T-126/13 Direct Way mot Europaparlamentet

62013TJ0126_EN Parter Begrunnelse Konklusjon Parter I sak T‑126/13, Direct Way, med hjemsted i Machelen (Belgia), Directway Worldwide, med hjemsted i Machelen (Belgia), ved advokat E. van Nuffel d’Heynsbroeck, saksøkere, mot Europaparlamentet, representert ved L. Darie og P. Biström, som fullmektiger, saksøkte, SØKNAD om opphevelse av tre vedtak fra Parlamentet vedrørende tildeling av kontrakten for transporttjenester for medlemmer av Europaparlamentet i Brussel, RETTEN (sjette avdeling), sammensatt av S. Frimodt Nielsen, president, F. Dehousse og A.M. Collins (referent), dommere, rettssekretær: L. Grzegorczyk, administrator, under henvisning til den skriftlige prosedyren og etter rettsmøtet 23. april 2015, avgir følgende dom Begrunnelse Bakgrunn for tvisten 1. Den 8. mai 2012 offentliggjorde Europaparlamentet en kunngjøring om anbudsinfordring INLO.AO-2012-008-LUX-UTP-02 med tittelen «Transport for medlemmer av Europaparlamentet i Brussel» (JO 2012/S 88-143608) i forbindelse med en åpen anbudsprosedyre.

2I henhold til kunngjøringen om kontrakt utgjorde kontraktens omfang ca. 3 050 kjøretøytimer per uke i ca. 26 uker per år, og ca. 675 kjøretøytimer per uke i ca. syv uker per år. Den totale verdien av kontrakten (ekskl. mva.) ble anslått til mellom 10 000 000 og 12 000 000 euro, for en periode på maksimalt fire år.

3I henhold til kunngjøringen skulle kontrakten tildeles det økonomisk mest fordelaktige tilbudet, vurdert i henhold til følgende kriterier: pris (60 poeng), relevansen av den foreslåtte organisasjonen for forvaltning av kontrakten (20 poeng), foreslåtte miljøtiltak (10 poeng) og forvaltning og utvikling av menneskelige ressurser (10 poeng).

4Det ble kun innlevert to anbud: det ene fra Direct Way og Directway Worldwide, søkerne, og det andre fra TMS Limousine. 5. Anbudet fra TMS Limousine ble rangert som nummer én, med totalt 83,43 poeng. Dette anbudet foreslo blant annet en pris på 38,90 euro per time. Søkernes anbud ble rangert som nummer to, med totalt 80,25 poeng. Prisen som ble foreslått i deres anbud var 34,34 euro per time, for totalt 123 000 kjøretimetimer per år.

6Ved brev av 3. september 2012 underrettet Parlamentet søkerne om at det hadde besluttet å avslutte den åpne anbudsprosedyren og at det hadde til hensikt å innlede en forhandlingsprosedyre, med den begrunnelse at anbudene som var innlevert i forbindelse med den tidligere prosedyren, var «uakseptable i lys av tildelingskriteriene, særlig de foreslåtte prisene, som [var] for høye i forhold til verdien angitt i kunngjøringen». Beslutningen om å avslutte den første prosedyren ble kunngjort i en kunngjøring publisert 2. oktober 2012 (EUT 2012/S 189-310052).

7Ved brev av 20. september 2012 oppfordret Parlamentet søkerne og TMS Limousine til å avgi tilbud i forbindelse med anbudsinfordringen INLO.AO-2012-018-LUX-UTP-05, med tittelen «Transport for medlemmer av Europaparlamentet i Brussel», i forbindelse med en ikke-offentliggjort forhandlingsprosedyre. Karakteristikkene ved denne anbudsinfordringen var i det vesentlige de samme som ved den forrige anbudsinfordringen, særlig med hensyn til kontraktens anslåtte verdi, omfanget og tildelingskriteriene, nemlig prisen og de tre kvalitative kriteriene nevnt i punkt 3 ovenfor.

8I forhandlingsprosedyren opprettholdt de to anbudsgiverne i hovedsak de anbudene de opprinnelig hadde avgitt. TMS Limousine foreslo imidlertid en lavere pris, fastsatt til 36,15 euro per time, mens søkerne foreslo samme pris som tidligere, 34,34 euro per time. 9. Deretter ble det avholdt to møter mellom Parlamentet og hver av anbudsgiverne, hvoretter søkerne økte den foreslåtte prisen noe, til 34,63 euro per time, mens TMS Limousine reduserte den foreslåtte prisen til 34,95 euro per time.

10Ved e-post av 21. desember 2012 og ved rekommandert brev av 3. januar 2013 underrettet Parlamentet søkerne om at det hadde besluttet å avvise deres anbud med den begrunnelse at det ikke var ansett som det økonomisk mest fordelaktige anbudet («avvisningsvedtaket»). Søkernes anbud ble rangert som nummer to, med 85,39 poeng. I tillegg ble søkerne informert om at Parlamentet hadde besluttet å tildele kontrakten til TMS Limousine, som hadde oppnådd 87,99 poeng («tildelingsbeslutningen»). Til slutt informerte Parlamentet søkerne om at de kunne be om ytterligere informasjon om grunnene til at deres anbud var blitt avvist, egenskapene og fordelene ved det vinnende anbudet samt navnet på den vinnende anbudsgiveren. Saksøkerne ba om slik ytterligere informasjon via e-post av 26. desember 2012. 11. Den 8. januar 2013 offentliggjorde Parlamentet en kunngjøring om tildeling av kontrakt (EUT 2013/S 5-4640). 12. Den 10. januar 2013 sendte Parlamentet søkerne, via e-post og med rekommandert brev, sitt svar på deres e-post av 26. desember 2012, der det ga dem detaljer om vurderingen av hvert tildelingskriterium for hvert av anbudene, samt opplyste om den endelige prisen som den valgte anbudsgiveren hadde foreslått (nemlig 34,95 euro per time). Prosedyre og påstander

13Ved søknad inngitt til domstolens justissekretariat 1. mars 2013 anla saksøkerne denne sak, og gjorde i hovedsak gjeldende at domstolen bør: – oppheve Parlamentets vedtak av 3. september 2012 om å avslutte kontrakttildelingsprosedyren i «åpen» form; – oppheve Parlamentets beslutning av 20. september 2012 om å innlede en kontraktsinngåelsesprosedyre i form av en «ikke-offentliggjort forhandlingsprosedyre»; – oppheve tildelingsbeslutningen; – erklære kontrakten med den valgte anbudsgiveren ugyldig; – tilkjenne saksøkerne erstatning; – pålegge Parlamentet å betale saksomkostningene. 14. Parlamentet gjør gjeldende at Retten bør: – avvise søksmålet om annullering av beslutningen av 3. september 2012 om å avslutte den åpne prosedyren og beslutningen av 20. september 2012 om å innlede den forhandlede prosedyren som uantagelig; – avvise søksmålet mot tildelingsbeslutningen som ubegrunnet; – avvise kravet om å få kontrakten erklært ugyldig; – avvise kravet om erstatning; – pålegge saksøkerne å betale saksomkostningene.

