T-125/06: Rådets bruk av OIB falt utenfor anskaffelsesreglene

Sak T‑125/06 Parter Premisser Domsslutning Parter I sak T‑125/06, Centro Studi Antonio Manieri Srl, etablert i Roma (Italia), representert ved advokatene C. Forte, M. Forte og G. Forte, saksøker, mot Rådet for Den europeiske union, representert ved A. Vitro, P. Mahnic og M. Balta, som befullmektigede, saksøkt, SØKSMÅL om, for det første, annullasjon av Rådets beslutning, som ble gjort kjent ved brev fra Rådets generalsekretariat av 16. januar 2006, om å avslutte anbudsprosedyre 2003/S 209‑187862 for totalforvaltning av en krybbe; for det andre, annullasjon av beslutningen om å godkjenne forslaget fra Kontoret for infrastruktur og logistikk (OIB) vedrørende forvaltningen av disse tjenestene; og for det tredje, erstatning, HAR RETTEN I FØRSTE INSTANS (Annen avdeling), sammensatt av president I. Pelikánová, dommerne K. Jürimäe (referent) og S. Soldevila Fragoso, justitssekretær: J. Palacio González, hovedadministrator, etter å ha behandlet saken skriftlig og etter rettsmøtet 24. juni 2008, avsagt følgende Dom Premisser Bakgrunnen for tvisten

1Saksøkeren, Centro Studi Antonio Manieri Srl, er et selskap som spesialiserer seg på forvaltning av opplæringsvirksomhet og -organisasjoner. 2. Den 2. oktober 2003 kunngjorde Rådet en begrenset anbudsprosedyre for en tjenestekontrakt med tittelen «B‑Brussel: totalforvaltning av krybbe 2003/S 209‑187862» («anbudsprosedyren»).

3Rådet underrettet saksøkeren ved brev fra sitt generalsekretariat av 7. januar 2004 om at kandidaturen var blitt godkjent av evalueringskomiteen, og bekreftet at selskapet oppfylte vilkårene for å delta i den begrensede prosedyren. 4. Oversendelsen av anbudsgrunnlaget, som opprinnelig var planlagt til juli 2004, ble utsatt to ganger. Det ble til slutt sendt til saksøkeren ved brev av 8. desember 2004 sammen med et kontraktutkast. Fristen for å inngi anbud var 28. februar 2005.

5I begynnelsen av 2005 innga saksøkeren sitt anbud til Rådet. Ved brev fra Rådets generalsekretariat av 21. april 2005 bekreftet Rådet mottak av anbudet.

6Rådet underrettet saksøkeren ved brev av 20. desember 2005 om at datoen for vedtakelse av en beslutning var blitt utsatt til 16. januar 2006.

7Ved brev fra Rådets generalsekretariat av 16. januar 2006, som ble telefakset til saksøkeren, ble saksøkeren informert om Rådets beslutninger; for det første om å avslutte anbudsprosedyren, og for det andre om å overlate forvaltningen av krybbe til Kontoret for infrastruktur og logistikk (OIB) i Brussel. Det aktuelle brevet hadde følgende ordlyd: «[G]eneralsekretariatet har besluttet å avslutte den aktuelle anbudsinnbydelsen i samsvar med punkt 4 i anbudsgrunnlaget, utformet i henhold til artikkel 101 i Rådsforordning nr. 1605/2002. Generalsekretariatet har foretatt en positiv vurdering av det forslag som OIB … fremla for det i annen halvdel av 2005, vedrørende direkte pedagogisk og administrativ forvaltning av krybbe, som primært er beregnet for barn av tjenestemenn ved generalsekretariatet. Ved analyse av dette alternativet fremgår det at det innebærer mange fordeler, særlig med hensyn til de kontraktsmessige vilkårene som tilbys personalet, stordriftsfordeler og optimalisering av de tilgjengelige ressursene i rammen av hensiktsmessig interinstitusjonelt samarbeid. …»

8Ved brev av 15. februar 2006 ba saksøkeren Rådet om å gi forklaringer vedrørende brevet av 16. januar og fremla en rekke argumenter som bestred innholdet i dette.

9Rådet besvarte saksøkerens spørsmål og argumenter ved brev av 3. mars 2006. Saksbehandlingen

10Saksøkeren anla det foreliggende søksmål ved telefaks den 20. mars 2006. Den originale stevningen ble sendt med post den 17. mars 2006 og ankom Retten i første instans' justissekretariat den 3. mai 2006. En beriktigelse av begjæringen om bevistiltak ble inngitt den 20. mai 2006.

11Ved beslutning av 12. juni 2006 fordelte Retten i første instans' president saken til Fjerde avdeling.

12Rådet innga sin svarskriv den 18. juli 2006. 13. Fristen for inngivelse av replikk ble fastsatt til 10. oktober 2006. Replikken ble sendt med post den 6. oktober 2006 og ankom Rettens justissekretariat den 12. oktober 2006. 14. Den 10. oktober 2006 innga saksøkeren en tilleggsbegjæring om fremleggelse av dokumenter som bevistiltak.

15Rådet fremla sine merknader til denne begjæringen den 23. oktober 2006. 16. Den skriftlige behandlingen ble avsluttet med inngivelse av duplikken den 30. november 2006.

17Ved beslutning av 18. januar 2007 omfordelte Retten i første instans' president saken til Tredje avdeling.

18Ettersom referenten ikke var i stand til å behandle den foreliggende saken, omfordelte Retten i første instans' president saken til Annen avdeling. Partenes påstander

19Saksøkeren nedlegger påstand om at Retten skal: – annullere beslutningen fra Rådets generalsekretariat av 16. januar 2006 om å avslutte anbudsprosedyren; – annullere den positive vurderingen av OIBs forslag; – treffe alle nødvendige tiltak for å beskytte saksøkerens rettigheter og privilegier, herunder utsette gjennomføringen av kontrakten med OIB; – fastsette det tap saksøkeren har lidt etter en rimelighetsvurdering; – pålegge Kommisjonen å dekke sakskostnadene.

