C-862/19 P Den tsjekkiske republikk mot Kommisjonen

## Dom ## DOMSTOLENS DOM (Femte avdeling) ### 17. juni 2021 «Anke – Den europeiske sosialfondet (ESF) – Den europeiske fondet for regionalutvikling (EFRU) – delvis annullering av støtte til driftsprogrammer i Den tsjekkiske republikk – direktiv 2004/18/EF – artikkel 16, bokstav b) – særlig unntak – offentlige tjenestekontrakter om programmateriale beregnet for kringkasting» I sak C-862/19 P, angående anke i henhold til artikkel 56 i statutten for Den europeiske unions domstol, iverksatt den 26. november 2019, Den tsjekkiske republikk ved M. Smolek, O. Serdula, J. Vláčil og I. Gavrilová, som befullmektigede, ankende part, de øvrige parter i ankesaken: Europa-Kommisjonen ved P. Ondrůšek og P. Arenas, som befullmektigede, saksøkt i første instans, Republikken Polen, intervenient i første instans, har DOMSTOLEN (Femte avdeling), sammensatt av avdelingsformann E. Regan og dommerne M. Ilešič, E. Juhász (refererende dommer), C. Lycourgos og I. Jarukaitis, generaladvokat: M. Campos Sánchez-Bordona, justitssekretær: A. Calot Escobar, på grunnlag av den skriftlige behandlingen, og etter at generaladvokaten fremla sitt forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet den 29. oktober 2020, avsagt følgende --- *Prosessspråk: tsjekkisk.* --- ## Dom **1** Ved ankeskriftet har Den tsjekkiske republikk nedlagt påstand om oppheving av dom avsagt av Den europeiske unions rett den 12. september 2019, Den tsjekkiske republikk mot Kommisjonen (T-629/17, ikke trykt i Sml., heretter «den ankede dommen», EU:T:2019:596), der Retten frifant Kommisjonen i det søksmålet som Den tsjekkiske republikk hadde anlagt med påstand om annullering av Kommisjonens gjennomføringsavgjørelse C(2017) 4682 final av 6. juli 2017 om annullering av en del av Den europeiske sosialfondets støtte til det operasjonelle programmet «Opplæring for konkurranseevne» under målet om «Konvergens» og om «Regional konkurranseevne og sysselsetting» i Den tsjekkiske republikk, og av en del av støtten fra Den europeiske fondet for regionalutvikling til de operasjonelle programmene «Forskning og utvikling for innovasjon» under målet om «Konvergens» og om «Regional konkurranseevne og sysselsetting» i Den tsjekkiske republikk (heretter «den omtvistede avgjørelsen»). --- ## Rettsregler ### Direktiv 92/50/EØF **2** Artikkel 1, bokstav a), nr. iv), i Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter (EFT 1992, L 209, s. 1), som ble opphevet og erstattet av Europa-parlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT 2004, L 134, s. 114), fastsatte følgende: «I dette direktiv forstås ved: a) offentlige tjenestekontrakter: gjensidig bebyrdende kontrakter inngått skriftlig mellom en tjenesteleverandør og en oppdragsgiver, med unntak av […] iv) kontrakter om radio- og [TV]-selskapers innkjøp, utvikling, produksjon eller koproduksjon av programmateriale og kontrakter om sendetid.» ### Direktiv 2004/18 **3** Følgende fremgikk av 25. betraktning til direktiv 2004/18, som ble opphevet ved Europa-parlamentets og Rådets direktiv 2014/24/EU av 26. februar 2014 om offentlige anskaffelser og om oppheving av direktiv 2004/18 (EUT 2014, L 94, s. 65), men som i den foreliggende sak finner tidsmessig anvendelse: «Ved inngåelse av offentlige kontrakter om visse audiovisuelle tjenester på TV- og kringkastingsområdet bør det tas hensyn til forhold av en slik kulturell og samfunnsmessig betydning at det er uhensiktsmessig å la anbudsreglene komme til anvendelse. Det bør derfor gjelde et unntak for offentlige tjenestekontrakter med sikte på kjøp, utvikling, produksjon eller samproduksjon av programmer som er klare til bruk, og andre forberedende tjenester, for