Forum for offentlige anskaffelser

EU-domstolen / EU-retten

C-9/17 Tirkkonen: godkjenningsordning var ikke offentlig kontrakt

Sak
Case C-9/17
Dato
2018-03-01
Domstol
EU-domstolen
Parter
Maria Tirkkonen, med Maaseutuvirasto som prosessdeltaker
Type
prejudisiell avgjørelse
Regelverk
direktiv 2004/18/EF artikkel 1 nr. 2 bokstav a), med henvisninger til artikkel 32 om rammeavtaler
Domstolen tok stilling til om en finsk rådgivningsordning for landbruket var en offentlig kontrakt etter direktiv 2004/18. Ordningen åpnet for at alle økonomiske aktører som oppfylte fastsatte egnethetskrav og bestod en prøve, kunne tas opp, uten sammenligning eller rangering av tilbud. Domstolen kom til at en slik ordning ikke er en offentlig kontrakt i direktivets forstand, selv om ordningen senere var lukket for nye aktører.

Hovedspørsmål

Hovedspørsmålet var om en ordning der en offentlig enhet inngår avtaler med alle leverandører som oppfyller forhåndsfastsatte krav, omfattes av begrepet offentlig kontrakt etter direktiv 2004/18. Særlig gjaldt det om fraværet av tildelingskriterier og faktisk valg mellom tilbud var avgjørende.

Rettslig kjerne

Avgjørelsen avklarer at begrepet «offentlig kontrakt» etter direktiv 2004/18 forutsetter et element av valg mellom konkurrerende tilbud. Der en offentlig oppdragsgiver ikke sammenligner eller rangerer antagelige tilbud, men tar opp enhver økonomisk aktør som oppfyller fastsatte egnethetskrav og består en kontroll eller prøve, foreligger det etter dommen ikke en offentlig kontrakt i direktivets forstand. Domstolen knytter dette til direktivets formål om å motvirke favorisering ved tildeling av kontrakter. Risikoen for slik favorisering er nært knyttet til at én eller flere aktører får en enerettslignende posisjon gjennom tildeling. Dommen presiserer også skillet mellom kvalifikasjonsvurdering og tildeling: kriterier som gjelder erfaring, kvalifikasjoner og ressurser, er i utgangspunktet egnethetskrav og ikke tildelingskriterier. At ordningen var tidsbegrenset og senere lukket for nye leverandører, endret ikke dette når det fortsatt manglet et reelt tildelingselement.

Faktum

Saken gjaldt den finske ordningen «Neuvo 2020» for rådgivning til landbruket i perioden 2015–2020. Maaseutuvirasto kunngjorde en ordning for rådgivningstjenester der bønder kunne velge blant rådgivere som var tatt opp i ordningen. Rådgiverne ble honorert etter timepris betalt av myndigheten, mens landbrukeren betalte merverdiavgiften. Alle søkere som oppfylte fastsatte egnethetskrav og minimumskrav, og som bestod en nærmere angitt prøve, kunne tas opp. Maria Tirkkonen søkte om å bli valgt som rådgiver, men ble avvist fordi hun ikke hadde krysset av i skjemaet for at hun aksepterte vilkårene i vedlagte utkast til rammeavtale. Hun gjorde gjeldende at ordningen i realiteten var en godkjenningsordning og ikke en offentlig kontrakt, og at hun derfor burde få supplere søknaden. Den finske høyeste forvaltningsdomstolen forela spørsmålet for EU-domstolen.

Domstolens vurdering

Domstolen tok utgangspunkt i artikkel 1 nr. 2 bokstav a) i direktiv 2004/18, som definerer offentlige kontrakter som gjensidig bebyrdende avtaler om blant annet tjenester mellom økonomiske aktører og offentlige oppdragsgivere. Domstolen bemerket at den aktuelle rådgivningsordningen i formell forstand førte til slike avtaler om tjenester. Dette var likevel ikke tilstrekkelig.

Det sentrale spørsmålet var om ordningen innebar et valg av tilbud og dermed en tildeling av kontrakt i direktivets forstand. Med henvisning til Falk Pharma understreket Domstolen at valget av et tilbud og av den eller de virksomhetene som tildeles kontrakten, er uløselig knyttet til anskaffelsesdirektivets regulering av offentlige kontrakter. Direktivet skal motvirke risikoen for favorisering av innenlandske aktører, og denne risikoen er særlig knyttet til situasjoner der én eller flere aktører får kontrakten etter en utvelgelse.

