KOFA 2011/126: Enerett og husholdningsavfall – Karlsøy

2011/126 Karlsøy kommune

Innklaget: Karlsøy kommune

Klager: Perpetuum AS

Avgjørelse: Ikke brudd på regelverket

Type sak: Gebyrsak

Klagenemnda for offentlige anskaffelser Innklagede tildelte kontrakt om behandling av husholdningsavfall til et foretak som innklagede var medeier i, uten forutgående konkurranse. Idet anskaffelsens verdi oversteg terskelverdien i forskriften § 2-2 (1) er anskaffelsen regulert av lov om offentlige anskaffelser av 16. juli 1999 nr. 69 og forskrift om offentlige anskaffelser av 7. april 2006 nr. 402 del I og del III. Klagenemnda kom til at tildelingen av enerett og etterfølgende tildeling av kontrakt kunne skje uten kunngjøring etter forskriften § 1-3 (2) bokstav h. Det forelå da ingen ulovlig direkte anskaffelse på dette grunnlag. Klagenemndas avgjørelse 23. januar 2012 i sak 2011/126 Klager: Perpetuum AS Innklaget: Karlsøy kommune Klagenemndas Morten Goller, Tone Kleven og Jakob Wahl medlemmer: Saken gjelder: Påstand om ulovlig direkte anskaffelse. Bakgrunn:

(1) Perpetuum AS (heretter kalt klager) har siden 2003 hatt ansvaret for håndtering av husholdningsavfall og næringsavfall i Karlsøy kommune (heretter kalt innklagede). Klager fikk kontrakten, som utløp 30. juni 2011, etter en anbudskonkurranse i 2003.

(2) Remiks Husholdning AS (heretter kalt valgte leverandør) er et datterselskap av Remiks Miljøpark AS (heretter også kalt morselskapet), og utfører renovasjonstjenestene for innklagede i dag. I valgte leverandørs vedtekter, som sist ble revidert 11. januar 2011, fremkommer det følgende om selskapets virksomhet: "Formålet med selskapet er å ivareta eiernes lovpålagte ansvar for husholdningsrenovasjon etter forurensningsloven på grunnlag av tildelt enerett, samt å utføre de samme oppgaver for øvrige norske kommuner. Selskapet er å anse som et offentligrettslig organ i henhold til regelverket for offentlige anskaffelser. Selskapet har ikke til formål å skaffe aksjeeierne økonomisk utbytte og skal drive sin virksomhet etter selvkostprinsippet."

(3) I valgte leverandørs årsberetning for 2010 fremkommer følgende vedrørende selskapets økonomi: "Økonomi

Remiks Husholdning AS ivaretar Tromsø kommune sin lovpålagte renovasjonstjeneste, noe som vil si at 100 % av økonomien i selskapet, finansieres over renovasjonsgebyret. Selskapet skal drive uten fortjeneste og er vurdert som skattefri institusjon etter skatteloven § 2-32 nr.1. Selskapet er underlagt selvkostregler, og skal derfor i en 3-5 års periode gå i balanse. […] 1.juli 2011 starter samarbeidet med Karlsøy kommune, hvor Remiks Husholdning AS skal ivareta den lovpålagte renovasjonstjenesten i Karlsøy kommune. Tromsø kommune har i 2011 solgt en aksje i Remiks Miljøpark AS til Karlsøy Kommune. […] Finansiell risiko Selskapet har kommunal garanti på lån pga de utøver lovpålagt renovasjonstjeneste. Tromsø kommune står for innfordring av renovasjonsgebyret. Tapsføring av fordring er lav."

(4) Den 24. februar 2011 fattet kommunestyret i Karlsøy kommune et vedtak om å kjøpe én av 5000 aksjer i Remiks Miljøpark AS. Tromsø kommune eier de resterende aksjene. Innklagedes eierandel utgjør 0,02 % av selskapet. Fra vedtaket hitsettes følgende vedrørende vurderingen som lå bak kjøpet av aksjen i morselskapet: "Som medeier i morselskapet kan Karlsøy kommune tildele Remiks Husholdning AS enerett til å utføre kommunens lovpålagte oppgaver på renovasjonsområdet, herunder innsamling, mottak og behandling av husholdningsavfall fra kommunen. I et samarbeid mellom Karlsøy og Tromsø kommune kan renovasjonstjenesten og miljøansvaret i de to kommunene samordnes på en slik måte at begge parter kan ivareta sitt lovpålagte ansvar for husholdningsrenovasjon og farlig avfall, gjennom en forutsigbar, kvalitativt god og effektiv ordning. Tildeling av enerett til å drive renovasjon fordrer at tjenesten drives til selvkost. Aksjonærene må derfor forplikte seg til å innføre et enhetlig system for avfallshåndtering med felles renovasjonsforskrifter, renovasjonsgebyrforskrifter og tjenestespekter. Karlsøy og Tromsø kommune kan realisere disse felles målsettingene gjennom eierskap i Remiks Miljøpark AS og indirekte eierskap i Remiks Miljøparks heleide datterselskap Remiks Husholdning AS. Rådmannen mener at Karlsøy kommune best kan ivareta sin plikt til innsamling av husholdningsavfall og mottak av farlig avfall, gjennom et eierskap i Remiks Miljøpark AS."

