T-299/11: Uopplyst vekting av underkriterier og begrunnelse

62011TJ0299_EN Parter Konklusjon Parter I sak T‑299/11, European Dynamics Luxembourg SA, med hjemsted i Ettelbrück (Luxembourg), Evropaïki Dynamiki — Proigmena Systimata Tilepikoinonion Pliroforikis kai Tilematikis AE, med hjemsted i Athen (Hellas), European Dynamics Belgium SA, med hjemsted i Brussel (Belgia), i første omgang representert ved advokatene N. Korogiannakis og M. Dermitzakis, deretter ved advokat I. Ampazis, saksøkere, mot Kontoret for harmonisering i det indre marked (varemerker og design) (OHIM), representert ved N. Bambara og M. Paolacci, som fullmektiger, samt P. Wytinck og B. Hoorelbeke, advokater, saksøkte, SØKSMÅL, for det første om opphevelse av den

avgjørelse

som OHIM fattet i forbindelse med den åpne anbudskonkurransen AO/021/10, med tittelen «Ekstern tjenesteyting for program- og prosjektledelse og teknisk rådgivning innen informasjonsteknologi», og som ble meddelt saksøkerne ved brev av 28. mars 2011, om å rangere den første saksøkerens tilbud som nummer tre i «kaskademekanismen» med sikte på tildeling av en rammekontrakt, og, for det andre, søksmål om erstatning, RETTEN (fjerde avdeling), sammensatt av M. Prek, president, I. Labucka og V. Kreuschitz (referent), dommere, rettssekretær: S. Spyropoulos, administrator, under henvisning til den skriftlige prosedyren og etter rettsmøtet 21. januar 2015, avgir følgende dom (1) Bakgrunn for tvisten

1Saksøkerne, European Dynamics Luxembourg SA, Evropaïki Dynamiki — Proigmena Systimata Tilepikoinonion Pliroforikis kai Tilematikis AE og European Dynamics Belgium SA, driver virksomhet innenfor informasjonsteknologi og kommunikasjon og deltar jevnlig i anbudskonkurranser utlyst av ulike EU-institusjoner og -organer, herunder Kontoret for harmonisering i det indre marked (varemerker og design) (OHIM).

2Ved en kunngjøring av 28. august 2010 offentliggjorde OHIM en anbudsinfordring i tillegget til Den europeiske unions tidsskrift (EUT 2010/S 167-255574), med referansenummer AO/021/10, med tittelen «Eksterne tjenester for program- og prosjektledelse og teknisk rådgivning innen informasjonsteknologi», og den første søkeren leverte et tilbud 11. oktober 2010. Kontrakten som skulle tildeles, gjaldt levering av eksterne tjenester knyttet til ledelse av programmer og prosjekter innen informasjonsteknologi, samt levering av teknisk rådgivning knyttet til alle typer informasjonssystemer på alle teknologiske områder. …

4I henhold til punkt II.1.4 i kunngjøringen om kontrakten gjaldt anskaffelseskontrakten tildeling av rammekontrakter med en varighet på maksimalt fire år med maksimalt tre tjenesteleverandører. I den forbindelse fremgikk det av punkt 14.2 i anbudsspesifikasjonene (vedlegg I til anbudsdokumentasjonen) at disse rammekontraktene måtte inngås i samsvar med «kaskademekanismen». I henhold til denne mekanismen vil OHIM, dersom den høyest rangerte anbudsgiveren ikke er i stand til å levere de nødvendige tjenestene, henvende seg til den nest høyest rangerte anbudsgiveren, og så videre. Videre fremgikk det av punkt IV.2 i kunngjøringen om kontraktstildeling at kontrakten måtte tildeles det økonomisk mest fordelaktige anbudet. 5. Når det gjelder den tekniske vurderingen, krevde anbudsspesifikasjonene at anbudsgiverne skulle redegjøre for «oppgavene og aktivitetene som skal utføres for å administrere og gjennomføre prosjektet som er presentert i arbeidshypotese nr. 1». I henhold til denne arbeidshypotesen, som er beskrevet i vedlegg 18 til anbudsspesifikasjonene, hadde OHIM til hensikt å etablere et «prosjekt for å bygge et informasjonssystem».

6Med dette for øye fastsatte punkt 13.3 i anbudsspesifikasjonene fem tildelingskriterier som er som følger: – «[Tildelings]kriterium 1: på grunnlag av sin metodikk og erfaring må anbudsgiveren redegjøre for de oppgaver og aktiviteter han/hun vil utføre med hensyn til prosjektledelse. Dette omfatter særlig (men ikke utelukkende): a. Fremdriftskontroll [det vil si kontroll av arbeidets fremdrift]; b. Prosess for problemhåndtering; c. Prosess for endringshåndtering; d. Eskaleringer; e. Program for erfaringer; f. Kommunikasjonsplan; g. Prosedyrer for godkjennelse av leveranser (maksimalt 40 poeng med en minimumsgrense på 20 poeng); – [Tildeling] Kriterium 2: Basert på sin metodikk og erfaring må tilbyderen presentere oppgavene og aktivitetene han vil utføre innenfor teknisk rådgivning. Dette kan særlig (men ikke utelukkende) omfatte aktiviteter som: a. Arkitekturvurdering; b. Ytelsesanalyse; c. Sikkerhetsvurdering; d. Integrasjon med andre systemer (maksimalt 30 poeng med en minimumsgrense på 10 poeng); – [Tildelings]kriterium 3: den estimerte innsatsen som er avsatt til hver oppgave og aktivitet innen prosjektledelse (10 poeng); – [Tildelings]kriterium 4: den estimerte innsatsen som er avsatt til hver oppgave og aktivitet innen teknisk rådgivning (10 poeng); – [Tildelings]kriterium 5: planleggingen av gjennomføringen av alle disse oppgavene og aktivitetene (ved bruk av Microsoft Project eller tilsvarende program) (10 poeng).» …

8Ved brev av 28. mars 2011 informerte OHIM søkerne om resultatet av anbudsprosedyren AO/029/10 («tildelingsvedtaket») og meddelte dem at den første søkerens tilbud var rangert som nummer tre, noe som plasserte den i kaskadesystemet som reserveleverandør. …

11Ved brev av 11. april 2011 opplyste OHIM den første søkeren om navnene på de andre vellykkede anbudsgiverne som hadde blitt rangert som nummer én og to, nemlig henholdsvis, for det første, Consortium Unisys SLU og Charles Oakes & Co. Sàrl, med underleverandøren Unisys Belgium SA, og, for det andre, ETIQ Consortium (av everis og Trasys). Dette brevet inneholdt også en tabell som viste poengsummen hver av de valgte anbudsgiverne hadde oppnådd for de ulike tekniske kvalitetskriteriene. 12. Den aktuelle tabellen er følgende: >lt>1

13I tillegg redegjorde OHIM i dette brevet for årsakene til at det hadde tildelt den første søkerens anbud det antall poeng som er angitt i den siste kolonnen i ovennevnte tabell for hvert av de relevante tekniske kvalitetskriteriene. Når det gjelder den første søkerens tredje, fjerde og femte anmodning (se punkt 10 ovenfor), opplyste OHIM at det i henhold til retningslinjene for offentlig innsyn i dokumenter vedrørende offentlige anskaffelsesprosedyrer ikke var tillatt å offentliggjøre evalueringsrapporten, navnene på medlemmene av evalueringskomiteen eller de økonomiske tilbudene fra de andre vellykkede anbudsgiverne. …

19I et felles brev av 18. april 2011 informerte søkerne OHIM om at den vage og generelle begrunnelsen i OHIMs brev av 11. april 2011 var utilstrekkelig og ikke gjorde det mulig for dem å utøve sine rettigheter. Videre gjentok de sitt krav om blant annet å få tilsendt de andre vellykkede anbudsgivernes økonomiske tilbud og en fullstendig kopi av evalueringsrapporten. Saksøkerne ga dessuten detaljerte begrunnelser, i forhold til hver av OHIMs vurderinger av de ulike tekniske kvalitetskriteriene i deres tilbud, for hvorfor de mente at oppdragsgiverens vurdering var mangelfull og uriktig, og til og med beheftet med åpenbare vurderingsfeil. Til slutt oppfordret saksøkerne OHIM til å revurdere resultatet av vurderingen, gi dem detaljerte begrunnelser for sine avgjørelser og rette opp de påpekte åpenbare vurderingsfeilene.

20Ved brev av 29. april 2011 sendte OHIM søkerne en tabell med poengsummene som var tildelt deres økonomiske tilbud og tilbudene fra de andre vellykkede anbudsgiverne. >lt>

2Videre, når det gjelder vurderingen av de tekniske tildelingskriteriene, informerte OHIM søkerne om at det ville gi dem et fullstendig svar i løpet av de påfølgende arbeidsdagene. …

22Ved brev av 2. mai 2011, sendt pr. faks datert 12. mai 2011, gjentok OHIM i det vesentlige sine vurderinger i brevet av 11. april 2011 når det gjaldt vurderingen av den tekniske kvaliteten på den første søkerens tilbud. …

28Ved brev av 13. mai 2011 bestred søkerne OHIMs fremgangsmåte og erklærte at de nå var nødt til å anlegge sak for Retten. Prosedyre og påstander

29Ved søknad inngitt til Rettens justissekretariat 6. juni 2011 anla søkerne den foreliggende sak. 30. Etter en endring i sammensetningen av domstolens avdelinger ble referentdommeren overført til fjerde avdeling, som følgelig ble tildelt den foreliggende sak. 31. Etter å ha hørt referentdommerens rapport besluttet domstolen (fjerde avdeling) å innlede den muntlige forhandlingen.

32Under rettsmøtet 21. januar 2015 fremførte partene sine muntlige argumenter og besvarte spørsmålene fra domstolen.

