Miljøkriterier må kunne kontrolleres. Det er det enkle utgangspunktet. Hvis oppdragsgiver gir poeng for miljø, må det være mulig å kontrollere de opplysningene som gir poeng. Ellers blir miljøevalueringen vanskelig å etterprøve, og risikoen for ulik behandling øker.
Men det motsatte er også viktig. Oppdragsgiver trenger ikke alltid kreve tung tredjepartsverifikasjon, EPD, sertifikater eller omfattende beregninger. Kontrollkravet er reelt, men det er også forholdsmessig.
Miljøkriterier må kunne bevises – men ikke bevises ihjel.
To grøfter oppdragsgiver bør unngå
I praksis ser vi to motsatte feil.
Den første feilen er å kreve for lite. Oppdragsgiver ber leverandørene beskrive «miljøvennlige løsninger», «lavt utslipp» eller «bærekraftig gjennomføring», men sier lite om hva som skal dokumenteres. Da blir evalueringen lett skjønnsmessig på en måte som er vanskelig å kontrollere.
Den andre feilen er å kreve for mye. Oppdragsgiver krever omfattende tredjepartsdokumentasjon, sertifikater eller detaljerte beregninger også der enklere produktdokumentasjon eller bindende tilbudsopplysninger ville vært tilstrekkelig.
For lite dokumentasjon gir risiko for en ulovlig og lite etterprøvbar evaluering. For mye dokumentasjon kan bli uforholdsmessig, konkurransebegrensende eller unødvendig ressurskrevende.
Dokumentasjon må følge miljøkriteriet
Et miljøkriterium bør aldri stå alene. Når oppdragsgiver bruker miljø som tildelingskriterium, bør konkurransegrunnlaget forklare tre ting:
- hva som premieres
- hvilken dokumentasjon leverandøren skal levere
- hvordan dokumentasjonen vil bli brukt i evalueringen
Dette følger også av det grunnleggende utgangspunktet om at oppdragsgiver skal angi dokumentasjonskrav for tildelingskriteriene. Hvis miljøkriteriet gjelder CO₂-utslipp, må det fremgå hvordan utslippene skal dokumenteres. Hvis kriteriet gjelder levetid, må det fremgå hvilken dokumentasjon som viser levetiden. Hvis kriteriet gjelder EPD eller GWP, må det fremgå hvilken verdi, standard og beregningsmetode som skal brukes.
Hvordan dokumentasjonen faktisk slår ut i poengsettingen, henger nært sammen med evalueringsmodellen. Dette er behandlet nærmere i temasiden om reell og formell miljøvekting. Selve forholdet mellom verifiserbarhet og dokumentasjonskrav er behandlet i temasiden om miljø som tildelingskriterium: verifiserbarhet og dokumentasjon.
Wienstrom: miljøpoeng må kunne kontrolleres
Den klassiske rettskilden er EU-domstolens avgjørelse i EVN/Wienstrom. Kjernen er at tildelingskriterier må kunne anvendes objektivt og ensartet. Oppdragsgiver må kunne kontrollere om tilbudene faktisk oppfyller kriteriet. Hvis miljøpoeng gis for opplysninger som ikke kan kontrolleres, undergraves både likebehandling og etterprøvbarhet.
Poenget er ikke at miljøkriterier er ulovlige. Tvert imot kan miljø være et lovlig og viktig tildelingskriterium. Men miljøkriteriet må være utformet slik at det kan vurderes på et forsvarlig grunnlag.
Oppdragsgiver kan ikke gi miljøpoeng for opplysninger oppdragsgiver ikke kan kontrollere.
Fosen-Linjen: kontraktssanksjoner er ikke nok
Fosen-Linjen-saken viser hva som kan gå galt når dokumentasjonskravet er for svakt. I HR-2019-1801-A skulle miljø evalueres på grunnlag av drivoljeforbruk. Problemet var at konkurransegrunnlaget ikke stilte tilstrekkelige dokumentasjonskrav for drivoljeforbruket. Oppdragsgiver hadde i stedet lagt inn en kontraktssanksjon for merforbruk.