(5) I samme kommunestyremøte ble det vedtatt å tildele valgte leverandør en enerett til håndtering av husholdningsavfall for innklagede. Eneretten gjelder ikke næringsavfall. Fra vedtaket av 24. februar 2011 gjengis følgende vedrørende vurderingen av om tildelingen av enerett var i samsvar med forskrift om offentlige anskaffelser § 1-3 (2) bokstav h:

"Enerett kan tildeles et rettssubjekt som er å anse som et "offentligrettslig organ" etter anskaffelsesforskriften. Dette vilkåret er oppfylt fordi selskapet er et aksjeselskap som gjennom morselskapet Remiks Miljøpark AS er 100 % eiet av kommunene. Slikt indirekte eierskap har så langt blitt akseptert i EU-domstolens praksis, jf. "Veileder for tildeling av enerett i avfallssektoren" utarbeidet av Avfall Norge i juni 2007 side 13, og det samme er tilfellet etter fast KOFA-praksis. Det er videre et vilkår for tildeling av enerett at eneretten må være lovlig etter EØSretten. Som et utgangspunkt vil det etter konkurransereglene være forbudt å tildele Remiks en enerett til å håndtere (innsamling og behandling) kommunens husholdningsavfall. Dette følger direkte av EØS-avtalens artikkel 59 første ledd som lyder: "Når det gjelder offentlige foretak, eller foretak som EFs medlemsstater eller EFTA-statene gir særlige eller eksklusive rettigheter, skal avtalepartene avholde seg fra å treffe eller opprettholde tiltak som strider mot reglene i denne avtale, særlig reglene i artikkel 4 og artikkel 53 til 63." Det er likevel gjort unntak fra dette i artikkelens andre ledd, som lyder: "Foretak som er blitt tillagt oppgaven å utføre tjenester av allmenn økonomisk betydning, eller som har karakter av et fiskalt monopol, skal være undergitt reglene i denne avtale, fremfor alt konkurransereglene, i den utstrekning anvendelsen av disse regler ikke rettslig eller faktisk hindrer dem i å utføre de særlige oppgaver som er tillagt dem. Utviklingen av samhandelen må ikke påvirkes i et omfang som strider mot avtalepartenes interesser. Det er etter denne bestemmelsen et vilkår at selskapet ikke drives etter et rent profittmotiv. Dette vilkåret er oppfylt, ettersom Remiks Husholdning AS ikke har til formål å skaffe aksjeeierne økonomisk utbytte og skal drive til selvkost, jf. forurensningsloven § 34. EF-domstolen har, i sin praksis knyttet til bestemmelsen, akseptert at visse allmenne hensyn gjør at tildeling av enerett ikke er i strid med EU-retten, dersom disse hensynene ikke kan ivaretas på en mindre konkurranseskadelig måte. Slike hensyn kan være miljøog hygienehensyn, hensyn til forbrukerne, offentlig sikkerhet m.v. […] Ved å tildele Remiks Husholdning AS enerett til håndtering av kommunens avfall, vil Karlsøy i fellesskap med Tromsø kommune sikre Remiks Husholdning AS forutsigbare rammebetingelser for forsvarlig behandlingskapasitet, samt styrke prosessen med å bygge opp forbrenningskapasitet i et planlagt forbrenningsanlegg med energigjenvinning. Enerett tildelt Remiks Husholdning AS vil slik sett kunne bidra til å realisere et forbrenningsanlegg som skal betjene regionen. Tildelingen av enerett har således som formål å løse et miljøproblem, og i denne forbindelse er det også behov for å sikre Remiks Husholdning AS en tilstrekkelig stor tilgang av husholdningsavfall til at de ovennevnte hensynene kan ivaretas. […]

Karlsøy kommune anser en tildeling av enerett for å være nødvendig av tungtveiende allmenne hensyn, herunder blant annet hensynet til å sikre en forutsigbar, miljømessig god og effektiv ordning for å løse de lovpålagte renovasjonsoppgavene."

