadde ikke registreringsverdi og svarte til en annen fremleggelsesforpliktelse, selv om de også var nødvendige for å oppnå registreringen. Ankemotpartene hadde således tilsidesatt et vesentlig formkrav i belgisk rett, og av denne grunn var deres tilbud en nullitet, noe som automatisk og umiddelbart utelukket dem fra anbudskonkurransen. **27** For så vidt angår det ytterligere registreringskravet, erkjenner Cour d'appel de Bruxelles at artikkel 24 nr. 1 i direktiv 93/37 ikke medtar manglende registrering som en av grunnene til avvisning fra de der angitte kontraktene. Nevnte rett erkjenner likeledes at når oppdragsgiveren i samsvar med samme direktivs artikkel 24 nr. 2 av entreprenøren krever bevis for at han ikke befinner seg i noen av de situasjoner som er nevnt i nr. 1 litra e) eller f), godkjenner den som tilstrekkelig bevis en attest utstedt av den kompetente myndigheten i den aktuelle medlemsstaten. Det er imidlertid Cour d'appel de Bruxelles' oppfatning at andre bestemmelser i direktiv 93/37 gjør det mulig å konkludere med at det ikke var forbudt å stille krav om registrering for ikke å bli utelukket fra deltakelse. **28** Cour d'appel de Bruxelles har i den forbindelsen bemerket at begrunnelsen for registreringsprosedyren var å gjøre det mulig for den belgiske forvaltningen å forsikre seg om at entreprenøren hadde tilstrekkelige økonomiske, administrative og tekniske midler til å sikre overholdelse av sine skattemessige og sosiale forpliktelser. Attestene fra de tyske myndighetene var derfor ikke tilstrekkelige til å gi en slik garanti. Cour d'appel de Bruxelles viser i den forbindelsen til artikkel 26 og 27 samt artikkel 29 nr. 4 i direktiv 93/37, som ifølge denne retten gir oppdragsgiveren mulighet for å kreve bevis og ytterligere attester av entreprenører. Denne retten fant følgelig at det ville være uten relevans å anmode Domstolen om en prejudisiell
avgjørelse
. **29** Idet de ikke fikk medhold i ankesaken, iverksatte BPC og WIG den 28. september 2007 kassasjonsanke til prøving av denne dommen ved Cour de cassation. **30** Ettersom Cour de cassation var i tvil om hvorvidt den i hovedsaken omhandlede lovgivningen var forenelig med EF-traktatens bestemmelser om fri bevegelighet for tjenester og bestemmelsene i artikkel 24 i direktiv 93/37, har den besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: > «1) Er forpliktelsen til å inneha en registrering for å få tildelt en offentlig kontrakt i Belgia, slik det er pålagt ved artikkel 1.G i de særlige anbudsbetingelsene som gjelder i den foreliggende saken, i strid med prinsippet om fri bevegelighet innenfor Den europeiske union og artikkel 24 nr. 2 i Rådets direktiv 93/37 […], dersom den skal tolkes slik at den gir oppdragsgiveren mulighet for å utelukke fra anbudskonkurransen en tilbyder som er utenlandsk entreprenør og som ikke innehar en registrering, men har fremlagt tilsvarende attester fra sin nasjonale administrasjon? > > 2) Er det i strid med prinsippet om fri bevegelighet innenfor Den europeiske union og artikkel 24 nr. 2 i Rådets direktiv 93/37 […] å anerkjenne at en belgisk oppdragsgiver har myndighet til å pålegge utenlandske tilbydere å la en belgisk myndighet — entreprenørregistreringsutvalget — undersøke gyldigheten av de attester som utstedes til dem av de skattemessige og sosiale myndighetene i deres hjemland?» for denne sammenheng. Det bemerkes for øvrig at selv om denne entreprenøren ikke utøvde noen aktivitet i oppdragsgiverens medlemsstat, er det lovlig at myndighetene i denne medlemsstaten ønsker å kunne sikre seg dette.
42En nasjonal lovgivning kan derfor ikke anses for å være i strid med EU-retten utelukkende fordi den med henblikk på slik kontroll også foreskriver et registreringskrav for entreprenører som er etablert i en annen medlemsstat enn den der den offentlige kontrakten gjennomføres.
