T-376/05 og T-383/05 TEA-CEGOS m.fl. mot Kommisjonen

62005TJ0376_EN Parter Begrunnelse Konklusjon Parter I de forente sakene T‑376/05 og T‑383/05, TEA-CEGOS, SA, med hjemsted i Madrid (Spania), Services techniques globaux (STG) SA , med hjemsted i Brussel (Belgia), representert av advokatene G. Vandersanden og L. Levi, saksøkere i sak T‑376/05, GHK Consulting Ltd, med hjemsted i London (Storbritannia), representert ved advokatene M. Dittmer og J.-E. Svensson, saksøker i sak T‑383/05, mot Kommisjonen for De europeiske fellesskap, representert ved M. Wilderspin og G. Boudot, som fullmektiger, med valgt adresse i Luxembourg, saksøkt, SØKNAD om opphevelse, for det første, av Kommisjonens vedtak av 12. oktober 2005 om avslag på anbudene som saksøkerne hadde inngitt i anbudsprosedyren med referansenummer «EuropeAid/119860/C/SV/multi-Lot 7», og, for det andre, av alle andre vedtak som Kommisjonen har truffet i samme anbudsprosedyre etter vedtakene av 12. oktober 2005, FØRSTINSTANSRETTEN FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAPENE (andre avdeling), sammensatt av J. Pirrung, president, N. J. Forwood og S. Papasavvas, dommere, rettssekretær: C. Kristensen, administrator, under henvisning til den skriftlige prosedyren og etter rettsmøtet 12. januar 2006, avgir følgende dom Begrunnelse Rettslig bakgrunn 1. Tildelingen av tjenestekontrakter i forbindelse med Kommisjonens eksterne tiltak er regulert av bestemmelsene i del II i avdeling IV i rådsforordning (EF, Euratom) nr. 1605/2002 av 25. juni 2002 om finansforordningen for De europeiske fellesskapers generelle budsjett (EUT 2002 L 248, s. 1, «finansforordningen») og bestemmelsene i del II i avdeling III i Kommisjonens forordning (EF, Euratom) nr. 2342/2002 av 23. desember 2002 om gjennomføringsbestemmelser til finansforordningen (EUT 2002 L 357, s. 1, «gjennomføringsbestemmelsene»).

2I henhold til artikkel 94 i finansforordningen, gjengitt i punkt 2.3.3 i den praktiske veiledningen til kontraktsprosedyrer for EFs eksterne tiltak («den praktiske veiledningen»): «Kontrakter kan ikke tildeles kandidater eller anbudsgivere som under anskaffelsesprosedyren: (a) befinner seg i en interessekonflikt, (b) har gitt uriktige opplysninger i den informasjonen som den oppdragsgivende myndighet har krevd som vilkår for deltakelse i kontraktsprosedyren, eller unnlater å gi denne informasjonen.»

3I henhold til artikkel 146 nr. 3 i gjennomføringsreglene: «Anmodninger om deltakelse og anbud som ikke oppfyller alle de vesentlige kravene som er angitt i tilleggsdokumentasjonen til anbudsinvitasjonen eller de spesifikke kravene som er fastsatt der, skal utelukkes. Evalueringskomiteen kan imidlertid be kandidater eller anbudsgivere om å levere tilleggsmateriale eller å avklare de innsendte tilleggsdokumentene i forbindelse med utelukkelses- og utvelgelseskriteriene, innen en angitt frist.» 4. Artikkel 13 i kunngjøringen om offentlig anskaffelse utstedt i anbudsprosedyren med referansen «EuropeAid/119860/C/SV/multi-Lot 7» vedrørende en flerpartskontrakt for å rekruttere teknisk bistand for kortsiktig ekspertise til eksklusiv fordel for tredjeland som mottar ekstern bistand fra Europakommisjonen («anbudsinvitasjonen»), fastslo at en fysisk eller juridisk person (inkludert juridiske personer innenfor samme juridiske konsern) ikke kunne sende inn mer enn én søknad, uavhengig av deltakelsesform (som en enkelt juridisk enhet eller som leder eller partner i et konsortium som sender inn en søknad). Dersom en fysisk eller juridisk person (inkludert juridiske personer innenfor samme juridiske konsern) sendte inn mer enn én søknad, ville alle søknader der vedkommende (og juridiske personer innenfor samme juridiske konsern) hadde deltatt, bli ekskludert.

5I erklæringsskjemaet som skulle fylles ut av kandidater og anbudsgivere, ble det nevnt deres plikt til å oppgi om de tilhørte en «gruppe eller et nettverk» eller ikke. 6. Artikkel 14 i instruksene til anbudsgivere fastslo at hver vellykket anbudsgiver ville bli underrettet skriftlig. Den fastslo også at før den oppdragsgivende myndigheten undertegnet rammekontrakten med den vellykkede anbudsgiveren, måtte anbudsgiveren fremlegge tilleggsdokumenter for å bevise riktigheten av sine uttalelser. Dersom en anbudsgiver ikke var i stand til å fremlegge de nødvendige dokumentene innen en frist på 15 kalenderdager fra underretningen om tildelingen av kontrakten, eller dersom det ble konstatert at vedkommende hadde gitt uriktige opplysninger, ble det fastsatt at tildelingen av kontrakten skulle anses som ugyldig. I et slikt tilfelle kunne den oppdragsgivende myndighet tildele rammeavtalen til en annen anbudsgiver eller avlyse anbudsprosedyren. 7. Artikkel 16 i instruksene til anbudsgiverne fastslo at anbudsgivere som mente å ha blitt skadet av en feil eller en uregelmessighet i løpet av anbudsprosedyren, kunne inngi en klage, som den kompetente myndigheten måtte svare på innen en frist på 90 dager. Bakgrunn for tvisten

8Ved en kunngjøring om offentlig anskaffelse av 9. juli 2004, publisert i Den europeiske unions offisielle tidsskrift (EUT 2004, S 132), innledet Kommisjonen anbudskonkurransen. 9. TEA-CEGOS-konsortiet uttrykte interesse for å delta i anbudsinfordringen. TEA-CEGOS, SA ble valgt til å være leder for konsortiet med sikte på konsortiets deltakelse i anbudsprosedyren. Services techniques globaux (STG) SA er også medlem av TEA-CEGOS-konsortiet og yter det tekniske og økonomiske forvaltningstjenester.

10I løpet av søknadsfasen og i samsvar med kravene fastsatt i kunngjøringen om offentlig anskaffelse avga de ulike medlemmene av TEA-CEGOS-konsortiet erklæringer om at de ikke befant seg i noen av situasjonene som tilsvarer utelukkelsesgrunnene oppført i punkt 2.3.3 i den praktiske veiledningen. Den 18. august 2004 sendte Det danske institutt for menneskerettigheter (DIHR), et medlem av TEA-CEGOS-konsortiet, Kommisjonen et dokument der det ble opplyst at DIHR hadde sitt eget styre, men var en del av en større struktur, Det danske senter for internasjonale studier og menneskerettigheter («senteret»), og hadde som partner Det danske institutt for internasjonale studier (DIIS), et institutt opprettet ved en dansk lov av 6. juni 2002 som også opprettet Senteret og DIHR. 11. GHK Consulting Ltd, et selskap underlagt engelsk lov, er en del av et konsortium («GHK-konsortiet») som samler ulike enheter, herunder DIIS. GHK Consulting ble gjennom sin avdeling GHK International Ltd valgt til å lede GHK-konsortiet i anbudsprosessen. Den 29. september 2004, da søknadene om deltakelse ble sendt inn, oppga DIIS at det ikke tilhørte en gruppe eller et nettverk.