33Under rettsmøtet trakk saksøkerne for det første tilbake sitt fjerde anbringende, som gjaldt brudd på blant annet likebehandlingsprinsippet, artikkel 93 nr. 1 bokstav f, artikkel 94 og artikkel 96 i rådsforordning (EF, Euratom) nr. 1605/2002 av 25. juni 2002 om finansforordningen for De europeiske fellesskapers generelle budsjett (EUT 2002 L 248, s. 1; «den generelle finansforordningen»), endret ved rådsforordning (EF, Euratom) nr. 1995/2006 av 13. desember 2006 (EUT 2006 L 390, s. 1), og av artikkel 133 og 134 i kommisjonsforordning (EF, Euratom) nr. 2342/2002 av 23. desember 2002 om gjennomføringsbestemmelser til [den generelle finansforordningen] (EUT 2002 L 357, s. 1; «gjennomføringsbestemmelsene»), og, for det andre, deres påstand om erstatning for tap av rimelig forventet fortjeneste. I tillegg, med hensyn til kjennelsen av 12. september 2013 i saken European Dynamics Luxembourg m.fl. mot OHIM (T‑556/11, ECR, EU:T:2013:514), trakk OHIM tilbake sin innsigelse om avvisning rettet mot søknadene om annullering og erstatning. Formell bekreftelse på disse tilbaketrekningene ble ført inn i rettsprotokollen.

34Saksøkerne gjør gjeldende at Retten bør: – oppheve tildelingsvedtaket, som ble meddelt dem ved brev av 28. mars 2011, og som plasserte deres anbud på tredjeplass i kaskademekanismen; – oppheve alle andre relaterte vedtak fra OHIM, herunder de som tildelte den aktuelle kontrakten til anbudsgiverne som ble rangert som nummer én og to i kaskademekanismen; – pålegge OHIM å betale erstatning på 650 000 EUR for den skade saksøkerne har lidt som følge av tapet av en mulighet og skaden på deres omdømme og troverdighet; – pålegge OHIM å betale saksomkostningene. 35. OHIM gjør gjeldende at Retten bør: – avvise søksmålet som ubegrunnet; – pålegge saksøkerne å betale saksomkostningene. Rett 1. Begjæringen om annullering

Sammendrag

av annulleringsgrunnene

36Til støtte for sin begjæring om annullering har saksøkerne, etter å ha trukket tilbake det fjerde anbringendet (se punkt 33 ovenfor), fremført tre anbringender.

37I sitt første anbringende gjør saksøkerne gjeldende at OHIM har brutt artikkel 100 nr. 2 første ledd i den generelle finansforordningen og artikkel 149 i gjennomføringsbestemmelsene samt begrunnelsesplikten i henhold til artikkel 296 andre ledd i TFEU, ved å nekte å gi en tilstrekkelig forklaring eller begrunnelse for tildelingsvedtaket.

38I sitt andre anbringende gjør saksøkerne gjeldende at det foreligger en «brudd på anbudsspesifikasjonene», i den grad OHIM til deres ulempe anvendte nye tildelingskriterier som ikke var inkludert i disse anbudsspesifikasjonene.

39I sitt tredje anbringende gjør saksøkerne gjeldende at OHIM begikk flere åpenbare skjønnsfeil. 40. Retten finner det hensiktsmessig å vurdere først det andre anbringendet, deretter det tredje anbringendet og til slutt det første anbringendet. Det andre anbringendet om brudd på kravene i anbudsspesifikasjonene

41I dette anbringendet anfekter saksøkerne særlig den komparative analysen, med hensyn til det første tildelingskriteriet, av deres tilbud sammenlignet med de andre vellykkede anbudsgivernes tilbud, som den oppdragsgivende myndighet redegjorde for i sitt brev av 2. mai 2011. I dette brevet fremgår det i den forbindelse særlig at «… tilbudene [fra de andre vellykkede anbudsgiverne] med svært god eller utmerket vurdering av kriterium 1 viste “svært god bruk av Prince2-rammeverket, ved først å forklare rammeverket” og deretter definere måten det ville bli sitert på ved OHIM, slik at tilbudene inneholder både teoretiske og praktiske aspekter ved bruken av Prince2-rammeverket». Videre ble det i det samme brevet angitt at disse tilbudene «identifiserte endringsledelse og kommunikasjon som de to viktigste oppgavene for prosjektets suksess» (se punkt 23 ovenfor). 42. Ifølge søkerne er denne vurderingen fra den oppdragsgivende myndighetens side i hovedsak ikke underbygget i anbudsspesifikasjonene og er basert på elementer, herunder Prince2-metodikken, som ikke ble gjort kjent for anbudsgiverne i god tid. Det fremgår heller ikke klart av anbudsspesifikasjonene at de to delkriteriene «endringsledelse» og «kommunikasjon» var de «viktigste» etter OHIMs oppfatning. Derfor innførte den oppdragsgivende myndigheten i ettertid et nytt kriterium og ga disse delkriteriene en ny vekting. 43. OHIM mener at dette anbringendet er basert på en feilaktig tolkning av brevet av 2. mai 2011, som ikke viser at det ble innført nye tildelingskriterier. For det første minner OHIM om at anbudsgiverne, i henhold til det første tildelingskriteriet, ble bedt om å beskrive oppgavene og aktivitetene de ville utføre i forbindelse med prosjektledelse. Prince2 er en av flere tilgjengelige metodikker som søkerne selv velger for dette formålet. For det andre innebærer det faktum at det ble nevnt at de beste tilbudene «identifiserte endringsledelse og kommunikasjon som de to viktigste oppgavene for prosjektets suksess» ikke innføring av et nytt tildelingskriterium eller anvendelse av en vektingsfaktor fastsatt i ettertid, ettersom anbudsspesifikasjonene gjorde det klart at tilbyderne måtte beskrive oppgavene og aktivitetene de ville utføre i forbindelse med prosjektledelse, herunder endringsledelsesprosessen og kommunikasjonsplanene. Det ble ikke knyttet noen spesifikk poengsum til disse to delkriteriene, og OHIM bekreftet ganske enkelt at de andre vellykkede anbudsgiverne hadde forstått riktig at endringsledelse og kommunikasjon var de to viktigste oppgavene.

44Det må påminnes om at den oppdragsgivende myndighet, i samsvar med likebehandlingsprinsippet, er forpliktet til å sikre at likebehandling overholdes i hvert trinn av en anbudsprosess, og at alle anbudsgivere dermed har like muligheter. På samme måte innebærer likebehandlingsprinsippet at anbudsgivere må være på lik fot både når de utarbeider sine anbud og når disse anbudene vurderes av den oppdragsgivende myndighet. Dette innebærer nærmere bestemt at tildelingskriteriene må være formulert i anbudsspesifikasjonene eller i kunngjøringen om kontrakt på en slik måte at alle rimelig informerte anbudsgivere som utviser normal aktsomhet, kan tolke dem på samme måte, og at disse kriteriene ved vurderingen av anbudene skal anvendes på en objektiv og ensartet måte overfor alle anbudsgivere (dom av 17. februar 2011 i saken Kommisjonen mot Kypros, C‑251/09, EU:C:2011:84, avsnitt 39 og 40; se også, i samme retning, dom av 25. oktober 2012, Astrim og Elyo Italia mot Kommisjonen, T‑216/09, EU:T:2012:574, avsnitt 35 og 36 og den der siterte rettspraksis). I tillegg innebærer åpenhetsprinsippet, som i hovedsak har til formål å utelukke enhver risiko for favorisering eller vilkårlighet fra den oppdragsgivers side, at alle vilkår og detaljerte regler for tildelingsprosedyren må utformes på en klar, presis og entydig måte i kunngjøringen om kontrakt eller i anbudsspesifikasjonene, for det første for å sette alle rimelig informerte og normalt aktsomme anbudsgivere i stand til å forstå deres nøyaktige omfang og tolke dem på samme måte, og for det andre for å sette den oppdragsgivende myndighet i stand til faktisk å kontrollere om anbudsgivernes tilbud oppfyller kriteriene i den aktuelle kontrakten (se i denne forbindelse dommene i Astrim og Elyo Italia mot Kommisjonen, EU:T:2012:574, avsnitt 37, og av 16. september 2013 i Spania mot Kommisjonen, T‑402/06, ECR, EU:T:2013:445, avsnitt 67 og den siterte rettspraksis). 45. Når det gjelder den første klagen, som hevder at OHIM anvendte et tildelingskriterium som ikke var fastsatt i anbudsspesifikasjonene, er det riktignok sant at Prince2-metodikken eller -rammeverket ikke er uttrykkelig nevnt i disse spesifikasjonene, ettersom det første tildelingskriteriet særlig krever at «anbudsgiveren må redegjøre for de oppgaver og aktiviteter han/hun vil utføre med hensyn til prosjektledelse». For det første fremgår det imidlertid klart av den første søkerens tilbud at den foreslåtte metodikken er «basert på den internasjonalt utbredte OGC-metoden for beste praksis, Prince2, og brukes til å beskrive en tilnærming til prosjekter innenfor ITIL-konteksten», og at denne metoden «vil være den dominerende metodikken som skal anvendes i prosjektet». For det andre er det ubestridt at tilbudene fra de andre vellykkede anbudsgiverne også var basert på Prince2-metodikken, noe som gjorde det mulig for den oppdragsgivende myndigheten å gjennomføre den sammenlignende analysen som er nevnt i punkt 41 ovenfor.