43For det andre skal det bemerkes at artikkel 24 nr. 1 i direktiv 93/37 ifølge Domstolens praksis inneholder en uttømmende oppregning av de grunner som kan begrunne utelukkelse av en entreprenør fra deltakelse i en kontrakt, hvilke grunner utelukkende gjelder hans faglige kvalifikasjoner. Domstolen har for øvrig tilføyd at medlemsstatene, i tillegg til de avvisningsgrunner som uttrykkelig er oppregnet i denne bestemmelsen, kan fastsette avvisningsgrunner med henblikk på å sikre overholdelsen av likebehandlingsprinsippet og gjennomsiktighetsprinsippet (jf. i denne retning dom av 16.12.2008, sak C-213/07, Michaniki, Sml. I, s. 9999, avsnitt 43, 44 og 47, og av 19.5.2009, sak C-538/07, Assitur, Sml. I, s. 4219, avsnitt 20 og 21).
44Et registreringskrav som det omhandlede i hovedsaken kan ikke anses for å være en avvisningsgrunn utover dem som uttrykkelig er oppregnet i artikkel 24 nr. 1 i direktiv 93/37, dersom det med dette tilsiktes en gjennomføring av denne bestemmelsen, der formålet utelukkende er å kontrollere dokumentasjonen for at den entreprenøren som ønsker å delta i en offentlig kontrakt, ikke er omfattet av en av de nevnte avvisningsgrunner, særlig de som gjelder betaling av trygdeavgifter samt skatter og avgifter.
45I det foreliggende tilfellet skal entreprenøren med henblikk på den aktuelle registreringen, som i saksdokumentene vanligvis kalles «skattemessig registrering», ved den i denne sammenheng kompetente instansen inngi en begjæring ledsaget av de attester som er fastsatt i artikkel 24 nr. 2 i direktiv 93/37, og som kreves i henhold til den gjeldende nasjonale lovgivningen, som fastsetter tilsvarende avvisningsgrunner.
46En entreprenør som er etablert i en annen medlemsstat, skal således for den nevnte instansen fremlegge de attester som er utstedt av myndighetene i den medlemsstaten der entreprenøren er etablert, og som han normalt ifølge den ovennevnte bestemmelsen i direktiv 93/37 skal fremlegge for den aktuelle oppdragsgiveren. Dersom en slik entreprenør dessuten allerede hadde utøvd økonomisk aktivitet i oppdragsgiverens medlemsstat, burde han kunne fremlegge attester utstedt av de kompetente myndighetene i denne medlemsstaten, eller, hvis det ikke foreligger slik aktivitet, være i stand til å bekrefte dette forholdet. Det aktuelle organet skal gjennom utstedelsen av et bevis for registrering attestere at det ikke foreligger avvisningsgrunner, hvilket bevis deretter skal fremlegges for oppdragsgiveren med henblikk på deltakelse i den aktuelle offentlige kontrakten. 47 Når oppdragsgiveren i samsvar med artikkel 24 nr. 2 i direktiv 93/37 av entreprenøren krever bevis for at han ikke befinner seg i noen av de situasjoner som er nevnt i artikkel 24 nr. 1 bokstav e) eller f), godtar den som tilstrekkelig bevis en attest utstedt av den kompetente myndigheten i den aktuelle medlemsstaten.
48Denne bestemmelsen utelukker ikke at det foretas en kontroll av de attester som er fremlagt av entreprenøren, eller av at det ikke foreligger avvisningsgrunner vedrørende denne, før tilbudene åpnes.
49Denne kontrollen skal likevel begrense seg til entreprenørers faglige kvalifikasjoner som omhandlet i artikkel 24 nr. 1 i direktiv 93/37, blant annet for så vidt gjelder oppfyllelsen av deres skatte-, avgifts- og sosiale forpliktelser. Dessuten må kontrollen, som bemerket av generaladvokaten i punkt 52 i forslaget til
avgjørelse
, verken vanskeliggjøre eller forsinke entreprenørens deltakelse i den offentlige anbudskonkurransen eller gi opphav til uforholdsmessige administrative kostnader.
