Rettslig kjerne
Kjernen i avgjørelsen er samspillet mellom håndhevelsesdirektivet 89/665 og tjenestedirektivet 92/50 i en situasjon hvor sistnevnte ikke var gjennomført i nasjonal rett. Domstolen avviste at 89/665 i seg selv kunne tolkes slik at allerede etablerte klageorganer for vare- og bygge- og anleggskontrakter automatisk fikk kompetanse også for tjenestekontrakter. Samtidig understreket den plikten til direktivkonform tolkning og effektiv rettsbeskyttelse, slik at nasjonal domstol måtte undersøke om nasjonal rett likevel åpnet for klageadgang. Videre slo Domstolen fast at transport av skadde og syke personer med ledsagende sykepleier omfattes både av vedlegg I A kategori 2 og vedlegg I B kategori 25 i direktiv 92/50, slik at artikkel 10 kommer til anvendelse. Dommen presiserer også at bestemmelsene i avdeling I og II i direktiv 92/50 kan ha direkte virkning, og at bestemmelser i avdeling III til VI kan påberopes dersom de etter en konkret vurdering er ubetingede og tilstrekkelig klare og presise. Endelig avklarte Domstolen at fellesskapsretten ikke pålegger inngrep i rettsforhold oppstått før gjennomføringsfristens utløp.
Faktum
Bakgrunnen var en tvist i Østerrike om transport av skadde og syke personer. Niederösterreichische Gebietskrankenkasse hadde siden 1984 rammeavtaler med Røde Kors og Samariterforbundet om ulike former for pasienttransport, herunder transport med vaktlege, transport av skadde og syke personer med sykepleier og ambulanse uten medisinsk ledsager. Walter Tögel fikk i 1992 tillatelse til å drive transport av skadde og syke personer, men fikk avslag på å inngå direktefaktureringskontrakt med sykeforsikringskassen. Begrunnelsen var at behovet allerede var dekket av de eksisterende avtalene. Tögel anførte da at den aktuelle tjenesten var omfattet av direktiv 92/50 og derfor skulle vært konkurranseutsatt. Bundesvergabeamt forela flere spørsmål for EU-domstolen. Det var ubestridt at Østerrike ikke hadde gjennomført direktiv 92/50 innen den relevante fristen; nasjonal gjennomføring skjedde først 1. januar 1997.
Domstolens vurdering
Når det gjaldt klageadgang, viste Domstolen til sin tidligere praksis, særlig Dorsch Consult. Direktiv 92/50 påla medlemsstatene å sikre effektiv prøving på tjenestekontraktsområdet, men angav ikke hvilke nasjonale organer som skulle være kompetente. Dermed kunne ikke direktiv 89/665 tolkes slik at klageorganer opprettet for vare- og bygge- og anleggskontrakter automatisk også fikk kompetanse til å behandle tjenestekontrakter dersom 92/50 ikke var gjennomført. Likevel måtte nasjonale domstoler, i lys av plikten til direktivkonform tolkning og kravet om effektiv rettsbeskyttelse, undersøke om nasjonale regler kunne forstås slik at en klagerett på tjenesteområdet likevel forelå, eventuelt for de samme organene.
Om klassifisering av ytelsen tok Domstolen utgangspunkt i direktiv 92/50, som viser til CPC-nomenklaturen i vedlegg I A og I B. Den la mindre vekt på CPA og CPV, fordi disse enten var statistiske eller anbefalende verktøy og ikke kunne erstatte direktivets egen systematikk. Tjenester som besto i transport av skadde og syke personer med ledsagende sykepleier ble ansett å falle både inn under landtransporttjenester i vedlegg I A kategori 2 og helse- og sosialtjenester i vedlegg I B kategori 25. Følgen var at artikkel 10 regulerte klassifiseringen: hvilken del av regelverket som kom til anvendelse berodde på verdiforholdet mellom A- og B-tjenestene.
Når det gjaldt direkte virkning, fastslo Domstolen at bestemmelsene i avdeling I og II i direktiv 92/50 kunne påberopes direkte av enkeltpersoner for nasjonale domstoler. For avdeling III til VI krevdes en individuell vurdering av om den aktuelle bestemmelsen var ubetinget og tilstrekkelig klar og presis.
Til slutt avviste Domstolen at fellesskapsretten krevde at en oppdragsgiver måtte gripe inn i eksisterende rettsforhold inngått på ubestemt tid eller for flere år når disse var etablert før utløpet av gjennomføringsfristen for direktiv 92/50. De omstridte rammeavtalene stammet fra 1984, altså før direktivet og før gjennomføringsfristen, og utløste derfor ingen slik plikt.