12Ved e-post av 17. desember 2004 og ved brev av 31. desember 2004 ble TEA-CEGOS-konsortiet invitert til å delta i anbudsinvitasjonen for parti

7I denne fasen av anbudsprosedyren opplyste DIHR nok en gang at det var en del av en større struktur, Senteret, som omfattet et annet institutt, DIIS. GHK-konsortiet ble også invitert til å gi anbud på del 7.

13Ved brev av 20. mai 2005 ble TEA-CEGOS og GHK International informert om at anbudene som var innlevert av konsortiene de tilhørte, var blitt akseptert for parti

7I disse brevene ble det opplyst at kontraktene ville bli sendt til konsortiene for signering, forutsatt at de kunne dokumentere at de ikke befant seg i noen av situasjonene som utgjør grunnlag for utelukkelse, som angitt i punkt 2.3.3 i den praktiske veiledningen. Saksøkerne sendte Kommisjonen de dokumentene de anså som relevante i denne sammenheng.

14Ved en faks av 22. juni 2005 ba Kommisjonen TEA-CEGOS om å redegjøre for forbindelsen mellom DIHR og Senteret og DIHRs eventuelle autonomi i forhold til Senteret, og ba også GHK International om å gi en avklaring om DIIS’ rettslige status. 15. Den 23. juni 2005 sendte TEA-CEGOS-konsortiet Kommisjonen et brev fra DIHR der dets virkemåte ble forklart. Den 24. juni 2005 sendte GHK International Kommisjonen en faks med avklaringer angående DIIS.

16Som svar på en ytterligere anmodning fra Kommisjonen om tilleggsavklaring, fremsatt per telefon 27. juni 2005, sendte TEA-CEGOS-konsortiet samme dag Kommisjonen en kopi av den danske loven av 6. juni 2002 om opprettelse av senteret, sammen med et notat som pekte på de relevante delene av loven og forbindelsen mellom senteret og DIHR, samt et brev fra senterets administrasjonssjef 17. Den 14. juli 2005 sendte TEA-CEGOS-konsortiet også Kommisjonen en uttalelse fra den danske utenriksministeren der ministeren bekreftet at DIHR og DIIS var autonome enheter innenfor senteret.

18Ved brev av 18. juli 2005 («vedtakene av 18. juli 2005») informerte Kommisjonen TEA-CEGOS-konsortiet og GHK-konsortiet om at dens vedtak om å godta deres anbud var basert på uriktige opplysninger som den hadde fått under anbudsprosedyren, og at deres søknader og anbud, i lys av nye bevis, måtte avvises. 19. Den 22. og 25. juli 2005 hevdet TEA-CEGOS-konsortiet overfor Kommisjonen at DIHR og DIIS ikke kunne anses som en del av samme juridiske gruppe i henhold til artikkel 13 i utlysningen, og påpekte at det helt fra begynnelsen av anbudsprosedyren hadde oppgitt at DIHR tilhørte Senteret. Den 27. juli 2005 bekreftet Kommisjonen mottakelsen av brevet av 22. juli og opplyste at innholdet ville bli undersøkt i detalj. 20. Den 25. juli 2005 ble listen over kvalifiserte anbudsgivere for parti 7, som var publisert på EuropeAid-nettsiden, endret slik at den ikke lenger inkluderte de to konsortiene. 21. Den 8. september 2005 kontaktet TEA-CEGOS og STG Kommisjonen og hevdet at vedtakene av 18. juli 2005 var ulovlige, og oppfordret derfor Kommisjonen til å omgjøre disse vedtakene så snart som mulig. Ved brev av 13. september 2005 informerte Kommisjonen dem om at en gjennomgang var i gang, og at den hadde sendt senteret en rekke spørsmål og bedt det om å fremlegge dokumenter som underbygget svarene det ga. 22. Den 14. september 2005 gjentok TEA-CEGOS og STG at de ønsket et raskt svar angående Kommisjonens endelige holdning. Den 21. september 2005 informerte Kommisjonen dem om at den ventet på at Senteret skulle fremlegge visse opplysninger som var nødvendige for å kunne treffe en

avgjørelse

om utfallet av saken, og forpliktet seg til å underrette dem om sin

avgjørelse

så snart som mulig.

23Ved e-post av 23. september 2005 og ved faks av 26. september 2005 besvarte senteret Kommisjonens spørsmål og sendte også en rekke dokumenter for å underbygge svarene. Den 26. september 2005 sendte GHK International et brev til Kommisjonen til støtte for svarene fra senteret. 24. Den 27. september 2005 og 5. oktober 2005 sendte TEA-CEGOS og STG Kommisjonen to brev som blant annet understreket de to instituttenes uavhengighet. De påpekte at de eneste grunnene til å trekke tilbake tildelingsbeslutninger var de som var angitt i artikkel 14 i instruksene til anbudsgiverne, som henviste til punkt 2.3.3 i den praktiske veiledningen. De la til at TEA-CEGOS-konsortiet ikke hadde unnlatt å gi opplysninger eller gitt uriktige opplysninger. 25. Den 11. oktober 2005 henvendte TEA-CEGOS og STG seg til Kommisjonen for å få klarhet i om den hadde vedtatt en endelig holdning til anbudsprosedyren, og ba den om ikke å inngå noen kontrakter samtidig med tildelingsbeslutningene den skulle vedta. Kommisjonen informerte dem om at den var i ferd med å treffe en beslutning.

26Ved to beslutninger sendt 12. oktober 2005 til henholdsvis TEA-CEGOS-konsortiet og GHK-konsortiet bekreftet Kommisjonen beslutningene av 18. juli 2005 og avviste anbudene som var innlevert av disse konsortiene («de omtvistede beslutningene»). Prosedyre og påstander

27Ved en begjæring inngitt til Førsteinstansrettens justissekretariat 13. oktober 2005 anla TEA-CEGOS og STG sak i sak T-376/05.

28Ved et særskilt dokument registrert ved Førsteinstansrettens justitskontor 14. oktober 2005 inngav TEA-CEGOS og STG en begjæring om midlertidige foranstaltninger, der de anmodet om utsatt virkning av den omtvistede avgjørelsen i den saken og av alle de andre avgjørelsene som Kommisjonen hadde truffet i samme anbudskonkurranse i forlengelse av denne avgjørelsen. Ved kjennelse av presidenten for Førsteinstansretten av 14. oktober 2005 ble Kommisjonen pålagt å utsette anbudsprosedyren med referansenummer «EuropeAid/119860/C/SV/multi-Lot 7» inntil det foreligger en endelig kjennelse om begjæringen om midlertidige foranstaltninger. På grunn av en avtale som ble inngått mellom partene 26. oktober 2005, i lys av forliket foreslått av presidenten for Førsteinstansretten, i hans egenskap av dommer som behandlet begjæringen om midlertidige foranstaltninger, ble kjennelsen av 14. oktober 2005 opphevet ved en kjennelse fra presidenten av 13. desember 2005. Ved kjennelse av presidenten for Førsteinstansretten av 11. januar 2006 ble begjæringen om midlertidige foranstaltninger fremsatt av TEA-CEGOS og STG slettet fra Førsteinstansrettens register, med forbehold om saksomkostninger.

