T-258/06 Tyskland mot Kommisjonen om fortolkningsmeddelelse

Sak T-258/06 Forbundsrepublikken Tyskland v. Europakommisjonen ("Regler for offentlige anskaffelser – Tildeling av kontrakter som ikke eller bare delvis er omfattet av direktivene om offentlige anskaffelser – Kommisjonens fortolkningsmeddelelse – Anfektbar handling – Handling som skal ha rettsvirkninger")

Sammendrag

av dommen 1. Annullasjonssøksmål – Anfektbare rettsakter – Begrepet – Rettsakter som har bindende rettsvirkninger Kommisjonens tolkningsmeddelelse om hvilken fellesskapsrett som kommer til anvendelse på tildeling av kontrakter som ikke eller bare delvis er omfattet av direktivene om offentlige anskaffelser (Artikkel 230 EF; Kommisjonens meddelelse 2006/C 179/02) 2. Offentlige anskaffelser i De europeiske fellesskap – Tildeling av kontrakter som ikke eller ikke fullt ut er underlagt direktivene om offentlige anskaffelser – oppdragsgiverens plikt til å overholde traktatens regler og prinsipper (9. betraktning i fortalen til europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/17/EF og 2. betraktning i fortalen til direktiv 2004/18/EF; Kommisjonsmeddelelse 2006/C 179/02) 3. Offentlige anskaffelser i De europeiske fellesskap – tildeling av kontrakter som ikke eller bare delvis er omfattet av direktivene om offentlige anskaffelser – oppdragsgiverens plikt til å overholde traktatens regler og prinsipper (Kommisjonens meddelelse 2006/C 179/02) 4. Offentlige anskaffelser i De europeiske fellesskap – tildeling av kontrakter som ikke eller bare delvis er omfattet av direktivene om offentlige anskaffelser – Oppdragsgiverens plikt til å overholde traktatens regler og prinsipper (artikkel 12 EF, 43 EF, 47 EF og 49 EF; Kommisjonens meddelelse 2006/C 179/02) 5. Offentlige anskaffelser i De europeiske fellesskap – Tildeling av kontrakter som ikke eller bare delvis er omfattet av direktivene om offentlige anskaffelser – oppdragsgivers plikt til å overholde traktatens regler og prinsipper (Kommisjonens meddelelse 2006/C 179/02) 1. Annullasjonssøksmål kan anlegges mot ethvert tiltak vedtatt av institusjonene som er ment å ha rettsvirkninger, uansett art eller form. Ved vurderingen av om en kunngjøring – som er offentliggjort i Den europeiske unions tidende, C-serien, som har til formål å angi Kommisjonens generelle tilnærming til anvendelsen av de grunnleggende reglene for tildeling av offentlige kontrakter regler for offentlige anskaffelser som følger direkte av traktatens regler og prinsipper, på tildeling av kontrakter som ikke eller bare delvis omfattes av direktivene om offentlige anskaffelser – tar sikte på å skape rettsvirkninger som er nye i forhold til de som følger av anvendelsen av traktatens grunnleggende prinsipper, må innholdet i meddelelsen analyseres. Kommisjonens fortolkningsmeddelelse om fellesskapsretten som kommer til anvendelse på kontraktstildelinger som ikke eller bare delvis omfattes av direktivene om offentlige anskaffelser, klargjør kun bestemmelsene om fri bevegelighet for varer, etableringsfriheten og friheten til å yte tjenester, prinsippet om ikke-diskriminering, prinsippene om gjennomsiktighet og forholdsmessighet og reglene om åpenhet og gjensidig anerkjennelse, som gjelder for kontrakter som ikke eller bare delvis er omfattet av anskaffelsesdirektivene, og fastsetter ikke nye eller særlige forpliktelser i forhold til disse bestemmelser, prinsipper og regler, slik slik de er tolket i Domstolens rettspraksis. Under disse omstendigheter kan ikke meddelelsen anses å ha bindende rettsvirkninger, som kan påvirke medlemsstatenes rettsstilling. (se avsnitt 25-28 og 162)