Konklusjon
Dommen fastslår at håndhevelsesdirektivet 89/665 ikke i seg selv utvider kompetansen til eksisterende klageorganer til å omfatte tjenestekontrakter ved manglende gjennomføring av direktiv 92/50. Pasienttransport med ledsagende sykepleier er en blandet tjeneste som omfattes av både vedlegg I A og I B, slik at artikkel 10 i 92/50 gjelder. Videre kan bestemmelser i direktiv 92/50 under visse vilkår påberopes direkte. Eldre kontraktsforhold etablert før gjennomføringsfristens utløp behøver derimot ikke angripes eller bringes til opphør etter fellesskapsretten.
Praktisk betydning
Avgjørelsen er særlig viktig for klassifisering av blandede tjenesteytelser etter det eldre EU-regelverket og for skillet mellom materielle anskaffelsesregler og håndhevelsesregler. Den viser at man må ta utgangspunkt i direktivets egne vedlegg og klassifikasjonssystem, ikke i senere eller mer veiledende kodestandarder alene. Dommen er også sentral som påminnelse om at mangelfull nasjonal gjennomføring ikke automatisk flytter kompetanse mellom nasjonale klageorganer, men at nasjonale domstoler likevel må søke direktivkonform tolkning og sikre effektiv rettsbeskyttelse. For anskaffelsesrettslig metode illustrerer dommen dessuten at direkte virkning må vurderes bestemmelse for bestemmelse, og at eldre kontraktsforhold normalt ikke rammes retroaktivt.
Ofte stilte spørsmål
Hva fastslo dommen om klassifisering av pasienttransport med sykepleier?
Domstolen fastslo at slike tjenester omfattes både av vedlegg I A kategori 2 om landtransporttjenester og vedlegg I B kategori 25 om helse- og sosialtjenester i direktiv 92/50, slik at artikkel 10 regulerer hvilken del av direktivet som får anvendelse.
Betyr dommen at klageorganer for vare- og bygge- og anleggskontrakter automatisk kan behandle tjenestekontrakter når et direktiv ikke er gjennomført?
Nei. Domstolen avviste en slik automatisk kompetanseutvidelse. Nasjonal domstol må i stedet vurdere om nasjonal rett, tolket i samsvar med direktivet og kravet om effektiv rettsbeskyttelse, gir grunnlag for klageadgang.
Dommen i uoffisiell norsk oversettelse
Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.
DOMSTOLENS DOM (Sjette avdeling) 24. september 1998 * I sak C-76/97, ANMODNING til Domstolen i henhold til artikkel 177 i EF-traktaten fra Bundesvergabeamt (Østerrike) om en prejudisiell
avgjørelse
i saken som verserer for dette organet mellom Walter Tögel og Niederösterreichische Gebietskrankenkasse om tolkningen av Rådets direktiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og forskrifter om anvendelse av klageprosedyrene ved inngåelse av offentlige vare- og bygge- og anleggskontrakter (EFT 1989 L 395, s. 33), og Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter (EFT 1992 L 209, s. 1), * Sakens språk: tysk. TÖGEL mot NIEDERÖSTERREICHISCHE GEBIETSKRANKENKASSE DOMSTOLEN (Sjette avdeling), sammensatt av: H. Ragnemalm, avdelingspresident, G. F. Mancini, P. J. G. Kapteyn (referent), J. L. Murray og K. M. Ioannou, dommere, generaladvokat: N. Fennelly, justissekretær: H. A. Rühl, avdelingsdirektør, etter å ha behandlet de skriftlige innleggene inngitt på vegne av: — Niederösterreichische Gebietskrankenkasse, ved Karl Preslmayr, Rechtsanwalt, Wien, — den østerrikske regjering, ved Wolf Okresek, Ministerialrat ved Forbundskanslerens kontor – avdeling for konstitusjonelle anliggender, som partsrepresentant, — Europakommisjonen, ved Hendrik van Lier, juridisk rådgiver, og Claudia Schmidt, fra dens juridiske tjeneste, som partsrepresentanter, etter å ha gjennomgått rettsmøterapporten, etter å ha mottatt muntlige innlegg fra Tögel, representert ved Claus Casati, Rechtsanwaltsanwärter, Wien, Niederösterreichische Gebietskrankenkasse, representert ved Dieter Hauck, Rechtsanwalt, Wien, den østerrikske regjering, representert ved Michael Fruhmann, fra Forbundskanslerens kontor – avdeling for konstitusjonelle anliggender, som partsrepresentant, den franske regjering, representert ved Philippe Lalliot, utenrikssekretær ved Utenriksdepartementets direktorat for rettslige anliggender, som partsrepresentant, og Kommisjonen, representert ved Hendrik van Lier og Claudia Schmidt, i rettsmøtet den 12. februar 1998, etter å ha mottatt generaladvokatens forslag til
avgjørelse
i rettsmøtet den 2. april 1998, avsagt følgende Dom
1Ved kjennelse av 5. desember 1996, mottatt ved Domstolen den 20. februar 1997, forelagte Bundesvergabeamt (forbundets innkjøpsorgan) Domstolen fire spørsmål om tolkningen av Rådets direktiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og forskrifter om anvendelse av klageprosedyrene ved inngåelse av offentlige vare- og bygge- og anleggskontrakter (EFT 1989 L 395, s. 33), og Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter (EFT 1992 L 209, s. 1).
