foa
Forum
for offentlige anskaffelser

HjemKOFA-basenKOFA 2019/293

KOFA-AVGJØRELSE

KOFA 2019/293: Parkeringsavtale som tjenestekonsesjonskontrakt

Saksnummer
2019/293
Avgjort
2020-06-18
Innklaget
Norges Arktiske Universitet (UiT)
Klager
Tromsø Parkering AS
Regelverk
FOA 2006
Sakstype
Påstand om ulovlig direkte anskaffelse
Anskaffelsens verdi
Estimert 8 millioner kroner per år; partene er enige om maksimal verdi på 32 millioner kroner for fire år
Art
Tjeneste
Prosedyre
Ingen prosedyre gjennomført – påstand om ulovlig direkte anskaffelse
Terskelverdi
Ikke spesifisert
KOFA konkluderte med at UiTs leieavtale med Apcoa Norway AS om parkeringsareal på universitetscampus utgjorde en tjenestekonsesjonskontrakt. Fordi kontraktsverdien lå under terskelverdien på 51,5 millioner kroner i konsesjonskontraktforskriften, forelå det ikke kunngjøringsplikt, og påstanden om ulovlig direkte anskaffelse førte ikke frem.
Hovedspørsmål
Utgjorde UiTs avtale med Apcoa om drift av parkeringsareal en anskaffelse underlagt kunngjøringsplikt, eller var den en tjenestekonsesjonskontrakt med verdi under terskelen for kunngjøring?

Faktum

Norges Arktiske Universitet (UiT) inngikk 25. februar 2019 en avtale med Apcoa Norway AS om leie av parkeringsareal på universitetets campus i Tromsø, herunder Breivika med 1 300 plasser og flere mindre arealer. Apcoa drifter parkeringstjenestene for egen regning og betaler 85 prosent av nettoinntektene fra betaling samt 20 prosent av innbetalte kontrollavgifter som leie til UiT. Leien er altså fullt ut omsetningsbasert. Apcoa har ansvaret for drift og vedlikehold av betalingsplattformen, billettautomater og kontrollvirksomhet. Avtaleperioden er fra 15. april 2019 til 30. april 2021, med opsjon for to nye år. UiT la til grunn at avtalen var en ren leieavtale utenfor anskaffelsesregelverket, og kunngjorde den ikke. Klager, som hadde hatt en tilsvarende avtale med UiT som ble sagt opp, brakte saken inn for KOFA 15. april 2019 med påstand om ulovlig direkte anskaffelse.

KOFAs vurdering

1. Avtalens karakter – leieavtale eller tjenestekontrakt
Rettsregel: Forskrift om offentlige anskaffelser av 7. april 2006 nr. 402 (FOA 2006) § 1-1 avgrenser regelverkets virkeområde til tildeling av offentlige kontrakter om levering av varer, tjenester eller bygge- og anleggsarbeider. KOFA tolker bestemmelsen slik at det avgjørende er hva som utgjør kontraktens hovedformål, ikke avtalens betegnelse. De avgjørende faktiske forhold er at avtalen, selv om den er titulert «leieavtale», regulerer levering av parkeringstjenester til universitetets brukere. KOFA konkluderer med at «levering av parkeringstjenesten er hovedformålet ved kontrakten», og at avtalen derfor er omfattet av regelverket.

2. Klassifikasjon – tjenestekontrakt eller tjenestekonsesjonskontrakt
Rettsregel: Konsesjonskontraktforskriften § 1-2 definerer en konsesjonskontrakt som en kontrakt der vederlaget «utelukkende» består av retten til å utnytte tjenestene eller en slik rett kombinert med betaling, og der driftsrisikoen er overført til leverandøren. Etter § 1-2 annet ledd anses driftsrisikoen overført når leverandøren «under normale driftsforhold ikke er garantert å tjene inn sine investeringer eller få dekket kostnader som påløper i driften». KOFA viser til EU-domstolens dom i sak C-458/03 (Parking Brixen GmbH), der vederlag betalt av tredjeparter for parkeringstjenester ble ansett som kjennetegnet for en tjenestekonsesjon. KOFA skiller denne saken fra Parking Brixen ved at leien i sistnevnte sak ikke var fullt omsetningsbasert, noe som overflytter større driftsrisiko. Likevel finner KOFA at Apcoa bærer en reell etterspørselsrisiko gjennom faste lønnskostnader til kontrollpersonell og leveringsrisiko ved nedetid i betalingssystemet utover 24 timer – kostnader som ikke automatisk reduseres ved redusert omsetning. KOFA konkluderer med at «driftsrisikoen som er overført til Apcoa medfører en reell eksponering for svingningene i markedet, slik at det anslåtte potensielle tapet for leverandøren ikke skal være ubetydelig», jf. konsesjonskontraktforskriften § 1-2 annet ledd. Avtalen klassifiseres dermed som en tjenestekonsesjonskontrakt.