eksempel vedrørende manuskripter eller kunstnerisk fremføring, som er nødvendige for at programmet kan tilblivelse, samt kontrakter om sendetid for kringkasting. Dette unntaket bør imidlertid ikke gjelde for levering av teknisk utstyr til produksjon, samproduksjon og kringkasting av disse programmene. Med kringkasting forstås overføring og distribusjon via ethvert elektronisk nett.» **4** Artikkel 16, bokstav b), i direktiv 2004/18 fastsatte: «Dette direktivet får ikke anvendelse på offentlige tjenestekontrakter: […] b) om radio- og [TV]-selskapers innkjøp, utvikling, produksjon eller koproduksjon av programmateriale beregnet for kringkasting, og kontrakter om sendetid.» ### Direktiv 2014/24 **5** Artikkel 10, bokstav b), i direktiv 2014/24 bestemmer: «Dette direktivet får ikke anvendelse på offentlige tjenestekontrakter: […] b) om anskaffelse, utvikling, produksjon eller samproduksjon av programmateriale beregnet for audiovisuelle medietjenester eller medietjenester på kringkastingsområdet, og som tildeles av tilbydere av audiovisuelle medietjenester eller medietjenester på kringkastingsområdet, eller kontrakter om sendetid eller programtilbud som tildeles tilbydere av audiovisuelle medietjenester eller medietjenester på kringkastingsområdet […]» --- ## Tvistens bakgrunn og den omtvistede avgjørelsen **6** Tvistens bakgrunn er beskrevet i den ankede dommens avsnitt 1–6. Den kan med henblikk på den foreliggende sak sammenfattes som følger. **7** Ved avgjørelsene C(2007) 5113 av 12. oktober 2007, C(2007) 6920 av 27. desember 2007 og C(2008) 5344 av 25. september 2008 vedtok Europa-Kommisjonen henholdsvis det operasjonelle programmet «Opplæring for konkurranseevne», det operasjonelle programmet «Forskning og utvikling for innovasjon» og det operasjonelle programmet «Teknisk bistand», som ble forelagt av Den tsjekkiske republikk i henhold til artikkel 32 i Rådets forordning (EF) nr. 1083/2006 av 11. juli 2006 om generelle bestemmelser for Den europeiske fondet for regionalutvikling, Den europeiske sosialfondet og Samhørighetsfondet og oppheving av forordning (EF) nr. 1260/1999 (EUT 2006, L 210, s. 25). **8** Fra den 14. til den 16. april 2014 gjennomførte Kommisjonen særlig i forbindelse med de nevnte operasjonelle programmene en revisjon av de offentlige tjenestekontraktene om kringkasting på radio og TV, som var medfinansiert av Den tsjekkiske republikk med midler fra Den europeiske fondet for regionalutvikling (EFRU) og Den europeiske sosialfondet (ESF). I revisjonsrapporten konstaterte Kommisjonen at fire av disse offentlige kontraktene var blitt tildelt direkte – uten offentliggjøring av en konkurransekunngjøring. En slik direkte tildeling kunne imidlertid etter Kommisjonens oppfatning ikke aksepteres, ettersom unntaket i artikkel 16, bokstav b), i direktiv 2004/18 «om radio- og [TV]-selskapers innkjøp, utvikling, produksjon eller koproduksjon av programmateriale beregnet for kringkasting, og kontrakter om sendetid» ikke fant anvendelse på disse kontraktene (heretter «det omtvistede unntaket»). Særlig var de fire aktuelle kontraktene blitt inngått av ministeriet for regionalutvikling og av ministeriet for opplæring, ungdom og idrett, selv om dette unntaket etter Kommisjonens oppfatning utelukkende var gjeldende for oppdragsgivere som var radio- og TV-selskaper. **9** Etter en prosedyre om finansielle korreksjoner, som var blitt iverksatt av Kommisjonen den 17. juni 2016, og der Den tsjekkiske republikk anførte at det omtvistede unntaket ikke utelukkende gjaldt for radio- og TV-selskaper, men også for enhver oppdragsgiver, vedtok Kommisjonen den omtvistede avgjørelsen og annullerte en del av ESFs støtte til det operasjonelle programmet «Opplæring