I den finske ordningen foretok agenturet ikke en sammenligning eller rangering av tilbud. Formålet var å etablere en gruppe rådgivere, og alle søkere som oppfylte kravene, skulle tas opp. Domstolen la derfor til grunn at agenturet ikke valgte mellom antagelige tilbud, men bare kontrollerte at kvalitative krav var oppfylt. Fraværet av tildelingskriterier som kunne muliggjøre sammenligning og rangering, var avgjørende.

Domstolen avviste at ordningen måtte anses som offentlig kontrakt fordi den ikke var permanent åpen for nye aktører. At ordningen bare kunne tiltres i en begrenset periode, skilte den fra situasjonen i Falk Pharma, men var ikke avgjørende. Det vesentlige var fortsatt at det ikke forelå noen reell tildeling basert på valg mellom tilbud.

Videre presiserte Domstolen skillet mellom egnethetskrav og tildelingskriterier. Selv om vurderingen av leverandørens egnethet og selve tildelingen i praksis kan skje samtidig, er dette rettslig ulike trinn underlagt ulike regler. Kriterier om erfaring, kvalifikasjoner og ressurser gjelder normalt leverandørens evne til å utføre oppdraget, ikke hvilket tilbud som er det økonomisk mest fordelaktige. Henvisningen til Ambisig endret ikke dette, fordi den saken gjaldt en situasjon der oppdragsgiver faktisk sammenlignet flere tilbud for å identifisere det økonomisk mest fordelaktige tilbudet. I Tirkkonen fantes ikke et slikt sammenligningsledd.

Konklusjon

Domstolen konkluderte med at artikkel 1 nr. 2 bokstav a) i direktiv 2004/18 ikke omfatter en rådgivningsordning der en offentlig enhet inngår avtaler med enhver økonomisk aktør som oppfyller forhåndsfastsatte egnethetskrav og består en prøve, selv om ordningen er tidsbegrenset og ikke senere åpnes for nye aktører. Det avgjørende er at ordningen ikke bygger på tildelingskriterier som gjør det mulig å sammenligne og rangere tilbud, og at det derfor ikke skjer noen reell tildeling av en offentlig kontrakt i direktivets forstand.

Praktisk betydning

Dommen er viktig for avgrensningen mellom offentlige kontrakter og rene godkjennings- eller opptaksordninger. For offentlige oppdragsgivere viser den at ikke enhver ordning som leder til tjenesteavtaler, automatisk omfattes av anskaffelsesdirektivet. Dersom alle leverandører som oppfyller objektive krav, tas opp uten sammenligning eller rangering av tilbud, kan ordningen falle utenfor kontraktsbegrepet i direktiv 2004/18. Samtidig understreker avgjørelsen at kvalifikasjonskrav ikke kan omklassifiseres til tildelingskriterier bare fordi de fremstår sentrale. For praksis i offentlige anskaffelser er dommen særlig relevant ved vurderingen av åpne leverandørordninger, rådgivningsordninger og andre modeller der oppdragsgiver ikke foretar et konkurransepreget valg mellom tilbud.

Ofte stilte spørsmål

Hva var det avgjørende kriteriet for at ordningen ikke ble ansett som en offentlig kontrakt?

Det avgjørende var at oppdragsgiveren ikke valgte mellom konkurrerende tilbud. Alle leverandører som oppfylte kravene og bestod prøven, kunne tas opp, uten sammenligning eller rangering av tilbud.

Betydde det noe at ordningen senere var lukket for nye leverandører?

Nei. Domstolen uttalte at dette ikke endret vurderingen når ordningen fortsatt manglet tildelingskriterier og et reelt valg mellom antagelige tilbud.

Dommen i uoffisiell norsk oversettelse

Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.

Samling av avgjørelser DOMSTOLENS DOM (Tredje avdeling) 1. mars 2018 * «Prejudisiell forelæggelse – offentlige kontrakter – direktiv 2004/18/EF – anbudskonkurranse om offentlige kontrakter vedrørende rådgivningstjenester til landbruket – spørsmålet om det foreligger en offentlig kontrakt – ordning for innkjøp av tjenester ved kontrakter som består i at enhver økonomisk aktør som oppfyller de på forhånd fastsatte vilkårene, godkjennes som leverandører – ordning som ikke etterfølgende er åpen for andre økonomiske aktører» I sak C-9/17, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Korkein hallinto-oikeus (øverste domstol i forvaltningsrettslige saker, Finland) ved