20Rådet nedlegger påstand om at Retten skal: – avvise søksmålet som ugyldig fremsatt, under henvisning til at stevningen ble inngitt etter utløpet av den maksimale fristen fastsatt i artikkel 230 EF; – subsidiært, fastslå at annullasjonspåstandene og erstatningskravet er ugrunnede; – pålegge saksøkeren å dekke sakskostnadene. Saksbehandlingsforutsetningene

21Rådet gjør gjeldende at søksmålet og replikken begge skal avvises som inngitt for sent. 1. Overholdelse av søksmålsfristen 22. Artikkel 230 EF femte ledd fastsetter at annullasjonssøksmål skal anlegges innen to måneder fra offentliggjøringen av den aktuelle rettsakt, fra underretningen til saksøkeren, eller, i mangel av dette, fra den dato saksøkeren fikk kjennskap til rettsakten, alt etter omstendighetene. I samsvar med artikkel 102 nr. 2 i Retten i første instans' prosessreglement skal denne fristen i tillegg forlenges med 10 dager på grunn av avstand.

23I det foreliggende tilfellet ble Rådets beslutning sendt ved brev fra generalsekretariatet datert 16. januar 2006 og adressert til saksøkeren ved telefaks dagen etter. Under rettsmøtet erkjente saksøkeren uttrykkelig at brevet ble mottatt den 17. januar 2006.

24Ettersom brevet ble mottatt av saksøkeren den 17. januar 2006, utløp fristen for å anlegge annullasjonssøksmål mot den aktuelle beslutningen, forlenget med 10 dager på grunn av avstand, ved midnatt den 27. mars 2006 (dies ad quem).

25Det er klart at en kopi av stevningen ble mottatt ved justissekretariatet på telefaks den 20. mars 2006, og at den originale stevningen deretter ble inngitt den 3. mai 2006.

26I henhold til artikkel 43 nr. 6 i prosessreglementet anses den 20. mars 2006 som dato for inngivelse med hensyn til overholdelse av prosessuelle frister, forutsatt at det signerte originaldokumentet ble inngitt ved justissekretariatet senest 10 dager deretter, det vil si senest ved midnatt den 30. mars 2006. Ettersom den signerte originalstevningen i det foreliggende tilfellet først ble inngitt den 3. mai 2006, kan den 20. mars 2006 ikke anses som dato for inngivelse med hensyn til overholdelse av prosessuelle frister. Den eneste dato som kan tas i betraktning for å fastslå om stevningen ble inngitt for sent, er følgelig den 3. mai 2006. Ettersom denne datoen er etter dies ad quem, ble søksmålet anlagt for sent, og det må i prinsippet avvises.

27Det er imidlertid nødvendig å undersøke om det i det foreliggende tilfellet foreligger uforutsette omstendigheter eller force majeure som ville tillate Retten å gjøre unntak fra den aktuelle fristen på grunnlag av artikkel 45 annet ledd i Domstolens statutter, som i henhold til statuttenes artikkel 53 gjelder for saker for Retten i første instans. 28. Begrepene «force majeure» og «uforutsette omstendigheter» i henhold til artikkel 45 i Domstolens statutter inneholder både et objektivt element knyttet til unormale omstendigheter utenfor den berørte personens kontroll, og et subjektivt element som innebærer en forpliktelse for vedkommende til å beskytte seg mot følgene av den unormale hendelsen ved å treffe egnede tiltak uten å ofre urimelige ressurser. Den berørte personen må særlig følge den innledede prosedyren nøye og spesielt vise den nødvendige aktsomhet for å overholde de fastsatte fristene (sak C‑195/91 P Bayer mot Kommisjonen [1994] Sml. I-5619, avsnitt 32). Begrepet force majeure gjelder således ikke i en situasjon der en aktsom og forsiktig person objektivt sett ville ha vært i stand til å treffe de nødvendige tiltak før utløpet av den fastsatte søksmålsfristen (sak 209/83 Ferriera Valsabbia mot Kommisjonen [1984] Sml. 3089, avsnitt 22, og kjennelse i sak C‑325/03 P Zuazaga Meabe mot KHIM [2005] Sml. I‑403, avsnitt 25). Det er følgelig nødvendig å undersøke om de omstendighetene som saksøkeren påberoper seg, kan anses som eksepsjonelle omstendigheter som utgjør et tilfelle av force majeure.

29I det foreliggende tilfellet ble pakken med den signerte originalstevningen sendt av saksøkeren den 17. mars 2006. Ved å sende originaldokumentet på denne datoen kunne saksøkeren med rimelighet forvente at det ville ankomme Retten før utløpet av søksmålsfristen, særlig fordi fristen, sett hen til at en kopi av dokumentet var blitt sendt på telefaks, var forlenget til 30. mars 2006. Den aktuelle pakken hadde allerede nådd Luxembourgs postkontor den 21. mars 2006, som fremgår av poststempelet på pakken. Det faktum at posttjenesten holdt pakken i 42 dager (fra 21. mars til 3. mai 2006) utgjør klart unormale omstendigheter utenfor saksøkerens kontroll, og saksøkeren hadde for sin del vist den nødvendige aktsomhet for å overholde de fastsatte fristene ved å sende originalstevningen i god tid før søksmålsfristens utløp og ved å treffe de nødvendige tiltak for å forlenge denne fristen i samsvar med artikkel 43 nr. 6 i prosessreglementet ved å sende en kopi av stevningen til Rettens justissekretariat på telefaks. Det faktum at originalstevningen ble inngitt for sent, er følgelig å tilskrive force majeure (se, i denne retning, forente saker 25/65 og 26/65 Simet og Feram mot Høy myndighet [1967] Sml. 33, s. 43).

30Det følger av dette at ettersom søksmålsfristens utløp ikke kan gjøres gjeldende mot saksøkeren, må Rådets påstand om avvisning forkastes i henhold til artikkel 45 annet ledd i Domstolens statutter. 2. Overholdelse av fristen for inngivelse av replikk 31. Fristen for inngivelse av replikk var 10. oktober 2006. Ettersom replikken ble mottatt ved Rettens justissekretariat den 12. oktober 2006, ble den inngitt for sent. 32. Originalreplikken ble sendt fra Brussel med post den 6. oktober 2006. Selv om originalen ble sendt bare fire dager før utløpet av fristen for inngivelse, unnlot saksøkeren å benytte seg av muligheten fastsatt i artikkel 43 nr. 6 i prosessreglementet til å sende en kopi av den signerte originalen til justissekretariatet på telefaks eller ved andre tekniske kommunikasjonsmidler tilgjengelige for Retten i første instans, noe som kunne ha forlenget fristen for inngivelse av replikken med ytterligere inntil 10 dager.

33På bakgrunn av disse omstendighetene unnlot saksøkeren å vise den aktsomhet som forventes av en rimelig aktsom saksøker for å overholde fristene. Tvert imot økte saksøkeren risikoen for at replikken ville bli levert til Retten for sent, for det første ved å unnlate å trekke de riktige konsekvenser av problemene som oppstod ved inngivelsen av stevningen, og for det andre ved å unnlate å sende en kopi av den signerte originalen til justissekretariatet på telefaks eller ved andre tekniske kommunikasjonsmidler tilgjengelige for Retten.