3. Terskelverdi for kunngjøringsplikt
Rettsregel: Konsesjonskontraktforskriften § 5-1 annet ledd, jf. § 9-2, setter kunngjøringsplikt for tjenestekonsesjonskontrakter ved en verdi på minst 51,5 millioner kroner ekskl. mva. De avgjørende faktiske forhold er at partene er enige om at avtalens maksimale verdi utgjør 32 millioner kroner over fire år. Delkonklusjon: Avtaleverdien er under terskelen, og kunngjøringsplikt inntrer ikke.

Konklusjon

KOFA fant at UiTs avtale med Apcoa utgjorde en tjenestekonsesjonskontrakt etter konsesjonskontraktforskriften § 1-2, fordi driftsrisikoen i tilstrekkelig grad var overført til Apcoa gjennom omsetningsbasert leie kombinert med Apcoas faste kostnader og leveringsrisiko. Kontraktsverdien på maksimalt 32 millioner kroner lå under terskelen for kunngjøringsplikt på 51,5 millioner kroner. UiT hadde derfor ikke foretatt en ulovlig direkte anskaffelse.

Praktisk betydning

Avgjørelsen illustrerer at en avtale benevnt «leieavtale» likevel kan falle inn under anskaffelsesregelverket dersom levering av en tjeneste er avtalens hovedformål. Videre viser saken at grensen mellom tjenestekontrakt og tjenestekonsesjonskontrakt beror på en konkret vurdering av driftsrisiko: fullt omsetningsbasert leie kombinert med leverandørens faste kostnader kan tippe balansen i retning av konsesjon selv uten garantert minimumsleie. Terskelverdien for tjenestekonsesjonskontrakter er vesentlig høyere enn for ordinære tjenestekontrakter, noe som i praksis medfører at mange parkeringsavtaler av begrenset omfang kan inngås uten forutgående kunngjøring – forutsatt at driftsrisikoen reelt er overført til leverandøren.

Hele KOFA-avgj\u00f8relsen (klikk for \u00e5 skjule)

Saken gjelder:

Ulovlig direkte anskaffelse

Saken gjelder påstand om ulovlig direkte anskaffelse i forbindelse med inngåelse av en leieavtale om leie av grunn til parkeringsformål på «campus». Klagenemnda kom til at klagen ikke kunne føre frem. Klagenemndas avgjørelse 18. juni 2020 i sak 2019/293 Klager:

Tromsø Parkering AS

Innklaget:

Norges Arktiske Universitet (UiT)

Klagenemndas medlemmer:

Halvard Haukeland Fredriksen, Alf Amund Gulsvik og Sverre Nyhus

Bakgrunn

Norges Arktiske Universitet (UiT) (heretter innklagede) inngikk 25. februar 2019 en avtale benevnt «leieavtale» med Apcoa Norway AS (heretter valgte leverandør eller Apcoa), vedrørende leie av areal til parkeringsformål på universitetsområdet til UiT. Parkeringsplassene skal benyttes til avtale- og avgiftsparkering for universitetets ansatte, studenter og besøkende.

Det fremgår av punkt 2 i avtalen at den ved oppstart gjelder utleie av parkeringsplassen i Breivika, Tromsø museum, Mellomvegen 110, botanisk hage, Nordlysobservatoriet og Krognesveien 33. Parkeringsarealet i Breivika er det største parkeringsarealet med 1300 parkeringsplasser. I tillegg er Mellomvegen 110 en relativt stor parkeringsplass med 144 parkeringsplasser, mens de øvrige er mindre parkeringsplasser på mellom 15 og 20 plasser. Det fremgår videre av punkt 2 i avtalen at antallet biloppstillingsplasser ikke vil være fast, men variere ut ifra behovet for ledige arealer for utleier.

