Rettslig kjerne
Dommens kjerne er at direktiv 2004/18 etablerer et bevisst og uttømmende skille mellom tjenestekontrakter i vedlegg II A og vedlegg II B. For vedlegg II B-kontrakter følger det av artikkel 21 at bare artikkel 23 og artikkel 35 nr. 4 kommer til anvendelse etter direktivet. Artikkel 47 nr. 2, som gir en økonomisk aktør adgang til å basere seg på andre enheters økonomiske og finansielle kapasitet, omfattes derfor ikke av de direktivbestemmelsene som medlemsstatene er forpliktet til å anvende på slike kontrakter. Domstolen avviste at en slik plikt kunne utledes av direktivets formål om effektiv konkurranse eller av de alminnelige prinsippene om gjennomsiktighet og likebehandling. Disse prinsippene kan gjelde for vedlegg II B-kontrakter med klar grenseoverskridende interesse, men de pålegger ikke i seg selv en plikt tilsvarende artikkel 47 nr. 2. Samtidig står medlemsstatene og oppdragsgivere fritt til å fastsette en slik regel i nasjonal rett eller i konkurransegrunnlaget.
Faktum
Sintra kommune kunngjorde i 2008 en internasjonal åpen anbudskonkurranse om sikkerhetstjenester og overvåkning av kommunale fasiliteter for 2009 og 2010. Tjenestene hørte til vedlegg II B i direktiv 2004/18. Strong Segurança deltok og la ved et garantibrev fra morselskapet Trivalor, som erklærte at det ville sikre de nødvendige tekniske og finansielle midlene og dekke kommunens eventuelle tap ved mangelfull oppfyllelse. Anbudskommisjonen tildelte først kontrakten til Strong Segurança, men endret standpunkt etter klage fra en konkurrent. Begrunnelsen var at Strong Segurança ikke kunne støtte seg på et tredjeselskaps finansielle kapasitet. Kommunen besluttet deretter å tildele kontrakten til konkurrenten. Strong Segurança tapte for de portugisiske forvaltningsdomstolene og saken ble anket til Supremo Tribunal Administrativo, som forela tolkningsspørsmål for EU-domstolen.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i direktivets system og ordlyd. Den viste til at skillet mellom tjenestekontrakter i to kategorier allerede fantes i direktiv 92/50, og at dette skillet ble videreført i direktiv 2004/18. Fortalens betraktning 18 og 19 viser at unionslovgiver bevisst delte tjenestene i vedlegg II A og II B etter hvilken ordning de skulle underlegges. Artikkel 20 fastsetter at kontrakter om tjenester i vedlegg II A skal inngås i samsvar med artiklene 23–55, mens artikkel 21 uttrykkelig bestemmer at kontrakter om tjenester i vedlegg II B utelukkende er underlagt artikkel 23 og artikkel 35 nr. 4.
På denne bakgrunn avviste Domstolen at artikkel 47 nr. 2 kunne anses automatisk anvendelig på vedlegg II B-kontrakter. Det var etter Domstolens syn ikke grunnlag i direktivets ordlyd, oppbygning eller formål for å skille mellom såkalte materielle og prosessuelle regler slik at artikkel 47 nr. 2 likevel skulle gjelde. En slik tilnærming ville skape rettslig uklarhet og undergrave den todelte ordningen i direktivet.
Domstolen viste også til tidligere praksis om at vedlegg II B-kontrakter bare er underlagt de særskilte direktivbestemmelsene som er nevnt, selv om slike kontrakter kan være omfattet av traktatens grunnprinsipper dersom de har klar grenseoverskridende interesse. Deretter vurderte Domstolen om plikten i artikkel 47 nr. 2 kunne følge av prinsippene om gjennomsiktighet og likebehandling. Svaret var nei. At en tilbyder ikke kan støtte seg på andre enheters kapasitet, gjelder ikke i seg selv gjennomsiktigheten i prosedyren. Heller ikke likebehandlingsprinsippet krevde dette, fordi fravær av en slik adgang ikke nødvendigvis innebærer direkte eller indirekte forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet eller etableringssted.