2De spesifikke og strenge prosedyrene som er fastsatt i fellesskapsdirektivene om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter prosedyrer for tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter gjelder bare for kontrakter hvis verdi overstiger en viss terskelverdi som er uttrykkelig terskelverdi som er uttrykkelig fastsatt i hvert av de aktuelle direktivene. Bestemmelsene i disse direktivene gjelder ikke gjelder derfor ikke for kontrakter med en verdi som er lavere enn terskelverdien som er fastsatt i direktivene. Dette betyr imidlertid ikke at utelukke slike kontrakter fra fellesskapsrettens virkeområde. Når det gjelder tildelingen av disse kontraktene er oppdragsgivere likevel forpliktet til å overholde de grunnleggende reglene i traktaten generelt og særlig prinsippet om ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet. Prinsippene om likebehandling og ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet, slik de er tolket i tolket i EU-domstolens rettspraksis, innebærer særlig et krav om åpenhet, slik at den offentlige oppdragsgiveren kan sikre at prinsippene overholdes. Dette kravet om gjennomsiktighet forsterkes av den niende betraktningen i direktiv 2004/17 om samordning av innkjøpsordningene for oppdragsgivere innen vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester og den andre betraktningen i direktiv 2004/18 om samordning av framgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter. Det følger av dette at medlemsstatene og deres oppdragsgivere ved tildeling av alle offentlige kontrakter må overholde denne plikten til åpenhet, som består i å å sikre en tilstrekkelig grad av kunngjøring til fordel for alle potensielle tilbydere som gjør det mulig å åpne markedet for tjenestene for konkurranse Det er også en plikt til å åpne markedet for tjenester for konkurranse og til å kontrollere at anbudsprosedyrene er upartiske. Denne forpliktelsen omfatter en form for offentliggjøring før tildelingen av den aktuelle offentlige kontrakten, med andre ord en forutgående offentliggjøring. En etterfølgende offentliggjøring kan ikke sikre tilstrekkelig publisitet. (se avsnitt 73, 74, 76, 77, 79 og 80) 3. Siden traktatens grunnleggende regler gjelder for alle offentlige kontrakter, selv om de ikke er omfattet av direktivene, betyr ikke det faktum at en offentlig kontrakt har en verdi som ligger under terskelverdien for anvendelse av disse direktivene, at den kan av disse direktivene, kan det ikke legges til grunn at virkningen av den offentlige kontrakten på det indre marked er ubetydelig. Dermed er slike kontrakter er derfor ikke utelukket fra fellesskapsrettens anvendelsesområde. Dersom det på forhånd kunne utelukkes at kunne utelukkes på forhånd, ville imidlertid fellesskapsretten ikke komme til anvendelse. Riktignok er det fullt tenkelig at det på grunn av spesielle omstendigheter, som særlig en svært begrenset økonomisk betydning, legitimt kan hevdes det legitimt kunne hevdes at et foretak som er lokalisert i en annen medlemsstat enn oppdragsgiveren i i forbindelse med en bestemt offentlig kontrakt ikke ville være interessert i å få tildelt denne kontrakten, og at følgelig må virkningene på de omtvistede grunnleggende friheter anses som for usikre og for indirekte til at det kan for usikre og for indirekte til at det kan fastslås at de er krenket. Konklusjonen om at de grunnleggende friheter ikke er krenket, kan imidlertid ikke ikke er krenket, kan ikke utelukkende følge av en vurdering av de konkrete omstendigheter i hvert enkelt tilfelle, og kan ikke utelukkende baseres på det faktum at verdien av den verdien av den aktuelle kontrakten ikke overstiger en viss terskel. I denne forbindelse er det i prinsippet opp til oppdragsgiveren, før vilkårene fastsettes i kunngjøringen å vurdere om en kontrakt med en verdi under den terskelverdi som er fastsatt i fellesskapsreglene, har en grenseoverskridende interesse interesse, en vurdering som imidlertid kan være gjenstand for rettslig overprøving. Dette utelukker ikke muligheten for at fastsette objektive kriterier i en nasjonal eller lokal ordning for å avgjøre når det foreligger en klar grenseoverskridende interesse, Det utelukker heller ikke at det kan tas hensyn til oppdragsgiverens administrative kapasitet. (se avsnitt 85, 87, 88 og 93-95) 4. Prosedyren for tildeling av en offentlig kontrakt på alle stadier, inkludert stadiet i en begrenset anbudskonkurranse hvor utvelgelse av kandidater, må respektere både prinsippet om likebehandling av potensielle tilbydere og plikten til åpenhet, slik at alle tilbydere har like muligheter når de utformer sine forespørsler om å delta eller sine tilbud. Ved tildeling av kontrakter som ikke eller bare delvis er omfattet av direktivene om offentlige anskaffelser, må virkemidlene for å for å sikre rettferdig konkurranse både sikre at disse prinsippene overholdes og garantere friheten til å yte tjenester. Blant disse virkemidlene følger kravet om en ikke-diskriminerende beskrivelse av kontraktsgjenstanden av prinsippet om likebehandling. Dette målet – som tar sikte på å sikre at økonomiske aktører, uansett hvor de er etablert, har lik adgang til å delta i kontrakter som legges ut på anbud – følger av respekten for etableringsfriheten og friheten til å yte tjenester, samt fri konkurranse, og særlig prinsippet om likebehandling i form av prinsippet om ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet nasjonalitet som er nedfelt i EF-traktatens artikkel 12. Prinsippet om gjensidig anerkjennelse av vitnemål, attester og andre kvalifikasjonsbeviser av formelle kvalifikasjoner er bare et uttrykk i rettspraksis for et prinsipp som er en av de grunnleggende friheter av traktatens grunnleggende friheter, og kan ikke anses å miste en del av sin rettskraft som følge av at det er vedtatt direktiver om gjensidig anerkjennelse av gjensidig anerkjennelse av vitnemål. Formålet med kravet om tilstrekkelige tidsrammer for selskaper fra andre medlemsstater til å å foreta en meningsfull vurdering og utarbeide sine tilbud, er å eliminere risikoen for å gi innenlandske tilbydere eller kandidater en fortrinnsbehandling tilbydere eller anbudssøkere i strid med prinsippet om ikke-diskriminering. Kravet om en prosedyre, åpen og objektiv prosedyre tar sikte på å informere potensielle tilbydere om tildelingskriteriene som tilbudene deres må oppfylle, og deres relative og deres relative betydning før de utarbeider sine tilbud, og har til formål å sikre at alle potensielle tilbydere har de samme mulighetene når de utarbeider sine forespørsler om å delta eller sine tilbud. Disse virkemidlene tjener til å sikre overholdelse av de ovennevnte prinsipper og skaper derfor ikke nye forpliktelser. (se avsnitt 111, 113, 116, 120, 122, 124, 125 og 128) 5. Medlemsstatene og deres oppdragsgivere er forpliktet til å overholde traktatens regler og prinsipper. I den utstrekning disse regler og prinsipper fastsetter unntak fra plikten til forhåndskjenngjøring, kan slike unntak påberopes av medlemsstater eller oppdragsgivere som inngår en offentlig kontrakt som ikke eller bare delvis er ikke eller bare delvis er omfattet av direktivene om offentlige anskaffelser. Traktatens prinsipper berøres ikke dersom en medlemsstat eller en oppdragsgiver kan påberope seg en av traktatens bestemmelser som generelt unntar anvendelsen av primærretten, for eksempel artikkel 86(2) EF eller artikkel 296 EF eller 297 EF eller hvis en av de legitime interessene som er uttrykkelig fastsatt i traktaten, kommer til anvendelse (se for eksempel offentlig orden eller offentlig offentlig orden eller folkehelse, som fastsatt i artikkel 46 EF og 55 EF, og offentlig myndighet, som fastsatt i artikkel 45 EF og 55 EF), eller EF), eller vilkårene for en legitim interesse som er anerkjent i rettspraksis, er oppfylt. I disse tilfellene gjelder plikten plikten til forhåndskunngjøring som er fastsatt i kunngjøringen, som følger prinsippene i traktaten, ikke gjelde for tildeling av av en offentlig kontrakt når et unntak fra direktivene om offentlige anskaffelser er uttrykkelig tillatt, vilkårene for dette unntaket er oppfylt, og bruken av konkurranse med forhandling uten forutgående kunngjøring derfor er berettiget. De prinsipper som følger av traktaten, kan derfor ikke omfatte en plikt til å kunngjøre kontrakter som ikke er eller bare delvis er omfattet av direktivene om offentlige anskaffelser. (se avsnitt 139 til 141) DOMSTOLENS DOM (Femte avdeling) 20. mai 2010 ( * ) "Regler for offentlige kontrakter – Tildeling av kontrakter som ikke eller bare delvis er omfattet av direktivene om offentlige anskaffelser – Kommisjonens fortolkningsmeddelelse – rettsakt som kan angripes – rettsakt som skal ha rettsvirkninger I sak T-258/06, Forbundsrepublikken Tyskland representert ved M. Lumma og C. Schulze-Bahr, som partsrepresentanter, saksøkeren støttet av Den franske republikk først ved G. de Bergues, deretter ved de Bergues og J.-C. Gracia, og til slutt ved de Bergues og J.-S. Gracia. Gracia, og til slutt ved de Bergues og J.-S. Pilczer, som partsrepresentanter, av Republikken Østerrike representert ved M. Fruhmann, C. Pesendorfer og C. Mayr, som partsrepresentanter, av Republikken Polen først ved E. Ośniecka-Tamecka, deretter ved T. Nowakowski, deretter ved M. Dowgielewicz, deretter ved M. Nowakowski, deretter av M. Dowgielewicz, deretter av M. Dowgielewicz, og K. Rokicka og K. Zawisza, og til slutt av M. Szpunar, som partsrepresentanter, av Kongeriket Nederlandene først representert ved H. Sevenster, deretter ved C. Wissels og M. de Grave, og til slutt ved Wissels, de Grave og Y. de Vris, som partsrepresentanter som partsrepresentanter, av Europaparlamentet ved U. Rösslein og J. Rodrigues, som partsrepresentanter av Den hellenske republikk representert ved D. Tsagkaraki og M. Tassopoulou, som partsrepresentanter og av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland opprinnelig representert ved Z. Bryanston-Cross, deretter ved L. Seeboruth, som partsrepresentanter, intervenienter, mot Europakommisjonen for De europeiske fellesskap representert ved X. Lewis og B. Schima, som partsrepresentanter, saksøkte Påstand om annullasjon av Kommisjonens tolkningsmeddelelse om fellesskapsretten som kommer til anvendelse på tildeling av kontrakter som ikke eller ikke fullt ut er underlagt direktivene om offentlige anskaffelser (EUT 2006 C 179, s. 2) DOMSTOLEN DOMSTOLEN (Femte avdeling) sammensatt av avdelingsformann Vilaras, samt dommerne Prek og Ciucă (refererende dommer) T. Weiler, administrator, for justitiesekretæren, etter den skriftlige forhandling og rettsmøtet den 29. april 2009, har avsagt følgende dom Dommen De faktiske forhold i saken Den 23. juni 2006 vedtok Kommisjonen en fortolkningsmelding om "Fellesskapsretten som får anvendelse på tildeling av av kontrakter som ikke eller ikke fullt ut er omfattet av direktivene om offentlige anskaffelser" ("kunngjøringen"). Når det gjelder tildeling av offentlige kontrakter hadde Det europeiske fellesskap i 2004 vedtatt Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/17/EF av 31. mars 2004 om av 31. mars 2004 om samordning av innkjøpsordningene for oppdragsgivere innen vann- og energiforsyning, transport og posttjenester (EUT 2004 L 134, s. 1) og Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vare- og tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT 2004 bygge- og anleggskontrakter (EUT 2004 L 134, s. 114), som fastsetter nærmere regler for anskaffelsesprosedyrer (heretter samlet "anskaffelsesdirektivene"). Visse kontrakter er imidlertid ikke eller bare delvis omfattet av disse direktivene. Det fremgår klart av ordlyden i kunngjøringen at den gjelder kontrakter hvis verdi ligger under terskelverdiene for anvendelse av direktivene om offentlige anskaffelser, samt kontrakter som er omfattet av vedlegg II B i direktiv 2004/18/EF og vedlegg XVII B i direktiv 2004/17/EF som overstiger terskelverdiene i direktivene om offentlige anskaffelser (heretter "II B-kontrakter"). Videre bemerkes det i meldingen at det følger av Domstolens rettspraksis at reglene for det indre marked også gjelder også gjelder for kontrakter som faller utenfor virkeområdet til direktivene om offentlige anskaffelser. Kommisjonen har i meldingen forklart hvordan den forstår domstolens rettspraksis og foreslått beste praksis for å hjelpe medlemsstatene til å realisere fordelene ved det indre marked fullt ut. Det presiseres imidlertid i meldingen at den ikke skaper nye rettsregler. Meddelelsen viser til en rekke grunnleggende standarder for tildeling av offentlige kontrakter som er direkte utledet av EF-traktaten regler og prinsipper slik de er tolket av EF-domstolen. Meddelelsen skiller således mellom offentlige kontrakter som ikke er relevante for det indre marked, og som reglene i ikke kommer til anvendelse, og de kontrakter som har tilstrekkelig innvirkning på det indre marked og som må være i samsvar med disse reglene. Hver enkelt offentlig kontrakts innvirkning på det indre marked må vurderes uavhengig av de oppdragsgivere. Dersom undersøkelsen av en offentlig kontrakt viser at den har innvirkning på det indre marked, skal skal tildelingen skje i samsvar med de grunnleggende reglene i fellesskapsretten. Punkt 2 i meldingen gjelder de grunnleggende reglene for tildeling av kontrakter som har innvirkning på det indre marked. I tråd med Domstolens rettspraksis har Kommisjonen fastsatt en forpliktelse til åpenhet, som består i å sikre en passende grad av offentlighet for grad av offentlighet til fordel for enhver potensiell tilbyder som gjør det mulig å åpne markedet for konkurranse. Kommisjonen har utledet av dette i punkt 2.1.1 i meldingen at den eneste måten å oppfylle Domstolens krav på er å offentliggjøre en tilstrekkelig tilgjengelig kunngjøring før tildelingen av kontrakten. Videre foreslås det i meddelelsens punkt 2.1.2 at I punkt 2.1.2 i Meddelelsen foreslås et visst antall tilstrekkelige og alminnelig brukte medier for offentliggjøring. I denne sammenheng har Kommisjonen henvist til Internett, nasjonale statlige/juridiske aviser, nasjonale aviser som spesialiserer seg på kunngjøringer av kontrakter, med nasjonal eller regional regional dekning eller spesialiserte publikasjoner, lokale medier og Den europeiske unions tidende/TED (tilgjengelig på internett via den europeiske databasen for offentlige anskaffelser TED (Tenders Electronic Daily)). Når det gjelder tildelingen av offentlige kontrakter, presiseres det i punkt 2.2 i meldingen at de skal tildeles i samsvar med reglene og prinsippene i EF-traktaten, noe som særlig betyr at prinsippene om ikke-diskriminering og åpenhet må respekteres. En passende grad av offentlighet til fordel for alle potensielle tilbydere, noe som gjør det mulig å åpne markedet for konkurranse og markedet for konkurranse og for å kontrollere at anskaffelsesprosedyrene er upartiske, kan best oppnås ved en ikke-diskriminerende beskrivelse av kontraktsgjenstanden, lik adgang for økonomiske aktører fra alle medlemsstater, gjensidig anerkjennelse av vitnemål sertifikater og andre kvalifikasjonsbeviser, og en åpen og objektiv tilnærming. Endelig understreker punkt 2.3 i meldingen betydningen av rettslig beskyttelse ved å kontrollere at prosedyren er upartisk. Saksbehandling ved tribunalet Forbundsrepublikken Tyskland har anlagt saken ved stevning inngitt til Rettens kanselli den 12. september 2006. Den 19. desember 2006 innga Den franske republikk en begjæring om tillatelse til å intervenere i saken til støtte for Forbundsrepublikken Tyskland. Tysklands påstander. Ved kjennelse av 9. mars 2007 avsagt av presidenten for Første avdeling ved Retten i første instans, ble Den franske republikk innvilget tillatelse til å intervenere. Den 14. juni 2007 innga Den franske republikk sitt innlegg. Den 5. januar 2007 anmodet Republikken Østerrike om å intervenere i saken til støtte for Forbundsrepublikken Tysklands påstander. Tysklands påstander. Ved kjennelse av 9. mars 2007 avsagt av presidenten for Første avdeling ved Retten i første instans, ble Republikken Østerrike innvilget tillatelse til å intervenere. Den 14. juni 2007 innga Republikken Østerrike sitt innlegg. Den 10. januar 2007 anmodet Republikken Polen om å intervenere i saken til støtte for Forbundsrepublikken Tysklands påstander. Tysklands påstander. Ved kjennelse av 9. mars 2007 fra presidenten for Første avdeling ved Retten i første instans ble Republikken Polen innvilget tillatelse til til å intervenere. Den 12. juni 2007 innga Republikken Polen sitt innlegg. Den 18. januar 2007 innga Kongeriket Nederland en begjæring om tillatelse til å intervenere i saken til støtte for Forbundsrepublikken Tysklands påstander. Tysklands påstander. Ved kjennelse av 9. mars 2007 avsagt av presidenten for Første avdeling ved Retten i første instans, ble Kongeriket Nederlandene innvilget tillatelse til å intervenere. Den 13. juni 2007 innga Kongeriket Nederlandene sitt innlegg. Den 22. januar 2007 innga Europaparlamentet en begjæring om tillatelse til å intervenere i saken til støtte for Forbundsrepublikken Tysklands påstander. Tysklands påstander. Ved kjennelse av 9. mars 2007 avsagt av presidenten for Første avdeling ved Retten i første instans, ble Europaparlamentet innvilget tillatelse til å intervenere. Den 13. juni 2007 innga Europaparlamentet sitt innlegg. Den 27. mars 2007 innga Den hellenske republikk en begjæring om tillatelse til å intervenere i saken til støtte for Forbundsrepublikken Tysklands påstander. Tysklands påstander. Ved kjennelse av 14. mai 2007 avsagt av presidenten for Første avdeling ved Retten i første instans, ble Den hellenske republikk innvilget tillatelse til å intervenere og til å inngi innlegg under den muntlige forhandling i samsvar med Førsteinstansrettens prosessreglement artikkel 116 nr. 6. Den 13. august 2007 innga Kongeriket Storbritannia og Nord-Irland en begjæring om tillatelse til å intervenere i saken og støttet Forbundsrepublikken Tysklands påstander. Ved kjennelse av 8. oktober 2007 avsagt av presidenten for Første avdeling ved Retten i første instans 2007 ble Kongeriket Storbritannia og Nord-Irland innvilget tillatelse til å intervenere og til å inngi innlegg under den muntlige forhandling i muntlig forhandling i samsvar med artikkel 116 nr. 6 i Rettens prosessreglement. Den 18. september 2007 innga Kommisjonen sine bemerkninger til innlegget fra Den franske republikk, Republikken Østerrike, Republikken Polen og Republikken Polen. Republikken Østerrike, Republikken Polen, Kongeriket Nederlandene og Europaparlamentet. Forbundsrepublikken Tyskland har ikke inngitt noen bemerkninger til innlegget. Etter at sammensetningen av avdelingene i Førsteinstansretten ble endret den 25. september 2007, har referenten blitt tildelt femte avdeling, og saken er derfor Femte avdeling, og saken er derfor tildelt denne avdeling. På grunnlag av den refererende dommers rapport besluttet Retten (Femte avdeling) å åpne muntlig forhandling. Partene innga muntlige innlegg og besvarte spørsmål fra tribunalet under rettsmøtet 29. april 2009. Kongeriket Storbritannia og Nord-Irland deltok ikke i rettsmøtet. Partenes argumenter Forbundsrepublikken Tyskland gjør gjeldende at EFTA-domstolen bør – annullere kunngjøringen, og – Europakommisjonen dømmes til å betale saksomkostningene. Den franske republikk, Republikken Østerrike og Kongeriket Nederlandene har nedlagt følgende påstander – annullere kunngjøringen – Kommisjonen dømmes til å betale saksomkostningene. Parlamentet og Republikken Polen har nedlagt påstand om at meddelelsen annulleres. Kommisjonen gjør gjeldende at EFTA-domstolen skal – Avvise søksmålet som uakseptabelt. – Forbundsrepublikken Tyskland dømmes til å betale sakens omkostninger. Formaliteter A – Innledende bemerkninger Kommisjonen anfører, uten å gjøre gjeldende noen materiell avvisningsgrunn, at søksmålet må avvises fordi kunngjøringen ikke er en rettsakt som kan gjøres til gjenstand for et annullasjonssøksmål. Meddelelsen er en tolkningsmeddelelse som, ved å tilhører kategorien anbefalinger og uttalelser, som er en kategori av ikke-bindende rettsakter etter EF-traktaten. ikke er bindende. Valget av denne rettslige formen innebærer følgelig at rettsakten ikke er ment å ha bindende rettsvirkninger. Kommisjonen har presisert at en fortolkningsmelding normalt har til hensikt å forklare de rettigheter og plikter som følger av som følger av fellesskapsretten, eventuelt under hensyntagen til EF-domstolens rettspraksis. Det følger av dette at en fortolkningsmelding etter sin art ikke er en rettsakt som kan ha bindende rettsvirkninger overfor tredjemann, eller som kan bli være gjenstand for et annullasjonssøksmål. Kommisjonen gjør også gjeldende at det følger av ordlyden i kunngjøringen at den ikke hadde til hensikt å fastsette rettslig bindende regler, men at ordlyden tvert imot viser at kunngjøringen enten gjengir Domstolens rettspraksis eller, i form av ikke-bindende anbefalinger, angir Kommisjonens egne konklusjoner på denne rettspraksis. Det bør bemerkes at i henhold til fast rettspraksis kan annullasjonssøksmål reises mot ethvert tiltak vedtatt av institusjonene som er ment å ha rettsvirkninger, uansett art eller form (se Domstolens dom av 20. mars 1997, sak C-57/95, Frankrike mot Kommisjonen, Sml. 1997 s. I-1627, avsnitt 7 og den rettspraksis som det vises til der). Den foreliggende sak gjelder en meddelelse fra Kommisjonen som er offentliggjort i sin helhet i Den europeiske unions tidende i i sin helhet i C-serien av Den europeiske unions tidende. Som det fremgår av saksdokumentene, er formålet med dette dokument å formidle Kommisjonens generelle syn på anvendelsen av de grunnleggende reglene om tildeling av offentlige kontrakter, som følger direkte av reglene og prinsippene i direkte fra reglene og prinsippene i EF-traktaten, særlig prinsippene om ikke-diskriminering og åpenhet, på tildeling av kontrakter som ikke eller bare delvis er omfattet av direktivene om offentlige anskaffelser. Innholdet i meldingen må analyseres for å vurdere om den har til hensikt å skape rettsvirkninger som er nye i forhold til dem som følger av nye rettsvirkninger i forhold til dem som følger av anvendelsen av de grunnleggende prinsippene i EF-traktaten (se i denne forbindelse EF-domstolens dom av 9. oktober 1990, sak C-366/88 Frankrike mot Kommisjonen, Sml. 1990 s. I-3571, avsnitt 11, og av 13. november 1991, sak C-303/90 Frankrike mot Kommisjonen, Sml. 1991 s. I-5315, avsnitt 10, og dom av 20. mars 1997 i sak Frankrike mot Kommisjonen, referert i avsnitt 25 ovenfor, avsnitt 9). Det må derfor undersøkes om meldingen bare klargjør bestemmelsene om fri bevegelighet for varer, etableringsfriheten, friheten til å yte tjenester, prinsippet om friheten til å yte tjenester, prinsippet om ikke-diskriminering, prinsippene om gjennomsiktighet og proporsjonalitet og reglene om gjennomsiktighet og gjensidig anerkjennelse, som gjelder for kontrakter som ikke eller bare delvis er omfattet av direktivene om offentlige anskaffelser, eller om det fastsetter nye eller særlige forpliktelser i forhold til disse bestemmelsene, prinsipper og regler (se i denne forbindelse Domstolens dommer i sak C-325/91, Frankrike mot Kommisjonen, Sml. 1993 s. I-3283, Sml. 1993 s. I-3283, avsnitt 14, og av 20. mars 1997, Frankrike mot Kommisjonen, referert i avsnitt 25 ovenfor, avsnitt 13). Følgelig er det forhold at en tolkningsmelding, slik Kommisjonen anfører, ikke i seg selv, på grunn av sin form, art, beskaffenhet form, art eller ordlyd ikke utgjør en rettsakt som er ment å ha rettsvirkninger, er ikke tilstrekkelig til å fastslå at meddelelsen ikke har bindende rettsvirkninger. Forbundsrepublikken Tyskland har likevel anerkjent eksistensen av offentliggjorte Kommisjonsmeddelelser av ikke-bindende karakter. Forbundsrepublikken Tyskland anfører imidlertid at offentliggjøringen av meddelelsen i den foreliggende sak er en faktor som det ikke bør ses bort fra ved vurderingen av meddelelsens rettsvirkninger. Offentliggjøring er faktisk en nødvendig betingelse for at det skal foreligge en rettsregel, og kunngjøringen er utformet for å ha en ekstern virkning som en rettsregel. I den forbindelse er søksmålet, som nevnt ovenfor, tillatt fremmet dersom undersøkelsen av innholdet i innholdet i kunngjøringen viser at den fastsetter nye eller spesifikke forpliktelser, uten at det er nødvendig å undersøke om kunngjøringen har vært gjenstand for offentliggjøring. Dersom det ikke foreligger slike forpliktelser, er offentliggjøringen av Dersom det ikke foreligger slike forpliktelser, er det ikke tilstrekkelig å offentliggjøre kunngjøringen for å fastslå at kunngjøringen er en handling som kan gjøres til gjenstand for et annullasjonssøksmål. B – Innholdet i kunngjøringen Forbundsrepublikken Tyskland, støttet av intervenientene, anfører i det vesentlige til støtte for sitt søksmål at kunngjøringen er en bindende rettsakt siden den inneholder nye regler om tildeling av offentlige kontrakter som går ut over forpliktelser som følger av gjeldende fellesskapsrett, og som skaper rettsvirkninger for medlemsstatene, som Kommisjonen har derfor ikke kompetanse til å vedta slike regler. Forbundsrepublikken Tyskland og intervenientene gjør i hovedsak gjeldende at for det første er meldingen, særlig i punkt 2.1 om offentlige anskaffelser, ulovlig, særlig i punkt 2.1 om offentlige kontrakter under terskelverdiene fastsatt i direktivene om offentlige anskaffelser og om II B-kontrakter, pålegger en plikt til forutgående kunngjøring (ex ante) som ikke følger av de grunnleggende prinsipper i EF-traktaten slik disse er tolket av Domstolen. For det andre gjør Forbundsrepublikken Tyskland gjeldende at forpliktelsene i henhold til kunngjøringens punkt 2.

2For det andre gjør Forbundsrepublikken Tyskland gjeldende at forpliktelsene etter kunngjøringens punkt 2.2 går vesentlig lenger enn det som følger av EFTA-domstolens tolkning av de grunnleggende prinsipper i EF-traktaten. For det tredje gjør Forbundsrepublikken Tyskland gjeldende For det tredje påberoper Forbundsrepublikken Tyskland seg en ren gjennomføring av unntakene som er fastsatt i direktivene om offentlige anskaffelser for tildeling av kontrakter ved avtale til kontrakter som faller utenfor anvendelsesområdet for direktivene om offentlige anskaffelser som nevnt i meddelelsens punkt 2.1.

4Endelig anfører Forbundsrepublikken Tyskland at punkt 1.3, som fastsetter at det kan innledes en traktatbruddsbehandling i henhold til artikkel 226 EF dersom kunngjøringen ikke etterkommes, har rettsvirkninger. Etter Forbundsrepublikken Tysklands og intervenientenes oppfatning fører disse fakta til den konklusjon at varselet er ment å å ha rettsvirkninger. 1. Første anførsel om at det foreligger en plikt til forhåndskunngjøring (punkt 2.1.1 i kunngjøringen) (a) Partenes anførsler Forbundsrepublikken Tyskland Forbundsrepublikken Tyskland gjør gjeldende at meddelelsen, særlig i punkt 2.1.1, fastsetter en prinsipiell forpliktelse medlemsstatene til på forhånd å offentliggjøre alle planlagte kontrakter, herunder offentlige kontrakter med en verdi under terskelverdiene i direktivene om offentlige anskaffelser og II B-kontrakter. Domstolens rettspraksis, som meldingen bygger på, kan ikke utledes av Det kan ikke utledes av Domstolens rettspraksis, som meddelelsen bygger på, en plikt til forhåndskunngjøring og dermed forhåndsåpenhet. En forutgående forpliktelse følger ikke av de grunnleggende prinsippene i EF-traktaten eller av Domstolens tolkning av denne. Forbundsrepublikken Tyskland tilføyde i sine muntlige bemerkninger at til tross for at EFTA-domstolen i i enkelte dommer etter at meldingen ble vedtatt, kan utviklingen av rettspraksis ikke støtte en slik tilbakevirkende forpliktelse. en slik forpliktelse med tilbakevirkende kraft. Ifølge Forbundsrepublikken Tyskland er Domstolens rettspraksis, som meldingen bygger på, og særlig dommen av 7. desember 2000, Telaustria og Telefonadress 2000, Telaustria og Telefonadress (sak C-324/98, Sml. 2000 s. I-10745, "Telaustria-dommen"), av 21. juli 2005, Coname (sak C-231/03, Sml. 2005 s. I-7287), og av 13. oktober 2005, Parking Brixen (sak C-458/03, Sml. 2005 s. I-8585), gjelder utelukkende utelukkende på tjenestekonsesjonskontrakter, som er et område som ikke omfattes av meddelelsens virkeområde. Videre skiller tjenestekonsesjonskontrakter seg fra offentlige kontrakter med en verdi under de ovennevnte terskelverdiene ved deres økonomiske verdi, som er terskelverdiene ved deres økonomiske verdi, som generelt overstiger de europeiske terskelverdiene. Det bringer dermed disse nærmere kontraktene som omfattes av direktivene om offentlige anskaffelser. Selv om gjennomsiktighetsforpliktelsen kan være hensiktsmessig for konsesjonskontrakter tjenestekonsesjonskontrakter, er det derfor ikke sikkert at det samme gjelder for de kontraktene som er gjenstand for kunngjøringen. Forbundsrepublikken Tyskland er av den oppfatning at Tyskland er av den oppfatning at anvendelsen av rettspraksis om tjenestekonsesjonskontrakter derfor ikke kan overføres direkte til kontrakter med en verdi til kontrakter med en verdi under terskelverdiene. Forbundsrepublikken Tyskland anfører videre at de to andre dommene som er nevnt i kunngjøringen, som gjelder kontrakter med en verdi under terskelverdiene (Domstolens kjennelse av 3. desember 2001, sak C-59/00 Vestergaard, Sml. 2001 s. I-9505, og sak C-264/03, Kommisjonen mot Frankrike, Sml. 2005 s. I-8831), kan ikke begrunne plikten til plikten til forhåndspublisering. Ifølge Forbundsrepublikken Tyskland har ikke Domstolen i noen av dommene pålagt en en gitt transparensforpliktelse, men har kun uttalt at prinsippet om ikke-diskriminering gjelder (Vestergaard, avsnitt 20 og 24, og Frankrike mot Kommisjonen, avsnitt 32 og 33). og 33). Plikten til forutgående gjennomsiktighet kan således ikke anvendes på kontrakter som omfattes av kunngjøringen. Forbundsrepublikken Tyskland er uansett av den oppfatning at offentlige kontrakter med en verdi under terskelverdiene terskelverdiene generelt er av svært begrenset økonomisk betydning og dermed ikke truer de berørte grunnleggende friheter, siden de bare har en nesten usikker og indirekte innvirkning på dem (Coname-dommen, sitert i avsnitt 36 ovenfor, avsnitt 20). 20). Denne konklusjonen bekreftes av generaladvokat Sharpstons forslag til