Parkeringsavgift er regulert under avtalens punkt 3 hvor det blant annet fremgår at: «Takster for parkering fastsettes av Utleier, og justeres av Leietaker etter godkjenning av Utleier. Prisen pr time opplyses ved skilting av området. Parkering avgiftsbelegges hverdager fra mandag til fredag i tidsrommet mellom klokken 7 og 17. Utenom dette tidsrommet er det gratis parkering. Arealene overtas som beskrevet i denne avtale med vedlegg, herunder i samsvar med krav i APCOAs Standardvilkår, og for øvrig i samme stand som besiktiget. […] I avtaleperioden kan Utleier endre regulering i Arealer som gjelder for denne avtale. Endringer må meldes skriftlig til Leietaker minimum med (1) måneds varsel forut for iverksettelsen.

www.klagenemndssekretariatet.no

I forbindelse med arrangement kan Utleier etter eget ønske stenge av parkeringsarealene, stoppe regulering / betaling. Utleier sender beskjed skriftlig til Leietaker senest 12 timer innen hendelsen finner sted.»

Leieavtalen løper fra 15. april 2019 til 30. april 2021, med en opsjon for UiT om forlengelse for to nye år.

Apcoas betaling av leie er omsetningsbasert. Det følger av leieavtalens punkt 5 at: «Som leie for ovennevnte parkeringsområde betaler Leietaker 85 % av netto inntekter fra billettautomat(er), mobil- og nettbetaling samt kontraktsparkering, jf. Standardvilkårene punkt 6. I tillegg betaler Leietaker 20% av netto inntekter fra alle innbetalte Kontrollavgifter ilagt norskregistrerte kjøretøy i leie, det vil si med fradrag for til enhver tid gjeldende avregningsgebyr iht. Standardvilkårene punkt 6»

I tillegg har UiT betinget seg en rett til et vederlag, i de tilfellene parkeringssystemet som Apcoa leverer har driftsstans utover 24 timer. I leieavtalen punkt 5 siste avsnitt fremgår det at: «Ved lengre driftsstans i p-tekniske løsninger på p-arealer gjeldende i denne avtalen garanterer Leietaker økonomisk kompensasjon til utleier. Kompensasjonen er gjeldende for driftsstans utover 24 timer (1 døgn). Kompensasjon beregnes per døgn fra og med dag 2, og vil tilsvare gjennomsnittlig leie per dag basert på total dagsomsetning i inneværende måned».

Apcoas ansvar etter avtalen er videre listet opp under punkt 6. Apcoa har blant annet ansvar for drift og vedlikehold av digitale betalingsplattformen Apcoa Flow, innkjøp og drift av 4 billettautomater, og tilhørende belysning og kontrollvirksomhet og utnyttelsesgrad av arealer.

Tidligere hadde klager en leieavtale med UiT for tilsvarende parkeringsareal, men denne leieavtalen ble sagt opp av UiT, og ble avsluttet med virkning fra 15. april 2019.

Klager som var tidligere leverandør av tjenesten har estimert at kontrakten har en verdi på 8 millioner kroner per år, basert på omsetning de selv hadde når de leverte parkeringstjenester på det samme området. Innklagede mener den er lavere, uten at dette er grunngitt nærmere. Klager og innklagede er uansett enig om at avtalen kan ha en maksimal verdi på 32 millioner kroner for fire år.

(10) Ved inngåelse av ny leieavtale med Apcoa la UiT til grunn at avtalen var en leieavtale om leie av parkeringsareal, og at den derfor ikke var omfattet av anskaffelsesregelverket. Kontrakten ble derfor ikke kunngjort.

(11) Klagen ble brakt inn for Klagenemnda for offentlige anskaffelser 15. april 2019.

(12) Nemndsmøte i saken ble avholdt 15. juni 2020.

Anførsler: Klager har i det vesentlige anført:

(13) Innklagede har foretatt en ulovlig direkte anskaffelse ved ikke å kunngjøre anskaffelsen om parkeringsavtale ved innklagedes parkeringsområder. Innklagede har i det vesentlige anført:

(14) Innklagede har ikke foretatt en anskaffelse, men inngått en leieavtale hvor de opptrer som utleier. Apcoa driver parkeringstjenester fra arealet for egen regning og risiko.

