T-411/06 Sogelma mot EAR – domstolsprøving av byråvedtak

62006TJ0411_EN Parter Begrunnelse Konklusjon Parter I sak T‑411/06, Sogelma – Societá generale lavori manutenzioni appalti Srl, med hjemsted i Scandicci (Italia), representert ved advokatene E. Cappelli, P. De Caterini, A. Bandini og A. Gironi, saksøker, mot Det europeiske byrået for gjenoppbygging (EAR), i første omgang representert ved O. Kalha, deretter ved M. Dischendorfer og senere ved R. Lundgren, som fullmektiger, samt ved advokatene S. Bariatti og F. Scanzano, saksøkte, støttet av Kommisjonen for De europeiske fellesskap, representert ved P. van Nuffel og L. Prete, som fullmektiger, intervenient, SØKNAD om opphevelse av EARs vedtak om annullering av anbudsprosedyren for bygge- og anleggskontrakten med referansenummer EuropeAid/120694/D/W/YU og gjennomføring av en ny anbudsprosedyre, samt søknad om erstatning for påstått tap, FØRSTINSTANSRETTEN FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP (åttende avdeling), sammensatt av E. Martins Ribeiro, president, S. Papasavvas og A. Dittrich (referent), dommere, Rettssekretær: J. Palacio González, førsteadministrator, under henvisning til den skriftlige prosedyren og etter rettsmøtet 18. juni 2008, avgir følgende dom Begrunnelse Rettslig bakgrunn

1Det europeiske byrået for gjenoppbygging (EAR) ble opprettet ved rådsforordning (EF) nr. 2454/1999 av 15. november 1999 om endring av forordning (EF) nr. 1628/96 om bistand til Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Forbundsrepublikken Jugoslavia og Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia, særlig ved opprettelsen av Det europeiske byrået for gjenoppbygging (EFT 1999 L 299, s. 1). 2. Rådsforordning (EF) nr. 1628/96 av 25. juli 1996 (EFT 1996 L 204, s. 1) ble opphevet ved artikkel 14 nr. 1 i rådsforordning (EF) nr. 2666/2000 av 5. desember 2000 om bistand til Albania, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Den føderale republikken Jugoslavia og Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia, om oppheving av forordning (EF) nr. 1628/96 og om endring av forordningene (EØF) nr. 3906/89 og (EØF) nr. 1360/90 samt beslutningene 97/256/EF og 1999/311/EF (EUT 2000 L 306, s. 1). Bestemmelsene i forordning (EF) nr. 1628/96, som endret ved forordning nr. 2454/1999, om opprettelse og drift av EAR, ble endret ved og innlemmet i rådsforordning (EF) nr. 2667/2000 av 5. desember 2000 om Det europeiske byrået for gjenoppbygging (EUT 2000 L 306, s. 7).

3I henhold til artikkel 1 i forordning nr. 2667/2000 kan Kommisjonen delegere gjennomføringen av fellesskapsbistanden til Serbia og Montenegro, som fastsatt i artikkel 1 i forordning nr. 2666/2000, til EAR. I henhold til artikkel 2 nr. 1 bokstav c) i forordning nr. 2667/2000 kan Kommisjonen gi EAR ansvaret for alle tiltak som er nødvendige for å gjennomføre programmer for gjenoppbygging av Serbia og Montenegro, herunder utarbeidelse og vurdering av anbudsinvitasjoner og tildeling av kontrakter. I tillegg skal EAR i henhold til artikkel 3 i nevnte forordning ha rettssubjektstatus. Bakgrunn for tvisten 4. Den 7. september 2005 offentliggjorde EAR i tillegget til Den europeiske unions offisielle tidsskrift (EUT 2005 S 172) en kunngjøring om en åpen anbudsprosedyre, referanse EuropeAid/120694/D/W/YU, vedrørende tildeling av anbudskontrakten «Gjenoppretting av uhindret navigasjon (fjerning av ueksplodert ammunisjon) i transportsystemet for indre vannveier, Republikken Serbia, Serbia og Montenegro» («Anbudsbekjentgjøringen»). 5. Anbudsbekjentgjøringen og punkt 2 i instruksjonene til anbudsgiverne, som finnes i anbudsdokumentasjonen [«Instruksjoner til anbudsgiverne»], angav at det aktuelle prosjektet skulle finansieres av EAR, og at den oppdragsgivende myndigheten for dette skulle være det serbiske departementet for kapitalinvesteringer. 6. Punkt 16(x) i utlysningen og punkt 4.2(x) i instruksene til anbudsgiverne spesifiserte, blant de «minimale utvelgelseskriteriene» som den valgte kandidaten måtte oppfylle, at alt nøkkelpersonell måtte ha minst 10 års relevant yrkeserfaring. 7. Punkt 37 i instruksene til anbudsgiverne lyder som følger: «Klage (1) Anbudsgivere som mener at de har blitt skadet av en feil eller uregelmessighet under tildelingsprosessen, kan sende en begjæring direkte til [EAR] og informere Kommisjonen. [EAR] må svare innen 90 dager etter mottak av klagen. (2) Når Kommisjonen blir informert om en slik klage, må den meddele sin mening til [EAR] og gjøre alt den kan for å legge til rette for en minnelig løsning mellom klageren (anbudsgiveren) og [EAR]. (3) Dersom ovennevnte prosedyre mislykkes, kan anbudsgiveren ty til prosedyrer fastsatt av Europakommisjonen.» 8. Før fristen for innlevering av anbud gikk ut, mottok EAR tre anbud, innlevert henholdsvis av et konsortium bestående av søkeren, Sogelma – Societá generale lavori manutenzioni appalti Srl, og det kroatiske selskapet DOK ING RAZMINIRANJE d.o.o. («DOK ING»), samt av to andre konsortier. 9. Den 10. mars 2006 åpnet EAR anbudskonvoluttene offentlig. Prisen i søkerens anbud var lavere enn den som ble foreslått av konkurrentene. 10. Den 14. og 22. mars 2006 sendte EAR forespørsler om avklaring til anbudsgiverne. Den andre forespørselen gjaldt særlig CV-ene til det foreslåtte nøkkelpersonellet. Alle anbudsgiverne besvarte forespørslene om avklaring innen de frister som EAR hadde fastsatt.

11Ved brev datert 9. oktober 2006 informerte EAR søkeren om at den aktuelle anbudsprosessen var blitt kansellert på grunn av at ingen av de mottatte tilbudene var teknisk i samsvar med kravene. Når det gjelder søkerens tilbud, uttalte EAR at en av de foreslåtte nøkkelpersonene, «Superintendent Survey Team», ikke oppfylte kravene fastsatt i punkt 16(x) i kunngjøringen om anskaffelse og i punkt 4.2(x) i instruksene til anbudsgiverne.

12Ved brev av 19. oktober 2006 (feilaktig datert 19. september 2006) ba søkeren om en kopi av beslutningen om å avlyse anbudsprosedyren og det tilhørende referatet. I tillegg viser søkeren i dette brevet til muligheten for å benytte forhandlingsprosedyren etter artikkel 30 i direktiv 2004/18/EF fra Europaparlamentet og Rådet av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter, offentlige vareinnkjøpskontrakter og offentlige tjenestekontrakter (EUT 2004 L 134, s. 114).

13Ved brev av 13. november 2006 gjentok søkeren denne anmodningen og ba EAR om å treffe en begrunnet

avgjørelse

om hvorvidt det skulle gjennomføres en forhandlingsprosedyre.

14Ved brev av 1. desember 2006 ba søkeren EAR om å få tilsendt kopier av alle referatene fra evalueringskomiteen som behandlet anbudene som var innlevert som svar på utlysningen, av referatet fra den offentlige åpningen av anbudskonvoluttene, samt av beslutningen om å avlyse anbudsprosedyren og det tilhørende referatet, på grunnlag av artikkel 6 i forordning (EF) nr. 1049/2001 av 30. mai 2001 om allmennhetens rett til innsyn i Europaparlamentets, Rådets og Kommisjonens dokumenter (EUT 2001 L 145, s. 43).

15Ved brev av 14. desember 2006 underrettet EAR søkeren om at den hadde utøvd sin rett til å avbryte anbudsprosedyren og iverksette en ny anbudsinvitasjon på grunn av at de tekniske kravene «var blitt vesentlig endret». Videre opplyste EAR at evalueringskomiteen, bortsett fra konstateringen av at det ikke var mottatt noen teknisk godkjente anbud, ikke hadde fremsatt andre bemerkninger. Som vedlegg til dette brevet sendte EAR referatet fra den offentlige åpningen av anbudskonvoluttene. Prosedyre og påstander

16Ved søknad inngitt til Førsteinstansrettens justissekretariat 22. desember 2006 anla saksøker denne sak og opplyste at den anla sak på egne vegne og som representant for selskapet DOK ING.

17Ved kjennelse av presidenten for andre avdeling av 4. juni 2007 ble Kommisjonen gitt tillatelse til å intervenere til støtte for EARs påstander.