Domstolen understreket videre at en for vid bruk av de alminnelige prinsippene kunne føre til at også andre sentrale bestemmelser om kvalifikasjonskrav og tildelingskriterier måtte anvendes på vedlegg II B-kontrakter, noe som ville uthule skillet mellom vedlegg II A og II B. Samtidig presiserte Domstolen at direktivet ikke er til hinder for at medlemsstatene, og eventuelt oppdragsgivere gjennom nasjonal lovgivning eller konkurransegrunnlaget, bestemmer at artikkel 47 nr. 2 skal gjelde også for slike kontrakter.
Konklusjon
EU-domstolen slo fast at direktiv 2004/18 ikke pålegger medlemsstatene å anvende artikkel 47 nr. 2 på tjenestekontrakter omfattet av vedlegg II B. Dette gjelder selv om kontrakten kan ha grenseoverskridende interesse og selv om traktatprinsippene om gjennomsiktighet og likebehandling kommer inn. Disse prinsippene skaper ikke i seg selv en plikt tilsvarende artikkel 47 nr. 2. Samtidig er direktivet ikke til hinder for at nasjonal rett eller konkurransegrunnlaget gir tilbyderne adgang til å støtte seg på andre enheters kapasitet også ved slike kontrakter.
Praktisk betydning
Dommen klargjør rekkevidden av den tidligere særreguleringen for ikke-prioriterte tjenester etter 2004-direktivet. For slike vedlegg II B-kontrakter kan man ikke uten videre bygge på at direktivets detaljerte regler om kvalifikasjon eller dokumentasjon gjelder. Dersom oppdragsgiver vil åpne for at en leverandør kan støtte seg på andre foretaks kapasitet, må dette ha grunnlag i nasjonal rett eller i konkurransegrunnlaget. Dommen illustrerer også et generelt poeng: traktatprinsippene kan supplere regelverket ved klar grenseoverskridende interesse, men de kan ikke brukes til å skrive inn hele direktivregler som lovgiver bevisst har holdt utenfor. Betydningen er i dag først og fremst historisk og systematisk, men dommen er fortsatt relevant ved tolkning av eldre anskaffelser og av sondringen mellom uttømmende og supplerende EU-regulering.
Ofte stilte spørsmål
Må oppdragsgiver etter direktiv 2004/18 tillate at en tilbyder støtter seg på andre foretaks kapasitet ved vedlegg II B-tjenester?
Nei. Dommen fastslår at direktivet ikke pålegger medlemsstatene å anvende artikkel 47 nr. 2 på tjenestekontrakter omfattet av vedlegg II B.
Kan nasjonal rett eller konkurransegrunnlaget likevel åpne for støtte på andre foretaks kapasitet ved slike kontrakter?
Ja. Dommen presiserer at direktivet ikke er til hinder for at medlemsstatene eller oppdragsgivere fastsetter en slik adgang i nasjonal rett eller i konkurransegrunnlaget.
Dommen i uoffisiell norsk oversettelse
Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.