for konkurranseevne» under målet om «Konvergens» og om «Regional konkurranseevne og sysselsetting» i Den tsjekkiske republikk, og en del av EFRUs støtte til de operasjonelle programmene «Forskning og utvikling for innovasjoner» og «Teknisk bistand» under målet om «Konvergens» i Den tsjekkiske republikk og «Teknisk bistand» under målet om «Konvergens» og om «Regional konkurranseevne og sysselsetting» i Den tsjekkiske republikk. Kommisjonen foretok finansielle korreksjoner overfor Den tsjekkiske republikk ved den omtvistede avgjørelsen. --- ## Saksbehandlingen for Retten og den ankede dommen **10** Ved stevning innlevert til Rettens justiskontor den 18. september 2017 anla Den tsjekkiske republikk søksmål med påstand om annullering av den omtvistede avgjørelsen. Kommisjonen nedla påstand om frifinnelse. Under saksbehandlingen for Retten trådte Republikken Polen inn i saken til støtte for Den tsjekkiske republikkens påstander. **11** Til støtte for søksmålet i første instans gjorde Den tsjekkiske republikk et enkelt anførselsgrunnlag gjeldende om tilsidesettelse av artikkel 99, nr. 1, bokstav a), i forordning nr. 1083/2006, sammenholdt med artikkel 16, bokstav b), i direktiv 2004/18. Den tsjekkiske republikk anførte særlig at den direkte tildelingen av de omtvistede offentlige kontraktene var i overensstemmelse med artikkel 16, bokstav b), i direktiv 2004/18, og at de finansielle korreksjonene som Kommisjonen hadde foretatt, følgelig ikke var begrunnet. Ved den ankede dommen forkastet Retten dette ene anførselsgrunnlaget og frifant dermed Kommisjonen. --- ## Partenes påstander for Domstolen **12** Den tsjekkiske republikk har nedlagt følgende påstander: – Den ankede dommen oppheves. – Den omtvistede avgjørelsen annulleres. – Kommisjonen tilpliktes å betale sakskostnadene. **13** Kommisjonen har nedlagt følgende påstander: – Anken forkastes. – Den tsjekkiske republikk tilpliktes å betale sakskostnadene. --- ## Anken ### Partenes argumentasjon **14** Den tsjekkiske republikk har i forbindelse med anken fremsatt et enkelt anførselsgrunnlag om tilsidesettelse av artikkel 16, bokstav b), i direktiv 2004/

18Med dette anførselsgrunnlaget tilsikter Den tsjekkiske republikk å godtgjøre at anvendelsen av unntaket fastsatt i denne bestemmelsen ikke er begrenset til offentlige tjenestekontrakter som tildeles av radio- og TV-selskaper i egenskap av oppdragsgivere. **15** Den tsjekkiske republikkens ene anførselsgrunnlag består av fire rekker argumenter, som omhandler henholdsvis denne bestemmelsens tilblivelseshistorie og en ordlyds-, formålsbestemt og systematisk fortolkning av den. **16** Ved den rekken av argumenter som omhandler tilblivelsen av artikkel 16, bokstav b), i direktiv 2004/18, har Den tsjekkiske republikk for det første gjort gjeldende at selv om Kommisjonens forslag til direktivet om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter av 13. desember 1990 (KOM(1990) 372 endelig), som førte til vedtakelsen av direktiv 92/50, hadde tilsiktet et unntak som utelukkende vedrørte radio- og TV-selskapers innkjøp av programmateriale, ble rekkevidden av dette unntaket imidlertid under lovgivningsprosessen utvidet til også å omfatte radio- og TV-selskapers utvikling, produksjon eller koproduksjon av programmateriale. I slike tilfeller er det imidlertid radio- og TV-selskapet som utfører oppgaven med programutvikling, produksjon eller koproduksjon av programmateriale. Artikkel 1, bokstav a), nr. iv), i direktiv 92/50 hadde derfor til formål også å gjelde for offentlige kontrakter der et radio- og TV-selskap ikke har vært oppdragsgiver, men myndighetens medkontrahent. **17** Den tsjekkiske republikk har dernest gjort gjeldende at den lovgivningsprosessen