18Kommisjonen innga en intervensjonserklæring. Saksøker fremla innlegg til denne erklæringen innen den fastsatte fristen. 19. Etter en delvis fornyelse av sammensetningen av Førsteinstansretten ble saken tildelt en ny referendær. Denne dommeren ble deretter tilordnet åttende avdeling, og saken ble følgelig tildelt denne avdelingen. 20. Etter å ha hørt referendærens rapport besluttet domstolen (åttende avdeling) å innlede den muntlige forhandlingen og ba, ved hjelp av prosessordningsregler fastsatt i artikkel 64 i domstolens prosessreglement, partene om å svare skriftlig på en rekke spørsmål. Partene etterkom denne anmodningen innen den fastsatte fristen. 21. Partene fremførte muntlige innlegg og besvarte spørsmålene fra Domstolen under rettsmøtet 18. juni 2008. 22. Saksøker gjør gjeldende at Domstolen bør: – oppheve EARs vedtak vedrørende: – annullering av anbudsprosedyren; – gjennomføring av en ny anbudsprosedyre; – pålegge EAR å betale saksøker erstatning for det tap som er påført, som angitt i søknaden; – pålegge EAR å betale saksomkostningene. 23. EAR gjør gjeldende at domstolen bør: – erklære søksmålet for ikke-tiltalbart, eller, subsidiært, avvise søksmålet som ubegrunnet; – pålegge saksøker å betale saksomkostningene.

24Kommisjonen gjør gjeldende at domstolen bør: – erklære søksmålet om annullering for å være uantagelig, eller, subsidiært, avvise søksmålet som ubegrunnet; – avvise søksmålet om erstatning for skade som ubegrunnet; – pålegge saksøker å betale saksomkostningene.

25Videre anmoder saksøker om at Retten, i henhold til prosessreglementets artikkel 65 bokstav b, pålegger EAR å fremlegge alle dokumenter knyttet til den aktuelle tildelingsprosedyren. EAR og Kommisjonen motsetter seg dette kravet.

26I søknaden hevdet saksøker også at Retten bør oppheve «alle andre foreløpige, tilknyttede eller relaterte tiltak, herunder beslutningen om å ekskludere saksøker». Under rettsmøtet uttalte saksøker at dette kravet ikke lenger bør behandles av Retten i første instans, noe som er behørig ført til protokoll. Saksanlegg 27. EAR påberoper seg flere innsigelser om at saken ikke kan tas til behandling. Det må for det første undersøkes innsigelsen om at Førsteinstansretten ikke har kompetanse til å avgjøre en annulleringssak anlagt på grunnlag av EF-traktatens artikkel 230 fjerde ledd mot en handling fra EAR, og for det andre innsigelsen om at saksøker ikke inngav en administrativ klage før den anla den foreliggende sak. For det tredje må Retten, med hensyn til søksmålet om annullering av beslutningen om å avbryte anbudsprosedyren, undersøke om fristen for å anlegge sak fastsatt i EF-traktatens artikkel 230 femte ledd er overholdt. For det fjerde må det undersøkes om søksmålet kan tas til behandling i den del det gjelder annullering av EARs beslutning om å gjennomføre en ny anbudsprosess. Til slutt må det undersøkes om søksmålet kan tas til behandling i den del saksøker gjør gjeldende rettighetene til DOK ING. A – Førsteinstansrettens kompetanse til å avgjøre en annulleringssak anlagt på grunnlag av artikkel 230 fjerde ledd i EF-traktaten mot en handling fra EAR 1. Partenes anførsler 28. EAR gjør gjeldende at beslutningen om å avlyse anbudsprosedyren ikke er en handling hvis lovlighet kan prøves av Førsteinstansretten etter artikkel 230 i EF-traktaten. Den gjør gjeldende at kontrollen fra fellesskapsdomstolene i henhold til denne artikkel er begrenset til rettsakter som er vedtatt i fellesskap av Europaparlamentet og Rådet, rettsakter fra Rådet, Kommisjonen og Den europeiske sentralbanken, med unntak av anbefalinger og uttalelser, samt rettsakter fra Europaparlamentet som er ment å ha rettsvirkning overfor tredjeparter. 29. Artikkel 13a i forordning nr. 2667/2000, som endret ved rådsforordning (EF) nr. 1646/2003 av 18. juni 2003 (EUT 2003 L 245, s. 16), er i denne sammenheng uten betydning, ettersom den kun omhandler søksmål mot vedtak truffet av EAR i henhold til artikkel 8 i forordning nr. 1049/2001. 30. Tilsvarende fastsetter artikkel 13 nr. 2 i forordning nr. 2667/2000 bare at fellesskapsdomstolene har kompetanse til å behandle tvister om erstatning i tilfeller der EAR har et utenforskontraktslig ansvar. 31. Anbudsgivere er ifølge EAR ikke uten beskyttelse. Deres rettigheter er beskyttet av den prosedyren som er fastsatt i punkt 37 i instruksene til anbudsgivere (sitert i punkt 7 ovenfor). EAR gjør gjeldende at en anbudsgiver, i henhold til dette punktet, kan, dersom prosedyren fastsatt i dette punktet mislykkes, benytte seg av prosedyrer fastsatt av Kommisjonen, hvis vedtak kan påklages i henhold til artikkel 230 EF. EAR reiser også muligheten for å anlegge sak for nasjonale domstoler. 32. Saksøker og Kommisjonen godtar ikke dette innvendingen om avvisning. 2. Rettens vurdering

33For det første er det klart at byråer som EAR, opprettet på grunnlag av sekundærretten, ikke er blant de fellesskapsinstitusjonene som er oppført i første ledd i artikkel 230 EF.

34Videre fastsetter forordning nr. 2667/2000, i sin endrede utgave, som kun angir i artikkel 13 og 13a at Førsteinstansretten har kompetanse i tvister om erstatning i tilfelle av EARs utenforskontraktsrettslige ansvar og i saker som gjelder EARs avgjørelser om innsyn i dokumenter truffet i henhold til artikkel 8 i forordning nr. 1049/2001, fastsetter ikke at Førsteinstansretten har kompetanse til å behandle søksmål om annullering av andre avgjørelser truffet av EAR.

35Disse betraktningene utelukker likevel ikke at Førsteinstansretten, i henhold til artikkel 230 EF, kan prøve lovligheten av EAR-handlinger som ikke er nevnt i artikkel 13 og 13a i forordning nr. 2667/2000. 36. EF-domstolen har i punkt 23 i Les Verts-saken (sak 294/83 «Les Verts» mot Parlamentet [1986] ECR 1339), at Det europeiske fellesskap er et rettssamfunn, og at traktaten har etablert et fullstendig system av rettsmidler og prosedyrer utformet for å tillate EF-domstolen å prøve lovligheten av tiltak vedtatt av institusjonene. Traktatens generelle oppbygning innebærer at det kan reises direkte søksmål mot alle tiltak som er vedtatt av institusjonene og som er ment å ha rettsvirkning (se Les Verts, avsnitt 24, og rettspraksis som det er henvist til der). Domstolen konkluderte i den saken med at det kunne reises en annulleringssak mot tiltak fra Europaparlamentet som var ment å ha rettsvirkning overfor tredjeparter, selv om artikkel 173 i EF-traktaten (nå, etter endring, artikkel 230 EF), i den versjonen som gjaldt på det aktuelle tidspunktet, kun henviste til råds- og kommisjonsakter. Domstolen uttalte at en tolkning av denne artikkelen som utelukket tiltak vedtatt av Europaparlamentet fra de som kunne anfektes, ville føre til et resultat som var i strid både med traktatens ånd slik den kommer til uttrykk i artikkel 164 i EF-traktaten (nå artikkel 220 EF) og med dens system (Les Verts, avsnitt 25).

37Det generelle prinsippet som kan utledes av denne dommen, er at enhver retsakt fra et fellesskapsorgan som er ment å ha rettsvirkning overfor tredjeparter, må kunne prøves rettslig. Det er riktig at Les Verts, avsnitt 24, kun omhandler fellesskapsinstitusjoner, og EAR er ikke en av institusjonene oppført i artikkel 7 EF. Likevel er situasjonen for fellesskapsorganer som er utstyrt med myndighet til å treffe tiltak som har til hensikt å ha rettsvirkning overfor tredjeparter, identisk med den situasjonen som førte til Les Verts-dommen: det kan ikke aksepteres i et rettssamfunn at slike handlinger unngår rettslig prøving.

38Det må bemerkes at annullering av en anbudsprosedyre er en handling som som hovedregel kan være gjenstand for søksmål etter artikkel 230 EF (se i denne retning domstolens kjennelse av 19. oktober 2007 i sak T-69/05, Evropaïki Dinamiki mot EFSA, ikke publisert i ECR, avsnitt 53). Det er en handling som påvirker saksøkeren negativt og medfører en klar endring i hans rettsstilling, ettersom resultatet er at saksøkeren ikke lenger kan forvente å bli tildelt kontrakten han har lagt inn anbud på.

39Det må også tas i betraktning at Kommisjonen i henhold til artikkel 1 og 2 i forordning nr. 2667/2000, med senere endringer, kan delegere gjennomføringen av den fellesskapsstøtten som er fastsatt i artikkel 1 i forordning nr. 2666/2000 til Serbia og Montenegro til EAR, og særlig gi EAR ansvaret for å utarbeide og vurdere anbudsinvitasjoner og tildele kontrakter. Som Kommisjonen har anført, treffer EAR derfor avgjørelser som Kommisjonen selv ville ha truffet dersom den ikke hadde delegert disse fullmaktene til EAR. 40. Avgjørelser som Kommisjonen ville ha truffet, kan ikke opphøre å være rettsakter som kan påklages, bare fordi Kommisjonen har delegert fullmakter til EAR; ellers ville det oppstå et rettsvakuum. 41. Retten må avvise EARs argument om at anbudsgivernes rettigheter er beskyttet av den prosedyren som er fastsatt i punkt 37 i instruksene til anbudsgiverne, med den begrunnelse at de kunne ha benyttet seg av prosedyrer fastsatt av Kommisjonen, hvis handlinger kan påklages i henhold til artikkel 230 EF. Det er klart at punkt 37 i instruksene til anbudsgiverne ikke gir kommisjonen mulighet til å treffe en

avgjørelse

i løpet av prosedyren som kan prøves rettslig. Det må videre bemerkes at kommisjonen i svar på en skriftlig forespørsel fra domstolen opplyste at den ikke hadde innført noen spesifikk prosedyre for å behandle klager som ikke ble løst i minnelighet i henhold til punkt 37 i instruksene til anbudsgiverne.