46Under disse omstendighetene kan ikke søkernes klage om at OHIM etablerte et nytt tildelingskriterium i ettertid, nemlig Prince2-metodikken, som verken var fastsatt i anbudsspesifikasjonene eller opplyst i god tid til anbudsgiverne, godtas. OHIMs vurdering av den første søkerens tilbud var klart styrt av kriteriet «basert på sin metodikk og erfaring», som ikke påvirkes av det faktum at denne metodikken, både for det aktuelle tilbudet og for tilbudene fra de andre vellykkede anbudsgiverne, nøyaktig samsvarte med Prince2-metodikken. Tvert imot viser dette faktum i seg selv at alle de vellykkede anbudsgiverne var fullt klar over at det første tildelingskriteriet tillot dem å basere sine tilbud på denne metodikken. Følgelig kan ikke den oppdragsgivende myndigheten kritiseres for å ha sammenlignet de aktuelle tilbudene ut fra kriteriene i denne metodikken, noe som bare kunne lette sammenligningen av deres respektive kvaliteter og fremme objektiviteten i den komparative vurderingen. Til slutt må kravene i dette tildelingskriteriet skilles klart fra punkt 2.3 i vedlegg II til anbudsspesifikasjonene, der det heter at «metodikken som OHIM bruker for prosjektledelse, er en tilpasning av Prince2», og hvor det klart fremgår at den «vil bli gjort tilgjengelig for leverandøren [bare] ved inngåelsen av rammekontrakten», noe som betyr at den ikke kunne være en modell som anbudene skulle tilpasses. 47. Følgelig må den første klagen avvises som ubegrunnet. 48. Når det gjelder den andre klagen, finner Retten at saksøkerne med rette hevder at den oppdragsgivende myndigheten faktisk ga delkriteriene «endringsledelse» og «kommunikasjon» en større vekt enn de andre kriteriene som er angitt i det første tildelingskriteriet. Begrunnelsen som entydig fremgår av OHIMs brev av 2. mai 2011, der det fremgår at tilbudene fra de andre vellykkede anbudsgiverne «identifiserte endringsledelse og kommunikasjon som de to viktigste oppgavene for prosjektets suksess», kan ikke forstås på annen måte. Dette viser at den oppdragsgivende myndigheten støttet den tilnærmingen som ble foreslått av de andre vellykkede anbudsgiverne på grunnlag av en vekting av disse delkriteriene som ikke fremgår klart av ordlyden i det første tildelingskriteriet. Gitt rettspraksisen som er sitert i punkt 44 ovenfor, kan den oppdragsgivende myndigheten ikke anvende en vekting av delkriterier som den ikke tidligere har gjort anbudsgiverne oppmerksomme på (se i denne forbindelse dommen av 24. januar 2008 i Lianakis m.fl. , C‑532/06, ECR, EU:C:2008:40, avsnitt 38).

49I den forbindelse bør det for det første bemerkes at «endringsledelse» og «kommunikasjonsplan» kun utgjorde to delkriterier blant et sett på syv delkriterier som var oppført på samme nivå og på ikke-eksklusiv basis under det første tildelingskriteriet, nemlig fremdriftskontroll, problemhåndteringsprosess, endringsledelsesprosess, eskaleringer, program for erfaringer, kommunikasjonsplan og prosedyrer for godkjennelse av leveranser, og som den oppdragsgivende myndigheten hadde til hensikt å tildele maksimalt 40 poeng for (se punkt 5 ovenfor). Det fremgår heller ikke av ordlyden i dette tildelingskriteriet eller andre relevante deler av anbudsspesifikasjonene at oppdragsgiveren hadde til hensikt, der det var hensiktsmessig og av spesifikke, ikke-oppgitte grunner, å gi disse delkriteriene en annen vekting for presentasjonen av prosjektet som ble fremlagt i arbeidshypotese nr. 1, eller til og med å tildele, ved vurderingen av de innleverte anbudene i lys av det første tildelingskriteriet, høyere eller lavere poengsum avhengig av om disse tilbudene fokuserte på det ene eller det andre av disse delkriteriene. Dette gjelder særlig delkriteriene «endringsledelse» og «kommunikasjonsplan», for hvilke det ikke fremgikk av anbudsspesifikasjonene at oppdragsgiver anså at de utgjorde «de to viktigste oppgavene for prosjektets suksess».

50For det andre ble anbudsgiverne, i samsvar med de generelle forklaringene i anbudsspesifikasjonene om kravene som måtte oppfylles av anbudsgiverne, oppfordret til å presentere «oppgavene og aktivitetene som skal utføres for å lede og gjennomføre prosjektet presentert i arbeidshypotese nr. 1», som var angitt i vedlegg 18 til anbudsspesifikasjonene og omfattet etableringen av et «prosjekt for å bygge et informasjonssystem» av OHIM. Følgelig refererte beskrivelsen i de innleverte anbudene av oppgavene og aktivitetene knyttet til de ulike delkriteriene under det første tildelingskriteriet nødvendigvis til dette prosjektet, som per definisjon var det samme for alle anbudsgivere.

51Under disse omstendighetene kan uttrykket «identifiserte endringsledelse og kommunikasjon som de to viktigste oppgavene for prosjektets suksess» kun forstås som et absolutt og generelt verdivurdering av den særlige betydningen av delkriteriene «endringsledelse» og «kommunikasjonsplan» («de viktigste») som en del av det prosjektet som OHIM hadde forutsatt i arbeidshypotese nr. 1 («for prosjektets suksess»), som de andre vellykkede anbudsgivernes tilbud ville ha tatt hensyn til, og omvendt som en kritikk av den første søkerens tilbud for ikke å ha fulgt en tilnærming som ligner den som ble foreslått av de vellykkede anbudsgiverne for dette formålet.

52I den forbindelse er det ikke berettiget at OHIM i hovedsak hevder at den ovennevnte begrunnelsen skal forstås som en verdivurdering av tilstrekkelig kvalitet på tilbudene fra de andre vellykkede anbudsgiverne, som var basert på identifiseringen av to spesifikke delkriterier, nemlig «endringsledelse» og «kommunikasjon», siden denne vurderingen ikke kan skilles fra en spesifikt abstrakt og foreløpig oppgradering av delkriteriene sammenlignet med de andre fem delkriteriene oppført i det første tildelingskriteriet. Videre, om ikke annet så av de grunner som er angitt i punkt 48 til 51 ovenfor, fremstår det ikke som troverdig at den oppdragsgivende myndigheten unnlot å tildele et bestemt antall poeng av de totalt 40 tilgjengelige poengene til de ulike delkriteriene som ble nevnt der (se også punkt 93 og 94 nedenfor).

53Det må derfor konkluderes med at den negative sammenlignende vurderingen som den oppdragsgivende myndighet foretok av den første søkerens tilbud på dette punktet, ikke har støtte i ordlyden i det første tildelingskriteriet. Spesielt fremsto ikke vektingen som lå til grunn for denne vurderingen som tilstrekkelig klar, presis og entydig ut fra dette kriteriet til at alle rimelig godt informerte og normalt aktsomme anbudsgivere kunne forstå deres nøyaktige omfang og tolke dem på samme måte. Ved å anvende, i strid med kravene som følger av rettspraksis nevnt i punkt 44 og 48 ovenfor, en vekting av de ulike delkriteriene innenfor dette tildelingskriteriet som ikke var fastsatt i anbudsspesifikasjonene eller kommunisert på forhånd til anbudsgiverne, brøt OHIM dermed, til skade for søkerne, prinsippene om like muligheter og åpenhet. 54. Følgelig må den andre klagen tas til følge.

55Det andre anbringendet må derfor delvis avvises og delvis tas til følge. Det tredje anbringendet, om åpenbare vurderingsfeil Innledende bemerkninger

56Saksøkerne gjør gjeldende at den ufullstendige informasjonen fra OHIM inneholder en rekke alvorlige og åpenbare vurderingsfeil, uten hvilke den første saksøkerens tilbud kunne ha blitt rangert som nummer én i «kaskademekanismen». Ifølge dem gjør disse feilene oppdragsgiverens vurdering av hvert tildelingskriterium fastsatt i anbudsspesifikasjonene ugyldig. I denne sammenheng bestrider saksøkerne særlig de negative kommentarene som fremgår av OHIMs brev av 11. april og 2. mai 2011. 57. Når det gjelder oppdragsgiverens vurdering av det første tildelingskriteriet, fremfører saksøkerne 11 klagepunkter som heretter må vurderes enten hver for seg eller – når de overlapper hverandre – samlet. I den forbindelse bør det minnes om at dette tildelingskriteriet krevde at anbudsgiveren skulle redegjøre for «oppgavene og aktivitetene han/hun ville utføre med hensyn til prosjektledelse», noe som spesifikt, men ikke utelukkende, skulle omfatte 7 delkriterier, nemlig fremdriftskontroll, problemhåndteringsprosess, endringshåndteringsprosess, eskaleringer, program for erfaringer, kommunikasjonsplan og prosedyrer for godkjennelse av leveranser (se punkt 5 ovenfor).

58Det bør dessuten påpekes at den oppdragsgivende myndighet har et vidt skjønnsrom når det gjelder hvilke faktorer som skal legges til grunn ved beslutningen om tildeling av en kontrakt etter en anbudskonkurranse, og at domstolens prøving må begrenses til å kontrollere at reglene for prosedyren og begrunnelsen er overholdt, at de faktiske forhold er korrekte og at det ikke foreligger noen åpenbar feilvurdering eller maktmisbruk (se dom av 23. november 2011 i saken bpost mot Kommisjonen, T‑514/09, EU:T:2011:689, avsnitt 121 og den der siterte rettspraksis). De påståtte åpenbare vurderingsfeilene knyttet til det første tildelingskriteriet … – Den sjette klagen

81I sin sjette klage bestrider saksøkerne OHIMs vurdering av at det ikke var behov for en programleder, en senior prosjektleder og en prosjektleder for hvert prosjekt. Med hensyn til kravene i arbeidshypotese nr. 1 presenterte og begrunnet saksøkerne i kapittel 2 og 4 i sitt tilbud sitt forslag om å opprette et prosjektkontor, som inkluderte en programleder og en senior prosjektleder, basert på deres erfaring, slik det var krevet i anbudsspesifikasjonene.

82Det bør minnes om at OHIM i sitt brev av 11. april 2011 påpekte at «det er ikke behov for en programleder, en senior prosjektleder og en prosjektleder for hvert prosjekt, slik det fremgår av tilbudet [fra søkerne]». I sine innlegg for Retten bekreftet OHIM at det ville være feil av søkerne å anta at OHIM gjennomførte alle sine prosjekter under det samme programmet, noe som førte til at de foreslo en løsning med en programleder, en senior prosjektleder og en prosjektleder for hvert prosjekt. Den begrensede størrelsen og omfanget av prosjektet som skulle brukes som eksempel, nemlig arbeidshypotese nr. 1, rettferdiggjorde imidlertid ikke bruken av disse tre profilene.

83I den forbindelse bør det bemerkes at det følger av den generelle beskrivelsen i anbudsspesifikasjonene av kravene som anbudsgiverne måtte oppfylle, at de skulle presentere «oppgavene og aktivitetene som skal utføres for å lede og gjennomføre prosjektet presentert i arbeidshypotese nr. 1». I tillegg skisserte arbeidshypotese nr. 1, slik den er angitt i vedlegg 18 til anbudsspesifikasjonene, bare et enkelt «prosjekt for å bygge et informasjonssystem» og ikke et program som omfatter ulike prosjekter av den typen, slik at den oppdragsgivende myndigheten hadde rett til å kritisere søkernes forslag til programleder.