2Disse spørsmålene er reist i en sak mellom Tögel og Niederösterreichische Gebietskrankenkasse (sykeforsikringskassen for Niederösterreich) om prosedyren for tildeling av offentlige kontrakter om transport av skadde og syke personer. Rettslig ramme 3 Artikkel 1 nr. 1 i direktiv 89/665/EØF, som endret ved artikkel 41 i direktiv 92/50/EØF, bestemmer: «1. Medlemsstatene skal treffe de nødvendige tiltak for å sikre at beslutninger truffet av oppdragsgivere vedrørende kontraktstildelingsprosedyrer som faller innenfor virkeområdet til direktiv 71/305/EØF, 77/62/EØF og 92/50/EØF, kan prøves på en effektiv og særlig rask måte i samsvar med vilkårene i de følgende artikler, og særlig artikkel 2 nr. 7, med den begrunnelse at slike beslutninger har krenket Fellesskapets rett på området for offentlige anskaffelser eller nasjonale regler som gjennomfører denne retten.» 4 Artikkel 1 nr. 2 og 3 i direktiv 89/665/EØF lyder: «2. Medlemsstatene skal sikre at det ikke skjer noen forskjellsbehandling av foretak som påberoper seg skade i forbindelse med en prosedyre for tildeling av kontrakter som følge av det skillet dette direktivet gjør mellom nasjonale regler som gjennomfører Fellesskapets rett og andre nasjonale regler. 3. Medlemsstatene skal sikre at klageprosedyrene er tilgjengelige, i samsvar med nærmere regler som medlemsstatene kan fastsette, i det minste for enhver person som har eller har hatt interesse i å oppnå en bestemt offentlig vare- eller bygge- og anleggskontrakt, og som er blitt eller risikerer å bli skadelidende som følge av en påstått overtredelse. Medlemsstatene kan særlig kreve at den som søker prøving, på forhånd har underrettet oppdragsgiveren om den påståtte overtredelsen og om sin hensikt om å søke prøving.» 5 Artikkel 2 i direktiv 89/665/EØF bestemmer: «1. Medlemsstatene skal sikre at de tiltak som treffes vedrørende de klageprosedyrer som er nevnt i artikkel 1, inneholder bestemmelser om kompetanse til: (a) å treffe, så tidlig som mulig og ved hjelp av interlokutoriske prosedyrer, midlertidig forføyning med sikte på å rette opp den påståtte overtredelsen eller hindre ytterligere skade for de berørte interesser, herunder tiltak for å stanse eller sikre stansing av prosedyren for tildeling av en offentlig kontrakt eller gjennomføringen av enhver beslutning truffet av oppdragsgiveren; (b) enten oppheve eller sikre oppheving av ulovlig trufne beslutninger, herunder fjerning av diskriminerende tekniske, økonomiske eller finansielle spesifikasjoner i innbydelse til å inngi tilbud, i kontraktsdokumentene eller i ethvert annet dokument knyttet til prosedyren for tildeling av kontrakter; (c) tilkjenne erstatning til personer som er blitt skadelidende som følge av en overtredelse. 7. Medlemsstatene skal sikre at beslutninger truffet av organer med ansvar for klageprosedyrer, kan håndheves effektivt.
8Dersom organer med ansvar for klageprosedyrene ikke har karakter av domstol, skal begrunnelse alltid gis skriftlig for deres beslutninger. Det skal dessuten i slike tilfeller treffes tiltak for å garantere prosedyrer der ethvert angivelig ulovlig tiltak truffet av klageorganet, eller ethvert angivelig feil i utøvelsen av den myndighet som er tillagt det, kan prøves rettslig av, eller av et annet organ som er en domstol i henhold til artikkel 177 i EØF-traktaten og uavhengig av både oppdragsgiveren og klageorganet. Medlemmene av et slikt uavhengig organ skal utnevnes og fratre under de samme betingelsene som dommere med hensyn til den myndighet som er ansvarlig for utnevnelsen, deres funksjonstid og avskjedigelse. I det minste organets president skal ha de samme rettslige og faglige kvalifikasjoner som dommere. Det uavhengige organet skal treffe sine beslutninger etter en prosedyre der begge parter høres, og disse beslutningene skal, ved midler fastsatt av den enkelte medlemsstat, være rettslig bindende.»