42Til slutt må Retten avvise EARs argument om at det kan reises søksmål mot dens handlinger for en nasjonal domstol. Selv om det i den foreliggende saken er riktig at den oppdragsgivende myndighet i henhold til utlysningen og punkt 2 i instruksene til anbudsgiverne er det serbiske departementet for kapitalinvesteringer, er det likevel EAR, og ikke en nasjonal myndighet, som fattet beslutningen om å avbryte anbudsprosedyren. Det er klart at ingen nasjonal domstol har kompetanse til å vurdere lovligheten av denne beslutningen.

43Det følger av dette at beslutninger truffet av EAR i forbindelse med offentlige anskaffelsesprosedyrer og som er ment å ha rettsvirkning overfor tredjeparter, er handlinger som kan påklages for fellesskapsdomstolene. 44. Den rettspraksis som EAR har henvist til til støtte for sitt forsvar, kaster ikke tvil om denne konklusjonen. 45. Når det gjelder sak C‑160/03, Spania mot Eurojust [2005] ECR I‑2077, er det riktig at EU-domstolen der fastslo at de omtvistede handlingene ikke var oppført på listen over handlinger hvis lovlighet EU-domstolen kan prøve etter artikkel 230 EF (avsnitt 37). I det påfølgende punktet i den dommen fastslo EU-domstolen imidlertid også at artikkel 41 EU ikke åpnet for anvendelse av artikkel 230 EF på bestemmelsene om politisamarbeid og rettslig samarbeid i straffesaker i avdeling VI i traktaten om Den europeiske union, ettersom domstolens kompetanse i slike saker er definert i artikkel 35 EU, som artikkel 46 bokstav b) EU henviser til. Domstolen fastslo også i avsnitt 41 og 42 i den dommen at de rettsakter som ble anfektet i den saken, ikke var unntatt fra domstolsprøving. 46. Tilsvarende begrenset ikke Førsteinstansretten seg i kjennelsen i sak T-148/97, Keeling mot OHIM [1998] ECR II-2217, til å fastslå i punkt 32 at Kontoret for harmonisering i det indre marked (varemerker og design) (OHIM) ikke var en av de fellesskapsinstitusjonene som er oppført i artikkel 4 i EF-traktaten (nå artikkel 7 EF) og ikke var nevnt i første ledd i artikkel 173 i EF-traktaten, men bemerket også i punkt 33 at det potensielt fantes andre rettsmidler mot den omtvistede avgjørelsen fra presidenten for OHIM, og nevnte blant annet artikkel 179 i EF-traktaten (nå artikkel 236 EF). Denne kjennelsen utelukker derfor ikke en søksmål i henhold til artikkel 230 EF mot en

avgjørelse

fra et fellesskapsorgan som ikke er nevnt i den artikkelen. 47. Når det gjelder kjennelsen av 1. mars 2007 i de forente sakene T‑311/06 R I, T‑311/06 R II, T‑312/06 R og T‑313/06 R, FMC Chemical m.fl. mot EFSA, ikke publisert i Samling av rettsavgjørelser, må det påpekes at denne kjennelsen gjelder en søksmål anlagt mot en uttalelse fra Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet som ikke hadde bindende rettsvirkning. Det kan ikke utledes av denne kjennelsen at en søksmål anlagt mot en handling fra et fellesskapsorgan som ikke er nevnt i artikkel 230 EF, er avvist. 48. Følgelig påvirker ikke rettspraksisen som EAR støtter seg på, den konklusjon at en handling fra et fellesskapsorgan som er ment å ha rettsvirkning overfor tredjeparter, ikke kan unngå rettslig prøving av fellesskapsdomstolene.

49Det må dessuten bemerkes at søksmål som hovedregel må rettes mot det organ som har vedtatt den omtvistede foranstaltningen, med andre ord den fellesskapsinstitusjon eller det fellesskapsorgan som beslutningen stammer fra.

50I denne sammenheng må det påpekes at EAR er et fellesskapsorgan med egen rettspersonlighet, opprettet ved en forordning med det formål å gjennomføre fellesskapsstøtte blant annet til Serbia og Montenegro (se artikkel 1 og 3 i forordning nr. 2667/2000). For dette formålet gir artikkel 1 og 2 i forordning nr. 2667/2000 uttrykkelig Kommisjonen fullmakt til å delegere gjennomføringen av denne bistanden til EAR, herunder utarbeidelse og vurdering av anbudsinvitasjoner og tildeling av kontrakter. EAR har derfor selv den myndighet, som er tillagt den av Kommisjonen, til å gjennomføre fellesskapsbistandsprogrammer.

51I den foreliggende sak er det EAR som fattet beslutningen om å avbryte anbudsprosedyren, i kraft av de fullmakter som er delegert av Kommisjonen i samsvar med forordning nr. 2667/2000. Kommisjonen spilte ingen rolle i beslutningsprosessen. Det er følgelig klart at EAR er det organet som vedtok den omtvistede foranstaltningen. Følgelig kan saksøker anlegge sak for Førsteinstansretten mot EAR i denne egenskap.

52Videre må det påpekes at det fremgår klart av artikkel 13 nr. 2 og artikkel 13a nr. 3 i forordning nr. 2667/2000 at det er opp til EAR å forsvare seg for domstolene i tvister om hvorvidt det har pådratt seg ansvar utenfor kontrakt og i tvister knyttet til beslutninger det har truffet i henhold til artikkel 8 i forordning nr. 1049/2001.

53Under disse omstendighetene kan det ikke anses at andre vedtak truffet av EAR ikke også bør forsvares for en domstol av EAR.

54Det er riktig at EU-domstolene i visse tilfeller har lagt til grunn at rettsakter vedtatt i henhold til delegerte fullmakter skulle tilregnes den delegerende institusjonen, som var forpliktet til å forsvare den aktuelle rettsakten for en domstol. I disse sakene var imidlertid omstendighetene ikke sammenlignbare med omstendighetene i den foreliggende saken. 55. Når det gjelder kjennelsen av 5. desember 2007 i sak T-133/03, Schering-Plough mot Kommisjonen og EMEA (ikke publisert i ECR), som gjaldt en annulleringssak rettet mot en retsakt fra Det europeiske legemiddelbyrået (EMEA), uttalte Retten der at rådsforordning (EØF) nr. 2309/93 av 22. juli 1993 om fastsettelse av fellesskapsprosedyrer for godkjenning av og tilsyn med legemidler til human- og veterinærbruk og om opprettelse av et europeisk legemiddelagentur (EFT 1993 L 214, s. 1) kun ga EMEA rådgivende myndighet. Domstolen konkluderte dermed med at EMA’s avslag på en søknad om endring av en markedsføringstillatelse måtte anses å stamme fra Kommisjonen selv, og at enhver søksmål derfor måtte rettes mot Kommisjonen (kjennelse i Schering-Plough mot Kommisjonen og EMEA , avsnitt 22 og 23). I den foreliggende sak er det klart at EARs fullmakter ikke er rådgivende, ettersom det har ansvaret, delegert til det av Kommisjonen, for å utarbeide og vurdere anbudsinvitasjoner og tildele kontrakter. 56. Når det gjelder de forente sakene T‑369/94 og T‑85/95, DIR International Film m.fl. mot Kommisjonen [1998] ECR II‑357, som gjelder en annulleringssak rettet mot vedtak fra Det europeiske filmdistribusjonskontoret (EFDO), må det bemerkes at Retten fastslo at Kommisjonen, i henhold til artikkel 7 nr. 1 i beslutning 90/685/EØF om gjennomføring av et handlingsprogram for å fremme utviklingen av den europeiske audiovisuelle industrien (MEDIA) (1991–1995) (EFT 1990 L 380, s. 37), var Kommisjonen ansvarlig for gjennomføringen av MEDIA-programmet. Domstolen påpekte deretter at den relevante avtalen mellom Kommisjonen og EFDO om den økonomiske gjennomføringen av MEDIA-programmet i praksis gjorde at enhver beslutning på dette området var underlagt forhåndsgodkjenning fra Kommisjonens representanter, og at beslutninger truffet av EFDO om finansieringssøknader under MEDIA-programmet følgelig kunne tilregnes Kommisjonen, som dermed var ansvarlig for innholdet i disse og kunne pålegges å forsvare dem for retten (avsnitt 52 og 53 i den dommen). I den foreliggende saken er det klart at beslutninger truffet av EAR i forbindelse med anskaffelser ikke er underlagt forhåndsgodkjenning fra Kommisjonen.

57Det følger av det ovenstående at Førsteinstansretten har kompetanse til å behandle den foreliggende sak, og at saksøker på riktig måte har rettet søksmålet mot EAR. B – Kravet om forutgående administrativ klage 1. Partenes argumenter 58. EAR hevder at punkt 37 i instruksene til anbudsgiverne (sitert i punkt 7 ovenfor) etablerer et system for foreløpig kontroll av lovligheten av dets handlinger. Saken som er anlagt for Førsteinstansretten, hevdes å være avvist fordi saksøkeren ikke fulgte den fremgangsmåten som er fastsatt i nevnte artikkel.