84Det fremgår imidlertid ikke av anbudsspesifikasjonene, så klart og presist som kreves i henhold til rettspraksis sitert i punkt 44 ovenfor, særlig av det første tildelingskriteriet og definisjonen av arbeidshypotese nr. 1, at OHIM hadde til hensikt å invitere anbudsgivere til å fremlegge en løsning som ikke omfattet profilene til senior prosjektleder og prosjektleder, slik søkerne foreslo. Tilsvarende unnlot OHIM å forklare hvorfor forslaget om slike profiler skulle være uforenlig med arbeidshypotese nr.

1Til slutt har OHIM, i motsetning til det forsvaret de fremførte mot den første til den femte klagen, ikke hevdet at søkerne på dette punktet avvek fra Prince2-metodikken. Gitt den manglende presisjonen i anbudsspesifikasjonene i så måte, må det påminnes om at søkerne, i henhold til det første tildelingskriteriet, sto fritt til å presentere oppgavene og aktivitetene som skulle utføres innen prosjektledelse basert på sin egen metodikk og erfaring. 85. Gitt særlig den manglende presisjonen i anbudsspesifikasjonene og evalueringskomiteens korte og vage vurdering, er det umulig både for søkerne og for Retten å verifisere plausibiliteten av kritikken som er fremført angående inkluderingen av en senior prosjektleder og en prosjektleder, og dermed å avgjøre om den er beheftet med en åpenbar vurderingsfeil.

86Under disse omstendighetene må det konkluderes med at det foreligger en manglende begrunnelse på dette punktet i henhold til artikkel 296, andre ledd, i TFEU, lest i sammenheng med artikkel 100 nr. 2 i den generelle finansforordningen (se punkt 125 til 135 nedenfor). – Den åttende klagen

87Med den åttende klagen anfekter saksøkerne evalueringskomiteens avsluttende kommentar under det første tildelingskriteriet, ifølge hvilken «[h]ele tilbudet [fra den første saksøkeren] er svært operativt i stedet for strategisk og fokuserer på en annen type prosjektleder [enn den OHIM har tenkt seg]». Denne kommentaren er vilkårlig og ikke underbygget av anbudsspesifikasjonene. Den første søkerens tilbud oppfyller alle kravene i anbudsspesifikasjonene og beste praksis innen prosjektledelse, nemlig Prince2. I den forbindelse viser søkerne til punkt 4.1.1 i deres tilbud, med tittelen «Organisasjonsstruktur», der det foreslås en enhetlig sentral struktur der alle prosjekter, inkludert uavhengige prosjekter, slik som det som er omtalt i arbeidshypotese nr. 1, og programprosjekter, skal ledes, styres, kontrolleres og overvåkes av prosjektkontoret. Programlederen er medlem av prosjektkontoret og har et helhetlig overblikk samtidig som han utøver generell kontroll over alle prosjekter og programmer som gjennomføres under rammekontrakten for å sikre en effektiv, smidig og hensiktsmessig ledelse av disse. Derfor begikk OHIM en åpenbar vurderingsfeil ved å straffe den første søkerens tilbud på grunnlag av et krav som ikke var fastsatt i anbudsspesifikasjonene, nemlig det faktum at «OHIM [har] gjennomført alle sine prosjekter under det samme programmet».

88I saken fremførte OHIM i den forbindelse bare argumentet som er beskrevet i punkt 82 ovenfor. I tråd med konklusjonene i punkt 84 ovenfor må det bemerkes at i fravær av tilstrekkelig klare og presise kriterier fastsatt i anbudsspesifikasjonene, er evalueringskomiteens avsluttende kommentar, særlig den vage kritikken om at OHIM så for seg en «annen type prosjektleder», ikke forståelig, slik at verken søkerne eller Retten kan verifisere om den er plausibel, og dermed spørsmålet om hvorvidt denne kritikken er beheftet med en åpenbar vurderingsfeil. Dette gjelder desto mer ettersom anbudsgiverne, i henhold til det første tildelingskriteriet, skulle presentere oppgavene og aktivitetene som skulle utføres for prosjektledelsen, basert på sin egen metodikk og sin egen erfaring, og dermed ikke på grunnlag av eventuell praksis eller erfaring hos OHIM, som ikke var beskrevet i anbudsspesifikasjonene.

89Under disse omstendighetene må det fastslås at det foreligger en manglende begrunnelse på dette punktet i henhold til artikkel 296, andre ledd, i TFEU, lest i sammenheng med artikkel 100 nr. 2 i den generelle finansforordningen (se punkt 125 til 135 nedenfor). – Klagene nr. 9 til 11

90I klagene nr. 9 til 11 anfekter saksøkerne i hovedsak det angivelig manglende, unnvikende og vage svaret fra OHIM i brevet av 2. mai 2011, særlig når det gjelder poengsettingen og den sammenlignende vurderingen av deres tilbud under det første tildelingskriteriet, sammenlignet med tilbudene fra andre vellykkede anbudsgivere. OHIM opplyser bare, på en vag måte, at de to andre tilbudene ble ansett som bedre fordi de presenterte både «teoretiske og praktiske aspekter ved bruken av Prince2-rammeverket» og «identifiserte endringsledelse og kommunikasjon som de to viktigste oppgavene for prosjektets suksess». I punkt 2.1.1 og 2.1.2 i sitt tilbud presenterte søkerne imidlertid også de teoretiske og praktiske aspektene ved Prince2-prosjektledelsesmetodikken og ga et detaljert forslag til endringsledelses- og kommunikasjonsoppgavene som ble anvendt i forbindelse med OHIMs prosjekt. Videre ga søkerne i punkt 2.2 til 2.11 i tilbudet en detaljert forklaring av de praktiske aspektene ved bruken av deres Prince2-baserte metodiske tilnærming til prosjektledelse og utførelsen av prosjektledelsesoppgavene under arbeidshypotese nr.

1På samme måte inneholder punkt 2.5 i det anbudet en detaljert beskrivelse av tilnærmingen som skal følges for endringsledelse, og i punkt 2.10 og 2.8 i anbudet presenteres søkernes foreslåtte kommunikasjonsplan og eskaleringsprosedyrer, uten at OHIM har forklart hva som angivelig mangler eller hvordan innholdet i de andre anbudene er bedre i denne henseende (9. klagepunkt). Videre krevde det første tildelingskriteriet ikke at anbudsgiverne skulle spesifisere viktigheten av de foreslåtte prosjektledelsesoppgavene, noe som er i strid med beste praksis og veletablerte metodikker på internasjonalt nivå. Uansett presenterte søkerne en svært veldefinert, sammenhengende og oversiktlig strukturert prosjektledelsesmetodikk, der alle prosjektledelsesprosesser, aktiviteter og oppgaver er avgjørende for en vellykket gjennomføring av prosjektet (10. klagepunkt). Til slutt gir OHIM ingen begrunnelse for den svært lave poengsummen på 22,81 poeng som ble tildelt den første søkerens tilbud for det første tildelingskriteriet, mens den valgte anbudsgiveren som kom på førsteplass, ble tildelt maksimal poengsum på 40 poeng (11. klagepunkt).

91Det er hensiktsmessig å henvise først til betraktningene i punkt 48 til 53 ovenfor som svar på det andre anbringendet, der det hevdes at den negative sammenlignende vurderingen av den første søkerens tilbud, ifølge hvilken tilbudene fra de andre vellykkede anbudsgiverne «identifiserte endringsledelse og kommunikasjon som de to viktigste oppgavene for prosjektets suksess», er ugyldig på grunn av brudd på prinsippene om like muligheter og åpenhet, i den grad denne vurderingen ikke har støtte i ordlyden i det første tildelingskriteriet og derfor anvender en vekting av de ulike delkriteriene innenfor dette tildelingskriteriet som ikke ble kommunisert på forhånd til anbudsgiverne. Det følger nødvendigvis at vurderingen mangler troverdighet og også er behæftet med en åpenbar vurderingsfeil i vektingen av disse delkriteriene. 92. Deretter, under saksbehandlingen, anså OHIM det ikke hensiktsmessig å ta stilling til søkernes detaljerte argumenter, eller til hvordan evalueringskomiteen hadde kommet frem til en samlet poengsum på 22,81 av totalt 40 poeng i forhold til den første søkerens tilbud, slik det fremgår av OHIMs brev av 2. mai 2011. Likevel forklarte OHIM under rettsmøtet, som svar på et konkret spørsmål fra Retten, i hovedsak at evaluatorene i den foreliggende saken, ved vurderingen av den første søkerens tilbud, ikke benyttet en matematisk formel som resulterte i trekk av visse poeng per delkriterium eller for visse negative kommentarer, men snarere tildelte en samlet poengsum for den generelle kvaliteten på hele den delen av tilbudet som gjaldt det første tildelingskriteriet. I den forbindelse skyldes tildelingen av en poengsum med to desimaler (22,81) det faktum at tilbudene ble vurdert av flere vurderere, hvis opprinnelige poengsummer ble lagt sammen og deretter delt på antallet vurderere. 93. Retten anser at disse forklaringene, som ikke fremgikk av OHIMs brev av 2. mai 2011, er for sent fremkommet og dessuten lite troverdige. I den forbindelse må Retten, på grunn av manglende presisjon i anbudsspesifikasjonene angående den faktiske vektingen av de ulike delkriteriene innenfor det første tildelingskriteriet og av dokumentbevis fremlagt av OHIM for dette formålet, avvise OHIMs argument om at evaluatorene ikke knyttet tildelingen av visse poeng til de delkriteriene som var oppført under det tildelingskriteriet og som anbudsgiverne kunne oppnå maksimalt 40 poeng for, som ikke troverdig. Videre, slik saksøkerne anførte under rettsmøtet, fremstår det ikke som mer troverdig at evaluatorene ikke benyttet en matematisk formel eller i det minste tildelte brøkdeler av poeng per delkriterium for å vurdere anbudene med hensyn til dette tildelingskriteriet. Selv om man antar at de samlede vurderingene deles på det totale antallet evaluatorer, slik OHIM hevder, ville det ikke vært mulig å komme frem til en samlet poengsum med to desimaler uten en slik matematisk tilnærming eller tildeling av brøkdeler av poeng per delkriterium. Derfor kan ikke OHIMs argument om at det ga en samlet poengsum for hele den delen av den første søkerens tilbud som gjaldt det første tildelingskriteriet, godtas.