STRONG SEGURANÇA DOMSTOLENS DOM (Tredje avdeling) 17. mars 2011 * I sak C-95/10, angående en anmodning om prejudisiell
avgjørelse
i henhold til artikkel 267 TEUF, inngitt av Supremo Tribunal Administrativo (Portugal) ved
avgjørelse
av 20. januar 2010, inngitt til Domstolen den 22. februar 2010, i saken: Strong Segurança SA mot Município de Sintra Securitas-Serviços e Tecnologia de Segurança, har * Prosessspråk: portugisisk. DOMSTOLEN (Tredje avdeling) sammensatt av avdelingsformann K. Lenaerts og dommerne E. Juhász (refererende dommer), G. Arestis, J. Malenovský og T. von Danwitz, generaladvokat: J. Mazák justissekretær: A. Calot Escobar, på grunnlag av den skriftlige forhandlingen, etter at det er avgitt innlegg av: — Strong Segurança SA ved advogadas C. Varela Pinto og J. Oliveira e Carmo — Município de Sintra ved advogadas N. Cárcomo Lobo og M. Vaz Loureiro — Securitas-Serviços e Tecnologia de Segurança ved advogada Dr. A. Calapez — den italienske regjering ved G. Palmieri, som befullmektiget, bistått av avvocato dello Stato G. Aiello STRONG SEGURANÇA — den østerrikske regjering ved M. Fruhmann, som befullmektiget — Europakommisjonen ved D. Kukovec og G. Braga da Cruz, som befullmektigede, og idet Domstolen etter å ha hørt generaladvokaten har besluttet at saken skal avgjøres uten forslag til
avgjørelse
, avsagt følgende Dom 1 Anmodningen om prejudisiell
avgjørelse
gjelder fortolkningen av de relevante bestemmelsene i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT L 134, s. 114). 2 Anmodningen er fremsatt i forbindelse med en tvist mellom Strong Segurança SA (heretter «Strong Segurança») og Município de Sintra (Sintra kommune, Portugal) vedrørende tildeling av en offentlig tjenestekontrakt om sikkerhetstjenester med overvåkning av kommunale fasiliteter. Rettsregler De relevante bestemmelsene i direktiv 2004/18 3 Fortale betraktning 18 og 19 har følgende ordlyd: «(18) For å anvende bestemmelsene i dette direktiv og under hensyn til overvåkingen beskrives tjenesteytelsesområdet best ved å inndele det i kategorier som svarer til bestemte posisjoner i en felles nomenklatur, og ved å samle dem i to vedlegg, vedlegg II A og vedlegg II B, alt etter hvilken ordning de faller inn under. Når det gjelder tjenesteytelsene i vedlegg II B, berører bestemmelsene i dette direktiv ikke anvendelsen av særlige fellesskapsregler på de aktuelle tjenesteytelsene. (19) Når det gjelder offentlige tjenestekontrakter, bør dette direktiv i en overgangsperiode bare få full anvendelse på kontrakter der bestemmelsene vil gjøre det mulig å utnytte alle muligheter for økt handel over landegrensene. Kontrakter om utførelse av andre tjenesteytelser bør overvåkes i en overgangsperiode, før det treffes
avgjørelse
om dette direktiv skal få full anvendelse på dem. Med dette for øye bør det defineres en overvåkingsmekanisme. Denne overvåkingsmekanismen skal samtidig gi alle interesserte kretser mulighet til å få tilgang til alle relevante opplysninger.» STRONG SEGURANÇA 4 Artikkel 1 nr. 2 bokstav d) første ledd lyder: «Med 'offentlige tjenestekontrakter' menes offentlige kontrakter, med unntak av offentlige bygge- og anleggskontrakter og varekontrakter, som gjelder tjenesteytelser nevnt i vedlegg II.» 5 Artikkel 2, som har overskriften «Prinsipper for inngåelse av kontrakter», bestemmer: «Oppdragsgivere skal overholde prinsippene om likebehandling og ikke-diskriminering av økonomiske aktører og handle på en gjennomsiktig måte.» 6 Artikkel 4, som har overskriften «Økonomiske aktører», bestemmer i nr. 2: «Grupper av økonomiske aktører kan være tilbydere eller søkere. Oppdragsgivere kan ikke, i forbindelse med innlevering av tilbud eller søknad om deltakelse, kreve at grupper av økonomiske aktører skal ha en bestemt rettslig form, men den utvalgte gruppen kan være nødt til å anta en bestemt rettslig form når den er tildelt kontrakten, ettersom dette er nødvendig for å sikre tilfredsstillende oppfyllelse av denne.» 7 Kapittel III i avdeling II, som har overskriften «Ordninger som gjelder for offentlige tjenestekontrakter», inneholder artiklene 20–22. 8 Direktivets artikkel 20 med overskriften «Tjenestekontrakter som er omfattet av vedlegg II A» bestemmer: «Kontrakter som gjelder tjenesteytelsene oppført i vedlegg II A, inngås i samsvar med bestemmelsene i artiklene 23–55.» 9 Direktivets artikkel 21 med overskriften «Tjenestekontrakter som er omfattet av vedlegg II B» bestemmer: «Kontrakter som gjelder tjenesteytelsene oppført i vedlegg II B, er utelukkende underlagt artikkel 23 og artikkel 35 nr. 4.» 10 Artikkel 23, som er inneholdt i kapittel IV med overskriften «Særlige regler vedrørende konkurransebetingelsene og konkurransegrunnlaget», gjelder de tekniske spesifikasjonene som skal angis i anbudsdokumentene for å gi tilbyderne like muligheter og som ikke må skape ubegrunnede hindringer for konkurranse om offentlige kontrakter, og artikkel 35 nr. 4, som er inneholdt i kapittel VI med overskriften «Bestemmelser om offentliggjøring og gjennomsiktighet», viser til oppdragsgivernes informasjonsplikt vedrørende resultatene av en kontraktinngåelsesprosedyre.
