Sarpsborg kommune kjøpte luktreduksjonsanlegg til et renseanlegg. Tildelingskriteriet «Pris» var delt i to: investeringskostnad (70 %) og driftskostnad (30 %). For investeringskostnaden tok de med hele tilbudssummen. For driftskostnaden valgte de å bare regne på ett år – omregnet til annuitetskostnad.
Recul AS tapte konkurransen og klaget. Hadde kommunen regnet driftskostnader over hele anleggets levetid, ville Recul vunnet. Kommunen hadde altså gjort en metodologisk forenkling som fikk direkte betydning for hvem som fikk kontrakten.
Hva er egentlig problemet her?
Klageanførselen er ikke dum. Anlegget skal stå i mange tiår. Hvis én leverandørs løsning koster vesentlig mer å drifte over tid enn en annens, men evalueringen bare ser på år én, kan man ende opp med å velge feil løsning – og betale for det i årevis. Det er nettopp poenget med å ta driftskostnader inn i evalueringen: at man fanger opp de reelle kostnadene ved det man kjøper.
Recul hadde altså et poeng på sak. Spørsmålet er om det er et juridisk poeng.
KOFAs svar: nei – men av spesifikke grunner
KOFA ga kommunen medhold, og begrunnelsen er verdt å lese nøye – for den setter klare betingelser for når ett år er greit.
Det første og viktigste poenget er at kommunen allerede hadde tatt med hele investeringskostnaden i evalueringen. Det er ikke slik at store deler av det kommunen kjøper er skjult unna. KOFA viser til tidligere saker – 2017/350 og de forente sakene 2022/322 og 2022/326 – der nemnda slo ned på prismodeller fordi henholdsvis en tredjedel og halvparten av kontraktsverdien var holdt utenfor evalueringen. Den grensen er ikke overskredet her.
Det andre poenget er mer teknisk, men faktisk avgjørende: driftskostnadene leverandørene estimerte er ikke penger kommunen betaler til leverandøren. Totalentreprisen dekker bygging og opplæring – etter det drifter kommunen selv. Driftskostnadsestimatet er altså ikke et kontraktsvederlag, men et sammenligningsmål mellom teknologivalg. Da er det ikke like opplagt at man må ta hele levetiden med.
Hva avgjørelsen egentlig sier
Det rettslige spørsmålet er ikke om modellen er optimal – men om den er lovlig. Og terskelen for å underkjenne en evalueringsmodell som er klart beskrevet på forhånd, er høy. At Recul ville fått høyere poeng med en annen modell, er ikke et argument KOFA vektlegger.
Men les dette med forbehold: KOFA gir ikke generell tillatelse til å evaluere ett år og glemme resten. Hadde driftskostnadene utgjort en stor andel av det kommunen faktisk betaler, eller hadde investeringskostnadene vært skjøvet ut av evalueringen, ville konklusjonen trolig blitt en annen.
Hva bør du ta med deg?
For oppdragsgivere: du kan forenkle driftskostnadsberegningen – men ikke hvis forenklingen skjuler vesentlige kostnadsforskjeller eller utelater store deler av det du faktisk kjøper. Og begrunn valget i konkurransedokumentene. Hvorfor ett år? Hva er det som gjør at én årsannuitet er representativt for forskjellene mellom tilbudene? En begrunnelse der gjør modellen mer robust.
For leverandører: å vise at du ville vunnet med en annen modell er ikke nok. Du må vise at den valgte modellen er ulovlig – at den ikke skiller tilbudene på en relevant måte, eller at den faktisk skjuler deler av det som kjøpes.