29Ved en begjæring inngitt til Førsteinstansrettens justissekretariat 20. oktober 2005 anla GHK Consulting sak T-383/05, med anmodning om at saken skulle avgjøres etter en fremskyndet prosedyre i henhold til artikkel 76a i Førsteinstansrettens prosessreglement. 7. november 2005 ga Kommisjonen uttrykk for at den samtykket i denne anmodningen.

30Ved et særskilt dokument registrert ved Førsteinstansrettens justitskontor 20. oktober 2005 inngav GHK Consulting en begjæring om midlertidige foranstaltninger, der selskapet ba om utsatt virkning av vedtaket i den saken og av alle påfølgende vedtak vedrørende andre anbudsgivere, samt en kjennelse om midlertidige foranstaltninger for å utsette virkningene av disse vedtakene. Ved brev innlevert til Førsteinstansrettens justissekretariat 16. desember 2005 underrettet GHK Consulting retten i henhold til prosessreglementets artikkel 99 om at selskapet trakk tilbake sin begjæring om midlertidige foranstaltninger. Ved kjennelse av presidenten for Førsteinstansretten av 11. januar 2006 ble begjæringen om midlertidige foranstaltninger inngitt av GHK Consulting slettet fra Førsteinstansrettens register, med forbehold om saksomkostninger.

31Ved brev innlevert til Førsteinstansrettens justissekretariat 20. oktober 2005 anmodet GHK Consulting om at sakene T-376/05 og T-383/05 ble slått sammen. Kommisjonen og TEA-CEGOS og STG opplyste henholdsvis 28. oktober 2005 og 8. november 2005 at de ikke hadde innvendinger mot at sakene ble slått sammen.

32Ved brev innlevert til Førsteinstansrettens justissekretariat 31. oktober 2005 anmodet GHK Consulting om at sakspråket ble endret til fransk, samtidig som selskapet forbeholdt seg retten til å bruke engelsk der det var nødvendig i den skriftlige og muntlige prosedyren. 7. november 2005 opplyste Kommisjonen at den ikke hadde innvendinger mot den foreslåtte endringen av sakspråk.

33Ved brev innlevert til Førsteinstansrettens justissekretariat 3. november 2005 anmodet TEA-CEGOS, STG og GHK Consulting om å få anledning til å legge frem for retten, i hovedsaken, de dokumenter som Førsteinstansrettens president hadde anmodet om under forhandlingen om midlertidige foranstaltninger. Den 4. november 2005 innvilget presidenten for Førsteinstansrettens andre avdeling denne anmodningen, under forutsetning av at dokumentene ble sendt til Førsteinstansrettens justitskontor på engelsk senest 1. desember 2005. 34. Den 8. november 2005 besluttet andre avdeling ved Førsteinstansretten å innvilge begjæringen om fremskyndet behandling i sak T-383/05 og å endre sakspråket, slik GHK Consulting hadde anmodet om.

35Ved kjennelse av presidenten for andre avdeling ved Førsteinstansretten av 10. november 2005 ble sakene T-376/05 og T-383/05 slått sammen for den skriftlige prosedyren, den muntlige prosedyren og dommen.

36Ved brev innlevert til Førsteinstansrettens justitskontor 30. november 2005 anmodet Kommisjonen om at sak T-376/05 skulle avgjøres etter en fremskyndet prosedyre i henhold til prosessreglementets artikkel 76a. 1. desember 2005 samtykket TEA-CEGOS og STG til denne anmodningen. Den 6. desember 2005 besluttet Førsteinstansrettens andre avdeling å innvilge anmodningen om en fremskyndet prosedyre i sak T-376/05. 37. Etter å ha hørt rapporten fra referendaren besluttet Førsteinstansretten å innlede den muntlige prosedyren. Partene fremførte muntlige argumenter og besvarte spørsmålene som ble stilt dem av retten under rettsmøtet den 12. januar 2006.

38Saksøkerne gjør gjeldende at Førsteinstansretten bør: – oppheve de omtvistede vedtakene; – oppheve alle de øvrige vedtakene som Kommisjonen har truffet i anbudsprosessen etter de omtvistede vedtakene; – pålegge Kommisjonen å betale saksomkostningene.

39Kommisjonen gjør gjeldende at Førsteinstansretten bør: – avvise søksmålene; – pålegge saksøkerne å betale saksomkostningene. Rettslige spørsmål

40Saksøkerne i sak T-376/05 påberoper seg fire anbringender til støtte for søksmålet. Med det første anbringendet gjør saksøkerne gjeldende at Kommisjonen har brutt artikkel 13 i kunngjøringen om utlysning av anbud og artikkel 14 i instruksene til anbudsgiverne. Med det andre anbringendet gjør de gjeldende at Kommisjonen ikke har oppfylt sin begrunnelsesplikt og har brutt rettssikkerhetsprinsippet, samtidig som den har begått en åpenbar vurderingsfeil med hensyn til anvendelsen av artikkel 13 i utlysningen. Med det tredje anbringendet gjør de gjeldende at Kommisjonen har brutt prinsippet om god forvaltningsskikk og ikke har utvist tilbørlig aktsomhet. Til slutt, med det fjerde anbringendet, hevder de at Kommisjonen har brutt prinsippet om beskyttelse av berettiget forventning. Siden det andre anbringendet i stor grad avgjør utfallet av de øvrige anbringendene, bør det behandles først. 41. Saksøker i sak T-383/05 påberoper seg ett eneste rettslig anbringende, som gjelder feil anvendelse av artikkel 13 i utlysningen, og dette anbringendet vil derfor bli behandlet i forbindelse med det ovennevnte andre anbringendet. Det andre anbringendet, som gjelder brudd på begrunnelsesplikten, åpenbar feil i vurderingen og brudd på rettssikkerhetsprinsippet Partenes argumenter 42. TEA-CEGOS og STG påpeker at artikkel 13 i kunngjøringen om offentlig anskaffelse utelukker søknader fra «en fysisk eller juridisk person» som legger inn mer enn ett anbud på samme parti, herunder «juridiske personer innenfor samme juridiske konsern». Det gis imidlertid ingen definisjon av «juridisk konsern» i fellesskapsretten eller i dokumentene som ble fremlagt i forbindelse med anbudsinfordringen. I mangel av en slik definisjon mener GHK Consulting at anbud kun bør utelukkes etter artikkel 13 i kunngjøringen om offentlig anskaffelse dersom enhetene tilhører samme konsern, det vil si når de kontrolleres av et felles morselskap eller kontrollerer hverandre. GHK Consulting hevder at DIHR og DIIS i den foreliggende saken er uavhengige, at de har egne vedtekter og at de hver for seg forfølger sine egne spesifikke mål, og at senteret ble opprettet for å lette administrasjonen av de to instituttene. Bare forvaltningen av deres administrative tjenester er felles, i den grad de forvaltes av senteret, som mottar godtgjørelse for de leverte tjenestene. I tillegg hevder TEA-CEGOS og STG at Kommisjonen begikk en åpenbar vurderingsfeil ved å unnlate å ta hensyn til at hvert av instituttene hadde egne eiendeler. 43. TEA-CEGOS og STG mener at Kommisjonen endret sin tolkning av begrepet «juridisk gruppe», ettersom den i vedtakene av 18. juli 2005 for første gang fastslo at uavhengighetskriteriet ikke lenger var relevant, og at det var tilstrekkelig at DIHR strukturelt var en del av senteret – en tilnærming som ble bekreftet i de omtvistede vedtakene – og dermed brøt med rettssikkerhetsprinsippet. 44. TEA-CEGOS og STG anfører at formålet med artikkel 13 i kunngjøringen om offentlig anskaffelse er å forhindre interessekonflikter mellom personer som, direkte eller indirekte, kan komme til å konkurrere flere ganger om en enkelt kontrakt og dermed befinne seg i konkurranse om rammekontrakten eller, senere, om spesifikke kontrakter. Dersom DIHR og DIIS ikke var uavhengige av senteret og måtte innhente senterets forhåndsgodkjenning for å inngå en kontrakt, kunne det dermed foreligge en interessekonflikt mellom dem. I den foreliggende saken mener TEA-CEGOS og STG at hver enkelt enhets opptreden kun kan tilregnes den enheten og ikke tredjeparter, med det resultat at senteret og de to instituttene ikke kan utgjøre en enkelt økonomisk enhet (sak T‑325/01 DaimlerChrysler mot Kommisjonen [2005] ECR II‑0000, avsnitt 218 og 219). Kommisjonen kan derfor ikke, slik den har gjort i den foreliggende saken, anse at det faktum at de to instituttene tilhører senteret, utelukker reell konkurranse mellom dem ved gjennomføringen av rammekontrakten. Dersom en vurdering av interessekonflikt ikke er påkrevd etter bestemmelsene i artikkel 13 i utlysningen, mener TEA-CEGOS og STG at denne artikkelen må være åpenbart uforholdsmessig og upassende i forhold til det forfulgte målet, nemlig å forhindre interessekonflikter mellom anbudsgivere.