94Det må bemerkes at OHIMs brev av 2. mai 2011 ikke gir noen relevant forklaring i denne forbindelse. Brevet nøyer seg med å fastslå på en vag måte at «tilbudene [fra de andre vellykkede anbudsgiverne] med svært god eller utmerket kriterium 1 presenterte «svært god bruk av Prince2-rammeverket, ved først å forklare rammeverket» og deretter definere bruken av det som skal gjøres ved … OHIM, slik at tilbudene inneholder både teoretiske og praktiske aspekter ved bruken av Prince2-rammeverket». I tillegg bemerker OHIM i det brevet bare at disse tilbudene «identifiserte endringsledelse og kommunikasjon som de to viktigste oppgavene for prosjektets suksess» for å konkludere med at «til sammenligning fant evalueringskomiteen at forslagene var av høyere kvalitet enn tilbudet fra [søkerne]». I lys av de unøyaktige og ufullstendige evalueringsresultatene som er skissert i dette brevet, som kun dekker noen av delkriteriene til det første tildelingskriteriet og ikke spesifiserer den nøyaktige poengsummen som den oppdragsgivende myndigheten planla å gi hvert av disse delkriteriene, samt anbudsspesifikasjonenes taushet om vektingen av delkriteriene samlet, er verken søkerne eller Domstolen i stand til å forstå hvordan oppdragsgiveren, ved gjennomføringen av sine individuelle og sammenlignende vurderinger av de innleverte anbudene, tildelte poengene som var tilgjengelige under det første tildelingskriteriet og dets ulike delkriterier. 95. Følgelig kan domstolen, bortsett fra konstateringen av åpenbar vurderingsfeil nevnt i punkt 91 ovenfor, ikke komme til en konklusjon om hvorvidt slike åpenbare feil foreligger i den forbindelse, nettopp fordi tildelingsvedtaket ikke gir tilstrekkelig begrunnelse i henhold til artikkel 296 andre ledd i TFEU, lest i sammenheng med artikkel 100 nr. 2 første ledd i den generelle finansforordningen (se punkt 125–135 nedenfor). – Foreløpig konklusjon

96I lys av alle de ovennevnte betraktningene, med forbehold for vurderingen av det første anbringendet, som gjelder flere mangler ved begrunnelsen, må den niende klagen i den aktuelle delen av det tredje anbringendet, knyttet til det første tildelingskriteriet, tas til følge for så vidt angår den åpenbare vurderingsfeilen som er konstatert i punkt 91 ovenfor, og denne delen må for øvrig avvises som ubegrunnet. De påståtte åpenbare vurderingsfeilene knyttet til det andre tildelingskriteriet

97Saksøkerne bestrider den negative vurderingen av deres tilbud under det andre tildelingskriteriet, som fremgår av brevet av 11. april 2011, hvor det heter at «[e]ksempler på leveranser for casestudien mangler: daglig logg, konfigurasjonselementregister, høydepunktrapporter». Til støtte for denne delen av klagen anfører de for det første i hovedsak at OHIM ikke besvarte noen av deres detaljerte merknader om dette punktet i brevet av 18. april 2011. Anbudsspesifikasjonene krevde ikke slike eksempler, men krevde bare at anbudsgiverne skulle redegjøre for oppgavene og aktivitetene som måtte utføres innenfor området teknisk rådgivning. For det andre ga søkerne i punkt 6.2 i sitt tilbud eksempler på skjemaer og maler som ble brukt for hver leveranse, noe OHIM til slutt aksepterte. Disse malene er uttømmende og tilstrekkelig detaljerte i den forstand at de har strukturen, seksjonene og det nøyaktige innholdet i tjenestene som skal leveres under det hypotetiske scenariet som er skissert i anbudsspesifikasjonene. For det tredje forklarte OHIM i sitt brev av 2. mai 2011 ikke i hvilken grad de andre vellykkede anbudsgiverne hadde vist svært gode eksempler på leveranser, eller hvorfor kvaliteten på deres anbud ble ansett som høyere enn søkernes. Elementene OHIM viser til, er ikke leveranser knyttet til levering av tekniske konsulenttjenester, men er prosjektledelsesrelaterte leveranser foreslått av Prince2-metodikken. Under rettsmøtet la saksøkerne til at OHIM, som angitt i replikken, som en del av vurderingen av tilbudene under det andre tildelingskriteriet, vurderte det som positivt at andre anbudsgivere hadde lagt frem eksempler på tidligere prosjekter, noe som for det første senere ville innføre et nytt underkriterium og for det andre ulovlig blande utvalgskriteriet knyttet til erfaring med det aktuelle tildelingskriteriet. Det fremgår imidlertid klart av punkt 11 i anbudsspesifikasjonene, med overskriften «Innlevering av eksempler», at «innlevering av et anbud ikke er betinget av innlevering av eksempler». 98. OHIM svarer at ordet «eksempler» som ble brukt i brevet av 11. april 2011, må tolkes som å i hovedsak bety «å gi en presentasjon» av de foreslåtte tjenestene. I den forbindelse krevde anbudsspesifikasjonene at anbudsgiverne skulle beskrive hvordan oppgavene og aktivitetene skulle utføres, og dermed gi en passende presentasjon av tjenestene, støttet av eksempler på disse tjenestene levert på grunnlag av arbeidshypotese nr. 1. Den negative kommentaren knyttet til det faktum at den første søkerens tilbud kun inneholdt fem «tomme eksempler» beviser i seg selv, hevder OHIM, at kvaliteten var lavere og at søkerne var klar over behovet for å inkludere eksempler på tjenester i sitt tilbud. I motsetning til eksemplene som ble innsendt av de andre anbudsgiverne, inkludert Accenture, som oppnådde maksimum poengsum på dette punktet, var de tomme eksemplene som ble innsendt av søkerne ikke tilpasset arbeidshypotese nr.

1Under høringen uttalte OHIM at det ved å gjøre dette ikke vurderte anbudsgivernes tidligere erfaring, men kun tok hensyn til det faktum at de innsendte eksemplene på leveransene hadde en merverdi ved at de viste at disse anbudsgiverne hadde forstått OHIMs krav og hva som var nødvendig.

99Det bør først minnes om at det andre tildelingskriteriet på den ene siden fastslo at «på grunnlag av sin metodikk og erfaring må anbudsgiveren presentere de oppgaver og aktiviteter han vil utføre når det gjelder teknisk rådgivning. Dette kan særlig (men ikke utelukkende) omfatte aktiviteter som: [en] arkitekturvurdering; [en] ytelsesanalyse; [en] sikkerhetsvurdering; [og en] integrasjon med andre systemer», og at den første søkerens tilbud på den annen side oppnådde 24,5 av totalt 30 poeng under dette tildelingskriteriet, mens de andre vellykkede anbudsgiverne ble tildelt henholdsvis 28 og 20 poeng.

100Det er således klart at kritikken i OHIMs brev av 11. april 2011, ifølge hvilken den første søkerens tilbud ikke inneholdt noen «[e]ksempler på leveranser for casestudien …», er basert på ubestridte fakta, gitt at søkerne ikke gjorde annet enn å legge frem blanke eksempler eller enkle tomme maler som var vedlagt punkt 6.2 i deres tilbud.

101Det fremgår imidlertid ikke av anbudsspesifikasjonene og særlig ikke av det andre tildelingskriteriet at anbudsgiverne var forventet å innsende «[e]ksempler på leveranser for casestudien» eller at en slik innsending sannsynligvis ville bli ansett av oppdragsgiveren som en merverdi, slik OHIM hevder i løpet av saksbehandlingen. Tvert imot, som saksøkerne har anført, fastslo punkt 11 i anbudsspesifikasjonene, med overskriften «Innlevering av eksempler», klart at «[i]nnlevering av et anbud er ikke betinget av at det leveres inn eksempler». I den forbindelse må Retten avvise OHIMs argument om at ordet «eksempler» brukt i brevet av 11. april 2011 må tolkes som å bety, i hovedsak, «å gi en presentasjon» av de foreslåtte tjenestene, ettersom den negative kommentaren «[e]ksempler på leveranser for casestudien mangler …» kun kan forstås i den forstand at søkerne, ifølge den oppdragsgivende myndigheten, ikke hadde fremlagt slike eksempler. Videre fremgår det ikke med tilstrekkelig presisjon av dette brevet hvorfor den oppdragsgivende myndigheten anså at den første søkerens tilbud inneholdt en utilstrekkelig redegjørelse for elementene knyttet til «daglig logg, konfigurasjonselementregister, høydepunktrapporter».