34En slik mangel på aktsomhet utelukker at det foreligger force majeure, og replikken må derfor avvises. Annullasjonspåstandene 1. Innledende bemerkninger 35. Innledningsvis skal det bemerkes at saksøkeren ber Retten om å annullere ikke bare Rådets beslutning om å avslutte anbudsprosedyren, men også Rådets positive vurdering av OIBs forslag. Retten vil behandle annullasjonspåstanden vedrørende den positive vurderingen av OIBs forslag etter å ha behandlet annullasjonspåstanden vedrørende beslutningen om å avslutte anbudsprosedyren.

36Videre skal det bemerkes at saksøkeren til støtte for sine annullasjonspåstander anfører fire søksmålsgrunner: den første om tilsidesettelse av artiklene 43 EF, 49 EF og 86 EF; den andre om uriktig anvendelse av punkt 4 i anbudsgrunnlaget og tilsidesettelse av artiklene 43 EF og 49 EF samt artiklene 89, 97, 98, 100 og 101 i Rådsforordning (EF, Euratom) nr. 1605/2002 av 25. juni 2002 om finansreglementet som får anvendelse på De europeiske fellesskaps alminnelige budsjett (EFT 2002 L 248, s. 1) («finansreglementet») og artiklene 135 og 147 i Kommisjonsforordning (EF, Euratom) nr. 2342/2002 av 23. desember 2002 om gjennomføringsbestemmelser til finansreglementet (EFT 2002 L 357, s. 1) («gjennomføringsforordningen»); den tredje om tilsidesettelse av begrunnelsesplikten; og den fjerde om uriktig anvendelse av artikkel 116 i gjennomføringsforordningen.

37Endelig har saksøkeren i hver av de fire søksmålsgrunnene gjort gjeldende tilsidesettelse av gjennomsiktighetsprinsippet og likebehandlingsprinsippet. Retten vil følgelig behandle alle saksøkerens argumenter om tilsidesettelse av begge disse prinsippene etter behandlingen av de fire søksmålsgrunnene. 2. Annullasjonspåstanden vedrørende Rådets beslutning om å avslutte anbudsprosedyren Den fjerde søksmålsgrunnen om uriktig anvendelse av artikkel 116 i gjennomføringsforordningen Partenes argumenter

38Med hensyn til det grunnlaget Rådet fremla i sitt brev av 3. mars 2006 (se avsnitt 9 ovenfor) om at traktatens regler og finansreglementet og de alminnelige prinsippene i Fellesskapets rett ikke gjelder i det foreliggende tilfellet ettersom Rådet ikke opptrådte som oppdragsgiver i henhold til artikkel 116 nr. 7 i gjennomføringsforordningen, aksepterer ikke saksøkeren at denne bestemmelsen kan tas i betraktning ved prøvingen av lovligheten av «beslutningen av 16. januar 2006», ettersom det ikke er henvist til bestemmelsen i denne beslutningen.

39Under enhver omstendighet aksepterer ikke saksøkeren at unntaket fastsatt i artikkel 116 nr. 7 i gjennomføringsforordningen kan anvendes i det foreliggende tilfellet.

40Saksøkeren er for det første av den oppfatning at dette unntaket må tolkes strengt, ved at det utelukkende gjelder avtaler mellom avdelinger i Fellesskapets institusjoner. Saksøkeren anser at OIB ikke utgjør en slik avdeling, men som det fremgår av fortalens betraktning 7 i Kommisjonsvedtak 2003/523/EF av 6. november 2002 om opprettelse av OIB i Brussel (EUT 2003 L 183, s. 35), er et europeisk kontor i henhold til artikkel 171 i finansreglementet. Videre kan OIB, i motsetning til andre europeiske kontorer som Det europeiske kontor for bekjempelse av bedrageri (OLAF) eller Det europeiske kontor for personalutvelgelse (EPSO), ikke knyttes til Rådet. Det er nemlig ikke et interinstitusjonelt europeisk kontor i henhold til artikkel 174 i finansreglementet, ettersom det i henhold til artikkel 6 i vedtak 2003/523 utelukkende ledes av medlemmer utpekt av Kommisjonen.

41For det andre er det nødvendig å anvende, analogt, den rettspraksis der det fastslås at bestemmelsene om offentlige anskaffelser gjelder når en oppdragsgiver, slik som en regional eller lokal myndighet, har til hensikt å inngå, skriftlig og mot vederlag, med en enhet som er formelt adskilt fra den og uavhengig av den med hensyn til beslutningstaking, en kontrakt om levering av varer. I det foreliggende tilfellet, ettersom OIB ikke er en avdeling av Rådet, som ikke har noen kontroll over det, er det ikke mulig å gjøre gjeldende at finansreglementet eller artiklene 43 EF og 49 EF ikke er anvendelige.

42For det tredje fremgår det av fortalens betraktninger 2 og 3 i vedtak 2005/523 at OIB ble opprettet som et kontor hvis formål er å forvalte utlokalisering av ikke-kjerneaktiviteter i Fellesskapets administrasjon. Følgelig er internalisering av en avdeling som allerede er gjenstand for en anbudsprosedyre, uforenlig med dets formål.

43Rådet bestrider saksøkerens argumenter. Rettens vurdering

44I henhold til artikkel 88 i finansreglementet er «[o]ffentlige kontrakter … kontrakter inngått skriftlig og mot vederlag av en oppdragsgiver i henhold til artikkel 104 og 167 [i dette reglementet], med sikte på, mot betaling av et vederlag som helt eller delvis dekkes over budsjettet, å skaffe løsøre eller fast eiendom, utføre arbeider eller levere tjenester».

45For å kunne klassifiseres som en offentlig kontrakt må en kontrakt inngås av en «oppdragsgiver». Artikkel 116 nr. 7 i gjennomføringsforordningen fastsetter at «[a]vdelinger i Fellesskapets institusjoner skal anses som oppdragsgivere, med unntak av når de seg imellom inngår administrative ordninger for levering av tjenester, levering av produkter eller utførelse av arbeider».

46Det følger av de to ovennevnte bestemmelsene at levering av tjenester faller utenfor regelverket om offentlige kontrakter der den inngår i en administrativ ordning inngått mellom avdelinger i Fellesskapets institusjoner.