(6) I utkast til aksjonæravtale mellom innklagede og Tromsø kommune av 28. februar 2011 fremkommer følgende: "3.1 Målsetninger Aksjonærenes primære målsetting er å samordne renovasjons- og miljøtjenestene i de to kommunene på en slik måte at begge parter kan ivareta sitt lovpålagte ansvar for husholdningsrenovasjon gjennom en forutsigbar, kvalitativt god og effektiv ordning. […] Remiks Husholdning skal ha enerett til å utføre renovasjons- og miljøtjenester for Aksjonærene som ivaretar deres lovpålagte ansvar for husholdningsrenovasjon etter forurensingsloven, herunder innsamling, mottak og behandling av husholdningsavfall, EE-avfall fra husholdninger og næringsvirksomheter, jfr. Avfallsforskriften §§ 1-7 og 1-8, farlig avfall fra husholdninger og virksomheter med mindre mengder farlig avfall, jfr. Avfallsforskriften § 11-10 og PCB-holdige isolerglassruter fra husholdninger og virksomheter med mindre mengder farlig avfall, jfr. Avfallsforskriften § 14.3. Remiks Husholdning har ikke til formål å skaffe aksjeeierne økonomisk utbytte og skal drive til selvkost, jf. forurensningsloven § 34. Remiks Husholdning er å anse som et offentligrettslig organ i henhold til regelverket for offentlige anskaffelser. […] 4.1 Styrerepresentasjon i Remiks Miljøpark TK [Tromsø kommune] skal ha rett til å utpeke samtlige av de aksjonærvalgte styremedlemmene i Remiks Miljøparks styre samt varamedlemmer for disse. KK [Innklagede] skal ha rett til å utpeke en observatør med rett til å møte i Remiks Miljøparks styre. KKs observatør skal ha tale- og forslagsrett i saker som berører KK sitt forhold til selskapet og i saker som kan ha betydning for selskapets virksomhet i og i tilknytning til KK. 5. Driftsprinsipper 5.1 Overordnede prinsipper […] Remiks Husholdning har ikke til formål å skaffe aksjeeierne økonomisk utbytte og skal drive til selvkost, jf. forurensingsloven § 34. Remiks Husholdning er å anse som et offentligrettslig organ i henhold til regelverket for offentlige anskaffelser. For øvrig skal virksomheten i Remiks Miljøpark og Remiks Husholdning styres etter fornuftige forretningsmessige prinsipper.

[…] 5.3 Utbytte – Skjevdeling Aksjonærene er enige om at KK ikke har rett til utbytte fra Remiks Miljøpark. Utbytte fra Remiks Miljøpark skal således tilfalle TK i sin helhet. Dette gjennomføres ved at KK er forpliktet til å stemme for skjevdeling av utbytte på Remiks Miljøparks generalforsamling."

"Kommunene Tromsø og Karlsøy har i sine respektive kommunestyremøter, henholdsvis 23. og 24. februar 2011 vedtatt å inngå i et tettere samarbeid innen områdene avfall, miljø og gjenvinning. Samarbeidet innebærer at Karlsøy kommune blir medeier i Remiks Miljøpark AS, og at de to kommunene samordner sine tjenester mot et enhetlig avfallssystem, både når det gjelder gebyrnivå, forskrifter og tjenestespekter. Karlsøy kommune vil følgelig innføre optisk sortering for sine beboere, og husholdningskundene i begge kommuner vil bli betjent av Remiks Husholdning AS. Oppstart i Karlsøy kommune vil være 1. juli 2011. For å sikre at de kontraktsmessige forhold mellom eierne og selskapet er juridisk dekkende og korrekte, har de to kommuner tildelt enerett til Remiks Husholdning AS til å utføre de to kommuners lovpålagte oppgaver på renovasjonsområdet, herunder innsamling, mottak og behandling av husholdningsavfall fra kommunene, jfr. anskaffelsesforskriften § 1-3 (2) bokstav h. Tildeling av enerett er begrunnet i allmenne hensyn for å kunne sikre en forutsigbar, miljømessig god og effektiv ordning for de lovpålagte renovasjonsoppgaver, og har således til formål å løse et miljøproblem."

(8) Innklagede informerte om følgende i brev til klager av 16. mars 2011: "Med bakgrunn av kommunestyrevedtak den 24.2.2011, ønsker Karlsøy kommune å inngå kontrakt med Remiks Husholdning AS om renovasjonstjenester, med gyldighet fra juli 2011. Remiks kan derfor tidligst overta ansvaret for renovasjonstjenesten når kommunens avtale med Perpetuum opphører ved utgangen av juni 2011. En slik kontrakt med Remiks vil bare kunne gjelde for avfall som omfattes av den tildelte eneretten. Kontrakt om innsamling, mottak og behandling av næringsavfall fra kommunens egen virksomhet vil bli tildelt avfallsaktør etter konkurranse."

(9) Klager brakte saken inn for Klagenemnda for offentlige anskaffelser (heretter også kalt klagenemnda) ved brev 15. april 2011, med påstand om at det forelå en ulovlig direkte anskaffelse.

(10) Innklagede ble varslet om klagen ved klagenemndas brev av 24. april 2011.

(11) I vedtak i sak 84/11 fra formannskapet i Karlsøy kommune av 1. juni 2011, ble det blant annet opplyst om at innklagedes tildeling av enerett til valgte leverandør var klaget inn for klagenemnda, og at dersom klager ble gitt medhold i klagen, risikerte innklagede et gebyr på inntil 15 % av kontraktssummen, maksimalt 3,9 millioner kroner. Det ble videre informert om at Norsk Industri hadde klaget inn den norske praksisen med enerettstildeling til EFTAs overvåkningsorgan, ESA, og at normal saksbehandlingstid for slike saker var om lag fem år. Videre fremkom følgende:

"Bakgrunn: Kommunestyret i Karlsøy kommune vedtok den 24. februar 2011 å kjøpe én aksje i Remiks Miljøpark AS fra Tromsø kommune (sak 4/11). Kommunestyret tiltrådte samtidig forslag til aksjonæravtale mellom Karlsøy kommune og Tromsø kommune. Kommunestyret vedtok videre i sak 5/11 å tildele Remiks Husholdning AS enerett til å utføre de tjenester som omfattes av denne avtalen. Vedtakene er på lovlig måte kunngjort på Karlsøy kommunes hjemmesider på internett. Aksjonæravtalen, mellom Tromsø kommune og Karlsøy kommune vedrørende felles eierskap i Remiks Miljøpark AS ble signert 13. mai 2011."