45Kommisjonen erkjenner at det ikke finnes noen definisjon av «juridisk gruppe» i artikkel 13 i utlysningen. Dette begrepet er imidlertid generelt og kan omfatte en rekke situasjoner, og Kommisjonen foretar en vurdering i det konkrete tilfellet for å avgjøre om det foreligger en juridisk gruppe. Den uttaler at artikkel 13 i utlysningen gjengir en mer generell bestemmelse i finansforordningen, nemlig artikkel 94, som uttrykkelig fastsetter utelukkelse av kandidater som er gjenstand for en interessekonflikt. I den foreliggende saken gjør det faktum at de to instituttene tilhører senteret, ifølge Kommisjonen, effektiv konkurranse mellom dem vanskelig, siden de har lignende kompetanseområder og deres kompetansefelt kan overlappe hverandre. Videre er artikkel 13 tilstrekkelig klar ved at den forbyr medlemskap i samme juridiske gruppe, og innfører dermed et strukturelt kriterium.

46Kommisjonen mener at klagernes påstander om brudd på rettssikkerhetsprinsippet og brudd på begrunnelsesplikten ikke er velbegrunnet. Rettens vurdering

47For det første, når det gjelder påstanden om manglende begrunnelse, må det fastslås at årsakene til at Kommisjonen avviste søkernes anbud fremgår klart av begrunnelsen i de omtvistede vedtakene.

48I henhold til fast rettspraksis avhenger omfanget av begrunnelsesplikten av arten av det aktuelle tiltaket og den sammenhengen det ble vedtatt i. Begrunnelsen må på en klar og utvetydig måte redegjøre for institusjonens resonnement, slik at de berørte personene kan få klarhet i årsakene til tiltaket, slik at de kan forsvare sine rettigheter og vurdere om tiltaket er velbegrunnet, og slik at Felleskapets domstoler kan utøve sin prøvingsmyndighet (sak C‑350/88 Delacre m.fl. mot Kommisjonen [1990] ECR I‑395, avsnitt 15 og 16, og sak T‑217/01 Forum des migrants mot Kommisjonen [2003] ECR II‑1563, avsnitt 68).

49I den foreliggende saken nevnes det uttrykkelig i de omtvistede vedtakene at anbudene som ble inngitt av de to konsortiene, var i strid med artikkel 13 i kunngjøringen om offentlig anskaffelse fordi DIIS og DIHR tilhørte samme juridiske konsern, og bevisene som gjorde det mulig for Kommisjonen å komme til denne konklusjonen, er også redegjort for i disse vedtakene. I tillegg bør det understrekes at de omtvistede vedtakene ble vedtatt etter en grundig gjennomgang av Kommisjonen, etter vedtakene av 18. juli 2005 og etter å ha hørt klagernes synspunkter. Klagerne var derfor klar over Kommisjonens spørsmål om arten av forbindelsen mellom de to instituttene og Senteret. Under disse omstendighetene kan denne klagen ikke tas til følge.

50For det andre, når det gjelder klagen om åpenbar feil i vurderingen som berører de omtvistede vedtakene, bør det bemerkes at Kommisjonen har et vidt skjønn med hensyn til de faktorer som skal tas i betraktning ved beslutningen om tildeling av en kontrakt etter en anbudsinfordring, og domstolens prøving må begrenses til å kontrollere at reglene for prosedyren og begrunnelsen er overholdt, at faktum er korrekt og at det ikke foreligger noen åpenbar feil i vurderingen eller maktmisbruk (Sak T‑145/98, ADT Projekt mot Kommisjonen, Sml. 2000, s. II‑387, avsnitt 147, og sak T‑169, Esedra mot Kommisjonen, Sml. 2002, s. II‑609, avsnitt 95). 51. Retten bemerker at artikkel 13 i kunngjøringen om offentlig anskaffelse forbød enheter innenfor samme juridiske konsern å delta i samme anbudskonkurranse, for eksempel som medlemmer av konsortier, for å forhindre risikoen for interessekonflikt eller forvrengt konkurranse mellom tilbyderne. Som følge av dette forbudet var gyldigheten av et anbud avhengig av overholdelse av artikkel 13 i kunngjøringen om offentlig anskaffelse, siden Kommisjonen har et vidt skjønn når det gjelder å fastsette både innholdet i og anvendelsen av reglene som gjelder for tildeling av en kontrakt etter en anbudskonkurranse. Artikkelen gjelder derfor selv når et brudd på artikkelen først oppdages på et sent stadium i anbudsprosedyren.

52I lys av det ovenstående må det i den foreliggende saken avklares om Kommisjonen begikk en åpenbar vurderingsfeil da den la til grunn at DIIS og DIHR tilhørte samme juridiske konsern. I den forbindelse må det bemerkes at i fravær av en definisjon av begrepet juridisk gruppe i lovgivningen eller rettspraksis, som fastsetter kriteriene for en slik gruppe, var Kommisjonen forpliktet til å foreta en vurdering av hvert enkelt tilfelle, under hensyntagen til alle relevante faktorer, for å avgjøre om vilkårene for anvendelse av artikkel 13 i kunngjøringen om offentlig anskaffelse var oppfylt.