avgjørelse

av 22. desember 2016, innkommet til Domstolen den 9. januar 2017, i saken iverksatt av: Maria Tirkkonen, prosessdeltaker: Maaseutuvirasto, har DOMSTOLEN (Tredje avdeling), sammensatt av avdelingsformann L. Bay Larsen og dommerne J. Malenovský, M. Safjan, D. Šváby (refererende dommer) og M. Vilaras, generaladvokat: M. Campos Sánchez-Bordona justitssekretær: A. Calot Escobar, på grunnlag av den skriftlige forhandlingen, etter at det er avgitt innlegg av: – M. Tirkkonen ved asianajaja A. Kuusniemi-Laine, – den finske regjering ved S. Hartikainen, som befullmektiget, – Europakommisjonen ved A. Tokár og I. Koskinen, som befullmektigede, og etter at generaladvokaten har fremmet forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet den 13. desember 2017, * Prosessspråk: finsk. DA ECLI:EU:C:2018:142 1 TIRKKONEN avsagt følgende Dom Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder fortolkningen av artikkel 1 nr. 2 bokstav a) i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT 2004 L 134 s. 114). Denne anmodningen er inngitt i forbindelse med en sak iverksatt av Maria Tirkkonen vedrørende et avslag fra Maaseutuvirasto (agenturet for landdistrikter, Finland, heretter «agenturet») på det tilbudet som hun hadde inngitt med sikte på å bli valgt til rådgiver innenfor området «oppdrettsdyr, helseplanar» innenfor rammen av ordningen «Neuvo 2020 – Maatilojen neuvontajärjestelmä» (Neuvo 2020 – Rådgivningsordningen for landbruket) (heretter «rådgivningsordningen for landbruket Neuvo 2020»). Rettsregler EU-retten Direktiv 2004/18 Artikkel 1 i direktiv 2004/18 med overskriften «Definisjoner» bestemmer bl.a.: «[…] 2. a) Med «offentlige kontrakter» menes gjensidig bebyrdende avtaler inngått skriftlig mellom en eller flere økonomiske aktører og en eller flere offentlige oppdragsgivere, og som gjelder utførelse av arbeider, levering av varer eller tjenester som er omfattet av dette direktiv. […]

5Med «rammeavtale» menes en avtale inngått mellom en eller flere offentlige oppdragsgivere og en eller flere økonomiske aktører med det formål å fastsette vilkårene for de kontrakter som skal inngås i løpet av en gitt periode, særlig med hensyn til pris og eventuelt planlagte mengder. […]» Direktivets artikkel 32, som vedrører «[r]ammeavtaler», foreskriver særlig: «[…]

2Med sikte på inngåelse av en rammeavtale følger oppdragsgiverne de prosedyreregler som er omhandlet i dette direktiv, i alle faser frem til tildeling av de kontrakter som er basert på denne avtalen. Valget av parter i rammeavtalen skjer på grunnlag av de tildelingskriterier som er fastsatt i overensstemmelse med artikkel 53. 2 ECLI:EU:C:2018:142 TIRKKONEN Kontrakter som er basert på en rammeavtale, inngås etter prosedyrene i nr. 3 og