(12) Kontrakt mellom innklagede og valgte leverandør ble inngått 3. juli 2011. Avtalen har en varighet på 7 år, og løper fra 1. juli 2011. Følgende gjengis vedrørende prising av tjenesten: "4. Pris Pris for Tjenesten skal fastsettes i henhold til "Retningslinjer for beregning av selvkost for kommunale behandlingstjenester". Anførsler: Klagers anførsler: Enerett

(13) Klager anfører at innklagede har brutt anskaffelsesregelverkets kunngjøringsregler ved å tildele enerett og kontrakt til valgte leverandør i strid med EØS-regelverket. Det foreligger på denne bakgrunn en ulovlig direkte anskaffelse. Klager viser til at unntaket for enerett i forskriften § 1-3 (2) bokstav h ikke kommer til anvendelse da to av vilkårene for å anvende dette unntaket ikke er oppfylt.

(14) For det første vises det til at valgte leverandør ikke er å regne som et offentligrettslig organ, da selskapet er av "industriell eller forretningsmessig karakter", jf. forskriften § 1-2 (2) bokstav a. Valgte leverandørs morselskap, Remiks Miljøpark AS, er et selskap av forretningsmessig karakter. Selv om valgte leverandør isolert sett er å regne som et offentligrettslig organ, er ikke det tilstrekkelig at bare dette selskapet oppfyller vilkåret. Dette fordi valgte leverandør er så sterkt identifisert med Remiks Miljøpark AS at også morselskapet må oppfylle vilkårene i forskriften § 1-2 (2). Forskriftens vilkår er knyttet opp til realitetene i selskapsstrukturen. Dersom man i foreliggende tilfelle ikke ser konsernet som en helhet, vil man åpne for de rene omgåelser av regelverket.

(15) For det andre vises det til at innklagedes eneretts- og kontraktstildeling ikke er forenelig med EØS-avtalen og det grunnleggende kravet til konkurranse. Selv om innklagede har uttalt at enerettstildelingens formål er "å løse et miljøproblem", kan ikke klager se at tvingende eller allmenne hensyn knyttet til miljø- og hygiene gjør seg gjeldende for innklagedes valg om å bruke enerett. Valgte leverandørs løsninger for transport og mottak av avfall er ikke miljømessig bedre enn andre aktørers løsninger. Valgte leverandørs selskap ble heller ikke etablert for å løse avfallsproblemer som det var vanskelig å finne andre løsninger på, og innklagede har ikke gjort investeringer eller

lignende som gjør enerettstildelingen nødvendig. De to investeringene innklagede har vist til, er ikke bygget opp på en slik måte at tildelingen av enerett har betydning for disse. Klager er heller ikke enig i at leveringssikkerheten økes ved å tildele enerett til et offentlig eid selskap. Uansett har innklagede, med 1 av 5000 aksjer ingen kontroll, innflytelse eller styringsmulighet over Remiks Husholdning AS. Det er flere leverandører på markedet som vil kunne konkurrere om transport og behandling av avfall på lik linje med valgte leverandør, noe som underbygges ved at det i anbudskonkurransen i 2003 var ti leverandører som leverte tilbud. I dette tilfellet resulterer enerettstildelingen i at valgte leverandør forfordeles uten grunn, og at konkurranse og fri flyt av tjenester begrenses. Innklagedes bruk av enerettsløsningen er unødvendig, og fremstår som en omgåelse av kravene til kunngjøring og konkurranseutlysning av kommunale tjenester.

(16) På bakgrunn av det resultat klagenemnda har kommet til, gjengis ikke klagers andre anførsel. Innklagedes anførsler: Enerett

(17) Innklagede mener at tildelingen av enerett er lovlig i forhold til regelverket om offentlige anskaffelser. Det vises til at alle vilkårene som oppstilles i forskriften § 1-3 (2) bokstav h er oppfylt.

(18) Hva gjelder klagers påstand om at valgte leverandør ikke er et offentligrettslig organ, viser innklagede til at valgte leverandør oppfyller alle vilkårene i forskriften § 1-2 (2). Vurderingen av om selskapet er et offentligrettslig organ knytter seg utelukkende til valgte leverandør, og ikke til selskapets morselskap. Dette er uttrykkelig fastslått i EU-domstolens praksis. Selskapet er et selvstendig rettssubjekt, og er kontrollert av offentlig myndighet. Det er også klart at valgte leverandør "tjener allmennhetens behov, og ikke er av industriell eller forretningsmessig karakter", da selskapet utelukkende driver med innsamling, mottak og behandling av husholdningsavfall, samt driver etter selvkostprinsippet.