(15) For det tilfellet at klagenemnda skulle komme til at innklagede ikke har inngått en leieavtale, men en kontrakt om kjøp av parkeringstjenester må denne kontrakten uansett klassifiseres som en tjenestekonsesjonskontrakt. Vederlaget består utelukkende av retten til å utnytte parkeringstjenestene og driftsrisikoen er overført til Apcoa. For tjenestekonsesjonskontrakter inntrer kunngjøringsplikten kun ved anskaffelser med en verdi på minst 51 millioner kroner ekskl. mva., jf. konsesjonskontraktsforskriften § 5-1 annet ledd, jf. § 9-2. Klagenemndas vurdering:

(16) Saken gjelder påstand om ulovlig direkte anskaffelse. I slike saker gjelder det ikke noe krav om saklig klageinteresse, jf. forskrift om klagenemnd for offentlige anskaffelser (klagenemndsforskriften) § 13a første ledd. Klage kan ifølge § 13a andre ledd fremsettes inntil to år fra kontrakt er inngått. Ettersom kontrakt ble inngått 25. februar 2019, og klagen ble brakt inn for klagenemnda 15. april 2019, er klagen rettidig.

(17) Innklagede har anført at avtalen er en leieavtale hvor innklagede opptrer som utleier, og at Apcoa er en leietaker som betaler leie for parkeringsarealet, og at det derfor ikke er tale om en gjensidig bebyrdende avtale som definert i anskaffelsesforskriften § 4-1 bokstav c.

(18) Utgangspunktet er at forskrift om offentlige anskaffelser av 7. april 2006 nr. 402 får anvendelse ved «tildeling av offentlige kontrakter om levering av varer, tjenester eller utførelse av bygge- og anleggsarbeider», jf. § 1-1.

(19) Avtalen er definert innledningsvis som en leieavtale, og det fremkommer at den gjelder leie av arealer til parkeringsformål, jf. avtalen punkt 2. Det fremgår også av avtalen at den gjelder levering av en parkeringstjeneste. Etter klagenemndas syn er levering av parkeringstjenesten hovedformålet ved kontrakten, og avtalen vil derfor være omfattet av regelverket.

(20) For det tilfellet at avtalen er en tjenestekonsesjonskontrakt, vil ikke terskelverdiene for kunngjøring være oppfylt, og anskaffelsen vil dermed ikke utgjøre en ulovlig direkte anskaffelse. Det følger av konsesjonskontraktforskriftens § 4-1 at denne kommer til anvendelse for tjenestekonsesjonskontrakter, og at terskelverdi for kunngjøringsplikt er 51,5 millioner kroner jf. § 5-1 (2) jf. § 9-2.

(21) Vurderingen av om en kontrakt er å anse som en konsesjonskontrakt, beror på en vurdering av om driftsrisikoen er overført til Apoca. Det følger av konsesjonskontraktforskriften § 1-2 at

«en konsesjonskontrakt er en tjenestekontrakt eller en bygge- og anleggskontrakt der vederlaget består enten utelukkende av retten til å utnytte tjenestene eller bygge- og anleggsarbeidene eller en slik rett sammen med betaling, og der driftsrisikoen er overført fra oppdragsgiveren til leverandøren.»

(22) Ved spørsmålet om driftsrisikoen faktisk er overført følger det av § 1-2 (2) at: «Driftsrisikoen knyttet til tjenestene eller bygge- og anleggsarbeidene kan enten gjelde etterspørsels- eller leveringsrisikoen eller begge deler. Driftsrisikoen anses overført når leverandøren under normale driftsforhold ikke er garantert å tjene inn sine investeringer eller få dekket kostnader som påløper i driften. Risikoen som overføres til leverandøren, skal innebære en reell eksponering for svingningene i markedet, slik at det anslåtte potensielle tapet for leverandøren ikke skal være ubetydelig.