4Disse prosedyrene får bare anvendelse mellom de offentlige oppdragsgiverne og de økonomiske aktørene som opprinnelig var parter i rammeavtalen. Når kontrakter som er basert på en rammeavtale inngås, kan partene under ingen omstendigheter foreta vesentlige endringer i avtalevilkårene, særlig ikke i det i nr. 3 omhandlede tilfellet. […] 4. Når en rammeavtale inngås med flere økonomiske aktører, skal det være minst tre, forutsatt at det er et tilstrekkelig antall økonomiske aktører som oppfyller utvelgelseskriteriene, og/eller et tilstrekkelig antall antagelige tilbud som oppfyller tildelingskriteriene. Tildeling av kontrakter basert på en rammeavtale som er inngått med flere økonomiske aktører, kan skje: – enten på grunnlag av de vilkår som er fastsatt i rammeavtalen, uten at det iverksettes en fornyet konkurranse – eller, dersom ikke alle vilkårene er fastsatt i rammeavtalen, etter at det er iverksatt en fornyet konkurranse mellom partene på grunnlag av de samme vilkårene, som om nødvendig presiseres, og eventuelt på andre vilkår som er angitt i konkurransegrunnlaget i rammeavtalen, på følgende måte: a) [F]or hver kontrakt som skal inngås, konsulterer oppdragsgiverne skriftlig de økonomiske aktørene som er i stand til å utføre kontrakten. b) [O]ppdragsgiverne fastsetter en tilstrekkelig lang frist for inngivelse av tilbud på de enkelte kontraktene under hensyntagen til elementer som kompleksiteten av kontraktens gjenstand og den tid som medgår til oversendelse av tilbud. c) [T]ilbudene sendes inn skriftlig, og innholdet forblir konfidensielt inntil utløpet av den fastsatte svarfristen. d) [O]ppdragsgiverne tildeler hver kontrakt til den tilbyderen som har levert det beste tilbudet på grunnlag av tildelingskriterier fastsatt i konkurransegrunnlaget i rammeavtalen.» Forordning (EU) nr. 1305/2013 Artikkel 15 i Europaparlamentets og Rådets forordning (EU) nr. 1305/2013 av 17. desember 2013 om støtte til utvikling av landdistrikter fra Den europeiske landbruksfond for utvikling av landdistrikter (ELFPO) og om oppheving av Rådets forordning (EF) nr. 1698/2005 (EUT 2013 L 347 s. 487) vedrørende «[r]ådgivningstjenester og driftsplanleggings- og avløserordninger innen landbruk» bestemmer følgende i nr. 3: «De myndigheter eller organer som velges ut til å yte rådgivning, skal ha tilstrekkelige ressurser i form av regelmessig opplært og kvalifisert personale, rådgivningsmessig erfaring og pålitelighet med hensyn til de områder de rådgir innenfor. Støttemottakerne under dette tiltaket velges ut gjennom anbudsinnbydelser. Utvelgelsesprosedyren skal være underlagt lovgivningen om offentlige anskaffelser og være åpen for både offentlige og private organer. Den skal være objektiv og utelukke søkere med interessekonflikter. […]» ECLI:EU:C:2018:142 3 TIRKKONEN Forordning (EU) nr. 1306/2013 I artikkel 12 nr. 1 i Europaparlamentets og Rådets forordning (EU) nr. 1306/2013 av 17. desember 2013 om finansiering, forvaltning og overvåking av den felles landbrukspolitikken og om oppheving av Rådets forordning (EØF) nr. 352/78, (EF) nr. 165/94, (EF) nr. 2799/98, (EF) nr. 814/2000, (EF) nr. 1290/2005 og (EF) nr. 485/2008 (EUT 2013 L 347 s. 549, rettet i EUT 2016 L 130 s. 6, og EUT 2017 L 327 s. 83) anføres: «Medlemsstatene innfører en ordning for rådgivning av støttemottakere om arealforvaltning og driftsforvaltning («driftsrådgivningsordningen») […]» Forordningens artikkel 13 med overskriften «Spesifikke krav vedrørende driftsrådgivningsordningen» bestemmer følgende i nr. 1: «Medlemsstatene sørger for at rådgivere som arbeider innenfor driftsrådgivningsordningen, er tilstrekkelig kvalifiserte og regelmessig mottar etterutdanning.» Gjennomføringsforordning (EU) nr. 808/2014 Følgende fremgår av artikkel 7 i Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) nr. 808/2014 av 17. juli 2014 om fastsettelse av regler for anvendelsen av forordning nr. 1305/2013 (EUT 2014 L 227 s. 18), som vedrører «[u]tvelgelse av myndigheter eller organer som tilbyr rådgivningstjenester»: «De anbudsinnbydelser som er omhandlet i artikkel 15 nr. 3 i forordning (EU) nr. 1305/2013, er underlagt gjeldende EU-regler og nasjonale regler om offentlige anskaffelser. De skal ta behørig hensyn til i hvilken grad søkerne besitter de kvalifikasjoner som er omhandlet