11I vedlegg II B, kategori 23, finnes «Etterforskningstjenester og sikkerhetstjenester […]». STRONG SEGURANÇA 12 Artikkel 47, som har overskriften «Økonomisk og finansiell stilling», bestemmer i nr. 2: «En økonomisk aktør kan om nødvendig og for en bestemt kontrakt basere seg på andre enheters kapasitet, uavhengig av den juridiske karakteren av forbindelsene mellom aktøren selv og disse enhetene. Aktøren skal i så fall godtgjøre overfor oppdragsgiveren at han råder over de nødvendige ressurser, for eksempel ved å fremlegge dokumentasjon for disse enhetenes forpliktelser i så henseende.» 13 Artikkel 48, som har overskriften «Teknisk og/eller faglig kapasitet», inneholder et nr. 3 hvis innhold i det vesentlige er identisk med innholdet i den foregående bestemmelsen.
14I henhold til artikkel 80 nr. 1 skulle medlemsstatene sette de nødvendige lover og administrative bestemmelser i kraft for å etterkomme direktiv 2004/18 senest 31. januar 2006 og umiddelbart underrette Kommisjonen om dette. Nasjonale bestemmelser 15 Gjennomføringen av direktiv 2004/18 i portugisisk rett fant sted ved lovdekret nr. 18/2008 av 29. januar 2008 om vedtakelse av lov om offentlige avtaler (Código dos Contratos Públicos), som trådte i kraft seks måneder etter offentliggjøringen, som fant sted på denne dato. Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene
16Ved en kunngjøring offentliggjort i Den europeiske unions tidende den 15. juli 2008 iverksatte Sintra kommune en internasjonal åpen anbudskonkurranse vedrørende inngåelse av kontrakt om sikkerhetstjenester med overvåkning av kommunale fasiliteter for årene 2009 og 2010, med tilhørende instrukser til tilbydere og konkurransegrunnlag, og konkurransen skulle følge kriteriet om det økonomisk mest fordelaktige samlede tilbudet. 17 Strong Segurança meldte seg som kandidat til denne konkurransen og fremla i den forbindelse den nødvendige dokumentasjonen. Strong Segurança vedla dessuten sitt tilbud et garantibrev fra selskapet Trivalor (SGPS) SA (heretter «Trivalor»), der dette erklærte at: «I medhold av den direkte totale kontrollmessige forbindelsen (100 %) mellom Trivalor og Strong Segurança er Trivalor ansvarlig for oppfyllelsen av Strongs forpliktelser i samsvar med Código das Sociedades Comerciais (selskapslovgivningen). I denne forbindelse erklærer vi at vi forplikter oss til å: — sikre at Strong Segurança er i besittelse av de tekniske og finansielle midler som er nødvendige for korrekt oppfyllelse av de forpliktelsene som følger av anbudskonkurransene — erstatte Sintra kommune ethvert tap lidt som følge av enhver mangelfull oppfyllelse av den kontrakten som, dersom den inngås, måtte forekomme.» STRONG SEGURANÇA 18 Anbudskommisjonen hadde opprinnelig erklært at Strong Segurança fikk tildelt kontrakten, ettersom selskapets tilbud hadde oppnådd den høyeste vektingen. Som følge av en klage fra et konkurrerende selskap endret anbudskommisjonen imidlertid sin bedømmelse, idet den hevdet at Strong Segurança ikke var berettiget til å henvise til den finansielle kapasiteten hos et tredje selskap — slik som Trivalor — og foreslo at selskapet som hadde inngitt klagen, ble tildelt kontrakten. Sintra kommune godkjente forslaget på møtet den 11. februar 2009 og besluttet å tildele det nevnte konkurrerende selskapet de tjenesteytelsene som var gjenstand for anbudskonkurransen for årene 2009 og 2010. 