KOFA 2016/38: Avvisning ved uklarhet om beløpsgrense

2016/38 Statens Vegvesen

Innklaget: Statens Vegvesen

Klager: Leaseplan Norge AS

Avgjørelse: Ikke brudd på regelverket

Type sak: Rådgivende sak

Klagenemnda for offentlige anskaffelser Saken gjelder: Avvisning av tilbud Innklagede har gjennomført en åpen anbudskonkurranse for inngåelse av rammeavtale om biladministrasjon. Klagers tilbud ble avvist som følge av at klager besvarte en etterspurt beløpsgrense på en annen måte enn det konkurransegrunnlaget forutsatte, og konkurransen ble deretter avlyst under henvisning til manglende konkurranse. Klagenemnda kom til at klagers tilbud var rettmessig avvist. Klagenemndas avgjørelse 29. juni 2016 i sak 2016/38 Klager: Statens vegvesen Innklaget: LeasePlan Norge AS Klagenemndas medlemmer: Finn Arnesen, Karin Fløistad og Jakob Wahl Bakgrunn:

(1) Statens vegvesen (heretter innklagede) kunngjorde 14. mai 2015 en åpen anbudskonkurranse for inngåelse av rammeavtale om biladministrasjon med tilhørende tjenester. Rammeavtalens varighet var 1. januar 2016 til og med 31. desember 2018, med opsjon på forlengelse med 1+1 år. Anskaffelsens verdi ble estimert til 240 millioner kroner. Tilbudsfrist var 29. juni 2015.

(2) Biladministrasjonstjenesten gikk blant annet ut på at leverandøren skulle håndtere og kvalitetssikre løpende fakturering knyttet til service og vedlikehold for oppdragsgivers bilflåte. Avtalen var opplyst å gjelde ca. 1100 biler og ca. 100 motorsykler.

(3) Kontraktsbestemmelsene var inntatt i konkurransegrunnlaget del C. Vedrørende prisreguleringer fremgikk det at prisene var faste frem til 31. desember 2016, og at de deretter kunne reguleres én gang årlig i henhold til konsumprisindeksen. Av punkt C.2.13 og C.3.10 fremgår det henholdsvis at "Prisen skal inkludere alle kostnader i forbindelse med biladministrasjonen" og "Priser skal være inklusive samtlige kostnader forbundet med Oppdraget, slik som administrasjons- og faktureringskostnader".

(4) Kontrakt skulle tildeles det økonomisk mest fordelaktige tilbudet, basert på tildelingskriteriene "Pris" og "Kvalitet", som skulle vektlegges likt. Kvalitetskriteriet var inndelt i tre underkriterier, herunder underkriteriet "Kvalitetssikring og kostnadskontroll av fakturering (se pkt. D.2.2)". Underkriteriet var spesifisert som følger: "Vurdere:  Kvalitetssikring og kontroll av faktureringen utfra beskrivelse gitt av tilbyder.  Beløpsgrense for kostnadskontroll av faktura ved bruk av forhåndskontroll og godkjennelse av arbeid og faktura. Beløpsgrense oppgis i Vedlegg 1 Prisskjema."

(5) Punkt D.2.2 "Kvalitetssikring og kostnadskontroll av fakturering" var inntatt i kravspesifikasjonen i konkurransegrunnlagets del D. Her fremgikk det følgende om kvalitetssikrings og kostnadskontroll: "Når bruker registrerer betaling for drivstoff, vedlikehold, service eller lignende så skal kostnadene føres på bilkonto for vedkommende bil og det tilhørende ansvarsnummer for vedkommende organisasjonsenhet. Dette for at systemet senere kan vise tidfestede påløpte og akkumulerte kostnadstall per km, per bil/måned og år og lignende variabler i matriser for kostnadsanalyse. Leverandøren skal håndtere og kvalitetssikre alle inngående fakturaer som avtalt mellom partene. Kvalitetssikring innebærer bl.a. oppfølging i forhold til nybilgarantier/andre garantier. I tillegg skal det vurderes og sjekkes om man får korrekt pris for service, reparasjon etc. Statens vegvesen skal ikke trenge å gjøre vurderinger om servicepriser, serviceintervall etc. er korrekte. Dette skal leverandør av biladministrasjon ta seg av gjennom forhåndskontroll- og godkjennelse av arbeid og faktura. Når det gjelder faktura over kr. 10 000,- skal oppdragsgivers kontaktperson i de enkelte regioner kontaktes for godkjenning, jfr. pkt. C.2.13. […] Tilbyder skal i detalj beskrive hvordan kostnadskontroll og fakturering er organisert og gjennomføres i tillegg til en beskrivelse av kvalitetssikringstiltak for å minimere avvik for feil og mangler. Dette vil bli gjennomgått og vurdert i evalueringen se. Pkt. B.3.»