53For å kunne fastslå at det forelå en juridisk gruppe i den foreliggende saken, måtte Kommisjonen derfor avgjøre om de aktuelle enhetene var strukturelt knyttet til Senteret, ettersom dette forholdet kunne medføre en risiko for interessekonflikt eller forvrengt konkurranse mellom anbudsgiverne, selv om andre faktorer kunne underbygge vurderingen av strukturelle forbindelser, slik som de som gjelder graden av uavhengighet for de aktuelle enhetene, og som av partene beskrives som «funksjonelle kriterier».

54I den foreliggende sak fremgår det av de omtvistede vedtakene at Kommisjonen fant at DIIS og DIHR juridisk sett utgjorde en del av Senteret og derfor tilhørte samme struktur. Kommisjonen utledet av den danske loven av 6. juni 2002 og av senterets vedtekter samt instituttenes vedtekter at DIIS og DIHR ikke utgjorde juridiske enheter som var atskilt fra senteret, og bemerket at senteret blant annet var ansvarlig for den felles administrasjonen av de to instituttene, som dessuten var representert i senterets styre.

55For det første, når det gjelder spørsmålet om instituttene tilhører senteret strukturelt, fremgår det av dokumentene forelagt for Retten, og nærmere bestemt § 1 nr. 2 i den danske loven av 6. juni 2002, at senteret består av to autonome enheter, DIIS og DIHR, og at de to instituttene og senteret deler de samme lokaler. 56. Når det gjelder administrasjonen av de to instituttene, fastsetter artikkel 2 i senterets vedtekter, slik Kommisjonen bemerket i de omtvistede vedtakene, at senteret «skal sørge for felles administrasjon av økonomi, personaladministrasjon, ledelse, felles tjenester og fellesbiblioteket». Administrative tjenester, som utbetaling av lønn og fakturahåndtering, ytes dermed av senteret, som mottar en spesifikk godtgjørelse fra de to instituttene for de ytte tjenestene, og senteret er også ansvarlig for å motta betalinger til instituttene.

57Videre er det, slik Kommisjonen også påpekte i de omtvistede vedtakene, en forbindelse mellom instituttene og senterets styre, ettersom visse styremedlemmer utnevnes av DIIS og DIHR (paragraf 5 nr. 3 i den danske loven av 6. juni 2002). Det kan derfor foregå en meningsutveksling om de kommersielle strategiene som de to instituttene skal følge, på dette høye nivået i strukturen. Denne koblingen forsterkes av det faktum, som også fremgår av dokumentene forelagt for Retten, at senterets styre drøfter driftsprognoser for de to instituttene.

58I lys av det ovenstående må de to instituttene anses å utgjøre en del av samme juridiske konsern. Følgelig begikk ikke Kommisjonen en åpenbar feil i vurderingen ved å anvende artikkel 13 i utlysningen, ettersom det faktum at instituttene strukturelt tilhørte Senteret, var tilstrekkelig bevis på en risiko for forvrengt konkurranse mellom anbudsgiverne, eller til og med en interessekonflikt. Det må også fastslås at vurderingen av faktorer knyttet til det funksjonelle kriteriet ikke setter spørsmålstegn ved Kommisjonens vurdering i denne forbindelse.

59For det andre, når det gjelder det funksjonelle kriteriet, nemlig instituttenes uavhengighet fra senteret, bemerker Domstolen at instituttenes økonomiske autonomi er relativt begrenset av senterets innflytelse. Som det fremgår av dokumentene forelagt Domstolen, finansieres DIIS og DIHR delvis av offentlige midler tildelt senteret, som må fordele dem på grunnlag av en andel på 80 % til DIIS og 20 % til DIHR. I tillegg fastsetter artikkel 4 og 15 i DIIS’ vedtekter at DIIS er «under [Senterets] auspisier» og at «instituttets regnskap, som en enhet under [Senteret], skal revideres av Rigsrevisoren». Tilsvarende må DIHRs regnskap godkjennes av Senterets styre. 60. Når det gjelder instituttenes beslutningsautonomi, fremhever saksøkerne at instituttenes styrer er uavhengige av Senteret. Dette argumentet er imidlertid ikke tilstrekkelig til å tilbakevise konklusjonen om at DIIS og DIHR tilhører samme juridiske gruppe, ettersom en slik situasjon ikke nødvendigvis utelukker beslutningsautonomi for ulike juridiske enheter som eksisterer side om side innenfor samme gruppe. 61. Når det gjelder søkernes argument om at Kommisjonen ikke tok hensyn til at instituttene hadde egne eiendeler, bemerker Retten at søkerne ikke har kunnet fremlegge overbevisende bevis for at Kommisjonen i de omtvistede vedtakene feilaktig la til grunn at instituttenes eiendeler tilhørte senteret. Videre utgjør det faktum at Kommisjonen ikke anså instituttene for å ha juridisk personlighet ikke en åpenbar feil i vurderingen som fører til feil anvendelse av artikkel 13 i utlysningen. For det første bør det bemerkes at de omtvistede vedtakene på ingen måte er basert på fraværet av juridisk personlighet, siden det ikke er gjort noen omtale av dette forholdet i vedtakene. For det andre, slik Kommisjonen på tilfredsstillende måte viser i sine skriftlige innlegg, rettferdiggjorde det faktum at DIIS og DIHR tilhørte Senteret anvendelsen av artikkel 13 i utlysningen, selv om instituttene hadde egen rettslig personlighet. 62. Følgelig begikk ikke Kommisjonen en åpenbar feilvurdering ved å basere sitt standpunkt hovedsakelig på et strukturelt kriterium. Det faktum at den i utgangspunktet kunne be om opplysninger knyttet til det funksjonelle kriteriet og deretter benyttet det strukturelle kriteriet, kan ikke påvirke denne konklusjonen, ettersom Kommisjonen foretok en grundig undersøkelse av sakens faktiske forhold før den anvendte artikkel 13 i utlysningen. 63. Påstanden om at Kommisjonen brøt rettssikkerhetsprinsippet ved å velge et strukturelt kriterium, er derfor ubegrunnet. I tillegg er fjerningen av artikkel 13 i kunngjøringen om offentlig anskaffelse fra senere kunngjøringer om anbud irrelevant for utfallet av den foreliggende saken, siden lovligheten av den enkelte omstridte foranstaltningen må vurderes på grunnlag av de faktiske og rettslige forhold som forelå på det tidspunktet foranstaltningen ble vedtatt (forente saker 15/76 og 16/76, Frankrike mot Kommisjonen [1979] ECR 321, avsnitt 7; sak C‑449/98 P IECC mot Kommisjonen [2001] ECR I‑3875, avsnitt 87; og de forente sakene T‑177/94 og T‑377/94 Altmann m.fl. mot Kommisjonen [1996] ECR II‑2041, avsnitt 119). 64. Når det gjelder den påståtte uforholdsmessige og upassende karakteren av artikkel 13 i utlysningen, anførte saksøkerne under rettsmøtet at virkeområdet for artikkel 13 i utlysningen var for vidt og kunne omfatte situasjoner der det ikke kunne oppstå noen interessekonflikt som følge av at en enhet strukturelt tilhørte en annen. Det bør i denne sammenheng tas i betraktning at Kommisjonen, i lys av den vide skjønnsmyndighet den har og behovet for å fastsette klare og forståelige regler i utlysningen på forhånd, ikke åpenbart misbrukte sin myndighet ved å fastsette innholdet i artikkel 13 i utlysningen og ved å anvende den på søkernes anbud. Kommisjonen overskred særlig ikke grensene for denne myndigheten ved å fastsette i artikkel 13 at hvis juridiske personer tilhørte samme juridiske konsern, ville de bli utelukket fra anbudsprosedyren.