avgjørelse

i EU-domstolens dom av 26. april 2007, Kommisjonen mot Finland (sak C-306/07). April 2007, Kommisjonen mot Finland (sak C-195/04, Sml. 2007 s. I-3351, s. 3353, avsnitt 83 og 85). Videre går meldingen lenger enn den eksisterende rettstilstanden når det gjelder II B-kontrakter, ettersom disse kontraktene generelt har lokale særtrekk og begrenset potensial som grenseoverskridende kontrakter, noe som forklarer hvorfor fellesskapslovgiveren hvorfor fellesskapslovgiveren bare har underlagt dem en ex post, men ikke ex ante, åpenhetsplikt, som ifølge meldingen gjelder for fremtiden. Ifølge Forbundsrepublikken Tyskland er dessuten plikten til å offentliggjøre forut for kontraktstildelingen kun bare er hensiktsmessig og effektiv dersom metoden tjener formålet om å åpne markedene. Dette er ikke tilfelle når ingen eller få få utenlandske tilbydere kan være potensielt interessert i de aktuelle kontraktene, slik som kontraktene som er omfattet av av kunngjøringen. I den forbindelse påpekte EFTA-domstolen i Coname, sitert i avsnitt 36 ovenfor, at det finnes markeder der virkningene på de omtvistede grunnleggende friheter i EF-traktaten må anses for usikre og for indirekte til at det kan til at det kan fastslås at de er krenket. Punkt 1.3 i meldingen viser at Kommisjonen er klar over at den økonomiske økonomiske betydningen av visse kontrakter gjør dem lite attraktive for utenlandske selskaper, noe som rettferdiggjør fraværet av en plikt til forhåndskunngjøring plikt til forhåndskunngjøring i disse tilfellene. Ved å fastsette terskelverdier for anvendelsen av direktivene om offentlige anskaffelser har fellesskapslovgiveren uttrykkelig fastsatt at under under disse verdiene, må det i prinsippet antas at virkningen på det indre marked nærmest er "usikker og indirekte", og har dermed slått fast at utenlandske tilbydere ikke har en interesse. Kommisjonen må respektere fellesskapslovgiverens vurdering. Forbundsrepublikken Tyskland har understreket at generaladvokat Sharpston deler dette synet i sitt forslag til

avgjørelse

i Kommisjonen mot Finland, som omtalt i avsnitt 39 ovenfor (avsnitt 85 og 96). Videre er det ifølge Forbundsrepublikken Tyskland Tyskland er det urimelig å kreve at offentlige oppdragsgivere i hvert enkelt tilfelle skal undersøke virkningen av den offentlige kontrakt på det indre marked, slik det er fastsatt i punkt 1.3 i meldingen, mens disse oppdragsgiverne må være i stand til raskt å raskt avgjøre hvilke gjennomsiktighetsforpliktelser som påhviler dem. Under høringen tilføyde Forbundsrepublikken Tyskland at den konkrete og individuelle tilnærmingen i kunngjøringens punkt 1.3 særlig er i strid med EU-domstolens dom av 15. mai 2008, SECAP (forente saker C-147/06 og C-148/06, Sml. 2008 s. I-3565), der domstolen godkjente en abstrakt og generell definisjon av en offentlig kontrakts betydningen av en offentlig kontrakt for det indre marked. Oppdragsgivere kan heller ikke pålegges å alltid undersøke konkret om II B-kontrakten eller en kontrakt lavere enn terskelverdien er av betydning for det indre marked. Prinsippet om rettssikkerhet krever at nasjonale myndigheter myndigheter raskt kan identifisere hvilke kunngjøringsforpliktelser som gjelder. De fastsatte terskelverdiene og II B-kontraktene oppfyller dette prinsippet. Forbundsrepublikken Tyskland mener også at plikten til forhåndskunngjøring som er fastsatt i kunngjøringen, går lenger enn forbudet mot diskriminering i tildelingsprosedyren (f.eks. ved å favorisere tyske tilbydere fremfor utenlandske tilbydere). bedre enn utenlandske tilbydere). Denne forpliktelsen innebærer en handlingsplikt for offentlige oppdragsgivere til å tillate og oppmuntre til anbud over landegrensene. Ifølge Forbundsrepublikken Tyskland nærmer kunngjøringen som anses nødvendig i henhold til kunngjøringen seg reglene i direktivene om offentlige anskaffelser og er langvarig og kostbar. Forbundsrepublikken Tyskland, som støtter seg på generaladvokat Sharpstons forslag til

avgjørelse

i Kommisjonen mot Finland, som det vises til i avsnitt 39 ovenfor, er Forbundsrepublikken Tyskland av den oppfatning at det er opp til medlemsstatene å å fastsette reglene for prinsippet om åpenhet. Det følger også av punkt 98 i generaladvokat Sharpstons forslag til

avgjørelse

i Kommisjonen mot Finland, sitert i avsnitt 39 ovenfor, at spørsmålet om hva som utgjør en passende grad av grad av offentlighet for kontrakter av lav verdi er et spørsmål som hører under nasjonal rett. I denne forbindelse uttalte Forbundsrepublikken Tyskland under høringen at den særlig bestrider oppdragsgiveres plikt til å til å velge det mest hensiktsmessige medium for offentliggjøring av sine kontrakter, som fastsatt i punkt 2.1.2 i meldingen. Kommisjonen forfølger, ved å henvise til alle oppdragsgivere, en konkret og individuell tilnærming som ikke fremgår av Domstolens rettspraksis. Domstolens rettspraksis. I denne forbindelse tilføyer Forbundsrepublikken Tyskland at den ikke har bestridt den veiledende listen over egnede former for reklame former for offentliggjøring som er angitt i punkt 2.1.2 i meldingen. Forbundsrepublikken Tyskland er derfor av den oppfatning at kontraktene som omfattes av meldingen, ikke er ikke er underlagt en generell gjennomsiktighetsplikt etter fellesskapsretten. Plikten til forhåndskunngjøring, Meddelelsen går vesentlig lenger enn det som følger av EF-domstolens tolkning av de grunnleggende prinsipper i EF-traktaten. prinsipper i EF-traktaten. Intervenientene Ifølge Den franske republikk må det undersøkes om kunngjøringen bare forklarer prinsippene og reglene i EF-traktaten om tildeling av offentlige kontrakter, eller om den pålegger nye eller om den pålegger nye forpliktelser i forhold til disse regler og prinsipper. Meddelelsen kunngjøringen er imidlertid et tillegg til den eksisterende rettstilstand. I denne sammenheng anfører Den franske republikk særlig at EFTA-domstolen i Vestergaard, som omtalt i avsnitt 38, ikke Domstolen påla ikke en generell forpliktelse til å sikre tilstrekkelig offentlighet for kontrakter med en verdi under terskelverdiene, men at enn terskelverdiene, men at denne

avgjørelse

gjaldt anvendelsen av ikke-diskrimineringsprinsippet og ikke gjennomsiktighetsforpliktelsen. I Vestergaard-dommen, som er nevnt i avsnitt 38 ovenfor, avsnitt 20, la EFTA-domstolen til grunn at selv om visse kontrakter er unntatt fra anskaffelsesdirektivenes virkeområde, er de offentlige oppdragsgivere som inngår dem, likevel forpliktet til å overholde de grunnleggende regler i EF-traktaten, og konkluderte med at artikkel 28 EF er til hinder for at en oppdragsgiver å innta en bestemmelse i kontraktsdokumentene for den aktuelle kontrakt som krever at det ved oppfyllelsen av kontrakten skal benyttes en kontrakt uten å tilføye ordene "eller tilsvarende" (Vestergaard-dommen, sitert i avsnitt 38 ovenfor, avsnitt 24). En slik generell forpliktelse til tilstrekkelig publisitet følger heller ikke av dommen i Kommisjonen mot Frankrike, som er sitert i avsnitt 38 ovenfor. I avsnitt 32 i den dommen la EFTA-domstolen til grunn at selv om visse kontrakter er unntatt fra anskaffelsesdirektivenes virkeområde, er de offentlige oppdragsgivere som inngår dem, likevel forpliktet til å overholde de grunnleggende reglene i EF-traktaten og særlig forbudet mot diskriminering på grunnlag av nasjonalitet. Ifølge Domstolen fulgte det bare at den omtvistede franske bestemmelsen utgjorde en restriksjon som hindret friheten til å yte av tjenester i henhold til artikkel 49 EF, i den utstrekning den forbeholdt funksjonen som byggherrens representant til visse kategorier av uttømmende opplistede franske juridiske personer (Kommisjonen mot Frankrike, som omtalt i avsnitt 38 over, avsnitt 68). avsnitt 68 ovenfor). Den franske republikk anfører også at selv om EFTA-domstolen i Telaustria, som omtalt i avsnitt 36 over, viste til en forpliktelse til tilstrekkelig offentlighet, gjorde den det fordi den gjaldt en konsesjon av betydelig økonomisk verdi. Denne konklusjon bekreftes av Coname-dommen, som er omtalt i avsnitt 36 ovenfor, som gjaldt konsesjoner av svært begrenset økonomisk betydning. Under enhver omstendighet anfører Den franske republikk at en slik forpliktelse til tilstrekkelig offentlighet selv om den skulle anses å følge av Domstolens rettspraksis, uansett ikke kan bestå i en forpliktelse til forhåndspublisering, ettersom offentliggjøring, slik det fremgår av kunngjøringen punkt 2.1.1. Den franske republikk anfører også at det fremgår av generaladvokat Sharpstons forslag til

avgjørelse

i Kommisjonen mot Finland, som omtalt i avsnitt 39 ovenfor, og generaladvokat Finellys forslag til

avgjørelse

i Telaustria, som omtalt i avsnitt 36 ovenfor 36 ovenfor (Sml. I-10747), at plikten til åpenhet ikke innebærer en plikt til offentliggjøring som fastsatt i punkt 2.1.1 i i punkt 2.1.2 i kunngjøringen. Når det gjelder II B-kontraktene, anser Den franske republikk at Rådets valg om ikke å kreve forutgående kunngjøring er klargjort i betraktning 18 og 19 i direktiv 2004/18, som fastsetter at II B-kontrakter ikke er underlagt direktivets II B-kontrakter ikke er underlagt direktivets fulle anvendelse, det vil si særlig en plikt til forhåndskunngjøring, men er underlagt overvåking, hvis mekanisme er ment å gjøre det mulig for interesserte parter å få tilgang til informasjon om emnet. Den franske republikk anser at Rådet i direktiv 2004/18 klart hadde til hensikt å underlegge II B-kontrakter til et spesifikt og fullstendig system, som er et system som gjør det lettere å tildele kontrakter. Republikken Østerrike er også av den oppfatning at kunngjøringen er en rettsakt som har rettsvirkninger, siden den innfører en forpliktelse plikt til forhåndskunngjøring, som verken følger av EF-traktaten eller av Domstolens rettspraksis. Republikken Østerrike slutter seg i denne sammenheng til Forbundsrepublikken Tysklands anførsler om at generaladvokatene Stix-Hackls forslag til