(6) I konkurransegrunnlaget punkt D.3.6 fremgikk følgende om kostnadsgrensen for leverandørens fakturakontroll. «Kostnadsgrense som verksteder o.a. må ta kontakt med leverandør av biladministrasjon for forhåndsgodkjennelse av fakturaen og for mottak av rekvisisjonnummer el. Fakturaer over denne kostnadsgrensen som mottas av leverandør av biladministrasjon uten at denne er forhåndsgodkjent skal avvises og returneres. I Vedlegg 1 Prisskjema skal kostnadsgrensen oppgis».

(7) Innklagede mottok tilbud fra tre tilbydere, herunder LeasePlan Norge AS (klager), Autolease og Sparebank 1 Bilplan AS (Bilplan).

(8) I klagers tilbud fremgikk det i tilbudsbrevet at "Vi har besvart anbudsdokumentene etter beste evne og har ingen forbehold i vårt tilbud og aksepterer vedståelsesfristen." Den øvrige delen av klagers tilbud var utformet som en besvarelse direkte i kravspesifikasjonen.

(9) Klager besvarte kravspesifikasjonen punkt D.3.6, som gjaldt kostnadsgrensen for leverandørens forhåndskontroll, på følgende måte: "Hver bil utstyres med et servicekort som bilbruker må vise til verksted. Dette sikrer at faktura fra verksted kommer til LeasePlan og at de må kontakte LeasePlan for en godkjenning før reparasjoner gjennomføres. LeasePlan anbefaler at grensen for at verksted skal ta kontakt med LeasePlan er på biler under 3,5 tonn kr. 3 000,-, mens den

på biler over 3,5 tonn er på kr. 5 000,-. Grensene kan justeres ut i fra Statens vegvesen sitt ønske."

(10) Det var under samme punkt inntatt et "Eksempel på et servicekort", med et illustrasjonsbilde. Under illustrasjonsbildet fremgikk følgende: "Magnetstripen er ikke aktiv. Forhåndsgodkjennelse skal alltid innhentes hos LeasePlan Norge AS når kostnad overskrider kr 3 000,- inkl. mva for kjøretøy med totalvekt inntil 3500 kg og kr 5000,- inkl. mva for kjøretøy med totalvekt over 3501 kg. Denne kostnadsgrensen står Statens vegvesen fritt til å bestemme selv."

(11) I prisskjemaet hadde klager, under posten "Beløpsgrense", angitt "kr. 3 000,-/ Valgfritt".