19 Strong Segurança fikk ikke medhold i det søksmålet som selskapet anla til prøving av denne avgjørelsen ved Tribunal Administrativo e Fiscal de Sintra, og denne dommen ble stadfestet av Tribunal Central Administrativo Sul ved dom av 10. september 2009. Strong Segurança har anket denne dommen til Supremo Tribunal Administrativo. 20 Den foreleggende retten har understreket at spørsmålet som er det sentrale punkt i den foreliggende saken, er om artikkel 47 nr. 2 i direktiv 2004/18 også får anvendelse på tjenesteytelser som er omfattet av vedlegg II B til direktivet, slik som dem den omhandlede anbudskonkurransen i hovedsaken gjelder. Den foreleggende retten har imidlertid på den ene siden anført at denne anbudskonkurransen var igangsatt før ikrafttreden av lovdekret nr. 18/2008, og på den andre siden at da konkurransen ble igangsatt, var fristen for gjennomføring av direktivet allerede utløpt.
21Det første spørsmålet i denne forbindelse er derfor om artikkel 47 nr. 2 i direktiv 2004/18 har direkte virkning. Den foreleggende retten er av den oppfatning at første del av bestemmelsen i samsvar med Domstolens praksis er tilstrekkelig klar, presis og ubetinget, slik at den ikke gir medlemsstatene noe handlingsrom. Når det gjelder andre del av nevnte bestemmelse, har den foreleggende retten imidlertid gitt uttrykk for tvil, ettersom denne delen synes å gi medlemsstatene et visst skjønn med hensyn til hva som skal bevises, og med hensyn til hvilket bevismateriale som kreves, for at den økonomiske aktøren skal kunne påvise sin økonomiske og finansielle kapasitet dersom han baserer seg på andre enheters kapasitet.
22Det andre spørsmålet som er reist i den foreliggende saken, er hvordan artikkel 47 nr. 2 i direktiv 2004/18 skal fortolkes, noe Domstolens rettspraksis ikke gir noe svar på. Den foreleggende retten har bemerket at en strengt bokstavelig fortolkning av denne bestemmelsen kunne føre til den konklusjonen at den bare får anvendelse på tjenestekontrakter som er oppført i vedlegg II A. Den understreker imidlertid at dette for den typen tjenestekontrakter som er oppført i vedlegg II B, utelukker anvendelsen av bestemmelser i direktiv 2004/18 som er så vesentlige som for eksempel de som fastsetter kvalifikasjonskravene (artiklene 45–52) og tildelingskriteriene (artiklene 53–55).
23Ettersom Supremo Tribunal Administrativo er i tvil om en slik fortolkning er korrekt, og idet den er oppmerksom på at den dømmer i siste instans, har den besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «1) Får artikkel 47 i […] direktiv 2004/18/EF […] direkte anvendelse i den nasjonale rettsorden siden 31. januar 2006, slik at den gir borgerne en rettighet som de kan påberope seg overfor den portugisiske forvaltningens organer? 2) Dersom dette er tilfellet, får artikkel 47 i direktiv 2004/18 […] til tross for bestemmelsen i samme direktivs artikkel 21 anvendelse på kontrakter som gjelder tjenesteytelsene oppført i vedlegg II B?» STRONG SEGURANÇA Om de prejudisielle spørsmålene Det andre spørsmålet
24Med dette spørsmålet, som behandles først, ønsker den foreleggende retten opplyst om artikkel 47 nr. 2 i direktiv 2004/18 også får anvendelse på kontrakter som gjelder tjenesteytelsene oppført i direktivets vedlegg II B, selv om en slik anvendelse ikke fremgår av ordlyden i de øvrige relevante bestemmelsene i direktivet, særlig artikkel 21.