65For fullstendighetens skyld bemerker Domstolen at EU-domstolen i de forente sakene C‑21/03 og C‑34/03, Fabricom [2005] ECR I‑1559, avsnitt 36, fastslo at en kandidat eller anbudsgiver ikke automatisk kan utelukkes fra en anbudsprosess uten å ha fått anledning til å kommentere begrunnelsen for en slik utelukkelse.

66I den foreliggende saken ga Kommisjonen, i utøvelsen av sitt vide skjønn, søkerne flere anledninger til å gi en detaljert forklaring på forbindelsen mellom de to instituttene og senteret før den konkluderte med at de to instituttene strukturelt tilhørte samme juridiske gruppe og anvendte artikkel 13 i utlysningen. Det ble således først endelig besluttet å utelukke søkerne fra anbudsprosedyren etter at de hadde hatt anledning til å uttrykke sitt synspunkt vedrørende forbindelsene mellom DIIS og DIHR. Følgelig anvendte Kommisjonen ikke automatisk bestemmelsene i artikkel 13 i utlysningen. Fakta i den foreliggende saken skiller seg derfor fra dem i Fabricom-saken. Som følge av dette må søkernes argument om at artikkel 13 i utlysningen er uforholdsmessig eller upassende, avvises.

67I lys av det ovenstående, og ettersom DIIS og DIHR strukturelt tilhører senteret, begikk ikke Kommisjonen en åpenbar feil i vurderingen og brøt ikke rettssikkerhetsprinsippet ved å anse de to instituttene som en del av samme juridiske gruppe og ved å anvende artikkel 13 i utlysningen. Det andre anbringendet må derfor avvises. Det første anbringendet, som gjelder påstand om brudd på artikkel 13 i kunngjøringen om offentlig anskaffelse og artikkel 14 i instruksene til anbudsgiverne Partenes argumenter 68. TEA-CEGOS og STG anfører at i henhold til artikkel 14 i instruksene til anbudsgiverne var inngåelsen av rammekontrakten med den valgte anbudsgiveren betinget av fremleggelse av tilleggsdokumenter for å bevise riktigheten av de opplysningene anbudsgiveren hadde gitt under anbudsprosedyren. Følgelig burde beslutningen om å tildele kontrakten bare ha blitt erklært ugyldig dersom den valgte anbudsgiveren ikke hadde vært i stand til å fremlegge disse dokumentene eller hadde gitt uriktige opplysninger under anbudsprosedyren.

69De understreker at i den foreliggende saken, i samsvar med anmodningen i brevet av 20. mai 2005 (se punkt 13 ovenfor), oversendte TEA-CEGOS-konsortiet de nødvendige dokumentene innen fristen på 15 kalenderdager og ga ikke uriktige opplysninger, ettersom det faktum at DIHR tilhørte senteret, var nevnt allerede i den opprinnelige søknaden om deltakelse. Følgelig hevder TEA-CEGOS og STG at den nødvendige dokumentasjonen ble fremlagt i henhold til artikkel 14 i instruksene til anbudsgiverne. I tillegg mener TEA-CEGOS og STG at artikkel 13 i kunngjøringen om offentlig anskaffelse ikke kunne gjelde etter at tildelingsbeslutningen var fattet. De eneste grunnene til at tildelingsbeslutningen kunne trekkes tilbake, var de som er angitt i artikkel 14 i instruksene til anbudsgiverne, som viser til punkt 2.3.3 i den praktiske veiledningen.

70Kommisjonen bestrider søkernes argumenter. Etter kommisjonens oppfatning kan brevene av 20. mai 2005 ikke behandles som endelige beslutninger om tildeling av kontrakten til søkerne, ettersom tildelingen var betinget av at det ble fremlagt dokumenter som viste at søkerne ikke befant seg i en situasjon som tilsvarte grunnene for utelukkelse. Kommisjonen mener at de fremlagte dokumentene viste at søkerne ikke hadde overholdt artikkel 13 i kunngjøringen om utlysning av anbud. Rettens vurdering

71Det skal bemerkes at beslutningene av 20. mai 2005 uttrykkelig fastslo at undertegnelsen av rammekontrakten var betinget av at søkerne fremla bevis for at de ikke befant seg i noen av situasjonene som tilsvarer utelukkelsesgrunnene angitt i punkt 2.3.3 i den praktiske veiledningen. I tillegg fremgår det av den faktiske ordlyden i artikkel 14 i instruksene til anbudsgiverne at det var opp til de valgte kandidatene å bevise sannheten i sine uttalelser. Følgelig var tildelingen av kontrakten avhengig av at det ble fremlagt bevis som kunne bekrefte riktigheten av opplysningene som søkerne hadde gitt da de leverte sine anbud, og av at Kommisjonen verifiserte at artikkel 13 i utlysningen var overholdt.

72Som allerede påpekt (punkt 51 ovenfor), var gyldigheten av ethvert anbud avhengig av overholdelse av artikkel 13, og Kommisjonen kunne anvende denne artikkelen på et sent stadium i prosedyren, i det minste inntil bevisene nevnt i forrige punkt var blitt undersøkt. Følgelig er søkernes argument om at artikkel 13 i utlysningen ikke kunne gjelde etter at en tildelingsbeslutning var truffet, ubegrunnet.

73Det første anbringendet må derfor avvises. Det tredje anbringendet, om brudd på prinsippet om god forvaltningsskikk og manglende aktsomhet Partenes argumenter 74. TEA-CEGOS og STG anfører at Kommisjonen fra den første søknaden om deltakelse var klar over at DIHR tilhørte senteret. Dersom Kommisjonen hadde spørsmål om i hvilken grad DIHR tilhørte senteret, burde den ha spurt TEA-CEGOS-konsortiet under anbudsprosedyren og ikke etter at den hadde besluttet å tildele det kontrakten. Ved å unnlate dette brøt Kommisjonen prinsippet om god forvaltningsskikk. Den burde også ha besvart brevene fra TEA-CEGOS-konsortiet av 22. og 25. juli 2005, noe den først gjorde etter å ha blitt bedt om det av TEA-CEGOS. Etter deres oppfatning bør den uaktsomheten Kommisjonen utviste, en holdning som gjenspeiles i de motstridende opplysningene på dens nettside om de valgte tilbyderne for del 7, derfor fordømmes.