15På forslag fra referendaren besluttet Retten (sjette avdeling) å innlede den muntlige fasen av saken og ba, i forbindelse med de prosessuelle tiltakene fastsatt i artikkel 64 i prosessreglene for Retten av 2. mai 1991, partene om å oppgi datoen da saksøkerne mottok Parlamentets meddelelse av 10. januar 2013.

16Som svar på denne anmodningen opplyste saksøkerne at de hadde mottatt denne meddelelsen via e-post 10. januar 2013, men at de ikke kunne oppgi den nøyaktige datoen da de mottok den som rekommandert brev. 17. Partene fremførte muntlige innlegg og besvarte spørsmålene fra Retten under rettsmøtet 23. april 2015. Under rettsmøtet bekreftet saksøkerne, som svar på et skriftlig spørsmål fra Retten, at de ikke formelt søkte om opphevelse av Parlamentets beslutning, som ble meddelt via e-post 21. desember 2012 og også ved rekommandert brev 3. januar 2013, om å avvise deres anbud. Rettslige spørsmål Saksanlegg 18. Parlamentet gjør gjeldende at søksmålet mot vedtakene om å avslutte den åpne prosedyren og innlede forhandlingsprosedyren ikke kan tas til behandling, med den begrunnelse at fristen for å reise søksmål var utløpt. Når det gjelder spørsmålet om søksmålet mot tildelingsprosedyren kan tas til behandling, nøyer Parlamentet seg med å opplyse at det overlater dette spørsmålet til domstolens skjønn.

19Saksøkerne bestrider denne innvendingen om at saken ikke kan tas til behandling. I hovedsak hevder de at tildeling av en offentlig kontrakt er en kompleks prosess der den oppdragsgivende myndighet kan finne det nødvendig å treffe mellomliggende beslutninger for å forberede kontrakten for tildeling. I denne prosessen vil det kanskje ikke umiddelbart fremgå at en beslutning er uregelmessig, men dette kan avdekkes ved beslutninger som treffes senere. Etter søkernes oppfatning var det først tildelingsbeslutningen, og nærmere bestemt meddelelsen av 10. januar 2013 om grunnene til at deres anbud ble avvist, som avslørte uregelmessigheten i de tidligere beslutningene. Det fremgår av denne meddelelsen at prisen som ble foreslått av den valgte anbudsgiveren, var høyere enn den som opprinnelig ble foreslått av søkerne i den prosedyren som ble avbrutt. Saksøkerne, som hadde tilbudt en høyere pris enn den anslåtte verdien som var angitt i kunngjøringen om anbudskonkurransen, fastholder at de ikke hadde noen grunn til å betvile dette på forhånd. 20. Når det gjelder beslutningen om å avslutte den åpne prosedyren, er det, selv om den ikke var rettet til saksøkerne, ubestridt at Parlamentet underrettet saksøkerne om denne beslutningen ved rekommandert brev av 3. september 2012. I tillegg offentliggjorde Parlamentet en kunngjøring i EUT av 2. oktober 2012 om at den åpne prosedyren var blitt avbrutt. 21. Gitt søkernes status som deltakere i den åpne prosedyren, kunne beslutningen om å avslutte denne prosedyren påvirke deres rettsstilling og dermed utgjøre gjenstand for en annulleringssak. Det må imidlertid påpekes at beslutningen om å avslutte den åpne prosedyren, som fremgikk av brevet av 3. september 2012, ikke ble anfektet av søkerne før de anla den foreliggende sak 1. mars 2013.

22I henhold til artikkel 263 sjette ledd i TEUF skal annulleringssøksmål anlegges innen to måneder etter at tiltaket er offentliggjort, eller etter at det er meddelt saksøker, eller, i mangel av dette, fra den dag det ble kjent for sistnevnte, alt etter omstendighetene. Siden søksmålet om annullering åpenbart er anlagt for sent, er det åpenbart avvist, i den grad det er rettet mot vedtaket i brevet av 3. september 2012. 23. Ingen av argumentene som saksøkerne har fremført, kan sette denne konklusjonen i tvil. Det påhviler særlig saksøkerne, innen rimelig tid etter at de ble gjort kjent med eksistensen av denne avgjørelsen, å be Parlamentet om å oversende dem den fullstendige teksten til avgjørelsen eller, i mangel av dette, all nødvendig informasjon, for å skaffe seg nøyaktig kunnskap om innholdet og begrunnelsen for avgjørelsen, slik at de effektivt kan utøve sin rett til å reise sak (se i denne forbindelse dommen av 20. november 2011 i saken Evropaïki Dynamiki mot EIB, T‑461/08, ECR, EU:T:2011:494, avsnitt 107).

24Saksøkerne fremsatte faktisk ikke en slik anmodning til Parlamentet. Følgelig er det foreliggende søksmål om annullering for sent innlevert i den grad det er rettet mot vedtaket om å avslutte den åpne prosedyren. 25. Når det gjelder vedtaket om å innlede forhandlingsprosedyren, som ble meddelt saksøkerne ved rekommandert brev av 20. september 2012, må Retten av egen drift undersøke om den kan utgjøre gjenstand for en annulleringssak i henhold til artikkel 263 i TEUF, selv om Parlamentet ikke bestrider sakens antagelighet på dette grunnlaget, ettersom en motsatt konklusjon ville utgjøre en absolutt hindring for saksbehandlingen.