avgjørelse

og Sharpstons forslag til

avgjørelse

i sak C-507/03, Kommisjonen mot Irland, Sml. 2007 s. I-0000, Sml. 2007 s. I-9777, s. 9780) og i Kommisjonen mot Finland, som det vises til i avsnitt 39 ovenfor, viser at rettstilstanden er uklar og kontroversiell når det gjelder anvendelsen av gjennomsiktighetskravet på tildeling av kontrakter som ikke eller bare delvis er omfattet av direktivene om offentlige anskaffelser. Generaladvokat Stix-Hackl uttaler at tildelingen av ikke-væsentlige tjenestekontrakter i det minste som hovedregel krever offentliggjøring av en kunngjøring, avviser generaladvokat Sharpston at det foreligger en generell plikt til forutgående kunngjøring. at det foreligger en generell plikt til forutgående gjennomsiktighet for kontrakter med en verdi under terskelverdiene. På Da meldingen ble vedtatt, hadde EU-domstolen ennå ikke avsagt dom i disse to sakene. Når Kommisjonen i sin meddelelse fastsetter en plikt til forhåndskunngjøring for tildeling av denne type kontrakter (dvs. For både ubetydelige tjenester og kontrakter av lav verdi), skaper det nye rettsvirkninger. Forpliktelsene som pålegges offentlige oppdragsgivere i punkt 1.3 og 2.1.2 i kunngjøringen er, som Republikken Østerrike under rettsmøtet, i strid med SECAP-dommen, som omtalt i avsnitt 42 ovenfor, fordi kunngjøringen ikke tar hensyn til oppdragsgivers oppdragsgivers kapasitet, slik det er fastsatt i avsnitt 32 i nevnte dom. Republikken Østerrike er også av den oppfatning at en passende grad av offentlighet, som gjør det mulig å åpne markedet for konkurranse og å kontrollere at anbudsprosedyrene er upartiske, slik det følger av Telaustria-dommen, som omtalt i avsnitt 36 ovenfor, ikke nødvendigvis krever forutgående offentliggjøring. Det fremgår nemlig klart av det pågående arbeidet med gjennomgangen av av klagedirektivene for offentlige anskaffelser (se dokument 2006/0066/COD og de nye artiklene 2d-2f i rådsdirektiv 89/665/EØF av 21. desember Rådets direktiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og forskrifter om klageprosedyrer i forbindelse med tildeling av offentlige ved tildeling av offentlige varekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT 1989 L 395, s. 33), som foreslått der), etterfølgende rettsbeskyttelse – uten forutgående kunngjøring av kontrakten – kan også muliggjøre en effektiv kontroll av upartiskheten i en anskaffelsesprosedyre. Til tross for at det ikke er perfekt faktisk og rettslig samsvar mellom anskaffelsesretten og statsstøtteretten, har Republikken Østerrike også påberopt seg de minimis-regelen som gjelder i statsstøtteretten, i henhold til hvilken støtte under en viss terskel ikke er egnet til å påvirke samhandelen mellom medlemsstatene merkbart og ikke forvrenger eller truer med å vrir eller truer med å vri konkurransen. Republikken Østerrike anfører at en sammenligning av de to sakene ikke fremstår som absurd i lys av prinsippet om at offentlige kontrakter under terskelverdiene ikke har en slik innvirkning på det indre marked som markedet som ville rettferdiggjøre en plikt til forhåndskunngjøring for å åpne for konkurranse. Dette skyldes at støtten gis direkte til direkte til bedrifter, mens terskelverdiene i offentlige anskaffelser er et resultat av kontraktens verdi (som i denne sammenhengen kan sammenlignes med en subsidie), hvor selskapets fortjeneste bare utgjør en ubetydelig del av denne verdien. Endelig legger Republikken Østerrike vekt på betraktning 19 i fortalen til direktiv 2004/18, som ifølge Republikken Østerrike implisitt innebærer at fellesskapslovgiveren ikke anså det som nødvendig at ikke-signifikante kontrakter (II B-kontrakter) skulle gi grunnlag for å utnytte alle muligheter for å øke handelen over landegrensene. Den eneste grunnen som kan rettferdiggjøre denne forskjellsbehandlingen er at disse kontraktene, som direktivet ikke gjelder fullt ut for, ikke anses å være av tilstrekkelig betydning for det indre marked til å indre marked til å rettferdiggjøre anvendelsen av alle mulighetene for å øke handelen over landegrensene, som omfatter en generell plikt til forutgående generell plikt til forhåndskunngjøring av en kunngjøring. Kongeriket Nederlandene anfører at Kommisjonen har gitt fellesskapsretten en tolkning som går lenger enn rettspraksis ved å skape en fullstendig rettspraksis ved å skape en fullstendig rettslig situasjon som pålegger medlemsstatene en plikt til forutgående gjennomsiktighet for alle offentlige kontrakter som er omfattet av kunngjøringen, selv om EFTA-domstolen ennå ikke har avgjort spørsmålet. Med henvisning til rettssikkerhetsprinsippet er Kongeriket Nederland også av den oppfatning at spørsmålet om meddelelsen skaper nye forpliktelser skaper nye forpliktelser, må vurderes på grunnlag av den rettspraksis som var kjent på det tidspunkt meddelelsen ble vedtatt. Det er fremgår av senere rettspraksis at meldingen klart har foregrepet utviklingen i rettspraksis. Kommisjonen Når det gjelder det konkrete innholdet i meldingen og de lovgivningsmessige spørsmål som Forbundsrepublikken Tyskland reiser, nemlig Tyskland, i hovedsak omgåelsen av terskelverdien for anvendelse av direktivene om offentlige anskaffelser og plikten til forutgående kunngjøring, bestrider Kommisjonen at disse Kommisjonen bestrider at disse aspekter ved meldingen etablerer nye rettsregler. De forklarer bare, i samsvar med reglene og prinsippene i artikkel 211 EF slik de er tolket i EU-domstolens rettspraksis. Kommisjonen bestrider Forbundsrepublikken Tysklands og intervenientenes påstand om at meddelelsen kortslutter lovgivers lovgivers beslutning om bare å regulere offentliggjøring av offentlige kontrakter over visse terskelverdier. I denne sammenheng anfører Kommisjonen at selv om lovgiver skulle ha funnet det nødvendig å fastsette detaljerte regler bare over terskelverdiene for anvendelse av direktivene, anså lovgiveren at anvendelsen av reglene og prinsippene i EF-traktaten var tilstrekkelig innenfor disse tersklene. Lovgiver ville imidlertid ikke – og kunne ikke – utelukke anvendelsen av EF-traktatens regler og prinsipper på offentlige kontrakter. EF-traktatens regler og prinsipper på offentlige kontrakter innenfor terskelverdiene. Dette fremgår av Domstolens rettspraksis, og mer spesifikt av Telaustria-dommen, sitert i avsnitt 36 ovenfor, og av dommen i Kommisjonen mot Frankrike, som omtalt i avsnitt 38 over. Kommisjonen anser at i Telaustria-dommen, som omtalt i avsnitt 36 ovenfor, har domstolen som det vises til i avsnitt 36, har EFTA-domstolen lagt til grunn at oppdragsgivere som inngår kontrakter som ikke er omfattet av direktivene om offentlige anskaffelser, likevel er forpliktet til å overholde likevel er forpliktet til å overholde de grunnleggende reglene i EF-traktaten generelt og prinsippet om ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet i særdeleshet (Telaustria-dommen, nevnt i avsnitt 36 ovenfor, avsnitt 60). Dette resonnementet støttes av avsnitt 33 i støttes av avsnitt 33 i dommen i Kommisjonen mot Frankrike, referert i avsnitt 38 ovenfor. Tilsvarende ble det i Coname-dommen, som det er vist til i avsnitt 36 ovenfor, la EFTA-domstolen tilsvarende til grunn at kontrakter som faller utenfor direktivets virkeområde, slik som konsesjonskontrakter, fortsatt er underlagt de generelle reglene i EF-traktaten. Den europeiske lovgiver tok hensyn til denne dommen i niende betraktning i direktiv 200/17, tatt hensyn til denne dommen da han vedtok direktivene om offentlige anskaffelser. Ifølge Kommisjonen har EFTA-domstolen også gitt plikten til gjennomsiktighet et konkret innhold ved å fastslå at selskaper som er etablert i en medlemsstat, før tildelingen av en kontrakt, må ha tilgang til hensiktsmessig informasjon om den, slik at de eventuelt kan tilkjennegi sin interesse i å få kontrakten (Coname, sitert i avsnitt 36 ovenfor, avsnitt 21). b) Rettens bemerkninger Forbundsrepublikken Tyskland og intervenientene gjør gjeldende at punkt 2.1.1 i meldingen innfører en prinsipiell forpliktelse for medlemsstatene til å offentliggjøre alle de aktuelle kontrakter på forhånd, noe som utgjør en ny forpliktelse i forhold til utgjør en ny forpliktelse i forhold til prinsippene i EF-traktaten. Når det gjelder reglene og prinsippene i EF-traktaten (punkt 1.1 i meldingen), som gjelder for tildeling av offentlige offentlige kontrakter som har innvirkning på det indre marked, fastsetter meddelelsens punkt 2.1 de grunnleggende regler som som gjelder for annonsering. Punkt 2.1.1 har overskriften "Forpliktelse til å sikre tilstrekkelig kunngjøring" og lyder som følger "Ifølge [EFTA-domstolen] innebærer prinsippene om likebehandling og ikke-diskriminering en forpliktelse til åpenhet som som består i å sikre en passende grad av kunngjøring til fordel for enhver potensiell tilbyder, slik at det blir mulig å åpne markedet for konkurranse. Kravet om gjennomsiktighet innebærer at et foretak i en annen medlemsstat må ha tilgang til nødvendig informasjon om kontrakten før den tildeles, slik at det, dersom det ønsker det, vil kunne uttrykke sin interesse i å få tildelt kontrakten. i å få tildelt kontrakten. Kommisjonen anser at praksisen med å kontakte en rekke potensielle tilbydere ikke vil være tilstrekkelig, selv om oppdragsgiveren også henvender seg til selskaper i andre medlemsstater og forsøker å nå alle potensielle tilbydere. leverandører. En slik selektiv tilnærming kan ikke utelukke diskriminering av potensielle tilbydere fra andre medlemsstater, særlig nye aktører på markedet. Det samme gjelder alle former for "passiv" annonsering, der en oppdragsgiver avstår fra å aktivt offentliggjør anbudet, men besvarer forespørsler om informasjon fra kandidater som har gjort seg kjent med den planlagte kontraktstildelingen på egen hånd. om den planlagte kontraktstildelingen. Det vil heller ikke være tilstrekkelig offentliggjøring å henvise til informasjon som er tilgjengelig i media i media, fremkommer i parlamentariske eller politiske debatter eller kan innhentes på arrangementer som f.eks. kongresser. Den eneste måten å oppfylle [domstolens] krav på er derfor å publisere en tilstrekkelig tilgjengelig kunngjøring før tildelingen av kontrakten. Denne kunngjøringen må offentliggjøres av oppdragsgiveren for å åpne kontraktstildelingen for konkurranse. for konkurranse." De to første avsnittene i punkt 2.1.1 i meldingen gjengir Domstolens rettspraksis i Telaustria, Coname og Parking Brixen, som det vises til i avsnitt 36 ovenfor, og er ikke bestridt av Forbundsrepublikken Tyskland eller noen av intervenientene. Videre ble tredje avsnitt i punkt 2.1.1 i meldingen ikke bestridt under den skriftlige prosedyren. I siste avsnitt i kunngjøringens punkt 2.1.1 fastsettes plikten til å sikre tilstrekkelig publisitet, som består i å publisere en tilstrekkelig tilgjengelig kunngjøring før tildelingen av kontrakten. Forbundsrepublikken Tyskland, støttet av intervenientene, anfører i hovedsak at dette avsnitt i kunngjøringen fastsetter en plikt til forhåndskunngjøring for offentlige kontrakter som faller inn under dens virkeområde, noe som på ingen måte følger av de prinsipper og den rettspraksis fra EFTA-domstolen som er påberopt i nevnte avsnitt. Det dreier seg her om en ny forpliktelse som gir den aktuelle meddelelsen karakter av en rettsakt som har bindende rettsvirkninger, og som kan bli være gjenstand for et annullasjonssøksmål. Det er derfor nødvendig å avgjøre om meldingen bare forklarer denne forpliktelsen, som er pålagt medlemsstatene i henhold til de grunnleggende prinsippene i EF-traktaten EF-traktaten, eller om den fastsetter nye forpliktelser, slik Forbundsrepublikken Tyskland og intervenientene hevder. I denne forbindelse skal det først bemerkes at de spesifikke og strenge prosedyrene som er fastsatt i fellesskapsdirektivene om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter bare gjelder for kontrakter hvis verdi overstiger en viss terskelverdi. kontrakter hvis verdi overstiger en viss terskelverdi som er uttrykkelig fastsatt i hvert av de aktuelle direktivene (Vestergaard-dommen, som omtalt i avsnitt 38 ovenfor, avsnitt 19, og Kommisjonen mot Frankrike, som omtalt i avsnitt 38 ovenfor, avsnitt 33). Bestemmelsene i disse direktivene får således ikke anvendelse på kontrakter med en verdi som er lavere enn terskelverdiene terskelverdiene som er fastsatt i direktivene. Det betyr imidlertid ikke at disse kontraktene er utelukket fra fellesskapsrettens virkeområde (Vestergaard-dommen som omtalt i avsnitt 38 ovenfor, avsnitt 19). I henhold til Domstolens faste rettspraksis om tildeling av kontrakter som på grunn av sin verdi ikke er underlagt verdi ikke er underlagt prosedyrene fastsatt i fellesskapsretten, er offentlige oppdragsgivere likevel forpliktet til å å overholde de grunnleggende reglene i EF-traktaten generelt (Vestergaard-dommen, sitert i avsnitt 38 ovenfor, para. 20 og dommen i Kommisjonen mot Frankrike, sitert i avsnitt 38 ovenfor, avsnitt 32), og særlig prinsippet om ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet (se diskriminering på grunnlag av nasjonalitet (se i denne forbindelse Domstolens dom av 18. november 1999, sak C-275/98, Unitron Scandinavia og 3-S, Sml. 1999 s. I-8291, avsnitt 29; Teleaustria, som omtalt i avsnitt 36 ovenfor, avsnitt 62; Coname, som omtalt i avsnitt 36 ovenfor, avsnitt 16, og Parking Brixen-dommen, omtalt i avsnitt 36 ovenfor, avsnitt 46, og dom av 6. april 2006, sak C-410/04, ANAV, Sml. 2006 s. I-3303, avsnitt 18). Dette støttes videre av den niende betraktning i fortalen til direktiv 2004/17, som fastsetter at "[f]or offentlige kontrakter med en verdi lavere enn den som utløser anvendelsen av Fellesskapets samordningsregler, kan det vises [...] til Domstolens rettspraksis, som fastslår at de ovennevnte regler og prinsipper i EF-traktaten kommer til anvendelse [dvs. prinsippet om likebehandling, som prinsippet om likebehandling, som prinsippet om ikke-diskriminering bare er et spesifikt uttrykk for, prinsippet om gjensidig anerkjennelse, proporsjonalitetsprinsippet og plikten til åpenhet]", samt første og andre betraktning i direktiv 2004/18, som fastslår at de samme prinsippene gjelder for tildeling av kontrakter inngått mellom medlemsstater over eller under terskelverdien. Prinsippene om likebehandling og ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet innebærer, ifølge Domstolen innebærer prinsippene om likebehandling og ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet særlig et krav om gjennomsiktighet, slik at den offentlige oppdragsgiveren kan sikre at prinsippene overholdes (Unitron Scandinav). overholdelse av prinsippene (Unitron Scandinavia og 3-S, referert i avsnitt 74 ovenfor, avsnitt 31; Telaustria-dommen, Sml. 2002 s. I-5553, avsnitt 45; Parking Brixen-dommen, Sml. 2002 s. I-5553, avsnitt 61; dom av 18. juni 2002, sak C-92/00 HI, Sml. 2002 s. I-5553, avsnitt 45; Parking Brixen-dommen, Sml, Sml. 2002 s. I-5553, avsnitt 45; Parking Brixen-dommen, som omtalt i avsnitt 36 ovenfor, avsnitt 49, og ANAV-dommen, som omtalt i avsnitt 74 ovenfor, avsnitt 21). Dette kravet om åpenhet forsterkes av niende betraktning i direktiv 2004/17 og andre betraktning i direktiv 2004/18. og deres oppdragsgivere må overholde denne åpenhetsplikten, slik den er tolket av Domstolen, ved tildeling av alle offentlige kontrakter. Domstolen har også presisert at denne plikten til gjennomsiktighet, som påhviler den offentlige oppdragsgiveren, består i å sikre en tilstrekkelig grad av kunngjøring til fordel for alle potensielle tilbydere, slik at markedet for tjenestene kan åpnes for konkurranse for konkurranse og for å kontrollere at anbudsprosedyrene er upartiske (Telaustria-dommen, som omtalt i avsnitt 36 ovenfor, avsnitt 62, Parking Brixen-dommen, som omtalt i avsnitt 36 ovenfor, avsnitt 49, og ANAV-dommen, som omtalt i avsnitt 74 ovenfor, avsnitt 21). Ifølge EFTA-domstolen innebærer plikten til gjennomsiktighet som påhviler offentlige oppdragsgivere, særlig krav som må gjøre det mulig for et foretak etablert i en annen medlemsstat enn den berørte medlemsstat å få tilgang til de nødvendige opplysninger om den aktuelle offentlige kontrakt før den tildeles, slik at dette foretak, dersom det hadde ønsket det kunne ha gitt uttrykk for sin interesse i å få tildelt den offentlige kontrakten (Coname, som omtalt i avsnitt 36 over, avsnitt 21). avsnitt 36 over, avsnitt 21). Det følger av denne rettspraksis at plikten til gjennomsiktighet, forstått som hensiktsmessig kunngjøring, således omfatter en form for offentliggjøring forut for tildelingen av den aktuelle offentlige kontrakt, med andre ord en forutgående kunngjøring. Følgelig har kunngjøringen, ved å nevne en "tilstrekkelig tilgjengelig kunngjøring før tildelingen av kontrakten", en Forbundsrepublikken Tyskland og enkelte intervenienter, har meldingen ikke skapt en ny forpliktelse for medlemsstatene, men kun medlemsstatene, men har bare påpekt den eksisterende forpliktelse i henhold til fellesskapsretten som gjelder for de offentlige kontrakter de offentlige kontrakter som omfattes av den aktuelle kunngjøringen, slik disse er tolket av fellesskapsdomstolen. Dette er for øvrig i tråd med Domstolens rettspraksis etter vedtakelsen av meddelelsen, slik Forbundsrepublikken Tyskland erkjente under rettsmøtet. Ifølge Domstolens rettspraksis kommer forpliktelsene som følger av primærretten om likebehandling og åpenhet og gjennomsiktighet fullt ut kommer til anvendelse på kontrakter som imidlertid er unntatt fra virkeområdet til direktivene om offentlige anskaffelser og som har en viss grenseoverskridende interesse (se i denne forbindelse rådsdirektiv 93/36/EØF av 14. juni 1993 samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige varekontrakter (EFT 1993 L 199, s. 1) (og en kontrakt med en verdi under terskelverdien i direktivet) terskelverdien i nevnte direktiv); sak C-6/05 Medipac-Kazantzidis, Sml. 2007 s. I-4557, avsnitt 33, med hensyn til rådsdirektiv Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter (EFT 1992 L 209, s. 1) og en II B-kontrakt, dommen i Kommisjonen mot Irland, som omtalt i avsnitt 57 ovenfor, avsnitt 30, 31 og 32, og, for så vidt gjelder rådsdirektiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT 1993 L 199, s. 54) og rådsdirektiv 93/38/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vareanskaffelser innen vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjon (EFT 1993 L 199, s. 84) av 21. februar 2008, sak C-412/