47I motsetning til det saksøkeren anfører, er OIB en avdeling av Fellesskapets institusjoner i henhold til artikkel 116 nr. 7 i gjennomføringsforordningen. I samsvar med fortalens betraktning 4 i vedtak 2003/523 ble «[d]en type kontor som ble valgt [for OIB] … valgt med tanke på administrative enheter som har til formål å yte støtte til andre avdelinger i Kommisjonen og/eller eventuelt andre Fellesskapets institusjoner». Ved å vise til «andre avdelinger i Kommisjonen» som blant mottakerne av støtte fra OIB, har Kommisjonen i denne betraktningen indirekte men nødvendigvis gitt uttrykk for at OIB også er en av dens avdelinger.

48Det følger at Rådet ikke var forpliktet til å følge reglene om offentlige anskaffelser da det besluttet å benytte seg av OIBs tjenester. Denne konklusjonen kan ikke påvirkes av de øvrige argumentene som saksøkeren har fremmet.

49For det første er saksøkerens argumenter om at OIB, for det første, er knyttet til Kommisjonen og ikke til Rådet, og for det andre, utelukkende ledes av medlemmer utpekt av Kommisjonen, ikke gyldige. Det første som må bemerkes, er at unntaket fastsatt i artikkel 116 nr. 7 i gjennomføringsforordningen gjelder administrative ordninger mellom avdelinger i Fellesskapets institusjoner, uavhengig av om slike avdelinger tilhører samme institusjon. For det andre er det faktum at OIB er knyttet til Kommisjonens generaldirektorat (GD) for personell og administrasjon, ikke til hinder for at OIB er et interinstitusjonelt organ, som fremgår av fortalens betraktninger 4 og 6 samt artikkel 2 nr. 4 i vedtak 2003/

523For det tredje, med hensyn til artikkel 6 nr. 1 bokstav g) i vedtak 2003/523, fastsetter denne bestemmelsen uttrykkelig at OIBs styringskomité skal inkludere en representant for de øvrige Fellesskapets institusjoner. Dette faktum ikke bare motsier saksøkerens påstand om at OIB utelukkende ledes av medlemmer utpekt av Kommisjonen, men tydeliggjør også OIBs interinstitusjonelle karakter. 50. Av de samme grunnene er det nødvendig å forkaste som ugyldig saksøkerens argumenter basert på at OIB er en enhet som er formelt adskilt fra Rådet og uavhengig av det med hensyn til beslutningstaking. Under enhver omstendighet er OIB forhindret fra å være adskilt fra og uavhengig av Rådet i kraft av artikkel 281 EF. Sett hen til at det i henhold til denne bestemmelsen utelukkende er Det europeiske fellesskap som sådan som har rettslig handleevne i henhold til Fellesskapets institusjonelle system, er både Rådet og OIB del av samme rettssubjekt, og OIB kan følgelig ikke anses som en enhet som er adskilt fra eller uavhengig av Rådet.

51Med hensyn til saksøkerens argument om at artikkel 116 nr. 7 i gjennomføringsforordningen ikke bør tas i betraktning ved prøvingen av lovligheten av «beslutningen av 16. januar 2006», ettersom det ikke ble henvist til denne bestemmelsen i beslutningen, skal det bemerkes at Rådet informerte saksøkeren i brevet av 16. januar 2006 om sin beslutning om å avslutte anbudsprosedyren på bakgrunn av den beslutningen det hadde fattet om å benytte seg av OIBs tjenester. Med hensyn til beslutningen om å avslutte anbudsprosedyren er det klart at Rådet i dette brevet behørig viste til de to bestemmelsene beslutningen er basert på, nemlig artikkel 101 i finansreglementet og punkt 4 i anbudsgrunnlaget. Derimot fremgår det av avsnittene 44 til 48 ovenfor at beslutningen om å benytte seg av OIBs tjenester er en handling uten tilknytning til anbudsprosedyren og ikke angår saksøkeren. Det følger at det faktum at det ikke ble henvist til artikkel 116 nr. 7 i gjennomføringsforordningen, er irrelevant for prøvingen av lovligheten av beslutningen om å avslutte anbudsprosedyren, og det aktuelle argumentet må følgelig forkastes som ugyldig.

52Endelig, med hensyn til saksøkerens argument om at OIBs interne overtakelse av totalforvaltningen av krybbe er uforenlig med dets formål, som er å forvalte utlokalisering av ikke-kjerneaktiviteter i Fellesskapets administrasjon, skal det bemerkes at OIB ikke er forpliktet i henhold til vedtak 2003/523 til systematisk å benytte anbudsprosedyrer ved utførelsen av sine oppgaver. Selv om OIB i henhold til artikkel 16 i dette vedtaket faktisk er berettiget til å benytte en slik prosedyre, er det ikke desto mindre ingen bestemmelse som forbyr det fra å utføre sine oppgaver med egne midler. I mangel av et uttrykkelig forbud kan OIB derfor bestemme fra sak til sak om det er nødvendig å benytte en anbudsprosedyre.

53Det følger av det foregående at inngåelsen mellom Rådet og OIB av en ordning for totalforvaltning av krybbe utgjør inngåelsen av en administrativ ordning mellom to avdelinger i Fellesskapets institusjoner for levering av tjenester som reglene om offentlige anskaffelser ikke gjelder for. 54. Den fjerde søksmålsgrunnen må følgelig forkastes i sin helhet som ugrunnet. Den tredje søksmålsgrunnen om tilsidesettelse av «begrunnelsesplikten» Partenes argumenter

55Saksøkeren bestrider at de mange fordelene som Rådet fremla i sitt brev av 16. januar 2006, kan begrunne beslutningen om å benytte seg av OIBs tjenester, selv tatt i betraktning de forklaringene Rådet ga i sitt brev av 3. mars 2006. Saksøkeren anfører dermed at Rådet, ved forklaringene gitt med hensyn til fordelene knyttet til de kontraktsmessige vilkårene som garanteres personalet, stordriftsfordeler og optimalisering av de tilgjengelige ressursene, tilsidesatte «begrunnelsesplikten».

56Rådet bestrider saksøkerens argumenter. Rettens vurdering

57Som en innledende bemerkelse, i tilknytning til den aktuelle søksmålsgrunnen, sammenblander saksøkeren tilsidesettelse av begrunnelsesplikten og åpenbar skjønnsfeil. Selv om overskriften til denne søksmålsgrunnen viser til en tilsidesettelse av begrunnelsesplikten, gjelder de argumentene som er fremmet i denne forbindelsen, i stedet de feilene Rådet angivelig begikk ved vurderingen av fordelene som en beslutning om å benytte seg av OIBs tjenester innebærer.