26Det er fast rettspraksis at bare en foranstaltning hvis rettsvirkninger er bindende for saksøkerne og som kan påvirke deres interesser ved å medføre en konkret endring i deres rettsstilling, er en handling eller

avgjørelse

som kan være gjenstand for en annulleringssøksmål i henhold til artikkel 263 i TEUF (se dom av 8. oktober 2008 i Sogelma mot EAR , T‑411/06, ECR, EU:T:2008:419, avsnitt 85 og den der siterte rettspraksis).

27Som hovedregel har en beslutning om å gjennomføre en anbudsprosedyre ingen negative virkninger, ettersom den ikke gjør annet enn å gi interesserte parter muligheten til å delta i prosedyren og avgi et anbud (dom i Sogelma mot EAR , sitert i punkt 26 ovenfor, EU:T:2008:419, avsnitt 86). I den foreliggende saken, da søkerne deltok i forhandlingsprosedyren, kan beslutningen om å innlede denne prosedyren ikke ha hatt negative konsekvenser for dem.

28Videre bør det bemerkes at selv om forhandlingsprosedyren kun kan innledes under spesifikke omstendigheter, slik som når uregelmessige eller uakseptable anbud er innlevert som svar på en åpen prosedyre som er fullført, som fastsatt i artikkel 127(1)(a) i Kommisjonsforordning (EF, Euratom) nr. 2432/2002 av 23. desember 2002 om gjennomføringsbestemmelser til rådsforordning (EF, Euratom) nr. 1605/2002 om finansforordningen for De europeiske fellesskapers alminnelige budsjett (EUT 2002 L 357, s. 1; «gjennomføringsbestemmelsene»), forblir det likevel et faktum at den utgjør en selvstendig prosedyre som skiller seg fra enhver annen anbudsprosedyre og særlig fra den åpne prosedyren, i henhold til artikkel 91 i rådsforordning (EF, Euratom) nr. 1605/2002 av 25. juni 2002 om finansforordningen for De europeiske fellesskapers generelle budsjett (EUT 2002 L 248, s. 1; «finansforordningen») (kjennelse av 16. desember 2009 i Bull m.fl. mot Kommisjonen , T‑333/08, EU:T:2009:514, avsnitt 14).

29I lys av det ovenstående må det fastslås at saksøkerne ikke har rett til å bestride beslutningen om å innlede forhandlingsprosedyren, som ble meddelt dem ved rekommandert brev av 20. september 2012. 30. Selv om Parlamentet ikke har gjort gjeldende at søksmålet er avvist fordi det er rettet mot tildelingsvedtaket på grunn av at det også er for sent innlevert, ettersom en slik konstatering ville utgjøre en absolutt hindring for saksbehandlingen, er det opp til Retten å undersøke søksmålets antagelighet på eget initiativ, i henhold til artikkel 113 i prosessreglene for Retten av 2. mai 1991 (se i denne forbindelse dommene av 15. juni 1993 i Matra mot Kommisjonen , C‑225/91, ECR, EU:C:1993:239, avsnitt 11–13, og av 15. september 2011 i CMB og Christof mot Kommisjonen , T‑407/07, EU:T:2011:477, avsnitt 74).

31Det fremgår klart av ordlyden i sjette ledd i artikkel 263 i TEUF at kriteriet om den dag en foranstaltning ble kjent for en saksøker, som utgangspunkt for fristen for å anlegge sak, er underordnet kriteriene om offentliggjøring eller underretning om foranstaltningen (dom av 11. mars 2009 i TF1 mot Kommisjonen , T‑354/05, ECR, EU:T:2009:66, avsnitt 33).

32I den forbindelse bør det påpekes at saksøkerne ikke er adressater for tildelingsvedtaket, selv om dette vedtaket er nært knyttet til avslagsvedtaket, som er rettet til dem. Tildelingsvedtaket ble følgelig ikke meddelt saksøkerne.

33Videre bør det bemerkes at tildelingsvedtaket ikke er en retsakt som i seg selv må offentliggjøres i EUT (se særlig finansforordningens artikkel 90 nr. 1 og gjennomføringsbestemmelsene artikkel 118).

34En slik beslutning er heller ikke en retsakt som, i henhold til den berørte institusjonens faste praksis, offentliggjøres i EUT. I motsetning til de situasjonene som er omtalt i rettspraksis om underretningsplikten (dom av 19. juni 2009 i saken Qualcomm mot Kommisjonen , T‑48/04, Sml. EU:T:2009:212, avsnitt 43–58) og om praksis for offentliggjøring (dommer av 15. juni 2005 i Olsen mot Kommisjonen , T‑17/02, ECR, EU:T:2005:218, avsnitt 72–87, og i TF1 mot Kommisjonen , nevnt i avsnitt 31 ovenfor, EU:T:2009:66, avsnitt 34–36), bør det presiseres at tildelingsbeslutningen i den foreliggende saken ikke ble offentliggjort i EUT eller på internett. Parlamentet offentliggjorde bare, den 8. januar 2013, en kunngjøring om tildeling av kontrakt som inneholdt kortfattet informasjon som ikke gjorde det mulig for saksøkerne å utøve sin rett til å anlegge sak for EU-domstolene på en effektiv måte. Følgelig kan ikke denne datoen utgjøre den datoen da fristen begynte å løpe for å anlegge søksmål om annullering.

35I lys av det ovenstående er det hensiktsmessig å ta utgangspunkt i datoen da saksøkerne ble kjent med den omtvistede avgjørelsen. Det fremgår av den ovenfor redegjorte faktiske situasjonen at saksøkerne ble kjent med tilstedeværelsen av tildelingsvedtaket mellom 21. og 26. desember 2012, idet sistnevnte dato er den datoen da de ba Parlamentet om ytterligere opplysninger om vedtaket. På det tidspunktet hadde saksøkerne ikke nøyaktig kjennskap til innholdet og begrunnelsen for den aktuelle avgjørelsen, slik at de effektivt kunne utøve sin rett til å reise sak (se i denne forbindelse dommen i saken Evropaïki Dynamiki mot EIB, nevnt i punkt 23 ovenfor, EU:T:2011:494, punkt 107).