75Kommisjonen bemerker at selv om det er riktig at DIHR hadde påpekt koblingen til DIIS, hadde DIIS ikke kommet med noen slik uttalelse. Følgelig var datasystemet som var opprettet for den administrative prosedyren, ikke i stand til å oppdage et mulig brudd på artikkel 13 i kunngjøringen om offentlig anskaffelse. Etter å ha blitt gjort oppmerksom av en tredjepart på at det forelå en kobling mellom DIHR og DIIS, reagerte Kommisjonen ved å spørre søkerne om dette punktet. Kommisjonen kan derfor ikke beskyldes for å ha unnlatt å utvise tilbørlig aktsomhet. Kommisjonen hevder også at den reagerte raskt på søkernes henvendelser av 22. og 25. juli 2005, allerede 27. juli 2005, da den blant annet informerte dem om at den ville ta hensyn til deres kommentarer og så snart som mulig gi dem beskjed om hvilke tiltak den hadde til hensikt å iverksette. Rettens konklusjoner

76I henhold til fast rettspraksis omfatter de garantier som fellesskapsretten gir i forvaltningssaker, særlig prinsippet om god forvaltningsskikk, som innebærer at den kompetente institusjonen har plikt til å undersøke alle relevante aspekter ved den enkelte sak nøye og upartisk (sak C‑269/90 Technische Universität München [1991] ECR I‑5469, avsnitt 14; saken T‑44/90, La Cinq mot Kommisjonen [1992] ECR II‑1, avsnitt 86; og saken T‑70/99, Alpharma mot Rådet [2002] ECR II‑3495, avsnitt 182). Videre er Kommisjonen forpliktet til å sikre, i hvert trinn av en anbudsprosess, overholdelse av likebehandlingsprinsippet og dermed like muligheter for alle anbudsgivere (se i denne forbindelse sak C‑496/99 P, Kommisjonen mot CAS Succhi di Frutta [2004] ECR I‑3801, avsnitt 108, og ADT Projekt mot Kommisjonen, avsnitt 164).

77I den foreliggende saken underrettet Kommisjonen søkerne 20. mai 2005 om at deres anbud for parti 7 var godkjent, under forutsetning av at søkerne fremla dokumentasjon som beviste at de ikke befant seg i noen av situasjonene som tilsvarer utelukkelsesgrunnene angitt i punkt 2.3.3 i den praktiske veiledningen. 78. DIHR oppga at det tilhørte senteret da TEA-CEGOS-konsortiet søkte om å delta, og nevnte også at en av dets partnere var DIIS. DIIS oppga at det ikke tilhørte noen gruppe eller noe nettverk. Dersom DIIS imidlertid virkelig anså at det ikke tilhørte noen juridisk gruppe, burde det, i lys av opplysningene som kreves i erklæringsskjemaet, i det minste ha underrettet Kommisjonen om at det hadde tilknytning til Senteret og dermed var en del av et nettverk, ettersom Senterets vedtekter uttrykkelig fastsetter at DIIS er en av dets enheter. 79. Selv om DIIS’ erklæring var unøyaktig, bør det bemerkes at det tekniske anbudet som ble innlevert av GHK-konsortiet, angav navnene på de ulike medlemmene av konsortiet, og at DIIS var det tredje navnet som ble nevnt der. Følgelig kunne Kommisjonen ha innsett at DIIS’ erklæring ikke var nøyaktig. Det faktum at Kommisjonen først innså at instituttene tilhørte Senteret på et avansert stadium i prosedyren, har imidlertid ingen betydning for utfallet av den foreliggende saken, siden anbudet fra GHK-konsortiet, selv på det stadiet, måtte utelukkes i henhold til artikkel 13 i kunngjøringen om offentlig anskaffelse. 80. Uansett kan den iboende kompleksiteten i omfanget av informasjon som fremlegges i anbudsprosedyrer forklare hvorfor Kommisjonen først innså at instituttene tilhørte senteret etter at de to anbudene var blitt betinget akseptert. Det var først på dette stadiet av prosedyren at søkerne ble pålagt å fremlegge dokumenter for å bevise riktigheten av sine opprinnelige uttalelser. Det følger av dette at Kommisjonen ikke brøt prinsippet om god forvaltningsskikk ved å unnlate å reise spørsmålet om instituttene tilhørte senteret før etter at anbudet fra GHK-konsortiet var blitt betinget akseptert. 81. Når det gjelder måten Kommisjonen gjennomførte anbudsprosedyren på, er det klart at Kommisjonen allerede 22. juni 2005 ba TEA-CEGOS om å forklare forbindelsen mellom DIHR og Senteret og ba GHK International om å gi en avklaring om DIIS’ rettslige status. I tillegg til opplysningene fra TEA-CEGOS ba Kommisjonen 27. juni 2005, før vedtaket av 18. juli 2005 ble fattet, selskapet om å gi tilleggsopplysninger. I tillegg fremgår det av sakens fakta at Kommisjonen mellom 18. juli og 12. oktober 2005 var i kontinuerlig kontakt med søkerne og blant annet informerte dem om at den gjennomgikk det fremlagte bevismaterialet og ville gi dem beskjed så snart som mulig om den endelige holdningen den inntok. Videre forsøkte Kommisjonen å besvare søkernes spørsmål raskt, særlig ved å informere TEA-CEGOS’ advokater om saksforløpet allerede 13. september 2005, etter at disse advokatene 8. september 2005 hadde uttrykt ønske om å få opplysninger om dette. 82. Når det gjelder de motstridende opplysningene som angivelig ble spredt på EuropeAid-nettstedet, bør det presiseres at navnene på de vellykkede anbudsgiverne som ble nevnt på dette nettstedet, var de som var blitt betinget godkjent av Kommisjonen. Det var derfor logisk at søkernes navn ble oppført der, ettersom det først ble klart og utvetydig at DIIS og DIHR tilhørte senteret da søkerne ble pålagt å bevise riktigheten av sine uttalelser, i dette tilfellet etter vedtakene av 20. mai 2005. Da vedtakene av 18. juli 2005 var vedtatt, ble søkernes navn fjernet fra nettstedet med virkning fra 25. juli 2005.

83I lys av det ovenstående har søkerne ikke godtgjort at Kommisjonen har brutt prinsippet om god forvaltningsskikk og unnlatt å utvise tilbørlig aktsomhet, slik at deres klager uansett er grunnløse. Det tredje anbringendet må derfor avvises. Det fjerde anbringendet, som gjelder tilbaketrekking med tilbakevirkende kraft av de omtvistede vedtakene og brudd på prinsippet om beskyttelse av berettigede forventninger Partenes anførsler 84. TEA-CEGOS og STG er av den oppfatning at det vedtaket de anfekter, opphever vedtaket av 20. mai 2005 om tildeling av kontrakten til TEA-CEGOS-konsortiet, noe som i realiteten utgjør en tilbaketrekking med tilbakevirkende kraft av en forvaltningshandling. Det følger av fast rettspraksis at tilbaketrekking med tilbakevirkende kraft av en gunstig