25For å besvare dette spørsmålet bemerkes innledningsvis at skillet mellom tjenestekontrakter alt etter klassifiseringen av disse i to særskilte kategorier ikke ble innført for første gang ved direktiv 2004/18. Skillet fantes allerede mens Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter (EFT L 209, s. 1) var gjeldende, og som direktiv 2004/18 utgjør kodifiseringen og den omarbeidede versjonen av.
26Det bemerkes dernest at det skillet som må foretas mellom tjenestekontrakter avhengig av om disse fremgår av vedlegg II A eller vedlegg II B til direktiv 2004/18, allerede er uttrykkelig nevnt i fortalen til direktivet.
27Det fremgår således av fortale betraktning 18 til direktiv 2004/18 at for å anvende bestemmelsene i direktivet skal tjenesteytelsene inndeles i kategorier og samles i to vedlegg, vedlegg II A og vedlegg II B, alt etter hvilken ordning de faller inn under. 28 Fortale betraktning 19 til direktiv 2004/18 gjenspeiler lovgivers ønske om i en overgangsperiode å begrense direktivets fulle anvendelse til tjenestekontrakter der bestemmelsene vil gjøre det mulig å utnytte alle muligheter for økt handel over landegrensene, idet disse kontraktene gjelder tjenesteytelsene oppført i vedlegg II A, og underkaste de øvrige kontraktene en overvåkingsordning, det vil si kontrakter om tjenesteytelsene oppført i vedlegg II B, i en overgangsperiode før det treffes
avgjørelse
om direktiv 2004/18 skal få full anvendelse på dem.
29Denne underinndelingen av tjenestekontrakter i disse fortale betraktningene er forklart i bestemmelsene i direktiv 2004/18. 30 Artikkel 20 fastsetter således for kontrakter som gjelder tjenesteytelsene oppført i direktivets vedlegg II A, at direktivets bestemmelser får full anvendelse, mens artikkel 21 utelukkende viser til artikkel 23 og artikkel 35 nr. 4, og pålegger således for tjenesteytelsene oppført i vedlegg II B «bare» oppdragsgivernes forpliktelse vedrørende de tekniske spesifikasjonene for slike kontrakter og deres forpliktelse til å underrette Kommisjonen om resultatene av fremgangsmåtene ved inngåelsen av dem.
31Det foreligger, i motsetning til hva Kommisjonen har anført, verken i ordlyden til bestemmelsene i direktiv 2004/18 eller i direktivets ånd og oppbygning, holdepunkter for at underinndelingen av tjenesteytelser i to kategorier er basert på et skille mellom direktivets «materielle regler» og «prosessuelle regler». Som Kommisjonen for øvrig med rette har anført, kunne et slikt skille skape rettslig uklarhet med hensyn til anvendelsesområdet for de ulike bestemmelsene i direktivet. STRONG SEGURANÇA
32Det skillet mellom de ordningene som får anvendelse på offentlige tjenestekontrakter, alt etter klassifiseringen av tjenesteytelsene i to særskilte kategorier, som er innført ved den relevante EU-retten, støttes av Domstolens praksis.
33Domstolen har således fastslått at klassifiseringen av tjenesteytelsene i vedlegg I A og I B til direktiv 92/50 (som tilsvarer henholdsvis vedlegg II A og II B til direktiv 2004/18) er i samsvar med det systemet som er innført ved dette direktivet, hvorved det fastsettes en todelt anvendelse av dets bestemmelser (jf. i denne retning dom av 14.11.2002, sak C-411/00, Felix Swoboda, Sml. I, s. 10567, avsnitt 55).
34Videre har Domstolen i tilknytning til direktiv 92/50 fastslått at når kontraktene gjelder tjenesteytelser som er omfattet av vedlegg I B, er oppdragsgiverne bare forpliktet til å fastsette de tekniske spesifikasjonene under henvisning til nasjonale standarder som gjennomfører de europeiske standardene, som skal angis i generelle dokumenter eller i dokumenter vedrørende den enkelte avtale, og til å sende Publikasjonskontoret (Kontoret for De europeiske fellesskaps offisielle publikasjoner) en melding om resultatene av anbudskonkurransen for disse kontraktene (jf. dom av 13.11.2007, sak C-507/03, Kommisjonen mot Irland, Sml. I, s. 9777, avsnitt 24).