36Saksøkerne var først i stand til å utøve sin klagerett på en effektiv måte etter at de hadde mottatt Parlamentets meddelelse, som ble sendt via e-post og rekommandert brev 10. januar 2013. 37. Når det gjelder lovligheten av kunngjøringen av EU-rettsakter, er det i rettspraksis gjort klart at en

avgjørelse

er lovlig kunngjort forutsatt at den er meddelt den personen den er rettet til, og at sistnevnte er satt i stand til å gjøre seg kjent med den (kjennelse av 2. oktober 2014 i saken Page Protective Services mot EEAS , C‑501/13 P, EU:C:2014:2259, avsnitt 30), noe som innebar at gyldig kunngjøring kunne skje via e-post (kjennelse i Page Protective Services mot EEAS , EU:C:2014:2259, avsnitt 31 til 33). Den samme begrunnelsen kan anvendes i den foreliggende saken når det gjelder Parlamentets meddelelse av 10. januar 2013, der innholdet og begrunnelsen for tildelingsvedtaket ble offentliggjort.

38Det følger imidlertid av rettspraksis at sending av en e-post ikke nødvendigvis garanterer at den faktisk mottas av den personen den er adressert til. En e-post kan av tekniske årsaker ikke nå frem til vedkommende. Selv om en e-post faktisk når frem til den adresserte, er det dessuten ikke sikkert at den mottas samme dag som den ble sendt (dommen i Sogelma mot EAR, nevnt i punkt 26 ovenfor, EU:T:2008:419, avsnitt 77).

39I denne saken sendte Parlamentet sin meddelelse via e-post og som rekommandert brev den 10. januar 2013. Som angitt i punkt 16 ovenfor opplyste saksøkerne, i svar på et spørsmål fra Retten, at de ikke kunne oppgi den nøyaktige datoen da de mottok dokumentet med rekommandert post. De bekreftet imidlertid at de hadde mottatt e-posten av 10. januar 2013 samme dag og fremla en kopi av denne.

40Det følger av det ovenstående at søksmålet mot tildelingsvedtaket, som ble anlagt 1. mars 2013, kan tas til behandling, da det ble anlagt før utløpet av fristen på to måneder, pluss en standard frist for avstand på 10 dager, som fastsatt i artikkel 263 sjette ledd i TFEU.

41Under rettsmøtet uttrykte Parlamentet, i lys av at saksøkerne ikke formelt hadde anmodet om opphevelse av Parlamentets beslutning om å avvise deres anbud, forbehold om søksmålets antagelighet i den grad det var rettet mot tildelingsbeslutningen, og hevdet at saksøkerne kunne mangle rettslig interesse i å anlegge sak.

42Ettersom manglende rettslig interesse er en absolutt hindring for å reise sak, som EU-domstolene kan undersøke på eget initiativ, bør det bemerkes at ifølge fast rettspraksis er et søksmål om annullering anlagt av en fysisk eller juridisk person kun antatt i den grad vedkommende har en interesse i annullering av det omtvistede vedtaket. En slik interesse forutsetter at annullering av det omtvistede tiltaket i seg selv må kunne ha rettsvirkninger, og at søksmålet, dersom det vinner frem, sannsynligvis vil gi en fordel for den part som har anlagt det (dom av 23. mai 2014 i European Dynamics Luxembourg mot ECB, T‑553/11, EU:T:2014:275, avsnitt 94). 43. Når et anbud fra en anbudsgiver avslås fordi kontrakten tildeles den eneste andre anbudsgiveren etter en sammenligning av anbudene, er den avviste anbudsgiverens interesse i å reise sak mot tildelingsvedtaket ikke betinget av at vedtaket om avslag på anbudet oppheves.

44Dersom tildelingsvedtaket skulle bli annullert, ville det være opp til Parlamentet å treffe de nødvendige tiltak for å etterkomme en slik dom (se i denne forbindelse dommen i saken Evropaïki Dynamiki mot EIB, nevnt i punkt 23 ovenfor, EU:T:2011:494, avsnitt 66). I den foreliggende saken har saksøkerne en interesse i å reise sak om opphevelse av den omtvistede tildelingsbeslutningen for å bli gjenopprettet i tilstrekkelig grad til sin opprinnelige stilling av Parlamentet, i samsvar med forpliktelsen fastsatt i artikkel 266 i TEUF, noe som, der det er hensiktsmessig, kan skje ved økonomisk erstatning for det tap de har lidt, slik de for øvrig gjør gjeldende i den foreliggende saken.

45Under disse omstendighetene har saksøkerne en interesse i å reise sak mot tildelingsvedtaket, og deres søknad om opphevelse av dette vedtaket kan derfor tas til behandling. Sakens realitet

46Til støtte for søksmålet har saksøkerne fremført to anbringender, hvorav det første gjelder brudd på prinsippet om likebehandling av anbudsgivere, og det andre gjelder brudd på artikkel 127 nr. 1 bokstav a) i gjennomføringsreglene, som forbyr vesentlige endringer i de opprinnelige kontraktsvilkårene. Første anbringende, om brudd på likebehandlingsprinsippet – Partenes argumenter

47I sitt første anbringende gjør saksøkerne gjeldende at, forutsatt at den valgte anbudsgiverens pris anses som akseptabel i forhandlingsprosedyren, har Parlamentet brutt likebehandlingsprinsippet for anbudsgivere, ettersom saksøkerne hadde foreslått en noe lavere pris som ble ansett som uakseptabel av Parlamentet i den åpne prosedyren. Saksøkerne gjør derfor gjeldende at beslutningen om å avslutte den åpne anbudsprosedyren, beslutningen om å innlede en «ikke-offentliggjort forhandlingsprosedyre» og beslutningen om å tildele kontrakten må oppheves.

48Saksøkerne bemerker at Parlamentet i sitt brev av 3. september 2012 klart uttalte at det kun var de foreslåtte prisene som hadde begrunnet beslutningen om å avslutte den åpne prosedyren. Videre gjaldt forhandlingene som senere ble ført i den forhandlede prosedyren utelukkende anbudsprisen. Parlamentet ba aldri saksøkerne om å forbedre sine tekniske tilbud.