(19) Innklagede mener at enerettsavtalen er forenelig med EØS-avtalen, og viser til at tildelingen av eneretten til valgte leverandør er nødvendig etter tilstrekkelig tungtveiende allmenne hensyn, og ikke kan oppnås med mindre inngripende midler. EU-domstolen har fastslått at innsamling og behandling av husholdningsavfall, slik denne saken gjelder, kan anses for å være en tjeneste som dekker allmennhetens behov, jf. sak C-360/96. Eneretten er også nødvendig for at valgte leverandør skal kunne utføre sin oppgave; å samle inn og behandle husholdningsavfallet. Innklagede har etter forurensingsloven § 30 plikt til å sørge for at husholdningsavfallet i kommunen blir samlet inn på en forsvarlig måte. Kommunen mangler kompetanse innen den lov- og forskriftspålagte avfallstjenesten, og det er derfor av stor miljømessig betydning at dette kan overføres til en kompetent aktør. Ved tildeling av eneretten overtar valgte leverandør ansvaret for alle deler av den lov- og forskriftspålagte avfallstjenesten. Håndtering av husholdningsavfall er en samfunnskritisk oppgave, og det er derfor viktig for kommunen å ha kontroll med at oppgaven faktisk blir utført, og under ingen omstendighet opphører. Innklagede har gjennom eierskap i Remiks Husholdning AS medbestemmelsesrett, og derved også direkte kontroll med at selskapet ikke blir avviklet, omstrukturert eller går konkurs. Dersom tjenesten hadde blitt

konkurranseutsatt, ville det bare vært mulig å gjøre gjeldende misligholdsanksjoner, noe som ikke er tilfredsstillende i denne situasjonen. Innklagede har vurdert at det også er nødvendig at valgte leverandør tildeles enerett for å sikre investeringer i en kildesorteringsmaskin og i en planlagt investering i et nytt forbrenningsanlegg. Dette ved å sikre at valgte leverandør skaffet tilstrekkelige mengder avfall til at anleggene skal kunne driftes forsvarlig. På bakgrunn av disse momentene, har innklagede foretatt en faglig vurdering og kommet til at det er nødvendig med enerett.

(20) På bakgrunn av det resultat klagenemnda har kommet til, gjengis ikke innklagedes andre anførsel. Klagenemndas vurdering:

(21) Saken gjelder spørsmål om ulovlig direkte anskaffelse, og det er ikke krav om saklig klageinteresse i slike saker, jf. forskrift 15. november 2008 nr. 1288 om klagenemd for offentlige anskaffelser § 13a (1). Anskaffelsen gjelder håndtering av husholdningsavfall som er en prioritert tjenesteanskaffelse i kategori 16 "Kloakk- og avfallstømming, rensing og lignende tjenester", jf. forskriften vedlegg 5. Lov om offentlige anskaffelser av 16. juli 1999 nr. 69 og forskrift om offentlige anskaffelser av 7. april 2006 nr. 402 del I og del III kommer til anvendelse i denne saken i det klagenemnda legger til grunn at anskaffelsens verdi overstiger terskelverdien i forskriften § 2-2 (1).

(22) Av klagenemndforskriften § 13 a følger det at en klage på ulovlig direkte anskaffelse kan fremsettes inntil et krav om overtredelsesgebyr er foreldet etter lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser § 7b (3). Av bestemmelsen fremgår det at adgangen til å ilegge gebyr bortfaller to år etter at kontrakt er inngått, og at fristen avbrytes ved at klagenemnda meddeler oppdragsgiver at nemnda har mottatt en klage med påstand om ulovlig direkte anskaffelse. Den foreliggende klage med påstand om ulovlig direkte anskaffelse ble fremsatt ved brev av 15. april 2011, og meddelt innklagede ved klagenemndas brev av 24. april 2011. Klagen gjelder en kontrakt inngått 3. juli 2011. Klagen er dermed rettidig. Enerett

(23) Hovedspørsmålet for klagenemnda er om innklagede har foretatt en ulovlig direkte anskaffelse ved å tildele enerett og kontrakt til Remiks Husholdning AS til håndtering av husholdningsavfall, uten at dette har skjedd i samsvar med anskaffelsesregelverkets kunngjøringsregler.

(24) Oppdragsgiver har plikt til å kunngjøre anskaffelser med en verdi over 500 000 kroner eksklusiv merverdiavgift, jf. forskriften § 9-1/§ 18-1, jf. § 2-1 (2), jf. § 2-2 (1), med mindre det foreligger et konkret unntak som gir rett til å unnlate kunngjøring.

(25) Av forskriften § 1-3 (2) bokstav h følger det at forskriftens kunngjøringsplikt ikke kommer til anvendelse på: "h. kontrakter om offentlige tjenestekjøp som tildeles et organ eller en sammenslutning av organer som selv er en offentlig oppdragsgiver som definert i § 1-2 (hvem som er omfattet av forskriften) med hjemmel i en enerett organet har i henhold til en kunngjort lov, forskrift eller administrativt vedtak, forutsatt at bestemmelsene er forenlige med EØS-avtalen."