som førte til vedtakelsen av direktiv 2004/18, og som ble innledt ved Kommisjonens fremsettelse av forslaget til Europa-parlamentets og Rådets direktiv om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter av 11. juli 2000 (KOM/2000/275 endelig utg.), viser at EU-lovgiver i forbindelse med definisjonen av det omtvistede unntaket innførte begrepet programmateriale «beregnet for kringkasting». Det ble således lagt vekt på kontraktens gjenstand og anvendelse og ikke på funksjoner som kjennetegner oppdragsgivere i forbindelse med den nevnte kontrakten. **18** Endelig har Den tsjekkiske republikk gjort gjeldende at Kommisjonen med forslaget til Europa-parlamentets og Rådets direktiv om offentlige anskaffelser av 20. desember 2011 (KOM(2011) 896 endelig), som førte til vedtakelsen av direktiv 2014/24, foreslo at det omtvistede unntaket ble begrenset til oppdragsgivere som er radio- og TV-selskaper. Kommisjonen har etter denne medlemsstatens oppfatning igjen ikke lykkes i denne henseende, ettersom artikkel 10, bokstav b), i direktiv 2014/24, slik det ble vedtatt av EU-lovgiver, fastsetter et mer vidtgående unntak enn det Kommisjonen hadde foreslått, og dette unntaket er ikke knyttet til de funksjonene som kjennetegner oppdragsgivere. Dessuten har Den tsjekkiske republikk gjort gjeldende at Rettens fortolkning av artikkel 10, bokstav b), i direktiv 2014/24 i den ankede dommens avsnitt 73 er uriktig. **19** Den tsjekkiske republikk har av dette konkludert at unntaket som er gjenstand for artikkel 16, bokstav b), i direktiv 2004/18, og som har vært i kraft i nesten 30 år, aldri har vært begrenset til offentlige kontrakter inngått av radio- og TV-selskaper i egenskap av oppdragsgivere. Ifølge denne medlemsstaten er den fortolkningen Retten har anlagt av artikkel 16, bokstav b), i den ankede dommen, derfor i strid med det som fremgår av den lovgivningsprosessen som førte til vedtakelsen av dette direktivet og de andre lovgivningsprosessene på området, samt med EU-lovgivers hensikt slik den kom til uttrykk i forbindelse med disse prosessene. **20** Ved den rekken av argumenter som vedrører ordlydsfortolkningen av artikkel 16, bokstav b), i direktiv 2004/18, har Den tsjekkiske republikk gjort gjeldende at Retten begikk en rettslig feil da den avviste å anerkjenne at virkeområdet for denne bestemmelsen ikke er begrenset til offentlige kontrakter inngått av radio- og TV-selskaper i egenskap av oppdragsgivere. **21** Denne medlemsstaten har, etter å ha bemerket at det i den ankede dommens avsnitt 41 ble fastslått at ordene «radio- og [TV]-selskapers» kan vedrøre såvel oppdragsgiveren som kontraktens gjenstand og kringkasting, for det første foreholdt Retten at den i den ankede dommens avsnitt 55 og 56 fastslo at det bare er en forbindelse mellom ordene «radio- og [TV]-selskaper» og ordene «programmateriale beregnet for kringkasting» i den tyske språkversjonen, idet de øvrige språkversjonene er tvetydige, og at én enkelt språkversjon ikke kan danne grunnlag for fortolkningen av den aktuelle bestemmelsen. Ifølge den nevnte medlemsstaten bekrefter imidlertid også andre versjoner, nemlig den tsjekkiske, den greske, den engelske, den franske, den litauiske, den ungarske, den nederlandske, den polske, den rumenske og den slovakiske, denne forbindelsen. **22** Selv om det for det andre antas at ordene «radio- og [TV]-selskapers» i artikkel 16, bokstav b), i direktiv 2004/18 reelt er forbundet med ordene «innkjøp, utvikling, produksjon eller koproduksjon av programmateriale», kan det omtvistede unntaket imidlertid ikke begrenses til offentlige kontrakter inngått av radio- og TV-selskaper i egenskap av oppdragsgivere. Denne bestemmelsen nevner nemlig ikke