i nevnte artikkel.» Direktiv 2014/24/EU I henhold til artikkel 91 nr. 1 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/24/EU av 26. februar 2014 om offentlige anskaffelser og om oppheving av direktiv 2004/18 (EUT 2014 L 94 s. 65) ble direktiv 2004/18 opphevet med virkning fra 18. april 2016. Finsk rett Direktiv 2004/18 er gjennomført i finsk rett ved laki julkisista hankinnoista (348/2007) (lov om offentlige anskaffelser (nr. 348/2007), heretter «lov om offentlige anskaffelser»). I henhold til § 45 nr. 1 i laki maatalouden tukien toimeenpanosta (192/2013) (lov om gjennomføring av landbruksstøtte (nr. 192/2013)) i den utgaven som fant anvendelse på tidspunktet for tvisten i hovedsaken, velges og godkjennes rådgiverne i henhold til bestemmelsene i lov om offentlige anskaffelser for en periode som slutter ved utløpet av utviklingsprogrammet for landdistrikter på fastlandet i Finland for perioden 2014–2020. I henhold til denne lovens § 45 nr. 2 er det en betingelse for utvelgelse og godkjenning at rådgiveren besitter den nødvendige fagkunnskap med hensyn til rådgivningsoppdragets kvalitet og omfang, og at vedkommende oppfyller de fastsatte egnethetskravene som omhandlet i lovens § 46. Samme lovs § 45 nr. 3 pålegger rådgiveren å opprettholde og videreutvikle den nødvendige fagkunnskap for rådgivningstjenesten for landbruket. 4 ECLI:EU:C:2018:142 TIRKKONEN Tvisten i hovedsaken og det prejudisielle spørsmålet Det fremgår av forelæggelsesavgjørelsen at Republikken Finland har opprettet et program for utvikling av landdistrikter på fastlandet i Finland for perioden 2014–2020, for hvilket agenturet ved en konkurransekunngjøring av 16. september 2014 iverksatte en anbudskonkurranse med sikte på inngåelse av kontrakter om rådgivningstjenester innenfor rammen av Neuvo 2020 for perioden fra 1. januar 2015 til 31. desember 2020. Leveringen av de rådgivningstjenester som er omhandlet i hovedsaken, er underlagt to betingelser fastsatt i et utkast til rammeavtale som fremgår av et vedlegg til konkurransegrunnlaget. De rådgivningstjenester som er omfattet av nevnte konkurransekunngjøring, tilbys bønder og andre landbrukere som har inngått en miljøavtale vedrørende utbetaling av kompensasjon på miljøområdet. De landbrukerne som oppfyller denne betingelsen og ønsker å anmode om en konsultasjon, kan fritt henvende seg til den rådgiveren de ønsker, som er medlem av rådgivningsordningen for landbruket Neuvo 2020. Denne rådgiveren avlønnes på grunnlag av utført arbeid med en timebetaling uten merverdiavgift (mva.) som agenturet betaler, mens landbrukeren bare betaler mva.-beløpet. Med sikte på å muliggjøre utvelgelse av leverandørene av rådgivningstjenester for landbruket og i overensstemmelse med kravene fastsatt i artikkel 15 nr. 3 i forordning nr. 1305/2013 og artikkel 13 nr. 1 i forordning nr. 1306/2013 påla agenturet de søkerne som ønsket å bli valgt ut i medhold av disse bestemmelsene, å godtgjøre at de var kvalifiserte, regelmessig opplært og erfarne som rådgivere på det området de ønsket å rådgi innenfor. Som den forelæggende rett har anført, vedtok agenturet den 18. desember 2014 først en betinget tildelingsavgjørelse (heretter «den omtvistede avgjørelsen»), hvorved det valgte ut alle de rådgiverne som hadde søkt og som oppfylte kriteriene om egnethet samt minimumskravene som var fastsatt i konkurransegrunnlaget og vedleggene til dette. Deretter valgte agenturet ved en endelig tildelingsavgjørelse ut de av søkerne som hadde bestått den prøven som er omtalt i vedlegget til konkurransegrunnlaget. Maria Tirkkonen fremgikk ikke blant de rådgiverne som ble betinget valgt ut ved den omtvistede avgjørelsen, ettersom hun ikke hadde fylt ut punkt 7 i konkurransegrunnlagets skjema med overskriften «Tilbudets overensstemmelse med de formelle krav og utbudet», hvori tjenesteyteren skal anføre om hun aksepterer betingelsene i det utkastet til rammeavtale som var vedlagt konkurransegrunnlaget, ved å krysse av feltet «ja» eller «nei». Ettersom søkeren måtte akseptere betingelsene i utkastet til rammeavtalen, avviste agenturet ved den omtvistede avgjørelsen Maria Tirkkonens søknad og ga henne ikke anledning til å tilpasse sin søknad ved å krysse av feltet «ja» i nevnte skjemas punkt 7. Maria Tirkkonen anfektet deretter nevnte