04Kommisjonen mot Italia, Sml. 2008 s. I-619, avsnitt 66, 81 og 82). På den ene siden, ifølge Domstolen kan publisering ikke sikre tilstrekkelig publisering, slik dette er tolket i Telaustria- og Coname-dommene, som er sitert i avsnitt 36 ovenfor ovenfor, noe som innebærer at plikten til åpenhet som følger av prinsippene i EF-traktaten, innebærer at kunngjøringen må være gjenstand for en forutgående kunngjøring som finner sted før tildelingen (dommen i Kommisjonen mot Irland, som omtalt i avsnitt 57 ovenfor, avsnitt 30 og 32). Konklusjonen om at plikten til forutgående kunngjøring fastsatt i kunngjøringens punkt 2.1.1 ikke går lenger enn Domstolens tolkning av de grunnleggende prinsipper i EF-traktaten, kan ikke trekkes i tvil av Forbundsrepublikken Tysklands og intervenientenes ulike argumenter. og intervenientenes ulike argumenter. For det første anfører Forbundsrepublikken Tyskland i hovedsak at dommene i Telaustria, Coname og Parking Brixen, omtalt i avsnitt 36 ovenfor, gjelder offentlige kontrakter om tjenestekonsesjoner som etter sin verdi, selv om de ikke ikke er omfattet av virkeområdet til direktivene om offentlige anskaffelser, er sammenlignbare med offentlige kontrakter som faller inn under disse direktivers virkeområde, og at direktivenes virkeområde, og at den rettspraksis som følger av disse dommene, derfor ikke får anvendelse på de offentlige kontrakter som er gjenstand for meldingen. Det bemerkes at det følger av den rettspraksis Forbundsrepublikken Tyskland har påberopt seg til støtte for sine anførsler at når det gjelder konsesjonskontrakter, har EFTA-domstolen allerede lagt til grunn at slike kontrakter, selv om tildelingen av en slik konsesjon ikke er regulert av noen av direktivene om offentlige anskaffelser, er slike kontrakter fortsatt underlagt de generelle bestemmelsene i EF-traktaten (se i denne forbindelse Coname-dommen, sitert i avsnitt 36 ovenfor, avsnitt 16, støttet av dommen i Kommisjonen mot Frankrike, sitert i avsnitt 38 ovenfor, avsnitt 33). Det bør også bemerkes at i henhold til denne rettspraksis følger plikten til åpenhet direkte følger direkte av de generelle regler i traktaten og særlig av prinsippene om likebehandling og ikke-diskriminering (Telaustria, som (Telaustria, som omtalt over i avsnitt 36, avsnitt 61, og Parking Brixen, som omtalt over i avsnitt 36 avsnitt 49), og at denne åpenhetsforpliktelse i seg selv innebærer en forpliktelse til forhåndskunngjøring (se, i denne retning, Coname, som omtalt over (avsnitt 36), avsnitt 21). På den annen side er det faktum at kontraktene som dommene gjelder, ikke er kontraktene som er omhandlet i disse dommene, er sammenlignbare i omfang med de offentlige kontrakter som faller inn under virkeområdet til direktivene om offentlige anskaffelser anskaffelsesdirektivenes virkeområde, påberopes på ingen måte i disse dommene for å begrunne plikten til tilstrekkelig og særlig forutgående kunngjøring. kunngjøring. Det følger av dette at denne rettspraksis, i motsetning til det Forbundsrepublikken Tyskland anfører kan anvendes på de offentlige kontrakter som er omfattet av kunngjøringen, som likebehandlingsprinsippet og plikten til åpenhet gjelder for, som, som nevnt ovenfor, også er omfattet av likebehandlingsprinsippet og plikten til gjennomsiktighet som er nedfelt der. For fullstendighetens skyld bør det understrekes at dette også er blitt bekreftet av Domstolens rettspraksis etter at meldingen ble offentliggjort. av meddelelsen. I Medipac-Kazantzidis, som omtalt i avsnitt 80 ovenfor, avsnitt 33, med hensyn til offentlige bygge- og anleggskontrakter, viste Domstolen I Medipac-Kazantzidis, som omtalt over i avsnitt 80, avsnitt 33, om offentlige bygge- og anleggskontrakter, viste EFTA-domstolen til fast rettspraksis om at oppdragsgivere ved inngåelse av en kontrakt – selv om verdien av kontrakten som er gjenstand for en kunngjøring, er lavere enn den terskelverdi som er fastsatt i direktivene om offentlige anskaffelser, som fellesskapslovgiveren har regulert området for offentlige anskaffelser ved, og den aktuelle kontrakten derfor ikke faller inn under deres virkeområde – er forpliktet til å overholde de generelle prinsippene i fellesskapsretten, slik som prinsippet om likebehandling og plikten til gjennomsiktighet, I samme avsnitt som den faste rettspraksis, viste han til Telaustria-, Coname- og Parking Brixen-dommene, som omtalt i avsnitt 36 ovenfor, og til de generelle prinsipper i fellesskapsretten, som likebehandlingsprinsippet og plikten til gjennomsiktighet. i avsnitt 36 ovenfor. Domstolen har dermed utvidet de løsninger som er fastsatt for reglene om tildeling av konsesjonskontrakter offentlige tjenestekonsesjonskontrakter, til reglene for tildeling av kontrakter hvis økonomiske verdi er lavere enn terskelverdiene for direktivenes anvendelsesområde (Medipac Kazantzidis, som omtalt i avsnitt 80 over, avsnitt 33). Når det gjelder Forbundsrepublikken Tysklands argument som nevnt i avsnitt 38 over, om at Vestergaard-dommen, som omtalt i avsnitt 38 over 38 over, og dommen i Kommisjonen mot Frankrike, som omtalt i avsnitt 38 over, bare gjelder prinsippet om ikke-diskriminering diskriminering og derfor ikke kan begrunne en plikt til forhåndspublisering, for det andre bør det ganske enkelt bemerkes at bare bemerkes at plikten til åpenhet, særlig gjennom tilstrekkelig offentliggjøring, i henhold til rettspraksis som er sitert i avsnitt 76 i avsnitt 76 ovenfor, følger nettopp av prinsippet om likebehandling og prinsippet om ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet. Siden det følger av disse dommene at de grunnleggende reglene i EF-traktaten får anvendelse på alle offentlige kontrakter, selv om de ikke er omfattet av direktivene om offentlige anskaffelser (Vestergaard-dommen, som omtalt i avsnitt 38 ovenfor, avsnitt 19, og dommen i Kommisjonen mot 19, og dommen i Kommisjonen mot Frankrike, sitert i avsnitt 38 ovenfor, avsnitt 32 og 33), har Kommisjonen med rette uttalt denne kjennelse og dom i kunngjøringen. For det tredje er argumentet om at fellesskapslovgiver, ved å fastsette terskelverdier for anvendelsen av direktivene om offentlige anskaffelser, uttrykkelig at det under disse verdiene i prinsippet må antas at virkningen på det indre marked nærmest er "usikker og indirekte", og og indirekte", og dermed fastslår at utenlandske tilbydere ikke har noen interesse, bør heller ikke opprettholdes. I denne sammenheng bør det klargjøres at det faktum at en offentlig kontrakt har en lavere verdi enn terskelverdien for terskelverdien for anvendelse av direktivene om offentlige anskaffelser, kan det ikke legges til grunn at virkningen av den offentlige kontrakten på det indre marked er tilnærmet ubetydelig. Dette resonnementet motsies av rettspraksis som er sitert i avsnitt 73 og 74 ovenfor, ifølge hvilken slike kontrakter ikke er utelukket fra fellesskapsrettens virkeområde. Dersom det på forhånd kunne utelukkes at disse kontraktene hadde virkning på det indre marked, ville fellesskapsretten ikke komme til anvendelse. Som Domstolen har erkjent, er det på grunn av særlige omstendigheter, som særlig en meget begrenset økonomisk betydning er det fullt mulig å forutse at et foretak som ligger i en annen medlemsstat enn den der den oppdragsgiveren er etablert, med rette kan hevde at medlemsstat enn den hvor oppdragsgiveren er etablert, i forbindelse med en bestemt offentlig kontrakt ikke vil være interessert i å få tildelt denne kontrakten, og at tildelingen av denne kontrakt, og at virkningene på de aktuelle grunnleggende friheter følgelig må anses som for usikre og for usikre og for indirekte til at det kan fastslås at de er krenket (se i denne retning dommen i Coname, sitert i avsnitt 36 ovenfor, avsnitt 20 og den rettspraksis som det vises til der). Konklusjonen om at de grunnleggende friheter ikke er krenket kan imidlertid ikke utelukkende følge av en vurdering av de konkrete omstendighetene i den enkelte sak, og kan ikke utelukkende baseres på det faktum at verdien av den aktuelle kontrakt ikke overstiger en viss terskel. Meddelelsens punkt 1.3 lyder således som følger "Det er den enkelte oppdragsgivers ansvar å vurdere om den planlagte kontraktstildeling sannsynligvis vil være av interesse for økonomiske aktører i andre medlemsstater. økonomiske aktører i andre medlemsstater. Kommisjonen mener at dette må avgjøres på grunnlag av en vurdering av omstendighetene omstendighetene i det enkelte tilfelle, for eksempel kontraktens gjenstand og anslåtte verdi, de særlige kjennetegnene ved den berørte sektor (markedets størrelse og struktur, handelspraksis osv.) og det geografiske sted hvor kontrakten skal skal utføres. Hvis oppdragsgiveren konkluderer med at den aktuelle kontrakten har en indre markedsdimensjon, må den tildele den i samsvar med de grunnleggende standarder som følger av fellesskapsretten." For det fjerde gjør Forbundsrepublikken Tyskland imidlertid gjeldende at kunngjøringen skaper en ny forpliktelse og dermed skaper bindende rettsvirkninger, ettersom den krever at de offentlige oppdragsgivere i hvert enkelt tilfelle må vurdere virkningen av den offentlige den offentlige kontraktens betydning for det indre marked, særlig for å avgjøre om plikten til forhåndskunngjøring i i punkt 2.1.1 i samme meddelelse kommer til anvendelse. Når det gjelder offentlige kontrakter som ikke omfattes av anskaffelsesdirektivenes virkeområde, har EF-domstolens rettspraksis allerede etablert en plikt for oppdragsgiveren til, under tilsyn av de kompetente rettslige myndigheter, å vurdere de den aktuelle kontraktens særegenheter med sikte på å tilpasse anskaffelsesreglene i samsvar med dette (se i så måte Parking Brixen-dommen, som omtalt i avsnitt 36 ovenfor, avsnitt 49 og 50). Det kan således ikke hevdes at kunngjøringens punkt 1.3, sammenholdt med punkt 2.1.1, skaper en ny forpliktelse for medlemsstatene. Forbundsrepublikken Tyskland og Republikken Østerrike tilføyde i denne sammenheng under høringen at en konkret vurdering som angitt i punkt 1.3 i meldingen er i strid med SECAP-dommen som er omtalt i avsnitt 42 ovenfor (avsnitt 30-32), som fastsetter en abstrakt og generell og generell definisjon av en offentlig kontrakts innvirkning på det indre marked. I denne forbindelse bør det bemerkes at avsnitt 30 i SECAP-dommen, som det vises til i avsnitt 42 ovenfor, forsterker konklusjonen i avsnitt 91 ovenfor, ifølge hvilken det i prinsippet er opp til oppdragsgiver, før vilkårene fastsettes i kunngjøringen, å vurdere om en kontrakt med en verdi å vurdere om en kontrakt med en verdi under terskelverdien fastsatt i fellesskapsreglene har en grenseoverskridende interesse, en vurdering som imidlertid kan være gjenstand for rettslig overprøving. Det bør også bemerkes at det ikke er noen motsetning mellom kunngjøringen, særlig punkt 1.3, og SECAP-dommen som det vises til i i avsnitt 42 ovenfor. Meddelelsen utelukker faktisk ikke muligheten for at det kan fastsettes objektive kriterier i en nasjonal nasjonal eller lokal ordning for når det foreligger en klar grenseoverskridende interesse, som anerkjent i SECAP-dommen avsnitt 31, nevnt i avsnitt 42 ovenfor. Oppdragsgivere er likevel forpliktet til å respektere de grunnleggende reglene i EF-traktaten reglene generelt og særlig prinsippet om ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet (SECAP-dommen, sitert i avsnitt 42 ovenfor, avsnitt 29). Når det gjelder avsnitt 32 i SECAP-dommen, sitert i avsnitt 42 ovenfor, må det legges til grunn at det heller ikke er i strid med punktene 1.3 og 2.1.2. Dette punkt gjelder den automatiske utelukkelse av visse tilbud fordi de er unormalt lave, selv om det foreligger en klar grenseoverskridende interesse, og gjelder derfor på et annet stadium i inngåelsen av den offentlige kontrakt enn avgjørelsen fra økonomiske aktører etablert i andre medlemsstater om den potensielle interessen i en offentlig kontrakt interesse i en offentlig kontrakt, som angitt i punkt 1.3 i meldingen, eller valg av det mest hensiktsmessige medium for å sikre kunngjøringen i henhold til kunngjøringens punkt 2.1.