59Saksøkeren og Kommisjonen godtar ikke dette avvisningsgrunnlaget. 2. Rettens vurdering

60For det første er det klart at ordlyden i punkt 37.1 i instruksene til anbudsgiverne ikke angir at det er obligatorisk å inngi en administrativ klage. Det må videre bemerkes at det faktum at punkt 37 i instruksene til anbudsgiverne ikke fastsetter noen frist for å inngi en administrativ klage, taler imot en tolkning av dette punktet som om det er ment å innføre et krav om en forutgående administrativ klage.

61Videre fastsetter punkt 37.2 i instruksene til anbudsgiverne bare at Kommisjonen skal legge til rette for en minnelig løsning mellom klageren (anbudsgiveren) og EAR, ikke at den i den sammenheng må treffe en

avgjørelse

som kan prøves rettslig.

62Det må videre påpekes at artikkel 37.3 heller ikke fastsetter at fullføring av den aktuelle prosedyren er en forutsetning for å anlegge sak for fellesskapsdomstolene. Det punktet fastsetter at «[h]vis ovennevnte prosedyre mislykkes, kan anbudsgiveren benytte seg av prosedyrer fastsatt av Europakommisjonen». I den sammenheng må det tas i betraktning at Kommisjonen ikke har fastsatt noen spesifikk prosedyre for behandling av klager som ikke har ført til en minnelig løsning i henhold til punkt 37 i instruksene til anbudsgivere (se punkt 41 ovenfor). Det foreligger derfor ingen «prosedyre fastsatt av Kommisjonen» hvis fullføring kan anses som en forutsetning for å anlegge sak for fellesskapsdomstolene. 63. EAR hevder at bruken av ordet «kan» i punkt 37.1 i instruksene til anbudsgivere ikke kan tolkes slik at denne prosedyren er valgfri. I den forbindelse er det riktig at dette ordet også brukes i forskrifter som fastsetter at en forutgående administrativ prosedyre er en forutsetning for å anlegge sak for fellesskapsdomstolene. Dette gjelder for eksempel artikkel 68 i rådsforordning (EF) nr. 2100/94 av 27. juli 1994 om EF-sortsbeskyttelse (EFT 1994 L 227, s. 1), som EAR henviser til, og som fastsetter at «enhver fysisk eller juridisk person kan anke» relevante avgjørelser fra EF-sortsbeskyttelseskontoret. Det må imidlertid bemerkes at forordningen i artikkel 69 uttrykkelig fastsetter en frist for å inngi klage på en

avgjørelse

fra Fellesskapets plantesortsmyndighet. I tillegg fastsetter den uttrykkelig i artikkel 73 nr. 1 at avgjørelser fra klagenemnda ved denne myndigheten kan ankes til fellesskapsdomstolene, og fastsetter en frist for å inngi en slik anke. Tilsvarende fastsetter artikkel 90 nr. 2 i tjenestemannsreglementet for Det europeiske økonomiske fellesskap at enhver person som omfattes av dette reglementet, «kan» inngi en klage til ansettelsesmyndigheten mot en handling som berører ham negativt, men den fastsetter også en frist for å gjøre dette. Videre fastsetter artikkel 91 nr. 2 i disse vedtektene uttrykkelig at det kun kan ankes til Fellesskapets domstoler dersom ansettelsesmyndigheten tidligere har mottatt en klage. 64. Derimot kan punkt 37 i instruksene til anbudsgiverne ikke gjøre en søksmåls admissibilitet avhengig av en obligatorisk forutgående administrativ klage, ettersom ordlyden ikke er tilstrekkelig klar.

65For fullstendighetens skyld må det presiseres at EAR ikke uten rettslig grunnlag kan innføre et vilkår for søksmålets antagelighet som går utover det som er fastsatt i artikkel 230 EF.

66I denne sammenheng må Domstolen avvise EARs argument om at punkt 2.4.16 i «Practical Guide to contract procedures for EC external actions» utgjør et slikt rettslig grunnlag. Det er tilstrekkelig å påpeke at en slik praktisk veiledning er et arbeidsverktøy som forklarer de prosedyrene som gjelder på et bestemt område, og som ikke i seg selv kan utgjøre et rettslig grunnlag for innføring av en obligatorisk forhåndsklage til forvaltningsmyndighetene. 67. Retten må også avvise EARs argument om at et slikt rettslig grunnlag er gitt i artikkel 56 nr. 1 bokstav b) i rådsforordning (EF, Euratom) nr. 1605/2002 av 25. juni 2002 om finansforordningen for De europeiske fellesskapers generelle budsjett (EUT 2002 L 248, s. 1, «finansforordningen»), som fastsetter at vedtak om å overføre forvaltningsoppgaver til byråene nevnt i artikkel 54 nr. 2 i nevnte forordning, må omfatte et effektivt system for internkontroll av forvaltningsoperasjoner. På dette punktet må det bemerkes at denne bestemmelsen gjelder budsjettspørsmål og åpenbart ikke gjelder rettsmidler tilgjengelig for anbudsgivere. Den kan derfor ikke utgjøre et rettslig grunnlag for innføring av et vilkår som regulerer klageadgangen for anbudsgivere, nemlig en obligatorisk forutgående administrativ klage.

68Det følger av det foregående at innsigelsen om avvisning på grunn av at saksøker ikke har inngitt noen forutgående administrativ klage, må avvises. C – Overholdelse av fristen for å anlegge sak 1. Partenes argumenter 69. EAR mener at søksmålet er avvist i den grad det gjelder annullering av beslutningen om å avlyse anbudsprosedyren, fordi fristen for å anlegge sak fastsatt i artikkel 230 femte ledd i EF-traktaten ikke ble overholdt.

70I den forbindelse hevder EAR at den sendte brevet av 9. oktober 2006, der søkeren ble informert om avlysningen av den aktuelle anbudsprosedyren, som vedlegg til en e-post av samme dag. Siden EAR ikke mottok noen «ikke mottatt»-melding fra søkerens elektroniske meldingssystem, mener EAR at det med rimelighet kan antas at e-posten som ble sendt 9. oktober 2006, faktisk nådde søkeren samme dag. Fristen for å reise sak mot denne beslutningen utløp derfor 19. desember 2006.

71I sitt replikk opplyser EAR at det etter undersøkelser har konstatert at den opprinnelige versjonen av det aktuelle brevet aldri ble sendt til søkeren. I motsetning til det som ble anført i svarskriftet, ble brevet ikke sendt til søkeren både via e-post og per post, men utelukkende via e-post. Saksøker fikk derfor opplysningen om at anbudsprosedyren var avlyst fra dokumentet som ble sendt som vedlegg til e-posten av 9. oktober 2006. 72. Saksøker hevder at den aldri mottok e-posten av 9. oktober 2006. Brevet av 9. oktober 2006 nådde den per post 12. oktober 2006. 2. Rettens vurdering

73For det første skal det bemerkes at beslutningen om å avlyse anbudsprosedyren ikke er en beslutning som måtte meddeles søkeren formelt i samsvar med artikkel 254 nr. 3 EF. Saksøker er ikke adressat for beslutningen om å avlyse anbudsprosedyren (se i denne forbindelse kjennelse av 14. mai 2008 i sak T-383/06, Icuna.Com mot Parlamentet [2008] ECR II-0000, avsnitt 43). Beslutningen om å avlyse gjaldt hele anbudsprosedyren, og det faktum at den senere ble meddelt saksøker, betyr ikke at den var rettet til saksøker. 74. Fristen for å anlegge sak fastsatt i EF-traktatens artikkel 230 femte ledd begynte derfor å løpe fra det tidspunktet saksøker fikk kjennskap til beslutningen.

75I henhold til Domstolens rettspraksis skal søkeren, dersom datoen for underretning om en

avgjørelse

ikke kan fastslås med sikkerhet, gis fordel av den tvil som oppstår, og søknaden anses å være innlevert innenfor den fastsatte fristen dersom det, i lys av de faktiske forhold, ikke fremstår som helt umulig at brevet med underretning om avgjørelsen ankom så sent at fristen ble overholdt (Sammenslåtte saker 32/58 og 33/58 SNUPAT mot Høye myndighet [1959] ECR, s. 127, på s. 136). 76. Tilsvarende gis saksøkeren fordel av tvilen dersom det ikke er et spørsmål om å fastslå datoen for underretningen, men datoen da saksøkeren ble kjent med vedtaket. Det er opp til den part som gjør gjeldende at søksmålet er for sent innlevert, å fremlegge bevis for datoen da den hendelsen som utløste fristens løpetid, inntraff (se sak T‑347/03 Branco mot Kommisjonen [2005] ECR II‑2555, avsnitt 54, og rettspraksis som er sitert der).

77Det er klart at det å sende en e-post ikke garanterer at den faktisk mottas av den personen den er adressert til. En e-post kan av tekniske årsaker ikke nå frem til vedkommende. Selv om EAR i den foreliggende saken ikke mottok en «ikke mottatt»-melding, betyr ikke det nødvendigvis at e-posten faktisk nådde frem til den personen den var adressert til. Videre kan det, selv om en e-post faktisk når frem til den personen den er adressert til, hende at den ikke mottas samme dag som den ble sendt.

