Forsvarsmateriell trengte radioer som kunne operere i militært VHF-bånd. De visste at TAIT Communications laget slike radioer, og at Northcom var TAITs partner i Norge. Altså én leverandør, ingen konkurranse nødvendig – eller?
KOFA var ikke enig. Problemet var ikke at Forsvarsmateriell tok feil om produktet. Problemet var at de ikke visste nok om markedet – og det de visste, var for gammelt.
Bakgrunnen
Forsvarsmateriell hadde fra 2019 til 2023 en rammeavtale med Northcom (tidligere Wireless Communications) for kommersielle VHF- og UHF-radioer, verdt opptil 208 millioner kroner. Da avtalen løp ut i juni 2023, fortsatte Forsvarsmateriell å kjøpe direkte fra Northcom.
Det største enkeltoppkjøpet gjaldt 40 TAIT-radioer til testing og utvikling av et sambandskonsept med kryptofunksjon. Kontrakten ble inngått i juni/juli 2024 og inkluderte også en opsjon på opplæring som ble utløst i mai 2025. Samlet verdi: 1,47 millioner kroner – over EØS-terskelverdien.
Forsvarsmateriell gjennomførte kjøpet uten konkurranse, med hjemmel i § 13-4 første ledd bokstav b nr. 2 og 3: Konkurranse var umulig av tekniske årsaker, og leverandøren hadde en enerett.
Markedskunnskap bygget på messer og en erklæring
Forsvarsmateriell hadde ikke gjennomført noen formell markedsundersøkelse. I stedet støttet de seg på deltakelse på internasjonale forsvarsmesser i 2022 og 2023, møter med konkurrenten L3 Harris (som ikke kunne levere radioer i militært VHF-bånd), uformell kontakt med en britisk leverandør som bare tilbød kinesiske produkter, og en erklæring fra TAIT Europe datert oktober 2023 om at Northcom var deres eneste autoriserte partner i Norge for forsvars- og nødetatssegmentet.
I anskaffelsesprotokollen konkluderte Forsvarsmateriell med at bare TAIT-radioer oppfylte kravet, og at bare Northcom kunne levere disse i Norge.
To svakheter KOFA ikke aksepterte
Nemnda identifiserte to grunnleggende problemer.
Feil marked. Erklæringen fra TAIT Europe bekreftet at Northcom var eneforhandler i Norge. Men det relevante markedet for en anskaffelse over EØS-terskelverdien er hele EØS-området. At ingen andre kan levere TAIT-radioer i Norge, betyr ikke at det ikke finnes leverandører i resten av Europa som kunne dekket behovet – enten med TAIT-produkter eller med konkurrerende teknologi. Nemnda var tydelig: det er ikke tilstrekkelig å bare se til det norske markedet når kunngjøringsplikten du søker unntak fra gjelder hele EØS.
For gammel kunnskap. All markedsinformasjon Forsvarsmateriell støttet seg på stammet fra 2022 og 2023. Selve anskaffelsen ble igangsatt i april 2024 og kontrakten signert i juni/juli 2024 – minst seks måneder etter siste innhenting av markedskunnskap. Nemnda pekte på at teknisk ekspertise er i stadig utvikling, og at opplysninger som ikke er oppdatert i tett tilknytning til anskaffelsen, kan være utdaterte.
Grov uaktsomhet og gebyr
Nemnda konkluderte med at Forsvarsmateriell ikke hadde sannsynliggjort at vilkårene for eneleverandørunntaket var oppfylt. Kjøpet var en ulovlig direkte anskaffelse.
Å basere et unntak fra EØS-kunngjøringsplikten på dokumentasjon som bare dekket det norske markedet, ble vurdert som grovt uaktsomt. Gebyret ble satt til 10 prosent av anskaffelsens verdi – 147.194 kroner. Nemnda ga noe uttelling for at Forsvarsmateriell i det minste hadde forsøkt å innhente opplysninger og hatt kontakt med alternative leverandører, men det var ikke nok til å redusere satsen.
Hva betyr dette for deg?
Er du oppdragsgiver: Denne saken viser to av de vanligste fellene ved bruk av eneleverandørunntaket. Den første er geografisk tunnelsyn – mange tenker norsk marked, men for anskaffelser over EØS-terskelverdien er hele EØS det relevante markedet. En produsentbekreftelse på eneforhandlerstatus i Norge er ikke det samme som å dokumentere at ingen i Europa kan levere tilsvarende. Den andre er utdatert kunnskap – at du var på messe i 2023 holder ikke når du gjennomfører anskaffelsen i 2024. Dokumenter grundig, sjekk hele EØS-markedet, og gjør det rett før du kjøper.
Er du leverandør: Saken ble klaget inn av BalticAnalytica OÜ – et estisk selskap som aldri ble kontaktet eller vurdert. Gebyrsakene stiller ikke krav om saklig klageinteresse: hvem som helst kan klage inn en påstått ulovlig direkte anskaffelse for 1.000 kroner, og du får pengene tilbake ved medhold. For leverandører som følger med i et marked der en offentlig oppdragsgiver kjøper direkte fra en konkurrent – særlig etter at en rammeavtale har utløpt – er gebyrklage til KOFA et reelt og billig virkemiddel for å åpne konkurransen du aldri fikk delta i.