uttrykkelig at radio- og TV-selskapet skal være oppdragsgiver for den aktuelle offentlige kontrakten. Dersom et radio- og TV-selskap utvikler, produserer eller koproduserer programmateriale og således leverer tjenesten, kan det etter Den tsjekkiske republikkens oppfatning ikke være oppdragsgiver for den offentlige kontrakten. Den tsjekkiske republikk har følgelig gjort gjeldende at Retten i den ankede dommens avsnitt 64 med urette forkastet dens argumentasjon, som det er henvist til i dette avsnittet. **23** Ved den rekken av argumenter som omhandler den formålsbestemte fortolkningen av artikkel 16, bokstav b), i direktiv 2004/18, har Den tsjekkiske republikk for det første gjort gjeldende at Retten i den ankede dommens avsnitt 57 med urette fastslo at denne medlemsstatens argumentasjon om at det omtvistede unntaket bare omfatter offentlige tjenestekontrakter om programmateriale beregnet for å bli kringkastet av radio- og TV-selskaper, uavhengig av oppdragsgiveren, ikke fant støtte i 25. betraktning til direktiv 2004/

18Denne medlemsstaten har understreket at denne betraktningen avgrenser det omtvistede unntaket ut fra kontraktens gjenstand og ikke oppdragsgiverens identitet, og er av den oppfatning at denne konstateringen er riktig fordi radio- og TV-selskaper ikke er nevnt i denne betraktningen. **24** For det andre konkluderte Retten ifølge Den tsjekkiske republikk med urette i den ankede dommens avsnitt 49 at tilføyelsen av ordene «beregnet for kringkasting» i artikkel 16, bokstav b), i direktiv 2004/18 «stemmer overens med lovgiverens ønske om å henvise uttrykkelig til offentlige tjenestekontrakter som tildeles av radio- og TV-selskaper vedrørende programmateriale beregnet for kringkasting via ethvert elektronisk kommunikasjonsnett, herunder internett». Den tsjekkiske republikk har gjort gjeldende at selv uten å tilføye ordene «beregnet for kringkasting» etterlater denne bestemmelsen ingen tvil om at programmateriale kan kringkastes via ethvert elektronisk nett, og er av den oppfatning at Retten med urette fastslo at denne konklusjonen gjenspeiler ånden i siste punktum i 25. betraktning til direktiv 2004/18, der det heter at med «kringkasting» forstås «overføring og distribusjon via ethvert elektronisk nett». **25** For det tredje er Den tsjekkiske republikk av den oppfatning at Retten med urette utledet formålet med det omtvistede unntaket av dom av 13. desember 2007, Bayerischer Rundfunk m.fl. (C-337/06, EU:C:2007:786). For det første vedrører den saken som gav opphav til denne dommen, slik det fremgår av den aktuelle dommens avsnitt 2, 23 og 29, spørsmålet om hvorvidt de offentligrettslige radio- og TV-selskapene i Tyskland, sett hen til deres finansieringsmåte, skulle anses for oppdragsgivere som omhandlet i direktiv 2004/18, og om unntaket vedrørende programmateriale likeledes omfattet rengjøring. Denne medlemsstaten har gjort gjeldende at konstateringene i den nevnte dommens avsnitt 62, om at det omtvistede unntaket vedrørte offentlige kontrakter hvis formål er de ytelsene som berører radio- og TV-selskapenes egentlige funksjon, fulgte rent logisk av det forhold at Domstolen skilte mellom rengjøringsarbeid og produksjon av programmer, og at Domstolen viste til den offentlige sektoren uten å ville skape en ny betingelse for anvendelsen av dette unntaket. **26** For det andre har Den tsjekkiske republikk gjort gjeldende at Rettens forklaringer i den ankede dommens avsnitt 38 og 39, om at det omtvistede unntaket har grunnlag i de offentlige radio- og TV-selskapenes public service-oppgave og at de oppdragsgiverne som ikke utfører en slik public service-oppgave, ikke er omfattet av dette unntaket, ikke underbygges av dom av 13. desember 