35Domstolen har nemlig anført at EU-lovgiver er gått ut fra den antagelsen at kontrakter som gjelder tjenesteytelser som er omfattet av vedlegg I B til direktiv 92/50, ikke umiddelbart, i betraktning av deres særlige karakter, frembyr en tilstrekkelig grenseoverskridende interesse som kan begrunne at de tildeles etter en anbudskonkurranse som skal gjøre det mulig for virksomheter i andre medlemsstater å få kjennskap til anbudsbekjentgjøringen og avgi tilbud (jf. i denne retning dommen i saken Kommisjonen mot Irland, avsnitt 25). Domstolen har imidlertid fastslått at selv slike kontrakter, når de frembyr en klar grenseoverskridende interesse, er underlagt de alminnelige prinsippene om gjennomsiktighet og likebehandling som følger av artikkel 49 TEUF og 56 TEUF (jf. i denne retning dommen i saken Kommisjonen mot Irland, avsnitt 26 og 29–31).
36På grunnlag av ovenstående betraktninger må det fastslås at den ordningen som er fastsatt i direktiv 2004/18, ikke umiddelbart skaper en forpliktelse for medlemsstatene til også å anvende direktivets artikkel 47 nr. 2 på tjenesteytelsene oppført i vedlegg II B. 37 Når det gjelder Kommisjonens argumentasjon om at det alminnelige prinsippet om «effektiv konkurranse», som er karakteristisk for direktiv 2004/18, kunne føre til en slik forpliktelse, skal det bemerkes at selv om effektiv konkurranse er nevnte direktivs hovedformål, kan dette formålet, uansett hvor viktig det er, ikke føre til en fortolkning i strid med direktivets klare ordlyd, som ikke nevner artikkel 47 nr. 2 blant de bestemmelsene som oppdragsgiverne er forpliktet til å anvende ved inngåelsen av kontrakter som gjelder tjenesteytelsene oppført i direktivets vedlegg II B.
38I henhold til den ovennevnte rettspraksisen gjenstår det imidlertid å undersøke, for det tilfelle at en slik kontrakt frembyr en klar grenseoverskridende interesse, noe det tilkommer den foreleggende retten å vurdere, særlig under hensyn til at det i hovedsaken var blitt offentliggjort en anbudskonkurranse i Den europeiske unions tidende, om en plikt som den som er fastslått ved artikkel 47 nr. 2 i direktiv 2004/18, kan følge av anvendelsen av de alminnelige prinsippene om gjennomsiktighet og likebehandling. 39 Når det for det første gjelder gjennomsiktighetsprinsippet, skal det bemerkes at dette prinsippet ikke er blitt tilsidesatt dersom en plikt som den som er fastslått ved artikkel 47 STRONG SEGURANÇA nr. 2 i direktiv 2004/18, ikke er pålagt oppdragsgiveren med hensyn til en kontrakt som gjelder tjenesteytelsene oppført i direktivets vedlegg II B. Det at en næringsdrivende ikke kan basere seg på andre enheters økonomiske og finansielle kapasitet, har således ikke forbindelse med gjennomsiktigheten i prosedyren for tildeling av en kontrakt. Det skal for øvrig bemerkes at anvendelsen av artikkel 23 og artikkel 35 nr. 4 i direktiv 2004/18 ved prosedyrene for tildeling av kontrakter vedrørende slike såkalte «ikke-prioriterte» tjenesteytelser også har til formål å sikre den graden av gjennomsiktighet som svarer til disse kontraktenes særlige karakter.