(23) EU-domstolen har tidligere lagt til grunn i sak C-458/03 (Parking Brixen GmbH) premiss

(40) at betaling av parkeringsplass hvor betalingen skjedde gjennom tredjeparter var å anse som en tjenestekonsesjonskontrakt. I denne saken forpliktet leietaker av det aktuelle parkeringsarealet seg til å betale en fast godtgjørelse til den aktuelle kommunen. EUdomstolen uttaler at: «I den situation, der sigtes til med det første spørgsmål, hidrører vederlaget til tjenesteyderen derimod ikke fra den berørte offentlige myndighed, men udgøres af beløb, der betales af tredjeparter for brugen af den omhandlede parkeringsplads. Denne form for vederlag indebærer, at tjenesteyderen påtager sig risikoen for driften af de pågældende tjenester, hvilket er kendetegnende for en offentlig tjenesteydelseskoncession. I en situation som den i hovedsagen omhandlede er der derfor ikke tale om en offentlig tjenesteydelsesaftale, men om en offentlig tjenesteydelseskoncession»

(24) Spørsmålet er om etterspørsels- eller leveringsrisikoen også i dette tilfellet i tilstrekkelig grad er overført til Apcoa. Det som skiller denne saken fra sak C-458/03 er at i sak C-458/03 var ikke hele leien omsetningsbasert, og valgte leverandør måtte uavhengig av omsetning betale et angitt beløp hver måned uavhengig av omsetning på de aktuelle parkeringsarealene. Dette overfører større deler av driftsrisikoen fra oppdragsgiver og til leverandøren enn det som er situasjon i vår sak.

(25) Det er likevel en etterspørselsrisiko knyttet til redusert omsetning for Apcoa selv om kostnadene til leie reduseres i tråd med eventuell omsetningsreduksjon. Klagenemnda anser denne driftsrisikoen som ikke ubetydelig. I denne vurderingen legger klagenemnda særlig vekt på at Apcoas andre faste kostnader fremdeles må dekkes inn, og også skal ha betalt for tjenesteleveransen de tilbyr. Innklagede har forklart at Apcoa har kostnader knyttet til driften av parkeringstjenestene, blant annet må valgte leverandør dekke lønnskostnader til de som foretar kontroll på parkeringsplassen. I tillegg er Apcoa eksponert for leveringsrisiko, for det tilfellet betalingssystemet eventuelt har nedetid i mer enn 24 timer, og betalingene dermed ikke registreres/gjennomføres. Denne risikoen bærer Apcoa fullt ut. Klagenemnda har etter en konkret vurdering derfor funnet at driftsrisikoen som er overført til Apcoa medfører en «reell eksponering for svingningene i markedet, slik at det anslåtte potensielle tapet for leverandøren ikke skal være ubetydelig.» jf. konsesjonsforskriften § 1-2 (2), og at avtalen derfor utgjør en konsesjonskontrakt.

(26) Avtalens verdi er under terskelverdien for tjenestekonsesjonskontrakter, og anskaffelsen utgjør dermed ikke en ulovlig direkte anskaffelse.

Konklusjon: Norges Arktiske Universitet (UiT) har ikke foretatt en ulovlig direkte anskaffelse.

For Klagenemnda for offentlige anskaffelser, Alf Amund Gulsvik

────────────────────────────────────────────────────────────

Refererte rettskilder

  • FOA 2006 § 1-1 — Regelverkets virkeområde – grunnlag for å vurdere om avtalen er en offentlig kontrakt
  • FOA 2017 § 4-1 — Definisjon av gjensidig bebyrdende kontrakt (bokstav c), nevnt av innklagede i anførsler referert av KOFA
  • Konsesjonskontraktforskriften § 1-2 — Definisjon av konsesjonskontrakt og overføring av driftsrisiko
  • Konsesjonskontraktforskriften § 4-1 — Forskriftens anvendelsesområde for tjenestekonsesjonskontrakter
  • Konsesjonskontraktforskriften § 5-1 — Terskelverdi for kunngjøringsplikt ved tjenestekonsesjonskontrakter (51,5 millioner kroner)
  • Konsesjonskontraktforskriften § 9-2 — Kunngjøringsplikt, jf. § 5-1 annet ledd
  • Klagenemndsforskriften § 13a — Klageadgang ved ulovlig direkte anskaffelse – ingen krav om saklig klageinteresse, toårsfrist
  • C-458/03 (Parking Brixen GmbH) — EU-domstolens vurdering av parkeringsavtale som tjenestekonsesjonskontrakt der vederlag betales av tredjeparter