102Disse konstateringene er tilstrekkelige for at Retten skal kunne fastslå at de negative kommentarene som er skissert i OHIMs brev av 11. april 2011 ikke er underbygget i anbudsspesifikasjonene og derfor er beheftet med en åpenbar vurderingsfeil, uten at det er nødvendig å undersøke de andre klagene som søkerne har fremmet i denne sammenheng. 103. Følgelig må den delen av det foreliggende anbringendet som gjelder vurderingen av den første søkerens tilbud etter det andre tildelingskriteriet, tas til følge. De påståtte åpenbare vurderingsfeilene knyttet til det tredje tildelingskriteriet

104Det bør minnes om at det tredje tildelingskriteriet krevde at anbudsgiverne skulle fastsette den «anslåtte innsatsen som er avsatt til hver oppgave og aktivitet i prosjektledelsen», og at den første søkerens tilbud i den forbindelse kun ble tildelt 4 poeng av totalt 10 poeng. Til støtte for denne poengsummen uttalte OHIM i sitt brev av 11. april 2011, med hensyn til de negative aspektene, at «[d]et er ikke behov for en programleder for et prosjekt når dette prosjektet ikke er knyttet til et program (det var tilfellet med arbeidshypotese nr. 1)[; d]et er for mange lag med overheadkostnader[; d]en estimerte innsatsen som er avsatt til prosjektledelse, tilsvarer 24 % av den samlede innsatsen for prosjektet som ble presentert i arbeidshypotese nr. 1». I sitt brev av 2. mai 2011 uttalte OHIM videre at «bedre forslag ikke inkluderte innsats avsatt til noen programleder og begrunnet dette tilsvarende» og «[t]il sammenligning [hadde] evalueringskomiteen foretrukket denne tilnærmingen og [hadde] gitt den en bedre vurdering». … 107. Når det for det første gjelder beregningsfeilen eller vurderingen av de faktiske forhold vedrørende den estimerte innsatsen som var avsatt til programledelse, nemlig 12 % i stedet for 24 %, bør det bemerkes at OHIM allerede under anbudsprosedyren hadde OHIM erkjent at denne feilen forelå, og under saksbehandlingen fremlagt et internt notat av 24. april 2011 som inneholdt alternative beregninger som underbygget konklusjonen om at selv uten beregningsfeilen, eller dersom maksimalt 10 poeng hadde blitt tildelt den første søkerens tilbud, ville dette ha blitt rangert som nummer tre i kaskademekanismen. Slike enkle faktiske feil eller regnefeil, som ikke er i stand til å påvirke utfallet av en prosedyre, kan ikke rettferdiggjøre opphevelse av den omtvistede avgjørelsen (se i denne forbindelse dommene av 19. oktober 2005 i Freistaat Thüringen mot Kommisjonen, T‑318/00, ECR, EU:T:2005:363, avsnitt 191 og den der siterte rettspraksis, og av 19. mars 2010, Evropaïki Dynamiki mot Kommisjonen, T‑50/05, ECR, EU:T:2010:101, avsnitt 159). 108. Følgelig kan denne ubestridte faktiske feilen ikke gi grunnlag for en konstatering av ulovlighet som rettferdiggjør opphevelse av tildelingsvedtaket. … 111. Følgelig må klagene rettet mot oppdragsgiverens vurdering med hensyn til det tredje tildelingskriteriet avvises i sin helhet. … Konklusjon om det tredje anbringendet

121Det følger av alle de ovennevnte betraktningene at, med forbehold for vurderingen av det første anbringendet, som gjelder flere mangler ved begrunnelsen, må Retten ta til følge, for det første, den niende klagen i den første delen, knyttet til det første tildelingskriteriet med hensyn til den åpenbare vurderingsfeilen som er konstatert i punkt 91 ovenfor, og, for det andre, den andre delen, knyttet til det andre tildelingskriteriet, i sin helhet (se punkt 97 til 103 ovenfor), og må avvise det tredje anbringendet for øvrig. Det første anbringendet, som gjelder manglende begrunnelse

122I sitt første anbringende gjør saksøkerne gjeldende flere brudd på artikkel 100 nr. 2 i den generelle finansforordningen, artikkel 149 i gjennomføringsbestemmelsene og på begrunnelsesplikten i henhold til artikkel 296 andre ledd i TEUF.

123I denne sammenheng ber saksøkerne Retten om å pålegge OHIM å fremlegge de fullstendige og ikke-konfidensielle versjonene av tilbudene fra de andre vellykkede anbudsgiverne og den fullstendige evalueringsrapporten, inkludert kommentarene knyttet til disse tilbudene. Videre gjør saksøkerne i hovedsak gjeldende at utdragene fra evalueringsrapporten som gjelder vurderingen av deres anbud, på grunn av utdragenes ufullstendige og vage karakter, er behæftet med flere mangler ved begrunnelsen som hindrer dem i å utøve sine rettigheter og som gjør det, i det minste delvis, umulig for Retten å prøve lovligheten av tildelingsvedtaket. Dette gjelder særlig de ufullstendige og utilstrekkelige begrunnelsene som fremgår av OHIMs brev av 2. mai 2011, og som ble ansett å begrunne den komparative vurderingen av den første søkerens anbud i forhold til de andre vellykkede anbudsgivernes. 124. OHIM bestrider disse argumentene og gjør gjeldende at Retten bør avvise søkernes begjæring om prosessuelle tiltak eller bevisopptak.

125I denne sammenheng bør det bemerkes at når EUs institusjoner, organer eller byråer, slik som i den foreliggende saken, i sin egenskap av oppdragsgivere har en vid skjønnsmyndighet, er det av enda større grunnleggende betydning at de rettighetene som er garantert av EUs rettsorden, respekteres i forvaltningssaker. Disse garantiene omfatter særlig den kompetente institusjonens plikt til å begrunne sine avgjørelser på en tilstrekkelig måte. Bare på denne måten kan Domstolen kontrollere om de faktiske og rettslige forhold som utøvelsen av skjønnsmyndigheten avhenger av, forelå (dommer av 21. november 1991 i Technische Universität München, C‑269/90, ECR, EU:C:1991:438, avsnitt 14; 20. mai 2009, VIP Car Solutions mot Parlamentet, T‑89/07, EU:T:2009:163, avsnitt 61; og 12. desember 2012, Evropaïki Dynamiki mot EFSA, T‑457/07, EU:T:2012:671, avsnitt 42).

126I lys av begrunnelsesplikten fastsatt i artikkel 296, andre ledd, i TEUF, må den som har truffet tiltaket redegjøre for begrunnelsen på en klar og utvetydig måte, slik at de berørte personene på den ene siden blir gjort kjent med årsakene til tiltaket og dermed får mulighet til å forsvare sine rettigheter, og på den andre siden slik at Domstolen kan utøve sin prøvingsmyndighet. I tillegg avhenger de krav som begrunnelsen må oppfylle, av omstendighetene i den enkelte sak, særlig innholdet i det aktuelle tiltaket, arten av de angitte begrunnelsene og den interesse som mottakerne av tiltaket, eller andre parter som er direkte og individuelt berørt av det, kan ha i å få forklaringer (se dom av 21. februar 2013 i saken Evropaïki Dynamiki mot Kommisjonen, T‑9/10, EU:T:2013:88, avsnitt 25 og 26 og den der siterte rettspraksis). Videre er begrunnelsesplikten et vesentlig prosessuelt krav, i motsetning til spørsmålet om hvorvidt de angitte begrunnelsene er korrekte, som angår den materielle lovligheten av det omtvistede tiltaket (se dom av 22. mai 2012 i saken Evropaïki Dynamiki mot Kommisjonen, T‑17/09, EU:T:2012:243, avsnitt 40 og den der siterte rettspraksis).

127På området for offentlige anskaffelser fastsetter artikkel 100 nr. 2 første ledd i den generelle finansforordningen og artikkel 149 nr. 3 i gjennomføringsbestemmelsene vilkårene for at den oppdragsgivende myndighet oppfyller sin plikt til å begrunne avslaget overfor anbudsgiverne.

128I henhold til første ledd i artikkel 100 nr. 2 i den generelle finansforordningen skal «[d]en oppdragsgivende myndighet underrette alle kandidater eller anbudsgivere hvis søknader eller anbud er avvist, om grunnene til beslutningen, og alle anbudsgivere hvis anbud er gyldige og som fremsetter en skriftlig anmodning, om egenskapene og de relative fordelene ved det vinnende anbudet og navnet på den anbudsgiveren som kontrakten tildeles».

129I den forbindelse kan den oppdragsgivende myndighet, i henhold til fast rettspraksis, ikke pålegges å gi en anbudsgiver som ikke har fått tilslag, for det første, i tillegg til begrunnelsen for avslaget på anbudet, en detaljert oversikt over hvordan hvert enkelt element i anbudet ble vurdert under evalueringen, og for det andre, i forbindelse med underretningen om egenskapene og de relative fordelene ved det vinnende anbudet, en detaljert sammenlignende analyse av det vinnende anbudet og anbudet fra den anbudsgiveren som ikke fikk tilslag. Tilsvarende er den oppdragsgivende myndigheten ikke forpliktet til å gi en anbudsgiver som ikke har fått tilslag, etter skriftlig anmodning fra denne, en fullstendig kopi av evalueringsrapporten (dom av 4. oktober 2012 i saken Evropaïki Dynamiki mot Kommisjonen, C‑629/11 P, EU:C:2012:617, avsnitt 21–23; kjennelser av 20. september 2011 i saken Evropaïki Dynamiki mot Kommisjonen, C‑561/10 P, EU:C:2011:598, avsnitt 27, og 29. november 2011, Evropaïki Dynamiki mot Kommisjonen, C‑235/11 P, EU:C:2011:791, avsnitt 50 og 51). EU-domstolene kontrollerer likevel om metoden som den oppdragsgivende myndigheten har anvendt for den tekniske vurderingen av anbudene, er klart angitt i anbudsspesifikasjonene, herunder de ulike tildelingskriteriene, deres respektive vekting i vurderingen (det vil si i beregningen av totalpoengsummen) og minimums- og maksimumsantall poeng for hvert kriterium (se i denne forbindelse dommen i saken Evropaïki Dynamiki mot Kommisjonen, EU:C:2012:617, avsnitt 29).