78I den sammenheng må det bemerkes at EAR kunne ha valgt et kommunikasjonsmiddel som gjorde det mulig å fastslå nøyaktig hvilken dato brevet nådde frem til anbudsgiveren. Det er riktig at EAR i sin e-post av 9. oktober 2006 ba søkeren om å bekrefte mottakelsen av meldingen via e-post. EAR mottok imidlertid ikke en slik bekreftelse. Det er klart at dersom avsenderen av en e-post som ikke mottar noen bekreftelse på mottakelse, ikke foretar seg noe videre, vil han normalt ikke kunne bevise at e-posten ble mottatt og, om nødvendig, på hvilken dato. 79. Når det gjelder EARs argument, fremført i replikken, om at det aktuelle brevet ikke ble sendt til søkeren via e-post og post, men utelukkende via e-post, i strid med det som ble angitt i svarskriftet, fremlegger EAR ingen bevis i den forbindelse. «Fiche détail» [registreringsskjemaet] som er fremlagt som vedlegg til replikken, og som viser til at det aktuelle brevet ble sendt 9. oktober 2006, kan absolutt ikke utelukke muligheten for at brevet også ble sendt med post. Det bør bemerkes at EAR dessuten innrømmet under rettsmøtet at dette dokumentet ikke beviste at meddelelsen ikke ble sendt med post. 80. EAR har derfor ikke godtgjort at søkeren hadde kjennskap til beslutningen om å avlyse anbudsprosedyren før 12. oktober 2006, datoen da søkeren erkjenner å ha mottatt brevet av 9. oktober 2006. Fristen på to måneder fastsatt i artikkel 230 femte ledd i EF-traktaten, forlenget i henhold til artikkel 102 nr. 2 i Førsteinstansrettens prosessreglement med en periode på 10 dager på grunn av avstand, utløp derfor 22. desember 2006, datoen da søknaden ble innlevert til Førsteinstansrettens justissekretariat.

81Det følger av det ovenstående at det foreliggende søksmål ikke kan anses å være for sent innlevert for så vidt det gjelder annullering av beslutningen om å avbryte anbudsprosedyren. D – Søksmålets antagelighet for så vidt det gjelder annullering av beslutningen om å gjennomføre en ny anbudsprosedyre 1. Partenes anførsler 82. EAR og Kommisjonen gjør gjeldende at søksmålet om annullering av EARs beslutning om å gjennomføre en ny anbudsprosedyre ikke kan antas til behandling. Når det gjelder dette søksmålsgrunnlaget, oppfyller søksmålet ikke de vesentlige prosessuelle kravene fastsatt i artikkel 21 i Domstolens vedtekter og artikkel 44 nr. 1 bokstav c) i Førsteinstansrettens prosessreglement, ettersom anførslene i søksmålet kun vedrører beslutningen om å avlyse anbudsprosedyren.

83Videre er beslutningen om å gjennomføre en anbudsprosedyre, enten det dreier seg om en ny anbudsinvitasjon eller følger av kansellering av en annen anbudsinvitasjon, ikke av direkte og individuell betydning for økonomiske aktører, selv om de har avgitt anbud i en tidligere prosedyre som deretter ble kansellert. 84. Saksøker hevder at beslutningen om å offentliggjøre en ny anbudsinvitasjon skyldtes at – ifølge EAR – den første anbudsprosedyren ikke ga noe positivt resultat. Dersom beslutningen om å avlyse den første anbudsprosedyren skulle anses som ulovlig, ville den påfølgende beslutningen om å gjennomføre en ny anbudsprosedyre være en direkte konsekvens av EARs ulovlige opptreden. Saksøker hevder at dersom søksmålet skulle bli tatt til følge, ville dette gjenåpne den første prosedyren og gjøre den andre meningsløs. 2. Rettens vurderinger 85. Retten har konsekvent lagt til grunn at bare et tiltak hvis rettsvirkninger er bindende for saksøkeren og som kan påvirke hans interesser ved å medføre en tydelig endring i hans rettsstilling, er en handling eller

avgjørelse

som kan være gjenstand for en annulleringssak etter artikkel 230 EF (se kjennelse i sak C‑164/02 Nederland mot Kommisjonen [2004] ECR I‑1177, avsnitt 18, og rettspraksis som er sitert).

86Som hovedregel har en beslutning om å gjennomføre en anbudsprosedyre ingen skadelige virkninger, ettersom den ikke gjør annet enn å gi interesserte parter muligheten til å delta i prosedyren og avgi et anbud. Saksøker har ikke fremført noen argumenter som kan vise at beslutningen om å gjennomføre en ny anbudskonkurranse i den foreliggende sak likevel kan anses å ha skadelige virkninger for saksøker. 87. Følgelig kan ikke saksøkers argument om at en eventuelt medhold i søksmålet ville gjenåpne den første prosedyren og gjøre den andre meningsløs, godtgjøre at beslutningen om å gjennomføre en ny anbudskonkurranse har skadelige virkninger for saksøker. På samme måte kan ikke saksøkerens argument om at dersom beslutningen om å avlyse den første anbudsprosedyren skulle bli ansett som ulovlig, ville den påfølgende beslutningen om å gjennomføre en ny anbudsprosedyre være en direkte konsekvens av EARs ulovlige opptreden, påvise at sistnevnte beslutning påvirker saksøkeren negativt. Det faktum at det foreligger en sammenheng mellom en beslutning som påvirker saksøker negativt, nemlig annulleringen av den første anbudsprosedyren, og en annen beslutning, nemlig beslutningen om å gjennomføre en ny anbudsprosedyre, innebærer ikke i seg selv at den andre beslutningen også påvirker saksøker negativt.

88Videre er det klart at beslutningen om å gjennomføre en ny anbudsprosedyre for det samme arbeidet som omfattes av en tidligere kansellert anbudsprosedyre, ikke i seg selv innebærer at den oppdragsgivende myndigheten, dersom domstolen opphever beslutningen om å kansellere den første anbudsprosedyren, ikke lenger er i stand til å fortsette den første prosedyren. Beslutningen om å gjennomføre en ny anbudsprosedyre innebærer ikke nødvendigvis tildeling av en kontrakt som omfatter det samme arbeidet til en annen anbudsgiver.

89I lys av det ovenstående må det fastslås at saksøker ikke har fremlagt bevis for at beslutningen om å gjennomføre en ny anbudsprosedyre har rettsvirkninger som er bindende for saksøker og som kan påvirke saksøkers interesser ved å medføre en tydelig endring i saksøkers rettsstilling.

90Det følger av dette at søksmålet må avvises som uantagelig i den del søkeren krever opphevelse av beslutningen om å gjennomføre en ny anbudsprosedyre, og det er unødvendig å vurdere om søksmålet oppfyller kravene i prosessreglementets artikkel 44 nr. 1 bokstav c. E – Søksmålets antagelighet i den utstrekning saksøker gjør gjeldende rettighetene til DOK ING 1. Innledende bemerkninger

91Det må tas i betraktning at saksøker i søksmålet oppgir at den anlegger søksmål på egne vegne og som fullmektig for selskapet DOK ING. Dette gjelder for det første kravene om opphevelse. For det andre tallfester saksøker i søknaden både den skaden saksøker hevder å ha lidt og den skaden DOK ING angivelig har lidt, og ber Retten om å pålegge EAR å betale saksøker hele det aktuelle beløpet. 92. Retten ba saksøker, som et ledd i de prosessordnende tiltakene fastsatt i prosessreglementets artikkel 64, om å redegjøre for de «instrukser» saksøker hadde mottatt fra selskapet DOK ING, å legge all relevant dokumentasjon inn i rettssaken og å uttale seg om spørsmålet om saksøkers fremgangsmåte for å forsvare selskapet DOK INGs rettigheter var tillatt. 2. Partenes anførsler 93. Saksøker hevder, som svar på domstolens spørsmål, at den har anlagt denne sak for å oppnå tilstrekkelig beskyttelse av sine egne rettigheter og DOK INGs rettigheter, på grunnlag av eksisterende avtaler, som foretak som hadde deltatt i anbudsprosessen. Den gjør gjeldende at de tre dokumentene den har fremlagt på domstolens anmodning, viser at den har fullmakt til å gjøre dette. 94. EAR og Kommisjonen mener at den foreliggende sak ikke kan tas til behandling i den utstrekning saksøker gjør gjeldende rettighetene til selskapet DOK ING. 3. Rettens vurderinger

95Det er for det første klart at Sogelma er den eneste saksøker i den foreliggende sak. Verken DOK ING eller konsortiet dannet av saksøker og DOK ING er parter i denne saken. Videre må det bemerkes at saksøker ikke hevder at DOK ING har overdratt sine rettigheter til saksøker.