58Det skal minnes om at dette er to distinkte søksmålsgrunner som kan gjøres gjeldende i et annullasjonssøksmål. Den første, som gjelder det faktum at det mangler en begrunnelse eller at begrunnelsen er utilstrekkelig, utgjør en tilsidesettelse av vesentlige saksbehandlingsregler i henhold til artikkel 253 EF og er et spørsmål av offentlig interesse som Fellesskapets rettsmyndigheter må ta opp på eget initiativ (se sak C‑166/99 P Kommisjonen mot Daffix [1997] Sml. I‑983, avsnitt 24, og den rettspraksis som er sitert der). Den andre, derimot, som gjelder den materielle lovligheten av den aktuelle beslutningen, kan bare prøves av Fellesskapets rettsmyndigheter dersom saksøkeren gjør den gjeldende.

59Det er følgelig nødvendig å ta stilling til de argumentene som er fremmet i tilknytning til den tredje søksmålsgrunnen ved å behandle først de som påstår tilsidesettelse av begrunnelsesplikten, og deretter de som påstår åpenbare skjønnsfeil.

60Med hensyn til en eventuell tilsidesettelse av begrunnelsesplikten avhenger denne plikten, i henhold til fast rettspraksis, av typen dokument det gjelder og den sammenhengen det ble vedtatt i. Begrunnelsen må på en klar og utvetydig måte fremlegge det resonnementet som institusjonen fulgte, slik at, for det første, de berørte parter gjøres kjent med grunnene til tiltaket og dermed settes i stand til å forsvare sine rettigheter og kontrollere om beslutningen er velbegrunnet, og for det andre, at Fellesskapets rettsmyndigheter settes i stand til å utøve sin kontroll (sak C‑350/88 Delacre m.fl. mot Kommisjonen [1990] Sml. I‑395, avsnittene 15 og 16; sak T‑217/01 Forum des migrants mot Kommisjonen [2003] Sml. II‑1563, avsnitt 68; og sak T‑195/05 Deloitte Business Advisory mot Kommisjonen [2007] Sml. II‑871, avsnitt 45).

61I det foreliggende tilfellet angir brevet av 16. januar 2006 uttrykkelig at anbudsprosedyren ble avsluttet som følge av den positive vurderingen av det forslaget OIB hadde fremlagt for Rådet. I dette brevet informerte Rådets generalsekretariat følgelig saksøkeren om at det, som følge av beslutningen om å overlate forvaltningen av de aktuelle tjenestene til OIB på grunnlag av sistnevntes forslag, ikke lenger var grunn til å fortsette med anbudsprosedyren. Det følger at brevet av 16. januar 2006 på en klar og utvetydig måte fremlegger det resonnementet som Rådet fulgte, slik at, for det første, saksøkeren gjøres kjent med grunnene til tiltaket og dermed settes i stand til å forsvare sine rettigheter og kontrollere om beslutningen er velbegrunnet, og for det andre, slik at Retten settes i stand til å utøve sin kontroll. Det følger at Rådet, i sin beslutning om å avslutte anbudsprosedyren, ikke tilsidesatte begrunnelsesplikten.

62Med hensyn til en eventuell åpenbar skjønnsfeil skal det minnes om at en institusjon som benytter anbudsprosedyren, har vid skjønnsmargin med hensyn til de faktorene som skal tas i betraktning ved beslutningen om å tildele en kontrakt, og at Rettens prøving må begrenses til å kontrollere at reglene for saksbehandling og begrunnelse overholdes, at faktum er korrekt og at det ikke foreligger åpenbar skjønnsfeil (se dom av 12. juli 2007 i sak T‑250/05 Evropaïki Dynamiki mot Kommisjonen, ikke publisert i Sml., avsnitt 89, og den rettspraksis som er sitert der). Saksøkeren har ikke fremlagt noen omstendigheter som kan godtgjøre at beslutningen om å avslutte anbudsprosedyren var beheftet med åpenbar skjønnsfeil. Med hensyn til beslutningen om å benytte seg av OIBs tjenester og, særlig, de antatte fordelene ved en slik beslutning, er Rådet riktignok forpliktet til å begrunne sitt valg overfor den politiske myndigheten og interne revisorer, men er ikke forpliktet til å godtgjøre overfor en deltaker i en anbudsprosedyre fordelene ved beslutningen om å utføre de aktuelle tjenestene med egne midler. En slik beslutning er et politisk anliggende og ligger dermed innenfor Rådets skjønnsmargin. Det følger at Retten ikke er påkrevd i disse sakene å prøve om beslutningen om å benytte seg av OIBs tjenester er begrunnet økonomisk og på institusjonelt nivå. 63. Den tredje søksmålsgrunnen må følgelig forkastes som ugrunnet. Den andre søksmålsgrunnen om tilsidesettelse av traktaten, finansreglementet, gjennomføringsforordningen og anbudsgrunnlaget Partenes argumenter

64Saksøkeren anfører for det første at punkt 4 i anbudsgrunnlaget bare kan tjene som rettslig grunnlag for avslutning av en anbudsprosedyre dersom formålet med en slik beslutning er å sette i gang en ny anbudsprosedyre. Følgelig er henvisningen til punkt 4 i anbudsgrunnlaget i Rådets beslutning om å avslutte anbudsprosedyren inkonsekvent og selvmotsigende og utgjør en rettslig feil.

65For det andre er det heller ikke relevant å vise til artikkel 101 i finansreglementet i Rådets beslutning om å avslutte anbudsprosedyren, ettersom denne bestemmelsen krever at det gis begrunnelse for slik avslutning. I denne forbindelsen er begrunnelsen å finne i beslutningen om å overlate de aktuelle tjenestene til OIB. Sett hen til at OIB, i motsetning til de øvrige, ikke deltok i anbudsprosedyren og innga sitt tilbud for sent, utgjør denne beslutningen ikke en avslutning av anbudsprosedyren. Følgelig ble artikkel 101 i finansreglementet feilaktig anvendt og artiklene 89, 97, 98 og 100 i finansreglementet og artiklene 135 og 147 i gjennomføringsforordningen sett bort fra.

66For det tredje, selv om Rådet gjennomførte en slags komparativ analyse mellom OIBs forslag på den ene siden og forslagene inngitt av saksøkeren og andre selskaper som deltok i anbudsprosedyren på den andre, ba det ikke OIB om å delta i anbudsprosedyren. Følgelig er den prosedyren Rådet valgte, også beheftet med brudd på likebehandlingsprinsippet og gjennomsiktighetsprinsippet og med artiklene 43 EF og 49 EF.