49Saksøkerne kritiserer Parlamentets opptreden, ettersom det til slutt aksepterte tilbudet fra en vellykket anbudsgiver til en høyere pris enn den prisen de tidligere hadde foreslått, selv om de kvalitative kravene var blitt redusert. I den forbindelse gjør de gjeldende at Parlamentet reduserte omfanget av tjenestene som skulle leveres, ved å redusere dem fra ca. 400 000 kjøretøytimer til ca. 300 000 kjøretøytimer for hele kontraktsperioden.

50I lys av det ovenstående hevder søkerne at Parlamentet brøt prinsippet om likebehandling av anbudsgivere og brøt artikkel 101 i finansforordningen og artikkel 127 nr. 1 bokstav a) i gjennomføringsreglene.

51I svaret bestrider saksøkerne Parlamentets argument om at de hadde misforstått omfanget av tjenestene som var fastsatt i anbudsinvitasjonen. I virkeligheten angir anbudsspesifikasjonene et tjenesteomfang som er betydelig høyere enn det som er angitt i kunngjøringen om kontrakt. I tilfelle av avvik har anbudsspesifikasjonene forrang fremfor kunngjøringen om kontrakt. Saksøkerne fastholder derfor at de estimerte tjenesteomfanget korrekt.

52Under rettsmøtet erkjente saksøkerne imidlertid, i svar på et spørsmål fra Retten, at de i utgangspunktet hadde overvurdert omfanget av tjenestene som skulle leveres, og at de som følge av dette hadde økt prisen de hadde foreslått under forhandlingsprosedyren noe.

53Saksøkerne erkjenner at de opprinnelige tekniske vilkårene i kontrakten ikke ble vesentlig endret. Følgelig hadde ikke Parlamentet, ifølge saksøkerne, rett til å tildele kontrakten til en høyere pris enn den det hadde ansett som uakseptabel i forbindelse med den åpne anbudsprosedyren.

54Til slutt gjør saksøkerne videre gjeldende, med hensyn til artikkel 101 i finansforordningen, at de ikke kritiserer Parlamentet for manglende begrunnelse, men for å ha gitt uriktige begrunnelser, ettersom det anbudet de hadde avgitt i den åpne anbudsprosedyren ikke var uakseptabelt. 55. Parlamentet bestrider saksøkernes argumenter. – Rettens vurdering

56Det bør innledningsvis bemerkes at saksøkernes klager må vurderes utelukkende i den grad de søker å underbygge annulleringssøksmålet som er rettet mot tildelingsvedtaket, ettersom annulleringssøksmålet er blitt erklært uantagelig i den grad det er rettet mot de andre vedtakene (se punkt 20 til 45 ovenfor).

57I henhold til en fast rettspraksis er fristen for å anlegge søksmål fastsatt i artikkel 263 sjette ledd i TEUF et spørsmål av allmenn interesse, og en streng anvendelse av EU-reglene om prosessuelle frister tjener kravet om rettssikkerhet og behovet for å unngå enhver diskriminering eller vilkårlig behandling i rettspleien (kjennelser i Page Protective Services mot EEAS, sitert i punkt 37 ovenfor, EU:C:2014:2259, avsnitt 21 og 37, og av 5. februar 2010 i Pro humanum mot Kommisjonen , T‑319/09, EU:T:2010:29, avsnitt 7). 58. Å godta at en saksøker i en sak om opphevelse av en

avgjørelse

kan påberope seg uregelmessigheter ved en tidligere retsakt som han kunne ha søkt opphevet, ville nemlig gjøre det mulig å indirekte bestride tidligere avgjørelser som ikke ble anfektet innenfor den fristen for å reise sak som er fastsatt i artikkel 263 i TEUF, og dermed omgå denne fristen (se i denne retning dommen av 29. juni 1995 i Spania mot Kommisjonen , C‑135/93, Sml., EU:C:1995:201, avsnitt 17).

59I den foreliggende sak må det fastslås at saksøkernes argumenter vedrørende godkjennelse som tildelingskriterier av anbudene som ble inngitt i forbindelse med en åpen prosedyre som tidligere er avsluttet, ikke kan tas i betraktning av Domstolen i dens vurdering av søksmålet om opphevelse av tildelingsbeslutningen som ble truffet ved avslutningen av en forhandlingsprosedyre som utgjør en selvstendig prosedyre adskilt fra enhver annen kontrakttildelingsprosedyre (kjennelse i Bull m.fl. mot Kommisjonen, sitert i punkt 28 ovenfor, EU:T:2009:514, avsnitt 14). Som nevnt ovenfor ville enhver annen konklusjon gi saksøkerne mulighet til å sette spørsmålstegn ved beslutningen om avslutning av den åpne prosedyren, som, ettersom den ikke ble anfektet innen den fastsatte fristen, er blitt endelig overfor dem som kunne ha anfektet den (dom av 15. februar 2001 i Nachi Europe, C‑239/99, ECR, EU:C:2001:101, avsnitt 37).

60Det samme gjelder de argumentene som saksøkerne fremfører for å bestride innholdet i tildelingsvedtaket, i den grad de utelukkende er basert på den påståtte uregelmessigheten i vedtaket om å avslutte den åpne anbudsprosedyren. I den forbindelse hevder saksøkerne i punkt 45 i søknaden at denne prosedyren ikke kunne avsluttes på riktig måte med den begrunnelse at anbudene var uakseptable. Siden det imidlertid allerede er fastslått ved beslutningen om å avslutte den åpne anbudsprosedyren at anbudene var uakseptable, kan dette ikke lenger settes i tvil ved hjelp av en søksmål om opphevelse av tildelingsbeslutningen. 61. Følgelig kan spørsmålet om hvorvidt Parlamentet med rette støttet seg på at de mottatte anbudene var uakseptable for å begrunne sin beslutning om å avslutte den åpne anbudsprosedyren, ikke undersøkes i forbindelse med denne saken. Uten å ta stilling til gyldigheten av den konklusjonen som Parlamentet kom til ved avslutningen av den åpne anbudsprosedyren (nemlig at de mottatte anbudene var uakseptable), vil Retten derfor nøye seg med å vurdere om denne konklusjonen kan ha noen som helst virkning i forbindelse med forhandlingsprosedyren.