96Det er derfor nødvendig å undersøke om de tre dokumentene som saksøker har fremlagt på domstolens anmodning, gjør det mulig for saksøker å gjøre gjeldende DOK INGs rettigheter i forbindelse med den foreliggende saken. 97. Når det gjelder dokumentet med tittelen «Joint Venture Agreement» av 27. september 2005, fastsetter artikkel 4 at saksøker, som konsernleder, har fullmakt til særlig å påta seg forpliktelser på vegne av DOK ING, og at saksøker på vegne av joint venture-selskapet kan undertegne all dokumentasjon som er nødvendig for utførelsen av arbeidene som omfattes av kontrakten. Det må påpekes at denne avtalen ikke inneholder noen henvisning til muligheten for at søkeren kan anlegge rettssak for å gjøre DOK INGs rettigheter gjeldende. 98. Når det gjelder dokumentet med tittelen «Fullmakt», undertegnet 6. desember 2005 av en representant for DOK ING, må det bemerkes at heller ikke dette inneholder noen henvisning til muligheten for at søkeren kan anlegge rettssak for å gjøre DOK INGs rettigheter gjeldende. 99. Kun det tredje dokumentet som søkeren har fremlagt, et brev fra DOK ING datert 1. desember 2006 og adressert til søkeren, omhandler rettslige skritt. Brevet lyder som følger: «Med henvisning til ovennevnte anbud og den påfølgende kanselleringen fra den oppdragsgivende myndighet, gir vi herved deg, som leder av joint venture-selskapet, fullmakt til å instruere din advokat om å iverksette rettslige skritt mot [EAR] for skader forårsaket av anbudskanselleringen, også på våre vegne.» 100. Følgelig tjener dette dokumentet kun til å gi søkeren fullmakt til å gi sin advokat i oppdrag å reise søksmål også på vegne av DOK ING. Dokumentet omhandler imidlertid ikke formen og innholdet i det nevnte søksmålet og gir følgelig ingen nærmere opplysninger om disse forholdene. Det fastsetter særlig ikke at søkeren har rett til å reise søksmål i eget navn og dermed gjøre gjeldende DOK INGs rettigheter. Det er klart at det faktum at et selskap gir en advokat i oppdrag å reise søksmål også på vegne av et annet selskap, normalt betyr at advokaten vil reise søksmål i to søkeres navn, eller ved hjelp av to separate søksmål.

101Det er ikke akseptabelt at et selskap i rettssaker gjør gjeldende rettighetene til et annet selskap dersom det ikke utvetydig har fått i oppdrag å gjøre dette. Det er en interesse i å ha status som saksøker for å kunne avgjøre sakens omfang og, om nødvendig, anke dommen som søksmålet fører til. Videre ønsker et selskap som ønsker å oppnå betaling av et bestemt beløp som erstatning for påstått skade, normalt at retten pålegger saksøkte å betale dette beløpet til det og ikke til et annet selskap.

102Det følger av det ovenstående at dokumentene som saksøker har fremlagt, ikke er av en slik art at de kan godtgjøre at saksøker ble pålagt av DOK ING å gjøre DOK INGs rettigheter gjeldende som eneste saksøker for fellesskapsdomstolene.

103Det følger av dette at søksmålet ikke kan tas til behandling i den utstrekning saksøker gjør DOK INGs rettigheter gjeldende. F – Konklusjon om søksmålets antagelighet

104Det følger av alt det ovenstående at søksmålet kan antas i den utstrekning saksøker på egne vegne søker om opphevelse av beslutningen om å avlyse anbudsprosedyren, og i den utstrekning saksøker krever erstatning for det tapet saksøker selv har lidt. 105. Søksmålet må derimot avvises som uantagelig i den utstrekning saksøkeren krever opphevelse av EARs beslutning om å gjennomføre en ny anbudsprosedyre, og i den utstrekning saksøkeren gjør gjeldende rettigheter tilhørende DOK ING. Sakens realitet A – Kravet om opphevelse av beslutningen om å avlyse anbudsprosedyren

106Til støtte for sitt krav om opphevelse av beslutningen om å avlyse anbudsprosedyren påberoper saksøker seg ett rettsmiddel som gjelder brudd på vesentlige prosessuelle krav. Dette rettsmiddelet består av to deler, hvor den første gjelder mangelfull begrunnelse og den andre påstanden om at begrunnelsen er ulogisk og selvmotsigende. 1. Partenes argumenter (a) Den første delen av det ene rettsgrunnlaget, som gjelder påstanden om at begrunnelsen var utilstrekkelig 107. Saksøker hevder at EAR, i forbindelse med beslutningen om å avbryte anbudsprosedyren, ikke overholdt begrunnelsesplikten fastsatt i artikkel 41 i direktiv 2004/18, som etter saksøkers oppfatning er gjeldende for EAR. EAR var forpliktet til å informere anbudsgiverne i god tid og på en utfyllende måte om alle grunnene til kanselleringen av anbudsprosedyren, gitt den offentlige interessen og det haster som, etter søkerens oppfatning, burde ha sikret at kontrakten ble tildelt raskt og tilfredsstillende, i lys av at kontrakten omfattet tjenester på et så følsomt område som det som er aktuelt i denne saken. 108. Når man tar hensyn til prosessen som førte til de omtvistede vedtakene, kan det ifølge søkeren ikke være noen tvil om at kanselleringen av prosedyren er resultatet av en uoverveid vurdering, foretatt uten en grundig vurdering av den offentlige interesse som skulle beskyttes. 109. EARs opptreden er enda mer alvorlig fordi det tok nesten syv måneder å vedta og gi beskjed om vedtaket om å kansellere anbudsprosedyren. 110. EAR og Kommisjonen godtar ikke disse argumentene. (b) Den andre delen av det samlede rettsgrunnlaget, der det hevdes at begrunnelsen var ulogisk og selvmotsigende 111. Saksøker mener at en sammenligning av EARs brev av 9. oktober 2006 og 14. desember 2006 kan føre til den konklusjon at den egentlige årsaken til beslutningen om å avbryte den gamle prosedyren for å innlede en ny prosedyre ikke ligger i de innleverte anbudenes tekniske mangler, men snarere i en vesentlig endring av de tekniske kravene. Saksøker mener at det bør henvises til den senere kommunikasjonen, nemlig brevet av 14. desember 2006, for å vurdere EARs opptreden.

112Videre er begrunnelsen i brevet av 9. oktober 2006, som viser til at den faglige erfaringen til en av de sentrale ekspertene som søkeren foreslo, var mindre enn det som var angitt i kunngjøringen om anskaffelsen, motsies av oppførselen til de som var ansvarlige for evalueringen av anbudene, som godkjente å be søkeren om å utføre undervannsmineryddingsoperasjoner identiske med de som var omfattet av kunngjøringen om anskaffelsen, nettopp på grunn av de tekniske egenskapene til søkerens eksperter og teknologien som søkeren benyttet. 113. EAR og Kommisjonen godtar ikke disse argumentene. 2. Rettens konklusjoner (a) Innledende bemerkninger

114Det må først avgjøres hvilke bestemmelser og prinsipper som regulerer plikten til å begrunne beslutningen om å avbryte anbudsprosedyren.

115I denne sammenheng må Retten avvise søkerens argument om at direktiv 2004/18 gjelder for den aktuelle anskaffelsesprosedyren. Formålet med dette direktivet, som i henhold til artikkel 84 er rettet til medlemsstatene, er å samordne nasjonale lover, forskrifter og administrative bestemmelser som gjelder for prosedyrene for tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter, offentlige vareinnkjøpskontrakter og offentlige tjenestekontrakter. Offentlige kontrakter som tildeles av EAR, er imidlertid ikke underlagt medlemsstatenes lovgivning.

116Det må bemerkes at offentlige anskaffelser foretatt av fellesskapsinstitusjonene er underlagt bestemmelsene i finansforordningen og Kommisjonens forordning (EF, Euratom) nr. 2342/2002 av 23. desember 2002 om gjennomføringsbestemmelser til finansforordningen (EUT 2002 L 357, s. 1, «gjennomføringsbestemmelsene»). I henhold til finansforordningens artikkel 162 nr. 1 er eksterne tiltak som finansieres over De europeiske fellesskapenes generelle budsjett, underlagt del I (felles bestemmelser) og del III (overgangs- og sluttbestemmelser) i nevnte forordning, med mindre annet er fastsatt i avdeling IV (eksterne tiltak) i del II (særlige bestemmelser). Artikkel 7 i forordning nr. 2666/2000 fastsetter dessuten uttrykkelig at Kommisjonen skal gjennomføre fellesskapsstøtten som omfattes av nevnte forordning i samsvar med finansforordningen. 117. Bestemmelsene som Kommisjonen må overholde når det gjelder offentlige anskaffelser, gjelder også for EAR. I henhold til finansforordningens artikkel 185 nr. 1 skal Kommisjonen vedta en rammefinansforordning for organer opprettet av Fellesskapene som har status som juridisk person og som faktisk mottar tilskudd som belastes budsjettet. I henhold til artikkel 74 i Kommisjonens forordning (EF, Euratom) nr. 2343/2002 av 23. desember 2002 om rammebudsjettforordningen for de organer som er nevnt i artikkel 185 i forordning nr. 1605/2002 (EUT 2002 L 357, s. 72), skal de relevante bestemmelsene i finansforordningen og gjennomføringsreglene gjelde for disse organenes anskaffelser.

118I henhold til artikkel 101 i finansforordningen må beslutningen om å avbryte en anskaffelsesprosedyre begrunnes og bringes til kandidatenes eller anbudsgivernes kjennskap.

119Videre er det fast rettspraksis at begrunnelsen for en

avgjørelse

klart og utvetydig må vise begrunnelsen til den institusjonen som vedtok tiltaket, slik at de berørte personene blir informert om begrunnelsen for det omstridte tiltaket og for å sette Felleskapets domstoler i stand til å utøve sin prøvingsmyndighet (se sak C‑22/94 Irish Farmers Association m.fl. [1997] ECR I‑1809, avsnitt 39, og rettspraksis som er sitert).