6Videre bestemmer artikkel 8 i direktiv 92/50/EØF at bestemmelsene i avdeling III til VI skal overholdes for kontrakter som har som gjenstand tjenester oppført i vedlegg I A til direktivet, mens artikkel 9 bestemmer at kontrakter som har som gjenstand tjenester oppført i vedlegg I B, skal tildeles i samsvar med artikkel 14 og 16. 7 Artikkel 10 i direktiv 92/50/EØF bestemmer: «Kontrakter som har som gjenstand tjenester oppført i både vedlegg I A og I B, skal tildeles i samsvar med bestemmelsene i avdeling III til VI dersom verdien av tjenestene oppført i vedlegg I A er større enn verdien av tjenestene oppført i vedlegg I B. I motsatt fall skal de tildeles i samsvar med artikkel 14 og 16.» 8 Vedlegg I A (Tjenester i henhold til artikkel 8) til direktiv 92/50/EØF lyder som følger: «Kategori nr. Gjenstand CPC referansenr. 2 Landtransporttjenester, herunder 712 panservogntjenester og kurer- (unntatt 71235), tjenester, unntatt transport av post 7512, 87304 3 …» 9 Vedlegg I B (Tjenester i henhold til artikkel 9) til direktiv 92/50/EØF har følgende ordlyd: «Kategori nr. Gjenstand CPC referansenr. 25 Helse- og sosialtjenester 93»
10I henhold til syvende betraktning i fortalen til direktiv 92/50/EØF viser vedlegg I A og I B til CPC-nomenklaturen (felles produktklassifikasjon) fra De forente nasjoner. 11 Artikkel 1 i Rådsforordning (EØF) nr. 3696/93 av 29. oktober 1993 om statistisk klassifisering av produkter etter aktivitet (CPA) i Det europeiske fellesskap (EFT 1993 L 342, s. 1) bestemmer: «1. Formålet med denne forordningen er å opprette en klassifisering av produkter etter aktivitet i Fellesskapet for å sikre sammenlignbarhet mellom nasjonale og fellesskapsomfattende klassifikasjoner og dermed nasjonale og fellesskapsomfattende statistikker. 2. …
3Denne forordningen gjelder utelukkende for bruken av denne klassifikasjonen til statistiske formål.»
12I henhold til punkt 1 i Kommisjonens rekommandasjon 96/527/EF av 30. juli 1996 om bruk av felles innkjøpsordliste (CPV) ved beskrivelse av innkjøpets gjenstand (EFT 1996 L 222, s. 10), anbefales oppdragsgiverne som er omfattet av Fellesskapets direktiver om tildeling av offentlige kontrakter, å benytte betegnelsene og kodene fra felles innkjøpsordliste (CPV) som er publisert i tillegg nr. 169 til De Europeiske Fellesskaps Tidende for 1996.
13I henhold til østerriksk rett ble direktiv 89/665/EØF gjennomført i nasjonal rett ved Bundesgesetz über die Vergabe von Aufträgen (forbundslov om tildeling av offentlige kontrakter, BGBl. 462/1993), som trådte i kraft 1. januar 1994.
14I henhold til artikkel 168 i akten om vilkårene for Kongeriket Norges, Republikken Østerrikes, Republikken Finlands og Kongeriket Sveriges tiltredelse og om tilpasning av de traktater som er grunnlaget for Den europeiske union, av 24. juni 1994 (EFT 1994 C 241, s. 21), skulle direktiv 92/50/EØF gjennomføres i østerriksk rett innen 1. januar 1995. Det er ubestridt at gjennomføringen i nasjonal rett først fant sted 1. januar 1997, det vil si etter at anmodningen om prejudisiell
avgjørelse
ble fremsatt. Saken i hovedforhandlingen
15I henhold til nasjonal lovgivning er de østerrikske trygdeinstitusjonene pålagt å refundere forsikrede personers eller deres familiemedlemmers transportutgifter når de har hatt behov for medisinsk hjelp. Refusjonen omfatter kostnader ved innenlandsk transport til nærmeste sykehus for behandling eller fra sykehuset til pasientens hjem, og også, for poliklinisk behandling, til nærmeste godkjente lege eller nærmeste godkjente institusjon, idet refusjonen skjer i samsvar med de satser som er fastsatt ved avtale.