(12) Innklagede sendte 2. desember 2015 brev om at konkurransen var blitt avlyst. I samme brev fremkom det at tilbudene fra klager og Autolease var avvist, og avlysningen ble begrunnet med manglende konkurranse, idet kun ett tilbud gjenstod. Avvisningen av klagers tilbud var forklart med at klagers manglende beløpsgrense for fakturakontroll utgjorde en uklarhet: "Det fremgår ikke av tilbudet hvorvidt en endring i beløpsgrensen vil medføre en endring i tilbudsprisen. Dette utgjør en uklarhet. Isolert sett kan det se ut som at beløpsgrensen skal kunne endres uten at dette medfører noen endring av prisen, men en må likevel anta at det i alle tilfelle må være en nedre grense for hvor lavt beløp Statens vegvesen kan legge til grunn uten at det vil medføre endringer i prisen på tjenesten. Det er dermed uklart om vi skal legge til grunn LeasePlan AS sin anbefaling på kr. 3 000,- inkl. mva i vurderingen, eller om vi fritt kan velge hva beløpsgrensen skal være uten at dette vil medføre noen endring i tilbudt pris. Dersom en legger til grunn deres anbefalte beløpsgrense i vurderingen, ender dere opp med en poengsum som medfører at dere ender som nr. 2 i den endelige tilbudsevalueringen. Men hvis Statens vegvesen står fritt til å velge denne grensen, og den nedjusteres til tilsvarende nivå andre tilbydere har eller lavere, vil LeasePlan ende på førsteplass i den endelige evalueringen. Dersom en endrer beløpsgrensen endrer vi også rangeringen. Uklarheten i tilbudet kan dermed medføre tvil om hvordan tilbudet skal bedømmes i forhold til de øvrige tilbudene.

(13) Klager brakte saken inn for klagenemnda for offentlige anskaffelser 1. mars 2016.

(14) Nemndsmøte i saken ble avholdt 27. juni 2016. Anførsler: Klager har i det vesentlige anført:

(15) Innklagede har brutt regelverket ved å avvise klagers tilbud uten avvisningshjemmel. Ettersom klagers tilbud ikke skulle vært avvist hadde innklagede heller ikke saklig grunn for å avlyse konkurransen.

(16) Det foreligger ingen uklarhet i klagers tilbud. Det fremgår av tilbudet at "Grensen kan justeres ut i fra Statens vegvesens sitt ønske", "Denne kostnadsgrensen står Statens vegvesen fritt til å bestemme selv" og "kr. 3 000,-/ Valgfritt". Kostnadsgrensen på 3 000,3

er videre kun omtalt som en "anbefal[ing]". Tilbudet kan bare forstås slik at innklagede gis valgfrihet når det gjelder kostnadskontrollgrensen. Klager har for øvrig bekreftet at tilbudet ikke inneholder forbehold. Det er også bekreftet at tilbudet oppfyller konkurransegrunnlagets krav om at oppgitt pris skal inkludere alle kostnader.

(17) Innklagede kan ikke høres med at det var unaturlig å tolke klagers tilbud på denne måten på grunn av de økonomiske konsekvenser for klager. Svært få fakturaer knyttet til bilhold har en kostnad under kroner 3000,-, og denne gruppen utgjør kun 20 % i bilparker sammenlignbare med innklagedes. Innklagedes tvil er uansett utelukkende basert på antagelser, og har ingen substans i tilbudets ordlyd i lest sammen med konkurransegrunnlaget. Det er også langt fra klart at en så lav kostnadskontrollgrense som mulig er den beste løsningen for innklagede, da forhåndskontroll vil innebære forlengede verkstedsopphold.

(18) Innklagede kan heller ikke høres med at det ville ha vært i strid med kravet om likebehandling å akseptere tilbudet. Det at innklagede ble gitt en anbefaling om nivå på et kvalitetsparameter, og en tilhørende valgfrihet med hensyn til kostnadskontrollgrense, er noe også andre leverandører sto fritt til å tilby. En ensidig rett for oppdragsgiver til å bestemme kostnadskontrollgrensen, innebærer derfor heller ingen form for forhandling.

(19) Ettersom klagers tilbud ikke kunne avvises, foreligger det heller ingen manglende konkurranse. Innklagede hadde derfor ikke saklig grunn til å avlyse konkurransen. Kontrakt må derfor tildeles klager. Klager har også krav på erstatning for positiv kontraktsinteresse. Innklagede har i det vesentlige anført:

(20) Klagers tilbud inneholdt en uklarhet som medfører relativ bedømmelsestvil etter forskriften § 20-13 (1) bokstav f. Det var derfor plikt til å avvise tilbudet.