(26) Det første vurderingstemaet for klagenemnda, er om valgte leverandør er en offentlig oppdragsgiver som definert i forskriften § 1-2.

(27) I forskriften § 1-2 (1) fremkommer det at forskriften gjelder for "offentligrettslige organer". Dette begrepet er definert på følgende måte i forskriften § 1-2 (2): "(2) Et offentligrettslig organ er ethvert organ: a. som tjener allmennhetens behov, og ikke er av industriell eller forretningsmessig karakter, og b. som er et selvstendig rettssubjekt og c. som i hovedsak er finansiert av myndigheter eller organer som nevnt i første ledd, eller hvis forvaltning er underlagt slike myndigheter eller organers kontroll, eller som har et administrasjons-, ledelses- eller kontrollorgan der over halvparten av medlemmene er oppnevnt av slike myndigheter eller organer."

(28) Klager mener at det ved vurderingen av om valgte leverandør er et offentligrettslig organ, må ses hen til at valgte leverandørs morselskap, Remiks Miljøpark AS, ikke er det.

(29) I klagenemndas sak 2010/278 forutsatte klagenemnda, med henvisning til EUdomstolens praksis, at det måtte foretas en selvstendig vurdering av hvorvidt selskapene i et konsern var et offentligrettslig organ etter forskriften § 1-2 (2). I premiss (30) ble det vist til følgende: "I de tilfeller der det aktuelle organet er en del av et konsern, skal det etter EUdomstolspraksis vurderes særskilt for det enkelte selskap hvorvidt vilkårene i § 1-2 (2) er oppfylt, jf. sak C-360/96 (BFI Holding) premiss (56) til (58), med videre henvisning til sak C-44/96 (Mannesmann). Det at et av selskapene i konsernet er å anse som et offentligrettslig organ, er således ikke tilstrekkelig til å fastslå at de øvrige selskapene i konsernet er et offentligrettslig organ."

(30) Likedan må det i denne saken foretas en selvstendig vurdering av hvorvidt valgte leverandør er et offentligrettslig organ i forskriftens forstand, og ikke knytte vurderingen av om selskapet er et offentligrettslig organ opp til konsernet i sin helhet.

(31) Valgte leverandør utfører lovpålagte oppgaver innen renovasjon, jf. forurensningsloven § 30, og oppgavene relaterer seg således til ivaretakelse av samfunnsmessige behov. EU-domstolen har også lagt til grunn at fjerning og behandling av husholdningsavfall er virksomhet som tjener allmennhetens behov, jf. C-360/96 (Arnheim). Klagenemnda legger på bakgrunn av dette til grunn at selskapet "tjener allmennhetens behov".

(32) Når det gjelder vilkåret om at virksomheten ikke skal være av "industriell eller forretningsmessig karakter", er det overordnede spørsmålet hvorvidt virksomheten er av en slik karakter at det samlet sett foreligger en risiko for at selskapet kan ledes til å ta andre hensyn enn de rent økonomiske, jf. praksis fra EU-domstolen og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets veileder til reglene om offentlige anskaffelser s. 14. Svaret beror på en konkret helhetsvurdering. Sentrale momenter som er trukket frem i EU-domstolens praksis er betingelsene for virksomhetens aktiviteter, herunder

konkurransesituasjonen og om virksomheten utøver sin aktivitet på normale markedsvilkår, om enheten har som formål å skape inntjening, kommersiell risiko og forholdene ved stiftelsen av virksomheten, jf. også klagenemndas sak 2011/149 premiss

(33) . EU-domstolen uttrykte vurderingstemaet på følgende måte i sak C-18/01 (Korhonen) premiss (59): "Med henblik på at vurdere, om disse behov falder uden for det erhvervs- eller forretningsmæssige område, skal den nationale ret vurdere om de omstændigheder, der gik forud for oprettelsen af selskabet, og de betingelser, selskabet er underlagt ved udøvelsen af sin virksomhed, herunder særligt, om det forfølger et indtjeningsmæssigt hovedformål, om det bærer de risici, der er forbundet med udøvelsen af denne virksomhed, samt om virksomheden eventuelt finansieres af det offentlige."

(33) Det er på det rene at valgte leverandør driver virksomhet på et område hvor det eksisterer et fungerende privat marked, jf. anbudskonkurransen av 2003 hvor det ble inngitt ti tilbud, og at det således foreligger en konkurransesituasjon. Imidlertid utøver ikke valgte leverandør sin virksomhet på normale markedsvilkår. Selskapet utfører en lovbestemt plikt til å tjene allmennhetens behov. Tjenesten er finansiert av renovasjonsgebyr, som igjen går til å dekke kostnadene forbundet med tjenesten, jf. forurensingsloven § 34, samt årsberetningen av 2010. Selskapet drives til selvkost, og det har ikke til formål å skaffe aksjeeierne økonomisk utbytte, jf. aksjonæravtalen mellom innklagede og Tromsø kommune av 28. februar 2011, samt Remiks Husholdning AS` vedtekter. Innklagede har også vist til at eierkommune sikrer finansiering dersom det skulle bli behov for det, og at en del av begrunnelsen for å tildele enerett var å sikre at kommunene gjennom sitt eierskap har kontroll med at Remiks Husholdning AS ikke blir avviklet, omstrukturert eller går konkurs. På denne bakgrunn finner klagenemnda det klart at innklagede ikke kan anses for å drive "forretningsmessig", og vilkårene i forskriften § 1-2 (2) bokstav a er oppfylt. Valgte leverandør er et aksjeselskap som er 100 % eid og kontrollert av to kommuner. Det er ikke et krav at innklagede selv skal eie eller kontrollere selskapet. Vilkårene som oppstilles i forskriften § 1-2 (2) bokstav b og c er følgelig også oppfylt, og Remiks Husholdning AS er en offentlig oppdragsgiver som definert i forskriften § 1-2.