16Hva angår pasienttransport i vid forstand, skilles det mellom transport i ambulanse med vaktlege, transport av skadde og syke personer med sykepleier, og transport i ambulanse uten medisinsk ledsager. 17 Forholdet mellom trygdeinstitusjonene og transportvirksomhetene reguleres av privatrettslige kontrakter som skal sikre forsikrede og deres familiemedlemmer tilstrekkelig tilgang til de ytelser som er fastsatt ved lov og i avtaler. 18 Således inngikk Niederösterreichische Gebietskrankenkasse i 1984 rammeavtaler med det østerrikske Røde Kors, regionavdeling for Niederösterreich, og det østerrikske Samariterforbundet, om levering av pasienttransport av alle tre typer. Takstene under disse rammeavtalene justeres årlig. I henhold til disse kontraktene er personene som er engasjert i pasienttransport, ikke bare pålagt å forestå all transport på bakken, det vil si transport ledsaget av vaktlege, transport av skadde og syke personer samt transport i ambulanse uten ledsager, men de må også samordne og benytte kombinert eller multimodal transport. 19 Den 1. desember 1992 tildelte Bezirkshauptmannschaft Wien Umgebung (det lokale distriktsforvaltningskontoret for Wien og omegn) Tögel tillatelse til å drive utleiebilvirksomhet, begrenset til transport av skadde og syke personer. Niederösterreichische Gebietskrankenkasse avslo gjentatte ganger søkerens anmodning om en direktefaktureringskontraft for denne type transport, med den begrunnelse at denne typen transport allerede var tilstrekkelig ivaretatt under de to eksisterende avtalene. Den 22. august 1996 anmodet Tögel derfor Bundesvergabeamt om å fastslå at den aktuelle kontrakten gjaldt en tjeneste som var omfattet av vedlegg I A til direktiv 92/50/EØF, og at det følgelig burde gjennomføres en offentlig anbudskonkurranse.
20På denne bakgrunn utsatte Bundesvergabeamt behandlingen av saken og forelagte Domstolen følgende spørsmål til prejudisiell
avgjørelse
: «1. Kan en enkeltperson utlede fra artikkel 1 nr. 1 og 2, artikkel 2 nr. 1 eller andre bestemmelser i Rådets direktiv 89/665/EØF om samordning av lover og forskrifter om anvendelse av klageprosedyrene ved inngåelse av offentlige vare- og bygge- og anleggskontrakter, en spesifikk rett til å få gjennomført klageprosedyrer for myndigheter eller domstoler som oppfyller kravene i artikkel 2 nr. 8 i direktiv 89/665/EØF, hvilken rett er tilstrekkelig presis og spesifikk til at enkeltpersonen, i tilfelle manglende gjennomføring av det aktuelle direktivet fra medlemsstatens side, kan gjøre denne rettslige rettigheten gjeldende mot denne medlemsstaten i rettslige prosedyrer? 2. Må en nasjonal domstol med Bundesvergabeamts egenskaper, ved gjennomføring av en klageprosedyre på grunnlag av en enkeltpersons rett, hjemlet i artikkel 41 i direktiv 92/50/EØF sammenholdt med direktiv 89/665/EØF, til å få gjennomført en klageprosedyre, se bort fra bestemmelser i nasjonal rett som paragraf 91 nr. 2 og 3 i Bundesvergabegesetz, som tillegger Bundesvergabeamt prøvingsmyndighet kun i tilfelle av krenkelser av Bundesvergabegesetz og forskrifter gitt i medhold av denne, med den begrunnelse at disse bestemmelsene hindrer at det gjennomføres en klageprosedyre etter Bundesvergabegesetz ved tildeling av tjenestekontrakter, og må en slik nasjonal domstol gjennomføre en klageprosedyre i samsvar med fjerde del av Bundesvergabegesetz? 3 (a). Skal de tjenestene som er omhandlet i sakens faktiske omstendigheter (med henvisning til artikkel 10 i direktiv 92/50/EØF) klassifiseres som tjenester som faller inn under vedlegg I A, kategori nr. 2 (landtransporttjenester), slik at kontrakter for slike tjenester tildeles i samsvar med bestemmelsene i avdeling III og IV i direktivet, eller skal de klassifiseres som tjenester som faller inn under vedlegg I B til direktiv 92/50/EØF (helsetjenester), med den følge at kontrakter for slike tjenester tildeles i samsvar med bestemmelsene i artikkel 13 og 14, eller faller disse tjenestene helt utenfor anvendelsesområdet til direktiv 92/50/EØF? 3 (b). Oppfyller bestemmelsene i artikkel 1 til 7 i direktiv 92/50/EØF de vilkår som er fastsatt i premiss 12 i dommen i sak 41/74 Van Duyn mot Home Office for direkte virkning av et fellesskapsdirektiv, slik at tjenester som faller inn under vedlegg I B til direktivet, tildeles etter den prosedyren som er nevnt der, eller er de relevante bestemmelsene i direktivet for tjenestene nevnt i vedlegg I A i stand til å oppfylle vilkårene som er fastsatt i den ovennevnte saken? 4. Foreligger det i henhold til artikkel 5 eller andre bestemmelser i EF-traktaten, eller i henhold til direktiv 92/50/EØF, en plikt for staten til å gripe inn i eksisterende rettsforhold inngått på ubestemt tid eller for flere år, men som ikke er inngått i samsvar med det ovennevnte direktivet?» Det første og det andre spørsmålet
21Med det første og det andre spørsmålet, som det er hensiktsmessig å behandle samlet, spør den nasjonale domstolen i det vesentlige om artikkel 1 nr. 1 og 2, artikkel 2 nr. 1, eller andre bestemmelser i direktiv 89/665/EØF, må tolkes slik at dersom direktiv 92/50/EØF ikke er blitt gjennomført innen utløpet av gjennomføringsfristen, har klageorganene i medlemsstatene som har myndighet til å prøve prosedyrer for tildeling av offentlige vare- og bygge- og anleggskontrakter, opprettet i henhold til artikkel 2 nr. 8 i direktiv 89/665/EØF, også myndighet til å behandle klager i forbindelse med prosedyrer for tildeling av tjenestekontrakter.