130Det fremgår også av rettspraksis at dersom den oppdragsgivende myndighet sender et brev etter en anmodning om tilleggsopplysninger om en tildelingsbeslutning før det anlegges sak, men etter den datoen som er fastsatt i artikkel 149 nr. 3 i gjennomføringsreglene, kan dette brevet også tas i betraktning for å undersøke om begrunnelsen i den konkrete saken var tilstrekkelig. Kravet om begrunnelse må vurderes i lys av den informasjonen som søkeren hadde til rådighet på det tidspunktet saken ble anlagt, dog med det forbehold at institusjonen ikke har lov til å erstatte den opprinnelige begrunnelsen med en helt ny begrunnelse (se i denne forbindelse dommen i saken Evropaïki Dynamiki mot Kommisjonen, nevnt i punkt 126 ovenfor, EU:T:2013:88, avsnitt 27 og 28 og den siterte rettspraksis). 131. Innledningsvis bør det bemerkes at den oppdragsgivende myndighet, i henhold til den rettspraksis som er sitert i avsnitt 129 ovenfor, ikke er forpliktet til å gi den underordnede anbudsgiveren tilgang til den fullstendige versjonen av anbudet fra den anbudsgiver som ble tildelt den aktuelle kontrakten, eller den fullstendige versjonen av evalueringsrapporten. I denne saken anser Retten, på bakgrunn av partenes skriftlige innlegg, bevisene i saksmappen og resultatene av rettsmøtet, at den har tilstrekkelig informasjon til å avgjøre den foreliggende sak (se i denne forbindelse dommen av 16. november 2006 i Peróxidos Orgánicos mot Kommisjonen, T‑120/04, ECR, EU:T:2006:350, avsnitt 80), slik at det ikke er grunn til å imøtekomme saksøkernes begjæring om prosessuelle tiltak eller bevisopptak (se i denne forbindelse dommen av 24. september 2009 i Erste Group Bank m.fl. mot Kommisjonen, C‑125/07 P, C‑133/07 P og C‑137/07 P, ECR, EU:C:2009:576, avsnitt 319, og kjennelse av 10. juni 2010 i saken Thomson Sales Europe mot Kommisjonen, C‑498/09 P, EU:C:2010:338, avsnitt 138). 132. Når det gjelder begrunnelsen som OHIM fremla i ettertid, nemlig i sine brev av 11. april og 2. mai 2011, er det ikke omstridt at disse brevene i seg selv utgjør en tilleggsbegrunnelse for tildelingsvedtaket, i henhold til artikkel 100 nr. 2 første ledd i den generelle finansforordningen og artikkel 149 nr. 3 i gjennomføringsbestemmelsene, som Retten har rett til å ta i betraktning. Uansett, selv om OHIMs brev av 2. mai 2011 ble sendt til saksøkerne via faks 12. mai 2011, det vil si etter utløpet av fristen fastsatt i gjennomføringsbestemmelsene artikkel 149 nr. 3, regnet fra da saksøkerne fremsatte sin første anmodning 30. mars 2011, kan dette brevet tas i betraktning ved vurderingen av om begrunnelsen for tildelingsvedtaket var tilstrekkelig (se rettspraksis sitert i punkt 130 ovenfor).

133Det gjenstår derfor å fastslå om og i hvilken grad disse brevene er behæftet med manglende begrunnelse, nettopp fordi de ikke setter søkerne i stand til å fastslå grunnene til tiltaket for å kunne utøve sine rettigheter, eller setter EU-domstolene i stand til å foreta sin prøving av lovligheten av beslutningens innhold.

134I den forbindelse bør det minnes om at, i sammenheng med vurderingen av det tredje anbringendet, for så vidt angår den sjette og den åttende til den ellevte klagen vedrørende det første tildelingskriteriet og den delen som gjelder det fjerde tildelingskriteriet, er Domstolen ikke i stand til å foreta en prøving av lovligheten av tildelingsbeslutningens innhold i den grad den er basert på den individuelle og sammenlignende vurderingen av anbudene i lys av de aktuelle tekniske tildelingskriteriene. De omstridte vurderingene var vesentlige og nødvendige begrunnelser for en korrekt forståelse av kravene som følger av anbudsspesifikasjonene, herunder den relative vektingen av visse delkriterier, og den oppdragsgivers individuelle og sammenlignende vurdering av anbudene i den forbindelse (se punkt 81–86, 87–89 og 90–95 ovenfor).

135Det følger av dette at tildelingsvedtaket er behæftet med flere mangler ved begrunnelsen i henhold til artikkel 100 nr. 2 i den generelle finansforordningen, lest i sammenheng med artikkel 296 andre ledd i TEUF, og at det første anbringendet må tas til følge. Konklusjon om søksmålet om annullering

136I lys av det ovenstående, og som følge av de materielle og formelle feilene som OHIM har begått, slik det er fastslått i forbindelse med det første til det tredje anbringendet, må tildelingsvedtaket annulleres i sin helhet, herunder i den del det rangerer de andre vellykkede anbudsgiverne på første og andre plass i kaskademekanismen (se andre ledd i punkt 34 ovenfor). 2. Kravet om erstatning 137. Når det gjelder kravet om erstatning, bør det minnes om at saksøkerne under rettsmøtet begrenset omfanget av dette kravet ved å trekke tilbake sitt kravspunkt vedrørende erstatning for tap av rimelig forventet fortjeneste, noe som ble notert i rettsmøteprotokollen (se punkt 33 ovenfor). Ved å gjøre dette uttalte saksøkerne at de ikke ønsket å oppnå erstatning for tapet av den aktuelle kontrakten, men kun erstatning for tapet av en mulighet til å inngå den kontrakten som den førsteplasserte anbudsgiveren, noe som derfor skiller seg fra tapet av selve kontrakten (se i denne forbindelse dommene av 21. mai 2008 i Belfass mot Rådet, T‑495/04, ECR, EU:T:2008:160, avsnitt 124, og 20. september 2011 Evropaïki Dynamiki mot EIB, T‑461/08, ECR, EU:T:2011:494, avsnitt 210), samt erstatning for den ikke-økonomiske skaden på deres omdømme og troverdighet. 138. Ifølge saksøkerne er tilkjenning av erstatning i form av kompensasjon i hovedsak nødvendig på grunn av den «endelige» karakteren av avslaget på tildeling av den aktuelle kontrakten, siden det er sannsynlig at kontrakten vil være fullstendig utført på det tidspunktet den endelige dommen, som avslutter saken, blir avsagt. Selv om Retten skulle oppheve tildelingsbeslutningen og OHIM skulle gjennomføre en ny anbudskonkurranse, ville de «konkurransemessige» vilkårene for tildeling av den aktuelle kontrakten ikke lenger være de samme, noe som ville innebære et sikkert tap av en mulighet og påføre saksøkerne alvorlig skade. Ved å inngå en kontrakt med de andre vellykkede anbudsgiverne skapte OHIM dermed en ugjenkallelig faktisk situasjon, som resulterte i et endelig og uopprettelig tap av muligheten for at saksøkerne skulle tildeles kontrakten. Dette tapet utgjør en kvantifiserbar skade – ettersom det kan tillegges en økonomisk verdi, til tross for usikkerheten om den nøyaktige kvantifiseringen – som saksøkerne i den foreliggende saken anslår til 650 000 EUR, under hensyntagen til kontraktens verdi, de tekniske problemstillingene og oppdragsgiverens prestisje. På denne bakgrunn bestrider saksøkerne argumentet om at den opprinnelige kontraktsperioden på ett år og den mulige forlengelsen med tre år, samt OHIMs skjønnsrett til å tildele spesifikke oppdrag til entreprenøren, påvirker årsakssammenhengen mellom den oppdragsgivers ulovlige opptreden og den skade som er påført. Uansett krever overholdelse av det grunnleggende prinsippet om effektiv rettsbeskyttelse at tapet som en skadelidende anbudsgiver har lidd, kompenseres fullt ut. 139. OHIM bestrider disse argumentene og særlig erstatningsbeløpet som kreves for tap av en mulighet og skade på søkernes omdømme og troverdighet, eksistensen av slik skade og, gitt den oppdragsgivers vide skjønnsmyndighet, årsakssammenhengen mellom den påståtte ulovlige oppførselen og denne skaden på den ene siden og den påståtte skaden på den andre siden.

140I samsvar med rettspraksis må en rekke vilkår være oppfylt for at Den europeiske union skal pådra seg utenforskontraktsrettslig ansvar etter artikkel 340 andre ledd i TEUF for ulovlig opptreden fra institusjonenes side, nemlig at de handlingene institusjonene påstås å ha begått, er ulovlige, at det foreligger skade, og at det foreligger en årsakssammenheng mellom denne opptredenen og den påklagede skaden (se dom av 15. oktober 2013 i saken Evropaïki Dynamiki mot Kommisjonen, T‑474/10, EU:T:2013:528, avsnitt 215 og den der siterte rettspraksis).

141I den forbindelse bør det minnes om at erstatningskravet bygger på samme ulovlige opptreden som det som påberopes til støtte for søknaden om opphevelse av tildelingsvedtaket, og at sistnevnte er behæftet med ulike tilfeller av materielt ulovlig opptreden, herunder brudd på prinsippene om like muligheter og åpenhet (se punkt 53 ovenfor), åpenbare vurderingsfeil (se avsnitt 96, 102 og 121 ovenfor) og flere mangler ved begrunnelsen (se avsnitt 86, 89, 95, 134 og 135 ovenfor). 142. Når det gjelder spørsmålet om det foreligger en årsakssammenheng mellom disse tilfellene av materielle og formelle rettsstridige forhold og den påståtte skaden, er det imidlertid fast rettspraksis at manglende begrunnelse i seg selv ikke er egnet til å medføre ansvar for Den europeiske union, særlig fordi det ikke er egnet til å påvise at kontrakten, dersom denne mangelen ikke hadde foreligget, kontrakten kunne eller til og med burde ha blitt tildelt saksøker (se i denne retning dommene av 20. oktober 2011 i Alfastar Benelux mot Rådet, T‑57/09, EU:T:2011:609, avsnitt 49; 17. oktober 2012, Evropaïki Dynamiki mot EU-domstolen, T‑447/10, EU:T:2012:553, avsnitt 123; og 14. januar 2015, Veloss International og Attimedia mot Parlamentet, T‑667/11, EU:T:2015:5, avsnitt 72).