2007, Bayerischer Rundfunk m.fl. (C-337/06, EU:C:2007:786), selv om det skal tas utgangspunkt i konklusjonene i denne dommen. Det følger nemlig ikke av denne dommen at de offentlige radio- og TV-selskapenes public service-oppgave, som begrunner det omtvistede unntaket, bare skal beskyttes når radio- og TV-selskapet er oppdragsgiver. Det omtvistede unntaket finner derfor også anvendelse på en disposisjon foretatt av et radio- og TV-selskap som opptrer som leverandør av programmateriale uten å være oppdragsgiver ved denne disposisjonen. **27** Ved den rekken av argumenter som omhandler en systematisk fortolkning av artikkel 16, bokstav b), i direktiv 2004/18, har Den tsjekkiske republikk gjort gjeldende at feilaktigheten av Rettens fortolkning av denne bestemmelsen underbygges av den omstendighet at den nevnte bestemmelsen likeledes inneholder ytterligere et unntak for kontrakter om sendetid. For så vidt angår disse kontraktene er det ingen tvil om at radio- og TV-selskapet ikke skal være oppdragsgiver, men derimot leverandør av den karakteristiske tjenesten, det vil si av sin egen sendetid. Denne medlemsstaten har understreket at Retten ikke har bestridt denne opplysningen og viser i denne forbindelse til den ankede dommens avsnitt 61. **28** Ifølge Kommisjonen skal den argumentasjonen som Den tsjekkiske republikk har fremført i sitt ankeskrift, forkastes i sin helhet, og anken skal forkastes. --- ### Domstolens bemerkninger **29** Ved den rekken av argumenter som vedrører ordlydsfortolkningen av artikkel 16, bokstav b), i direktiv 2004/18, og som skal behandles først, har Den tsjekkiske republikk gjort gjeldende at Retten begikk en rettslig feil da den avviste å anerkjenne at ordlyden av denne bestemmelsen ikke begrenser det omtvistede unntaket til offentlige kontrakter inngått av radio- og TV-selskaper i egenskap av oppdragsgivere. **30** Hva for det første angår de argumentene som er fremført i den foreliggende dommens avsnitt 21, skal det bemerkes at selv om visse språkversjoner av artikkel 16, bokstav b), i direktiv 2004/18, som Den tsjekkiske republikk har henvist til, kan underbygge den ordlydsfortolkningen av denne bestemmelsen som den har foreslått, forholder det seg likevel slik at denne medlemsstaten verken har godtgjort at det ikke er uoverensstemmelser mellom den nevnte bestemmelsens språkversjoner, eller tilbakevist konstateringen i den ankede dommens avsnitt 41, om at uttrykket «radio- og [TV]-selskapers» kan henspille på både «innkjøp, utvikling, produksjon eller koproduksjon av programmateriale» og «kringkasting». **31** Det fremgår likeledes at EU-lovgivers tilføyelse av ordene «beregnet for kringkasting» i ordlyden av artikkel 16, bokstav b), i direktiv 2004/18, som gir opphav til uklarhet, har ført til divergerende språklige versjoner av denne bestemmelsen. Ingen av de argumentene Den tsjekkiske republikk har fremført, endrer ved den omstendighet at bruken av disse ordene ikke har medført at størsteparten av språkversjonene av artikkel 16, bokstav b), i direktiv 2004/18 grammatisk sett er entydige, slik Retten har anført i den ankede dommens avsnitt 41 og 52–54. **32** Dessuten bemerkes, slik generaladvokaten i det vesentlige har anført i punkt 77–79 i forslaget til

avgjørelse