22I den forbindelse bør det først minnes om at Domstolen i premiss 40 i dommen i sak C-54/96 Dorsch Consult Ingenieurgesellschaft mot Bundesbaugesellschaft Berlin [1997] EF-domstolens samlinger I-4961, fastslo at det tilkommer hvert enkelt lands rettssystem å avgjøre hvilken domstol eller tribunal som har myndighet til å behandle tvister om individuelle rettigheter utledet av fellesskapsretten, men at medlemsstatene i ethvert tilfelle må sikre at disse rettighetene er effektivt beskyttet. Med dette forbeholdet er det ikke Domstolens oppgave å engasjere seg i løsningen av jurisdiksjonsspørsmål som kan oppstå i det interne rettssystemet som følge av klassifiseringen av visse rettslige situasjoner basert på fellesskapsretten.
23I premiss 41 i den dommen uttalte Domstolen videre at selv om artikkel 41 i direktiv 92/50/EØF krever at medlemsstatene vedtar de nødvendige tiltak for å sikre effektiv prøving på området for offentlige tjenestekontrakter, angir den ikke hvilke nasjonale organer som skal være kompetente for dette formålet, eller om disse organene skal være de samme som dem medlemsstatene har utpekt på området for bygge- og anleggskontrakter og varekontrakter.
24Det er imidlertid ubestridt at da Tögel innga sin anmodning til Bundesvergabeamt den 22. august 1996, hadde direktiv 92/50/EØF ennå ikke blitt gjennomført i østerriksk rett. Loven som gjennomfører direktivet, trådte faktisk ikke i kraft før 1. januar 1997.
25I lys av disse omstendighetene gjentar Domstolen i premiss 43 i dommen i Dorsch Consult at medlemsstatenes plikt etter et direktiv til å oppnå det resultatet direktivet foreskriver, og deres plikt etter artikkel 5 i EF-traktaten til å treffe alle egnede tiltak, enten generelle eller særskilte, for å sikre oppfyllelsen av denne plikten, er bindende for alle myndighetene i medlemsstatene, herunder, innenfor sine respektive myndighetsområder, domstolene. Det fulgte av dette at når en nasjonal domstol skal anvende nasjonal rett, enten den er vedtatt før eller etter direktivet, må den tolke nasjonal rett så langt som mulig i lys av direktivets ordlyd og formål for å oppnå det resultat det tar sikte på, og dermed oppfylle kravene i tredje ledd i artikkel 189 i EF-traktaten (se dommene i sak C-106/89 Marleasing [1990] EF-domstolens samlinger I-4135, premiss 8; sak C-334/92 Wagner Miret [1993] EF-domstolens samlinger I-6911, premiss 20; og sak C-91/92 Faccini Dori [1994] EF-domstolens samlinger I-3325, premiss 26).
26I premiss 44 påpekte Domstolen videre at spørsmålet om utpeking av et organ med myndighet til å behandle klager i forbindelse med offentlige tjenestekontrakter er relevant selv der direktiv 92/50/EØF ikke er blitt gjennomført. Der en medlemsstat ikke har truffet de nødvendige gjennomføringstiltak, eller har vedtatt tiltak som ikke er i samsvar med et direktiv, har Domstolen, med forbehold for visse betingelser, anerkjent enkeltpersoners rett til å påberope seg et direktiv rettslig overfor en pliktforsømmende medlemsstat. Selv om denne minimumsgarantien ikke kan gi en medlemsstat grunnlag for å fritas fra å treffe til rett tid gjennomføringstiltak som er tilstrekkelige til å oppfylle formålet med hvert direktiv (se særlig dommen i sak C-253/
95Kommisjonen mot Tyskland [1996] EF-domstolens samlinger I-2423, premiss 13), kan den likevel ha den virkning at enkeltpersoner kan gjøre gjeldende overfor en medlemsstat de materielle bestemmelsene i direktiv 92/50/EØF.