62I henhold til finansforordningens artikkel 89 nr. 1 skal alle offentlige kontrakter som helt eller delvis finansieres over EU-budsjettet, være i samsvar med prinsippene om åpenhet, forholdsmessighet, likebehandling og ikke-diskriminering.

63Det er fast rettspraksis at likebehandlingsprinsippet innebærer at sammenlignbare situasjoner ikke må behandles forskjellig, og at ulike situasjoner ikke må behandles på samme måte, med mindre en slik behandling er objektivt begrunnet (dom av 11. juni 2014 i Communicaid Group mot Kommisjonen, T‑4/13, EU:T:2014:437, avsnitt 50).

64På området for offentlige anskaffelser er den oppdragsgivende myndighet særlig forpliktet til å sikre likebehandling og dermed like muligheter for alle anbudsgivere i alle faser av prosedyren. På samme måte innebærer likebehandlingsprinsippet at anbudsgiverne må være på lik fot både når de utarbeider sine anbud og når disse anbudene vurderes av den oppdragsgivende myndigheten (dom i Communicaid Group mot Kommisjonen, nevnt i punkt 63 ovenfor, EU:T:2014:437, avsnitt 51). 65. Dette innebærer nærmere bestemt at tildelingskriteriene må være formulert i anbudsspesifikasjonene eller i kunngjøringen om kontrakt på en slik måte at alle rimelig informerte anbudsgivere som utviser vanlig aktsomhet, kan tolke dem på samme måte, og at disse kriteriene ved vurderingen av anbudene skal anvendes på en objektiv og ensartet måte overfor alle anbudsgivere (dom i Communicaid Group mot Kommisjonen , nevnt i punkt 63 ovenfor, EU:T:2014:437, avsnitt 52).

66Domstolen mener at saksøkerne ikke har godtgjort i henhold til den rettslige standard som kreves at disse prinsippene ble brutt av Parlamentet.

67For det første må det tas i betraktning at det ifølge rettspraksis, selv om forhandlingsprosedyren kun kan innledes av den oppdragsgivende myndighet i spesifikke situasjoner, slik som når det er innlevert uregelmessige eller uakseptable tilbud som svar på en åpen prosedyre som er fullført, som fastsatt i artikkel 127 nr. 1 bokstav a) i gjennomføringsreglene, er det likevel et faktum at det er en selvstendig prosedyre, atskilt fra enhver annen kontrakttildelingsprosedyre og særlig fra den åpne prosedyren (kjennelse i Bull m.fl. mot Kommisjonen, sitert i punkt 28 ovenfor, EU:T:2009:514, punkt 14). 68. Rettspraksis har også slått fast at etter at en anbudsprosedyre er annullert, er denne prosedyren avsluttet, og den oppdragsgivende myndigheten står helt fritt til å avgjøre hvilke videre tiltak som skal iverksettes (dom i Sogelma mot EAR , sitert i punkt 26 ovenfor, EU:T:2008:419, punkt 136).

69Saksøkerne har ikke fremført noe argument som kan føre til den konklusjon at det forelå et brudd på prinsippet om likebehandling av anbudsgivere under forhandlingsprosedyren. Som Parlamentet med rette gjør gjeldende, er det ikke mulig å sammenligne prisen som saksøkerne foreslo under den åpne prosedyren med prisen som de valgte anbudsgiverne foreslo under forhandlingsprosedyren, ettersom de to prosedyrene er atskilte.

70Videre ville det i sammenheng med to forskjellige prosedyrer være ulogisk å anse den prisen som søkerne foreslo under den første prosedyren, og som førte til at den oppdragsgivende myndigheten konkluderte med at tilbudene var uakseptable, som en maksimumsgrense som ikke kunne overskrides under en annen prosedyre av en annen art.

71Det kunne ha foreligget diskriminering i den foreliggende sak dersom den oppdragsgivende myndighet, i sammenheng med den samme prosedyren, nemlig den forhandlede prosedyren, faktisk hadde behandlet lignende tilbud fra anbudsgiverne på en annen måte. Saksøkerne fremsetter imidlertid ikke en slik påstand.

72For det andre, selv om man skulle anta at søkernes situasjon under den åpne prosedyren kunne anses som sammenlignbar med den valgte anbudsgiverens situasjon under den forhandlede prosedyren, quod non, er pris bare ett av fire tildelingskriterier i sammenheng med en tildeling basert på det økonomisk mest fordelaktige anbudet. Følgelig står den oppdragsgivende myndighet fritt til å tildele kontrakten til en anbudsgiver som tilbyr en høy pris, men hvis anbud er av høyere kvalitet, sett i lys av de andre angitte tildelingskriteriene, noe som var tilfellet her. Det bør faktisk bemerkes at søkerne ikke benekter at den valgte anbudsgiverens tilbud var av høyere kvalitet enn deres, sett i lys av tildelingskriteriene. 73. Følgelig må klagen om brudd på likebehandlingsprinsippet avvises. 74. Ingen av de øvrige argumentene som klageren har fremført, kan endre denne konklusjonen. 75. Argumentet om at forhandlingene utelukkende gjaldt anbudsprisen, er ubegrunnet. Det fremgår av referatene fra møtene 13. og 28. november 2012 at forhandlingene også omfattet, særlig, egenskapene til de anvendte kjøretøyene (nemlig hybridbiler).

76Det samme gjelder argumentet om at Parlamentet reduserte de kvalitative kravene og omfanget av tjenestene som skulle leveres, ved å redusere antall kjøretøytimer fra 400 000 til 300 000. Dette argumentet bygger på en misforståelse fra søkernes side, slik det fremgår særlig av referatet fra forhandlingsmøtet 28. november 2012, og slik søkerne erkjente under rettsmøtet (se punkt 52 ovenfor). Følgelig er det ikke nødvendig å avgjøre om anbudsspesifikasjonene, i tilfelle av motstrid, må ha forrang foran kunngjøringen om kontrakt, slik søkerne hevder. I tillegg bør det bemerkes at saksøkerne i sitt svar erkjenner at de tekniske vilkårene (bortsett fra tjenestevolumet) ikke ble endret. 77. Retten mener videre at argumentene vedrørende den påståtte overtredelsen av artikkel 101 i finansforordningen og artikkel 127 nr. 1 bokstav a) i gjennomføringsbestemmelsene ikke kan godtas.