Høyesterett kom til at miljøkriteriet ikke var ledsaget av tilstrekkelige dokumentasjonskrav.
Kontraktsoppfølging og sanksjoner kan være nødvendige. Men de kan normalt ikke erstatte den dokumentasjonen som trengs for å velge det beste tilbudet ved tildelingen. Hvis miljøscore skal påvirke rangeringen, må oppdragsgiver ha et forsvarlig grunnlag for å rangere tilbudene før kontrakten inngås.
Sammenhengen mellom evaluering og kontraktsoppfølging er også behandlet i temasiden om fremtidige miljøtiltak og løfter som tildelingskriterium og temasiden om miljø som kontraktsvilkår.
Men kontrollkravet er forholdsmessig
Det er samtidig viktig å ikke overdrive Fosen-Linjen. EFTA-domstolen presiserte i Fosen I at oppdragsgiver må kunne kontrollere om opplysningene er plausible, og om leverandøren kan levere det som er tilbudt. Men kontrollkravet må være forholdsmessig. Oppdragsgiver trenger ikke fastslå alle miljøopplysninger med en sikkerhet som grenser mot visshet.
Det betyr at Wienstrom og Fosen-Linjen ikke kan leses slik at alle miljøopplysninger alltid må dokumenteres med tredjepartsverifikasjon. Spørsmålet er hva som er nødvendig for å kunne foreta en forsvarlig evaluering.
Produktdatablad kan være nok
Nyere KOFA-praksis viser denne nyansen godt. I KOFA 2025/1299 var dokumentasjonskravet «produktdokumentasjon». Saken gjaldt blant annet levetid og CO₂-utslipp. KOFA la til grunn at produktdatablad eller lignende dokumentasjon kunne være tilstrekkelig.
Nemnda fremhevet at leverandøren bindes av opplysningene i tilbudet. Utgangspunktet er derfor at oppdragsgiver kan bygge på de opplysningene leverandøren gir, så lenge de er relevante, etterspurt og forpliktende. Effektiv kontroll betyr ikke alltid ekstern kontroll.
Men dette må ikke trekkes for langt. Produktdatablad er ikke alltid nok. Hvis miljøscoren bygger på komplekse beregninger, tekniske verdier eller data som lett blir usammenlignbare, kan strengere dokumentasjon være nødvendig.
EPD er nyttig – men ikke magi
EPD kan være en god dokumentasjonsform, særlig når oppdragsgiver skal evaluere klimaavtrykk fra produkter eller materialer. Men EPD løser ikke alt.
KOFA 2025/1596 viser den praktiske fellen. Saken gjaldt miljøkriterium om EPD og GWP total. Konkurransegrunnlaget krevde prosjektspesifikk EPD etter angitt standard og PCR. KOFA la til grunn at kriteriet var klart fordi det fremgikk hva som skulle evalueres, hvilken dokumentasjon som skulle leveres, og hvordan poengsettingen skulle skje.
Samtidig ble spørsmålet om sammenlignbarhet sentralt. Hvis leverandører leverer dokumentasjon basert på ulike standarder eller ulike PCR-er, kan det bli uklart om tallene faktisk kan sammenlignes.
EPD gir ikke automatisk god miljøevaluering. Dataene må være sammenlignbare.
Dette er nærmere behandlet på temasiden om EPD, merkeordninger og produktdokumentasjon.
En praktisk dokumentasjonsstige
Oppdragsgiver bør velge dokumentasjonsnivå etter hva som faktisk skal evalueres.
- Lavt nivå: Bindende tilbudsopplysninger eller egenerklæring. Kan være nok der opplysningen er enkel, kontraktsmessig bindende og lett å kontrollere senere.
- Mellomnivå: Produktdatablad, teknisk dokumentasjon, beregning eller leverandørdokumentasjon. Passer ved levetid, produktdata, materialegenskaper eller beregnede utslipp.