67Rådet bestrider saksøkerens argumenter. – Rettens vurdering

68For det første har punkt 4 i anbudsgrunnlaget følgende ordlyd: «Sekretariatet kan på eget skjønn og uten å måtte oppgi grunner for sin beslutning bestemme å: a) ikke tildele kontrakten det ble gjennomført anbudsprosedyre for og sette i gang prosedyren på nytt; … I ingen av de ovennevnte tilfellene har en tilbyder, uavhengig av om tilbudet hans er godkjent eller avvist, rett til å kreve kompensasjon.» 69. Selv om det på bakgrunn av en teksttolkning av punkt 4 bokstav a) i anbudsgrunnlaget muligens kan konkluderes med at det er en sammenheng mellom Rådets beslutning om ikke å tildele en kontrakt og beslutningen om å sette anbudsprosedyren i gang på nytt, er det faktum at en slik bestemmelse må tolkes i lys av artikkel 101 i finansreglementet. Mens punkt 4 bokstav a) i anbudsgrunnlaget rett og slett gir Rådet muligheten til å igangsette en ny anbudsprosedyre etter å ha besluttet ikke å tildele kontrakten i den første prosedyren, er det i artikkel 101 i finansreglementet uttrykkelig fastsatt det alternative alternativet om ikke å tildele kontrakten i det hele tatt. Faktisk fastsetter denne bestemmelsen at «[o]ppdragsgiveren kan, før kontrakten underskrives, enten avslutte anskaffelsesprosedyren eller annullere tildelingsprosedyren …». Retten kan følgelig ikke konkludere ut fra ordlyden i punkt 4 bokstav a) i anbudsgrunnlaget at Rådet ikke hadde muligheten til å avslutte anbudsprosedyren.

70Det er riktignok slik at artikkel 101 i finansreglementet, i motsetning til punkt 4 bokstav a) i anbudsgrunnlaget, uttrykkelig krever at oppdragsgiveren begrunner sin beslutning om å avslutte anskaffelsen. Imidlertid har det ved behandlingen av den tredje søksmålsgrunnen blitt godtgjort at Rådet i det foreliggende tilfellet på korrekt vis begrunnet sin beslutning om å avslutte anbudsprosedyren. Det følger at Rådets beslutning om å avslutte anbudsprosedyren oppfyller kravene fastsatt i artikkel 101 i finansreglementet.

71For det andre, med hensyn til argumentet om tilsidesettelse av artiklene 43 EF og 49 EF, artiklene 89, 97, 98 og 100 i finansreglementet og artiklene 135 og 147 i gjennomføringsforordningen, følger det av artikkel 21 første ledd i Domstolens statutter, som gjelder for Retten i første instans i kraft av statuttenes artikkel 53 første ledd, og av artikkel 44 nr. 1 bokstav c) i prosessreglementet, at alle søksmål skal inneholde søksmålsgjenstandens angivelse og en kortfattet fremstilling av de søksmålsgrunnene som gjøres gjeldende. I henhold til rettspraksis må denne fremstillingen være tilstrekkelig klar og presis til å sette saksøkte i stand til å forberede sitt forsvar og Retten i stand til å avgjøre søksmålet, om nødvendig uten ytterligere opplysninger (sak T‑387/94 Asia Motor France m.fl. mot Kommisjonen [1996] Sml. II‑961, avsnitt 106, og sak T‑113/96 Dubois et Fils mot Rådet og Kommisjonen [1998] Sml. II‑125, avsnitt 29). I det foreliggende tilfellet har saksøkeren bare henvist til tilsidesettelse av de aktuelle bestemmelsene uten å fremlegge noen som helst argumenter til støtte for sin påstand. Følgelig må argumentet, på bakgrunn av de ovennevnte prinsippene, avvises som utilstrekkelig begrunnet.

72Under enhver omstendighet er det allerede godtgjort ved behandlingen av den fjerde søksmålsgrunnen at beslutningen om å overlate de aktuelle tjenestene til OIB uavhengig av anbudsprosedyren var fullt ut korrekt, ettersom leveringen av tjenester fra OIB til Rådet ikke er dekket av reglene om offentlige anskaffelser, og spørsmålet om tilsidesettelse av de aktuelle bestemmelsene dermed ikke oppstår.

73Det følger at den andre søksmålsgrunnen må delvis avvises og for det øvrige forkastes som ugrunnet. Den første søksmålsgrunnen om tilsidesettelse av artiklene 43 EF, 49 EF og 86 EF Partenes argumenter

74Saksøkeren er av den oppfatning at Rådet, ved å velge å benytte seg av en anbudsprosedyre, fattet beslutningen om å overlate leveringen av de aktuelle tjenestene innenfor et klart definert rammeverk, og er dermed ansvarlig for å sikre at traktaten, finansreglementet og artiklene 43 EF og 49 EF overholdes. Under disse omstendighetene er beslutningen om å overlate de aktuelle tjenestene til OIB uavhengig av en anbudsprosedyre i strid med artiklene 43 EF og 49 EF.

75Saksøkeren påberoper seg også artikkel 86 EF, som ikke tillater unntak fra traktatens bestemmelser med hensyn til medlemsstatenes offentlige foretak, og anfører at denne regelen gjelder a fortiori for Fellesskapets institusjoner. 76. Følgelig er beslutningen om å overlate leveringen av de aktuelle tjenestene til OIB uten å offentliggjøre noen kunngjøring eller lyse ut konkurranse i strid med de reglene og prinsippene i Fellesskapets rett som er nevnt, noe som berettiger annullasjon.

77Rådet aksepterer ikke saksøkerens argumenter. Rettens vurdering

78Med hensyn til argumentet om tilsidesettelse av artikkel 86 EF fremgår det av artiklene 2 og 3 i vedtak 2003/523 at OIB er et kontor som er ansvarlig for å forvalte de rent interne behov i Fellesskapet og ikke er kommersielt orientert overhodet, slik at det ikke kan klassifiseres som et offentlig foretak i henhold til artikkel 86 EF. Følgelig kan det ikke være tale om noen form for tilsidesettelse av artikkel 86 EF, og saksøkerens argument i denne forbindelsen må følgelig forkastes som ugrunnet. 79. Når det gjelder de øvrige argumentene som saksøkeren har fremmet i tilknytning til den søksmålsgrunnen som er under behandling, særlig de som påstår tilsidesettelse av artiklene 43 EF og 49 EF, viser saksøkeren igjen bare til tilsidesettelse av disse bestemmelsene uten å fremlegge noen substansiell begrunnelse i denne forbindelsen. På bakgrunn av prinsippene nevnt i avsnitt 71 ovenfor må disse argumentene følgelig avvises som utilstrekkelig begrunnet. 80. Den første søksmålsgrunnen må følgelig forkastes i sin helhet, delvis som ugrunnet og for det øvrige som utilstrekkelig begrunnet. – Argumentene om tilsidesettelse av likebehandlingsprinsippet

81Saksøkeren anfører at det faktum at Rådet vurderte det forslaget som OIB innga uavhengig av anbudsprosedyren, utgjør en tilsidesettelse av likebehandlingsprinsippet.