40Det bemerkes for det andre at likebehandlingsprinsippet heller ikke kan føre til at det pålegges en plikt som den som er fastslått ved artikkel 47 nr. 2 i direktiv 2004/18, også ved tildeling av tjenestekontrakter som er oppført i vedlegg II B, uten hensyntagen til det skillet som er anlagt i dette direktivet. 41 Fraværet av en slik plikt kan derfor ikke medføre noen direkte eller indirekte forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet eller etableringssted.
42Det skal understrekes at en så vidtgående tilnærming til anvendelsen av likebehandlingsprinsippet for tjenestekontrakter oppført i vedlegg II B kan føre til anvendelse av andre vesentlige bestemmelser i direktivet – for eksempel, som den foreleggende retten har anført, bestemmelser som fastsetter kvalifikasjonskrav (artiklene 45–52) og tildelingskriterier (artiklene 53–55). Dette ville innebære en risiko for at skillet i direktiv 2004/18 mellom tjenesteytelsene i vedlegg II A og vedlegg II B ville miste sin effektive virkning, samt den todelte anvendelsen av direktivet – for å bruke den terminologien som benyttes i Domstolens rettspraksis.
43Det skal tilføyes at kontrakter som gjelder tjenesteytelsene oppført i vedlegg II B til direktiv 2004/18 – i samsvar med Domstolens praksis (dommen i saken Kommisjonen mot Irland, avsnitt 25) – har en særlig karakter. I hvert fall noen av disse tjenesteytelsene har særlige egenskaper som kan begrunne at oppdragsgiveren individuelt og spesifikt tar hensyn til tilbudet avgitt av søkerne individuelt. Dette gjelder for eksempel ved «juridiske tjenesteytelser», «personellutvelging og -rekruttering», «undervisning og yrkesopplæring» eller «etterforskningstjenester og sikkerhetstjenester».
44De alminnelige prinsippene om gjennomsiktighet og likebehandling pålegger således ikke oppdragsgiverne en plikt tilsvarende den som er fastslått ved artikkel 47 nr. 2 i direktiv 2004/18, for kontrakter som gjelder tjenesteytelsene oppført i vedlegg II B til direktivet. 45 Avgrensningen av anvendelsesområdet for direktiv 2004/18 beror imidlertid – slik det fremgår av fortale betraktning 19 til direktivet – på at EU-lovgiver gikk frem trinnvis. Dette forbyr likevel ikke en medlemsstat og eventuelt en oppdragsgiver i nasjonal lovgivning og konkurransegrunnlaget å foreskrive anvendelsen av ovennevnte bestemmelse på slike kontrakter, selv om det ikke krever at direktivets artikkel 47 nr. 2 i den overgangsperioden som er nevnt i denne betraktningen, anvendes på inngåelsen av kontrakter som den som er omhandlet i hovedsaken.
46På bakgrunn av det ovenstående skal det andre spørsmålet besvares med at direktiv 2004/18 ikke skaper en forpliktelse for medlemsstatene til også å anvende direktivets artikkel 47 nr. 2 på tjenesteytelsene oppført i vedlegg II B. Direktivet er imidlertid ikke til hinder for at medlemsstatene og eventuelt oppdragsgiverne i nasjonal lovgivning og konkurransegrunnlaget foreskriver en slik anvendelse. STRONG SEGURANÇA Det første spørsmålet
47I betraktning av svaret på det andre spørsmålet er det unødvendig å besvare det første spørsmålet.
Sakskostnader
48Ettersom behandlingen av saken i forhold til hovedsakens parter utgjør et ledd i den saken som verserer for den foreleggende retten, tilkommer det denne å treffe
avgjørelse
om sakskostnadene. Med unntak av nevnte parters utgifter kan de utgifter som er påløpt i forbindelse med avgivelse av innlegg for Domstolen, ikke erstattes. På grunnlag av disse premissene kjenner Domstolen (Tredje avdeling) for rett: Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter skaper ikke en forpliktelse for medlemsstatene til også å anvende direktivets artikkel 47 nr. 2 på tjenesteytelsene oppført i vedlegg II B. Direktivet er imidlertid ikke til hinder for at medlemsstatene og eventuelt oppdragsgiverne i nasjonal lovgivning og konkurransegrunnlaget foreskriver en slik anvendelse. Underskrifter