50Det tilkommer den foreleggende retten å avgjøre om registreringskravet som er omhandlet i hovedsaken oppfyller disse betingelsene. 51 Den foreleggende retten skal særlig undersøke om kravene fastsatt i artikkel 2 nr. 1 punkt 7) i den kongelige anordningen fra 1978, hvoretter et selskap der det i styret, ledelsen eller blant de personer som har rett til å tegne selskapet finnes personer som ifølge nasjonal lovgivning er avskåret fra å utføre slike oppgaver, er utelukket fra å delta i en offentlig kontrakt, og i artikkel 2 nr. 1 punkt 12) i den kongelige anordningen fra 1978, der det bestemmes at entreprenørers deltakelse i en offentlig anbudskonkurranse er utelukket dersom de ikke har «tilstrekkelige økonomiske, administrative og tekniske midler til å overholde sine skattemessige og sosiale forpliktelser», og om hvilke saksdokumentene ikke inneholder tilstrekkelig fyldestgjørende opplysninger med henblikk på en vurdering av dette, kan tillates etter artikkel 24 nr. 1 i direktiv 93/37.
52Det fremgår imidlertid av saksdokumentene at den blotte fremleggelsen av registreringsbegjæringen for oppdragsgiveren, ledsaget av inngivelsen av tilbudet, i hovedsaken var tilstrekkelig til å oppfylle den formelle betingelsen for å tillate de berørte entreprenørene å delta i den omtvistede anbudskonkurransen, ettersom kontrakten ikke ville bli tildelt før registreringsprosedyren var avsluttet.
53På bakgrunn av det ovenstående skal det første spørsmålet besvares med at EU-retten skal fortolkes slik at den ikke er til hinder for en nasjonal ordning som den som er omhandlet i hovedsaken, som pålegger en entreprenør etablert i en annen medlemsstat forpliktelsen til i oppdragsgiverens medlemsstat å inneha en registrering om at det ikke foreligger de avvisningsgrunner som er oppregnet i artikkel 24 nr. 1 i direktiv 93/37, for å få tildelt en offentlig kontrakt i sistnevnte medlemsstat, forutsatt at en slik forpliktelse verken vanskeliggjør eller forsinker entreprenørens deltakelse i den aktuelle offentlige anbudskonkurransen, eller gir opphav til uforholdsmessige administrative kostnader, og utelukkende har til formål å etterprøve den interesserte partens faglige kvalifikasjoner som omhandlet i denne bestemmelsen. **Det andre spørsmålet**
54Med dette spørsmålet ønsker den foreleggende retten nærmere bestemt opplyst om de alminnelige EU-rettslige prinsippene vedrørende offentlige kontrakter og artikkel 24 nr. 2 i direktiv 93/37 skal fortolkes slik at de er til hinder for en nasjonal lovgivning, hvoretter et organ som det som er omhandlet i hovedsaken skal foreta kontroll av attester utstedt av skattemyndighetene og de sosiale myndighetene i andre medlemsstater, som dokumenterer at entreprenører etablert i disse medlemsstatene har oppfylt sine forpliktelser på de aktuelle områdene.
55Det skal i den forbindelse bemerkes at bestemmelsene i direktiv 93/37 i prinsippet ikke er til hinder for at nasjonal rett overdrar kontrollen av at det ikke foreligger avvisningsgrunner som omhandlet i direktivets artikkel 24 nr. 1, til et annet organ enn oppdragsgiveren.
56Som bemerket av generaladvokaten i punkt 69 i forslaget til
avgjørelse
, kan en slik kontroll før åpningen av tilbudene vise seg å være hensiktsmessig med henblikk på en korrekt gjennomføring av en offentlig kontrakt. I betraktning av eventuell utilstrekkelig teknisk kunnskap og begrenset organisatorisk kapasitet hos visse oppdragsgivere, som for eksempel en mindre kommune eller et organ med et begrenset antall ansatte, kan det således være nyttig å overlate den administrative behandlingen eller sentrale kontrollen av dokumentasjon vedrørende de faglige kvalifikasjonene hos søkerne om de forskjellige offentlige kontrakter til et spesialisert organ på nasjonalt eller lokalt plan.