(21) Uklarheten knytter seg først og fremst til hvordan en eventuell justering av beløpsgrensen for kostnadskontroll skal gjøres og hvordan det slår ut i tilbudsprisen. Av tilbudet fremkom det at kostnadsgrensen var kr 3 000 og 5 000, og at grensen kunne justeres etter innklagedes ønske. Det var naturlig å tolke tilbudet slik at den "anbefalte" kostnadsgrensen var tilbudt, da dette harmonerer best med kravet om at kostnadsgrensen skulle oppgis i henhold til konkurransegrunnlaget. Det har formodningen mot seg at det er opp til oppdragsgiver å bestemme innholdet i tilbudet på et punkt leverandøren blir evaluert på. Det ville dessuten ha vært i strid med kravet til likebehandling å akseptere tilbudet på dette grunnlag.

(22) Ikke på noe sted i tilbudet fremkommer det klart om, og eventuelt hvor mye, en justering av kostnadsgrensen vil påvirke eller endre tilbudsprisen. Det er kun gitt uttrykk for at grensen kan endres. Dersom en endring/justering av anbefalte grenser skulle være uten relevans for tilbudsprisen, ville det være nærliggende å presisere dette i tilbudet. For innklagede vil det være bedre jo lavere grensen er, mens det motsatte er tilfellet for den som tilbyr tjenestene. En eventuell nedjustering av kostnadsgrensen fra kr 3 000 til eksempelvis kr. 1 ville medført økonomiske konsekvenser og merarbeid for klager.

(23) Tilbudet er ikke presist nok formulert til å kunne avgjøre med sikkerhet hva som egentlig er tilbudt, og denne uklarheten hadde betydning for rangeringen.

(24) Hvis alle tilbydere ga oppdragsgiver mulighet til å bestemme innholdet av tilbudet, ville ikke tilbudene nødvendigvis være sammenlignbare, noe som er en forutsetning for konkurranse på like vilkår. Uansett ville det medføre brudd på likebehandlingsprinsippet å vektlegge tolkningsalternativet valgfritt og justering ut fra innklagedes eget ønske. Dette ville gitt innklagede anledning til å utforme tilbudets innhold på et punkt leverandøren blir evaluert på.

(25) Tilbudet kan også avvises fordi det innebærer en ufullstendighet at kostnadsgrensen på kr 5 000 ikke fremgår av prisskjemaet. Denne grensen oppgis i tilbudet pkt. D.3.6, men ikke prisskjemaet.

(26) For øvrig nevnes det at klagers tilbud også kan se ut til å ha et annet forbehold ved seg, da det ser ut til å ha en snevrere definisjon på kostnadskontroll, og hva den skal inneholde, enn hva det følger av kravspesifikasjonen i konkurransegrunnlaget. Endelig, for det tilfellet det ikke inneholder en plikt til å avvise tilbudet, ser det ut til å foreligge en rett til å avvise tilbudet etter forskriften § 20-13 (2) (a). Redegjørelsen om tilbudets uklarhet i gjør seg gjeldende også her. Uklarheten kan ikke anses ubetydelig. Klagenemndas vurdering:

(27) Klager har deltatt i konkurransen, og har saklig klageinteresse, jf. forskrift om klagenemnd for offentlige anskaffelser § 6. Klagen er rettidig. Konkurransen gjelder administrasjon av bilpark som er en prioritert tjenesteanskaffelse i kategori 9. Anskaffelsens verdi er anslått til 240 millioner kroner. I tillegg til lov om offentlige anskaffelser følger anskaffelsen etter sin art og verdi forskrift om offentlige anskaffelser av 7. april 2006 nr. 402 del I og III, jf. forskriften §§ 2-1 og 2-2.

(28) Innklagede avviste klagers tilbud, og begrunnet avvisningen med at tilbudet inneholdt en uklarhet som medførte tvil om rangeringen. Da det gjenstod kun ett tilbud som ikke var avvist, valgte innklagede å avlyse konkurransen. Klager anfører at avvisningen av klagers tilbud var urettmessig, og at kontrakt skulle ha blitt tildelt klager.