avgjørelse

for markkinaoikeus (domstol i handelsrettslige saker, Finland) med påstand om å bli innrømmet rett til å tilpasse sine dokumenter i anbudskonkurransen og fylle ut nevnte skjemas punkt

7Med dette formål gjorde hun gjeldende at anbudskonkurransen i hovedsaken var en godkjenningsordning og således ikke hørte under begrepet offentlig kontrakt. Hun gjorde dermed gjeldende at hun burde ha fått tillatelse til å supplere sitt tilbud. Etter å ha tapt saken ved dom av 7. september 2015 iverksatte Maria Tirkkonen anke for Korkein hallinto-oikeus (øverste domstol i forvaltningsrettslige saker, Finland). Den forelæggende rett er i tvil om hvorvidt loven om offentlige anskaffelser kommer til anvendelse på tvisten i hovedsaken, ettersom det fremgår av dom av 2. juni 2016, Falk Pharma (C-410/14, EU:C:2016:399), at valget av et tilbud, og dermed av en virksomhet som tildeles kontrakten, er et forhold som er uløselig forbundet med uttrykket «offentlig kontrakt» som omhandlet i artikkel 1 nr. 2 bokstav a) i direktiv 2004/

18For så vidt som tilbyderne måtte bestå en prøve som er beskrevet i konkurransegrunnlaget, før de endelig fikk tillatelse til å tiltre rammeavtalen som var vedlagt som bilag til konkurransegrunnlaget, har den forelæggende rett bemerket at disse kravene likevel kan utgjøre avgjørende kjennetegn som omhandlet i dom av 26. mars 2015, Ambisig (C-601/13, EU:C:2015:204, avsnitt 31 og 32), og dermed kvalifiseres som «offentlig kontrakt» som omhandlet i artikkel 1 nr. 2 bokstav a) i direktiv 2004/18. Dernest har den forelæggende rett imidlertid fastslått at anbudskonkurransen i hovedsaken for det første ikke fastlegger de tildelingskriterier som kunne ha dannet grunnlag for en innbyrdes sammenligning av tilbudene, og for det andre at agenturet hverken har bedømt eller sammenlignet tilbudene. Det er således den forelæggende retts oppfatning at alle tilbydere som oppfylte kravene i dette konkurransegrunnlaget og som bestod den prøven som er nevnt i vedlegget til nevnte konkurransegrunnlag, skulle tillates å tiltre rammeavtalen. Den forelæggende rett har ikke desto mindre fremhevet at selv om antallet tjenesteyere som fikk tillatelse til å tiltre rammeavtalen, ikke på forhånd var begrenset i konkurransegrunnlaget, forholdt det seg i praksis slik som følge av forpliktelsen til å oppfylle de nevnte kravene. Den forelæggende rett har videre anført at de særlige egenskapene ved den avtaleordningen som lå til grunn for dom av 2. juni 2016, Falk Pharma (C-410/14, EU:C:2016:399), vedrørte at denne ordningen under hele sin varighet var permanent åpen for alle interesserte økonomiske aktører, noe som var tilstrekkelig til å skille ordningen fra en rammeavtale som omhandlet i direktiv 2004/

18I det foreliggende tilfellet kunne en leverandør av rådgivningstjenester ikke lenger tiltre rådgivningsordningen for landbruket Neuvo 2020 etter agenturets vedtak av en endelig tildelingsavgjørelse som begrenset antallet økonomiske aktører som kunne levere rådgivningstjenester. Under disse omstendighetene har Korkein hallinto-oikeus (øverste domstol i forvaltningsrettslige saker) besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «Skal artikkel 1 nr. 2 bokstav a) i anskaffelsesdirektivet 2004/18/EF fortolkes slik at definisjonen «offentlige kontrakter» som omhandlet i dette direktivet omfatter en kontraktordning, – hvorved en offentlig enhet har til hensikt å innhente tjenester på markedet for en på forhånd begrenset periode, idet den på de vilkårene som er angitt i et utkast til rammeavtale vedlagt konkurransegrunnlaget, inngår kontrakter med