2Under alle omstendigheter må det understrekes at det tas hensyn til oppdragsgiverens administrative kapasitet, og punktene kan følgelig ikke skape en ny forpliktelse for medlemsstatene eller deres oppdragsgivere. For det femte er punkt 2.1.2 i meldingen, der det heter at "det er opp til oppdragsgiverne å velge det mest hensiktsmessige medium for kunngjøring av sine kontrakter", er ikke, i motsetning til det Forbundsrepublikken Tyskland anfører (se avsnitt 46 over) uforenlig med nasjonal lovgivning som fastsetter generelle kriterier for å foreta disse valg, siden det er presisert at overholdelsen av de grunnleggende prinsippene i EF-traktaten, særlig prinsippet om ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet, ikke må nasjonalitet, ikke må trekkes i tvil ved anvendelsen av slike kriterier. Som allerede nevnt i avsnitt 91 ovenfor, er det opp til den tildelende myndighet, under tilsyn av de kompetente domstoler, å avgjøre om vilkårene for tildelingen er i samsvar med de særlige kjennetegnene ved den aktuelle offentlige kontrakten. den aktuelle kontrakten. I henhold til Domstolens rettspraksis overlater kunngjøringen det således til oppdragsgiverne å fastsette graden og formen for og formen for passende kunngjøring (se i denne retning Parking Brixen, som omtalt i avsnitt 36, avsnitt 49 og 50). 49 og 50). I kunngjøringen heter det således med rette i punkt 2.1.2 at "[d]et er opp til oppdragsgiverne å velge det mest hensiktsmessige medium for offentliggjøring av sine kontrakter". Følgelig skaper den ikke en ny rettslig forpliktelse for oppdragsgivere. Som svar på Republikken Østerrikes argument, som er basert på en sammenligning av terskelverdiene for anvendelsen av direktivene om offentlige anskaffelser med de minimis-regelen som gjelder for statsstøtte, skal det bare bemerkes at det ikke fremgår av disse direktiver at de aktuelle terskelverdiene er basert på lignende hensyn som de som begrunner de minimis-regelen for statsstøtte. For det sjette, når det gjelder Den franske republikkens argument om at punkt 2.1.2 i kunngjøringen pålegger en plikt til å offentliggjøre, som består i bruk av et skriftlig medium for å sikre offentliggjøring av de omtvistede kontrakter, skal det bemerkes at dette argument er basert på et feilaktig premiss er basert på et feilaktig premiss. Ingen steder i kunngjøringen er det noen henvisning til en kunngjøringsplikt, som består i bruk av skriftlige medier for å sikre offentliggjøring av offentlige kontrakter som omfattes av kunngjøringen. I kunngjøringens punkt 2.1.3, første avsnitt, henvises det til rettspraksis som viser at kravet om gjennomsiktighet ikke nødvendigvis innebærer en forpliktelse til å organisere en formell prosedyre (Coname-dommen, sitert i avsnitt 36 ovenfor, avsnitt 21). Videre heter det I punkt 2.1.2, tredje avsnitt, står det følgende: "Tilstrekkelige og alminnelig brukte medier er bl.a: – Internett [...]" Som Forbundsrepublikken Tyskland og intervenientene har erkjent, er dette en veiledende og på ingen måte uttømmende uttømmende liste over ulike former for egnet publisering. For det syvende, når det gjelder Forbundsrepublikken Tysklands og Den franske republikkens argumenter om at utelukkelsen utelukkelsen av praksisen med å kontakte potensielle tilbydere, selv om oppdragsgiveren også henvender seg til foretak i andre medlemsstater i andre medlemsstater og forsøker å nå alle potensielle leverandører, ved den gjennomsiktighetsforpliktelse som er innført ved kunngjøringen (meddelelsens punkt 2.1.1 tredje avsnitt) er et spørsmål som fastsetter konkrete forpliktelser i forhold til EF-traktatens prinsipper. Det må understrekes at dette gjelder en del av meddelelsen som ikke på noen måte er bestridt i begjæringen eller i innlegget. I denne forbindelse skal det bemerkes at selv om prosessreglementet artikkel 48 nr. 2 under visse omstendigheter gir adgang til å omstendigheter, kan denne bestemmelse under enhver omstendighet ikke tolkes slik at den tillater søkeren til å fremsette nye anførsler for Retten og dermed endre saksgjenstanden (se Førsteinstansrettens dom av 12. juli 2001 i sak T-3/99 Banatrading mot Rådet, Sml. 2001 s. II-2123, avsnitt 28 og den rettspraksis som det vises til der). Det følger av dette at det aktuelle argumentet argumentet må forkastes siden det søker å utvide sakens gjenstand ved å inkludere en del av kunngjøringen som ikke var ikke var omfattet av begjæringen. Under enhver omstendighet må det legges til grunn at kunngjøringen ikke absolutt og definitivt utelukker denne praksisen. Som fastsatt i kunngjøringens punkt 2.2.2 og 2.1.3, kan oppdragsgiveren på en hensiktsmessig måte begrense antallet kandidater som inviterte til å inngi tilbud. Meddelelsen krever imidlertid at prinsippet om ikke-diskriminering og plikten til gjennomsiktighet overholdes (punkt 2.2.2 i meddelelsen) for å sikre tilstrekkelig konkurranse. Videre mener EFTA-domstolen at for å sikre at at anskaffelsesprosedyrenes upartiskhet kan etterprøves, følger det av gjennomsiktighetsplikten at oppdragsgivere myndigheter nødvendigvis må sikre aktiv gjennomsiktighet, og det påligger oppdragsgiverne å fastsette rimelige vilkår for tildelingen (Parking Brixen-dommen, sitert i avsnitt 36 ovenfor, avsnitt 50). Følgelig skaper innholdet i kunngjøringen kunngjøringens punkt 2.1.1 tredje ledd, som bestridt av Forbundsrepublikken Tyskland og Den franske republikk, ikke skaper særlige forpliktelser. 2. Andre anførsel vedrørende de særlige opplysningsplikter (punkt 2.2 i kunngjøringen) (a) Partenes anførsler Forbundsrepublikken Tyskland Forbundsrepublikken Tyskland gjør gjeldende at forpliktelsene etter punkt 2.2 i Meddelelsen går vesentlig lenger enn det som som følge av Domstolens tolkning av de grunnleggende prinsippene i EF-traktaten. Ifølge Forbundsrepublikken Tyskland har Kommisjonen først besluttet i punkt 2.2 i meldingen at tildelingen må være i samsvar med reglene og prinsippene i EF-traktaten, på en slik måte at alle økonomiske aktører som er interessert i kontrakten, nyter godt av like og rettferdige konkurransevilkår, og ut fra dette fra denne generelle forpliktelsen en rekke spesifikke forpliktelser vedrørende offentliggjøring av intensjonen om å inngå en kontrakt. Forbundsrepublikken Tyskland anfører særlig at i henhold til punkt 2.2 i meldingen må medlemsstatene beskrive kontrakten slik at alle potensielle kontrakten slik at alle potensielle tilbydere kan forstå den på samme måte, samtidig som de sikrer lik tilgang for økonomiske aktører fra alle medlemsstater. økonomiske aktører fra alle medlemsstater. Når de krever at tilbyderne skal sende inn skriftlige dokumenter, må myndighetene også godta dokumenter som er utstedt i andre medlemsstater. De fastsatte tidsfristene må være tilstrekkelige til at tilbydere fra andre medlemsstater kan overholde dem. Endelig må prosedyren være gjennomsiktig for alle deltakere. Dette settet med regler regelsettet suppleres av prosedyrebestemmelser for medlemsstater som ønsker å utarbeide en begrenset liste over kandidater, som inviteres til å gi tilbud på den aktuelle kontrakten (punkt 2.2.2 i meldingen) og reglene for beslutningen om å tildele kontrakten (punkt 2.2.3 i meldingen). tildelingen av kontrakten (punkt 2.2.3 i meldingen). Når plikten til å gi en ikke-diskriminerende beskrivelse av kontraktsgjenstanden, som er fastsatt i første strekpunkt av regelsettet i punkt 2.2.1 i meldingen, muligens kan utledes av Domstolens rettspraksis i Vestergaard, som omtalt i avsnitt 38 ovenfor (avsnitt 24), inneholder de øvrige forpliktelsene i punkt 2.2.1 i Meddelelsen spesifikke instrukser som ikke er utledet ikke er utledet av EU-regelverket. Dette bekreftes av Kommisjonens uttalelse om at de ovennevnte prinsippene i praksis sikre overholdelse av de grunnleggende prinsippene i EF-traktaten (punkt 1.2 i meddelelsen). Dette er derfor ikke en beskrivelse av EF-domstolens rettspraksis, men nye regler for tildeling av kontrakter. Forbundsrepublikken Tyskland har således i det vesentlige bestridt de ulike virkemidlene som er nevnt i meddelelsens punkt 2.2.1, som ifølge Forbundsrepublikken Tyskland innfører nye forpliktelser. Intervenientene Når det gjelder de særlige opplysningsplikter som er fastsatt i punkt 2.2 i meldingen, anfører Republikken Østerrike Republikken Østerrike gjør gjeldende at enkelte av aspektene som er angitt der, slik som kravet om en tilstrekkelig lang frist og antallet kandidater på den begrensede listen for tildeling av kontrakter begrenset liste for tildeling av kontrakter som ikke eller bare delvis er omfattet av direktivene om offentlige anskaffelser, også har også til formål å skape nye bindende rettsvirkninger. Disse forpliktelser kan imidlertid ikke utledes av EU-domstolens rettspraksis. Parlamentet er enig i Forbundsrepublikken Tysklands anførsler til punkt 2.2 i meldingen, men tilføyer noen ytterligere fakta som dermed styrker Forbundsrepublikken Tysklands argumenter. Ifølge Parlamentet har Kommisjonen på dette punkt Kommisjonen fastsatt detaljerte regler om innholdet i og fristene for anbudsinnbydelsen, om en eventuell prekvalifiseringsprosedyre og om rettslig beskyttelse. Republikken Polen anfører at Kommisjonen ikke har vist til noen dom fra EFTA-domstolen til støtte for sitt syn, der den fastsetter regler om offentliggjøring og innhold i kunngjøringer og innfører regler om prosessuelle frister for tildeling av tildeling av offentlige kontrakter. Ifølge Kommisjonen tjener meddelelsen til å tolke Domstolens rettspraksis på dette området. Dette forklarer hvorfor Kommisjonens påstand om at kunngjøringen oppsummerer rettspraksis, ikke støttes av dens innhold. Kommisjonen Kommisjonen har avvist Forbundsrepublikken Tysklands og intervenientenes argumenter mot kriteriene i punkt 2.2.1 i kunngjøringen. Ifølge Kommisjonen er prinsippene om lik adgang for økonomiske aktører i alle medlemsstater og gjensidig anerkjennelse av vitnemål, attester og andre bevis av vitnemål, attester og andre kvalifikasjonsbeviser, kravet om passende tidsfrister og kravet om en kravet om en åpen og objektiv tilnærming er prinsipper som stammer fra EF-traktaten. Dette er på ingen måte nye regler for tildeling av kontrakter, men en gjennomføring av de generelle reglene i fellesskapsretten på området for offentlige anskaffelser. offentlige kontrakter. – Rettens bemerkninger Punkt 2.2 i meldingen gjelder "tildeling av kontrakter". I denne forbindelse heter det i punkt 2.2.1 i kunngjøringen "Prinsipper I Telaustria-dommen fastslo [Domstolen] at plikten til åpenhet består i å sikre en passende grad av offentlighet til fordel for enhver potensiell tilbyder, slik at det blir mulig å åpne markedet for konkurranse og å kontrollere at anbudsprosedyrene er er upartiske. Garantien for en rettferdig og upartisk prosedyre følger nødvendigvis av plikten til å sikre åpenhet i forbindelse med kunngjøringen av kontrakten. Det følger av dette at tildelingen må være i samsvar med reglene og prinsippene i EF-traktaten, slik at alle økonomiske aktører som er økonomiske aktører som er interessert i kontrakten, får like og rettferdige konkurransevilkår. I praksis kan dette best oppnås ved: – Ikke-diskriminerende beskrivelse av kontraktsgjenstanden Beskrivelsen av de egenskapene som kreves av en vare eller tjeneste, må ikke spesifisere et bestemt fabrikat, opprinnelse eller en bestemt produksjonsprosess, og skal ikke henvise til et bestemt merke, et bestemt patent eller en eller type, til en bestemt opprinnelse eller til en bestemt produksjon, med mindre dette er begrunnet i kontraktsgjenstanden, og enhver slik angivelse eller henvisning skal etterfølges av ordene "eller tilsvarende". Bruk av mer generelle beskrivelser av ytelses- eller av ytelses- eller funksjonskrav vil uansett være å foretrekke. – Lik adgang for økonomiske aktører fra alle medlemsstater Oppdragsgivere kan ikke stille vilkår som direkte eller indirekte diskriminerer potensielle tilbydere i andre medlemsstater i andre medlemsstater, for eksempel et krav om at selskaper som er interessert i kontrakten, må være etablert i samme medlemsstat medlemsstat eller region som oppdragsgiveren. – Gjensidig anerkjennelse av vitnemål, attester og andre kvalifikasjonsbeviser Dersom det kreves at søkere eller tilbydere skal fremlegge sertifikater, vitnemål eller andre former for skriftlig dokumentasjon, skal følgende være gjensidig anerkjent dokumenter fra andre medlemsstater som tilbyr samme garantinivå, skal godtas i henhold til prinsippet om gjensidig anerkjennelse av vitnemål, attester og andre kvalifikasjonsbeviser. – Passende tidsfrister Fristene for interessetilkendegivelse og inngivelse av tilbud må være lange nok til at selskaper fra andre medlemsstater til å foreta en meningsfull vurdering og forberede sine tilbud. – Åpen og objektiv tilnærming Alle deltakere må på forhånd kunne gjøre seg kjent med de gjeldende reglene og være sikre på at disse reglene gjelder på samme måte for alle." Innledende bemerkninger Innledningsvis bør det bemerkes at Forbundsrepublikken Tysklands argumentasjon bygger på den forutsetning at de kontrakter kontrakter som omfattes av meldingen, ikke er underlagt en generell forpliktelse til åpenhet som følger av fellesskapsretten. Det må den imidlertid, som bemerket ovenfor (se avsnitt 68 til 100), er denne antakelse uriktig. EFTA-domstolen bemerker videre at punkt 2.2.1 i kunngjøringen søker å sikre, for det første, den offentliggjøringsplikt som er nevnt i punkt 2.1 i kunngjøringen for det andre at kunngjøringen punkt 2.1 og tildelingen av kontrakten skjer i samsvar med reglene og prinsippene i EF-traktaten. I denne forbindelse har meldingen lagt vekt på Domstolens rettspraksis, ifølge hvilken en prosedyre for tildeling av en offentlig kontrakt på alle stadier, herunder stadiet herunder utvelgelsen av kandidater i en begrenset anbudskonkurranse, må respektere både prinsippet om likebehandling av potensielle tilbydere og plikten til åpenhet, slik at alle tilbydere har like muligheter når de utformer sine forespørsler om å delta sine forespørsler om å delta eller sine tilbud (se i denne forbindelse, når det gjelder stadiet med sammenligning av tilbud, Domstolens dom av 25. april 1996, sak C-87 av 25. april 1996, sak C-87/94, Kommisjonen mot Belgia, Sml. 1996 s. I-2043, avsnitt 54, og av 12. desember 2002, sak C-470/99, Universale-Bau m.fl., Sml. 2002 s. I-111617, avsnitt 93). Det bør også bemerkes at prinsippet om likebehandling, som artikkel 43 EF og 49 EF er et spesifikt uttrykk for, i henhold til I henhold til Domstolens rettspraksis forbyr likebehandlingsprinsippet, som artikkel 43 EF og 49 EF er et spesifikt uttrykk for, ikke bare åpen diskriminering på grunnlag av nasjonalitet, men også enhver form for skjult diskriminering som, ved anvendelse av andre diskriminering som ved anvendelse av andre kriterier i realiteten fører til samme resultat (Domstolens dom av 29. oktober 1980, sak 22/80 Boussac Saint-Frères, Sml. 1980 s. 3427, avsnitt 7, og av 5. desember 1989, sak C-3/

88Kommisjonen mot Italia, Sml. 1989 s. 4035, avsnitt 8), slik at offentlige kontrakter i de ulike medlemsstatene er tilgjengelige for alle økonomiske aktører i Fellesskapet. Endelig har Domstolen fastslått prinsippet om likebehandling av anbudsgivere (dom av 22. juni 1993, sak C-243/89, Kommisjonen mot Danmark, Sml. 1993 s. I-3353, avsnitt 23, og dommen i Kommisjonen mot Belgia, referert i avsnitt 111 ovenfor, avsnitt 51). De ulike virkemidlene som det vises til i punkt 2.2.1 i Meddelelsen må derfor analyseres i lys av det ovenstående. Punkt 2.2.1 i kunngjøringen – Første strekpunkt i punkt 2.2.1 i meddelelsen Første strekpunkt i punkt 2.2.1 i kunngjøringen inneholder en ikke-diskriminerende beskrivelse av kontraktsgjenstanden. Det må, som Forbundsrepublikken Forbundsrepublikken Tyskland selv har erkjent at dette kravet allerede følger av Vestergaard-dommen, sitert i avsnitt 38 ovenfor. For tildelingen av kontrakten følger dette formålet av prinsippet om likebehandling, som er et spesifikt uttrykk for de grunnleggende friheter. I sin rettspraksis har EFTA-domstolen således lagt til grunn at lovligheten av en klausul i konkurransegrunnlaget for en kontrakt som ikke oppfyller terskelen fastsatt i direktiv 93/37, og som derfor ikke faller inn under direktivets virkeområde, må vurderes i lys av de grunnleggende reglene i EF-traktaten, herunder den frie bevegelighet av varer som er nedfelt i artikkel 28 EF (Vestergaard, som omtalt i avsnitt 38 over, avsnitt 21). EFTA-domstolen bemerker, i forhold til forklaringen i første del av punkt 2.2.1 i kunngjøringen, at unnlatelsen av å tilføye ordene "eller tilsvarende" etter angivelsen av et bestemt produkt i konkurransegrunnlaget, i samsvar med rettspraksis om rettspraksis om offentlige anskaffelser, ikke bare kan føre til at økonomiske aktører som bruker systemer som ligner på det aktuelle produktet, avstår fra å men også, i strid med artikkel 28 EF, skape hindringer for samhandelen innenfor Fellesskapet, i den grad kontrakten er forbeholdt anbudsgivere som har til hensikt å bruke det spesifikt angitte systemet (EF-domstolens mot Nederland, Sml. 1995 s. I-157, avsnitt 27, og Vestergaard-dommen som er sitert i avsnitt 38 ovenfor, avsnitt 24). Innholdet i første strekpunkt i punkt 2.2.1 i Meddelelsen er derfor i tråd med Domstolens tolkning av de grunnleggende prinsipper i EF-traktaten. – Det andre strekpunktet i punkt 2.2.1 i meldingen Når det gjelder det andre strekpunktet i punkt 2.2.1 i meldingen, nemlig lik adgang for økonomiske aktører fra alle medlemsstater, mener Domstolen at at dette mål, som søker å sikre at økonomiske aktører, uansett hvor de er etablert, har lik adgang til å delta i anbudskonkurranser anbudskonkurranser – følger av respekten for etableringsfriheten og friheten til å yte tjenester, samt av hensynet til konkurranse (se i denne forbindelse generaladvokat Légers forslag til

avgjørelse

i forbindelse med Domstolens dom av 15. januar 1998, sak C-44/96, Mannesmann Anlagenbau Austria m.fl., Sml. 1998 s. I-73, s. 77, avsnitt 47, gjengitt i generaladvokat Mischo Mischos forslag til

avgjørelse

i sak C-237/99, Kommisjonen mot Frankrike, Sml. 2001 s. I-939, avsnitt 47, gjengitt i generaladvokat Mischos forslag til

avgjørelse

i Domstolens dom av 1. februar 2001 i sak C-237/99, Kommisjonen mot Frankrike, Sml. 2001 I, s. 939, på s. 941, avsnitt 49), og særlig prinsippet om likebehandling (se avsnitt 112 ovenfor) i form av prinsippet om ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet diskriminering på grunnlag av nasjonalitet nedfelt i EF-traktaten artikkel