120Det er imidlertid ikke nødvendig at avgjørelsen inneholder alle relevante faktiske og rettslige detaljer. Om begrunnelsen for en

avgjørelse

er tilstrekkelig, kan vurderes ikke bare ut fra ordlyden, men også ut fra den sammenhengen den ble vedtatt i og alle de rettsregler som gjelder for den aktuelle saken (sak T-471/93, Tiercé Ladbroke mot Kommisjonen, Sml. 1995, s. II-2537, avsnitt 33). Det er tilstrekkelig at avgjørelsen på en kortfattet, men klar og relevant måte redegjør for de viktigste rettslige og faktiske spørsmålene (sak 24/62, Tyskland mot Kommisjonen, Sml. 1963, s. 63, s. 69).

121Det er i lys av disse betraktningene at Domstolen må undersøke om EAR har gitt en tilstrekkelig begrunnelse for beslutningen om å avbryte anbudsprosedyren. (b) Den første delen av det eneste rettsgrunnlaget, som gjelder påstanden om at begrunnelsen var utilstrekkelig

122Det må minnes om at EAR i brevet av 9. oktober 2006 opplyste at tildelingsprosedyren var blitt avbrutt fordi ingen av de mottatte anbudene var teknisk i samsvar med kravene, og at EAR la til i forhold til søkerens anbud, at det var blitt besluttet at «Superintendent Survey Team» ikke oppfylte kravene i punkt 16(x) i kunngjøringen om anskaffelse og punkt 4.2(x) i instruksene til anbudsgiverne. 123. Begrunnelsen for avlysningen av anbudsprosedyren, nemlig det faktum at ingen av de mottatte anbudene var teknisk i samsvar med kravene, er, selv om den er kortfattet, klar og entydig. Begrunnelsen som ble gitt for å forklare nærmere hvorfor søkerens tilbud ikke var i samsvar, er også kortfattet, men igjen klar og entydig. EAR henviste til punktene i utlysningen og i instruksene til anbudsgiverne som spesifiserer at nøkkelpersonellet må ha minst 10 års relevant yrkeserfaring, og angav hvilket medlem av teamet som søkeren hadde foreslått, som ikke oppfylte dette kravet.

124I den forbindelse må det bemerkes at søkeren selv hadde oppgitt i CV-en til den personen som ble foreslått til stillingen som «Superintendent Survey Team», at vedkommende kun hadde fem års yrkeserfaring. Følgelig var det unødvendig for EAR å gi ytterligere begrunnelse for konklusjonen om at søkerens anbud ikke oppfylte de tekniske kravene i anbudsprosedyren. 125. Når det gjelder søkerens argument om at kanselleringen av prosedyren er et resultat av en uoverveid vurdering, foretatt uten en grundig vurdering av den offentlige interesse som skal beskyttes, er det klart at dette faktisk ikke gjelder et brudd på vesentlige prosessuelle krav, men angår sakens innhold, siden det utgjør en påstand om en vurderingsfeil fra EARs side. 126. Uansett er de faktiske forhold som søkeren har fremført, ikke av en slik art at de kan fastslå at EAR begikk en åpenbar vurderingsfeil. Det er riktig at det forelå et offentlig interesse i å sikre at ueksplodert ammunisjon i det indre vannveitransportsystemet i Serbia og Montenegro ble fjernet så snart som mulig for å muliggjøre gjenåpning av disse farvannene for skipsfart. Likevel gir ikke det blotte faktum at det foreligger et offentlig interesse i at en kontrakt tildeles raskt, den oppdragsgivende myndighet rett til å fravike de obligatoriske tekniske kravene som er fastsatt i anbudsinvitasjonen. I henhold til finansforordningens artikkel 100 nr. 1 må valget av den anbudsgiver som kontrakten skal tildeles, skje i samsvar med de utvelgelses- og tildelingskriterier som på forhånd er fastsatt i dokumentene knyttet til anbudsinvitasjonen. Som Kommisjonen har anført, ville det, dersom en oppdragsgiver kunne fravike de opprinnelig fastsatte kontraktsvilkårene, gi en fordel til de som hadde avgitt anbud fremfor de foretakene som hadde valgt å ikke delta i anbudsprosedyren fordi de – i likhet med anbudsgiverne – ikke kunne oppfylle de på forhånd fastsatte kravene. 127. Når det gjelder argumentet om at EAR var sen med å treffe og gi beskjed om beslutningen om å avlyse prosedyren, må det bemerkes at saksøker ikke forklarer hvilken virkning dette faktum kunne ha på lovligheten av den beslutningen. (c) Den andre delen av det samlede anbringendet, nemlig at begrunnelsen var ulogisk og selvmotsigende 128. Saksøker hevder i hovedsak at det foreligger en motsetning mellom begrunnelsen for beslutningen om å avbryte anbudsprosedyren som fremgår av brevet av 9. oktober 2006, og den som fremgår av brevet av 14. desember 2006, i og med at forklaringen på beslutningen i det førstnevnte brevet var at ingen anbud oppfylte de tekniske kravene, mens forklaringen i det sistnevnte brevet var at de tekniske kravene var blitt endret.

129For det første må Retten avvise søkerens argument om at det bør henvises til den senere datoen, nemlig brevet av 14. desember 2006, for å vurdere EARs opptreden. Brevet som informerte søkeren om kanselleringen av anbudsprosedyren, er datert 9. oktober 2006, og det er følgelig dette brevet som bør legges til grunn for å vurdere om begrunnelsen for beslutningen om å kansellere anbudsprosedyren er ulogisk og selvmotsigende. 130. Brevet av 9. oktober 2006 er ikke i seg selv motstridende. Selv om EAR ga en annen forklaring i brevet av 14. desember 2006, kan ikke dette endre begrunnelsen for beslutningen som ble sendt to måneder tidligere. Eventuelle forskjeller mellom disse to brevene kan derfor ikke medføre en motsetning i begrunnelsen som ble gitt for beslutningen om å avlyse anbudsprosedyren. 131. Uansett foreligger det ingen motsetning mellom begrunnelsen for beslutningen om å avlyse anbudsprosedyren i brevet av 9. oktober 2006 og den som ble gitt i brevet av 14. desember 2006.

132Det må bemerkes at brevet av 14. desember 2006 uttrykkelig viser til at EARs evalueringskomité fant at ingen av de mottatte anbudene var teknisk i samsvar med kravene, og at komiteen ikke hadde andre bemerkninger. Dette brevet bekrefter derfor at den eneste grunnen til beslutningen om å avbryte anbudsprosedyren var at ingen av anbudene var teknisk tilstrekkelige. 133. Selv om det i brevet også fremgår at EAR utøvde sin rett til å avbryte anbudsprosedyren og innlede en ny prosedyre på grunn av at de tekniske forholdene var blitt vesentlig endret, må denne setningen forstås i sin sammenheng. Det fremgår nemlig uttrykkelig av overskriften til brevet av 14. desember 2006 at det er et svar på søkerens brev av 13. november 2006. I dette brevet hadde søkeren bedt EAR om å sende en kopi av beslutningen om å avlyse anbudsprosedyren og det relevante referatet, samt å treffe en begrunnet beslutning om hvorvidt det ville innlede en forhandlingsprosedyre.

134I denne sammenheng må setningen om at EAR utøvde sin rett til å avlyse anbudsprosedyren og innlede en ny prosedyre på grunn av at de tekniske forholdene var blitt vesentlig endret, forstås slik at EAR forklarte hvorfor den hadde besluttet å innlede en ny prosedyre i stedet for å innlede en forhandlingsprosedyre.

135Videre anfører søkeren selv i sitt svar at den nye begrunnelsen synes å ha blitt fremført utelukkende for å svare på søkerens anmodning om å benytte en forhandlingsprosedyre. I den forbindelse må det bemerkes at en beslutning om å avbryte en anbudsprosedyre er noe annet enn en beslutning om de påfølgende tiltakene som skal iverksettes, nemlig en beslutning om ikke å tildele kontrakten, å benytte en forhandlingsprosedyre eller å organisere en ny anbudsprosedyre. Det kan ikke utledes av det faktum at EAR, som svar på anmodningen om å benytte en forhandlingsprosedyre, nevnte andre begrunnelser enn de som ble gitt for å forklare avlysningen av anbudsprosedyren, at det foreligger noen motsetning i begrunnelsen.

136Videre må det bemerkes at når en anbudsprosedyre er avlyst, er denne prosedyren avsluttet, og den oppdragsgivende myndigheten står helt fritt til å avgjøre hvilke videre tiltak som skal iverksettes. Det finnes ingen bestemmelse som gir en økonomisk aktør rett til å få igangsatt en forhandlingsprosedyre. EAR var derfor ikke forpliktet til å treffe en formell beslutning i forhold til søkerens forslag om at en slik prosedyre skulle igangsettes. Brevet av 14. desember 2006 er ganske enkelt et svar på søkerens brev av 13. november 2006, der søkeren blant annet ba EAR om å treffe en begrunnet beslutning om hvorvidt det skulle igangsettes en forhandlingsprosedyre, noe som førte til at EAR, av hensyn til god forvaltningsskikk, informerte søkeren om hvorfor EAR hadde besluttet å igangsette en ny anbudsprosedyre i stedet for en forhandlingsprosedyre. 137. Retten må også avvise søkerens argument om at begrunnelsen i brevet av 9. oktober 2006 står i strid med det faktum at søkeren senere ble tildelt en offentlig kontrakt som ligner den som er gjenstand for den foreliggende sak. Begrunnelsen i brevet av 9. oktober 2006 gjelder det faktum at de tekniske kravene i anbudsprosedyren ikke var oppfylt, noe søkeren for øvrig ikke bestrider, ettersom den erkjenner at «Superintendent Survey Team», som inngikk i anbudet, ikke hadde den nødvendige faglige erfaringen. Denne begrunnelsen innebærer ikke at søkeren er ute av stand til å utføre slikt arbeid. 138. Når det gjelder søkerens argument om at brevet av 14. desember 2006 viser at den egentlige årsaken til kanselleringen av anbudsprosedyren ikke var de mottatte anbudenes tekniske mangler, men endringen av de tekniske kravene, er det klart at dette faktisk ikke vedrører en feil i begrunnelsen for beslutningen om å avlyse anbudsprosedyren, men snarere bestrider sannheten i denne begrunnelsen, noe som i hovedsak innebærer å bestride beslutningen i dens substans, med påstand om maktmisbruk.