alle økonomiske aktører som oppfyller de i konkurransegrunnlaget fastsatte og særskilt angitte kravene til tilbyderens egnethet og den tilbudte tjenesten og består en prøve som er nærmere beskrevet i konkurransegrunnlaget, og – som ikke lenger kan tiltres i kontraktens løpetid?» Om det prejudisielle spørsmålet Med sitt spørsmål ønsker den forelæggende rett nærmere bestemt opplyst om artikkel 1 nr. 2 bokstav a) i direktiv 2004/18 skal fortolkes slik at en rådgivningsordning for landbruket som den i hovedsaken omhandlede, hvorved en offentlig enhet inngår kontrakter med enhver økonomisk aktør når de oppfyller de på forhånd fastsatte egnethetskravene som fremgår av et konkurransegrunnlag, og når de har bestått den prøven som er nevnt i dette konkurransegrunnlaget, som ikke gir en ny økonomisk aktør mulighet til å tiltre denne ordningen under hele dennes begrensede varighet, skal kvalifiseres som en offentlig kontrakt i dette direktivets forstand. Det skal innledningsvis bemerkes at ettersom direktiv 2004/18 ble opphevet etter datoen for vedtakelsen av den omtvistede avgjørelsen, forblir fortolkningen av dette relevant med sikte på at den forelæggende rett kan avgjøre tvisten i hovedsaken. 6 ECLI:EU:C:2018:142 TIRKKONEN Som Europakommisjonen har anført, fører rådgivningsordningen for landbruket til inngåelse av gjensidig bebyrdende avtaler mellom en offentlig enhet som kan være en offentlig oppdragsgiver som omhandlet i direktiv 2004/18, og økonomiske aktører, som gjelder levering av tjenester, noe som svarer til definisjonen av begrepet «offentlig kontrakt» i dette direktivets artikkel 1 nr. 2 bokstav a). Det skal imidlertid bemerkes at formålet med direktiv 2004/18 er å fjerne risikoen for at det innrømmes innenlandske tilbydere eller søkere en fortrinnsbehandling ved offentlige oppdragsgiveres inngåelse av kontrakter. Denne risikoen er nært forbundet med den eneretten som vil følge av tildelingen av den aktuelle kontrakten til den aktøren hvis tilbud antas, eller til de økonomiske aktørene hvis tilbud antas i tilfelle av en rammeavtale, noe som er formålet med en offentlig anbudsprosedyre (jf. i denne retning dom av 2.6.2016, Falk Pharma, C-410/14, EU:C:2016:399, avsnitt 35 og 36). I denne forbindelse har Domstolen tidligere fremhevet at valget av et tilbud, og dermed av den virksomheten som tildeles kontrakten, er et element som er uløselig forbundet med dette direktivets regulering av offentlige kontrakter, og dermed med begrepet «offentlig kontrakt» som omhandlet i dette direktivets artikkel 1 nr. 2 bokstav a) (jf. i denne retning dom av 2.6.2016, Falk Pharma, C-410/14, EU:C:2016:399, avsnitt 38). Det følger herav at den manglende utvelgelsen av en økonomisk aktør som tildeles eneretten til en kontrakt, innebærer at det ikke er nødvendig å la denne offentlige oppdragsgiverens handlinger være omfattet av de presise reglene i direktiv 2004/18 med sikte på å hindre den i å tildele en kontrakt ved begunstigelse av innenlandske næringsdrivende (jf. i denne retning dom av 2.6.2016, Falk Pharma, C-410/14, EU:C:2016:399, avsnitt 37). I det foreliggende tilfellet skal det følgelig avgjøres om agenturet valgte et tilbud blant alle de tilbudene som oppfylte de betingelsene det hadde fastsatt i sitt konkurransegrunnlag. I denne forbindelse fremgår det av forelæggelsesavgjørelsen at agenturet hadde til hensikt å skape en stor «gruppe» rådgivere som måtte oppfylle et visst antall betingelser. For så vidt som agenturet velger alle søkerne som oppfyller disse kravene, fremgår det klart, slik generaladvokaten har anført i punkt 39 i sitt forslag til