78I den grad saksøkerne kritiserer Parlamentet for å ha overtrådt disse bestemmelsene ved å gi en uriktig redegjørelse for begrunnelsen for beslutningene om å avslutte den åpne prosedyren og innlede forhandlingsprosedyren, kan disse argumentene ikke godtas, av de grunner som er angitt i punkt 20 til 29 ovenfor. I den grad disse argumentene er rettet mot tildelingsbeslutningen og i det vesentlige ligner argumentene som er behandlet i punkt 63 til 76 ovenfor, må de avvises av de samme grunnene som er angitt i disse punktene.

79I lys av det ovenstående må det første anbringendet avvises som delvis uantagelig og delvis ubegrunnet. Andre anbringende, om at de opprinnelige kontraktsvilkårene ble vesentlig endret – Partenes argumenter

80Med sitt andre anbringende gjør saksøkerne gjeldende at Parlamentet, ved å tildele kontrakten til en høyere pris enn den som tidligere var blitt ansett som uakseptabel (nemlig 34,95 euro per time tilbudt av den valgte anbudsgiveren, i stedet for de 34,45 euro per time som saksøkerne opprinnelig hadde foreslått), vesentlig endret de opprinnelige kontraktsvilkårene, i strid med gjennomføringsreglenes artikkel 127 nr. 1 bokstav a. 81. Ifølge saksøkerne kan bruk av forhandlingsprosedyren, i henhold til rettspraksis, ikke gi anledning til å endre de opprinnelige kontraktsvilkårene vesentlig. 82. Parlamentet gjør gjeldende at det andre anbringendet må avvises som helt grunnløst. – Rettens vurdering

83I henhold til gjennomføringsreglene artikkel 127 nr. 1 bokstav a kan oppdragsgivere benytte forhandlingsprosedyren etter å ha offentliggjort en kunngjøring om kontrakt, uavhengig av det anslåtte beløpet, dersom det er innkommet anbud som er uregelmessige eller uakseptable, særlig med henvisning til utvelgelses- eller tildelingskriteriene, som svar på en åpen eller begrenset prosedyre eller en konkurransedyktig dialog som er fullført, forutsatt at de opprinnelige kontraktsvilkårene som angitt i dokumentene knyttet til anbudsinvitasjonen nevnt i artikkel 130 i gjennomføringsreglene ikke endres vesentlig, uten at dette berører anvendelsen av artikkel 127 nr. 2 i disse reglene.

84For så vidt angår denne anførselen, er den eneste påståtte vesentlige endringen av vilkårene som må undersøkes, den som gjelder prisen. I svarfasen trakk saksøkerne tilbake den andre delen av denne anførselen, som gjaldt tjenestevolumet, og uttalte også at de ikke fastholdt at Parlamentet hadde endret de tekniske vilkårene i kontrakten. Videre er, som forklart i punkt 52 og 76 ovenfor, saksøkernes argumenter vedrørende en påstått endring i tjenestevolumet basert på en misforståelse fra deres side. 85. Etter saksøkernes oppfatning er den vesentlige endringen i de opprinnelige kontraktsvilkårene en følge av at Parlamentet tildelte kontrakten til en høyere pris enn den prisen de opprinnelig hadde foreslått og som var blitt ansett som uakseptabel. 86. Dette argumentet kan ikke godtas.

87For det første benekter ikke saksøkerne at den totale estimerte verdien av kontrakten forble uendret, på mellom 10 000 000 og 12 000 000 euro, for en periode på maksimalt fire år.

88For det andre tyder verken artikkel 127 nr. 1 bokstav a) i gjennomføringsreglene eller artikkel 130 i gjennomføringsreglene (som artikkel 127 nr. 1 bokstav a) henviser til) på at prisen foreslått av en av anbudsgiverne i den åpne anbudsprosedyren må anses som en opprinnelig kontraktsvilkår som ikke må endres vesentlig. Tvert imot åpner artikkel 130 i gjennomføringsreglene for den oppfatning at de opprinnelige kontraktsvilkårene særlig omfatter utelukkelses- og utvelgelseskriteriene, tildelingskriteriene og deres vekting, samt de tekniske spesifikasjonene. Saksøkerne hevder imidlertid ikke at det har skjedd en vesentlig endring av disse faktorene.

89For det tredje ville det, av de grunner som er angitt i punkt 67 til 72 ovenfor, være ulogisk å anse den prisen som søkerne foreslo i den åpne anbudsprosedyren, som en maksimumsgrense som ikke kunne overskrides i en særskilt prosedyre, særlig når kontrakten tildeles det økonomisk mest fordelaktige tilbudet (nemlig etter en vurdering som også omfatter kvalitetskriterier og derfor ikke er begrenset til den foreslåtte prisen). 90. Rettspraksisen som saksøkerne har henvist til, støtter ikke deres andre anbringende, da den gjelder faktiske og rettslige omstendigheter som ikke er sammenlignbare med omstendighetene i den foreliggende sak. 91. Dommen av 19. juni 2008 i saken pressetext Nachrichtenagentur (C‑454/06, ECR, EU:C:2008:351) gjaldt endring av en offentlig kontrakt under dens løpetid av nasjonale myndigheter i lys av bestemmelsene i rådsdirektiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige tjenestekontrakter (EFT 1992 L 209, s. 1). I henhold til rettspraksis kan reglene eller prinsippene som er fastsatt i eller avledet av disse direktivene, påberopes overfor EU-administrasjonen selv om direktivene om tildeling av offentlige tjenestekontrakter ikke gjelder for offentlige kontrakter inngått av EU-administrasjonen, når de i seg selv fremstår som et konkret uttrykk for grunnleggende regler i traktaten og generelle rettsprinsipper som er direkte anvendelige på EU-administrasjonen (dom av 12. desember 2012 i saken Evropaïki Dynamiki mot EFSA, T‑457/07, EU:T:2012:671). 92. Bestemmelsene i direktiv 92/50 som var omtvistet, var imidlertid ikke sammenlignbare med artikkel 127 nr. 1 bokstav a) i gjennomføringsreglene. Dommen i pressetext Nachrichtenagentur, som er sitert i punkt 91 ovenfor (EU:C:2008:351), er derfor ikke relevant for den foreliggende tvisten. Uansett må det påpekes at endringene i kontrakten under dens løpetid var av en annen art enn den endringen som saksøkerne påberoper seg i den foreliggende saken.