avgjørelse

er underlagt svært strenge vilkår (sak 54/77, Herpels mot Kommisjonen, Sml. 1978, s. 585, avsnitt 38). De anfører også at det ifølge fast rettspraksis må erkjennes at enhver fellesskapsinstitusjon som finner at et tiltak den nettopp har vedtatt, er behæftet med ulovlighet, har rett til å trekke det tilbake innen en rimelig frist, med tilbakevirkende kraft, men at denne retten kan begrenses av behovet for å oppfylle de berettigede forventningene til en begunstiget av tiltaket, som er blitt ledet til å stole på dets lovlighet (Sak C‑90/95 P, de Compte mot Parlamentet [1997] ECR I‑1999, avsnitt 35). 85. TEA-CEGOS og STG hevder at den opprinnelige beslutningen i den foreliggende saken ikke er ulovlig og derfor ikke burde ha blitt trukket tilbake. Selv om vedtaket skulle være ulovlig, noe de ikke mener er tilfelle, kunne det bare vært besluttet å trekke det tilbake dersom vilkårene fastsatt for dette formålet i den ovennevnte rettspraksisen var oppfylt. Kommisjonens anmodning om en redegjørelse for forbindelsene mellom DIHR og senteret ble imidlertid ikke fremsatt før 22. juni 2005, selv om den hadde hatt DIHRs uttalelse siden oktober 2004. Det var først nesten to måneder etter den positive avgjørelsen av 20. mai 2005 at avgjørelsen ble trukket tilbake. TEA-CEGOS-konsortiet sørget også for å besvare Kommisjonens spørsmål som fremgikk av faksen av 22. juni 2005. Den avgjørelsen som konsortiet bestrider, var imidlertid basert på begrunnelser som ikke samsvarte med disse spørsmålene. TEA-CEGOS og STG mener derfor at de med rette kunne anse at bevisene som var oversendt til Kommisjonen ikke var blitt satt i tvil og ikke kunne danne grunnlag for en beslutning som endret tildelingen av kontrakten. De mener derfor at de kunne stole på lovligheten av beslutningen av 20. mai 2005 og gjør gjeldende at beslutningen bør opprettholdes. Under disse omstendighetene ble det ikke tatt hensyn til deres berettigede forventninger eller til vilkårene for når en forvaltningshandling kan trekkes tilbake.

86Kommisjonen påpeker at det i brevene av 20. mai 2005 ble opplyst at søkernes søknad ville bli godkjent på betingelse av at de fremla de dokumentene som var påkrevd i henhold til artikkel 14 i instruksene til anbudsgiverne. Kommisjonen mener derfor at disse brevene ikke inneholdt en

avgjørelse

, men bare informasjon om Kommisjonens betingede intensjon om å godta søkernes anbud. Den legger til at siden søkerne ikke var i stand til å fremlegge bevis for at de to instituttene oppfylte kravene fastsatt i artikkel 13 i kunngjøringen om offentlig anskaffelse, kunne de uansett ikke tildeles kontrakten. Domstolens vurdering

87For det første skal det bemerkes at tilbaketrekking med tilbakevirkende kraft av en positiv

avgjørelse

generelt er underlagt svært strenge vilkår ( Herpels mot Kommisjonen , avsnitt 38). I henhold til fast rettspraksis må det riktignok erkjennes at enhver fellesskapsinstitusjon som finner at et tiltak den nettopp har vedtatt, er beheftet med ulovlighet, har rett til å trekke det tilbake innen en rimelig frist, med tilbakevirkende kraft, men denne retten kan begrenses av behovet for å oppfylle de berettigede forventningene til en mottaker av tiltaket, som er blitt ledet til å stole på dets lovlighet (sak 14/81 Alpha Steel mot Kommisjonen [1992] ECR 749, avsnitt 10 til 12; sak 15/85 Consorzio Cooperative d’Abruzzo mot Kommisjonen [1987] ECR 1005, avsnitt 12 til 17; Sak C‑248/89 Cargill mot Kommisjonen [1991] ECR I‑2987, avsnitt 20; Sak C‑365/89 Cargill [1991] ECR I‑3045, avsnitt 18; og de Compte mot Parlamentet , avsnitt 35).

88For det andre må det minnes om at retten til å påberope seg prinsippet om beskyttelse av berettigede forventninger, som er et av Fellesskapets grunnleggende prinsipper, ifølge fast rettspraksis omfatter enhver person som befinner seg i en situasjon der Fellesskapets myndigheter, ved å gi ham presise forsikringer, har gitt ham grunn til å nære berettigede forventninger. Slike forsikringer, uansett hvilken form de gis i, er presis, ubetinget og konsistent informasjon fra autoriserte og pålitelige kilder (forente saker T‑66/96 og T‑221/97 Mellett mot Domstolen [1998] ECR‑SC II‑A‑449 og II‑1305, avsnitt 104 og 107). En person kan imidlertid ikke påberope seg brudd på prinsippet med mindre han har fått konkrete forsikringer fra forvaltningen (sak T‑290/97, Mehibas Dordtselaan mot Kommisjonen [2000] ECR II‑15, avsnitt 59, og sak T‑273/01 Innova Privat-Akademie mot Kommisjonen [2003] ECR II‑1093, avsnitt 26).

89I den foreliggende sak bør det for det første, når det gjelder søkernes argument om tilbaketrekking av en forvaltningshandling, bemerkes at vedtakene av 20. mai 2005 var betingede handlinger. Inngåelsen av rammekontrakten for parti 7, som ble fastsatt i de omtvistede vedtakene, var betinget av at saksøkerne fremla bevis for at de ikke befant seg i noen av de situasjonene som tilsvarer utelukkelsesgrunnene fastsatt i punkt 2.3.3 i den praktiske veiledningen. Under disse omstendighetene er det åpenbart at søkerne ikke ble tildelt kontrakten, ikke som følge av tilbaketrekking av en beslutning om tildeling av kontrakten til dem, men fordi de ikke oppfylte vilkårene som en slik beslutning var underlagt. Følgelig er søkernes argument på dette punktet irrelevant.

90For det andre, når det gjelder brudd på prinsippet om beskyttelse av berettigede forventninger som TEA-CEGOS og STG har gjort gjeldende, inneholdt vedtakene av 20. mai 2005 ikke konkrete forsikringer om at rammekontrakten under noen omstendigheter ville bli undertegnet, og kunne derfor ikke gi søkerne berettiget forventning om dette, ettersom det uttrykkelig ble fastslått at undertegningen av rammekontrakten var betinget av at søkerne fremla bevis for at de ikke befant seg i noen av de situasjoner som tilsvarer utelukkelsesgrunnene fastsatt i punkt 2.3.3 i den praktiske veiledningen. Det følger av dette at saksøkernes anførsler om brudd på prinsippet om beskyttelse av berettigede forventninger er ubegrunnet.

91Det fjerde anbringendet må derfor avvises som ubegrunnet. Det følger av dette at de foreliggende søknadene må avvises. Saksomkostninger

92I henhold til prosessreglementets artikkel 87 nr. 2 skal den tapende part pålegges å betale saksomkostningene dersom dette er begjært i den vinnende parts prosesskrift. Siden saksøkerne har tapt saken, må de pålegges å betale saksomkostningene, herunder kostnadene knyttet til begjæringene om midlertidige foranstaltninger. Konklusjon På denne bakgrunn FØRSTINSTANSRETTEN (andre avdeling) avgjør herved: 1. Søknadene avvises.

2Saksøkerne pålegges å betale saksomkostningene, herunder kostnadene knyttet til begjæringene om midlertidige foranstaltninger.