12Det følger av dette at prinsippet om ikke-diskriminering forbyr oppdragsgiveren å stille et vilkår om direkte eller indirekte diskriminering, slik det er fastsatt i meddelelsens punkt 2.2.1 annet strekpunkt. I henhold til EF-domstolens rettspraksis må de alminnelige kontraktsvilkårene i konkurransegrunnlaget være i samsvar med alle relevante bestemmelser i fellesskapsretten og særlig de forbud som følger av prinsippene i EF-traktaten om etableringsretten, friheten til å yte tjenester og prinsippet om friheten til å yte tjenester og prinsippet om ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet (se i denne forbindelse Domstolens dommer av 9. juli 1987, forente saker 27/86 til 29/86 CEI og Bellini, Sml. 1987 s. 3347, avsnitt 15, og av 20. september 1988, sak 31/87, Beentjes, Sml. 1988 s. 4635, avsnitt 29 og 30). Prinsippet om likebehandling av tilbydere dekker dermed innholdet i første og andre strekpunkt i kunngjøringens punkt 2.2.1. – Tredje strekpunkt i kunngjøringens punkt 2.2.1 Tredje strekpunkt i punkt 2.2.1 i kunngjøringen innfører prinsippet om gjensidig anerkjennelse, som gjør det mulig å sikre fri fri bevegelighet for varer og tjenester uten at det er nødvendig å harmonisere medlemsstatenes nasjonale lovgivning (Domstolens å ta hensyn til alle vitnemål, attester og andre kvalifikasjonsbeviser, herunder relevant erfaring, ved å erfaring, ved å foreta en sammenligning mellom på den ene siden den kompetansen som disse kvalifikasjonene og erfaring, på den ene siden, og de kunnskaps- og kvalifikasjonskrav som er fastsatt i nasjonal lovgivning (se analogt for adgang til Tilsvarende for adgangen til selvstendig næringsvirksomhet, se bl.a. Domstolens dom av 7. mai 1991, sak C-340/89, Vlassopoulou, Sml. 1994 s. I-2357, avsnitt 16, 19 og 20, av 9. februar 1994, sak C-319/92, Haim, Sml. 2000 s. I-425, avsnitt 27 og 28, av 14. september 2000, sak C-238/98, Hocsman, ECR I-6623, avsnitt 23, og av 22. januar 2002, sak C-31/00, Dreessen, ECR I-663, avsnitt 24). Domstolen har understreket at denne rettspraksis bare er et uttrykk for et prinsipp som er en av de grunnleggende friheter i EF-traktaten, og friheter i EF-traktaten, og at dette prinsippet ikke kan anses å miste en del av sin rettslige gyldighet som følge av vedtakelsen av direktiver om gjensidig anerkjennelse av diplomer (Hocsman, som omtalt i avsnitt 119 ovenfor, avsnitt 24 og 31, og Dreessen, avsnitt 25), og at det følger av dette at medlemsstatene må overholde sine forpliktelser til gjensidig anerkjennelse gjensidig anerkjennelsesforpliktelser som følger av Domstolens tolkning av EF-traktaten artikkel 43 og 47 (se, analogisk, for adgang til til å utøve selvstendig næringsvirksomhet, se blant annet Dreessen-dommen som er omtalt i avsnitt 119 ovenfor, avsnitt 27 og den rettspraksis som det vises til der). I denne sammenheng har EFTA-domstolen allerede slått fast at gjensidig anerkjennelse må gjøre det mulig for nasjonale myndigheter å objektivt å avgjøre om innehaveren av et utenlandsk vitnemål har kunnskaper og kvalifikasjoner som er, om ikke identiske med, men i det minste på samme nivå som, de kunnskaper og ferdigheter som attesteres av det nasjonale vitnemålet (se i denne retning sak 222/86 Heylens m.fl., Sml. 1987 s. 4097, avsnitt 13). Det følger av dette at formålet med tredje strekpunkt i punkt 2.2.1 i meldingen ikke skaper nye forpliktelser for medlemsstatene. – Fjerde strekpunkt i punkt 2.2.1 i meldingen Når det gjelder kravet om tilstrekkelige tidsrammer for foretak fra andre medlemsstater til å foreta en meningsfull vurdering og utarbeide sine tilbud, bør det påpekes at oppdragsgivere må respektere prinsippet om friheten til å yte tjenester og prinsippet om ikke-diskriminering. tjenester og prinsippet om ikke-diskriminering, som har til formål å beskytte interessene til økonomiske aktører, som er etablert i én medlemsstat, og som ønsker å tilby varer eller tjenester til oppdragsgivere i en annen medlemsstat en annen medlemsstat (sak C-380/98 University of Cambridge, Sml. 2000 s. I-8035, avsnitt 16, og dommen i Kommisjonen mot Frankrike, referert i Kommisjonen mot Frankrike, som omtalt i avsnitt 116 ovenfor, avsnitt 41; HI, som omtalt i avsnitt 76 ovenfor, avsnitt 43, og Universale-Bau m.fl., som omtalt i avsnitt 111 over, avsnitt 51). Formålet med dem er å eliminere risikoen for at favorisering av nasjonale tilbydere eller anbudssøkere ved offentlige oppdragsgiveres tildeling av kontrakter (se i denne forbindelse Universale-Bau m.fl., som omtalt i avsnitt 111 over, avsnitt 52, og den rettspraksis som det vises til der). rettspraksis som det vises til der). Følgelig er formålet med fjerde strekpunkt i punkt 2.2.1 i meldingen, som søker å hindre en oppdragsgiver fra å fristene som er pålagt tilbydere, fra å utelukke deltakelse av økonomiske aktører etablert i en annen medlemsstat, av prinsippene i EF-traktaten, noe som betyr at heller ikke denne delen av meldingen innfører en ny forpliktelse. – Punkt 2.2.1 femte strekpunkt i meddelelsen Når det gjelder innholdet i femte strekpunkt i punkt 2.2.1 i meldingen, mener EFTA-domstolen, som EFTA-domstolen tidligere har understreket, at formålet med å sikre at prinsippene om likebehandling av anbydere og gjennomsiktighet overholdes, er nettopp å å informere potensielle tilbydere om tildelingskriteriene som deres tilbud må oppfylle og deres relative betydning før før de utarbeider sine tilbud (vedrørende bestemmelsen i artikkel 27 nr. 2 i rådsdirektiv 90/531/EØF av 17. september 1990 om fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter om innen vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjon (EFT L 297, s. 1), hvis ordlyd i det vesentlige er i det vesentlige identisk med ordlyden i artikkel 30 nr. 2 i direktiv 93/37, se dommen i Kommisjonen mot Belgia, som omtalt i avsnitt 111 over, avsnitt 88 og 89, og Universale-Bau m.fl., som omtalt i avsnitt 115 over, avsnitt 99). Meldingens punkt 2.2.1 femte strekpunkt tar således sikte på å sikre at alle potensielle tilbydere har de samme muligheter når de utformer sine forespørsler om å delta eller sine tilbud, i samsvar med Domstolens rettspraksis. I lys av det ovenstående anser EFTA-domstolen at virkemidlene for å sikre rettferdig konkurranse som er fastsatt i de ulike punkt 2.2.1 i kunngjøringen både tjener til å sikre overholdelse av prinsippet om likebehandling av potensielle tilbydere og plikten til gjennomsiktighet samt å sikre friheten til å yte tjenester under tildelingen av en kontrakt i samsvar med rettspraksis fra Domstolens rettspraksis (Kommisjonen mot Frankrike, som omtalt i avsnitt 111 over, avsnitt 54, og Universale-Bau m.fl., som omtalt i avsnitt 111 over, avsnitt 93), og skaper følgelig ikke nye forpliktelser. Punkt 2.2.2 i meldingen Meddelelsens punkt 2.2.2 lyder som følger "Begrensning av antall kandidater som inviteres til å inngi tilbud Oppdragsgivere kan treffe tiltak for å begrense antallet kandidater på en hensiktsmessig måte, forutsatt at dette dette gjøres på en åpen og ikke-diskriminerende måte. De kan for eksempel anvende objektive kriterier som kandidatenes erfaring i den aktuelle i den aktuelle sektoren, bedriftens størrelse og infrastruktur, deres tekniske og faglige kompetanse eller andre kriterier. De kan til og med velge loddtrekning, alene eller sammen med andre utvelgelseskriterier. Under alle omstendigheter, når antall kandidater på listen må det uansett tas hensyn til behovet for å sikre tilstrekkelig konkurranse. Som et annet alternativ kan oppdragsgivere vurdere å bruke kvalifikasjonsordninger der en tilstrekkelig offentlig, gjennomsiktig og åpen prosedyre gjennomsiktig og åpen prosedyre, utarbeides det en liste over kvalifiserte aktører. Senere, ved tildeling av kontrakter som faller inn under ordningen kontrakter som omfattes av ordningen, kan oppdragsgiveren på en ikke-diskriminerende måte velge ut hvilke aktører som skal inviteres til å inngi tilbud (f.eks. i tur og orden) fra listen over kvalifiserte økonomiske aktører." Punkt 2.2.2 i Meddelelsen omhandler en hensiktsmessig begrensning av antall kandidater som inviteres til å inngi tilbud, og oppdragsgiveren – forutsatt at dette gjøres på en åpen og ikke-diskriminerende måte og for å sikre tilstrekkelig og for å sikre tilstrekkelig konkurranse – å bruke visse metoder og alternativer. Dette punktet i meldingen krever særlig bruk av objektive kriterier og en tilstrekkelig gjennomsiktig og åpen prosedyre som har vært gjenstand for tilstrekkelig offentliggjøring. I denne forbindelse bør det bemerkes at disse kravene er helt i tråd med prinsippene i EF-traktaten og EF-domstolens rettspraksis. Det følger særlig av Domstolens rettspraksis at en prosedyre for tildeling av en offentlig kontrakt på alle stadier, herunder den fase av en begrenset anbudskonkurranse hvor kandidatene velges ut, må respektere både prinsippet om likebehandling av potensielle anbydere og prinsippet om gjennomsiktighet, slik at alle anbydere har like muligheter når de formulerer av sine forespørsler om å delta eller sine tilbud (se i denne forbindelse, når det gjelder stadiet med sammenligning av tilbud, dommene i dommene i Kommisjonen mot Belgia, som omtalt i avsnitt 111 ovenfor, avsnitt 54, og i Universale-Bau m.fl. som omtalt i avsnitt 111 over, avsnitt 93). Punkt 2.2.3 i meldingen Punkt 2.2.3 i kunngjøringen lyder som følger: "Beslutningen om kontraktstildeling Det er viktig at den endelige beslutningen om tildeling av kontrakten er i samsvar med prosedyrereglene innledningsvis og at prinsippene om ikke-diskriminering og likebehandling respekteres fullt ut. Dette er spesielt viktig når det gjelder prosedyrer som innebærer forhandlinger med de utvalgte tilbyderne. Slike forhandlinger må organiseres på en slik måte at at alle tilbydere har tilgang til den samme informasjonen, og at ingen av tilbyderne får en utilbørlig fordel." I punkt 2.2.3 i meldingen heter det at den endelige tildelingsbeslutningen må være i samsvar med prinsippene om ikke-diskriminering og prinsippet om likebehandling. Dette målet og dets innhold går ikke lenger enn de prinsipper som dette punktet bygger på. på. Det følger av det ovenstående at virkemidlene som er angitt i punkt 2.2 i meddelelsen om tildeling av en kontrakt har til formål å sikre, i samsvar med EFTA-domstolens rettspraksis, at prinsippet om likebehandling av potensielle tilbydere og plikten til gjennomsiktighet, samt prinsippet om friheten til å yte tjenester (dommen i saken Kommisjonen mot Belgia, som omtalt i avsnitt 111 over, avsnitt 54, og Universale-Bau m.fl., som omtalt i avsnitt 111 over, avsnitt 93) og prinsippet om åpen konkurranse (dom av 1. februar 2001, Kommisjonen mot Frankrike, som omtalt i avsnitt 116 ovenfor, avsnitt 49), og skaper således ikke nye forpliktelser som kan gjøres til gjenstand for et annullasjonssøksmål. 2. Tredje ankegrunn vedrørende unntakene fra forhåndskunngjøring (punkt 2.1.4 i kunngjøringen) (a) Partenes anførsler Forbundsrepublikken Tyskland gjør gjeldende at Kommisjonen har pålagt nye rettslige forpliktelser ved å overføre unntakene som er fastsatt i direktivene om offentlige anskaffelser for kontrakter inngått etter avtale, til kontrakter som faller innenfor terskelverdiene som er fastsatt i punkt 2.1.4 i meldingen, selv om anvendelsen av unntakene fastsatt i direktivene om offentlige anskaffelser er betinget av at disse terskelverdiene overskrides. Forbundsrepublikken Tyskland bestrider også Kommisjonens argument om at, ved å utvide unntakene fra kunngjøringsplikten anskaffelsesdirektivene til kontrakter som ikke faller inn under disse direktivers virkeområde, har Kommisjonen bare foretatt en en lovlig analogi som rettferdiggjør denne tolkningen av de grunnleggende prinsippene i EF-traktaten. For at denne analogi skal være lovlig, må den være lovlig, Ifølge Forbundsrepublikken Tyskland måtte det foreligge et hull i lovgivningen for at analogien skulle være lovlig, noe som ikke er tilfelle i den foreliggende sak tilfellet, siden lovgiver ved fastsettelsen av terskelverdiene uttrykkelig har besluttet ikke å anvende disse offentliggjøringskravene på visse kontrakter. Under høringen presiserte Forbundsrepublikken Tyskland at de unntak som er angitt i punkt 2.1.4 i meldingen, ifølge Forbundsrepublikken er uttømmende, og at andre unntak derfor er umulige. Meddelelsen inneholder dermed et svært snevert og eksklusivt syn på av de mulige unntakene, og strider dermed mot domstolens faste praksis om de grunnleggende friheter om at den mulige rettferdiggjøring av forskjellsbehandling basert på objektive omstendigheter. Meddelelsen, sammen med dens punkt 2.1.1 innfører således en ubetinget plikt til forhåndspublisering og utelukker enhver annen form for åpenhet. Ifølge Forbundsrepublikken Tyskland etablerer ordlyden i kunngjøringen punkt 2.1.4, særlig den siste setning, en klar sammenheng med unntakene i sammenheng med unntakene i anskaffelsesdirektivene og begrenser dermed unntaket fra plikten til forhåndskunngjøring til disse unntakene. unntaket fra plikten til forutgående kunngjøring til disse unntakene. Følgelig er andre unntak som følger av primærretten, utelukket av kunngjøringen. kunngjøringen. Dette eksklusive synet på unntakene er i strid med SECAP-dommen nevnt i avsnitt 42 ovenfor, der det ble lagt til grunn at andre unntak kan tas i betraktning. Når det gjelder unntakene fra prinsippet om forhåndskunngjøring som er fastsatt i punkt 2.1.4 i meldingen, har Parlamentet hevdet at Kommisjonen utvider unntakene i anskaffelsesdirektivene med hensyn til forhandlede prosedyrer for avtaler til avtaler til kontrakter med en verdi under terskelverdien for anvendelse av disse direktivene. Med dette eksemplet blir det eksempel blir det særlig klart at Kommisjonen i sin meddelelse har fastsatt autonome regler om tildeling av kontrakter uten å ta hensyn til at å ta hensyn til at vilkårene for en slik analogi, dvs. utilsiktet unnlatelse fra lovgiverens side, faller utenfor anvendelsesområdet for direktivene om offentlige anskaffelser virkeområdet for direktivene om offentlige anskaffelser, ikke er oppfylt i den foreliggende sak. Kommisjonen gjør gjeldende at analogien som anføres i meldingen, som består i å utvide unntakene fra kunngjøringsplikten fra kunngjøringsplikten fastsatt i direktivene om offentlige anskaffelser til kontrakter som ikke omfattes av disse direktiver, bare gjenspeiler Kommisjonens forslag til en tolkning av de grunnleggende prinsipper i EF-traktaten, og ikke fastsetter rettsregler. Videre mener Kommisjonen at punkt 2.1.4 i meldingen ikke er restriktiv, men tvert imot bare angir de viktigste unntakene på en ikke-uttømmende måte. Ved å ta stilling til det konkrete punkt – om anvendelsen av anvendelsen av unntakene fra plikten til forutgående kunngjøring i henhold til anskaffelsesdirektivene på de kontrakter som omfattes av kunngjøringen på de kontrakter som omfattes av kunngjøringen – har Kommisjonen ikke ansett at noe annet unntak fra plikten til forhåndskunngjøring som er forenlig med med de ovennevnte prinsippene, kan tillates. Rettens bemerkninger Punkt 2.1.4 i kunngjøringen gjelder, i henhold til overskriften, "[p]rocedurer uten forutgående kunngjøring". I dette punktet heter det "Direktivene om offentlige anskaffelser inneholder spesifikke unntak som på visse vilkår tillater bruk av prosedyrer uten forutgående forutgående kunngjøring av en kontrakt. De viktigste tilfellene gjelder situasjoner der dette er tvingende nødvendig/akutt på grunn av uforutsigbare hendelser og kontrakter som av tekniske eller kunstneriske grunner eller av hensyn til beskyttelse av eksklusive rettigheter, bare kan utføres av en bestemt økonomisk aktør. Kommisjonen mener at disse unntakene kan brukes ved tildeling av kontrakter som ikke omfattes av omfattet av direktivene. Oppdragsgivere kan derfor inngå slike kontrakter uten forutgående kunngjøring, forutsatt at vilkårene for et av unntakene fastsatt i direktivene er oppfylt." For det første finner EFTA-domstolen at punkt 2.1.4 i kunngjøringen, i motsetning til hva Forbundsrepublikken Tyskland hevder på ingen måte utelukker eksistensen av andre unntak fra plikten til forhåndskunngjøring. Videre, som Forbundsrepublikken Tyskland Tyskland minner om i punkt 1.1 og 1.2 i meddelelsen, er dessuten medlemsstatene og deres oppdragsgivere forpliktet til å overholde EF-traktatens regler og prinsipper. I den utstrekning disse reglene og prinsippene fastsetter unntak fra plikten til plikten til forhåndskunngjøring, kan slike unntak legitimt påberopes av medlemsstatene eller de oppdragsgivere oppdragsgivere som inngår en offentlig kontrakt som omfattes av kunngjøringen. I denne forbindelse bør det særlig bemerkes at prinsippene i EF-traktaten ikke berøres dersom medlemsstaten eller oppdragsgiveren kan påberope seg en bestemmelse i EF-traktaten som generelt unntar anvendelsen av primærretten, slik som artikkel 86(2) EF eller artikkel 296 EF eller 297 EF, eller hvis en av de legitime interessene som er uttrykkelig fastsatt i traktaten gjelder (se for eksempel offentlig orden eller folkehelse som følger av artikkel 46 EF og 55 EF og offentlig myndighet som følger av artikkel 45 EF og 55 EF). offentlig myndighet som følger av EF-traktaten artikkel 45 og 55), eller vilkårene for en legitim interesse som er anerkjent i rettspraksis er oppfylt (se, når det gjelder tvingende allmenne hensyn, EU-domstolens dom av 27. oktober 2005, sak C-158/03, Kommisjonen mot Spania, avsnitt 35 og Spania, avsnitt 35 og den rettspraksis som er sitert der). I disse tilfellene er plikten til forhåndskunngjøring i kunngjøringen, som følger prinsippene i traktaten, ikke gjelde for tildelingen av en offentlig kontrakt. Det bør også understrekes at det eneste formålet med punkt 2.1.4 i Meddelelsen er å gjøre det mulig for oppdragsgivere å å påberope seg unntakene fra kunngjøringsplikten fastsatt i direktivene om offentlige anskaffelser, forutsatt at vilkårene for slik påberopelse som er fastsatt i disse direktivene. Dette gjelder selv om disse direktivene ikke gjelder gjelder for de offentlige kontrakter som omfattes av kunngjøringen. Som generaladvokat Jacobs bemerket i sitt forslag til