- Høyere nivå: EPD, sertifikat, tredjepartsverifikasjon eller standardisert målerapport. Kan være nødvendig der miljøscore bygger på tekniske verdier med stor betydning for rangeringen.
Det finnes ikke ett riktig dokumentasjonsnivå for alle konkurranser. Spørsmålet er hva som er nødvendig og forholdsmessig for å kontrollere akkurat det miljøkriteriet oppdragsgiver har valgt.
Manglende dokumentasjon betyr ikke alltid avvisning
En annen praktisk misforståelse er at manglende miljødokumentasjon alltid fører til avvisning. Slik er det ikke nødvendigvis.
Hvis dokumentasjonen gjelder et tildelingskriterium, vil manglende eller avvikende dokumentasjon ofte kunne håndteres med lavere uttelling eller 0 poeng. Det gjelder særlig der dokumentasjonen bare skal vise hvor godt leverandøren scorer på kriteriet.
Men dette har grenser. Hvis dokumentasjonsmangelen gjør det umulig å sammenligne tilbudene forsvarlig, kan problemet bli mer alvorlig. Og hvis dokumentasjonen gjelder et minstekrav eller kvalifikasjonskrav, kan avvisningsspørsmålet stille seg annerledes.
Manglende dokumentasjon for miljøscore gir ofte poengmessig risiko. Manglende dokumentasjon for et absolutt krav kan gi avvisningsrisiko.
Ikke evaluer antakelser
Oppdragsgiver bør heller ikke gi miljøpoeng basert på egne antakelser. Miljøscore bør bygge på tilbudets faktiske og forpliktende innhold.
Hvis leverandøren ikke har forpliktet seg til et bestemt transportopplegg, en bestemt kjøretøytype eller en bestemt miljømetode, bør oppdragsgiver være varsom med å legge det inn i evalueringen. Dette er særlig viktig ved miljøkriterier om transport, drivstoff, kjøretøy, energibruk, materialvalg, fremtidige miljøtiltak og avfallsreduksjon. Tilbudet må si hva leverandøren faktisk tilbyr.
Praktisk hovedregel
Dokumentasjonen må være sterk nok til at oppdragsgiver kan kontrollere miljøpoenget, men ikke strengere enn nødvendig.
Oppdragsgiver bør altså unngå begge ytterpunkter. Ikke gi poeng for løse miljøpåstander – og ikke krev full tredjepartsbevisføring når bindende og etterprøvbare tilbudsopplysninger er nok.
Sjekkliste for oppdragsgiver
Før miljøkriteriet kunngjøres, bør oppdragsgiver spørre:
- Hva er det konkrete miljøforholdet som skal premieres?
- Hvilken dokumentasjon kreves?
- Viser dokumentasjonen akkurat det som skal evalueres?
- Er dokumentasjonen sammenlignbar?
- Er dokumentasjonskravet forholdsmessig?
- Er tredjepartsdokumentasjon nødvendig?
- Er leverandørens opplysning bindende?
- Kan oppdragsgiver kontrollere plausibiliteten?
- Hva skjer hvis dokumentasjonen mangler?
- Hva skjer hvis dokumentasjonen avviker fra kravet?
- Brukes kontraktsoppfølging som supplement – eller forsøker den å erstatte nødvendig evaluering?
Min vurdering
Miljøkriterier må kunne bevises. Hvis oppdragsgiver ikke kan kontrollere opplysningene som gir miljøscore, blir kriteriet rettslig sårbart. Men miljøkriterier skal ikke bevises ihjel.
Kontrollkravet er forholdsmessig. I noen tilfeller kan produktdatablad eller bindende tilbudsopplysninger være nok. I andre tilfeller trengs EPD, standardiserte beregninger eller tredjepartsdokumentasjon.
Kunsten er å finne riktig dokumentasjonsnivå: strengt nok til å gi en etterprøvbar miljøevaluering, men ikke strengere enn nødvendig.