KOFA har i sak 2025/1750 vurdert en anskaffelse fra Sykehusinnkjøp av utstyr til stråleterapi. Spørsmålet var enkelt:
Kunne oppdragsgiver kjøpe lineærakseleratorer og overflatescannere samlet – selv om ikke alle leverandører kunne levere begge deler?
Svaret var nei.
Hva skjedde?
Sykehusinnkjøp valgte å samle to typer utstyr i én kontrakt:
- lineærakseleratorer
- overflatescannere
Problemet var at noen leverandører kunne levere overflatescannere, men ikke lineærakseleratorer. Når begge ytelsene ble pakket sammen, ble disse leverandørene stengt ute fra konkurransen.
Det avgjørende spørsmålet
Saken handler ikke egentlig om teknikk eller medisinsk utstyr. Den handler om et helt grunnleggende spørsmål i anskaffelser:
Når må oppdragsgiver dele opp kontrakten?
Oppdragsgiver står fritt til å definere sitt behov. Men ikke fritt til å gjøre det på en måte som unødvendig begrenser konkurransen.
Hvis flere leverandører kan levere deler av behovet, må oppdragsgiver kunne forklare hvorfor det likevel er nødvendig å kjøpe alt samlet.
Ikke nok at det er praktisk
Sykehusinnkjøp viste til hensyn som:
- effektiv drift
- pasientsikkerhet
- enhetlig løsning
Dette er relevante hensyn. Men de er ikke nok i seg selv.
KOFA mente at oppdragsgiver ikke hadde vist hvorfor det var nødvendig at én leverandør leverte begge ytelsene. Det avgjørende er ikke om en samlet løsning er bedre eller mer praktisk. Det avgjørende er om den er nødvendig, sett opp mot hva den gjør med konkurransen.
Kompatibilitet er ikke det samme som samme leverandør
Dette er kjernen i saken.
Utstyret skulle fungere sammen. Det var det ingen uenighet om. Men det betyr ikke at det må kjøpes fra samme leverandør.
Behovet for samspill kan ofte løses gjennom krav i kravspesifikasjonen:
- krav til integrasjon
- krav til grensesnitt
- krav til ytelse
KOFA legger til grunn at dette må vurderes før man velger å samle alt i én kontrakt.
Der mange bommer
Dette er en klassisk feil: Oppdragsgiver tar utgangspunkt i hva som er mest praktisk å kjøpe samlet – og stopper der.
Men anskaffelsesregelverket stiller et annet spørsmål:
Hva gjør dette med konkurransen?
Hvis samlingen gjør at leverandører som kunne levert en del av behovet faller ut, må det foreligge en konkret og etterprøvbar begrunnelse. Generelle henvisninger til effektivitet holder ikke.
Hva burde vært gjort?
Oppdragsgiver burde stilt noen enkle spørsmål før kunngjøring:
- Hvem kan levere de ulike delene av behovet?
- Hva skjer med konkurransen hvis vi slår dette sammen?
- Kan vi oppnå samme resultat gjennom krav til samspill?
- Hva er den konkrete grunnen til at én leverandør må levere alt?
Og viktigst: Er dette dokumentert?
Konklusjon
Saken er en tydelig påminnelse: Oppdragsgiver kan ikke uten videre samle ulike ytelser i én kontrakt dersom det stenger ute leverandører som ellers kunne deltatt.
Jo mer konkurransen begrenses, desto strengere krav stilles til begrunnelsen. Og i mange tilfeller er ikke svaret å kjøpe alt samlet – men å stille riktige krav til hvordan leveransene skal fungere sammen.
Kilde
KOFA sak 2025/1750, avgjørelse 24. april 2026.