avgjørelse

i Domstolens dom av 27. oktober 2005, Kommisjonen mot Italia (sak C-525/03, Sml. I-9404, avsnitt 46-49), offentliggjøring ikke kan kreves når det er uttrykkelig gitt tillatelse til unntak fra direktivene om offentlige anskaffelser, vilkårene vilkårene for dette unntaket er oppfylt, og det derfor er berettiget å benytte konkurranse med forhandling uten forutgående kunngjøring kunngjøring av en kontrakt. Prinsippene som følger av EF-traktaten kan derfor ikke omfatte en kunngjøringsplikt, direktiver inneholder et uttrykkelig unntak, ellers ville dette unntaket være meningsløst (se også generaladvokat Stix-Hackl på dette punktet). Generaladvokat Stix-Hackls forslag til

avgjørelse

i Coname, referert i avsnitt 36 ovenfor, ECR I-7289, avsnitt 93). Det følger av dette at punkt 2.1.4 i meldingen, langt fra å skape nye forpliktelser for medlemsstatene, er i deres favør for dem, i den forstand at det tillater dem å dispensere fra plikten til forhåndskunngjøring, forutsatt at vilkårene for dens anvendelse er oppfylt. Når det gjelder Forbundsrepublikken Tysklands argument om SECAP-dommen nevnt i avsnitt 42 ovenfor (se avsnitt 135 ovenfor) er dette argument basert på et uriktig premiss, siden kunngjøringen punkt 2.1.4 ikke utelukker andre muligheter for muligheter for unntak. 3. Fjerde anførsel vedrørende misligholdssøksmålet (punkt 1.3 i varselet) a) Partenes anførsler Forbundsrepublikken Tyskland, støttet av intervenientene, gjør endelig gjeldende at Kommisjonens uttalelse i punkt 1.3 i kunngjøringen punkt 1.3 i meddelelsen, om at Kommisjonen vil innlede en traktatbruddsbehandling dersom den fastsatte fremgangsmåte ikke overholdes, viser at dette dokumentet er ment å skape forpliktelser for medlemsstatene. Dette bekreftes av traktatbruddsak nr. 2005/4043 mot Forbundsrepublikken Tyskland Tyskland vedrørende tildeling av en II B-kontrakt som ikke hadde vært gjenstand for forutgående kunngjøring. Kunngjøringen er der omtalt som om den var et ytterligere rettsgrunnlag. I tillegg har Kommisjonen innledet overtredelsesprosedyrer mot andre medlemsstater for å få dem til å anvende prinsippene som nå er fastsatt i meddelelsen på kontrakter som ikke omfattes av virkeområdet for direktivene om offentlige anskaffelser. Forbundsrepublikken Tyskland har i denne forbindelse vist til de sakene som lå til grunn for dommen i Kommisjonen mot Finland, som omtalt i avsnitt 39 ovenfor, og til dommen av 13. november 2007 i Kommisjonen mot Irland, som omtalt i avsnitt 57 ovenfor. mot Irland, som omtalt i avsnitt 57 over. Det følger således av punkt 1.3 i meldingen og dens tilknytning til overtredelsessakene at den har rettsvirkninger. Videre er Forbundsrepublikken Tyskland av den oppfatning at virkningene av meldingen, som følger av punkt 1.3, ikke er av informativ karakter, men også fastsetter atferdsregler og dermed har rettsvirkninger. Dette anerkjennes av Kommisjonen, som mener at meddelelsen har den virkning at den etablerer en veiledning. Det følger av Kommisjonens uttalte intensjon om å å støtte sin praksis i overtredelsessaker at meddelelsen er bindende. I tillegg anfører Parlamentet i relasjon til punkt 1.3 i meldingen at Kommisjonen, som opphavsmann til meldingen både er et sentralt utøvende organ i Fellesskapet og traktatenes vokter. Medlemsstatenes offentlige oppdragsgivere må derfor innholdet i meddelelsen for å unngå et traktatbruddssøksmål, som Kommisjonen vil basere på reglene i sin egen meddelelse. egen meddelelse. Republikken Polen har tilføyd at det må forventes at retningslinjene i meldingen vil tjene som et referansepunkt for Kommisjonens Kommisjonens revisorer som kontrollerer prosedyrene for tildeling av offentlige kontrakter som medfinansieres av EU-budsjettet, og inneholder strukturtiltak. Dersom det oppdages uregelmessigheter i prosedyrene som er organisert i forhold til retningslinjene i meldingen, vil revisorene være tilbøyelige til å avvise at visse kostnader er berettiget til støtte fra Fellesskapet. Til tross for uttalelsen i innledningen til meldingen, anvendes dens anbefalinger "som rettsregler". I betraktning av betydningen av den økonomiske støtten fra EU-budsjettet i Polen, er denne holdningen fra revisorene tilstrekkelig til at til at anbefalingene kan anses som bindende. I motsetning til Forbundsrepublikken Tysklands argument om at punkt 1.3 i meldingen har rettsvirkninger, mener Kommisjonen at meldingens mulige innflytelse på Kommisjonens politikk med hensyn til traktatbrudd ikke har rettsvirkninger for tredjeparter, men kun har konsekvenser for Kommisjonen selv. Kommisjonen har ikke myndighet til å påvirke den politikk den fører i traktatbruddsaker for å fastsette hvilke forpliktelser som påhviler medlemsstatene. Omfanget av rettighetene og pliktene til medlemsstatene kan bare fastsettes på en rettslig bindende måte av Domstolen i traktatbruddsaker. Domstolens bemerkninger Det siste avsnittet i punkt 1.3 i meldingen lyder som følger "Når Kommisjonen blir oppmerksom på en mulig overtredelse av de grunnleggende standarder for tildeling av offentlige kontrakter, som ikke omfattes av direktivene om offentlige anskaffelser, vil den vurdere den aktuelle kontraktens innvirkning på det indre marked i lys av omstendighetene omstendighetene i hvert enkelt tilfelle. Bare i tilfeller der det synes hensiktsmessig med tanke på overtredelsens alvor og dens innvirkning på det indre marked, vil det bli innledet en traktatbruddsbehandling i henhold av [artikkel 226 EF]." I denne forbindelse bør det bemerkes at det er fullt mulig for Kommisjonen å innlede en overtredelsesprosedyre mot en medlemsstat i henhold til artikkel 226 EF er fullt mulig dersom medlemsstaten ved tildeling av offentlige kontrakter unnlater å overholde forpliktelsene til de kontraherende oppdragsgivere i medlemsstatene som følger av reglene og prinsippene i EF-traktaten. Følgelig er det faktum at punkt 1.3 i meddelelsen det blotte faktum at punkt 1.3 i meddelelsen viser til muligheten for å innlede en traktatbruddsbehandling, i motsetning til hva Forbundsrepublikken Tyskland at meddelelsen ikke på noen måte skaper nye forpliktelser for medlemsstatene ved tildeling av offentlige kontrakter og dermed utgjør en rettsakt med bindende rettsvirkninger. Det er riktig at dette punktet i meddelelsen kan indikere for en medlemsstat at den løper en reell risiko for traktatbruddssøksmål, dersom den ikke oppfyller sine forpliktelser i henhold til den primære fellesskapsrett, slik det minnes om i meldingen, men det er bare en faktisk konsekvens og ikke en bindende rettsvirkning (se i denne forbindelse Domstolens dom av 11. november 1981, sak 60/81, IBM mot Kommisjonen, Sml. 1981 s. 2639, avsnitt 19, og sak C-301/03 Italia mot Kommisjonen, Sml. 2005 s. I-10217, avsnitt 30). Forbundsrepublikken Tysklands argument er desto mer irrelevant siden innledningen av en traktatbruddsbehandling etter artikkel 226 EF ikke utgjør en rettsakt med bindende eller tvingende virkning. Under denne prosedyren er den del av prosedyren som går forut for søksmålet for EFTA-domstolen en administrativ fase som har til formål å oppfordre medlemsstaten til å oppfylle sine forpliktelser Kommisjonen uttaler seg først etter å ha gitt medlemsstaten mulighet til å komme med sine kommentarer. til å komme med sine bemerkninger. I henhold til Domstolens rettspraksis innebærer denne administrative fasen ikke noen bindende handling fra Kommisjonens side fra Kommisjonens side (sak 48/65 Lütticke m.fl. mot Kommisjonen, Sml. 1966 s. 169, s. 169, org.ref: Rec. s. 27, på s. 39). I henhold til strukturen i traktatene 226 – 228 EF skal dessuten fastsettelsen av en medlemsstats rettigheter og forpliktelser og vurderingen av av en medlemsstats rettigheter og forpliktelser og vurderingen av dens opptreden bare skje i en dom avsagt av Domstolen (se Domstolens dom av 27. mai 1981, forente saker 142/80 og 143/80 Sak 142/80 og 143/80 Essevi og Salengo, avsnitt 15 og 16, og av 29. september 1998, sak C-191/

95Kommisjonen mot Tyskland, Sml. 1998 s. I-5449, avsnitt 15 og 16). I, s. 5449, avsnitt 45). I motsetning til Forbundsrepublikken Tysklands anførsler følger det av dette at bare en dom fra Domstolen kan ha bindende virkning på dette området. EFTA-domstolen må derfor avvise Forbundsrepublikken Tysklands og intervenientenes argument om bindende virkning som angivelig som følge av at det er innledet en traktatbruddsbehandling ved brudd på den prosedyre som er fastsatt i kunngjøringen. Denne konklusjonen trekkes ikke i tvil av Forbundsrepublikken Tysklands argument som er utledet av punkt 6 i generaladvokat Tesauros forslag til

avgjørelse

i i dom av 16. juni 1993 i saken Kommisjonen mot Frankrike, som omtalt i avsnitt 28 ovenfor (Sml. I-3292), som gikk inn for at trusselen om å reise traktatbruddsøksmål uttrykkelig skulle gis bindende rettsvirkninger. I motsetning til i den foreliggende sak hadde Kommisjonen gjennom hele prosedyren som lå til grunn for dommen av 16. juni 1993 i Kommisjonen mot Frankrike, som omtalt i avsnitt 28 ovenfor, aldri stilt spørsmål ved den aktuelle rettsaktens aktuelle rettsakten. Generaladvokat Tesauro tolket innledningen av traktatbruddsbehandlingen i dette lys som en ytterligere indikasjon for å foreslå for Domstolen ikke å avvise saken av eget tiltak, men å undersøke realiteten (generaladvokat Tesauros i dom av 16. juni 1993 i saken Kommisjonen mot Frankrike, sitert i avsnitt 28 ovenfor, punkt 6). Det bør også bemerkes at bemerkes at Domstolen i den saken ikke fulgte dette resonnementet som Forbundsrepublikken Tyskland har basert sin argumentasjon på. på. I lys av konklusjonene i avsnitt 150 til 153 ovenfor, har Forbundsrepublikken Tyskland, Kongeriket Nederlandene og Republikken Forbundsrepublikken Tysklands, Kongeriket Nederlands og Republikken Polens argument om at Kommisjonen påla seg selv en selvbegrensning ved kunngjøringen, må også forkastes som irrelevant. Det følger også av ordlyden i punkt 1.3 i kunngjøringen at Kommisjonen ikke vil innlede traktatbruddsbehandling i alle overtredelsessaker som den får kjennskap til, men at den vil innlede overtredelsesprosedyrer på grunnlag av omstendighetene, omstendighetene, og at den vil la seg lede av to hovedkriterier, nemlig overtredelsens alvor og dens betydning for det indre marked. Endelig, når det gjelder Forbundsrepublikken Tysklands argument om at Kommisjonen omtaler meldingen som en rettsakt og allerede har innledet flere traktatbruddsforhandlinger for å anvende prinsippene som er fastsatt i den, må det fastslås at det ikke kan godtas. opprettholdes. Når det gjelder traktatbruddssak nr. 2005/4043, som Forbundsrepublikken Tyskland har påberopt seg, må det konstateres at Kommisjonen I avsnitt 7 i den begrunnede uttalelse viste Kommisjonen faktisk til meldingen. I motsetning til hva Forbundsrepublikken Tyskland Tyskland, fremgår imidlertid ikke meldingen der som et rettslig grunnlag, men på slutten av dette avsnittet som en enkel henvisning i parentes. henvisning i parentes. Konklusjonen i den begrunnede uttalelsen er basert på EF-traktaten artikkel 43 og 49 og prinsippet om likebehandling, prinsippet om ikke-diskriminering og prinsippet om gjennomsiktighet. Det samme gjelder de to sakene som lå til grunn for dommen i Kommisjonen mot Finland, som omtalt i avsnitt 39 over, og av 13. januar 2007, Kommisjonen mot Irland, som er omtalt i avsnitt 57 over, og som Forbundsrepublikken Tyskland har påberopt seg. påberopt av Forbundsrepublikken Tyskland. Det skal i denne sammenheng bemerkes at i saken som ledet frem til dommen i Kommisjonen mot Finland, som omtalt i avsnitt 39 ovenfor, forkastet EFTA-domstolen Kommisjonens søksmål fordi den, ved å basere det på visse grunnleggende bestemmelser i EF-traktaten, og særlig prinsippet om ikke-diskriminering, som innebærer en forpliktelse til åpenhet, ikke hadde gitt Domstolen tilstrekkelig grunnlag for å forstå omfanget av medlemsstatens påståtte brudd på fellesskapsretten (dommen i saken Kommisjonen mot Finland, sitert i avsnitt 39 ovenfor, avsnitt 32). I forhold til saken som lå til grunn for dommen av 13. november dommen av 13. november 2007, Kommisjonen mot Irland, som er omtalt i avsnitt 57 ovenfor, må det fastslås at det følger av denne dommen at etterfølgende offentliggjøring ikke kan sikre tilstrekkelig publisitet, og at dommen bekrefter plikten til forhåndspublisering forhåndspublisering, slik Forbundsrepublikken Tyskland erkjente under rettsmøtet. Når det gjelder Republikken Polens argument om at meldingen gjør medlemsstatene oppmerksom på at de risikerer å bli nektet Fellesskapet kan nekte å finansiere visse utgifter, må det legges til grunn at dette igjen er en ren faktisk konsekvens og ikke en bindende rettsvirkning av meldingen. og ikke en bindende rettsvirkning av meldingen (se avsnitt 151 ovenfor). Det følger av alle de foregående betraktninger at meldingen ikke inneholder nye regler om tildeling av offentlige kontrakter, som går ut over forpliktelsene etter gjeldende fellesskapsrett. Under disse omstendigheter kan meldingen ikke anses å ha under disse omstendigheter ikke anses å ha bindende rettsvirkninger som kan påvirke Forbundsrepublikken Tysklands og intervenientenes rettsstilling, Søksmålet må derfor avvises. Saksomkostninger I henhold til artikkel 87 nr. 2 i rettergangsordningen pålegges den tapende part å betale saksomkostningene dersom det er nedlagt påstand om dette. Den tapende part pålegges å betale saksomkostningene. Ettersom Forbundsrepublikken Tyskland har tapt, skal Forbundsrepublikken Tyskland dømmes til å betale Kommisjonens

sakskostnader

. i samsvar med Kommisjonens påstand. I henhold til prosessreglementet artikkel 87 nr. 4 første ledd skal medlemsstater som har intervenert i en sak som intervenienter, bære sine egne

sakskostnader

, bære sine egne

sakskostnader

. I den foreliggende sak skal de parter som intervenerte til støtte for Forbundsrepublikken Tyskland, bære sine egne

sakskostnader

. bærer sine egne omkostninger. På grunnlag av det ovenstående finner Domstolen DOMSTOLEN (Femte avdeling) 1) Saken avvises. 2) Forbundsrepublikken Tyskland bærer sine egne saksomkostninger og betaler Europakommisjonens saksomkostninger. 3) Den franske republikk, Republikken Østerrike, Republikken Polen, Kongeriket Nederlandene, Europaparlamentet, Den hellenske republikk og Republikken Hellas og Kongeriket Storbritannia og Nord-Irland bærer sine egne saksomkostninger. Vilaras Prek Ciucă Avsagt i åpen rett i Luxembourg den 20. mai 2010. Underskrifter Dommens innhold Sakens faktiske forhold Saksbehandlingen for Underretten Partenes anførsler Formaliteter A – Innledende bemerkninger B – Meldingens innhold 1. Den første innsigelsen om at det foreligger en plikt til forhåndskunngjøring (punkt 2.1.1 i kunngjøringen) a) Argumenter fra partene Forbundsrepublikken Tyskland Intervenientene Kommisjonen (b) Rettens bemerkninger 2. Andre anførsel vedrørende den særlige opplysningsplikten (punkt 2.2 i kunngjøringen) (a) Partenes anførsler Forbundsrepublikken Tyskland Intervenientene Kommisjonen – Rettens bemerkninger Innledende bemerkninger Punkt 2.2.1 i kunngjøringen – Første strekpunkt i punkt 2.2.1 i kunngjøringen – Punkt 2.2.1 annet strekpunkt i kunngjøringen – Punkt 2.2.1 tredje strekpunkt i kunngjøringen – Fjerde strekpunkt i punkt 2.2.1 i kunngjøringen – Punkt 2.2.1 femte strekpunkt i kunngjøringen Punkt 2.2.2 i meldingen Punkt 2.2.3 i meldingen 2. Den tredje innsigelsen vedrørende unntakene fra forhåndskunngjøring (punkt 2.1.4 i meldingen) (a) Partenes anførsler Rettens bemerkninger 3. Fjerde anførsel om traktatbrudd (punkt 1.3 i varselet) (a) Partenes anførsler Rettens bemerkninger Saksomkostninger * Sakens språk: tysk Øverst