, at det nevnte uttrykket ikke fremgår av den bulgarske og den slovenske versjonen av denne bestemmelsen, og at denne utelatelsen øker uoverensstemmelsene mellom den nevnte bestemmelsens språkversjoner. **33** Det var derfor med rette at Retten i den ankede dommens avsnitt 55 bemerket at EU-rettslige bestemmelser skal fortolkes og anvendes ensartet i lys av de versjonene som er utferdiget på alle Unionens offisielle språk (dom av 6.6.2018, Tarragó da Silveira, C-250/17, EU:C:2018:398, avsnitt 20 og den rettspraksis som er nevnt der), og at en EU-rettslig bestemmelse i tilfelle av forskjeller mellom de ulike språkversjonene skal fortolkes på bakgrunn av den alminnelige oppbygningen av og formålet med den ordningen som den er del av (jf. i denne retning dom av 7.7.2016, Ambisig, C-46/15, EU:C:2016:530, avsnitt 48 og den rettspraksis som er nevnt der). **34** Under disse omstendighetene kan det ikke foreholdes Retten at den i den ankede dommens avsnitt 41 fastslo at det var nødvendig å ta hensyn til de formålene som forfølges med den ordningen bestemmelsen er en del av, og den sammenhengen den inngår i, med henblikk på fortolkningen av den nevnte bestemmelsen, eller at den i den ankede dommens avsnitt 56 uttalte at Den tsjekkiske republikkens argumenter vedrørende ordlyden av denne bestemmelsen, sett hen til den tvetydige karakteren av ulike språkversjoner av den omhandlede bestemmelsen, måtte forkastes som ugrunnet. **35** For det andre skal det av de samme grunnene bemerkes at Den tsjekkiske republikkens argumentasjon, nevnt i den foreliggende dommens avsnitt 22, for så vidt som argumentasjonen er basert på én av de mulige fortolkningene av ordlyden av artikkel 16, bokstav b), i direktiv 2004/18, ikke i seg selv kan reise tvil om Rettens konstateringer i den ankede dommens avsnitt 64, som førte den til å forkaste den fortolkningen av denne bestemmelsen som denne medlemsstaten hadde foreslått. **36** Under alle omstendigheter har muligheten for at radio- og TV-selskaper inntar rollen som leverandører, ingen betydning for spørsmålet om hvorvidt det omtvistede unnt Selv om omstendighetene i denne saken skiller seg fra dem som ga opphav til dommen av 13. desember 2007, Bayerischer Rundfunk m.fl. (C-337/06, EU:C:2007:786), bemerket Retten dernest med rette i den appellerte dommens avsnitt 35–38, at det fremgår av nevnte dom, særlig av avsnittene 62 og 64, at Domstolen presiserte at dette unntaket fra anvendelsen av direktivet om offentlige tjenestekontrakter, særlig sett hen til den 25. betraktning, utelukkende omfatter offentlige avtaler hvis formål er ytelsene som berører kringkastingsselskapenes egentlige funksjon. Derimot er offentlige tjenestekontrakter som ikke har noen forbindelse med aktivitetene som inngår i utførelsen av de offentlige kringkastingsselskapenes egentlige public service-oppdrag, fullt ut underlagt EU-reglene. Det skal bemerkes at artikkel 16 bokstav b) i direktiv 2004/18 skal fortolkes snevert, ettersom det er tale om en unntaksbestemmelse (jf. i denne retning dom av 6.12.2017, Compania Națională de Administrare a Infrastructurii Rutiere, C-408/16, EU:C:2017:940, avsnitt 45 og den rettspraksis som er nevnt der). Det omtvistede unntaket skal derfor fortolkes slik at det utelukkende gjelder kontrakter som inngås av kringkastingsselskaper i deres egenskap av oppdragsgivere med henblikk på å utføre sitt eget public service-oppdrag. Det følger av dette at Retten ikke begikk en rettslig feil da den i den appellerte dommens avsnitt 39 fastslo at det omtvistede unntaket bare omfatter oppdragsgivere som er kringkastingsselskaper, og i samme dommens avsnitt 57 forkastet Den tsjekkiske republikkens argument om det motsatte. ECLI:EU:C:2021:493 9 DEN TSJEKKISKE REPUBLIKK MOT KOMMISJONEN Hva angår for det fjerde og endelig den rekken av argumenter som Den tsjekkiske republikk har fremført, og som er nevnt i nærværende dommens avsnitt 27, hvorved den har anfektet Rettens systematiske fortolkning av artikkel 16 bokstav b) i direktiv 2004/18, skal det fastslås at denne argumentasjonen ikke kan tas til følge. Retten fastslo innledningsvis i den appellerte dommens avsnitt 59, uten at dette er