avgjørelse

, at agenturet ikke foretar en utvelgelse blant de antagelige tilbudene, og at det bare sikrer at de kvalitative kriteriene er oppfylt. Den omstendigheten at adgangen til den rådgivningsordningen for landbruket som er omhandlet i hovedsaken, slik det fremgår av forelæggelsesavgjørelsen, er begrenset til en foreløpig periode som utløper når prøven organiseres, eller senest når den endelige tildelingsavgjørelsen offentliggjøres, og at det således ikke er mulig for en rådgiver som Maria Tirkkonen å tiltre denne rådgivningsordningen for landbruket, kan ikke sette denne vurderingen i tvil. Slik generaladvokaten har anført i punkt 51 og 52 i forslaget til

avgjørelse

, er den omstendigheten at en rådgivningsordning for landbruket som den i hovedsaken omhandlede, i motsetning til den sammenhengen som lå til grunn for dom av 2. juni 2016, Falk Pharma (C-410/14, EU:C:2016:399), ikke permanent var tilgjengelig for interesserte økonomiske aktører, uten betydning. I det foreliggende tilfellet er det avgjørende forholdet at oppdragsgiveren ikke nevnte noe tildelingskriterium som ga mulighet for å sammenligne og rangere de tilbudene som kunne velges. Ved fraværet av dette elementet, som, slik det fremgår av avsnitt 38 i dom av 2. juni 2016, Falk Pharma (C-410/14, EU:C:2016:399), er uløselig forbundet med reguleringen av offentlige kontrakter, kan en rådgivningsordning for landbruket som den i hovedsaken omhandlede ikke utgjøre en offentlig kontrakt som omhandlet i artikkel 1 nr. 2 bokstav a) i direktiv 2004/18. ECLI:EU:C:2018:142 7 TIRKKONEN Det skal videre bemerkes at selv om prøvingen av tilbydernes egnethet og tildelingen av kontrakten finner sted samtidig, skal de to prosessene anses som særskilte prosesser som er omfattet av forskjellige regler (jf. i denne retning dom av 20.9.1988, Beentjes, 31/87, EU:C:1988:422, avsnitt 15 og 16, og av 24.1.2008, Lianakis m.fl., C-532/06, EU:C:2008:40, avsnitt 26). Kriterier som ikke har til formål å identifisere det økonomisk mest fordelaktige tilbudet, kan derfor ikke kvalifiseres som tildelingskriterier, men er i stedet grunnleggende forbundet med vurderingen av tilbydernes evne til å gjennomføre den aktuelle kontrakten. Kriterier som prinsipielt gjelder den erfaringen, de kvalifikasjonene og de midlene som kan sikre en tilfredsstillende gjennomføring av den aktuelle kontrakten, ble således betraktet som kriterier som gjelder tilbydernes evne til å gjennomføre denne kontrakten, og ikke som tildelingskriterier, selv om oppdragsgiveren hadde kvalifisert dem som sådanne (jf. i denne retning dom av 24.1.2008, Lianakis m.fl., C-532/06, EU:C:2008:40, avsnitt 30 og 31). Endelig påvirkes denne konklusjonen på ingen måte av den avgjørelsen som ble truffet i dom av 26. mars 2015, Ambisig (C-601/13, EU:C:2015:204, avsnitt 31–34), hvori Domstolen i det vesentlige bemerket at kompetanser og erfaring hos medlemmene av det laget som er pålagt å gjennomføre den offentlige kontrakten, kan fremgå som tildelingskriterier av konkurransekunngjøringen eller av konkurransegrunnlaget, for så vidt som kvaliteten på gjennomføringen av en kontrakt på avgjørende vis kan være avhengig av den faglige kompetansen til de personene som er pålagt å gjennomføre den, idet denne kompetansen består av deres faglige erfaring og deres utdannelse, og særlig når den ytelsen som er gjenstand for kontrakten, er av intellektuell art og gjelder utdannings- og rådgivningstjenester. Denne vurderingen må imidlertid forstås på bakgrunn av de omstendighetene som lå til grunn for denne dommen, nemlig i lys av oppdragsgiverens valg av det tilbudet som den ville velge blant flere antagelige tilbud. I motsetning til i tvisten i hovedsaken foretok oppdragsgiveren i den saken som lå til grunn for dom av 26. mars 2015, Ambisig (C-601/13, EU:C:2015:204, avsnitt 11, 13 og 28–34), en egentlig sammenligning av de antagelige tilbudene med sikte på å identifisere det økonomisk mest fordelaktige tilbudet. I sistnevnte sak var erfaringen hos det foreslåtte tekniske laget et iboende kjennetegn ved tilbudet og utgjorde ikke bare et kriterium for vurdering av tilbydernes evner. Det følger av ovenstående vurdering at de kravene som fremgår av det konkurransegrunnlaget agenturet offentliggjorde, ikke kan utgjøre tildelingskriterier som omhandlet i direktiv 2004/18. Henset til samtlige ovenstående betraktninger skal det forelagte spørsmålet besvares med at artikkel 1 nr. 2 bokstav a) i direktiv 2004/18 skal fortolkes slik at en rådgivningsordning for landbruket som den i hovedsaken omhandlede, hvorved en offentlig enhet inngår kontrakter med enhver økonomisk aktør som oppfyller de på forhånd fastsatte egnethetskravene som fremgår av et konkurransegrunnlag, og som har bestått den prøven som er nevnt i dette konkurransegrunnlaget, selv om ingen ny økonomisk aktør har mulighet til å tiltre denne ordningen under hele dennes begrensede varighet, ikke utgjør en offentlig kontrakt i dette direktivets forstand.

Sakskostnader

Da behandlingen av saken med hensyn til hovedsakens parter utgjør et ledd i den saken som verserer for den forelæggende rett, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om sakskostnadene. Bortsett fra nevnte parters utgifter kan de utgiftene som er avholdt i forbindelse med avgivelse av innlegg for Domstolen, ikke erstattes. 8 ECLI:EU:C:2018:142 TIRKKONEN På grunnlag av disse premissene kjenner Domstolen (Tredje avdeling) for rett: Artikkel 1 nr. 2 bokstav a) i Europaparlamentets og Rådets direktiv nr. 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter skal fortolkes slik at en rådgivningsordning for landbruket som den i hovedsaken omhandlede, hvorved en offentlig enhet inngår kontrakter med enhver økonomisk aktør som oppfyller de på forhånd fastsatte egnethetskravene som fremgår av et konkurransegrunnlag, og som har bestått den prøven som er nevnt i dette konkurransegrunnlaget, selv om ingen ny økonomisk aktør har mulighet til å tiltre denne ordningen under hele dennes begrensede varighet, ikke utgjør en offentlig kontrakt i dette direktivets forstand. Underskrifter ECLI:EU:C:2018:142 9