57Det kan tilføyes at Domstolen allerede i Michaniki-dommen, under forutsetning av oppfyllelse av noen klare betingelser, har akseptert muligheten for at et annet organ enn oppdragsgiveren kan treffe en beslutning som fører til avvisning av en entreprenør fra en anbudskonkurranse vedrørende en offentlig bygge- og anleggskontrakt. Den omstendighet at saken som ga opphav til den omhandlede dommen, ikke hadde en avvisningsgrunn etter direktiv 93/37 som gjenstand, men en avvisningsgrunn som går utover dem som er fastsatt ved dette direktivet, og som har til formål å sikre overholdelsen av likebehandlingsprinsippet og gjennomsiktighetsprinsippet, er i den henseende uten betydning.
58Det skal videre undersøkes om sammensetningen av og myndigheten til det organet som i henhold til den nasjonale lovgivningen som er omhandlet i hovedsaken har fått overdratt denne kontrollen, er i samsvar med formålet om å sikre overholdelsen av EU-retten vedrørende offentlige kontrakter.
59I denne forbindelse fremgår det for det første av saksdokumentene at de kompetente myndighetene, betegnet «registreringsutvalg», i samsvar med denne lovgivningen opprettes av provinsene og er sammensatt av tre parter. Ifølge artikkel 16 i den kongelige anordningen fra 1978 er utvalgene sammensatt av tre tjenestemenn som utpekes av de offentlige myndighetene, hvorav én ivaretar funksjonen som leder, og seks personer som utpekes paritetisk på forslag av de representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene i bygge- og anleggssektoren i den aktuelle provinsen.
60Det skal fastslås at dette organet for størstedelens vedkommende består av medlemmer som representerer private interesser, og at det ikke er noe i saksdokumentene som angir at disse medlemmenes deltakelse i organet er av rent rådgivende karakter.
61Et slikt organ kan, sett hen til dets sammensetning, ikke anses for å være upartisk og nøytralt. Den omstendighet at sammensetningen for størstedelens vedkommende utgjøres av representanter for private interesser, kunne foranledige disse representantene til å hindre andre næringsdrivendes adgang til det aktuelle markedet, og fordi disse næringsdrivende tvinges til å la potensielle konkurrenter vurdere deres personlige og faglige kvalifikasjoner, fører det nevnte organet under alle omstendigheter til en situasjon med ulikhet i konkurransevilkårene og manglende objektivitet og upartiskhet, noe som er i strid med en ordning med uforvrengt konkurranse som den som er fastsatt i EU-retten (jf. analogt dom av 1.7.2008, sak C-49/07, MOTOE, Sml. I, s. 4863, avsnitt 51 og 52 og den der nevnte rettspraksis, og av 10.3.2009, sak C-169/07, Hartlauer, Sml. I, s. 1721, avsnitt 51 og den der nevnte rettspraksis).
62For det andre bemerkes at den lovgivningen som er omhandlet i hovedsaken, slik det synes å følge av det stilte spørsmålet, tildeler registreringsutvalget mulighet for å undersøke gyldigheten av de attester som er utstedt av den kompetente myndigheten i den aktuelle medlemsstaten, med hensyn til oppfyllelsen av entreprenørenes forpliktelser på det sosiale og skattemessige området.
63Det skal bemerkes at den kongelige anordningen fra 1978 ikke inneholder bestemmelser som uttrykkelig tildeler registreringsutvalget en slik myndighet, og at omfanget av en slik myndighet heller ikke er angitt i anmodningen fra den foreleggende retten. Dersom denne myndigheten skulle innebære utøvelsen av en materiell kontroll av de betingelsene som ligger til grunn for de kompetente myndighetene i de aktuelle medlemsstatenes utstedelse av attester, ville dette åpenbart være uforenlig med artikkel 24 nr. 1 i direktiv 93/37, som ikke fastsetter en slik avvisningsgrunn, og med artikkel 24 nr. 2 annet ledd, som utvetydig pålegger å akseptere disse attestene som tilstrekkelig bevis for oppfyllelsen av entreprenørenes forpliktelser på det sosiale og skattemessige området. For øvrig kan en avvisningsgrunn som er basert på materiell prøving av attestene, ikke begrunnes i den løsningen Domstolen valgte i Michaniki-dommen. 64 Slik som generaladvokaten har fremhevet i punkt 82–84 i forslaget til
avgjørelse
, er det ikke mulig for det organet som har fått i oppgave å kontrollere disse attestene å utøve et skjønn, og det skal begrense seg til en summarisk undersøkelse av formelle forhold. Organet kan således bare undersøke om attestene er ekte, om de er utstedt tilstrekkelig nylig, og om den myndigheten som har utstedt dem åpenbart ikke har kompetanse til det.
