Innføringen av kravet om minimum 30 % vekting av klima- og miljøhensyn har markert et taktskifte i offentlige anskaffelser. For offentlige oppdragsgivere kan en sjablongmessig minimumsregel gi økte kostnader uten tilsvarende klimaeffekt, særlig der markedet allerede leverer modne og likeverdige løsninger.
Unntak finnes i regelverket
Regelverket åpner for at oppdragsgivere kan avvike fra 30 %-vektingen når klima- og miljøbelastningen er uvesentlig, eller når miljøkrav i kravspesifikasjonen gir bedre klimaeffekt enn bruk av tildelingskriterier. Dette ble presisert da regjeringen innførte bestemmelsen i 2023, der det fremgår at unntak kan benyttes dersom det begrunnes særskilt i anskaffelsesdokumentene. Samtidig rapporterer bransjeaktører at det oppleves krevende å vurdere unntaksbestemmelsene, og at praktiseringen varierer mellom virksomheter. For mange offentlige oppdragsgivere oppleves terskelen for å avvike fra 30 %-vektingen som høy. I praksis viser tilgjengelige kilder at denne fleksibiliteten brukes i begrenset omfang, og veiledning om klima- og miljøhensyn i anskaffelser er en av de mest benyttede tjenestene levert av DFØ.
Selv om det i enkelte anskaffelser kan være behov for en mer situasjonstilpasset vekting, innebærer dette likevel ikke at ambisjonene om høye klima- og miljøstandarder skal reduseres. Formålet er snarere å sikre at krav og kriterier treffer presist og faktisk understøtter klimaeffekt i den konkrete anskaffelsen. En mer fleksibel vekting kan bidra til at miljøhensyn fastsettes der de gir størst utslag. Dette er i tråd med lovens formål om å balansere bærekraft og effektiv ressursbruk.
God intensjon – men én størrelse passer ikke alle
I endringene som vil tre i kraft 1. juli får 30 %-vektingen større formell betydning, siden den nå forankres i lov og ikke bare i forskrift. Når bærekraft inkluderes i lovens formål, blir forholdet mellom effektivitet og bærekraft tydeliggjort. Det gir miljøhensyn en sterkere juridisk posisjon og forplikter oppdragsgivere mer direkte.
I anskaffelser der miljøforskjellene mellom leverandører er små, eller der kriteriene ikke er reelt utslagsgivende, vil en pålagt 30 %-vekting presse opp pris uten reell utslippsreduksjon og redusere rommet for å premiere kvalitet. Et eksempel er anskaffelse av modne standardprodukter som basis IT-utstyr og møbler, der markedet allerede holder høy minimumsstandard og forskjellene ofte er små. Når alle leverandørene scorer tilnærmet likt på miljø, får kriteriet begrenset praktisk betydning. For å skille seg ut kan leverandører likevel presses til å tilby marginale, svært kostbare miljøtiltak som gir minimal gevinst – kun for å konkurrere om de 30 prosentene. Resultatet er betydelig prisøkning for en neglisjerbar miljøgevinst. I andre tilfeller, hvor en miljøvekting på 20 % eller 25 % ville sikret en optimal balanse mellom tildelingskriteriene, kan oppdragsgiver likevel føle seg ledet til å anvende minimumssatsen på 30 %. En slik suboptimal vekting kan i realiteten føre til at både pris og kvalitet svekkes, uten at dette oppveies av målbare miljøgevinster.
I denne sammenheng er det relevant at Norges regulering skiller seg fra andre nordiske lands tilnærming. Sverige, Danmark og Finland har ikke innført et generelt minimumskrav til miljøvekting i alle konkurranser, men baserer seg i større grad på skjønnsmessige vurderinger av anskaffelsens art og markedets modenhet. Selv om disse landene stiller omfattende klima- og miljøkrav, gis oppdragsgiver et bredere handlingsrom til å vurdere hvilke virkemidler som faktisk gir størst klimaeffekt i den konkrete anskaffelsen. Den norske 30 %-regelen fremstår dermed som et særnorsk virkemiddel med høy grad av standardisering – noe som ytterligere understreker behovet for praktisk fleksibilitet for å unngå utilsiktede utslag i anskaffelser der potensialet for konkurransedrivende miljøforskjeller er begrenset.
Mer presis vekting gir mer klima per krone
I flere kategorier er marginalnytten av ekstra miljøvekting lav, mens merkostnaden kan være reell. Summen blir mindre klima per krone. DFØ-data viser at andelen anskaffelser hvor miljø vektes 30 % eller mer har økt betydelig – fra rundt seks prosent i 2023 til cirka 30 prosent i 2024. Dette indikerer at minimumsvektingen nå anvendes bredt i offentlige anskaffelser. Bestemmelsen synes i praksis å fungere som en sjablongmessig hovedregel, også i tilfeller hvor en mer differensiert vekting ville gitt et bedre forhold mellom kostnad og miljøeffekt. Med over 10 000 årlige utlysninger på Doffin innebærer den høye frekvensen av miljøvektede konkurranser et betydelig potensial for samfunnsøkonomiske besparelser gjennom mer presis kriterieutforming. At formålsbestemmelsen nå uttrykkelig balanserer hensynet til effektivitet og bærekraft, taler for en mer anvendelig fleksibilitet i miljøvektingen.