27Endelig gjentar Domstolen i premiss 45 i dommen i Dorsch Consult at dersom de relevante nasjonale bestemmelsene ikke kan tolkes i samsvar med direktiv 92/50/EØF, kan de berørte personene, ved bruk av egnede nasjonale rettsmidler, kreve erstatning for den skade de har lidt som følge av manglende gjennomføring av direktivet innen den foreskrevne fristen (se særlig dommen i forente saker C-178/94, C-179/94, C-188/94, C-189/94 og C-190/94 Dillenkofer m.fl. [1996] EF-domstolens samlinger I-4845). 28 Svaret på det første og det andre spørsmålet må derfor være at verken artikkel 1 nr. 1 og 2, artikkel 2 nr. 1 eller andre bestemmelser i direktiv 89/665/EØF kan tolkes slik at dersom direktiv 92/50/EØF ikke er blitt gjennomført innen utløpet av gjennomføringsfristen, har klageorganene i medlemsstatene med myndighet til å prøve prosedyrer for tildeling av offentlige varekontrakter og bygge- og anleggskontrakter, opprettet i henhold til artikkel 2 nr. 8 i direktiv 89/665/EØF, også myndighet til å behandle klager vedrørende prosedyrer for tildeling av tjenestekontrakter. For å overholde kravet om at nasjonal rett skal tolkes i samsvar med direktiv 92/50/EØF og kravet om effektiv beskyttelse av enkeltpersoners rettigheter, må imidlertid den nasjonale domstolen fastslå om de relevante bestemmelsene i nasjonal rett gir grunnlag for å anerkjenne en rett for enkeltpersoner til å klage i forbindelse med tildeling av offentlige tjenestekontrakter. I omstendigheter som de foreliggende i denne saken, må den nasjonale domstolen særlig fastslå om en slik klageadgang kan gjøres gjeldende for de samme organene som er opprettet for å behandle klager vedrørende tildeling av offentlige varekontrakter og bygge- og anleggskontrakter. Det tredje spørsmålet Første del av det tredje spørsmålet
29Med første del av det tredje spørsmålet spør den nasjonale domstolen om tjenester som består i transport av skadde og syke personer med sykepleier til stede, som er de tjenestene det dreier seg om i hovedforhandlingen, faller inn under vedlegg I A eller vedlegg I B til direktiv 92/50/EØF, som det er henvist til i artikkel 10 i direktivet.
30Med hensyn til betegnelsen av de tjenestene som er regulert av kontrakter som er omfattet av direktiv 92/50/EØF, viser henholdsvis artikkel 8 og 9 i direktivet til vedlegg I A og vedlegg I B til direktivet. I den forbindelse viser både vedlegg I A og vedlegg I B til direktiv 92/50/EØF til CPC-nomenklaturen.
31I henhold til artikkel 10 i direktiv 92/50/EØF skal kontrakter som har som gjenstand tjenester oppført i både vedlegg I A og I B, tildeles i samsvar med bestemmelsene i avdeling III til VI dersom verdien av tjenestene oppført i vedlegg I A er større enn verdien av tjenestene oppført i vedlegg I B. I motsatt fall skal de tildeles i samsvar med artikkel 14 og 16. 32 Etter Niederösterreichische Gebietskrankenkasses syn utgjør de aktuelle tjenestene tjenester oppført i vedlegg I B, kategori nr. 25 (helse- og sosialtjenester). I den forbindelse viser den særlig til CPV, posisjon 85, som blant «helse- og sosialtjenester» lister opp «ambulansetjenester». 33 Den østerrikske regjering er av den oppfatning at verken CPC-nomenklaturen, CPA eller CPV gjør det mulig å klassifisere tjenestene i noen av de kategoriene som er nevnt i vedlegg I A eller vedlegg I B.
34Kommisjonen er derimot av den oppfatning at det av CPC-nomenklaturen, CPV og CPA fremgår at de aktuelle tjenestene må klassifiseres som tjenester nevnt i både vedlegg I A, kategori nr. 2 (landtransporttjenester), og vedlegg I B, kategori nr. 25 (helse- og sosialtjenester).
35I den forbindelse bør det bemerkes at i henhold til artikkel 1 nr. 3 i forordning nr. 3696/93, skal klassifiseringen fastsatt i CPA brukes til statistiske formål, og at i henhold til punkt 1 i rekommandasjon 96/527, er CPV kun ment å brukes ved utarbeidelse av forespørselen om prejudisiell
avgjørelse
ble fremsatt, kan dette spørsmålet i den foreliggende sak ikke gjelde noen plikt for den østerrikske lovgiver til å gripe inn på dette området.
50Det fjerde spørsmål må derfor forstås som et spørsmål om hvorvidt fellesskapsretten krever at en oppdragsgiver i en medlemsstat griper inn på begjæring av en enkeltperson i eksisterende rettsforhold inngått for ubestemt tid eller for flere år på en måte som ikke er i samsvar med direktiv 92/50.