(29) Ved besvarelsen av tildelingskriteriet "Kvalitet", nærmere bestemt underkriteriet "Kvalitetssikring og kostnadskontroll av fakturering", skulle tilbyderne angi en beløpsgrense for forhåndskontroll. Som del av ytelsen skulle leverandøren forhåndsgodkjenne verkstedreparasjoner. Forhåndskontrollen skulle omfatte fakturaene som oversteg grensen.

(30) I klagers besvarelse av kravspesifikasjonen D.3.6, som gjaldt kostnadsgrensen for leverandørens forhåndskontroll, skrev klager at selskapet anbefaler at "grensen for at verksted skal ta kontakt med LeasePlan er på biler under 3,5 tonn kr. 3 000,-, mens den på biler over 3,5 tonn er på kr. 5 000,-" Det fremgikk samme sted at: "Grensen kan justeres ut i fra Statens vegvesens sitt ønske", og under illustrasjonsbildet som eksemplifiserte et servicekort, var det angitt at "Denne kostnadsgrensen står Statens vegvesen fritt til å bestemme selv". Klager skrev også "kr. 3 000,-/ Valgfritt" i skjemaet hvor kostnadsgrensen og prisene skulle oppgis.

(31) Spørsmålet i saken er om det at klager angav at innklagede kunne fastsette kostnadsgrensen for forhåndskontroll, innebærer at innklagede hadde plikt til å avvise tilbudet under henvisning til at det inneholdt "avvik, forbehold, feil, ufullstendigheter, uklarheter eller lignende" som "kan medføre tvil om hvordan tilbudet skal bedømmes i forhold til de øvrige tilbudene", jf. forskriften § 20-13 (1) bokstav f.

(32) Konkurransegrunnlagets prisskjema inneholdt én post hvor tilbyderne skulle fylle inn beløpet for kostnadskontroll. Også andre steder i konkurransegrunnlaget ble beløpsgrensen omtalt på en måte som forutsatte at tilbyderne skulle oppgi ett konkret beløp som beløpsgrense. Klager besvarte dette på en annen måte enn konkurransegrunnlaget forutsatte. Dersom konkurransegrunnlaget hadde åpnet for at kriteriet kunne besvares på en annen måte, er det rimelig å gå ut ifra at også tilbudene til de andre leverandørene kunne vært utformet annerledes på dette punkt.

(33) Ved evalueringen var innklagede usikker på hvordan tilbudet til klager var å forstå. Selv om klager angav at innklagede stod fritt til å bestemme kostnadsgrensen, gav klager også uttrykk for at den anbefalte grensen kunne "justeres". Sett i sammenheng med at en lavere beløpsgrense ville medføre merarbeid for klager, antok innklagede at det måtte være en nedre grense for hvor lavt beløp innklagede kunne legge til grunn uten at det vil medføre endringer i prisen på tjenesten. Innklagede anså det også som en potensiell likebehandlingsproblematikk at klagers tilbud gikk ut på at innklagede skulle fastsette beløpsgrensen for forhåndskontroll, en beløpsgrense som tilbyderne ble evaluert på.

(34) Innklagede har videre forklart at hvilken beløpsgrense som ble valgt var avgjørende for rangeringen av klagers tilbud. Klagenemnda er på denne bakgrunn enig med innklagede i at klagers angivelse av at innklagede kunne fastsette kostnadsgrensen for forhåndskontroll, representerte et "avvik, forbehold, feil, ufullstendigheter, uklarheter eller lignende" som "kan medføre tvil om hvordan tilbudet skal bedømmes i forhold til de øvrige tilbudene" jf. forskriften § 20-13 (1) bokstav f. Klagers anførsel fører derfor ikke frem. Konklusjon: Statens vegvesen har ikke brutt regelverket om offentlige anskaffelser. For Klagenemnda for offentlige anskaffelser, Jakob Wahl