139I henhold til fast rettspraksis defineres maktmisbruk som at en EU-institusjon vedtar et tiltak med det eksklusive eller hovedformål å oppnå et annet mål enn det som er angitt, eller å omgå en prosedyre som traktaten spesifikt foreskriver for å håndtere omstendighetene i saken (se sak C‑84/94 Storbritannia mot Rådet [1996] ECR I‑5755, avsnitt 69, og rettspraksis som er sitert).

140I den foreliggende sak er det allerede fastslått at det ikke foreligger noen motsetning mellom begrunnelsen i brevet av 9. oktober 2006 og den som ble gitt i brevet av 14. desember 2006.

141I tillegg fastslår Kommisjonen riktig at beslutningen om annullering ble kunngjort for allmennheten i EUT med samme begrunnelse som den som ble gitt i brevet av 9. oktober 2006 (EUT 2006, S 198). Denne begrunnelsen lyder som følger: «Anbudsprosessen er annulleret, da ingen av de mottatte tilbudene var teknisk i samsvar med kravene».

142Under disse omstendighetene er det umulig å utlede av EARs senere opptreden at den egentlige årsaken til kanselleringen av prosedyren var en annen enn den som er angitt i brevet av 9. oktober 2006.

143Det følger av det foregående at søkerens krav om opphevelse av beslutningen om å kansellere anbudsprosedyren må avvises som ubegrunnet. B – Kravet om erstatning for påstått lidd skade 1. Partenes anførsler 144. Saksøker mener at det faktum at den omtvistede kontrakten ikke ble tildelt, skyldes EARs ulovlige opptreden, og at dette har påført saksøker skade. Denne skaden omfatter unødvendige utgifter i forbindelse med utarbeidelsen av anbudet og tilgjengeliggjøringen av noe av det nødvendige utstyret over en periode på 60 dager, og beløper seg til totalt 118 604,58 euro. 145. EAR godtar ikke søkerens argumenter. 2. Rettens vurdering

146Det er fast rettspraksis at for at Fellesskapet skal pådra seg utenforskontraktslig ansvar i henhold til artikkel 288 andre ledd i EF-traktaten, må en rekke vilkår være oppfylt, nemlig at den atferden institusjonene beskyldes for må ha vært ulovlig, skaden må være reell, og det må foreligge en årsakssammenheng mellom denne atferden og den aktuelle skaden (sak 153/73 Holtz & Willemsen mot Rådet og Kommisjonen [1974] ECR 675, avsnitt 7, og sak T‑19/01 Chiquita Brands m.fl. mot Kommisjonen [2005] ECR II‑315, avsnitt 76).

147Ettersom disse tre vilkårene for erstatningsansvar må være oppfylt kumulativt, er det faktum at ett av dem ikke er oppfylt, tilstrekkelig grunnlag for å avvise et erstatningssøksmål (sak C‑257/98 P Lucaccioni mot Kommisjonen [1999] ECR I‑5251, avsnitt 14).

148I den foreliggende sak er alle argumentene som saksøker har fremført for å godtgjøre at beslutningen om å avbryte anbudsprosedyren var ulovlig, blitt vurdert og avvist (se avsnitt 122 til 143 ovenfor). Saksøker kan derfor ikke kreve erstatning på grunnlag av den påståtte ulovligheten av beslutningen. 149. Når det gjelder søkerens argument om at EAR brukte urimelig lang tid på å treffe beslutningen om å avlyse anbudsprosedyren og på å informere søkeren, er det klart at det blotte faktum at det gikk mer enn seks måneder mellom sending av den siste anmodningen om avklaring til anbudsgiverne og underretningen om beslutningen om å avlyse anbudsprosedyren, ikke kan karakteriseres som ulovlig opptreden fra EARs side.

150Det er dessuten klart at det ikke kan foreligge noen årsakssammenheng mellom den tid EAR brukte på å treffe og meddele beslutningen om å avlyse anbudsprosedyren og de utgiftene saksøker pådro seg for å utforme sitt anbud.

151Det følger av det ovenstående at kravet om erstatning for påstått lidd skade må avvises. C – Begjæringen om fremleggelse av dokumenter 152. Når det gjelder søkerens anmodning om at Retten pålegger EAR å fremlegge alle dokumenter knyttet til den aktuelle tildelingsprosedyren, må det bemerkes at det i henhold til rettspraksis, for at Retten skal kunne avgjøre om det er til fordel for en forsvarlig gjennomføring av prosedyren å pålegge fremleggelse av visse dokumenter, må den part som anmoder om fremleggelse identifisere de dokumentene som anmodes om og gi Retten minst mulig informasjon som angir nytten av disse dokumentene for formålet med saken (Sak C‑185/95 P Baustahlgewebe mot Kommisjonen [1998] ECR I‑8417, avsnitt 93).

153Til støtte for denne anmodningen hevder saksøker at EAR har gitt generelle og kortfattede forklaringer til støtte for sine avgjørelser, og at saksøker hadde bedt EAR om å fremlegge disse dokumentene, men ikke hadde fått noe svar. Videre hevder saksøker at den har rett til å få vite årsakene som førte til kanselleringen av anbudsprosedyren, for å kunne forsikre seg om at den oppdragsgivers handlinger er lovlige.

154For det første, når det gjelder det faktum at saksøker ba EAR om å fremlegge dokumenter knyttet til tildelingsprosedyren, og at denne anmodningen ikke ble besvart, må det bemerkes at dette faktum i seg selv ikke er tilstrekkelig til å påvise nytten av disse dokumentene for formålet med saken.

155For det andre, når det gjelder søkerens argument om at EAR ga generelle og kortfattede forklaringer til støtte for sine beslutninger, er det i punkt 123 og 124 ovenfor fastslått at EAR overfor søkeren ga en tilstrekkelig begrunnelse for sin beslutning om å avlyse anbudsprosedyren. I den forbindelse har Retten tilstrekkelig informasjon i dokumentene i saksmappen, og det fremgår dessuten ikke at dokumentene vedrørende tildelingsprosedyren kan tjene noe formål ved vurderingen av om den gitte begrunnelsen er tilstrekkelig.

156For det tredje og siste, når det gjelder søkerens argument om at den har rett til å få vite årsakene som førte til kanselleringen av anbudsprosedyren for å kunne forsikre seg om lovligheten av den oppdragsgivers handlinger, må det fastslås at søkeren ikke har fremlagt objektive bevis som tyder på at den virkelige årsaken til kanselleringen av prosedyren avviker fra den som er angitt i brevet av 9. oktober 2006 (se punkt 140–142 ovenfor).

157I denne sammenheng må det bemerkes at en begjæring om fremleggelse av alle dokumenter knyttet til den aktuelle tildelingsprosedyren, slik saksøker har anmodet om, tilsvarer en begjæring om fremleggelse av EARs interne saksmappe. Det er klart at en gjennomgang av et fellesskapsorgans interne saksmappe av fellesskapsdomstolene for å kontrollere om organets

avgjørelse

ble påvirket av andre faktorer enn de som er angitt i begrunnelsen, er et unntaksvis etterforskningstiltak. Et slikt tiltak forutsetter at omstendighetene rundt den aktuelle avgjørelsen gir anledning til alvorlig tvil om de reelle begrunnelsene og særlig til mistanke om at disse begrunnelsene var utenfor fellesskapsrettens formål og dermed utgjorde maktmisbruk (se i denne forbindelse, for så vidt angår Kommisjonens avgjørelser, kjennelse i de forente sakene 142/84 og 156/84, BAT og Reynolds mot Kommisjonen [1986] ECR 1899, avsnitt 11). Det er imidlertid klart at det i den foreliggende sak ikke foreligger slike omstendigheter.

158Det følger av det ovenstående at saksøker ikke har fremlagt bevis for å påvise nytten av at alle dokumentene knyttet til tildelingsprosedyren blir fremlagt for formålene med denne saken. Begjæringen om fremleggelse av disse dokumentene må derfor avvises. Saksomkostninger

159I henhold til prosessreglementets artikkel 87 nr. 2 skal den tapende part pålegges å betale saksomkostningene dersom dette er begjært i den vinnende parts prosesskriv. 160. Siden saksøker har tapt saken, må saksøker pålegges å betale saksomkostningene, slik EAR har begjært.

161Videre fastsetter prosessreglementets artikkel 87 nr. 4 første ledd at institusjoner som har intervenert i saken, skal bære sine egne saksomkostninger. Det følger av dette at Kommisjonen må bære sine egne saksomkostninger. Konklusjon På dette grunnlag FØRSTEINSTANSRETTEN (åttende avdeling) avgjør herved: 1. Saken avvises. 2. Sogelma – Societá generale lavori manutenzioni appalti Srl pålegges å bære sine egne saksomkostninger og å betale de saksomkostninger som Det europeiske bygnings- og gjenoppbyggingsbyrået har pådratt seg.

3Kommisjonen pålegges å bære sine egne saksomkostninger.