143I den foreliggende saken kan det derfor ikke anses å foreligge en årsakssammenheng mellom de flere konstaterte manglene ved begrunnelsen og den skade som saksøkerne påberoper seg. 144. Når det gjelder årsakssammenhengen mellom den konstaterte materielle rettsstridige atferden, nemlig brudd på prinsippene om like muligheter og åpenhet samt åpenbare vurderingsfeil, på den ene siden, og tapet av en mulighet, på den andre siden, kan OHIM ikke bare hevde at det, i lys av sin vide skjønnsmyndighet som oppdragsgiver, ikke var forpliktet til å inngå rammekontrakten med søkerne (se i denne retning dommen i saken Evropaïki Dynamiki mot EIB, nevnt i punkt 137 ovenfor, EU:T:2011:494, avsnitt 211). I den foreliggende saken må det legges til grunn at den materielle rettsstridige atferden som den oppdragsgivende myndigheten utviste som ledd i den individuelle og sammenlignende vurderingen av tilbudene fra de valgte anbudsgiverne, sannsynligvis påvirket den første søkerens mulighet til å bli rangert på første eller andre plass i kaskademekanismen. Dette gjelder særlig den sammenlignende vurderingen av disse anbudene etter det første tildelingskriteriet, der OHIM lot seg lede av en åpenbart feilaktig tolkning av anbudsspesifikasjonene, og som førte til at den første søkerens anbud kun fikk 22,81 poeng av totalt 40 poeng. Det følger dessuten av dette at, selv om man tar hensyn til den utstrekende skjønnsfriheten som den oppdragsgivende myndighet har ved tildelingen av den aktuelle kontrakten, utgjør den tapte muligheten som den første søkeren har lidd i den foreliggende saken, en faktisk og sikker skade i rettspraksisens forstand (se i denne retning og analogt dommen av 9. november 2006 i Agraz m.fl. mot Kommisjonen, C‑243/05 P, ECR, EU:C:2006:708, avsnitt 26–42; generaladvokat Cruz Villalóns uttalelse i Giordano mot Kommisjonen, C‑611/12 P, ECR, EU:C:2014:195, avsnitt 61; og dommen i Evropaïki Dynamiki mot EIB, sitert i avsnitt 137 ovenfor, EU:T:2011:494, avsnitt 66 og 67). I den foreliggende saken gjør det blotte faktum at den første søkeren ble rangert som nummer tre i kaskademekanismen og dermed ble akseptert som potensiell entreprenør, premissen om at den oppdragsgivende myndigheten ikke kunne være i stand til å tildele den den aktuelle kontrakten, usannsynlig.

145Videre, som søkerne med rette anfører, i en situasjon som den foreliggende, hvor det ved slutten av saksbehandlingen for Domstolen er det en betydelig risiko for at den aktuelle kontrakten allerede er fullført, ville selve det faktum at EU-domstolene ikke anerkjenner tapet av en slik mulighet og behovet for å tilkjenne erstatning i den forbindelse, være i strid med prinsippet om effektiv rettsbeskyttelse nedfelt i artikkel 47 i Den europeiske unions charter om grunnleggende rettigheter. I en slik situasjon gir en tilbakevirkende opphevelse av en tildelingsbeslutning ikke lenger noen fordel for den tapende anbudsgiveren, noe som betyr at tapet av muligheten er uopprettelig. Videre bør det tas i betraktning at, på grunn av vilkårene for midlertidige foranstaltninger foran presidenten for Retten, er den anbudsgiveren hvis anbud er vurdert og ulovlig avvist, i praksis sjelden i stand til å oppnå utsatt virkning av en slik

avgjørelse

(kjennelse av 23. april 2015 i Kommisjonen mot Vanbreda Risk & Benefits, C‑35/15 P(R), ECR, EU:C:2015:275; kjennelse av 4. februar 2014 i Serco Belgium m.fl. mot Kommisjonen, T‑644/13 R, ECR, EU:T:2014:57, avsnitt 18 ff.). 146. Retten anser derfor at det i den foreliggende saken er nødvendig å tilkjenne den første saksøker erstatning for tap av en mulighet, ettersom tildelingsvedtaket, selv i tilfelle det oppheves med tilbakevirkende kraft, i praksis endelig har gjort det umulig for saksøkeren å få sitt anbud rangert høyere og dermed muligheten for å bli tildelt spesifikke gjennomføringsavtaler innenfor gjennomføringsdelen av en rammekontrakt. 147. Når det gjelder omfanget av erstatningen for skade knyttet til tap av en mulighet, som saksøkerne anslår til 650 000 euro, er Domstolen imidlertid ikke i stand til, på dette stadiet av saken og i lys av bevisene i saken, å treffe en endelig

avgjørelse

om erstatningsbeløpet som Den europeiske union må betale til den første saksøkeren. Siden det ennå ikke er mulig å vurdere skaden, er det derfor hensiktsmessig, av hensyn til prosessøkonomien, å treffe en foreløpig

avgjørelse

om Den europeiske unions erstatningsansvar. Fastsettelsen av erstatningsbeløpene som følge av OHIMs ulovlige opptreden utsettes til et senere tidspunkt, enten etter felles avtale mellom partene eller av Retten i mangel av en slik avtale (se i denne forbindelse dommen av 16. september 2013 i saken ATC m.fl. mot Kommisjonen, T-333/10, ECR, EU:T:2013:451, avsnitt 199 og den der siterte rettspraksis).

148I den forbindelse må imidlertid både partene og Retten i den foreliggende sak ta hensyn til følgende aspekter.

149For det første må det tas i betraktning at den anslåtte verdien av den aktuelle kontrakten, slik den fremgår av kunngjøringen om anbud, er 13 000 000 EUR ekskl. mva. for den maksimale gjennomføringsperioden for rammekontrakten på fire år, og at verdien av å oppnå rammekontrakten for det første året derfor er minst 3 250 000 EUR.

150For det andre er det nødvendig å fastslå sannsynligheten for at den første søkerens tilbud ville ha vunnet, nemlig sjansen for at det ville ha blitt rangert som nummer én eller to i kaskademekanismen dersom de ulike tilfellene av vesentlig ulovlig opptreden begått av OHIM under anbudsprosedyren ikke hadde funnet sted. I den forbindelse må det tas hensyn til at den første søkerens tekniske og økonomiske tilbud begge ble rangert som nummer to (se tabellene i punkt 12 og 20 ovenfor), og at vektingen av disse tilbudene ved tildelingen av den aktuelle kontrakten, i henhold til beregningsmetoden angitt i punkt 13.5 i anbudsspesifikasjonene, var 50/50.

151For det tredje må det tas hensyn til at rammekontrakten kun tildeles og inngås for en innledende periode på ett år, og at det ikke er sikkert at kontrakten vil bli fornyet av OHIM for de påfølgende tre årene (se punkt 14.3 i anbudsspesifikasjonene og punkt 1.2.5 i utkastet til rammekontrakt). Videre må det foretas en vurdering av sannsynligheten for at den første leverandøren er i stand til å oppfylle kravene i de ulike innkjøpsordrene utstedt av den oppdragsgivende myndigheten, både i løpet av det første året av rammeavtalens gjennomføring og i de påfølgende årene dersom avtalen fornyes. Det følger av dette at det er nødvendig å justere sannsynligheten for suksess med henvisning til den manglende sikkerheten for at rammeavtalen vil bli fornyet og den mulige manglende evnen hos den aktuelle leverandøren til å oppfylle disse innkjøpsordrene.

152For det fjerde er det nødvendig å fastsette det tapet som det kan tilkjennes erstatning for, ved å ta hensyn til den nettofortjenesten som den første søkeren kunne ha oppnådd under gjennomføringen av rammekontrakten. I den forbindelse må det minnes om at søkerne hevdet at den første søkeren i regnskapsåret 2006, med hensyn til kommersielle prosjekter, hadde realisert en nettofortjeneste på 10,33 %.

153For det femte er det nødvendig å trekke fra den fortjenesten den første søkeren ellers ville ha oppnådd ved ikke å bli tildelt den aktuelle kontrakten, for å unngå at vedkommende blir overkompensert.

154For det sjette er det, for å fastsette det totale beløpet som kan tilkjennes som erstatning for tap av en mulighet, nødvendig å multiplisere den fastsatte nettofortjenesten med sannsynligheten for suksess.

155Til slutt, når det gjelder den påståtte skaden på søkernes omdømme og troverdighet, er det tilstrekkelig å merke seg at det fremgår klart av rettspraksis at en eventuell opphevelse av tildelingsvedtaket fra Domstolens side i prinsippet er tilstrekkelig til å gjenopprette skaden forårsaket av denne omdømmeskaden (se i denne forbindelse kjennelse av 20. september 2005 i Deloitte Business Advisory mot Kommisjonen, T‑195/05 R, ECR, EU:T:2005:330, avsnitt 126), uten at det er nødvendig å ta stilling til om rangeringen, der den ikke er begrunnet, av den første søkerens tilbud på tredjeplass i henhold til kaskademekanismen i stedet for første- eller andreplass utgjør en slik skade.

156I lys av det ovenstående må søkernes krav om erstatning tas til følge i den del det gjelder erstatning for tap av en mulighet, og avvises for øvrig. 157. Når det gjelder det beløpet som kan tilkjennes som erstatning for tap av en mulighet, skal partene, med forbehold for en senere

avgjørelse

fra Retten, komme til enighet om dette beløpet i lys av de ovennevnte betraktningene og innen tre måneder fra datoen for avsigelsen av denne dommen underrette Retten om det beløpet som skal betales, og som er fastsatt ved avtale; dersom de ikke gjør dette, skal de innen samme frist sende Retten en redegjørelse for sine synspunkter med underbyggende tall (se i denne forbindelse dommen i saken ATC m.fl. mot Kommisjonen, nevnt i punkt 147 ovenfor, EU:T:2013:451, punkt 101). Saksomkostninger 158. Saksomkostningene må avgjøres senere. (1) . (1) Her gjengis kun de avsnitt av denne dommen som Retten anser det hensiktsmessig å offentliggjøre. Konklusjon På dette grunnlag FØRSTEINSTANSRETTEN (fjerde avdeling) avgjør herved: 1. Opphever den

avgjørelse

som OHIM fattet i forbindelse med den åpne anbudskonkurransen AO/021/10, med tittelen «Ekstern tjenesteyting for program- og prosjektledelse og teknisk rådgivning innen informasjonsteknologi», og som ble meddelt European Dynamics Luxembourg SA ved brev av 28. mars 2011, om å rangere sistnevntes tilbud på tredjeplass i «kaskademekanismen» med henblikk på tildeling av en rammekontrakt, og å rangere tilbudene fra Consortium Unisys SLU og Charles Oakes & Co. Sàrl, på den ene siden, og fra ETIQ Consortium (ved everis og Trasys), på den andre siden, på henholdsvis første- og andreplass; 2. Pålegger Den europeiske union å betale erstatning for den skade European Dynamics Luxembourg har lidt som følge av tapet av muligheten til å bli tildelt rammekontrakten som den rangert på førsteplass i kaskaden; 3. Avviser erstatningskravet for øvrig; 4. Pålegger partene å underrette retten, innen tre måneder fra datoen for avsigelsen av denne dommen, om det erstatningsbeløp de har blitt enige om; 5. Dømmer at dersom det ikke oppnås enighet, skal partene innen samme frist oversende domstolen en redegjørelse for sine synspunkter med underbyggende tall; 6. Avgjør saksomkostningene senere.