82Det alminnelige likhetsprinsippet er et av de grunnleggende prinsippene i Fellesskapets rett. Dette prinsippet krever at sammenlignbare situasjoner ikke behandles forskjellig og at forskjellige situasjoner ikke behandles likt, med mindre slik behandling er objektivt begrunnet (sak C‑304/01 Spania mot Kommisjonen [2004] Sml. I‑7655, avsnitt 31).

83Ettersom OIB, som fastslått ved behandlingen av den fjerde søksmålsgrunnen, er en avdeling av Fellesskapets institusjoner, kan dens situasjon på ingen måte sammenlignes med situasjonen til deltakerne i en anbudsprosedyre. Følgelig kan det faktum at Rådet vurderte det forslaget OIB innga uavhengig av anbudsprosedyren, ikke utgjøre en tilsidesettelse av likebehandlingsprinsippet. 84. Saksøkerens argumenter om tilsidesettelse av likebehandlingsprinsippet må følgelig forkastes som ugrunnede. – Argumentene om tilsidesettelse av gjennomsiktighetsprinsippet

85Saksøkeren anfører at Rådet tilsidesatte gjennomsiktighetsprinsippet ved å overlate de aktuelle tjenestene til OIB uavhengig av anbudsprosedyren.

86Med hensyn til tilsidesettelsen av dette prinsippet skal det bemerkes at det i henhold til rettspraksis om offentlige kontrakter kreves at den kontraherende institusjonen på hvert trinn av en anbudsprosedyre overholder ikke bare prinsippet om likebehandling av tilbydere, men også gjennomsiktighetsprinsippet (sak C‑87/

94Kommisjonen mot Belgia [1996] Sml. I‑2043, avsnitt 54, og sak T‑203/96 Embassy Limousines & Services mot Parlamentet [1998] Sml. II‑4239, avsnitt 85). 87. Gjennomsiktighetsprinsippet innebærer en forpliktelse for oppdragsgiveren til å offentliggjøre alle presise opplysninger vedrørende gjennomføringen av hele prosedyren (se, i denne retning, Embassy Limousines & Services mot Parlamentet, avsnitt 85).

88I det foreliggende tilfellet er det åpenbart at saksøkeren, før brevet av 16. januar 2006, ikke ble holdt informert om de forhandlingene som hadde innledet seg mellom Rådet og OIB, og som resulterte i Rådets beslutning om å overlate forvaltningen av krybbe til OIB. I henhold til opplysningene i brevet av 16. januar 2006 innledet disse forhandlingene seg i annen halvdel av 2005 da OIB innga sitt forslag. 89. Imidlertid er de formålene med offentliggjøring som oppdragsgiveren må oppfylle i henhold til gjennomsiktighetsplikten, i henhold til rettspraksis, for det første å sikre at alle tilbyderne nyter lik mulighet (se, i denne retning, Kommisjonen mot Belgia, avsnittene 54 og 55), og for det andre å beskytte tilbydernes berettigede forventninger, der disse er blitt oppmuntret til å foreta irreversible investeringer på forhånd (se, i denne retning, Embassy Limousines & Services mot Parlamentet, avsnittene 85 og 86).

90I det foreliggende tilfellet har saksøkeren ikke godtgjort at noen av disse formålene ble satt til side. For det første, ettersom alle tilbyderne møtte den samme mangelen på offentliggjøring med hensyn til korrespondansen mellom Rådet og OIB, kunne det ikke ha gjort saksøkerens og de øvrige tilbydernes sjanser ulike. For det andre har saksøkeren ikke godtgjort – og har ikke engang hevdet – at saksøkeren ble oppmuntret til å foreta investeringer utover de risikoer som er iboende i deltakelsen i en anbudsprosedyre. 91. Følgelig må saksøkerens argumenter om tilsidesettelse av gjennomsiktighetsprinsippet forkastes som ugrunnede. 3. Annullasjonspåstanden vedrørende den positive vurderingen av OIBs forslag 92. Annullasjonspåstanden vedrørende Rådets positive vurdering av OIBs forslag kan ikke tas til behandling. 93. Den positive vurderingen av OIBs forslag som gikk forut for beslutningen om å overlate de aktuelle tjenestene til dette kontoret, er en intern handling uten tilknytning til anbudsprosedyren, ettersom Rådet, som fastslått i avsnittene 44 til 48 ovenfor, ikke er forpliktet til å følge reglene om offentlige anskaffelser når det beslutter å benytte seg av OIBs tjenester.

94Som en intern handling uten tilknytning til anbudsprosedyren kan den positive vurderingen av OIBs forslag ikke produsere bindende rettsvirkninger som berører saksøkerens interesser ved å frembringe en distinkt endring i dennes rettsstilling. Den kan følgelig ikke utgjøre en rettsakt som det kan anlegges annullasjonssøksmål mot i henhold til artikkel 230 EF (se forente saker T‑10/92 til T‑12/92 og T‑15/92 Cimenteries CBR m.fl. mot Kommisjonen [1992] Sml. II‑2667, avsnitt 28 og den rettspraksis som er sitert der), og denne annullasjonspåstanden må følgelig avvises. Erstatningskravet Partenes argumenter

95Saksøkeren krever erstatning for det tap saksøkeren angivelig har lidt som følge av Rådets atferd, og ber Retten fastsette dette etter en rimelighetsvurdering.