65Det tilkommer den foreleggende retten å foreta bedømmelse av situasjonen for saksøkerne i hovedsaken i lys av de ovenfor anførte fortolkningselementene. Imidlertid har sammensetningen av registreringsutvalget og omfanget av den kontrollen som utøves av dette, tilsynelatende ikke kunnet påvirke denne situasjonen, ettersom disse saksøkerne, slik det fremgår av saksdokumentene, ble registrert uten vanskeligheter. Årsaken til at de ble utelukket fra å delta i den anbudskonkurransen som er omhandlet i hovedsaken, beror på den omstendighet at de respektive begjæringene om registrering var blitt inngitt for sent, det vil si etter at tilbudsfristen var utløpt, under omstendigheter der forpliktelsen til å inneha en registrering i seg selv ikke anses for å være i strid med EU-retten.
66På denne bakgrunn skal det andre spørsmålet besvares med at EU-retten skal fortolkes slik at den er til hinder for en nasjonal lovgivning, i henhold til hvilken kontroll av de attester som utstedtes til en entreprenør i en annen medlemsstat av de skattemessige og sosiale myndighetene i denne medlemsstaten, overdras til et annet organ enn oppdragsgiveren, dersom: — dette organet for størstedelens vedkommende er sammensatt av personer som utpekes av arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene i bygge- og anleggssektoren i den provinsen der den aktuelle offentlige kontrakten gjennomføres, og — denne myndigheten omfatter en materiell prøving av gyldigheten av disse attestene. **
Sakskostnader
**
67Ettersom behandlingen av saken for Domstolen utgjør et ledd i den saken som verserer for den foreleggende retten, tilkommer det denne å treffe
avgjørelse
om sakskostnadene. Bortsett fra nevnte parters utgifter kan de utgifter som er påløpt i forbindelse med inngivelse av innlegg for Domstolen, ikke erstattes. På grunnlag av disse premissene fastslår Domstolen (Tredje avdeling): 1) EU-retten skal fortolkes slik at den ikke er til hinder for en nasjonal ordning som den som er omhandlet i hovedsaken, som pålegger en entreprenør etablert i en annen medlemsstat forpliktelsen til i oppdragsgiverens medlemsstat å inneha en registrering om at det ikke foreligger de avvisningsgrunner som er oppregnet i artikkel 24 nr. 1 i Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene med hensyn til inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter, for å få tildelt en offentlig kontrakt i sistnevnte medlemsstat, forutsatt at en slik forpliktelse verken vanskeliggjør eller forsinker entreprenørens deltakelse i den aktuelle offentlige anbudskonkurransen eller gir opphav til uforholdsmessige administrative kostnader, og utelukkende har til formål å etterprøve den interesserte partens faglige kvalifikasjoner som omhandlet i denne bestemmelsen. 2) EU-retten skal fortolkes slik at den er til hinder for en nasjonal lovgivning, i henhold til hvilken kontroll av de attester som ble utstedt til en entreprenør i en annen medlemsstat av de skattemessige og sosiale myndighetene i denne medlemsstaten, overdras til et annet organ enn oppdragsgiveren, dersom: — dette organet for størstedelens vedkommende er sammensatt av personer som utpekes av arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene i bygge- og anleggssektoren i den provinsen der den aktuelle offentlige kontrakten gjennomføres, — og denne myndigheten omfatter en materiell prøving av gyldigheten av disse attestene. Underskrifter