(34) Eneretten er tildelt valgte leverandør i henhold til et kunngjort administrativt vedtak, og det er heller ikke tvilsomt at innklagede har tildelt eneretten "med hjemmel i en enerett organet har i henhold til en kunngjort lov, forskrift eller administrativt vedtak". Kontrakt mellom innklagede og valgte leverandør ble inngått 3. juli 2011.

(35) Det neste vurderingstemaet, er om tildelingen av enerett til valgte leverandør for håndtering av husholdningsavfall er forenlig med EØS-avtalen.

(36) I EØS-avtalen artikkel 59 (1) er det spesifisert at offentlige eller private foretak kan gis særlige eller eksklusive rettigheter såfremt det ikke bryter med EU-/EØS-retten. I artikkel 59 (2) åpnes det imidlertid for at det kan gis særlige eller eksklusive rettigheter selv om det i utgangspunktet bryter med EU-/EØS-retten. Forutsetningen er at: "Foretak som er blitt tillagt oppgaven å utføre tjenester av almen økonomisk betydning, eller som har karakter av et fiskalt monopol, skal være undergitt reglene i denne avtale, fremfor alt konkurransereglene, i den utstrekning anvendelsen av disse regler ikke rettslig eller faktisk hindrer dem i å utføre de særlige oppgaver som er tillagt dem.

Utviklingen av samhandelen må ikke påvirkes i et omfang som strider mot avtalepartenes interesser."

(37) Det foreligger både praksis fra EU-domstolen og klagenemnda som viser at håndtering av avfall er en tjeneste som dekker allmennhetens behov. Begrunnelsen er at denne tjenesten ivaretar miljø, hygiene og helse, jf. blant annet EU-domstolens sak C-209/98 (Sydhavnens Sten & Grus), hvor det ble akseptert at oppdragsgiver, med det formål å løse et miljøproblem, tildelte enerett til tre selskaper for innsamling og bearbeiding av avfall fra bygge- og anleggsvirksomhet. Her ble det altså akseptert at håndtering av avfall for å løse et miljøproblem, var et hensyn av allmenn interesse, jf. premiss (76).

(38) I Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets veileder til reglene om offentlige anskaffelser s. 26 er det angitt følgende vedrørende tildeling av enerett: "Tildeling av enerett er i utgangspunktet en restriksjon på adgangen til å yte tjenester, jf. EØS-avtalens art.36. Etableringen av en enerett må derfor begrunnes i tvingende eller allmenne hensyn som er tilstrekkelig tungtveiende til at de går foran hensynet til den frie bevegeligheten av tjenester, jf. EØS-avtalens artikkel 36 til 39, forbudet mot diskriminering på grunn av nasjonalitet i artikkel 4, og konkurransereglene i avtalens del IV og særlig artikkel 59. Det må imidlertid skje en interesseavveining av om de ikkeøkonomiske hensynene er tilstrekkelig tunge til å gripe inn i den frie bevegelighet av tjenester. Det er videre et krav om at tildeling av enerett er nødvendig for å ivareta de aktuelle hensynene, og at målene ikke kan nås med andre og mindre inngripende midler."

(39) Det er altså klart at det er forenlig med EØS-avtalen å begrunne enerett i det allmenne hensynet til miljø. Siden en tildeling av en enerett er en restriksjon på den frie adgang til å tilby tjenester, er det en høy terskel for å akseptere en slik tildeling. Det kreves at tildelingen av enerett er begrunnet i det aktuelle tvingende allmenne hensynet, at tildelingen av enerett er egnet til å oppnå dette hensynet, samt at hensynet ikke kan ivaretas med mindre inngripende midler. Det er oppdragsgiver som må sannsynliggjøre at disse vilkårene er oppfylt, jf. Rt. 2007 s. 1003 (Spillautomatsaken) premiss (75) og

(40) I Steinicke Groesmeyer, EU`s Udbudsdirektiv s. 669, antas det at det i stor grad hører inn under det offentliges frie skjønn å vurdere hvorvidt enerett er nødvendig. Det uttales her at: "Det må antages, at det offentlige som udgangspunkt selv bestemmer, hvilke oppgaver der anses for egnede til varetagelse via en eneret. Dette støttes af Traktatens art. 295 [345], der bestemmer, at Traktaten ikke blander sig i, hvordan medlemsstatene arrangerer deres virksomheder; dvs. i hvilket regi (offentligt eller privat) disse opgaver varetages."