96Rådet gjør gjeldende at dette kravet er ugrunnet. Rettens vurdering

97I henhold til fast rettspraksis kreves det for at Fellesskapet skal kunne pådra seg utenomkontraktuelt ansvar etter artikkel 288 EF annet ledd på grunn av institusjoners ulovlige atferd, at en rekke vilkår er oppfylt: at den påståtte atferden til institusjonene er ulovlig, at tapet er reelt, og at det foreligger årsakssammenheng mellom den påståtte atferden og det aktuelle tapet (sak 26/81 Oleifici Mediterranei mot EEF [1982] Sml. 3057, avsnitt 16; sak T‑175/94 International Procurement Services mot Kommisjonen [1996] Sml. II‑729, avsnitt 44; og kjennelse av Retten i første instans av 8. september 2006 i sak T‑92/06 Lademporiki og Parousis & Sia mot Kommisjonen, ikke publisert i Sml., avsnitt 10). 98. Dessuten, som påpekt i avsnitt 71 ovenfor, må søksmålet være tilstrekkelig klart og presist til å sette saksøkte i stand til å forberede sitt forsvar og Retten i stand til å avgjøre søksmålet.

99I denne forbindelsen må et krav om uspesifisert erstatning i et erstatningssøksmål, i henhold til rettspraksis, anses som utilstrekkelig konkret og følgelig avvises (sak 5/71 Zuckerfabrik Schöppenstedt mot Rådet [1971] Sml. 975, avsnitt 9, og forente saker T‑79/96, T‑260/97 og T‑117/98 Camar og Tico mot Kommisjonen og Rådet [2000] Sml. II‑2193, avsnitt 181). 100. Retten har imidlertid akseptert at det under særlige omstendigheter ikke var avgjørende å angi skadens eksakte omfang i søksmålet og oppgi det erstatningsbeløpet som kreves (se, i denne retning, sak T‑64/89 Automec mot Kommisjonen [1990] Sml. II‑367, avsnitt 76, og kjennelse av Retten i første instans i sak T‑91/05 Sinara Handel mot Rådet og Kommisjonen [2007] Sml. II-245, avsnitt 110). Det er også fastslått at saksøkeren måtte godtgjøre, eller i det minste angi, at slike omstendigheter foreligger i søksmålet (kjennelse av Retten i første instans i sak T‑262/97 Goldstein mot Kommisjonen [1998] Sml. II‑2175, avsnitt 25).

101I det foreliggende tilfellet anmoder saksøkeren Retten om å «fastsette det tap som er lidt etter en rimelighetsvurdering». Det er også klart at saksøkeren, foruten å unnlate å oppgi et beløp for det tap saksøkeren hevder å ha lidt, heller ikke har fremlagt Retten noen faktiske opplysninger som kan gjøre det mulig å fastslå omfanget av tapet. Saksøkeren har bare i abstrakte og generelle vendinger hevdet å ha lidt et tap, uten å gi den minste detalj om dette tapet. Dessuten unnlater saksøkeren å forklare de særlige omstendighetene som eventuelt kan berettige manglende evne til å foreta selv en omtrentlig vurdering av det angivelig lidte tapet. 102. Forpliktelsen til å angi skadens eksakte omfang i søksmålet gjelder desto mer i det foreliggende tilfellet ettersom det av artikkel 101 i finansreglementet og avslutningen av punkt 4 bokstav a) i anbudsgrunnlaget (se avsnitt 68 ovenfor) fremgår at oppdragsgiveren ikke er forpliktet til å kompensere tilbydere som har deltatt i en anbudsprosedyre som er blitt avlyst. Det følger at kostnader og utgifter som en tilbyder har hatt i forbindelse med sin deltakelse i en anbudsprosedyre, i prinsippet ikke kan utgjøre et tap som kan avhjelpes ved erstatning (sak T‑13/96 TEAM mot Kommisjonen [1998] Sml. II‑4073, avsnitt 71, og Embassy Limousines & Services mot Parlamentet, avsnitt 97). 103. Følgelig må erstatningskravet, på bakgrunn av artikkel 21 første ledd i Domstolens statutter, som gjelder for Retten i første instans i kraft av statuttenes artikkel 53 første ledd, og artikkel 44 nr. 1 bokstav c) i prosessreglementet, avvises. Begjæringen om utsettelse av gjennomføringen av kontrakten inngått mellom Rådet og OIB 104. Blant de påstandene saksøkeren har nedlagt, er det en begjæring om «utsettelse av gjennomføringen av kontrakten inngått med OIB». 105. Fra et prosessuelt synspunkt er begjæringen ikke fremsatt i et separat dokument i samsvar med kravet fastsatt i artikkel 104 nr. 3 i prosessreglementet. Den er ett av de påstandspunktene som er fremsatt i samme dokument som hovedsøksmålet, og må følgelig avvises (se forente saker T‑298/97, T‑312/97, T‑313/97, T‑315/97, T‑600/97 til T‑607/97, T‑1/98, T‑3/98 til T‑6/98 og T‑23/98 Alzetta m.fl. mot Kommisjonen [2000] Sml. II‑2319, avsnitt 38 og den rettspraksis som er sitert der). 106. Den aktuelle begjæringen må følgelig avvises. Begjæringen om bevistiltak Partenes argumenter

107Saksøkeren har begjært at Retten, som bevistiltak, anmoder Rådet om å fremlegge følgende dokumenter: – kontrakten inngått mellom Rådet og OIB; – alle dokumenter vedrørende Rådets beslutning om å overlate de aktuelle tjenestene til OIB, særlig meddelelsen forut for 1. august 2005 der Rådet ba OIB om å inngi et tilbud for forvaltningen av disse tjenestene.

108Rådet gjør gjeldende at disse dokumentene ikke tjener noe nyttig formål i det foreliggende tilfellet. Rettens vurdering

109Som en innledende bemerkelse: i henhold til fast rettspraksis tilkommer det Retten å vurdere nytten av bevistiltak for løsningen av tvisten (sak T-68/99 Toditec mot Kommisjonen [2001] Sml. II‑1443, avsnitt 40, og sak T‑23/03 CAS mot Kommisjonen [2007] Sml. II‑289, avsnitt 323).

110Det er åpenbart at fremleggelsen av de etterspurte dokumentene bare kunne vært berettiget dersom det ble akseptert at reglene om offentlige anskaffelser var anvendelige under sakens omstendigheter. Sett hen til at behandlingen av annullasjonspåstandene har ført til den motsatte konklusjonen, ville fremleggelsen av de aktuelle dokumentene ikke lenger tjene noe nyttig formål for løsningen av det foreliggende tilfellet.

111På bakgrunn av disse betraktningene må begjæringen om bevistiltak forkastes. Sakskostnadene

112I henhold til artikkel 87 nr. 2 i prosessreglementet skal den tapende parten pålegges å dekke sakskostnadene dersom dette er krevd i den vinnende partens