blitt bestridt av Den tsjekkiske republikk, at unntakene fastsatt i denne artikkel 16 kunne defineres i forhold til de aktuelle kontraktenes gjenstand, deres leverandør eller både gjenstand og de forhold som kjennetegner oppdragsgiveren. Det er følgelig med rette at Retten i den appellerte dommens avsnitt 61 fastslo at det «ikke kan utelukkes at flere kontrakter som er oppregnet i ett bokstav i dette direktivets artikkel 16, skal defineres på ulik måte, særlig med hensyn til deres gjenstand, oppdragsgiver eller leverandør». Det er derfor ifølge en systematisk fortolkning tenkelig at kontrakter vedrørende sendetid med henblikk på anvendelsen av artikkel 16 bokstav b) i direktiv 2004/18 kan inngås av så vel kringkastingsselskaper som av andre oppdragsgivere, mens kontrakter vedrørende programmateriale i samsvar med det formål som forfølges med det omtvistede unntaket, bare kan inngås av kringkastingsselskaper. Dernest skal det bemerkes, slik Kommisjonen har anført, at Den tsjekkiske republikk ikke har fremført noen kritikk vedrørende den appellerte dommens avsnitt 50 og 51, som gjelder en annen faktor som skal tas i betraktning ved en systematisk fortolkning av artikkel 16 bokstav b) i direktiv 2004/

18Det fremgår av disse avsnittene at tjenestene som er gjenstand for kontraktene omhandlet i denne bestemmelsen, også er omfattet av unntaket i fotnote 3 til vedlegg II B til dette direktivet, i den versjon som ble endret ved Kommisjonens forordning (EF) nr. 213/2008 av 28. november 2007 (EUT 2008, L 74, s. 1), som gjelder «avtaler om kringkastingsselskapers anskaffelse, utvikling, produksjon eller samproduksjon av programmer og avtaler om sendetid». Det omtvistede unntaket og unntaket i denne fotnote 3 skal av hensyn til den indre sammenheng i direktiv 2004/18 anses for å ha samme rekkevidde. Ordlyden i nevnte fotnote 3 bekrefter at selv om kontrakter vedrørende sendetid kan inngås av så vel kringkastingsselskaper som av andre oppdragsgivere, er det med hensyn til kontrakter vedrørende programmateriale bare kringkastingsselskaper som er omfattet. Ettersom ingen av partene har bestridt konstateringen i siste setning i den appellerte dommens avsnitt 73, hvoretter direktiv 2014/24 ikke fant tidsmessig anvendelse på de faktiske omstendigheter som tvisten gjelder, slik Den tsjekkiske republikk selv fremhevet for Retten, skal det endelig fastslås at argumenter vedrørende bestemmelsene i dette direktivet og den lovgivningsprosedyre som førte til direktivets vedtakelse, slik som dem som er nevnt i nærværende dommens avsnitt 18, ikke kan svekke Rettens fortolkning i det foreliggende tilfellet av artikkel 16 bokstav b) i direktiv 2004/

18Ettersom alle de argumenter som er fremført til støtte for det eneste ankegrunnen, er blitt forkastet, skal denne ankegrunnen forkastes som ugrunnet, og anken skal forkastes.

Sakskostnader

I henhold til artikkel 138 nr. 1 i Domstolens prosessreglement, som i medhold av samme reglements artikkel 184 nr. 1 får anvendelse i ankesaker, pålegges den tapende part å betale sakskostnadene dersom det er nedlagt påstand om dette. Ettersom Kommisjonen har nedlagt påstand om at Den tsjekkiske republikk pålegges å betale sakskostnadene, og ettersom Den tsjekkiske republikk har tapt saken med hensyn til sin eneste ankegrunn, bør Den tsjekkiske republikk pålegges å bære sine egne kostnader og betale Kommisjonens kostnader. 10 ECLI:EU:C:2021:493 DEN TSJEKKISKE REPUBLIKK MOT KOMMISJONEN På grunnlag av disse premisser uttaler og bestemmer Domstolen (Femte avdeling): 1) Anken forkastes. 2) Den tsjekkiske republikk bærer sine egne kostnader og betaler de kostnader som er påløpt for Den europeiske kommisjonen. Underskrifter ECLI:EU:C:2021:493 11