51Det skal her påpekes at det følger av fast rettspraksis at ubetingede og tilstrekkelig presise bestemmelser i et direktiv kan påberopes for en nasjonal domstol av de berørte personer overfor enhver offentlig myndighet som er forpliktet til å anvende lover, forskrifter eller administrative bestemmelser i nasjonal rett som ikke er i samsvar med dette direktivet, selv om direktivet ennå ikke er blitt gjennomført i den aktuelle stats interne rettsorden.
52Det følger av dette at en enkeltperson kan påberope seg bestemmelsene i direktiv 92/50 for en nasjonal domstol dersom de er ubetingede og tilstrekkelig presise, når en oppdragsgiver i en medlemsstat har tildelt en offentlig tjenestekontrakt i strid med disse bestemmelsene, forutsatt imidlertid at tildelingen fant sted etter utløpet av den gjennomføringsfristen som er fastsatt ved dette direktivet.
53I denne saken viser saksdokumentene at de rammekontraktene som er omtvistet i hovedsaken ble inngått i 1984, det vil si til og med før direktivet ble vedtatt. TÖGEL mot NIEDERÖSTERREICHISCHE GEBIETSKRANKENKASSE 54 Svaret på det fjerde spørsmål må derfor være at fellesskapsretten ikke krever at en oppdragsgiver i en medlemsstat griper inn, på begjæring av en enkeltperson, i eksisterende rettsforhold inngått for ubestemt tid eller for flere år der disse rettsforholdene oppstod før utløpet av gjennomføringsfristen for direktiv 92/50. Saksomkostninger
55De kostnader den franske og den østerrikske regjering samt Kommisjonen har hatt i forbindelse med sine innlegg til Domstolen, kan ikke kreves erstattet. Ettersom saken for partene i hovedsaken utgjør et ledd i behandlingen av saken for den forhåndsleggende myndighet, tilkommer det denne myndighet å avgjøre spørsmålet om saksomkostninger. På dette grunnlag HAR DOMSTOLEN (Sjette avdeling) vedrørende de spørsmål som Bundesvergabeamt har forelagt den ved kjennelse av 5. desember 1996, avsagt slik DOM: 1. Verken artikkel 1 nr. 1 og 2, artikkel 2 nr. 1 eller noen annen bestemmelse i rådsdirektiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelse av klageprosedyrene i forbindelse med tildeling av offentlige innkjøps- og bygge- og anleggskontrakter, kan tolkes slik at dersom rådsdirektiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter om offentlig tjenesteytelse ikke er gjennomført innen den fastsatte frist, kan klageorganene i medlemsstatene med kompetanse til å behandle klager vedrørende fremgangsmåter for tildeling av offentlige innkjøpskontrakter og bygge- og anleggskontrakter, opprettet i henhold til artikkel 2 nr. 8 i direktiv 89/665/EØF, også behandle klager vedrørende fremgangsmåter for tildeling av offentlige tjenestekontrakter. For imidlertid å overholde kravet om at nasjonal rett skal tolkes i samsvar med direktiv 92/50, og kravet om at enkeltpersoners rettigheter skal beskyttes effektivt, må den nasjonale domstol avgjøre hvorvidt de relevante bestemmelsene i nasjonal rett åpner for å anerkjenne en rett for enkeltpersoner til å klage i forbindelse med tildeling av offentlige tjenestekontrakter. Under omstendigheter som dem som foreligger i den aktuelle sak, må den nasjonale domstol særlig avgjøre om en slik klageadgang kan utøves for de samme organer som er opprettet for å behandle klager vedrørende tildeling av offentlige innkjøpskontrakter og bygge- og anleggskontrakter. 2. Tjenester som består i transport av skadede og syke personer med ledsagende sykepleier, faller inn under både vedlegg I A, kategori nr. 2, og vedlegg I B, kategori nr. 25, til direktiv 92/50, slik at en kontrakt om slike tjenester er omfattet av artikkel 10 i direktiv 92/50. 3. Bestemmelsene i avdeling I og II i direktiv 92/50 kan påberopes direkte av enkeltpersoner for nasjonale domstoler. Hva angår bestemmelsene i avdeling III til VI, kan disse likeledes påberopes av en enkeltperson for en nasjonal domstol dersom det av en individuell undersøkelse av deres ordlyd fremgår at de er ubetingede og tilstrekkelig klare og presise. 4. Fellesskapsretten krever ikke at en oppdragsgiver i en medlemsstat griper inn, på begjæring av en enkeltperson, i eksisterende rettsforhold inngått for ubestemt tid eller for flere år der disse rettsforholdene oppstod før utløpet av gjennomføringsfristen for direktiv 92/50. Ragnemalm Mancini Kapteyn Murray Ioannou Avsagt i offentlig rettsmøte i Luxembourg den 24. september 1998. R. Grass H. Ragnemalm Justissekretær President for Sjette avdeling