Lignende saker

KOFA 2022/1582
KOFA 2022/1582: Skoleskyss var tjenestekontrakt – ikke konsesjon
Tysvær kommune gjennomførte kjøp av skoleskyss etter konsesjonskontraktforskriften uten kunngjøring. KOFA fastslo at kontraktene var...
KOFA 2009/119
KOFA 2009/119: Skogdrift klassifisert som tjenestekonsesjon
KOFA avviste klagen i sak 2009/119 mot Våler kommune med den begrunnelse at kontrakten om drift av kommuneskogene utgjorde en...
KOFA 2024/1958
KOFA 2024/1958: Parkeringsavtale – tjenestekonsesjonskontrakt
Sunndal kommune inngikk i 2023 en 30-årig avtale om drift av en kommunal parkeringsplass uten kunngjøring eller konkurranse. KOFA vurderte...
KOFA 2020/506
KOFA 2020/506: Taxikontrakt Gardermoen – ikke ulovlig direkteanskaffelse
KOFA avviste påstand om ulovlig direkte anskaffelse knyttet til Avinor AS sin forlengelse av en virksomhetskontrakt for taxidrift på Oslo...
KOFA 2022/5
KOFA 2022/50: Ulovlig direkte anskaffelse – rutebåt Lysøen
KODE Kunstmuseer og komponisthjem inngikk i november 2020 en kontrakt om drift av rutebåt til Lysøen uten forutgående kunngjøring....
KOFA 2022/50
KOFA 2022/50: Ulovlig direkte anskaffelse – gebyr 350 000 kr
KODE Kunstmuseer og komponisthjem inngikk kontrakt om drift av rutebåten «MS Ole Bull» til Lysøen uten forutgående kunngjøring. Klagenemnda...
KOFA 2011/167
KOFA 2011/167: Fiskekvoter som vederlag – tjenestekonsesjon
Fiskeridirektoratet inngikk 11 kontrakter med private fiskefartøyer for overvåkning av fiskefelt i 2011, med betaling utelukkende i form av...
KOFA 2011/284
KOFA 2011/284: Ulovlig direkteanskaffelse under terskel
Tysfjord kommune inngikk i 2010 to ukunngjorte avtaler – én om innkjøpsprogramvare og én om innkjøpsbistand. Klagenemnda fant at avtalenes...

Ofte stilte spørsmål

Hva er en tjenestekonsesjonskontrakt, og hvordan skiller den seg fra en ordinær tjenestekontrakt?
En tjenestekonsesjonskontrakt er en kontrakt der leverandørens vederlag ikke betales direkte av oppdragsgiveren, men består av retten til å utnytte tjenestene overfor tredjeparter – typisk ved at leverandøren krever betaling fra sluttbrukerne. Det avgjørende skillet fra en ordinær tjenestekontrakt er at driftsrisikoen er reelt overført til leverandøren, slik at leverandøren under normale driftsforhold ikke er garantert å tjene inn sine kostnader. Dette følger av konsesjonskontraktforskriften § 1-2.
Hva skal til for at driftsrisikoen anses som reelt overført til leverandøren?
Etter konsesjonskontraktforskriften § 1-2 annet ledd kreves det at risikoen innebærer en reell eksponering for svingninger i markedet, slik at det anslåtte potensielle tapet for leverandøren ikke er ubetydelig. I KOFA 2019/293 ble dette vurdert konkret: selv om leien var fullt omsetningsbasert, hadde leverandøren faste kostnader – som lønnskostnader til kontrollpersonell – som ikke automatisk falt bort ved redusert omsetning, og dessuten en leveringsrisiko ved nedetid i betalingssystemet. Disse elementene til sammen ble ansett tilstrekkelig til å konstatere reell driftsrisiko.
Hva er terskelverdien for kunngjøringsplikt ved tjenestekonsesjonskontrakter?
Etter konsesjonskontraktforskriften § 5-1 annet ledd, jf. § 9-2, er terskelverdien for kunngjøringsplikt 51,5 millioner kroner ekskl. mva. Dette er vesentlig høyere enn terskelverdiene for ordinære tjenestekontrakter. I KOFA 2019/293 var avtalens maksimale verdi estimert til 32 millioner kroner over fire år, noe som medførte at kunngjøringsplikt ikke inntrådte.
Dette er et søkeverktøy for å finne og forstå KOFA-praksis. Sammendraget er AI-generert på grunnlag av KOFAs egen avgjørelsestekst (gjengitt i sin helhet over). Det erstatter ikke juridisk vurdering av konkrete saker.
Laster...