(41) I klagenemndas sak 2008/77 kom nemnda til at tildelingen av enerett til et kommunalt eiet renovasjonsselskap til behandling av husholdningsavfall var forenelig med EØSavtalen i den aktuelle saken. Nemnda viste til at håndtering av husholdningsavfall i utgangspunktet var en kommunal oppgave etter forurensingsloven, og at forurensingsloven ikke var til hinder for tildeling av enerett. Videre tilsluttet nemnda seg juridisk teori om temaet, og uttalte følgende i premiss (41):

"Det gjenstår å drøfte om innklagedes tildeling av enerett med etterfølgende oppdrag om avfallshåndtering var lovlig. Klagenemnda viser til en utførlig utredning av spørsmålet om enerett til avfallshåndtering gjort av Avfallnorge i februar 2007 (forfatter advokat H. Torkelsen hos KS-advokatene) og som nemnda kan slutte seg til. […] Så lenge kommunene er pålagt ved lov å ha deponi eller anlegg for å håndtere husholdningsavfall, vil konsekvensen også være at kommunene må kunne tildele et selskap enerett til å oppfylle denne oppgaven, forutsatt at kravene i forskriften ellers er oppfylt. Nemnda er enig i det som her anføres, og finner støtte for de samme synsmåtene i H.P. Gravers artikkel i Lov og Rett 2004 s 244 flg, særlig s 234-238 om EØS-avtalens artikkel 59 og EF-domstolens praksis i tilknytning til den tilsvarende artikkel i Traktatens artikkel 86. Det kan også vises til innklagedes påberopte synsmåter i HRdom Rt. 2007 s.1003 (om innføring av monopol for spilleautomater). Nemnda tilføyer at det ikke foreligger holdepunkt i denne saken for å anta at opprettelse av enerett til kommunal avfallshåndtering bryter med det overordnede proporsjonalitetsprinsipp som ellers kan begrense bruken av enerettsordninger i offentlig sektor."

(42) Også i denne saken foreligger det en plikt etter forurensingsloven å besørge renovasjon, jf. forurensningsloven § 30. Som fastslått i sak 2008/77, er ikke forurensingsloven til hinder for tildeling av enerett, og behandling av husholdningsavfall etter denne er en oppgave som primært må antas å ivareta allmenne interesser. Innklagede har i vedtak av 24. februar 2011 angitt at enerettstildelingens formål er å "løse et miljøproblem", og etter innklagedes skjønn var tildelingen "nødvendig av tungtveiende allmenne hensyn, herunder blant annet hensynet til å sikre en forutsigbar, miljømessig god og effektiv ordning for å løse de lovpålagte renovasjonsoppgavene". Eneretten er altså blant annet begrunnet med at valgte leverandør har kompetanse og kapasitet til å utføre oppgaven. Det er klart at det ville medført store miljø- og helsemessige konsekvenser dersom behandling av husholdningsavfall opphørte, og at innklagede derfor har behov for kontroll med at dette ikke skjer, jf. også den lovbestemte plikten til å besørge renovasjon. På det aktuelle tjenesteområdet foreligger det imidlertid et velfungerende privatmarked, som både har kompetanse og kapasitet til å utføre den aktuelle tjenesten. Innklagede har vist til at kommunen, ved å la private aktører utføre tjenesten, ikke har tilstrekkelige sanksjoneringsmuligheter ved kontraktsbrudd. Imidlertid er det for eksempel mulig å organisere det slik at kommunen har en leverandør i reserve for det tilfellet at primærleverandøren ikke utfører tjenesten i henhold til kontrakt. På den annen side ville det trolig medføre store investeringer å ha et slikt system, og det ville heller ikke nødvendigvis vært så interessant for potensielle leverandører å ha en slik reservefunksjon for uforutsette hendelser. Ved å tildele valgte leverandør den aktuelle oppgaven gjennom enerett, sikres større kontroll med at oppgaven blir utført, stabil drift, samt at valgte leverandørs investeringer/planlagte investeringer sikres.

(43) Slik nemnda ser det, har innklagede sannsynliggjort at tildelingen av enerett er nødvendig, og ikke kan nås med mindre inngripende midler. Klagenemnda finner derfor ikke holdepunkter for at enerettstildelingen ikke er forenelig med EØS-avtalen i foreliggende sak, og det legges til grunn at tildelingen av enerett er i tråd med forskriften § 1-3 (2) bokstav h. Når dette er tilfellet, forelå det rettslig grunnlag for å

tildele kontrakten om behandling av husholdningsavfall til valgte leverandør, og det foreligger således ikke noen ulovlig direkte anskaffelse på dette grunnlag.

(44) Innklagede har subsidiært anført at vilkårene for tildele kontrakten i egenregi er oppfylt. På bakgrunn av det resultat nemnda har kommet til, tas det ikke stilling til denne anførselen. Konklusjon: Karlsøy kommune har ikke brutt regelverket for offentlige anskaffelser. Klagers andre anførsel er ikke blitt behandlet. Bergen, 23. januar 2011 For Klagenemnda for offentlige anskaffelser, Morten Goller