93De samme betraktningene gjelder dommen av 4. juni 2009 i saken Kommisjonen mot Hellas (C‑250/07, ECR, EU:C:2009:338), som gjelder en påstått endring i de tekniske spesifikasjonene mellom to anskaffelsesprosedyrer og bestemmelsene i rådsdirektiv 93/38/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige oppdrag innenfor vann-, energi-, transport- og telekommunikasjonssektorene (EFT 1993 L 199, s. 84), som igjen ikke kan sammenlignes med artikkel 127 nr. 1 bokstav a) i gjennomføringsreglene. 94. Følgelig tillater ikke disse dommene den konklusjon at tildeling av en kontrakt i en forhandlingsprosedyre til en vellykket anbudsgiver som foreslår en høyere pris enn den som er foreslått av en annen anbudsgiver i en åpen prosedyre, uunngåelig medfører en vesentlig endring av de opprinnelige kontraktsvilkårene, i strid med artikkel 127 nr. 1 bokstav a) i gjennomføringsreglene.

95I lys av det ovenstående må det andre anbringendet avvises som ubegrunnet. Anmodningen om at kontrakten skal erklæres ugyldig – Partenes argumenter

96Saksøkerne ber Domstolen om å erklære at kontrakten inngått med den valgte anbudsgiveren er ugyldig på grunn av de påståtte grunnleggende manglene.

97Til støtte for denne anmodningen påberoper saksøkerne seg artikkel 116 nr. 1 andre ledd i forordning (EU, Euratom) nr. 966/2012 av 25. oktober 2012 om finansregler for Unionens generelle budsjett og om oppheving av rådsforordning nr. 1605/2002 (EUT 2012 L 298, s. 1), artikkel 166 nr. 2 i Kommisjonens delegerte forordning (EU) nr. 1268/2012 av 29. oktober 2012 om gjennomføringsbestemmelser til forordning nr. 966/2012 (EUT 2012 L 362, s. 1), Rådsdirektiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og andre forskrifter vedrørende anvendelse av klageprosedyrer ved tildeling av offentlige vare- og bygge- og anleggskontrakter (EUT 1989 L 395, s. 33) og EU-domstolens rettspraksis. 98. Parlamentet fastholder at det ikke forelå noen uregelmessighet fra dets side ved tildelingen av kontrakten, og at kravet om å få kontrakten erklært ugyldig derfor er åpenbart grunnløst. – Domstolens vurdering

99Ettersom det første og det andre anbringendet er avvist som delvis uantagelig og delvis grunnløst, må også kravet om å få kontrakten med den valgte anbudsgiveren erklært ugyldig avvises. Kravet om erstatning – Partenes anførsler 100. Når det gjelder kravet om erstatning for den påførte skaden, gjør saksøkerne gjeldende at dersom det de hevder er Parlamentets ulovlige opptreden ikke hadde funnet sted, ville deres anbud vært det økonomisk mest fordelaktige. De ville derfor hatt en reell sjanse til å få kontrakten, til tross for at den oppdragsgivende myndighet har myndighet til å avstå fra å tildele en kontrakt. I lys av den anslåtte fortjenestemarginen (nemlig 1,9 euro per time) og det anslåtte tjenestevolumet (105 000 timer per år) hevder saksøkerne at den påførte skaden utgjør 199 500 euro per år. I svarfasen oppgir saksøkerne at deres tap av fortjeneste utgjør 217 161,7 euro per år, eller 868 646,8 euro over hele kontraktsperioden. 101. Parlamentet fastholder at erstatningssøksmålet må avvises som ubegrunnet. – Rettens konklusjoner

102I henhold til artikkel 340 andre ledd i TEUF skal «Unionen, i tilfeller av ansvar utenfor kontrakt, i samsvar med de generelle prinsipper som er felles for medlemsstatenes lovgivning, erstatte skade forårsaket av dens institusjoner eller tjenestemenn i tjenesteutøvelsen».

103I samsvar med rettspraksis må en rekke vilkår være oppfylt for at Den europeiske union skal pådra seg utenforskontraktsrettslig ansvar etter artikkel 340 nr. 2 i TEUF for ulovlig opptreden fra institusjonenes side: institusjonens opptreden må være ulovlig, det må være påført faktisk skade, og det må foreligge en årsakssammenheng mellom opptredenen og den påståtte skaden (dommer av 11. juli 1997 i Oleifici Italiani mot Kommisjonen , T‑267/94, ECR, EU:T:1997:113, avsnitt 20, og av 9. september 2008 i MyTravel mot Kommisjonen , T‑212/03, ECR, EU:T:2008:315, avsnitt 35). Vilkåret om at det foreligger en ulovlig handling fra EU-institusjonenes side forutsetter at det foreligger et tilstrekkelig alvorlig brudd på en rettsregel som har til formål å gi enkeltpersoner rettigheter (dom i MyTravel mot Kommisjonen , EU:T:2008:315, avsnitt 29).

104Da disse vilkårene er kumulative, må erstatningskravet avvises, uten at det er nødvendig å vurdere de øvrige vilkårene, i lys av rettens konklusjon om at parlamentets opptreden ikke var ulovlig.

105I lys av det ovenstående må søksmålet avvises i sin helhet. Saksomkostninger

106I henhold til artikkel 134 nr. 1 i prosessreglene for Retten skal den tapende part pålegges å betale saksomkostningene dersom dette er begjært i den vinnende parts prosesskriv. Da saksøkerne har tapt saken, må de pålegges å betale saksomkostningene, i samsvar med Parlamentets påstand. Konklusjon På denne bakgrunn UTFØRER RETTEN (sjette avdeling) herved følgende: 1. Saken avvises. 2. Direct Way og Directway Worldwide pålegges å betale saksomkostningene.